Innhold

2. Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Espen Barth Eide, Ruth Grung, Else-May Norderhus og Runar Sjåstad, fra Høyre, Leif Erik Egaas, Liv Kari Eskeland, Stefan Heggelund og Lene Westgaard-Halle, fra Fremskrittspartiet, Jon Georg Dale og Terje Halleland, fra Senterpartiet, Sandra Borch og Ole André Myhrvold, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken, fra Venstre, lederen Ketil Kjenseth, fra Kristelig Folkeparti, Tore Storehaug, og fra Miljøpartiet De Grønne, Kristoffer Robin Haug, viser til at energiressursene er en del av vår felles nasjonalformue som har skapt og skaper store inntekter til samfunnet. Komiteen har merket seg at vindkraft har utviklet seg til å bli en betydelig energikilde i den norske kraftsektoren, men den skaper også økte utfordringer når ulike hensyn skal forvaltes. Det er avgjørende å få gode kunnskapsbaserte og åpne prosesser der bruk av areal, klimautfordringer, tap av natur, forsyningssikkerhet, tilgang på fornybar energi og behov for nye arbeidsplasser skal veies opp mot hverandre.

Samtlige 38 aktører som meldte seg til høring, fikk delta i den digitale høringen i komiteen 13. oktober 2020. I tillegg har komiteen konsultert Sametinget i eget møte, som er i tråd med konsultasjonsprosedyrene som gjelder saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte.

Komiteen viser til at Representantforslag 140 S (2019–2020) fra Ole André Myhrvold, Sandra Borch, Sigbjørn Gjelsvik og Jenny Klinge om lokal medvirkning og åpenhet i vindkraftsaker blir behandlet som en del av denne innstillingen. Svarbrev fra Olje- og energidepartementet av 22. oktober 2020 med vurdering av forslaget er vedlagt innstillingen.

Komiteen viser til at komiteen parallelt handsamar Meld. St. 28 (2019–2020) Vindkraft på land – Endringer i konsesjonsbehandlingen. For alle praktiske formål vert innhald i dette dokument 8-framlegget handsama gjennom denne meldinga som omhandlar endringar i konsesjonsbehandlinga.

Status for utbygging av vindkraft på land

Komiteen viser til at per 1. april 2020 var det over 800 operative vindturbiner i Norge, fordelt på 42 vindkraftverk. De har en samlet installert effekt på om lag 2 500 MW, som i et normalår utgjør en produksjon på om lag 8,2 TWh. 19 vindkraftverk er under bygging, og når de er ferdigstilt, vil den samlede estimerte årsproduksjonen være 15,6 TWh. Det vil utgjøre om lag 10 pst. av Norges totale kraftproduksjon. Områdene med tettest utbygging er Rogaland og Trøndelagskysten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til at stadig større naturområder ødelegges, både i Norge og verden for øvrig. Den siste rapporten fra FNs naturpanel (IPBES) viser at tapet av natur og arter er en like alvorlig trussel som klimaendringene. Flertallet mener disse to krisene må løses i fellesskap, ikke på bekostning av hverandre.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne vil også peke på naturens egen evne til å ta vare på karbon, særlig i myr. Flere steder graves nå myr opp og ødelegges for å gi plass for vindkraft eller andre utbygginger. Disse medlemmer mener dette viser viktigheten av et sterkere lovverk for å verne om myra. Disse medlemmer viser videre til at Stortinget har vedtatt at det skal være forbud mot nydyrking av myr, men har ikke vedtatt et forbud mot nedbygging av myr.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et lovforslag om forbud mot nedbygging av myr.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer at det er et sterkt engasjement knyttet til utbygging av vindkraft og mener konsesjonssystemet må forbedres for å sikre videre utbygging av fornybar energi. Disse medlemmer mener at det i fremtiden vil bli lite nybygging i uberørt natur og viktige friluftsområder, men at det vil skje i områder som allerede er tatt i bruk til industri- og andre næringsformål. Det er også viktig å få frem at vindkraft på land har blitt det rimeligste alternativet for fornybar energi og gir lavere kraftpriser. Mange steder har vindkraftanlegg også gitt god universell tilgang til natur, hytteområder og skogs- og landbruksaktivitet, samt bredbånd og lokale skatteinntekter.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at utbygging av vindkraft ofte innebærer betydelige inngrep i naturen. Mange av de utbyggingene vi nå er vitne til, har gått ut over verdifull natur og viktige områder for vårt urfolk samene. Det er derfor svært forståelig at det har vært store protester mot disse utbyggingene. Regjeringen og energiforvaltningen har i mange tilfeller hatt altfor dårlig faggrunnlag, og resultatet er at vi nå er vitne til at store, inngrepsfrie naturområder ødelegges. Samtidig er over halvparten av Norges totale energiforbruk fossilt. Dette forbruket må reduseres og erstattes av fornybar energi for at vi skal kunne løse klimakrisen. Selv om fornybar energi trengs for å fase ut fossil energi, er vi også avhengige av en robust og intakt natur. Vi kan ikke sette kampen mot klimaendringene og tapet av naturmangfold opp mot hverandre. Vi må finne løsninger som både stanser klimaendringene og tar vare på naturen.

Disse medlemmer viser til rapporten Naturindeks for Norge 2020 som ble lansert 17. november 2020. En av konklusjonene i rapporten er at «[h]ovedøkosystemene i Norge er betydelig påvirket av menneskelig aktivitet». Rapporten peker også på at «[u]tbygging av vindkraft er en påvirkning som er forventet å øke trusselbildet særlig for terrengdekkende myr».

Energibehov i fremtiden

Komiteen viser til at over halvparten av det norske energiforbruket i 2018 var fossilt. Transport, industri og petroleumsproduksjon står for hoveddelen av den fossile energibruken. Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE) anslår at økt elektrifisering vil medføre at elforbruket vil øke med 23 TWh, slik at det samlede kraftforbruket vil være på 153 TWh i 2030 og 159 TWh i 2040. Det tas høyde for 30 pst. energieffektivisering. Økt tilgang til bærekraftig fornybar energi til konkurransedyktige priser er en forutsetning for å etablere ny industri, elektrifisere transportsektoren, utvikle lavutslippssamfunn og nå klimamålene.

I NVEs langsiktige kraftmarkedsanalyse fra 2019 er det lagt til grunn at summen av økt tilsig og oppgradering av eksisterende vannkraft vil utgjøre om lag 11 TWh i 2040. Vindkraft er blitt den produksjonsteknologien med lavest utbyggingskostnader.

Komiteen støtter regjeringen i at det er behov for endringer i konsesjonsregimet for vindkraft på land. Det er blitt en økt utbygging av vindkraft de siste årene ettersom kostnadsnivået for vindkraft er redusert. Komiteen mener at konsesjonssystemet som vi frem til i dag har benyttet, har gitt for vide rammer, noe som har medført at det har vært mulig å gjøre større endringer i utforming av vindkraftverket fra konsesjon er gitt til tiltaket står ferdig.

Komiteen legger til grunn at elsertifikater vil avvikles for vindkraft etter 31. desember 2021. Det samme gjelder for de særlige avskrivingsregler som ble innført i 2015. Disse vil også gjelde fram til 31. desember 2021. Det innebærer at det fra denne dato ikke vil være, eller vil komme nye subsidier for etablering av vindkraft på land.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at både den felles svensk-norske elsertifikatordningen og de særskilte avskrivningsordningene for vindkraftanlegg avvikles senest 31. desember 2021.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at det har vært bred politisk enighet om å legge til rette for utvikling av vindkraft på land på tvers av regjeringer. Flertallet viser til at ved behandlingen av energimeldingen våren 2016, jf. Innst. 401 S (2015–2016), sluttet Stortinget seg til regjeringens ambisjon om å legge til rette for en langsiktig utvikling av lønnsom vindkraft, og viste til at det var vedtatt gunstigere avskrivningsregler for vindkraft. Flertallet har merket seg at kostnadene for vindkraft er redusert med 40 pst. siden 2012, blant annet som følge av teknologiske endringer med større turbiner med økt effekt. Gunstige avskrivningsregler og den felles elsertifikatordningen med Sverige har også bidratt til lønnsomheten i å bygge vindkraft i Norge. Flertallet viser til at selv om utbyggingen nå er stor, er det likevel slik at svært mange vindkraftsaker har blitt avslått, trukket eller stilt i bero. Flertallet har også merket seg at NVE høsten 2019 varslet samtlige konsesjonærer om at det normalt ikke vil bli gitt utsatt frist for idriftsettelse ut over 31. desember 2021.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det i høringene ble fremmet ulike syn på behovet for mer kraftproduksjon i Norge generelt og vindkraft spesielt. Ambisjonene om å erstatte fossil energibruk i Norge fra aktører i både industri, petroleumsnæring og i transportsektoren, taler for økt satsing på energieffektivisering og økt behov for kraft til videreutvikling av eksisterende industri, transport og skipsfart og nye muligheter som hydrogen, Carbon Capture and Storage (CCS), batteriproduksjon og datasentre. Store mengder ny fornybar kraft og et robust kraftnett er nøkkelen til grønn næringsutvikling, flere arbeidsplasser og økt verdiskaping i hele landet.

Disse medlemmer peker på at det i «Klimakur 2030» anslås et økt kraftbehov på 6 TWh ut over referansebanen, og at NVE i juni 2020 la frem to rapporter, «Kraft fra land» og «Elektrifisering av landbaserte industrianlegg i Norge». Her ble det anslått et behov på mellom 16 og 26 TWh for ytterligere elektrifisering i petroleumsnæringen (4 TWh) og i industrien (12–22 TWh). Disse medlemmer viser til at NVE den 29. oktober 2020 publisert analysene «Langsiktig kraftmarkedsanalyse 2020–2040» og «Elektrifiseringstiltak i Norge» som beskriver vårt framtidige kraftsystem. Analysene viser at elektrifiseringstiltak kan øke kraftforbruket med opptil 23 TWh frem mot 2040. En så stor elektrifisering av samfunnet vil bidra til å drive kraftprisen opp, mens økt utbygging vil dempe prisøkningen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener på denne bakgrunn at det er behov for å se Norges klimamål, næringslivets økte kraftbehov, mulig energieffektivisering og behovet for ny kraftproduksjon i sammenheng. Dette vil være nødvending for å kunne gi signaler om hvilken rolle vindkraftutbygging til lands skal ha, også sett opp mot annen ny kraftproduksjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, vil peke på at våre naboland Sverige, Finland og Danmark har utarbeidet slike helhetlige planer som en del av en helhetlig klima- og energipolitikk. Flertallet mener derfor at Norge bør utarbeide en helhetlig energi- og klimaplan, som får frem utfordringer og muligheter både på nasjonalt og regionalt nivå.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet konstaterer at utvikling av vindteknologi skjer raskt, og at Norge med sin solide posisjon som energinasjon og med rikelig tilgang til gode vindressurser aktivt må støtte utvikling av nye teknologiske løsninger og videreutvikle norsk kompetanse innen styringsprosesser og vedlikehold. I denne forbindelse vil disse medlemmer vise til at Kitemil AS, som er blitt internasjonalt ledende innen høydevindkraft, er et godt eksempel på en gründerbedrift som er blitt løftet frem av International Energy Agency (IEA). Et annet eksempel er Solvind AS som satser på lokalt eierskap og små vindkraftanlegg i allerede påvirkede områder, og bruker eksisterende infrastruktur for å tilby ren energi til industri og jordbruk. Solvind AS er også med i referansegruppen til CICERO i EUs COM RES-prosjekt som ser på lover og reguleringer og sosial aksept, samt ulike forretningsmodeller for å etablere lokale fornybarsamfunn.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne er enig i at det trengs en helhetlig energi- og klimaplan, men viser til at NVEs rapport «Elektrifiseringstiltak i Norge» også omfatter elektrifisering av sokkelen med kraft fra land. Rapporten anslår et økt kraftbehov på 3 TWh på sokkelen fram mot midten av 20-tallet. Dette medlem ønsker ikke å bruke landbasert vindkraft, med de naturinngrepene det fører med seg, til å elektrifisere oljeinstallasjoner på sokkelen. Dette medlem mener framtidig elektrifisering av sokkelen som hovedregel skal gjøres med havvind og at oljeselskapene må finansiere elektrifiseringen selv.

På denne bakgrunn fremmer komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en helhetlig energi- og klimaplan som ser næringslivets og samfunnets forventede energibehov, energieffektivisering og behovet for ulike former for ny energiproduksjon i sammenheng med norsk klimapolitikk. Planen må tydeliggjøre behovet både på nasjonalt og regionalt nivå, og fremmes for Stortinget i løpet av 2021.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned en energikommisjon som utarbeider forslag til en helhetlig energi- og klimaplan som ser næringslivets og samfunnets forventede energibehov, energieffektivisering og behovet for ulike former for ny energiproduksjon i sammenheng med norsk klimapolitikk. Planen må tydeliggjøre behovet både på nasjonalt og regionalt nivå, og skal resultere i en egen sak for Stortinget.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti viser til at hovedlinjene i Meld St. 25 (2015–2016) Kraft til endring fortsatt ligger fast. I denne blir det slått fast at forvaltningen av vindkraftressurser inngår i en helhetlig energipolitikk. Videre har regjeringen varslet at den i løpet av våren 2021 vil legge frem en stortingsmelding om hvordan vi skal skape arbeidsplasser og velferd fra våre felles energiressurser også i fremtiden. Målet med meldingen er å legge frem en langsiktig plan for å sikre og skape nye lønnsomme arbeidsplasser basert på norske energiressurser. Det gjelder både petroleumsnæringen og fornybar energi. Her vil fokus være på industribygging og omstilling, men også eksempelvis belyse markedspotensialet for havvind. Det er videre sagt at klimapolitikkens påvirkning vil bli et tema i denne meldingen, sammen med de store internasjonale trendene som for eksempel EUs nye grønne giv. I tillegg vil Klimaplan 2030 fremmes denne høsten. Disse medlemmer anser derfor at det medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne her etterspør, herved er ivaretatt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ser positivt på at fremtidig utbygging blir vurdert i en regional sammenheng, der man ser tilgang på kraft, lokalisering av virksomhet, behov for nettutbygging, og regionale utviklingshensyn i en sammenheng. Disse medlemmer mener at fylkeskommunen som folkevalgt nivå med overordnet ansvar for nærings- og samfunnsutvikling, klima, natur, friluftsliv og planlegging må få en mer sentral rolle. Kraftproduksjon og stort kraftforbruk må ses i sammenheng for å unngå tap, kostnader og negative miljøeffekter av langtransportert energi. Fremtidig kraftbehov er utfordrende å fastslå, men dersom en legger til grunn ambisjoner om næringsutvikling og klimaomstilling, vil en politisk kunne gi føringer på en ønsket utvikling som fordrer økt fornybarutbygging.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at fylkeskommunene med ansvar for nærings- og samfunnsutvikling, klima, natur og friluftsliv får en aktiv rolle i den regionale vurderingen av vindkraftverkbehovet og lokalisering.»

Endring i konsesjonsbehandling

Komiteen støtter intensjonene om å styrke den lokale og regionale medvirkningen inkludert reindrift, skjerpe tidskravene i konsesjonsbehandlingen, innføring av krav om tilgjengelig nettkapasitet, strengere krav til utredninger og sterkere vektlegging av virkning for landskap og miljø, samfunn og naboer, og styrke de samfunnsøkonomiske vurderingene.

Komiteen er opptatt av at det settes frister for hvor lenge konsesjoner skal vare, og at det er naturlig å sette krav til byggestart i konsesjonen. Komiteen mener at anlegget må være satt i drift senest 5 år etter at konsesjon er gitt, klagebehandling ikke medregnet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette en frist på inntil 5 år fra et prosjekt er endelig godkjent til vindkraftanlegget må være i drift.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener det er en særlig svakhet ved dagens konsesjonsbehandling at det har gått altfor lang tid, i flere tilfeller mer enn 10 år, fra en konsesjon ble gitt til bygging kommer i gang. Flertallet vil også påpeke at konsesjonsbehandlingen har åpnet for å gjøre for store endringer i de planlagte vindkraftanleggene. Flertallet har merket seg at vesentlige deler av motstanden mot vindkraftprosjekter i dag er begrunnet nettopp i at konsesjonene er blitt gamle, og at prosjektene er betydelig endret fra det kommunen og lokalbefolkningen ble forespeilet. Flertallet mener derfor det er behov for å stramme inn både på frist for idriftsettelse etter at en konsesjon er godkjent, og i langt større grad begrense muligheten til å endre prosjektene underveis. Flertallet mener det er viktig å redusere tiden fra melding til realisering.

Flertallet vil derfor innføre tidsfrister i ulike faser knyttet til melding, konsekvensutredning, detaljplan og byggestart.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, legger stor vekt på bedre lokal og regional forankring av eventuell fremtidig vindkraftutbygging og vil styrke lokaldemokratiets rolle i disse prosessene. Dette flertallet legger til grunn at det er flere forhold som må på plass, og viser til at Meld. St. 28 (2019–2020) legger opp til flere innskjerpinger som vil bidra til å få på plass bedre prosesser for etablering av vindkraftverk på land. Dette flertallet har merket seg at meldingen varsler flere endringer:

  • Bedre lokal og regional forankring

  • Egen regionvis forankring

  • Bedre utredninger med deltakelse fra Statsforvalteren

Dette flertallet mener det er avgjørende at det legges opp til gode lokale prosesser, og at lokal tilslutning og lokale myndigheters medvirkning er nødvendig. Dette flertallet ønsker å fremheve at en regionvis behandling vil gi et bedre grunnlag for å vurdere samlet belastning på miljø og samfunn, tilgjengelig nettkapasitet, regionale virkninger for forsyningssikkerhet og hensynet til eksisterende kraftforsyning. Videre mener dette flertallet at en regionvis behandling av vindkraftprosjekter er viktig for å sikre medvirkning for berørte kommuner/fylker der utbyggingen skjer tett ved kommune- og/eller fylkesgrensen. Det er ofte at brukerne av området ikke kun er de innbyggere som bor i utbyggerkommunen, men også nabokommuner hvor innbyggerne er aktive brukere av tilgrensende naturområder. Herunder kommer også fjernvirkning av slike anlegg.

Et tredje flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener at reindriften og samiske aktører må involveres bedre fra et tidlig stadium. Dette flertallet ser viktigheten av at utreder må ha reindriftsfaglig kompetanse. Videre er det ønskelig at samlede virkninger for reindriften skal vurderes og vektlegges i konsesjonsbehandlingen.

Et fjerde flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre, er tilfreds med at stortingsmeldingen i stor grad foreslår dette.

Et femte flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, vil understreke nødvendigheten av god kunnskap om konsekvenser og resultater av vindkraftutbygginger. Flere land har utviklet en klimakalkulator versjon 1.0. Norge kan lære av dette arbeidet, og gjennom det bidra til kontinuerlig utvikling på området gjennom det pågående forsknings- og utviklingsarbeidet.

Dette flertallet viser til at naturkartlegging har vært et tema i mange vindkraftsaker. Dette flertallet er glad for at meldingen påpeker flere tiltak for både å øke kvaliteten i dette arbeidet og skape mer tillit mellom aktørene. Dette flertallet vil i tillegg be regjeringen vurdere om Statsforvalteren (Fylkesmannen) bør få et særlig ansvar for tilsyn og kontroll med aktørene som foretar naturkartlegging.

Komiteen ser at nabokonflikter kan oppstå dersom vindkraftanlegg etableres tett opp til annen bebyggelse. Derfor har meldingen indikert en minsteavstand på 800 meter. Det kan likevel vurderes etablering av vindmøller på industriområder. Da vil avstandskravet på 800 meter kunne fravikes. Det er viktig at grenseverdier knyttet til støy overholdes. Krav til buffersoner og avstand til annen bebyggelse må fremkomme i konsesjonen. Videre støtter komiteen at maksimal høyde og antall turbiner skal fastsettes i konsesjonen.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om at det i konsesjonen fremkommer antall og høyde på vindturbiner, og at det etableres en buffersone til bebyggelse eller annen aktivitet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, mener vindmøller, med rett lokalisering som for eksempel i allerede utbygde industri- og næringsarealer, er et godt alternativ for produksjon av fornybar kraft. Kravet til avstand til nærmeste bebyggelse må presiseres slik at de nye kravene skal gjelde bolig og bygg med aktivitet som må skjermes for støy fra vindmøller, mens det kan gjøres unntak for avstandskravene i områder regulert til industri og næringsformål.

Flertallet viser til høringsinnspill fra Norges Televisjon og mener det må stilles tydelige konsesjonskrav som sikrer at TV-signal (ekomsignalene) ikke blir forstyrret.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, har merket seg at vindparker i industriområder typisk bygges i mindre skala enn vindparker som bygges i naturen. Industrivindparker bygges ofte med vesentlig lavere turbiner, og gir dermed mindre skyggekast og støy.

Videre har dette flertallet merket seg at bransjen selv mener utbygging av vindkraft i industriområder ofte er økonomisk lønnsomt, og at potensialet kan være stort.

Dette flertallet erkjenner at heller ikke utbygging i industri- og næringsområder vil være konfliktfritt. Også slik utbygging må ta hensyn til naboer og nærmiljø, støy, fugletrekk og andre vektige hensyn.

Dette flertallet mener de foreslåtte avstandskravene for vindturbiner på minimum 800 meter til nærmeste bebyggelse kan være for strenge når det gjelder utbygging i industriområder. Normalt vil turbinene i slike områder være vesentlig lavere enn turbiner som bygges ut i naturen, ha kortere skyggekast og støye mindre enn større turbiner.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn i fremtidige konsesjonsbehandlinger at utbygging av vindkraft på land ikke skal føre til nedbygging av natur eller svekkelse av urfolks rettigheter.»

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en plan som viser potensialet for småskala vindkraftproduksjon i havner, industriområder og andre steder der vindkraft kan bygges ut uten å komme i konflikt med naturhensyn og urfolks rettigheter, herunder vurdere justerte avstandskrav ved lavere turbiner i slike områder, og komme tilbake til Stortinget senest innen utgangen av 2021.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det jobbes med ulike mindre vindkraftanlegg, såkalte gårdsmøller eller industrivind. Dette er prosjekter med langt mindre konflikt enn de større vindkraftanleggene. Disse medlemmer vil peke på at det her er snakk om mindre vindkraftanlegg i allerede industrialiserte områder. Dette er typisk 3–6 vindturbiner med en totalhøyde på mellom 70 og 110 meter per turbin i industriområder, i havneområder, ved motorsportsentre, avfallsanlegg med mer. Disse medlemmer viser til at selskapet Greenstat har planer om å utvikle denne typen industrivindprosjekter i størrelsesorden 1 TWh de neste årene. Disse medlemmer viser videre til at dette selskapet anslår et potensial for denne typen småskala utbygging på 5–10 TWh i industrialiserte områder / områder som er betydelig preget av menneskelig aktivitet med svært lave konflikter for natur og miljø.

Disse medlemmer hilser velkommen krav om større avstand fra vindkraftanlegg til nærmeste bebyggelse. Disse medlemmer vil allikevel peke på at det generelle minimums avstandskravet om 800 meter fra vindturbin til bebyggelse kan medføre problem for mindre anlegg med lavere vindturbiner og føre til at vi får flere høye lenger inn i viktige naturområder i stedet for utbygging i allerede industrialiserte områder.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener fylkeskommunene som det regionale folkevalgte nivå må få et tydelig ansvar for å utarbeide regionale planer for tilgang på fornybar kraft, og at det sees i sammenheng med nettkapasitet, næringsutvikling og annen regional utvikling. Fylkeskommunen må være representert i de regionale arbeidsgruppene som NVE skal opprette for konsesjonsbehandling i hvert fylke.

Flertallet mener konsekvenser for miljø og natur må vektes tungt. Det er behov for kunnskapsbaserte veiledere, men også mer forskning på konsekvenser for natur, miljø, kulturlandskapsverdiene, friluftsliv og helse.

Flertallet viser til NVEs rapport nr. 3/2020, punkt 3.7.12. Her anbefaler NVE at det innføres en ny lovhjemmel i energiloven som tydeliggjør kriterier for tildeling av anleggskonsesjon i energiloven. Flertallet viser til at denne anbefalingen ikke er fulgt opp av regjeringen i Vindkraftmeldingen. Flertallet viser til vurderingen NVE har gjort:

«En egen bestemmelse i energiloven med kriterier for å tildele konsesjon, vil lovfeste minstekrav (fordeler større enn ulempene) for tildeling av konsesjon. En slik bestemmelse vil kunne sikre at noen hensyn alltid er relevante i konsesjonsbehandlingen, og hvilke hensyn som skal tillegges vekt i konsesjonsbehandlingen av vindkraft. Slik forslaget er utformet vil det ikke fremgå av lovbestemmelsen hvilken vekt de forskjellige hensynene skal tillegges. Slik vekting overlates til en konkret vurdering i den enkelte sak. De foreslåtte minstekravene om at fordelene er større enn ulempene, er i tråd med dagens praksis. Forslaget vil synliggjøre at miljø er et relevant hensyn og at det vektlegges i alle konsesjonssaker om vindkraft.»

Flertallet mener derfor regjeringen må komme tilbake til Stortinget med et forslag om en ny bestemmelse i energiloven. Denne må gjelde alle typer energiutbygging.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en ny hjemmel i energiloven som lyder:

‘Konsesjon kan bare gis hvis fordelen ved tiltaket klart overstiger skader og ulemper for allmenne og private interesser som blir berørt. Skader og ulemper av andre tiltak som utføres i sammenheng med det omsøkte tiltaket skal tas med i vurderingen av om det bør gis konsesjon. Det skal også tas hensyn til andre skade- og nyttevirkninger av samfunnsmessig betydning.

I vurderingen av om konsesjon bør gis skal det særlig legges vekt på konsekvenser for friluftsliv, landskap, naturmangfold, samiske interesser, sammenhengende naturområder med urørt preg og samlet belastning. Hensynet til kommunale og regionale arealplaner skal vektlegges’.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette i gang en kartlegging av potensialet for mindre vindkraftutbygginger som gårdsmøller, små anlegg nær eksisterende industri og annen infrastruktur, og presentere en slik kartlegging senest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2021.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen se på kravene til avstandsbegrensningene for vindmøller med lavere høyde, bygget i kulturlandskapet eller allerede industrialiserte områder og sørge for at reglene for avstand ut ifra turbinenes høyde ikke legger unødvendige hindre i veien for slike anlegg, og komme tilbake til Stortinget med saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2021.»

«Stortinget ber regjeringen om at det ikke gis nye konsesjoner til vindkraftutbygginger i villmarkspregede områder eller i områder hvor utbyggingen truer utrydningstruede arter eller naturtyper.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det ikke gis tillatelse til oppstart av anleggsvirksomhet for kraftutbygginger før alle naturundersøkelser det er stilt krav om, er blitt gjennomført og de nødvendige hensyn tatt gjennom krav som stilles til arbeidet.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at innbyggere og interesseorganisasjoner blir varslet når sonderinger mellom kommuner og utbyggere av vindkraft eller vannkraft starter opp.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det ikke gis konsesjoner til vind eller vannkraftutbygging i områder hvor kunnskapen om naturen ikke er god nok.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne har som utgangspunkt at det ikke skal bygges ut vindkraftverk i naturen. Dette medlem mener likevel at flere av endringene i konsesjonsbehandlingen som foreslås i vindkraftmeldingen, vil føre til forbedringer sammenlignet med dagens konsesjonssystem. Det er positivt at regjeringen legger opp til kortere konsesjonsvarighet, redusert handlingsrom for å gjøre endringer i prosjektene etter gitt konsesjon, sterkere lokal involvering og sterkere vektlegging av naturmangfold og urfolks rettigheter.

Dette medlem mener vindkraftutbygging på land bør forbeholdes havner, industri- og næringsområder og andre allerede nedbygde områder. Slik utbygging vil føre til minimale naturinngrep og vesentlig redusert risiko for konflikt med andre interesser. Slik utbygging kan dessuten gjøres i nærheten av kraftkundene, og dermed redusere behovet for opprusting av strømnettet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, forutsetter at såkalte produksjonslinjer fra vindkraftanlegg fram til distribusjons- eller overføringsnett også skal følge reglene for vindkraftverk når det gjelder reguleringsplikten etter plan- og bygningsloven.

Flertallet mener det trengs mer forskningsbasert kunnskap om vindressurser, vindmøllers påvirkning på ulike miljø, natur, helse og samfunnsinteresser samt det juridiske rammeverk. Flertallet er positive til forslaget om å bevilge 15 mill. kroner til etablering av et nytt forskningssenter for miljøvennlig energi, men det er viktig at også de juridiske, helsemessige og generelle samfunnsinteresser belyses.

På denne bakgrunn fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det avsettes forskningsmidler både til miljøvennlig energi og vindressurser, vindmøllers påvirkning på ulike miljø, natur, helse og samfunnsinteresser samt det juridiske rammeverk.»

Flertallet mener at sirkulærøkonomi også må gjelde vindmølleparker slik Nordisk råd og EU har tatt initiativ til.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innarbeide i konsesjonene krav om å dokumentere hvordan vindmølleinstallasjoner i størst mulig grad kan inngå i sirkulær økonomi.»

Lokal kompensasjon

Komiteen registrerer at regjeringen ikke vil innføre nye skatter eller avgifter nå i lys av næringens lønnsomhet så langt, og av hensyn til forutsigbare rammebetingelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti, peker på at stortingsmeldingen omtaler mulighetene for lokal kompensasjon og skatt. Det blir videre pekt på at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan en slik kompensasjon bør utformes. Flertallet viser til det samstemte kravet fra aktørene i energi- og miljøkomiteens høring til stortingsmeldingen om at en form for lokal kompensasjon må på plass. Fordelene ved vindkraft er i stor grad nasjonale, mens ulempene i stor grad er lokale. Flertallet mener det er viktig å få på plass et skatteregime som gir forutsigbarhet både for utbygger, kommune, fylke og stat før nye konsesjoner gis. Flertallet ber derfor regjeringen legge frem et opplegg for dette i revidert nasjonalbudsjett 2021.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen vurdere endringer i vindkraftbeskatningen, inkludert en vurdering av hvordan en hensiktsmessig innretning på og tidsplan for hvordan skattebyrden på vindkraftprodusentene kan økes.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2021 med en vurdering av hvordan lokal kompensasjon og forutsigbare rammebetingelser for vindkraft kan sikres, for eksempel naturressursskatt, en produksjonsavgift eller en annen hensiktsmessig innretning for alle involverte parter.»

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, viser til høringen til stortingsmeldingen, der det unisont ble fremført krav om økt lokal kompensasjon ved vindkraftutbygging, i takt med økt lønnsomhet i næringen. Dette flertallet viser også til at ulike utbyggere har inngått frivillige avtaler med vertskommuner om kompensasjon, men at både bransjen og kommunenes organisasjoner ønsker at slik kompensasjon i større grad kan fastsettes gjennom nasjonalt regelverk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at ulike aktører fremmet ulike forslag til hvordan lokal kompensasjon bør utformes. Disse medlemmer viser også til at regjeringen i stortingsmeldingen har vurdert spørsmålet om beskatning av grunnrente og avvist det på det nåværende tidspunkt.

Disse medlemmer viser til NOU 2020:12, Distriktsnæringsutvalget, som nylig ble overlevert regjeringen, der et enstemmig utvalg skriver følgende:

«For å sikre aksept for og oppslutning om næringsvirksomhet som innebærer store inngrep i naturen og påfører lokalsamfunnene kostnader, bør det gjennom lovfestede ordninger legges til grunn et ytelse mot-ytelse-prinsipp der vertskommunene får noe igjen for å stille naturen til disposisjon for storsamfunnet. Prinsippet bør særlig legges til grunn ved beskatning av typiske grunnrentenæringer. I dag er kraftkommuner i en særstilling, og skattesystemet er for kraftkommunene et sterkt insentiv til å samtykke til og legge til rette for betydelige naturinngrep og til å ta vare på kraftproduksjon. – Lokal beskatningsrett ved utnyttelse av lokale naturressurser, er et målrettet tiltak som kan bidra til å realisere nasjonale klimamål gjennom bedre utnyttelse av fornybare energikilder

Utvalget registrerer at det er stadig mer politisk debatt og stadige utredninger om beskatning og fordeling av naturressursbaserte inntekter, både spesielt og som del av det totale inntektssystemet. Det trengs forutsigbarhet slik at berørte lokalsamfunn kan gjøre sine vedtak basert på langsiktighet. Det som mange kommuner opplever som stadige omkamper om de samme inntektene er uheldig for utvikling av naturressursbaserte næringer. – Dersom vertskommunene kunne forvente en større andel av fremtidige skatteinntekter fra for eksempel vindkraftsektoren, er det grunn til å tro at de i større grad ville lagt til rette for denne typen næringsvirksomhet.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det er viktig at det raskt kommer på plass et system for økt kompensasjon til kommunene og viser til Landssamanslutninga av Vasskraftkommunars (LVK) forslag om en produksjonsavgift per kWh som tilfaller kommunen som er knyttet til konsesjonsvilkårene, som et godt alternativ. Flertallet viser til at også bransjen slutter opp om en slik produksjonsavgift. Flertallet peker på at en slik produksjonsavgift kan gjøres gjeldende for eksisterende vindparker ved søknad om reetablering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det bør vurderes om beskatningen av vindkraftverk kan gjøres likere beskatningen av vannkraftverk, gjennom å endre grunnlaget for eiendomsskatt fra teknisk verdi til markedsverdi, samt innføre naturressursskatt som tilfaller kommunene. Regjeringens vurdering av spørsmålene kan legges frem for Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2021.

Ordningen må utformes slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter kan bli gjennomført samtidig som det skapes forutsigbarhet både for lokalsamfunn og vindkraftanlegg. Den må være enkel og ha lite potensial for tvister og konflikt og forankres i konsesjonsvilkårene.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et konkret skatte- og avgiftsforslag der man utreder naturressursskatt slik man har for vannkraft, miljøavgift og grunnrente, og gir bransjen trygghet for at bedriftsøkonomisk lønnsomme utbyggingsprosjekter også forblir lønnsomme etter en slik eventuell skatt.»

Disse medlemmer viser til at vindkraftnæringen har halvert sine utbyggingskostnader de senere årene, og at det er ansett som lønnsomt å bygge vindkraft uten offentlig støtte. Det viser også investeringslysten og iverksettelsen av mange eldre vindkraftkonsesjoner.

Vindkraftanlegg produserer samme vare som vannkraftanleggene – elektrisk energi i form av kilowattimer – og transporterer denne over samme ledningsnett og selger den i samme marked til samme pris.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet tidligere har pekt på at det i tråd med langvarig norsk tradisjon for naturressursutnyttelse er behov for å innføre et skatteregime for vindkraftsektoren som både sikrer Norge en andel av den verdiskapingen som landets naturressurser gir opphav til, og som sikrer naturressurskommunene sin rettmessige andel. Dette vil, etter disse medlemmers mening, være i tråd med viktige prinsipper som vi finner i historien om den norske vannkraften.

Det tilsier etter komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiets mening et skatte- og avgiftssystem som opererer mest mulig likt, altså med en teknologinøytralitet, mellom de to energibærerne. Som for vannkraften bør en andel av verdiskapingen bli igjen i de kommuner som avstår sine naturressurser til fellesskapet, og som for vannkraften bør utbygger betale en avgift for bruk av natur.

Eiendomsskatt er skatt på fast eiendom som også kan omfatte energianleggene. Det praktiseres i dag ulike verdsettelsesprinsipper ved eiendomsskatt for vannkraftanlegg og vindkraftanlegg. Disse medlemmer mener at disse prinsippene i størst mulig grad bør harmoniseres slik at også vindkraft bidrar økonomisk til vertskommunene med faste og forutsigbare inntekter i hele anleggets levetid.

Disse medlemmer viser til at vindkraftnæringen gjør bruk av en begrenset naturressurs, som kan gi opphav til en grunnrente. En ekstraordinær avkastning ut over normalavkastningen ved bruk av fellesskapets ressurser, bør i alle fall for en del tilfalle fellesskapet gjennom en egen grunnrenteskatt. Grunnrenteskatt korrekt innrettet som en skatt på superprofitt, vil ikke være vridende og vil ikke påvirke investeringslysten. Dersom det ikke foreligger noen superprofitt, vil det heller ikke være noen inntekt (grunnrente) å beskatte.

Disse medlemmer viser til at det erfaringsmessig er slik at dess tidligere en næring blir underlagt et beskatningssystem, dess større forutsigbarhet har investorene. Om dette uttalte Rødseth-utvalget, NOU 1992:34:

«Det er lite grunnrente i mange verk. Potensialet for grunnrente kan likevel vera stort dersom prisane aukar i åra framover.»

Disse medlemmer vil vise til at grunnrenten, og dermed grunnrenteskatten, i vannkraftsektoren var svært beskjeden de første årene, men har vokst til om lag 10 mrd. kroner i senere år. Det er grunn til å anta samme utvikling for vindkraften, og det tilsier også at det bør innføres en grunnrenteskatt så snart som mulig. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet ved flere anledninger har tatt til orde for grep knyttet til grunnrenteskatten som insentiv for investering og utvikling av vannkraft i Norge, og mener at det er et potensial også innenfor vindkraft på dette punkt. Det vil etter disse medlemmers oppfatning styrke forutsigbarheten for skattyterne før investeringer foretas at det samlede skatte- og avgiftsregimet er kjent og etablert.

Videre vil disse medlemmer vise til at naturressursskatten, som også vannkraftsektoren betaler, inngår i skatteutjevningsordningen i inntektssystemet for kommunesektoren. Konsekvensen av dette er, slik disse medlemmer ser det, at vertskommunene som bærer de største kostnadene ved naturinngrepene, i realiteten nesten ikke beholder noe av denne skatteformen. Disse medlemmer viser i den forbindelse til en felles uttalelse av 6. november 2020 fra 11 organisasjoner som organiserer kommunene og vindkraftbransjen, som er sendt energi- og miljøkomiteen i forbindelse med behandlingen av denne saken. De uttaler, sitat:

«Det må vurderes å holde naturressursskatten på vindkraft utenfor inntektsutjevningen i inntektssystemet. Hensikten er å bidra til sterkere sammenheng mellom kommuner/fylker hvor utbygging skjer og hvem som til slutt mottar skatteprovenyet. Hvis naturressursskatten på vindkraft kommer inn i inntektsutjevningssystemet, vil skattesvake kommuner i realiteten bare motta om lag 5 prosent av den betalte skatten på eget område, og intensjonen om naturressursskatten som insentiv til å oppnå lokal aksept utvannes kraftig.»

En naturressursskatt på kraftproduksjon som inngår i skatteutjevningen mellom alle landets kommuner gir, slik disse medlemmer ser det, i realiteten ikke noe stort bidrag til en løsning på den konflikten som bransjen og lokalsamfunnene står oppe i. Disse medlemmer deler derfor det synet det gis uttrykk for når det alt vesentlige av en slik skatt nødvendigvis går til de kommunene i landet som har høyest folketall.

Disse medlemmer mener det bør innføres en naturressursskatt tilsvarende som for vannkraftsektoren, jf. skatteloven § 18-2, på en slik måte som også det nevnte fellesnotatet av 6. november 2020 fra kommunesektoren og vindkraftnæringen peker på. Det fremstår etter disse medlemmers syn som omforent og hensiktsmessig at en slik naturressursskatt på vindkraft holdes utenfor skatteutjevningen i inntektssystemet. Disse medlemmer vil peke på målet om å bidra til å dempe konflikter og gi vertskommunene en andel i verdiskapningen på vindkraft.

Disse medlemmer mener at bruk av natur skal ha en pris. Disse medlemmer viser til at det foreligger en rekke verdsettelsesmetoder for naturverdier, men foreløpig ingen alminnelig anerkjent metode som for andre innsatsfaktorer. Disse medlemmer mener derfor det bør utredes å innføre en konsesjonsavgift utbetalt til den eller de kommuner som avstår sine naturressurser og med det får redusert sine naturverdier. En slik avgift som er lik miljøkostnaden vil kunne stille kommunen økonomisk likt før og etter inngrepet. Disse medlemmer mener det kan være gode grunner for å innføre en konsesjonsavgift. Det går også frem i det nevnte fellesnotat av 6. november 2020 fra kommunesektoren og vindkraftnæringen at det er bred enighet om behovet for innføring av en slik avgift. Disse medlemmer mener at en bør gå ut over anbefalingen om å begrense denne til nye anlegg, men som nevnt bør den omfatte også eksisterende verk. Disse medlemmer mener det verken er rimelig eller rettferdig overfor de kommuner som allerede har akseptert inngrep i sine naturverdier, at de i slike tilfelle ikke skal kompenseres for dette.

Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til det helt grunnleggende miljørettsprinsippet om at kostnadene ved forringelse av naturmiljøet skal bæres av tiltakshaveren, jf. det etablerte «forurenser betaler prinsippet», jf. naturmangfoldloven § 11 i den forbindelse.

Disse medlemmer vil understreke at det i bortimot 20 år er arbeidet for innføring av et skatte- og avgiftsregime på vindkraftsektoren, og at tiden nå derfor er overmoden på dette punkt. Det er disse medlemmers klare oppfatning at også vindkraftselskapene har kunnet forutse at det ville komme et skatteregime på deres virksomhet.

I vannkraftsektoren ble det i 1997 innført to nye skatteordninger, naturressursskatt og grunnrenteskatt. Disse ordningene ble innført også for igangværende anlegg, uten at det engang ble problematisert fra vannkraftnæringen.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er viktig at de kommuner som stiller sine områder til rådighet for energiproduksjon også blir kompensert for dette.

Dette medlem fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen våren 2021 legge frem forslag for Stortinget om innføring av en miljøavgift på mellom 1,5 og 2 øre per kWh produsert kraft, som tilfaller vertskommunen for vindkraftverket, hjemlet i energiloven, som en del av vindkraftverkets konsesjonsvilkår.»

Plan- og bygningsloven

Komiteen legger til grunn at det er flere forhold som må på plass, og Meld. St. 28 (2019–2020) legger opp til flere innskjerpinger som vil bidra til å få på plass bedre prosesser for etablering av vindkraftverk på land. Komiteen mener videre at det er avgjørende at det legges opp til gode lokale prosesser, og at lokal tilslutning og lokale myndigheters medvirkning er nødvendig.

Komiteen mener derfor at kommunal planavklaring må foreligge før det kan fattes konsesjonsvedtak. Det innebærer at man ikke kan gå videre med konsesjonsbehandling før kommunene har gjort en planavklaring. Komiteen legger til grunn at slik arealavklaringer for vindkraft må gjøres gjennom plan- og bygningsloven (PBL).

Komiteen viser til at PBL kapittel 3 om «oppgaver og myndighet i planleggingen» med etterfølgende kapitler har etablert et planhierarki mellom statlige, fylkeskommunale/regionale og kommunale oppgaver. Dette systemet skal balansere alt fra rikspolitiske til lokale hensyn og er i sine enkeltheter jevnlig oppe til debatt og nyansering for å få en riktig balanse mellom statlig, regional og kommunal styring av arealbruk. Det er vanskelig å forsvare at visse enkeltformer for arealbruk som legger premisser for all annen arealbruk, ikke skal ses i sammenheng med den øvrige arealplanlegging.

Komiteen finner det vanskelig å forsvare at det skal være reguleringsplikt for andre arealtiltak, og at det ikke skal være reguleringsplikt for vindkraftanlegg som kan utløse stort behov for høring og medvirkning der det er store lokale og miljømessige konsekvenser. Komiteen viser til PBL § 12-1, 3. ledd:

«For gjennomføring av større bygge- og anleggstiltak og andre tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn, kreves det reguleringsplan. Tillatelse etter § 20-2, jf. 21-4 for slike tiltak, kan ikke gis før det foreligger reguleringsplan. Krav til reguleringsplan gjelder ikke for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven.»

Komiteen er innforstått med at intensjonen bak forskjellsbehandlingen av energianlegg kontra de fleste andre former for arealbruk var begrunnet med en raskere behandling av disse sakene. Komiteen ser at dette ikke skaper den nødvendige legitimitet i prosessene. Komiteen mener også at det blir et lovteknisk uoversiktlig system at arealdisponeringer skal reguleres ulikt av flere lover, med innslag av den ene lovens regler i en annen lov.

Komiteen mener at tilfredsstillende forsyningssikkerhet av kraft i hele landet er et overordnet hensyn som best ivaretas gjennom konsesjonsbehandlingen etter energiloven, men lokaliseringen av vindkraftanlegg og samordningen med annen arealbruk må følge reglene i PBL. Dette skaper en klarere rollefordeling mellom energimyndighetene og planmyndighetene, og gir grunnlag for lokalpolitisk medvirkning og legitimitet som styrker lokaldemokratiet. Komiteen vil understreke at det alltid vil være anledning til å påklage vedtak i NVE etter energiloven til Olje- og energidepartementet, der saken får politisk avklaring. Komiteen vil fremme forslag om å innlemme vindkraftanlegg mv. i PBL og bemerker at det kan gjøres ved å endre PBL § 12-1, 3 ledd, andre setning (gjengitt ovenfor).

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om å innlemme planlegging og bygging av vindkraftanlegg i plan- og bygningsloven.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at Norge trenger mer fornybar kraft for å gjennomføre grønn omstilling og skape nye arbeidsplasser og øke verdiskapingen. Vindkraft medfører store inngrep i areal og virkninger på miljø, natur og samfunn. For å gi større åpenhet om avveining mellom ulike hensyn, bedre forankring og økt legitimitet til prosessen med etablering av vindkraftverk mener disse medlemmer at lokalsamfunn må få økt medvirkning. Bygging av vindkraftverk må derfor underlegges de alminnelige planbestemmelsene i plan- og bygningsloven (PBL), mens konsesjonen fortsatt skal gis med hjemmel i Energiloven. Formålet med PBL er å sikre bærekraftig arealbruk, medvirkning mellom parter og god dialog på tvers av nivåer. PBL gjelder for all annen arealbruk og er et oversiktlig regelverk som sikrer forutsigbarhet, transparens, åpne prosesser, innsyn og etterprøvbarhet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at kommunene ikke får vetorett. Fylkesmannen (Statsforvalteren) kan, der det er nødvendig for å sikre nasjonale og vesentlige regionale interesser, bruke innsigelse (§ 5.6), og myndigheten til å treffe endelig planvedtak overføres til Kommunal- og moderniseringsdepartementet (statlig plan). Regionale interesser kan være der vindkraftanlegg omfatter flere kommuner og én kommune sier nei. Forsyningssikkerhet og klima er nasjonale interesser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener unntaket fra PBL må videreføres for store linjestrekk og vannkraftanlegg, slik at kun vindkraftanlegg blir tatt inn i PBL.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget om å endre plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd siste punktum til:

‘Krav til reguleringsplan gjelder ikke for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven, dette unntaket gjelder ikke vindkraftanlegg på land’.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest utarbeide tydelige kunnskapsbaserte veiledere til plan- og bygningsloven om metoder for vekting av tap av natur, leveområder for viltarter og inngrep i viktige friluftsområder.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, ser at vindkraft er viktig energipolitikk, men debatten om landbasert vindkraft har vist tydelig at vindkraft også er viktig arealpolitikk. Flertallet mener at det høye konfliktnivået knyttet til bygging av vindkraft på land i stor grad har skyldtes mangelen på lokal medvirkning, endringer av prosjekter underveis i konsesjonsprosessen og hensynet til inngrep i natur- og friluftsområder. Flertallet har merket seg det enorme engasjementet for naturverdiene våre som vindkraftdebatten har vist, og har forståelse for at vindkraftutbygginger kan fremstå som betydelige og uønskede inngrep i naturen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet i lang tid har løftet viktige forslag for å få ned konfliktnivået i saker som gjelder vindkraftutbygging, blant annet forslag som skal bidra til å sikre lokal medvirkning før, under og etter at konsesjon for vindkraft er gitt, og understreket at dette skal skje gjennom bred lokal involvering, med åpenhet og respekt for lokale, demokratiske beslutninger. Disse medlemmer viser til at Senterpartiet ved flere anledninger har foreslått å innføre en lokal vetorett og tatt til orde for at prosesser for vindkraftutbygging forankres i plan- og bygningsloven fremover. Disse medlemmer vil vise til at Senterpartiet også har satt frem forslag tidligere som omhandler eierskap og skattlegging av vindkraft som naturressurs, herunder en naturressursskatt for vindkraft som skal komme kommunene til gode, og å se nærmere på skattlegging av utenlandske selskapers verdiskaping i Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det ifølge KS nå er langt større områder i Norge som går med til vindkraft enn til både by-, tettsteds- og industriarealer til sammen. Bygging og drift av vindkraftverk er omfattet av energiloven av 29. juni 1990. Vindkraftverk som krever konsesjon etter energiloven er unntatt reguleringsplikt etter plan- og bygningsloven, og når konsesjoner i praksis kan gis uten at plan- og bygningsloven kobles på gjennom en kommunal planprosess, havner det lokale selvstyret helt på sidelinjen. Disse medlemmer viser til de åpenbare utfordringene dette forårsaker, blant annet at kommunene med dette kommer så sent inn i konsesjonsprosessen at en reell, lokal medvirkningsprosess i praksis blir umulig. Videre viser disse medlemmer til erfaringen som KS har innhentet fra kommuner, at det erfares mangel på åpenhet, usikkerhet om hvilke rutiner som gjelder, og mangler knyttet til høringer og kvalitetssikring av dokumenter. I tillegg har det, slik disse medlemmer forstår det, vist seg vanskelig å få en presis og nasjonal oversikt over hvor mye arealer som forutsettes omdisponert i tilknytning til konsesjoner som er gitt til vindkraftanlegg de senere år. Det er tilsynelatende heller ikke enighet om tallstørrelser som legges frem i den forbindelse. Dette mener disse medlemmer understreker behovet for at arealbruken bør følge kommuneplansystemet, slik at det blir tilgjengelig gjennom Kartverkets arealstatistikk og bidrar til både åpenhet og til at viktig offentlig informasjon er samlet og lett tilgjengelig.

Disse medlemmer mener at situasjonen i sin helhet er blitt uholdbar for det lokale selvstyret i saker som gjelder utbygging av vindkraft. Disse medlemmer mener derfor det er helt nødvendig å koble arealdisponering som følge av vindkraft tydelig til planprosessene hvor kommunen er planmyndighet. Dette må, slik disse medlemmer ser det, gjøres gjennom en helhetlig lovendring som omfatter hele prosessen knyttet til etablering av vindkraftanlegg, med bakgrunn i både plan- og bygningsloven og energiloven.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet mener at den økende motstanden mot utbygging av vindkraft flere steder viser at det imidlertid ikke er nok å gi kommunene vetorett ved konsesjonsbehandlingen. Forslagsstillerne ser at kommunene trenger sterkere og mer forutsigbare virkemidler, særlig når det gjelder å bremse arealbruken i områder som har åpenbare naturverdier. Disse medlemmer mener det er gode grunner for å hjemle arealbruken knyttet til vindkraft på land i plan- og bygningsloven med kommunestyret som reguleringsmyndighet.

Teknologiutviklingen har vært betydelig på vindkraft de siste årene, og disse medlemmer er prinsipielt enige i at nyeste teknologi bør legges til grunn ved utbygging av vindkraft. Dette innebærer samtidig at inngrepet i natur og installasjonen i seg selv blir av en helt annen karakter enn det som var forutsatt ved behandling av konsesjonssøknaden. Disse medlemmer mener derfor at muligheten til å behandle saken på nytt, ta stilling til endrede forutsetninger og medvirke i hele prosessen før utbygging begynner, er avgjørende.

Disse medlemmer mener en helhetlig gjennomgang av konsesjonssystemet for vindkraft på land burde tatt klarere stilling til og presentert tydeligere løsninger på disse spørsmålene. Saken reiser viktige spørsmål knyttet til lokaldemokrati, natur- og miljøverdier, men etter disse medlemmers mening også grunnleggende sett eierskap til norsk kraft.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne viser for øvrig til tidligere fremsatt forslag i Dokument 8:140 S (2019–2020) om lokal medvirkning og åpenhet i vindkraftsaker, som behandles under denne saken og vil med dette fremme følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at vedtak om utbygging av vindkraft er i tråd med lokale ønsker og kommunestyrevedtak. Konsesjon kan ikke gis i strid med kommunestyrevedtak.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener meldingen ikke går langt nok i å gi kommunene økt innflytelse over energispørsmål.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at plan- og bygningsloven gjøres gjeldende for alle energisaker igjen, slik det var tidligere, og komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en endring i energiloven § 2-1 om søknadsplikt, slik at denne kun omfatter vilkår for produksjon og distribusjon av elektrisk energi. Forslaget må inneholde en presisering av at behandling av konsesjonssøknaden ikke kan gjennomføres før det foreligger arealavklaring i kommuneplan, og eventuelt reguleringsplan, i tråd med bestemmelsene i plan- og bygningsloven.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om å oppheve hjemmelen i plan- og bygningsloven § 6-4, tredje ledd, som omhandler konsesjon og statlig arealplan.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til endring i plan- og bygningsloven § 12-1 som innebærer at konsesjonspliktige energianlegg ikke lenger er unntatt fra reguleringsplikten.»

Strengere krav til utredninger av konsekvensene for naturen

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at det ved større utbygginger i naturen skal gjennomføres utredninger for å vurdere og avdekke naturverdiene i området. Disse medlemmer viser til at det i flere kraftutbyggingssaker er avdekket store mangler i de konsekvensutredningene og naturkartleggingene som er foretatt av utbygger i forbindelse med søknad om en kraftutbygging. Disse medlemmer viser til striden om utbyggingen av Øystesevassdraget i Hordaland. En av hovedårsakene til at Øystesevassdraget til slutt ble vernet, var at naturvernorganisasjoner gjennomførte egne biologiske undersøkelser som avdekket langt flere rødlistearter og viktige naturtyper av høy verdi. Disse hadde ikke utbyggernes biologer funnet, og funnene ble sentrale i arbeidet som endte med at vassdraget ble vernet.

Et annet eksempel på mangelfull kartlegging finner vi i forbindelse med søknaden om å bygge ut Gjengedalsvassdraget i Sogn og Fjordane. Også her fikk naturvernorganisasjonene sørget for at det ble gjort ekstra undersøkelser av naturverdiene. Disse undersøkelsene viste at det var flere naturverdier enn utredningene fra utbygger viste. Resultatet var at utbyggingssøknaden ble avslått.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det utarbeides klimaregnskap for den enkelte vindkraftutbygging som del av konsesjonsprosessen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til strengere krav knyttet til de konsekvensutredninger som gjøres i forkant av ulike utbygginger.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at konsekvensene for naturens egen karbonlagring inngår i vurderingen av vind- og vannkraftanlegg.»

Disse medlemmer viser til at en rekke vindkraftkonsesjoner er gitt i sårbare områder der naturmangfold i for liten grad er ivaretatt. Disse medlemmer er tilfreds med at stortingsmeldingen legger opp til å vektlegge naturhensyn og urfolksrettigheter tyngre, men mener meldingen er uklar på hvordan dette skal hensyntas i praksis.

Disse medlemmer mener det må stilles strengere krav til kartlegging av naturen i det aktuelle området i konsesjonsprosessen, for å sikre at man unngår bygging i områder med viktige naturverdier og rødlistede arter. Økt tilsyn i prosessen bør inkludere økt kontroll av gjennomført kartlegging av natur.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille strengere krav til kartlegging av naturen i konsesjonsprosessen, for å sikre at man unngår bygging i områder med viktige naturverdier og rødlistede arter. Økt tilsyn i prosessen bør inkludere økt kontroll av gjennomført kartlegging av natur.»

Miljømyndighetene må gi tillatelse til naturinngrep

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at inngrep i naturen er den største trusselen mot mangfoldet av planter og dyr i dag. Disse medlemmer viser til forurensningsloven som trådte i kraft i 1983. Denne loven har blant annet som formål å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning. Forurensningsmyndigheten kan etter søknad gi tillatelse til virksomhet som kan medføre forurensning. Disse medlemmer viser til at det mangler en tilsvarende lovmessig beskyttelse av naturen. Når det gjelder inngrep i naturen, gis disse ofte gjennom plan- og bygningsloven. Det er ikke nødvendig med en egen inngrepstillatelse fra miljømyndighetene. Disse medlemmer mener at hensynet til naturen må veie langt tyngre enn det gjør i dag. Derfor vil disse medlemmer fremme forslag om at det utarbeides en egen lov hvor det må søkes om tillatelse til større inngrep fra miljømyndighetene, på linje med søknader om utslippstillatelse.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til lov som gjør at de som ønsker å gjøre større inngrep i naturen, må søke om en egen inngrepstillatelse fra miljøforvaltningen til dette.»

Tilbakeføring etter endt drift

Komiteen mener at det må stilles klare krav til tilbakeføring og opprydding i konsesjonen. Komiteen er særlig opptatt av at det skal skje en tilbakeføring av natur etter endt konsesjon i størst mulig grad. Komiteen peker på at det i meldingen vises til at regjeringen vil vurdere om utbygger skal pålegges å stille garanti for nedleggingskostnader tidligere enn i dag.

Komiteen mener dette skal pålegges før oppstart, og ber regjeringen utrede alternativer for hvordan det kan gjennomføres. Komiteen ber regjeringen om å utrede et sikringsfond eller på annen hensiktsmessig måte se på alternativer for sikkerhet for opprydding i tilfeller hvor et vindkraftselskap går konkurs.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte utrede og fremlegge for Stortinget alternativer for hvordan det kan stilles garanti for opprydding ved oppstart av vindkraftanlegget.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, mener det er nødvendig å skjerpe inn kravene til opprydning etter endt drift.

Flertallet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om at det stilles krav om at det skal foreligge en plan for hvordan vindkraftanlegg i så stor grad som mulig skal tilbakeføres til naturen etter endt drift, samt hvordan dette skal finansieres, når konsesjonen gis. Denne planen skal være en del av konsesjonsvilkårene.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at NVE snarest reviderer konsesjonsvilkårene for de vindkraftverk som i dag ikke har krav om garanti/sikkerhetsstillelse for opprydding.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stille krav om at konsesjonshaver fra første driftsår setter av midler på sperret konto med årlige beløp, tilstrekkelig til å dekke kostnader ved fjerning av vindturbiner og infrastruktur når konsesjonen utløper.»

Offentlig eierskap

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det må innføres de samme regler til offentlig eierskap for vindkraft som for vannkraft.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endringer i konsesjonslovgivningen for vindkraft, slik at det blir de samme krav til offentlig eierskap for vindkraft som for vannkraft.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede og komme tilbake til Stortinget med forslag om en hjemfallsordning for vindkraft slik det er for vannkraft.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem for Stortinget en sak om skattlegging av utenlandske selskapers verdiskaping i Norge, herunder behovet for innstramming av reglene for overskuddsflytting.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det innføres sterke begrensninger for utenlandsk eierskap ved utnyttelse av konsesjonsgitte naturressurser i Norge.»

Urfolks rettigheter

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at det er foretatt flere utbygginger som er i sterk konflikt med vårt urfolk, samenes interesser.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at urfolks tradisjonelle næringer får et sterkere vern i prosessene rundt energiutbygging gjennom at representanter for samisk tamreindrift blir konsultert i forkant når det blir foreslått inngrep som kan påvirke driften deres.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at utbyggere og forvaltning arbeider sammen med urfolkets representanter for å unngå at eventuelle vindkraftplaner skader deres næring, og at tiltak som skader deres næring, ikke settes i verk, med mindre de næringsutøverne som blir skadelidende av utbyggingen, gir sitt informerte samtykke.»

«Stortinget ber regjeringen utsette behandlingen av nye vindkraftanlegg i samiske områder inntil rettssituasjonen rundt land og vann er bedre avklart, gjennom behandling av Samerettsutvalget 2.»

«Stortinget ber regjeringen sørge for at det ikke gis tillatelse til nye vindkraftutbygginger i landområde med sørsamisk reindrift.»

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til endring av energiloven som sikrer at det kan stilles nye vilkår for utbyggingen eller driften, dersom det kommer ny kunnskap om de negative miljøkonsekvensene av denne.»

Støy

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslagene:

«Stortinget ber regjeringen senke grensene for akseptabelt støynivå fra all virksomhet. Støynivået som aksepteres skal ikke måles som årlige gjennomsnitt, men i kortere tidsintervall. Støymålinger må gjøres med jevne mellomrom i virksomhetens levetid.»

Arbeidsliv

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at framtidige utbygginger av vind- og vannkraft gjennomføres på måter som er til nytte for norsk arbeids- og næringsliv. Det må legges til rette for at det stilles seriøsitetskrav som sikrer akseptable arbeidsvilkår, særlig i anleggsfasen.»