Samandrag

I proposisjonen ber regjeringen om samtykke til ratifikasjon av tilleggsprotokoll 20. februar 2008 om elektroniske fraktbrev (eCMR) til Genève-konvensjonen 19. mai 1956 om fraktavtaler ved internasjonal godsbefordring på veg (CMR). Det fremmes også forslag om endringer i vegfraktloven for å gjennomføre eCMR i norsk rett og for å gjøre loven mer teknologinøytral.

I denne innstillingen behandles lovforslaget. Det vises til egen innstilling om ratifikasjonen av tilleggsprotokollen.

Ved grensekryssende frakt av gods bidrar like regler om fraktbrev mellom statene til å lette den internasjonale handelen, forbedre kontrollmulighetene med næringen og ivareta hensynet til rettferdig konkurranse. Bruk av papirbaserte fraktbrev er utbredt ved internasjonal godsbefordring på vei. Dette skyldes hovedsakelig at CMR-konvensjonen krever at fraktbrev skal utstedes ved slik godsbefordring. Konvensjonsteksten fra 1956 tar naturlig nok ikke høyde for den eksplosive teknologiske samfunnsutviklingen de siste tiårene. Selv om digitaliseringen har muliggjort fraktbrev i elektronisk format, forutsetter CMR-konvensjonen at fraktbrevene skal utferdiges på papir og i flere eksemplarer. Vegfraktloven gjennomfører CMR-konvensjonen i norsk rett og forutsetter også at det benyttes papirbaserte fraktbrev ved internasjonal godsbefordring.

Ved innenriks godsbefordring er stillingen noe annerledes. Vegfraktlovens hovedregel er at det skal benyttes papirbaserte fraktbrev, men ettersom CMR-konvensjonen ikke gjelder ved innenriks godsbefordring, har lovgiver åpnet for forholdsvis omfattende unntak. Blant annet kan bruk av fraktbrev unnlates dersom partene er enige om det. Etter det departementet erfarer, benytter flere næringsdrivende i dag elektroniske fraktbrev. Det antas at slike fraktbrev ikke kan anses som fraktbrev i vegfraktlovens forstand, og lovens regler om virkninger av fraktbrev får dermed ikke anvendelse i disse tilfellene.

Fordelene ved like regler om bruk av fraktbrev mellom konvensjonsstatene gjør seg trolig i enda større grad gjeldende ved elektroniske fraktbrev. Elektroniske fraktbrev antas å kunne gi økt kontroll og overvåkning av gods under transport, økt sporbarhet av senere endringer i fraktbrevet, mer nøyaktige opplysninger og et sikrere grunnlag for å identifisere partene gjennom regler om elektronisk signatur. Dette kan igjen gi et bedre kontrollgrunnlag med næringen og føre til en mer rettferdig konkurransesituasjon. Andre fordeler med elektroniske fraktbrev er hurtigere administrering av fraktbrev, bortfall av papirhåndtering, raskere fakturering, sammenkobling med annen elektronisk informasjon og mindre sannsynlighet for at fraktbrevet mistes. Ettersom bruk av elektroniske fraktbrev etter forslaget i proposisjonen her skal være frivillig, er det vanskelig å se vesentlige ulemper med at partene får denne muligheten. Aktørene som ønsker å ta i bruk elektroniske fraktbrev, må riktignok, innenfor regelverkets rammer, etablere systemer og rutiner for dette. Dette skiller seg likevel ikke fra andre samfunnsområder der det åpnes for digitalisering.

I denne proposisjonen foreslås eCMR ratifisert og gjennomført ved endringer i vegfraktloven. Forslaget vil innebære at elektroniske fraktbrev blir et frivillig og fullverdig alternativ til papirbaserte fraktbrev. Det foreslås at et elektronisk fraktbrev som er utferdiget i riket, anses undertegnet når det er signert med en pålitelig elektronisk signatur som sikrer at den er knyttet til det elektroniske fraktbrevet. Regler om hva som skal anses som en pålitelig elektronisk signatur, og om andre tillatte metoder for elektronisk autentisering, kan gis i forskrift. Lovteknisk foreslås eCMR gjennomført i en ny § 8 a i vegfraktloven, som regulerer enkelte sider ved elektroniske fraktbrev ved innenriks og internasjonal godsbefordring på vei. Videre foreslås det visse tilpasninger for å gjøre lovens gjeldende bestemmelser teknologinøytrale.

I tillegg til de foreslåtte endringene i vegfraktloven foreslås det å rette en inkurie i sjøloven § 430.

Departementet antar at bruk av elektroniske fraktbrev vil gi positive økonomiske og administrative effekter både i og utenfor veitransportnæringen. Det er vanskelig å se nevneverdige ulemper for private aktører ved at det tilrettelegges for elektroniske fraktbrev, ettersom forslaget bygger på frivillighet. Departementet legger til grunn at partene i en fraktavtale kun vil benytte elektroniske fraktbrev dersom de anser at slike fraktbrev gir en positiv merverdi. Det antas at fordelene vil være størst ved internasjonal godsbefordring, da elektroniske løsninger allerede til en viss grad er i bruk ved innenriks befordring.

For det offentlige antar departementet at elektroniske fraktbrev ikke vil medføre økte kostnader eller administrative byrder.