Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Martin Henriksen, lederen Lene Vågslid og Maria Aasen-Svensrud,
fra Høyre, Ingunn Foss, Peter Frølich og Frida Melvær, fra Fremskrittspartiet,
Per-Willy Amundsen og Kjell-Børge Freiberg, fra Senterpartiet, Jan
Bøhler og Jenny Klinge, og fra Sosialistisk Venstreparti, Petter Eide,
viser til Prop. 152 L (2020–2021) Endringer i politiloven (erstatning
for skader som skyldes pålagt trening mv.).
Komiteen viser til at i denne
proposisjonen foreslår Justis- og beredskapsdepartementet en ny
bestemmelse i politiloven § 23 a som vil gi ansatte i politiet rett til
full erstatning for skader som skyldes pålagt operativ trening.
Den foreslåtte særordningen favner enhver som gjør arbeid eller
utfører verv i politiets tjeneste, og sikrer en mer forutsigbar
yrkesskadeordning som er bedre tilpasset utfordringene som følger
av politiets hjelpeplikt og oppgaver som statens sivile maktapparat. Omfattende
opplæring, øvelse og realistisk trening er nødvendig for å sette
politiets personell i stand til å håndtere risikofylte redningsoppdrag
og maktutøvelse i form av for eksempel pågripelse, ransaking, innbringelse
og fremstilling.
Komiteen viser videre til at
politifolk i likhet med andre arbeidstakere er yrkesskadedekket
både under tjeneste og trening. Erstatningsordningen som foreslås, skal
derfor være subsidiær i forhold til de ordinære yrkesskadereglene.
Erfaringsmessig har det i noen situasjoner vist seg vanskelig for
politiansatte å oppfylle det alminnelige vilkåret om arbeidsulykke
når skader skyldes pålagt operativ trening. I arbeidet med å finne
en løsning er regulering i særlov valgt for å unngå utilsiktede
konsekvenser av å endre de universelle reglene i folketrygden og
yrkesskadeforsikringsloven. Etter lovforslaget kan den som gjør
arbeid eller utfører verv i politiets tjeneste, herunder markører
og instruktører, kreve erstatning av arbeidsgiver for skader som
skyldes pålagt operativ trening og testing som inngår i sertifiserings- og
vedlikeholdsprogram for innsatspersonell. Dermed omfattes all IP-trening,
også når andre enn innsatspersonell trener på elementer som inngår
i IP-treningen. Det vil typisk være tilfelle for politiansatte med
begrenset politimyndighet, som arrestforvarere og grensekontrollører.
Videre kan det kreves erstatning for skader som skyldes operativ
trening, kurs og øvelser som ikke inngår i sertifiserings- og vedlikeholdsprogrammet
for innsatspersonell, men som omfatter elementer av maktbruk og
redningstjeneste. Det kan også kreves erstatning for skader som
pådras under opptaksprøver til politiets spesialenheter. Den foreslåtte
forskriftshjemmelen vil dekke eventuelle behov for nærmere avklaring
av vilkårene for retten til å kreve erstatning etter bestemmelsen.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at det gjennom dette forslaget rettes opp i en uheldig
praksis der arbeidstakere ikke har oppnådd rett på erstatning for
skade ved pålagt operativ trening, men at dette bare vil gjelde
for politiet. Flertallet har
ved flere anledninger påpekt at også andre yrkesgrupper som blant
annet ansatte i brann- og redning, kriminalomsorgen og ambulansetjenesten,
bør ha samme rett på erstatning for skader som oppstår under trening,
som det her foreslås for politiet. Slik det kommer frem av proposisjonen,
har også departementet vært klar over denne problemstillingen:
«I svar 5. desember
2019 på skriftlig spørsmål nr. 405 fra stortingsrepresentant Maria
Aasen Svensrud, viste daværende justis- og innvandringsminister
Jøran Kallmyr til at han var kjent med at ansatte i kriminalomsorgen
har liknende erfaring som politiet mht. ikke å få anerkjent skader
de mener er oppstått under trening som yrkesskade, og til at det
vil foretas en vurdering av om det også innenfor kriminalomsorgen
er behov for klargjøringer eller regelendringer.»
Flertallet viser til at både
LO og Advokatforeningen har påpekt at forslaget om en egen ordning
for politiansatte i særlovgivningen synes å innebære urimelig forskjellsbehandling
av andre yrkesgrupper som må trene på realistiske og risikable scenarier
som eksempelvis nærkamp, evakuering og frigjøring. Mer rettferdige
endringer i de generelle yrkesskadebestemmelsene i folketrygdloven
og yrkesskadeforsikringsloven burde derfor vært tilstrebet.
Flertallet vil understreke
at det ikke er et godt nok argument at en slik mer rettferdig tilnærming
ville vært mer tidkrevende, slik det argumenteres for i proposisjonen.
Ei heller mener flertallet at
det er et tungtveiende argument at særordninger søkes regulert i særlovgivningen,
et arbeid for å unngå dette ville vært fullt mulig å gjennomføre
all den tid regjeringen har benyttet både lang tid og opptil flere
ministre på å fremme saken for Stortinget.
Flertallet viser til at også
Nav har innvendinger på dette punktet:
«NAV ser likevel
at forslaget kan reise spørsmål om forskjellsbehandling av andre
arbeidstakere i sammenlignbare situasjoner, herunder ansatte i Forsvaret
som trener nærkamp utenfor felt og manøver, ansatte i kriminalomsorgen,
syke- og vernepleiere innen omsorg, rus og psykiatri, og vektere.
Dersom det er aktuelt med tilsvarende ordninger for andre yrkesgrupper
bør det etter NAVs syn vurderes å ta ordningen inn i yrkesskadeforsikringsloven,
eventuelt i tilhørende forskrift, for at dette skal bli mer oversiktlig.»
Videre viser flertallet til
høringsuttalelsen fra Kriminalomsorgsdirektoratet, som på sin side
viser til en sak fra Eidsivating lagmannsrett vedrørende denne problematikken
knyttet til ansatte fra Kriminalomsorgen:
«Kriminalomsorgsdirektoratet
(KDI) støtter forslagene til endringer i politiloven, men er ikke
enig i at risikosituasjonene som beskrives i høringsnotatet er særegne
for politiet. Kriminalomsorgens ansatte er også i situasjoner hvor
det av og til må utøves makt for å opprettholde ro, orden og sikkerhet.
De ansatte må være skikket til å utøve makten på en forsvarlig måte,
og gjennomfører jevnlig øvelser i fysisk maktanvendelse og håndtering
av kritiske situasjoner. KDI viser til at sak 2020-03-19 fra Eidsivating
lagmannsrett, som ble nevnt i høringsnotatet, gjaldt nettopp en
ansatt i kriminalomsorgen som ikke fikk dekket skader han pådro
seg under obligatorisk trening på fysisk maktutøvelse (…) KDI mener
derfor at det åpenbart er behov for likebehandling av politiansatte
og kriminalomsorgsansatte på dette området. Vi er kjent med at saken
for tiden er til vurdering i departementet. Dersom lovendringen
blir vedtatt og iverksatt for politiansatte uten at kriminalomsorgens
ansatte også gis den samme forutsigbare ordningen, vil det etableres
et regelverk der to ansatte i justissektoren har ulike rettigheter
ved like hendelser. Vi mener derfor at endringene ikke gjennomføres
for politiansatte før en tilsvarende regelendring er gjennomført
for kriminalomsorgens ansatte.»
Flertallet viser også til at
Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund tydelig har understreket at
det ikke er akseptabelt med en slik forskjellsbehandling som regjeringen
nå legger opp til:
«Norsk Fengsels-
og Friomsorgsforbund (NFF) vil uttrykkelig poengtere at det ikke
er akseptabelt at det skal være ulike regelverk for politiansatte
og ansatte i kriminalomsorgen (…) Det fremstår ikke som rimelig
og rettferdig at den enkelte arbeidstaker skal bære tapet når det
oppstår personskader under slike aktiviteter, kostnaden lar seg
enkelt pulverisere gjennom yrkesskadeforsikring, og det er nærliggende
at arbeidsgiver bærer kostnaden som en typisk driftsomkostning når aktiviteten
utøves i arbeidsgivers interesse.»
På denne bakgrunn
fremmer flertallet følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at alle aktuelle yrkesgrupper sikres lik
rett til erstatning for skader som skyldes pålagt trening.»