Kapittel 9

Komiteen viser til at proposisjonens kapittel 9 omhandler misbruk av identitetsbevis, og det foreslås å gjeninnføre straffansvar for den som utgir seg for å være vedkommende et identitetsbevis er utferdiget til, selv om denne samtykker til bruken. Bakgrunnen for lovforslaget er en utilsiktet avkriminalisering på dette punkt ved straffeloven 2005. Riksadvokaten har i brev 19. april 2016 gjort oppmerksom på at påtalemyndigheten i en sak om misbruk av identitetsbevis konkluderte med at straffeloven § 202 ikke tilstrekkelig klart rammer benyttelse av en annen persons identitetsbevis dersom denne har samtykket i bruken.

Komiteen presiserer at det er viktig for tilliten til identitetsbevis at de ikke benyttes av feil person. Komiteen merker seg at departementet foreslår at straffansvaret i straffeloven § 366 utvides til å gjelde villedning ved bruk av andres identitetsbevis, og der rette innehaver samtykker til bruken. Videre foreslår også departementet å strafflegge overlatelse av et identitetsbevis med sikte på slik bruk. Komiteen merker seg også at departementet understreker at det bør være et vilkår for straff at misbruket er skjedd med forsett om å oppnå en fordel for seg selv eller andre. I tråd med høringsinnspill fra Oslo politidistrikt foreslås det også å benytte vilkåret «fordel» i stedet for «vinning», for å omfatte ikke bare økonomiske fordeler, men i stedet favne videre og omfatte også andre fordeler ut over de økonomiske. Komiteen er enig med Politiets utlendingsenhet i at det å videreformidle et identitetsbevis som er utstedt til andre enn gjerningspersonen, bidrar til å svekke tilliten til identitetsbevis. Det er derfor viktig at straffeloven § 366 omfatter også slike tilfeller, slik det her foreslås.

Kapittel 10

Komiteen viser til at det i proposisjonens kapittel 10 foreslås å presisere at straffebestemmelsen om brudd på taushetsplikt rammer enhver form for taushetsplikt. Bakgrunnen for forslaget er at Helse- og omsorgsdepartementet i Prop. 75 L (2016–2017) foreslo å endre straffebestemmelsene i helsepersonelloven § 67, pasientjournalloven § 30 og helseregisterloven § 30, slik at disse viser til straffeloven § 209. Lovendringene ble vedtatt ved lov 16. juni 2017, men er imidlertid ikke trådt i kraft som følge av at det er tvil om rekkevidden av straffeloven § 209. Etter ordlyden i straffeloven § 209 omfatter straffebestemmelsen det å «røpe». Dette kan indikere at straffebudet ikke omfatter helselovgivningens plikt til å hindre at andre får tilgang til taushetsbelagt informasjon, som innebærer en aktivitetsplikt i de tilfeller der man må forstå at taushetsbelagte opplysninger står i fare for å tilflyte uvedkommende. Komiteen understreker at intensjonen med straffeloven § 209 er å ramme ethvert brudd på taushetsplikt. Etter komiteens syn er det uheldig at ordlyden i straffeloven § 209 ikke omfatter de handlinger eller unnlatelser som etter lovens intensjon skal innebære et brudd på taushetsplikten. Komiteen mener derfor at det er riktig å endre bestemmelsens ordlyd slik at det er samsvar mellom bestemmelsens intensjon og ordlyd.

Komiteen viser videre til at også når det gjelder straffeloven § 211 om brudd på taushetsplikt for enkelte yrkesgrupper, er det behov for å endre ordlyden slik at også denne omfatter tilfeller der yrkesutøveren klanderverdig har latt være å hindre at andre får tilgang eller kjennskap til opplysninger som han eller hun har taushetsplikt om. Komiteen mener derfor at det også er riktig å endre ordlyden i denne bestemmelsen, og er enig i departementets forslag som innebærer at ordlyden «uberettiget røper hemmeligheter» suppleres av «eller unnlater å hindre at andre får adgang eller kjennskap til» slike hemmeligheter.

Kapittel 12

Komiteen viser til proposisjonens kapittel 12, der det foreslås lovendringer som skal gi bedre vern av offentlige tjenestepersoner. Komiteen merker seg at det blant annet foreslås nye straffebud om grov vold, grove trusler og grovt skadeverk mot offentlig tjenesteperson, minstestraff for bruk av skytevåpen mv. mot politiet og vern av tjenestepersoner. Videre foreslås det et forsterket vern for brann- og redningspersonell når de yter innsats i oppdrag, samt for offentlige tjenestepersoner mot skadeverk og gjengjeldelse.

Komiteen viser til at kapittel 12 blant annet omhandler skyting mv. mot politi og annen offentlig tjenesteperson som utøver politimyndighet. Bakgrunnen for lovforslaget er at Riksadvokaten i høringsuttalelse den 1. desember 2017 til NOU 2017:9 Politi og bevæpning ga uttrykk for at straffeloven ikke på tilfredsstillende måte rammer avfyring av skudd mot politiet, når ikke et drapsforsøk foreligger. Komiteen mener dette er svært uheldig, og at det er viktig å få på plass lovendringer som retter opp dette. Komiteen merker seg at Riksadvokaten uttalte at:

«(e)tter vårt syn bør handlinger hvor det rettes skudd mot politiet, rammes av et eget straffebud med tilstrekkelig høy strafferamme og gjerne minstestraff, slik at bestemmelsen får nødvendig avskrekkende effekt. Faren ved slike handlinger er betydelig, også for det alminnelige publikum».

Komiteen understreker viktigheten av at straffeloven innehar bestemmelser som legger til rette for tilstrekkelig vern av politiet ved utøvelsen av sitt samfunnsoppdrag, samtidig som også samfunnets befolkning har behov for vern mot den fare som oppstår i de tilfeller hvor det rettes skudd mot politiet. Faren for både politi og det alminnelige publikum er betydelig, også i de tilfeller hvor det ikke dreier seg om et drapsforsøk.

Komiteen understreker at skyting mot politiet påvirker politiets mulighet til å utføre tjenesteoppdrag og beskytte befolkningen. Komiteen er enig i at det er vesentlig at lovbruddets alvor gjenspeiles i strafferammen. I dag vil skyting mot politiet kunne straffes etter straffeloven § 155 om vold eller trusler. Bestemmelsen har en strafferamme på fengsel i inntil tre år. Dersom drapsforsett kan bevises, vil imidlertid skyting mot politiet kunne straffes som forsøk på drap, med strafferamme på fengsel i inntil 21 år. Komiteen understreker at dette er en betydelig forskjell i straffenivå, til tross for at skyting mot politiet uavhengig av om det kan påvises drapsforsett eller ikke, er svært alvorlig. Komiteen merker seg at departementet, for å gjenspeile lovbruddets alvor, anser det nødvendig å heve strafferammen for skyting mv. mot politiet. Det foreslås derfor en øvre strafferamme på inntil ti år, en strafferamme tilsvarende strafferammen for grov motarbeiding av rettsvesenet. Komiteen merker seg også at departementet anser det som mest hensiktsmessig å utforme en straffeskjerpelsesregel for straffeloven § 155, dersom handlingen innebærer å avfyre skytevåpen eller bruke sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp, mot polititjenesteperson.

Komiteen viser til at forslaget til lovendringer ikke er ment å være begrenset til handlinger som innebærer at våpenet eller redskapet rettes mot noens person, og at alle overtredelser av § 155 vil omfattes av forslaget så fremt handlingen innebærer avfyring av skytevåpen mv. og den offentlige tjenestepersonen er polititjenesteperson som utøver politimyndighet. Dette innebærer at også «skremmeskudd» og lignende vil rammes.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener på prinsipielt grunnlag at minstestraffer bør unngås. Flertallet mener domstolene er best i stand til å vurdere straffverdigheten av den kriminelle handling. Flertallet mener det etter hvert har blitt svært vilkårlig hvilke straffebud som har minstestraffer og ikke, og at dette burde vært sett i en større helhet. Minstestraffene kan gripe inn i dommerskjønnet på en uheldig måte, og de kan bidra til at handlinger med ulik straffverdighet dømmes for likt. Flertallet ønsker som den klare hovedregel en streng reaksjon på handlinger som er beskrevet i den foreslåtte § 155 i straffeloven.

Flertallet mener imidlertid at bruk av minstestraff legger bånd på den frie utøvelsen av dommerskjønnet, som er nødvendig all den tid kriminelle handlinger er svært ulike. Flertallet slutter seg derfor til departementets forslag om ett års minstestraff fremfor det alternative forslaget om tre år.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet viser til at departementet, for å gjenspeile lovbruddets alvor, i høringsnotatet foreslo en strafferamme på fengsel inntil ti år og en minstestraff på tre år for skyting mot politiet eller andre offentlige tjenestepersoner som utøver politimyndighet. På bakgrunn av høringsinnspillene har departementet endret minstestraffen til ett år i proposisjonen. Disse medlemmer viser til at flere av høringsinstansene var positive til en minstestraff på tre år, og vil i likhet med Riksadvokaten, Norges politilederlag, Politiets Fellesforbund m.fl. gå inn for en minstestraff på tre år.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Straffeloven ny § 155 b skal lyde:

§ 155 b Minstestraff for bruk av skytevåpen mv. mot politiet

Straffen er fengsel fra 3 inntil 10 år dersom handlingen som nevnt i § 155 består av å avfyre skytevåpen eller bruke sprengstoff eller annet redskap som er egnet til å volde fare for betydelig skade på kropp, og den offentlige tjenestepersonen er polititjenesteperson eller annen offentlig tjenesteperson som utøver politimyndighet.»

Komiteen merker seg at departementet understreker at normalstraffen for skyting mv. mot politiet, må være betydelig høyere enn den foreslåtte minstestraffen på ett år og også høyere enn forslaget i høringsnotatet om en minstestraff på tre år. Slik departementet understreker, vil straffenivået for forsøk på drap kunne gi veiledning, dog slik at det er viktig å være bevisst på at ulike saker kan ha svært ulik karakter. Komiteen merker seg også at departementet understreker viktigheten av at straffenivået reflekterer den fare som skyting representerer også mot publikum.

Komiteen viser til at kapittel 12 også inneholder forslag til lovbestemmelser om fratakelse av tjenestevåpen. Bakgrunnen for dette er blant annet at Riksadvokaten i sin høringsuttalelse til NOU 2017:9 foreslår en egen straffebestemmelse for den som borttar eller forsøker å bortta eller fjerne tjenestevåpenet fra en polititjenestemann. Som Riksadvokaten påpeker, er slike handlinger svært alvorlige og må søkes forhindret i størst mulig grad. Komiteen merker seg at Riksadvokaten påpeker at en egen straffebestemmelse for den som borttar eller forsøker å bortta eller fjerne pistolen fra hylsteret, bør vurderes, ettersom dette kan bidra til å forhindre slike hendelser.

Komiteen merker seg at det foreslås en ny bestemmelse som vil ramme den som setter seg eller andre i besittelse av tjenestevåpen. Bestemmelsen vil verne alle offentlige tjenestepersoner etter straffeloven § 155 annet ledd som er bevæpnet med tjenestevåpen, herunder politi og militære vakter. Komiteen understreker at hvordan gjerningspersonen setter seg i besittelse av våpenet, er uten betydning for straffansvaret.

Komiteen viser til at det videre i kapittel 12 foreslås et forsterket vern for brann- og redningspersonell når de yter innsats i oppdrag. Det foreslås å gi brann- og redningspersonell et tilsvarende vern som helsepersonell har etter straffeloven § 265 om trusler mot særskilt utsatte yrkesgrupper og § 286 om vold mot særskilte yrkesgrupper. Lovendringene som foreslås, innebærer dermed å endre straffeloven §§ 265 og 286 slik at også «brann- og redningspersonell som yter innsats i oppdrag» omfattes. Komiteen understreker at også brann- og redningspersonell utgjør en betydelig og viktig del av Norges beredskap, og at det derfor er viktig å få på plass lovendringer som gir disse tilstrekkelig beskyttelse ved utøvelsen av sitt samfunnsoppdrag.

Komiteen viser videre til at det i kapittel 12 også foreslås endring av straffeloven § 155 om vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson. Det er etter gjeldende rett ikke tvilsomt at det å hindre en offentlig tjenesteperson i å utføre en tjenestehandling omfattes av § 155. Dette fremgår imidlertid ikke av lovteksten i dagens bestemmelse. Komiteen er enig i at dette bør fremgå uttrykkelig av lovteksten, og mener at en lovfesting gjør bestemmelsen mer presis og øker forutberegneligheten.

Komiteen mener forslaget gir forsterket vern for offentlige tjenestepersoner mot skadeverk og gjengjeldelse, men mener at «rettsstridig adferd» også bør tas inn i loven. Komiteen viser til at de fleste høringsinstansene har støttet et slikt tillegg.

Komiteen viser til at departementet i høringsnotatet reiste spørsmål om hvorvidt offentlige tjenestepersoner, i likhet med rettsvesenets aktører, bør være vernet mot vold, trusler og rettstridig atferd som «gjengjelder» offentlig myndighetsutøvelse, og ikke som i dag bare atferd som søker å påvirke tjenestepersonen eller dennes barn eller familiemedlemmer. Det ble foreslått et nytt annet ledd i § 155 for slike tilfeller.

Komiteen viser til at Det nasjonale statsadvokatembetet, Norges politilederlag, Politidirektoratet, Politiets Fellesforbund og Riksadvokaten støtter departementets forslag om å tilføye «skadeverk» og «rettsstridig atferd» til gjerningsbeskrivelsen i straffeloven § 155, ved siden av vold og trusler, og forslaget om et nytt annet ledd i § 155 om vern mot gjengjeldelse mot offentlige tjenestepersoner. Komiteen er enig med disse høringsinstansene.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Straffeloven § 155 første og annet ledd skal lyde:

§ 155 Vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig adferd mot offentlig tjenesteperson

Den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig adferd påvirker en offentlig tjenesteperson til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling eller hindrer en slik handling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel inntil 3 år.

På samme måte straffes den som ved vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig adferd overfor en offentlig tjenesteperson eller noen av hans eller hennes nærmeste, gjengjelder en tjenestehandling.»

Komiteen merker seg at kapittel 12 også inneholder forslag til lovendringer som skal gi offentlige tjenestepersoner et forsterket vern mot skadeverk og gjengjeldelse på grunn av offentlig tjenesteutøvelse. Komiteen merker seg at departementet ønsker å fremheve den offentlige interessen som krenkes ved at skadeverk rettes mot en offentlig person for å påvirke vedkommendes tjenesteutøvelse, og at det på denne bakgrunn foreslås å innta «skadeverk» som eget handlingsalternativ i straffeloven § 155. Komiteen viser til at det vil kunne være gradvise overganger mellom handlingsalternativene, og at alternativet skadeverk ved siden av vold og trusler gir et mer fullstendig vern.

Komiteen viser videre til at det også foreslås å utvide vernet i straffeloven § 155 til å gjelde for gjengjeldelseshandlinger i form av vold, trusler og skadeverk. Komiteen understreker at selv om en gjengjeldelseshandling ikke er egnet til å påvirke tjenestepersonens handling i den konkrete saken, kan slike handlinger ha betydelige negative virkninger for tjenestepersonens evne og vilje til å utføre sine tjenestehandlinger i fremtiden. Komiteen mener derfor at det er viktig å få på plass lovendringer som forhindrer slike gjengjeldelseshandlinger og gir offentlige tjenestepersoner vern mot slike.

Komiteen viser til at straffeloven ikke inneholder noen regel om grov uaktsom vold mv. mot offentlig tjenesteperson. I høringsnotatet vurderte departementet en slik bestemmelse, som i likhet med straffeloven § 159 om grov uaktsom motarbeiding av rettsvesenet, ville kunne ramme grov uaktsom vold, trusler, skadeverk eller annen rettsstridig atferd mot offentlig tjenesteperson.

Komiteen viser til at Kriminalomsorgen tiltrer forslaget, og mener at et nytt lovbud om grov uaktsomhet er med på å utfylle vernet av den offentlige myndighet på en tilfredsstillende måte. Politidirektoratet støtter forslaget i tråd med innspillene til underliggende enheter. Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå en ny § 155 c i tråd med det opprinnelige forslaget fra departementet.

Komiteen fremmer derfor følgende forslag:

«Straffeloven ny § 155 c skal lyde:

§ 155 c Grovt uaktsom vold mv. mot offentlig tjenestemann

Grovt uaktsom overtredelse av § 155 straffes med fengsel inntil 1 år.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Senterpartiet, stiller seg positive til å gjøre en vurdering av behovet for en lovbestemmelse som bedrer identitetsskjerming av politiet. Flertallet mener denne vurderingen er naturlig å gjøre i forbindelse med det vernet som allerede følger av straffeprosessloven § 130 a. Flertallet viser til at straffeprosessloven § 130 a om anonym vitneførsel gir mulighet for å skjerme identiteten til et vitne. Flertallet viser til at bestemmelsen ble revidert i 2013, jf. Prop.147 L (2012–2013) kapittel 7. Flertallet understreker at det i en vurdering av om det bør være anledning til å hemmeligholde vitners identitet i større grad og på bedre vilkår enn det som er tilfellet i dag, må tas hensyn til rammene som følger EMK artikkel 6. Flertallet mener en slik vurdering kan gjøres som ledd i oppfølgingen av NOU 2016: 24 om ny straffeprosesslov.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til intensjonen i kap 12, om bedre vern av politiet og andre offentlige tjenestepersoner. Spesielt vektlegges straffeskjerpelse av skyting mot politiet. Dette medlem støtter intensjonen i kapittel 12 og ser viktigheten av å verne politiet og andre offentlige tjenestepersoner. Dette medlem vil minne om at kriminaliteten i Norge er lav, og antallet skyteepisoder mot politiet er også lavt sammenlignet med andre land, samtidig varsler heller ikke PST om økt terrorfare. Dette medlem vil framheve at et vesentlig virkemiddel for å forhindre skyting mot politiet ikke må begrenses til strengere straffereaksjoner, men også knyttes til politiets evne til god forhandlingsteknikk, samt et politi som er trent i løse sine oppgaver med minst mulig makt og våpenbruk. Dette medlem viser til at politiet under skiftende justisministre fra Fremskrittspartiet har gitt politiet flere økte konsesjoner til bevæpning, og minner om risikoen for at økt bevæpning fører til at politiet løser flere av sine oppgaver med våpen (jf. Bevæpningsutvalgets NOU 2017:9). Dette kan også føre til situasjoner hvor gjerningspersoner responderer på politiets maktbruk og våpenbruk med skyting. Økt bevæpning gir en risiko for økt skyting mot politiet og også hendelser hvor gjerningspersoner forsøker å frata politiet tjenestevåpenet.

Dette medlem viser også til at det i kapittel 12 foreslås endring av straffeloven § 155 om vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson. Dette medlem er enig i intensjonen i forslaget, men mener at det må følges opp med en lovbestemmelse som vil forsterke vern av tjenestepersoner også i etterkant av tjenestehandlingen. Dette fremgår imidlertid ikke av lovteksten i dagens bestemmelse.

Dette medlem viser til at politiet gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet skal være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig (politiloven § 1 andre ledd). Politiet er de eneste som gjennom lov og myndighet kan bruke makt overfor innbyggerne i fredstid. Dette medlem understreker behov for vern av tjenestemenn og deres familier slik at de ikke må ende opp med å personlig ta konsekvensene av trusselsituasjoner. Dette medlem mener derfor at det bør innføres bedre identitetsskjerming for politiet. I forbindelse med rettsbehandlingen der politiansatte er innkalt som vitner i saken, vil det kunne være en betryggelse om de kunne legitimere seg uten at den tiltalte og andre er til stede under selve hovedforhandlingen. Dette medlem viser til at et forslag om å innføre bedre identitetsskjerming for politiet er støttet av Politiets Fellesforbund.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til en lovbestemmelse om bedre identitetsskjerming for politiet.»

Kapittel 14

Komiteen merker seg at det i proposisjonens kapittel 14 foreslås at straffelovens korrupsjonsbestemmelser i større grad får anvendelse på korrupsjon begått i utlandet. Etter den opphevede straffeloven 1902 fikk norsk straffelovgivning anvendelse på korrupsjonshandlinger begått i utlandet uavhengig av om gjerningspersonen var hjemmehørende her i riket eller utenlandsk statsborger. I straffeloven 2005 beror det på nærmere vilkår om norsk straffelovgivning får anvendelse på korrupsjonshandlinger begått i utlandet, og i brev datert 5. april 2018 stilte Riksadvokaten spørsmål ved om de gjeldende jurisdiksjonsbestemmelsene i dagens straffelov oppfyller folkerettslige forpliktelser på korrupsjonsområdet. Riksadvokaten foreslo på denne bakgrunn en endring i straffeloven § 5.

Komiteen viser til at de endringer i straffeloven § 5 som her foreslås, gir norsk straffelovgivning anvendelse på flere tilfeller av korrupsjonshandlinger og påvirkningshandel begått i utlandet enn det som følger av gjeldende rett. Endringen gjør det klart at kravet om dobbel straffbarhet ikke gjelder i tilfeller hvor en norsk statsborger, person med bosted i Norge eller noen på vegne av et foretak registrert i Norge, begår en korrupsjonshandling eller en påvirkningshandel i utlandet. Komiteen viser videre til at korrupsjon vil kunne bli begått i land med mangelfull korrupsjonslovgivning, noe som gjør at kravet om dobbel straffbarhet kan virke begrensende på mulighetene for straffeforfølgning i Norge. Komiteen understreker at norske myndigheter har et ansvar for å bekjempe korrupsjon begått av norske borgere og norske foretak i utlandet, selv om handlingen begås i et land med «svakere» korrupsjonslovgivning. Videre er det også av hensyn til effektiv etterforskning riktig å fjerne kravet om dobbel straffbarhet, da det å finne ut av korrupsjonslovgivningen i land med uoversiktlig rettstilstand og lite effektive myndigheter, eventuelt også myndigheter som er innblandet i korrupsjonsmistanker, vil kunne virke begrensende på etterforskningen av personer og foretak med tilknytning til Norge.

Komiteen viser til at det også foreslås et tillegg til straffeloven § 5 første ledd som innebærer at jurisdiksjonen over korrupsjonshandlinger kommer uttrykkelig frem i straffeloven, til tross for at straffeloven § 6 i utgangspunktet gir jurisdiksjon i de tilfeller hvor det følger av en folkerettslig forpliktelse. Bakgrunnen for dette er et ønske om å sikre mest mulig klarhet i om norsk korrupsjonslovgivning kan gis anvendelse på handlinger begått i utlandet, da det vil kunne være tid- og ressurskrevende å avklare jurisdiksjonsspørsmål i enkeltsaker.

Kapittel 16

Komiteen viser til at kapittel 16 i proposisjonen gjelder begrensninger i siviles medvirkningsansvar ved brudd på militær straffelov. Bakgrunnen for forslaget er at Generaladvokaten i brev av 3. mai 2016 stilte spørsmål ved at straffansvaret for medvirkere som faller utenfor personkretsen i militær straffelov § 9, ble utvidet ved ny straffelov. Komiteen merker seg at Generaladvokaten viser til at det ikke fremstår som åpenbart at siviles medvirkning til brudd på militær straffelov bør straffeforfølges, og heller ikke hvor en eventuell grense bør gå. Komiteen viser til at militær straffelov i utgangspunktet retter seg hovedsakelig mot militært personell, og at departementet mener det bør være tilstrekkelig bare å strafflegge siviles medvirkning til de mer alvorlige straffebudene i militær straffelov. Komiteen merker seg at det derfor foreslås at siviles medvirkningsansvar i utgangspunktet begrenses til overtredelser av loven som kan medføre en straff på fengsel i to år eller mer.