3. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Eva Kristin Hansen og Leif Audun Sande, fra Høyre, Svein Harberg og Bente Stein Mathisen, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, fra Senterpartiet, Nils T. Bjørke, fra Sosialistisk Venstreparti, Freddy André Øvstegård, fra Venstre, Terje Breivik, og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, viser til Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket, Dokument 3:6 (2019–2020).

Komiteen viser til at havressursloven regulerer forvaltningen av fisket. Formålet med loven er «å sikre ei berekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevande marine ressursane og det tilhøyrande genetiske materialet». Det er enighet om at havressurslovens formål om bærekraftig forvaltning er ivaretatt gjennom forvaltningen av kvotesystemet.

I Innst. O. nr. 45 (2007–2008) er de andre delene av formålet utdypet slik:

«Formålet med lova er også å sikre ei samfunnsøkonomisk lønsam hausting og utnytting av ressursane. Dette betyr at rammevilkåra legg til rette for verksemd som gjev eit overskot for samfunnet og inntektene av verksemda overstig summen av kostnader som inkluderer bruk av ressursar som er prissette i marknadane og andre ressursar samfunnet verdset.

Det er naturleg at omsynet til sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna får verknad for forvaltninga av fiskeressursane. Difor er formålet med lova også å medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna. Korleis det skal gjerast og kva for verkemiddel som skal nyttast, vil delvis vere avhengig av politiske omsyn.»

Havressursloven § 2 slår fast at «dei viltlevande marine ressursane ligg til fellesskapet i Noreg». Tolkningen av formålet med loven må suppleres med de grunnleggende hensynene som framgår av § 7 andre ledd bokstav g om at det i forvaltningen skal legges vekt på at forvaltningstiltak er med og sikrer det materielle grunnlaget for samisk kultur.

Riksrevisjonens Dokument 3:6 (2019–2020) undersøker kvotesystemet i kyst- og havfisket. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere hvordan kvotesystemet ivaretar prinsipper for fiskeripolitikken. Hovedfunnene er:

  • Endringene i kvotesystemet i perioden 2004–2018 har bidratt til økt lønnsomhet i fiskeflåten.

  • Etablerte fiskeripolitiske prinsipper er blitt utfordret ved at:

    • Eierskapet til fartøy med kvoter er konsentrert på færre hender.

    • Fartøy med kvoter eies i mindre grad av registrerte fiskere.

    • Flåtestrukturen er mindre variert, og fartøyene er færre og større.

    • Utenlandsk eierskap i fiskeflåten er økende, men fortsatt lavt.

    • Koblingen mellom fartøy og kvote er svekket.

  • Økte kvotepriser har gjort det vanskeligere å rekruttere nye fiskere.

  • Endringer i den minste kystflåten har negative konsekvenser for kystsamfunn.

  • Flere fiskeriavhengige kommuner har fått redusert fiskeriaktivitet.

  • Flere av endringene i kvotesystemet er ikke tilstrekkelig konsekvensutredet av departementet.

Komiteen viser til Riksrevisjonens anbefalinger til Nærings- og fiskeridepartementet om å:

  • sørge for at endringer i kvotesystemet blir grundig konsekvensutredet

  • vurdere å innføre eierkonsentrasjonsbegrensninger for kystflåten og/eller andre tiltak for å begrense eierkonsentrasjonen

  • registrere og offentliggjøre utviklingen i kvoteprisene og å gjennomføre tiltak som bedrer rekrutteringen til fiskeryrket

  • vurdere tiltak for å opprettholde den minste kystflåtens betydning for kystsamfunnene

  • vurdere å innføre tiltak for å hindre at økende andeler av kvoten mangler tilkobling til et fartøy

  • følge systematisk med på hvordan endringer i kvotesystemet påvirker landingsmønsteret og fiskeriaktiviteten i kystsamfunnene

Komiteen understreker at alle deltakere på komiteens høring den 8. oktober 2020 beskrev Riksrevisjonens undersøkelse som en grundig og fyllestgjørende beskrivelse av utviklingen på området i perioden 2004–2018.

Komiteen påpeker at statsrådens svar til Riksrevisjonen om at havressurslovens formål «må tolkes som at fiskeripolitikken samlet sett skal gi et bidrag til fiskerienes ringvirkninger i distriktene som er større enn hva som ville ha skjedd uten en slik fiskeripolitikk», ikke er i tråd med Stortingets intensjoner med loven, jf. Innst. O. nr. 45 (2007–2008).

Havressurslovens tre overordnede målsettinger om bærekraftig utnyttelse av marine ressurser, samfunnsøkonomisk lønnsomhet og distriktspolitiske hensyn må vektes i utforming og forvaltning av kvotesystemet. Bedriftsøkonomisk lønnsomhet er en forutsetning for samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Men det er ikke nødvendigvis den mest bedriftsøkonomisk lønnsomme flåten som gir høyest samfunnsøkonomisk avkastning.

Komiteen viser til at fiskerinæringen er den nest viktigste eksportnæringen for Norge, og dersom den forvaltes på en bærekraftig måte, vil den være evigvarende.

Komiteen viser til at frem til begynnelsen på 2000-tallet var lønnsomheten i fiskeflåten lav, spesielt i kystfiskeflåten. Dette skyldtes for mange fiskefartøyer som hadde stor overkapasitet. Etter at fisket ble lukket og det ble satt inn tiltak for å få ned antall fiskefartøy, er høstingen i dag bærekraftig, og lønnsomheten er generelt god. Riksrevisjonens rapport gir imidlertid grunn til bekymring for at kvotesystemet fører til en ujevn fordeling av lønnsomheten mellom den minste og de større fartøygruppene.

Siden viltlevende fisk er gratis å utnytte, kan næringen høste en ressursrente såfremt ressursene forvaltes på en bærekraftig måte. Ved å begrense fisket og tildele kvoter til færre og mer effektive fartøyer har ressursrenten gitt en ekstraordinær avkastning på de gjenværende kvotene. Avkastningen ligger høyere enn for mange andre bransjer i Norge.

Ifølge Riksrevisjonen har endringene i kvotesystemet bidratt til større fartøyer, noe som igjen har ført til at landingene fra de fleste fartøygruppene konsentreres til de største fiskemottakene. Dette har igjen bidratt til geografisk konsentrasjon ved at aktiviteten har økt i enkelte kystsamfunn, mens den har blitt redusert i andre. Samlet sett har det blitt færre fiskemottak og fiskeindustribedrifter i villfisknæringen på nasjonalt nivå.

Komiteen viser til at en strukturering av fiskeflåten har vært nødvendig for å bedre lønnsomheten og for å tilpasse seg den generelle samfunnsutviklingen med økte krav til effektivitet og lønnsomhet. Dette er ikke et særtrekk for fiskerinæringen, men en utvikling de fleste næringer har vært igjennom. Komiteen viser til at lønnsomhet er avgjørende for å opprettholde en levedyktig fiskerinæring og legge til rette for sysselsetting og bosetting i distriktene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, deler Riksrevisjonens vurdering av at det er alvorlig at endringene i kvotesystemet har bidratt til å utfordre sentrale fiskeripolitiske prinsipper, fordi summen av endringene i kvotesystemet har fått til dels utilsiktede, negative konsekvenser for fiskeriaktiviteten i mange kystsamfunn.

Flertallet mener det er sterkt kritikkverdig at Nærings- og fiskeridepartementet ikke i tilstrekkelig grad har utredet konsekvensene i forkant av endringsforslag, og ikke i større grad har vurdert hvordan endringene i kvotesystemet har påvirket fiskeriaktiviteten i kystsamfunnene etter at de har blitt gjennomført. Det er kritikkverdig at det ikke finnes systematisert og offentlig tilgjengelig informasjon om kvotepriser i Norge.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid også vise til Riksrevisjonens funn om at struktureringen av fiskeflåten fører til at lønnsomheten konsentreres på den største fiskeflåten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at lønnsomhet for den største fiskeflåten gir få ringvirkninger i distriktene.

Komiteen viser til at etter hvert som fiskerimottakene sentraliseres, vil det bli stadig vanskeligere for den minste flåten å kunne levere sin fangst. Det blir lenger til mottaket, og mange fiskere må flytte eller legge ned sin aktivitet.

Komiteen viser til at selv om struktureringen fører til økt lønnsomhet, kan det samtidig legge press på det grunnleggende prinsippet i forvaltningen om sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Komiteen viser til at Riksrevisjonens rapport viser at utviklingen har ført til at fartøyene har blitt færre og større i undersøkelsesperioden. Utviklingen har etter komiteens vurdering naturlige årsaker med mer effektive og sikrere fartøyer, økt bekvemmelighet, redusert arbeidsbelastning mv. For å motvirke utviklingen mot stadig større kystfartøy og bidra til å opprettholde en variert flåte, er hjemmelslengde erstattet med faktisk lengde i forbindelse med behandlingen av kvotemeldingen (Meld. St. 32 (2018–2019)).

Komiteen mener meterbestemmelsen er utilstrekkelig for å nå målet, ettersom den ikke nødvendigvis begrenser den totale størrelsen på fartøyene. Vi har sett en negativ utvikling med unaturlig dype og brede fartøy som viser at en todimensjonal lengdebestemmelse utfordrer både sikkerhet, miljø, kapasitet og mottaksstruktur. Komiteen støtter forslaget om en ny ordning der hjemmelslengde erstattes med faktisk lengde, men da må det sikres at ressursene fordeles på de ulike fartøylengdegruppene på en måte som ivaretar målet om å opprettholde en variert flåtestruktur.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, erkjenner at denne utviklingen, inkludert vedtak i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 32 (2018–2019) om at det gis en overgangsperiode der fartøy med annen faktisk lengde enn hjemmelslengde kan velge å bringe fartøyets faktiske lengde i tråd med hjemmelslengde, jf. Innst. 243 S (2019–2020), også kan føre til en betydelig flytting av kvantum fra mindre kvotegrupper opp til større kvotegrupper, noe som igjen har ført til et press på den minste flåten. Flertallet viser til at dette også fører til at de mindre fartøyene taper betydelige kvoteandeler.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre, og uavhengig representant Ulf Isak Leirstein, viser til at dagens praksis for tildeling av kvoter har vært lik over lang tid og under flere regjeringer med forskjellig politisk flertall. For å sikre forutsigbare rammevilkår for næringen og en langsiktig bærekraftig forvaltning av villfiskressursene ble det kun gjort endringer i kvotesystemet ved behandlingen av kvotemeldingen våren 2020. Hovedprinsippene, hvor også fiskerne selv har vært med på utformingen av regelverket, ligger fast. I forbindelse med behandlingen av kvotemeldingen vedtok imidlertid Stortinget at strukturkvoter som utløper, skal fordeles til den fartøygruppen fartøyet tilhører når strukturperioden utløper, og at fordelingen skal skje relativt etter grunnkvote.

Komiteen viser til at sysselsettingen i fiskeindustrien har vært relativt stabil i perioden, som følge av økte totalkvoter av villfisk og økt produksjon av oppdrettslaks. Dette gjelder selv om antall fiskeindustribedrifter både i villfisknæringen og oppdrettsnæringen har gått ned.

God forvaltning av fiskebestandene har ført til at kvotene har økt de siste årene. For å kunne ta hånd om den økte råstoffmengden har de gjenværende fiskemottakene og fiskeindustribedriftene blitt større. Dette er etter komiteens syn en naturlig utvikling, siden det er fri etablering og avvikling innen fiskeindustrien i motsetning til fiskeflåten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Riksrevisjonen finner at det med denne utviklingen følger en parallell sentralisering av mottakstrukturen som legger press på det grunnleggende prinsippet i havressursloven § 1 om sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Komiteen ser med en viss bekymring på at lønnsomheten i fiskeindustrien fortsatt er lav, selv om det også her har funnet sted en konsolidering. Komiteen vil understreke at det er viktig med en differensiert fiskeflåte for å sikre råstofftilgangen til fiskeindustrien.

Riksrevisjonen konkluderer med at en flåte som består av stadig færre og større fartøy, fører til at mange små mottak og industribedrifter langs kysten ikke lenger vil kunne betjene de store fartøyene. Komiteen vil påpeke viktigheten av at fiskeindustrien er til stede i hele landet.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at det er ikke er noen klar sammenheng mellom bosetting av eierne av fiskefartøyene og landingen av fisk. Ofte vil fisken landes på et annet sted enn der kvotene «hører hjemme», som oftest av praktiske årsaker, som for eksempel nærhet til fiskefelt. Unntaket er for små fartøyer.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at en stadig mindre andel av fangsten bearbeides i Norge. Landingsmønsteret påvirkes av tilgjengeligheten av fisk og endringer i fiskens vandringsmønster, men også av at stadig større andeler av fangstene leveres frossen, noe som ikke er lønnsomt for filetproduksjon, fordi ferskt råstoff er billigere. Fersk fisk leveres nær fangstområdene som stort sett er stabile, mens frossenfisk leveres til sentraliserte fryseterminaler, uavhengig av fangstområdene.

Komiteen viser til at kongekrabbe har fått stor kommersiell verdi og betydning for fiskeflåten i deler av Finnmark. Kongekrabbefisket har også betydning for landinger av torsk i dette området fordi det er krav til fiskere om at de må ha fangst i andre fiskerier for å få full kongekrabbekvote i åpen gruppe.

Komiteen viser til at formålet med pliktsystemet for industrieide torsketrålere er å sikre anlegg som bearbeider fisk, stabil råstofftilførsel fra torsketrålflåten. Dette skal bidra til å skape en lønnsom fiskeindustri og samtidig skape og oppnå stabil sysselsetting og bosetting.

Fersk fisk blir bearbeidet i større grad enn fryst fisk og er derfor viktigst for landindustrien. Mange anlegg har dessverre ikke fasiliteter for å tine fryst råstoff. Videre er fryst råstoff en global handelsvare, og den globale markedsprisen er høyere enn prisen for fersk fisk. Dette betyr at potensielle kjøpere må betale den globale markedsprisen for fryst fisk hvis de skal kjøpe leveringspliktig råstoff.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til at økt bearbeiding i Norge sikres best gjennom en variert flåtestruktur som kan levere fisk hele året. Dette muliggjør å fiske kystnært når fisken er nær kysten, og langt til havs med den havgående flåten når fisken er på vandring.

Et annet forhold som påvirker bearbeidingen av fisk i Norge, er kostnadsnivået, og spesielt arbeidskraftkostnaden. Denne har stor betydning for hvor mye fisk som bearbeides. Den lave lønnsomheten i fiskeindustrien er også en viktig årsak til den lave bearbeidingsgraden. De økte totalkvotene for torsk de senere årene har ikke ført til mer bearbeiding i Norge, ettersom torsken blir eksportert som hel frossen eller fersk fisk.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fisk ikke er en del av EØS-avtalen, og at dette er et reelt hinder for å utvikle mer videreforedling i Norge.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, understreker betydningen av å sikre seriøsitet og anstendige lønns- og arbeidsvilkår både i fiskeindustrien og i fiskeflåten. Dette flertallet viser til at det flere ganger de siste årene er avdekket tilstander som vi som sjømatnasjon ikke kan være bekjent av. Dette flertallet ser det som helt uakseptabelt at arbeidsfolk blir utnyttet i sjømatnæringen, og understreker betydningen av at det sikres god kontroll for å avdekke kriminell virksomhet, og at ulovligheter slås hardt ned på, slik at useriøse aktører ikke svekker konkurranseforholdene i næringen og setter sjømatnæringens omdømme på spill.

Komiteen viser til at det finnes eierkonsentrasjonsbegrensninger/eierskapsbegrensninger i havfiskeflåten. Det har vært foreslått tilsvarende begrensninger for kystflåten, men så langt er ikke dette innført. Riksrevisjonens undersøkelse viser at eierkonsentrasjonen har økt i både kyst- og havfiskeflåten.

Problemstillingen ble behandlet i forbindelse med kvotemeldingen (Meld. St. 32 (2018–2019)), hvor flertallet i Innst. 243 S (2019–2020) mente at det ikke var behov for eierskapsbegrensninger på det nåværende tidspunkt for kystflåten, men at en ville følge utviklingen nøye fremover.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener det bør innføres eierskapsbegrensninger i kystfiskeflåten. Det pågår en betydelig eiermessig konsolidering i dag, og dette utgjør både en potensiell trussel i konkurransen om råstoffet og tilgangen til råstoff for bearbeiding i Norge. Dessuten mener flertallet at konsentrasjon av eierskap ikke er forenlig med sentrale prinsipper i fiskerilovgivningen, da det vesentlig svekker både gruppers og kystsamfunns muligheter til å delta i fiskeriene.

Komiteen viser til at kravet i deltakerloven om aktive fiskere innebærer at industrien ikke kan kjøpe seg inn i fiskeflåten på samme måte som fiskerne kan kjøpe seg inn i fiskeindustrien. Dette gjør at bedrifter eid av fiskerne kan oppnå en konkurransefordel gjennom å sikre tilgang på råstoff i forhold til den øvrige fiskeindustrien. Disse har imidlertid mulighet til å kjøpe seg inn som minoritetseier i fiskefartøy.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at fiskere i større grad starter eller kjøper fiskeindustrivirksomhet på land, noe komiteen ser kan skape uheldig konkurransevridning.

Riksrevisjonen konkluderer med at samfiskeordningen har hatt negative konsekvenser, og mener det er sterkt kritikkverdig at samfiskeordningen i praksis har fungert som en strukturordning for den minste kystflåten under 11 meter.

Komiteen viser til at samfiskeordningen kan gi noe bedre økonomi ved at kvotene blir fisket på mer effektive fartøy. Samfiskeordningen har også bidratt til økt sikkerhet gjennom at flere personer har deltatt samtidig under fisket. Problemet med ordningen er at den har fungert som en egen strukturordning for de minste fartøyene, men uten betingelsene om avkortning, tidsbegrensing og kondemnering.

Komiteen viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av kvotemeldingen (Meld. St. 32 (2018–2019)) vedtok at samfiske med seg selv i torskefisket skal opphøre fra 31. desember 2025. For de andre gruppene vil ordningen bli videreført (Innst. 243 S (2019–2020)).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener at samfiskeordningen i torskefisket ikke bør avvikles. Disse medlemmer mener det må innføres aktivitetskrav for de som driver med samfiske, for bedre å ivareta det som var intensjonen med ordningen.

Disse medlemmer mener det må vurderes å stille krav om fiske etter andre arter enn torsk, og om levering lokalt.

Komiteen viser til at som følge av økt lønnsomhet i fiskerinæringen har kvoteprisene økt tilsvarende. Dette har ifølge Riksrevisjonen gjort at kostnadene for å etablere seg i lukket gruppe har blitt for høye for unge fiskere, og at det har hatt negative konsekvenser for rekrutteringen til fiskeryrket. I tillegg har mange fiskere i lukket gruppe solgt seg ut og begynt å fiske i åpen gruppe.

Komiteen har merket seg at flere av deltakerne under høringen var uenige i dette. Sjømatbedriftene mener det aldri har vært bedre rekruttering til fiskeryrket enn i dag, og at det aldri har vært lettere å komme seg inn i yrket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at spesielt Sametingets representanter i høringen, men også KS’ representant, ga sterkt utrykk for at rekrutteringen har blitt vanskeliggjort på grunn av høye kvotepriser og båtpriser, samtidig som det har blitt kuttet i kvotene, spesielt i åpen gruppe, der de fleste av de unge kommer inn. Flertallet viser også til at utviklingen med stadig færre fartøy gir stadig dårligere muligheter for lærlingplasser.

Komiteen viser til at åpen gruppe fungerer som en rekrutteringsarena for yngre fiskere og gjør det mulig for unge fiskere å komme inn i næringen uten store kostnader for deretter å ta steget over i lukket gruppe. Over halvparten av alle registrerte fiskefartøyer i Norge fisker i dag i åpen gruppe. Komiteen viser også til statsrådens redegjørelse under høringen, hvor det ble påpekt at den nye rekrutteringsordningen i åpen gruppe gjør det lett å starte opp for unge fiskere.

Komiteen viser til at det i dag settes av kvoter til ungdomsfiskeordning, skolekvoteordning og lærlingekvoteordning. Ordningene legger til rette for at skolene kan gjennomføre praktisk rettet undervisning og gjøre det lettere for unge å søke jobb på fiskebåt som lærling etter endt skolegang.

Komiteen viser til at næringen må være lønnsom for at fiskeryrket skal være attraktivt. Riktignok har økt lønnsomhet ført til økte kvotepriser, men uten en lønnsom næring vil ikke yrket tiltrekke seg unge fiskere.

Ifølge Riksrevisjonen ble ikke endringer i kvotesystemet tilstrekkelig konsekvensutredet før de ble iverksatt. Komiteen viser her til det Fiskeridirektoratet sa under høringen om at før kvoter tildeles, blir det holdt årlige reguleringsmøter, med fiskerinæringen både om høsten og på vårparten, med tydelige saksdokumenter hvor det skisseres fordelingskonsekvenser av de ulike forslagene. Komiteen vil understreke viktigheten av at alle endringer blir grundig utredet før de blir vedtatt. Etter komiteens oppfatning er dagens regelverk svært komplisert, og det er åpenbart et behov for å gjøre forenklinger for at legitimiteten til regelverket og forvaltningen ikke skal svekkes. Regelverket må være forståelig og oppfattes som rettferdig for alle aktørene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Riksrevisjonen mener det er kritikkverdig at det ikke finnes systematisert og offentlig tilgjengelig informasjon om kvotepriser. Derfor anbefaler Riksrevisjonen at det lages et register hvor utviklingen i kvotepriser registreres og offentliggjøres. Under høringen uttalte Fiskeridirektoratet at dette kunne gjennomføres ved at direktoratet foretok en nøye innsamling av opplysninger fra banker og finansinstitusjoner. Flertallet ber statsråden følge Riksrevisjonens anbefaling og etablere et slikt register.

Komiteen viser til at statsråden tar kritikken fra Riksrevisjonen alvorlig. Komiteen forventer derfor at statsråden følger opp de anbefalinger Riksrevisjonen kommer med, og ber om at statsråden orienterer Stortinget om oppfølgingen på egnet måte.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake med forslag til hvordan anbefalinger i Riksrevisjonens undersøkelse av kvotesystemet i kyst- og havfisket skal følges opp på en måte som ivaretar det tredelte formålet i havressursloven og sikrer en forsvarlig forvaltning av kvotesystemet som skaper tillit hos alle aktører i fiskerinæringen.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til komiteens høring den 8. oktober 2020, der representanter for sjømatindustrien påpekte at kvotepolitikken har blitt en politikk for å ivareta flåteleddet. Verdikjeden mellom sjø og den landbaserte industrien er ikke ivaretatt godt nok slik politikken utformes. En målrettet bruk av kvotesystemet for å sikre landindustrien nok fisk med rett kvalitet til rett tid er det viktigste grunnlaget for lønnsomhet i industrien og dermed for sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene. Hensynet til harmoni i verdikjeden må ivaretas bedre i utformingen av kvotesystemet.

Flertallet viser også til at det i høringen framkom svært ulike oppfatninger fra representanter fra ulike deler av fiskerinæringen om rapportens beskrivelse av konsekvensene av kvotepolitikken. Mens de små aktørene oppfatter utviklingen som uønsket og problematisk, anser de store aktørene utviklingen som tilfredsstillende. Det var gjennomgående enighet i høringen om at lønnsomhet i landindustrien er avhengig av en sammensatt og differensiert flåte. Forvaltningen av kvotesystemet må derfor i større grad ivareta alle aktører i fiskerinæringen.

Flertallet vil særlig fremheve at kvotesystemet styres gjennom en fullmaktslovgivning der endringene i regelverket i liten grad har vært fremlagt for Stortinget. Det vises her til særuttalelse fra Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo til NOU 2016:26 om legitimitetsutfordringer ved den utstrakte bruken av fullmaktslovgiving på området, der nødvendige midlertidige tiltak i en krisesituasjon har gått over i permanente ordninger uten noen prinsipiell diskusjon. Uttalelser fra både næringsaktører og fiskeriforvaltningen under komiteens høring den 8. oktober 2020 gir grunnlag for å stille spørsmål om det er avklart hvordan dispensasjoner gis etter denne fullmaktslovgivningen. Flertallet vil her understreke statsrådens aktive informasjonsplikt.

Flertallet påpeker at det er særlig alvorlig at vide fullmakter kombineres med at fiskeriforvaltningen ikke gjør konsekvensutredninger av tiltak før de gjennomføres, eller evalueringer i etterkant. Dermed har ikke fiskeriforvaltningen grunnlag for å vurdere hvordan de ulike reguleringstiltakene påvirker henholdsvis samfunnsøkonomisk og bedriftsøkonomisk lønnsomhet, sysselsetting og bosetting. Berørte lokalsamfunn får heller ikke mulighet til å vurdere konsekvensene av tiltak før etter at de er iverksatt. Flertallet vil særlig påpeke at under komiteens høring den 8. oktober 2020 understreket representanter fra både sjø- og landindustrien at Stortingets behandling av Meld. St. 32 (2018–2019), Et kvotesystem for økt verdiskaping – En fremtidsrettet fiskerinæring, etterlater stor usikkerhet i næringen fordi tiltakene i meldingen ikke er tilstrekkelig konsekvensutredet.

Samlet gir dette fiskeriforvaltningen en uheldig rolleblanding som ansvarlig for utforming, forvaltning og kontroll av det samme regelverket uten innspill eller vurderinger fra eksterne. Dette er særlig problematisk i lys av at fordelingen av kvoter mellom fartøygrupper i stor grad har vært bygget på innspill fra næringen selv. Komitéhøringen viste tydelig at noen næringsaktører er bedre ivaretatt enn andre, og at lokalsamfunn langs kysten og industri på land ikke ivaretas gjennom måten kvotepolitikken utformes på. Dermed ivaretas heller ikke havressurslovens tredelte målsetting.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er sterkt kritikkverdig at samfiskeordningen har fått virke i mer enn 10 år og i praksis har fungert som en strukturordning når de negative konsekvensene var kjent på forhånd.