Denne proposisjonen
følger opp en rekke anmodningsvedtak fra Stortinget og enkelte handlingsplaner. Den
følger også opp utilsiktede konsekvenser ved ikrafttredelsen av
straffeloven 2005.
Justiskomiteen besluttet
og fikk presidentskapets samtykke til først å behandle deler av
proposisjonen og på et senere tidspunkt behandle resten, jf. Stortingets forretningsorden
§ 31 fjerde ledd. Denne innstillingen omhandler derfor proposisjonens
kapitler 3, 4, 5, 6, 7, 8, 11, 13, 15, 17, 18 og 19. Det vises til
Innst. 328 L (2019–2020) for behandling av kapitlene 9, 10, 12,
14 og 16.
I kapittel 3 foreslås
endringer i avvergingsplikten. Straffeloven § 196 fastsetter en
straffsanksjonert avvergingsplikt som rammer den som gjennom anmeldelse eller
på annen måte unnlater å forsøke å hindre visse alvorlige straffbare
handlinger eller følgene av disse. Plikten gjelder for enhver og
uten hensyn til taushetsplikt, og den inntrer når avverging «fortsatt
er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig» at den
aktuelle straffbare handlingen er eller vil bli begått. De straffbare
handlingene som omfattes av avvergingsplikten, er uttømmende oppregnet
i § 196 første ledd bokstav a til c, sammenholdt med annet ledd.
Overtredelse av bestemmelsen straffes med bot eller fengsel inntil
ett år. Det foreslås i proposisjonen at terrorhandlinger og terrorforbund,
alvorlig miljøkriminalitet, tvangsekteskap, grov menneskehandel
og grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år skal omfattes
av avvergingsplikten, at avvergingsplikten for kjønnslemlestelse utvides,
og at avvergingsplikten ved prevensjonsveiledning presiseres. Forslaget
følger opp anmodningsvedtak nr. 787, 29. mai 2018, om tiltak mot
kjønnslemlestelse.
I kapittel 4 foreslås
en kriminalisering av utenomrettslige tvangsekteskap. Tvangsekteskap
inngås ofte mer eller mindre uformelt. Det vil si at ekteskapet
inngås i samsvar med en religiøs eller kulturell tradisjon. Brudeparet
kan for eksempel være viet av en prest eller imam uten vigselsrett.
Slike vigsler betegnes gjerne som religiøse vigsler, uformelle ekteskap
eller utenomrettslige ekteskap. Straffelovens forbud mot tvangsekteskap
i § 253 første ledd rammer kun formelt gyldige ekteskap. Justis-
og beredskapsdepartementet foreslår nå en særskilt kriminalisering
av utenomrettslige tvangsekteskap. Utenomrettslige tvangsekteskap
foreslås likestilt med formelle tvangsekteskap. Strafferammen i
bestemmelsen er fengsel inntil 6 år.
I kapittel 5 er det
foretatt en vurdering av om det er ønskelig å presisere vilkåret
om «utilbørlig press» i straffeloven § 253 om tvangsekteskap. Departementet
viser til at det synes klart at formuleringen «utilbørlig press» omfatter
ulike former for kvalifisert psykisk og sosialt press. En slik tolkning
er i tråd med en naturlig forståelse av ordlyden. På denne bakgrunnen
kan departementet ikke se at en endring er nødvendig for å ramme
atferd som i dag ikke omfattes av bestemmelsen. Grensen for det
straffbare vil avhenge av en helhetlig vurdering av den konkrete
situasjonen, hvor viktige momenter blant annet vil være hva presset
består av, varigheten av presset og hvor sterkt det er. Dette følger
opp anmodningsvedtak nr. 789, 29. mai 2018, om utvidelse av straffeloven
§ 253.
I kapittel 6 foreslås
en avklaring av at forsøk på kjøp av sex er straffbart. Departementet
legger til grunn at forsøk på kjøp av seksuelle tjenester var straffbart
etter straffeloven 1902, og at en avkriminalisering av forsøk på
kjøp av seksuelle tjenester ikke synes å være en tilsiktet virkning
av ikrafttredelsen av ny straffelov i 2005. Det fremstår etter lovendringen
som uklart om forsøk er straffbart. Departementet foreslår å oppheve
straffeloven § 316 annet ledd og videreføre strafferammen på fengsel
inntil ett år som den alminnelige strafferammen i straffebudet.
En slik endring vil gjøre det klart at forsøk er straffbart, jf.
straffeloven § 16. For øvrig innebærer forslaget en løsning som
passer bedre med systematikken i straffeloven. Forslaget følger
opp anmodningsvedtak nr. 699, 7. mai 2018.
I kapittel 7 er det
foreslått et straffebud om utleie av lokaler som benyttes til grov
utnyttelse av arbeidstakere. Forslaget følger opp anmodningsvedtak
nr. 130, 7. desember 2015. Departementet foreslår at utleier skal kunne
straffes dersom han eller hun utviser forsett eller grov uaktsomhet
om at lokaler leies ut til virksomhet som driver med grov eller
gjentatt ulovlig utnyttelse av noens arbeidskraft. Departementet
foreslår også en presisering i straffebestemmelsen om menneskehandel som
innebærer å endre vilkåret «arbeid eller tjenester» i straffeloven
§ 257 første ledd bokstav b tilbake til «tvangsarbeid eller tvangstjenester».
I kapittel 8 er det
foreslått flere lovendringer som styrker det strafferettslige diskrimineringsvernet
for transpersoner og andre som har en kjønnsidentitet eller et kjønnsuttrykk
som bryter med omgivelsenes forventninger. Departementet foreslår
å tilføye «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk» som diskrimineringsgrunnlag
i straffeloven § 77 om skjerpende omstendigheter, § 174 om tortur,
§ 185 om hatefulle ytringer, § 186 om diskriminering, § 264 om grove
trusler, § 272 om grov kroppskrenkelse, § 274 om grov kroppsskade
og § 352 om grovt skadeverk. Forslaget i proposisjonen følger opp Stortingets
anmodningsvedtak nr. 698, 7. mai 2018. Departementet foreslår videre
at formuleringen «homofil orientering» endres til «seksuell orientering»
i de ovennevnte bestemmelsene. Endringen gjør det tydeligere at også
bifile har et særskilt strafferettslig vern mot diskriminering.
Departementet fremmer etter en helhetsvurdering ikke forslag om
å tilføye «kjønn» som diskrimineringsgrunnlag i straffeloven §§ 77,
185, 186, 264, 272, 274 og 352.
I kapittel 11 foreslås
det at gjentatt eller graverende ulovlig befatning med våpendeler
skal rammes av straffelovens bestemmelser. Dette betyr at ulovlig
befatning med våpendeler får tilsvarende strafferamme som ulovlig
befatning med skytevåpen og ammunisjon.
Kapittel 13 gjelder
endringer i straffebudet om krenkelser av representant for fremmed
stat. Straffansvaret for fornærmelser av diplomater presiseres av hensyn
til ytringsfriheten, gjennom et vilkår om at bare rettsstridige
fornærmelser kan straffes. I tillegg foreslås det å utvide bestemmelsens
anvendelsesområde til å gjelde for representanter for mellomstatlige
organisasjoner samt for familiemedlemmer som tilhører representanters
husstand. Forslaget følger opp anmodningsvedtak nr. 96, 2. desember
2016.
I kapittel 15 foreslås
det endringer i reglene om foreldelse. For det første foreslås det
forlenget foreldelsesfrist eller utskutt foreldelsesfrist i enkelte
saker for å sikre muligheten til å etterforske sakene før foreldelse
inntrer. Forslagene gjelder utskutt foreldelsesfrist i saker om
seksuell handling med barn under 16 år samt forlenget foreldelsesfrist
(økning fra to til fem år) for å tvinge eller forlede et barn under
16 år til å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd.
I tillegg foreslås utskutt foreldelsesfrist i saker etter § 196
om manglende avverging av handlinger som er omfattet av straffeloven
§ 282 om mishandling i nære relasjoner, § 284 om kjønnslemlestelse, § 299
om voldtekt av barn under 14 år og § 303 om grov seksuell omgang
mv. med barn mellom 14 og 16 år. Det foreslås en forlengelse i foreldelsesfristen
(økning fra to til fem år) for grovt uaktsomt bedrageri.
Det følger av straffeloven
§ 305 at å tvinge eller forlede et barn under 16 år til å utvise
seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd straffes med fengsel
inntil ett år med mindre forholdet rammes av strengere straffebestemmelser.
Departementet foreslår heving av strafferammen etter straffeloven
§ 305 til to år for å få en foreldelsesfrist på fem år. Samtidig
går departementet ikke inn for å innføre regler om utskutt foreldelse
for saker etter denne bestemmelsen.
For det andre foreslås
en viss utvidelse av unntaket fra foreldelse. Departementet foreslår
at straffansvaret for overtredelse av straffeloven § 175 om grov
tortur og § 171 b om grov tvungen forsvinning ikke skal foreldes såfremt
en dødsfølge inngår i vurderingen av om lovbruddet er grovt. Forslaget
følger opp anmodningsvedtak nr. 462, 17. mars 2015. Det foreslås
også unntak for foreldelse av idømt straff i visse tilfeller.
Kapittel 17 inneholder
forslag til adgang til å bruke visse tvangsmidler ved enkelte mindre
alvorlige lovbrudd, slik det var mulighet til etter gammel straffelov. De
fleste av straffeprosesslovens regler som gir hjemmel for tvang
overfor mistenkte eller andre, forutsetter mistanke om en straffbar
handling av en viss alvorlighetsgrad. For en rekke tvangsmidler
er det en forutsetning at mistanken gjelder en straffbar handling
som etter loven kan medføre «frihetsstraff». Straffeloven av 2005
har ført til at man i etterforskingen av en del straffbare handlinger
som nå kun har bøtestraff som reaksjon, ikke lenger kan bruke straffeprosessuelle
tvangsmidler som har «frihetsstraff» som vilkår. Behovet for å kunne benytte
tvangsmidler i etterforskningen av mindre alvorlige lovbrudd må
avveies mot det inngrepet dette vil representere overfor siktede.
Departementet fremmer, etter en avveining av ulike hensyn, forslag
om adgang til ransaking av rom (straffeprosessloven § 192) i saker
etter straffeloven § 326 om mindre underslag og § 334 om mindre
heleri, samt adgang til ransaking av person (straffeprosessloven
§ 195) i saker etter straffeloven § 162 om brudd på identifikasjonsplikten,
§ 326 om mindre underslag, § 334 om mindre heleri og § 353 om mindre
skadeverk.
Kapittel 18 gjelder
klargjøring av at påtalen anses ubetinget offentlig når ikke offentlig
myndighet har begjært påtale. Departementet foreslår at det kun
er når offentlig myndighet har begjært påtale, eller der det foreligger
andre vilkår for påtale, at det er nødvendig å innta opplysning
i tiltalebeslutningen.
I kapittel 19 foreslås
det at påtalekompetansen for skattesvik og for brudd på allmenngjøringsloven
legges til politiet. Politiet hadde påtalekompetanse i slike saker
før straffeloven 2005 trådte i kraft. Påtalekompetansen ble imidlertid
flyttet til statsadvokaten som følge av endringer foretatt i forbindelse
med ikraftsetting av straffeloven. Så langt departementet kan se,
var denne flyttingen av påtalekompetanse ikke tilsiktet.