Søk

Innhold

1. Sammendrag

1.1 Innledning

Barne- og familiedepartementet legger i proposisjonen frem forslag til ny barnevernslov. Gjeldende barnevernlov er snart 30 år gammel, og formålet med ny barnevernslov er å få en mer tilgjengelig lov som er bedre tilpasset dagens samfunn. Ny barnevernslov skal bidra til bedre barnevernsfaglig arbeid, styrke barns og foreldres rettssikkerhet og bidra til økt vekt på forebygging og tidlig innsats. Barnevernet er først og fremst en hjelpetjeneste, men barnevernsloven åpner samtidig for svært inngripende tvangstiltak. Dette stiller store krav til barnevernets arbeid og til at rettssikkerheten for barn og foreldre blir ivaretatt på en god måte. Loven skal avløse lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester.

I juni 2017 sluttet Stortinget seg til forslagene til endringer i barnevernloven som ble lagt frem i Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Barnevernsreformen skal gi kommunene et større faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Målet er økt vekt på forebygging og tidlig innsats overfor utsatte barn og familier. Regjeringen la høsten 2017 frem en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet.

Departementet legger opp til at enkelte av forslagene i ny barnevernslov kan tre i kraft samtidig med de vedtatte lovendringene i barnevernsreformen 1. januar 2022, og før ny barnevernslov som helhet trer i kraft. Dette gjelder forslag som tydeliggjør kommunenes forebyggende ansvar, styrker kommunens styring med barnevernet, krav til kompetanse i det kommunale barnevernet og i institusjonene, samt regulering av kommunens adgang til å benytte fosterhjem levert av private aktører.

Departementet tar sikte på å legge frem en lovproposisjon om helsekartlegging av barn i barnevernet i juni 2021.

Departementet har nedsatt et offentlig utvalg som skal vurdere hvordan barnevernet kan sørge for bedre kvalitet og rettssikkerhet i de mest alvorlige og sammensatte sakene, både i kommunalt og statlig barnevern.

1.2 Bakgrunn

Proposisjonens kapittel 2 gir en oversikt over bakgrunnsdokumenter og forutgående høringer.

Departementet sendte forslag til ny barnevernslov på høring våren 2019. I proposisjonen gjennomgås innholdet i høringsinstansenes syn i forbindelse med hvert enkelt forslag.

Forslaget tar utgangspunkt i NOU 2016:16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse, og bygger videre på vedtatte lovendringer som er en oppfølging av Barnevernslovutvalgets forslag. Dette gjelder lovendringer som er vedtatt ved Stortingets behandling av Prop. 169 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven mv. (bedre rettssikkerhet for barn og foreldre), og som trådte i kraft i 2018, hvor blant annet barnevernloven ble en rettighetslov for barn og det ble gitt tydeligere regler for barnets rett til medvirkning. Også flere av de vedtatte lovendringene, jf. Prop. 84 L (2019–2020) Endringer i barnevernloven (årlig tilstandsrapportering, samtaleprosess mv.) som trådte i kraft i 2020, er en oppfølging av Barnevernslovutvalgets anbefalinger.

I kapitlet presenteres også en del nøkkeltall om barnevernet. Om lag fire pst. av befolkningen i alderen 0–22 år, mottar tiltak fra barnevernstjenesten. Dette utgjør cirka 55 000 barn og unge. Flertallet av disse barna mottar hjelpetiltak i hjemmet. Per utgangen av 2019 var 72 pst. av barna under 18 år i barnevernet mottakere av hjelpetiltak. I løpet av 2019 mottok barnevernstjenesten 58 000 bekymringsmeldinger.

En trend de seneste årene, er at antall barn med tvangsvedtak er redusert. Antall nye barn og unge med vedtak om omsorgsovertakelse er fra 2013 til 2019 redusert med 44 pst., og bare fra 2018 til 2019 var det en nedgang på 11 pst. i antall nye barn med vedtak om omsorgsovertakelse. I overkant av 11 000 barn var plassert utenfor hjemmet ved utgangen av 2019. 83 pst. av disse barna bor i fosterhjem, og fem pst. i midlertidig beredskapshjem. Åtte pst. bor i barnevernsinstitusjon, og de resterende barna bor i bolig med oppfølging. Samlet sett bor 29 pst. av barna i fosterhjem hos sin familie eller nære nettverk.

1.3 Menneskerettslige forpliktelser

Både Grunnloven og folkerettslige forpliktelser oppstiller rettslige skranker ved utforming og anvendelse av barnevernloven. Det er særlig de menneskerettslige forpliktelsene som er sentrale, som statens plikt til å sikre barns behov for beskyttelse og omsorg, barnets beste og barn og foreldres rett til familieliv og privatliv. Også andre menneskerettighetsforpliktelser, som vernet mot vilkårlig frihetsberøvelse, bevegelsesfrihet, forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling, diskrimineringsforbud og religionsfrihet kan ha betydning i barnevernssaker. Først og fremst vil menneskerettighetsspørsmål oppstå overfor barn og foreldre, men tidvis vil de også angå andre, slik som søsken, fosterforeldre eller besteforeldre.

Det er særlig to konvensjoner som er viktige på barnevernsfeltet, FNs barnekonvensjon (BK) og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), som begge er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven, og skal ved motstrid gå foran annen lovgivning.

Departementet har lagt stor vekt på menneskerettslige vurderinger. Departementet viser til at Stortinget i anmodningsvedtak nr. 637 av 28. mai 2020 har bedt regjeringen om å «sikre at forslagene til ny barnevernlov er i tråd med FNs barnekonvensjons prinsipper om barns rett til informasjon, til å bli hørt, beslutninger til barnets beste og barns rett til privatliv.» Departementet viser videre til at Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) fra 2015 har tatt til behandling 39 barnevernssaker mot Norge. I åtte av ti dommer som hittil er avsagt, konstaterer EMD krenkelse av den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til familieliv. Kritikken fra EMD har i hovedsak vært rettet mot barnevernsmyndighetenes og domstolenes avgjørelsesgrunnlag og begrunnelser, herunder i tilknytning til myndighetenes plikt til å arbeide for gjenforening av barn og foreldre. I denne vurderingen har også fastsettelse av samvær vært sentralt. Høyesterett har etter EMDs avgjørelse i storkammersaken Strand Lobben m.fl. mot Norge (2019) avgjort flere barnevernssaker. Departementet legger til grunn at den praksis som per i dag foreligger fra EMD, ikke gir holdepunkter for at bestemmelser i dagens barnevernlov er i strid med EMK. Høyesterett har også, innenfor de spørsmål som retten har vurdert, lagt dette til grunn, men pekt på at det er behov for enkelte justeringer i praksis. Departementet foreslår på denne bakgrunn flere presiseringer i loven og gir utfyllende omtaler av våre menneskerettslige forpliktelser i proposisjonen.

1.4 Krav til kompetanse i barnevernet

Kapittel 4 og 5 i proposisjonen er meldingskapitler. I kapittel 4 beskrives utdannings- og kompetansetiltak. Barnevernets viktigste ressurs er kompetansen til de som jobber i tjenestene. Ansatte i barnevernet har en svært viktig og krevende jobb, og det ytes mye godt arbeid i barnevernet. Samtidig viser tilsyns- og forskningsrapporter at det er kvalitetsutfordringer. Proposisjonen inneholder forslag om krav til kompetanse for ansatte i barnevernet. Forslagene inngår som del av regjeringens kompetansestrategi for det kommunale barnevernet, og skal styrke de ansattes forutsetninger for å løse sine oppgaver, samtidig som de også anerkjenner alvorlighetsgraden og kompleksiteten i samfunnsoppdraget.

Et sentralt forslag er å innføre krav om barnevernsfaglig eller annen relevant mastergradsutdanning for institusjonsledere og for ansatte i det kommunale barnevernet med lederfunksjoner, utredningsoppgaver og vedtaksmyndighet.

Kapittelet omhandler blant annet utforming av og innholdet i nye barnevernsfaglige masterutdanninger, som er sentrale for at barnevernstjenestene skal få tilgang på kvalifiserte kandidater til å oppfylle det foreslåtte kompetansekravet om mastergrad.

1.5 Institusjonstilbudet i barnevernet

Kapitlet omtaler arbeid som er igangsatt for å styrke kvaliteten på institusjonsområdet, blant annet på områdene kompetanse, helse, skole og medvirkning. Kapittelet gir en beskrivelse av utfordringsbildet som utgangspunkt for videre utviklingsarbeid, hvor det særlig pekes på institusjonsbarnevernets rammer for å gi et godt tilbud til barna med størst oppfølgingsbehov, herunder barn med sammensatte utfordringer.

Departementet vil:

  • vurdere behovet for en tydeligere regulering av enetiltak

  • vurdere hvilke forutsetninger som må på plass for at flest mulig barn med behov for et institusjonstilbud skal kunne få et tilpasset og tilrettelagt tilbud sammen med andre barn

Departementet vil:

  • gjennomgå regelverket for rettigheter og bruk av tvang under opphold i barnevernsinstitusjon

  • at alle institusjonsansatte har opplæring i rettighetsforskriften, og i sikkerhet og forebygging av tvang

  • fremskaffe kunnskap om effekten av barns digitale hverdag på utfordringsbildet og virkemidler i barnevernet, og vurdere behovet for tiltak som gir barn bedre beskyttelse mot skadelig digital påvirkning

Departementet vil:

  • at alle ansatte i barnevernsinstitusjoner skal ha tilgang på relevante kompetansehevende tiltak

  • at ledere og ansatte i barnevernsinstitusjoner skal ha tilgang på nødvendig støtte og veiledning

  • øke kompetansekravene for tilsetting i barnevernsinstitusjoner

Departementet vil:

  • at barn som har behov for det skal få kartlagt sin psykiske og fysiske helse i forkant av en institusjonsplassering

  • at barn i barnevernet som har behov for helsehjelp skal få tilgang til kartlegging og behandling (psykisk helse, rus og somatikk)

Departementet vil:

  • videreføre arbeidet med å sørge for at barn på institusjon kan gjennomføre skole og utdanning på en best mulig måte

  • at alle barn på institusjon skal få et tilrettelagt skole-/dagtilbud

Departementet vil:

  • styrke barns rett til medvirkning i forslaget til ny barnevernslov

  • sørge for systemer som ivaretar barns mulighet til å medvirke på en god, informert og tilpasset måte, både i forkant av plassering og under institusjonsoppholdet

  • utvikle faglige anbefalinger om barn og unges medvirkning i barnevernets tiltak

Departementet vil:

  • vurdere en styrking og omstilling av det statlige tilbudet og en dreining i bruken av private leverandører, som tar utgangspunkt i at Bufetat selv i hovedsak drifter tilbudet til barna med særlig omfattende oppfølgingsbehov

Departementet vil:

  • sørge for systemer som sikrer at kartlegging av barnets behov i forkant av et institusjonsopphold er systematisk og godt barnevernsfaglig begrunnet

Departementet vil:

  • sørge for system som sikrer bedre dokumentasjon av hvordan barnevernstjenestene vurderer barns behov for omsorg og behandling under institusjonsopphold

  • tydeliggjøre barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn under opphold på barnevernsinstitusjon

Departementet vil:

  • at det skal være klart definerte og konkrete mål for det enkelte barns institusjonsopphold

Departementet vil:

  • at barnevernstjenesten skal ha en plan for overgangen til livet etter institusjon, som inkluderer en trygg og tilpasset overgang til tiltak for de med behov for det

  • gjennomføre tiltak for å styrke samhandlingen mellom forvaltningsnivåer for å ivareta kontinuitet og helhet i det langsiktige tilbudet til det enkelte barn

Departementet vil:

  • utforme forskrift om krav til kvalitet i botiltak og til barnevernstjenestens oppfølging ved bruk av kommunale botiltak

  • utvikle faglig anbefaling om målgruppe for kommunale botiltak etter barnevernloven

  • evaluere alternative bo- og plasseringstiltak som grunnlag for å vurdere behovet for en mer helhetlig tiltaksportefølje

1.6 En enklere og mer tilgjengelig barnevernslov

Kapitlet omhandler premisser for oppbygningen av lovforslaget. Dagens lov kan fremstå som fragmentert og lite pedagogisk. Barnevernslovutvalgets forslag til språklige og strukturelle endringer i loven var en vesentlig del av utvalgets utredning. Departementet har foretatt en omfattende språklig og redaksjonell omarbeiding av hele loven med vekt på klart språk, for å gjøre loven mer tilgjengelig for brukerne.

1.7 Formål, virkeområde og grunnleggende bestemmelser

Kapitlet omhandler lovforslaget kapittel 1 Formål, virkeområde og grunnleggende bestemmelser. Et viktig mål med ny barnevernslov er å styrke barneperspektivet, og departementet foreslår en ny overordnet bestemmelse om at barnets beste er et grunnleggende hensyn i alle handlinger og avgjørelser som berører et barn. Forslaget fremhever at barnets beste ikke bare er sentralt ved avgjørelser om tiltak slik det fremgår av gjeldende lov, men for alle handlinger og avgjørelser i barnevernet. Departementet foreslår videre å lovfeste at «barnevernets tiltak skal være til barnets beste». Dette er ment som en tydeliggjøring og presisering av gjeldende rett. Departementet foreslår å videreføre den overordnede bestemmelsen om barns rett til medvirkning som ble innført i 2018, men slik at dagens aldershenvisning på syv år som fremgår av saksbehandlingsreglene, foreslås fjernet. Departementet foreslår videre å lovfeste barns rett til omsorg og beskyttelse, retten til familieliv, samt minste inngreps prinsipp i en ny overordnet bestemmelse. Ordlyden bygger delvis på Grunnloven, og det foreslås at «Barnet har rett til omsorg og beskyttelse, fortrinnsvis i egen familie. Barnevernets tiltak skal ikke være mer inngripende enn nødvendig».

Departementet foreslår også en overordnet bestemmelse om at barnevernet skal ta hensyn til barns etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn på alle stadier av en barnevernssak. Forslaget skal bidra til økt bevisstgjøring i tjenestene, bedre barnevernsfaglige vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste. Departementet foreslår også enkelte endringer i lovens virkeområde. Departementet foreslår at virkeområdet utvides slik at barnevernstjenesten skal tilby foreldre hjelpetiltak når et barn med vanlig bosted i Norge oppholder seg i en annen stat og har særlig behov for hjelp, samt hjemmel til å pålegge slike hjelpetiltak. Departementet foreslår videre å presisere at barnevernet skal legge til rette for å involvere barnets familie og nære nettverk. Forslaget skal bidra til at barnevernet benytter ressursene som finnes rundt barnet. Dette er viktig både for å kunne sette inn tiltak som er godt tilpasset barna og familiens behov, og for å ivareta viktige relasjoner for barnet dersom det er behov for tiltak utenfor hjemmet.

1.8 Bekymringsmelding og undersøkelse

Kapittel gjelder lovforslaget kapittel 2. Departementet foreslår av pedagogiske hensyn å tydeliggjøre overordnede krav til undersøkelsens innhold. Det foreslås lovfestet at barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. For barn som har foreldre som ikke bor sammen, vil den helhetlige omsorgssituasjonen vanligvis omfatte begge foreldre. Undersøkelsen skal videre gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Departementet foreslår videre å lovfeste at barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen, samt at barnevernstjenesten ved avslutningen av undersøkelsen skal foreta en samlet vurdering av opplysningene i saken. I 2021 iverksettes Bufetats tilbud om utredning av omsorgsituasjonen til barn i i alderen 0–6 år, jf. lovendringer vedtatt ved behandlingen av Prop. 73 L (2016–2017). Departementet foreslår at det gis hjemmel for å pålegge slik utredning når dette er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Departementet foreslår videre å gi hjemmel til at barnevernstjenesten ved henleggelse av en undersøkelse etter nærmere vilkår kan beslutte å åpne ny undersøkelse inntil seks måneder etter henleggelsen.

1.9 Hjelpetiltak

Kapitlet samler reglene om frivillige og pålagte hjelpetiltak og gjelder lovforslaget kapittel 3. Departementet foreslår av pedagogiske hensyn å presisere at barnevernstjenesten skal tilby hjelpetiltak som er egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Målet er å bidra til at barnevernstjenesten iverksetter hjelpetiltak som er i samsvar med bekymringstemaet i saken. I tillegg foreslår departementet å ta inn en hjemmel for å gi forskrift om kvalitet i hjelpetiltak. Hjemmelen vil også omfatte botiltak som benyttes som hjelpetiltak etter barnevernsloven, og for denne typen hjelpetiltak foreslås det også at det kan gis bestemmelser i forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn i botiltak. Departementet foreslår videre å utvide dagens hjemmel til å pålegge hjelpetiltak til også å omfatte hjelpetiltak i samværshjemmet. Det foreslås også å styrke retten til ettervern. Aldersgrensen for rett til ettervern ble utvidet til 25 år med virkning fra 1. januar 2021, og det foreslås tydeligere vilkår for denne retten, blant annet at retten til ettervern ikke bortfaller selv om ungdommen er uten tiltak en periode. Det foreslås videre strengere vilkår for å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn.

1.10 Akuttiltak

Bestemmelsene om midlertidige akuttiltak er tatt inn i lovforslaget kapittel 4. Departementet understreker at midlertidige akuttplasseringer utenfor hjemmet er et svært dramatisk tiltak for alle involverte, og særlig for det barnet saken gjelder. Departementet har lagt vekt på at hjemlene for å fatte akuttvedtak skal bli klarere enn i dag og foreslår flere endringer i hvordan hjemlene er regulert i loven. Departementet foreslår at et vedtak om midlertidig å flytte et barn utenfor hjemmet, skal regnes som et akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Målet er å få en klarere regulering av barnevernstjenestens ansvar etter slike vedtak. Departementet foreslår å videreføre at hovedvilkåret for å treffe et akuttvedtak om omsorgsovertakelse, er at det er «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende». Departementet foreslår samtidig at det presiseres at akuttvedtak bare kan treffes dersom det er nødvendig at vedtaket gjennomføres straks. Bakgrunnen er at midlertidige akuttvedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet er svært inngripende, og bare skal fattes i tilfeller der mindre inngripende tiltak ikke vil være tilstrekkelig til å beskytte barnet. Departementet foreslår videre å tydeliggjøre at hjemmelen for å treffe akuttvedtak også gjelder når barnet er i en akutt faresituasjon utenfor hjemmet det barnet bor fast, for eksempel i samværshjemmet. Bestemmelsen omfatter også nyfødte barn, etter samme vilkår som andre akuttvedtak om omsorgsovertakelser. Ved akuttvedtak av nyfødte har foreldrene i liten eller ingen grad fått utøvet omsorgen for barnet. På bakgrunn av disse særlige forholdene foreslås det presisert at det ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen.

1.11 Omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon

Kapitlet omfatter lovforslaget kapittel 5 som samler reglene om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Departementet foreslår enkelte mindre endringer for å bidra til økt tilgjengelighet og tydeligere bestemmelser. I kapittelet videreføres i hovedsak dagens vilkår for vedtak om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, oppheving av slike vedtak, samt adopsjon. Det gis en utfyllende omtale av menneskerettslige forpliktelser, inkludert nyere praksis fra Høyesterett. Departementet foreslår å samle alle inngrepshjemlene om omsorgsovertakelse i en felles bestemmelse, og å tydeliggjøre hva som ligger til foreldreansvaret etter en omsorgsovertakelse. Departementet foreslår videre å presisere at det må foreligge særlige grunner for å frata foreldreansvar, å lovfeste hjemmel for å oppheve vedtak om fratakelse av foreldreansvar samt å lovfeste kravet om at det må foreligge særlige tungtveiende grunner for å vedta adopsjon. Dette følger av gjeldende rett, men foreslås nå tydeliggjort i loven.

1.12 Atferdstiltak m.m.

Kapitlet omfatter hjemlene i lovforslaget kapittel 6 for plassering i atferdsinstitusjon, nye regler om varsling når barn under 15 år begår alvorlige lovbrudd og plasseres i atferdsinstitusjon, samt plassering av barn i institusjon ved fare for menneskehandel. Departementet viderefører dagens vilkår for plassering på institusjon på grunn av barnets atferd. Dette inkluderer dagens grunnvilkår som bygger på begrepet «alvorlige atferdsvansker». Departementet har vurdert ulike alternativer for å imøtekomme kritikken mot at dagens begrep oppleves som stigmatiserende av barna selv. Departementet har imidlertid ikke funnet frem til et alternativt begrep som i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til barnets rettssikkerhet. Departementet foreslår å oppheve dagens adgang til fortsatt tvangsplassering etter fylte 18 år.

Departementet foreslår videre å innføre regler om varsling som skal gjelde i tilfeller der barn under 15 år begår alvorlige lovbrudd og plasseres i barnevernsinstitusjon. Det foreslås at barneverns- og helsenemnda kan vedta at etterlatte og fornærmede skal få informasjon om plasseringen, samt at institusjonens leder kan gi varsel ved visse typer fravær fra institusjon.

1.13 Samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse

Reglene for samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse er tatt inn i lovforslaget kapittel 7. Spørsmålet om samvær og kontakt mellom foreldre og barn etter omsorgsovertakelse har vært sentralt i flere av sakene som nylig har vært behandlet av EMD og Høyesterett, der særlig sammenhengen mellom gjenforeningsmålsettingen og samværet har vært understreket. Departementet foreslår å lovfeste at barneverns- og helsenemnda skal fastsette samvær etter en konkret vurdering, samt å lovfeste hvilke hovedhensyn som skal vektlegges ved fastsettelsen av samværet. Hovedhensynene er å sikre barnets rett til beskyttelse og utvikling, samt barnets og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg. Det skal gjøres en helhetlig vurdering av om samværet er til barnets beste. Departementet foreslår videre å lovfeste at samværet kan begrenses eller falle helt bort bare der det foreligger spesielle og sterke grunner.

Departementet foreslår å innføre en ny bestemmelse om at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for samvær og kontakt. Både EMD og Høyesterett har fremhevet myndighetenes plikt til å jevnlig vurdere samværet. Det foreslås lovfestet at barnevernstjenesten jevnlig skal vurdere om det er behov for å endre samværsplanen. Det foreslås videre å presisere at barnevernstjenesten kan innvilge mer samvær enn det nemnda har fastsatt, hvis det ikke er i strid med forutsetningene i nemndas vedtak. Målet er å gi en mer fleksibel og dynamisk samværsfastsettelse. Departementet foreslår samtidig å utvide dagens sperrefrist for samværssaker fra 12 til 18 måneder.

Videre foreslår departementet at barnevernstjenesten skal sørge for at barnet kan opprettholde og styrke bånd til søsken. Samvær med søsken skal inngå i samværsplanen. Med søsken menes helsøsken, halvsøsken, stesøsken og adoptivsøsken som barnet har hatt et etablert familieliv med og nære personlige bånd til. Samværsplanen skal også inkludere samvær med andre nærstående som barnet har et etablert familieliv med og nære personlige bånd til, for eksempel besteforeldre eller tanter og onkler. For å skjerme barnet fra å dras inn i prosesser, kan planen ikke påklages. Uenighet med barnevernstjenesten må i hovedsak søkes løst ved dialog. Barnevernstjenesten kan også fastsette samvær og kontakt med personer barnet ikke har et etablert familieliv med, men det foreslås ingen plikt til å vurdere dette som del av samværsplanen.

1.14 Oppfølging av barn og foreldre

Kapittelet i proposisjonen omhandler barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter at barnevernstiltak er iverksatt. Reglene foreslås inntatt i lovforslaget kapittel 8. De fleste av Barnevernslovutvalgets materielle endringsforslag knyttet til oppfølging og planer ble fulgt opp i Prop. 169 L (2016–2017). Departementet foreslår i tillegg å innføre en ny bestemmelse om plikt til å utarbeide planer ved akuttvedtak, samt egne bestemmelser om oppfølging og planer ved ettervernstiltak. I kapittelet gis en grundig omtale av menneskerettslige forpliktelser, inkludert praksis fra EMD og Høyesterett. Omsorgsovertakelser er i utgangspunktet midlertidige og målet skal være gjenforening. For å tydeliggjøre denne plikten foreslås det å presisere i loven at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig må vurdere om vedtak om omsorgsovertakelse kan oppheves.

1.15 Fosterhjem

Departementet foreslår at reglene om fosterhjem samles i et eget kapittel 9 i lovforslaget og at enkelte bestemmelser som i dag står i forskrift, løftes inn i loven. Målet er å synliggjøre fosterhjem som tiltak og styrke kvaliteten på fosterhjemstilbudet. Forslagene må ses i sammenheng med andre forslag på området, herunder oppfølging av NOU 2018:18 Trygge rammer for fosterhjem. Departementet foreslår å lovfeste barnets rett til forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, generelle krav til fosterforeldre og at det skal inngås en avtale mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene. Departementet foreslår å lovfeste en uttalerett for fosterforeldre i saker om flytting av et barn. Dette er en oppfølging av forslag fra Fosterhjemsutvalget. Departementet foreslår også å lovfeste at fosterforeldre kan gis klageadgang på vedtak om flytting.

1.16 Barnevernsinstitusjoner m.m.

Kapittelet omfatter reglene for barnevernsinstitusjoner og sentre for foreldre og barn og gjelder lovforslaget kapittel 10. Departementet foreslår å flytte inn i loven sentrale bestemmelser om barns rettigheter og bruk av tvang som i dag fremgår av rettighetsforskriften. Målet er å styrke rettssikkerheten til barn og unge under opphold på barnevernsinstitusjoner. Det foreslås ingen endringer i adgangen til å bruke tvang eller beslutte inngrep i barnets personlige frihet på institusjoner, ut over å utvide muligheten til rusmiddeltesting, slik at den gjelder biologisk materiale, og ikke kun urinprøver, samt at post kan kontrolleres også ved begrunnet mistanke om tyvegods eller skadelige medikamenter.

Videre foreslås det å lovfeste at institusjonen skal arbeide systematisk med å forebygge tvang og andre inngrep i barns personlige integritet, både på systemnivå og i enkelttilfeller. Det er lagt vekt på beskrivelser av menneskerettslige forpliktelser og presiseringer i proposisjonen, samt enkelte presiseringer i lovforslaget for å tydeliggjøre regelverket og de menneskerettslige kravene til inngrep. Departementet foreslår å lovfeste i en overordnet bestemmelse at barn på institusjon ikke skal utsettes for tvang eller andre inngrep i deres personlige integritet med mindre det etter en helhetsvurdering er nødvendig i situasjonen. Andre mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Videre foreslås det presisert at tiltaket må være egnet til å oppnå lovens angitte formål og stå i rimelig forhold til den interessen som skal ivaretas. I tillegg foreslås det presisert formålet med inngrepet i de enkelte inngrepshjemlene. Departementet foreslår også å presisere i loven at institusjonen skal gjennomgå bruk av tvang og andre inngrep sammen med barnet, så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet.

Videre varsles en fullstendig gjennomgang av regelverket om tvang på institusjon i etterkant av Helse- og omsorgsdepartementets oppfølging av tvangsbegrensningsutvalgets utredning, NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven – Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten, og Kunnskapsdepartementets arbeid med endringer i regelverket for tvangsbruk i skolen.

Departementet foreslår videre å flytte enkelte overordnede krav til kvalitet i barnevernsinstitusjon fra kvalitetsforskriften til ny barnevernslov. Dette omfatter krav om at institusjonen skal ha en definert målgruppe og et formulert mål for virksomheten, samt krav om å angi hvilke metoder institusjonen skal benytte. Videre foreslås det å synliggjøre i loven at institusjonene skal ha en internkontroll som sikrer forsvarlig drift. Det foreslås også å lovfeste krav til forsvarlig bemanning og kompetanse. Det foreslås å stille krav om relevant bachelor for fagpersonell som ansettes i barnevernsinstitusjon. For institusjonsledere stilles det krav om relevant utdanning på masternivå. Det foreslås videre at tilsvarende krav skal omfatte omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere.

For øvrig foreslås det å innføre krav om godkjenning av statlige institusjoner samt en hjemmel for å kartlegge barn i barnevernsinstitusjon. Det foreslås videre å ta inn en hjemmel til å fastsette bestemmelser i forskrift om barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn på barnevernsinstitusjon. Målet er å bidra til at det enkelte barn får god og forsvarlig omsorg og behandling.

1.17 Omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere

Reglene om omsorgssentre videreføres i et eget kapittel 11 i lovforslaget. Det foreslås kun enkelte mindre endringer, herunder å fjerne kravet om samtykke fra barnet for oversending av kartlegging av barnets situasjon og behov til bosettingsmyndighetene. Målet er harmonisering med introduksjonsloven, og å bidra til bedre bosetting fra omsorgssentrene. Det foreslås også mindre språklige endringer for å synliggjøre Bufetats omsorgsansvar for enslige mindreårige asylsøkere som bor i omsorgssentre.

1.18 Saksbehandlingsregler

Departementet foreslår å videreføre et eget kapittel om saksbehandlingsregler for barnevernet i lovforslaget kapittel 12. Det foreslås endringer for å bidra til å styrke barns og foreldres rettssikkerhet og bedre barnevernets saksbehandling.

Departementet foreslår å innføre en journalplikt med hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift. Departementet foreslår videre å ta inn skjerpede krav til barnevernets begrunnelse av vedtak. Det foreslås presisert et generelt krav om at de faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn for, eller har hatt betydning for avgjørelsen, må fremkomme av vedtaket. Videre foreslås det å stille krav om at det i vedtaket skal fremgå hvordan hensynet til familiebånd er vurdert. Det foreslås også å gi en hjemmel for departementet til å gi forskrift om krav til sakkyndiges mandater, rapporter og egenerklæringer.

Departementet foreslår å styrke barns medvirkning og tilrettelegge for at barn kan forklare seg til barnevernet i trygge rammer. For å beskytte barnet foreslås det å ta inn begrensninger i partenes rett til dokumentinnsyn. Forslagene innebærer at det kan gis utsatt innsyn mens undersøkelsen pågår og at innsyn senere kan nektes dersom innsyn kan utsette barnet eller andre for fare eller skade. Forslaget innebærer at unntaksbestemmelser som fremgår av forvaltningsloven gjøres tilgjengelige og tilpasset barnevernssaker. Begrensningene gjelder ikke når saken behandles i barneverns- og helsenemnda. Departementet foreslår videre å utvide den skjønnsmessige adgangen for nemnda til å kunne gi partsrettigheter til yngre barn i tvangssaker. Forslaget må ses i sammenheng med forslaget om å tydeliggjøre barns rett til å bli hørt i saker for barneverns- og helsenemnda, se omtale av dette i kapittel 1.20 nedenfor.

Et viktig mål med ny barnevernslov er å bedre ivareta situasjoner der barn vokser opp i to hjem. Departementet foreslår å lovfeste at barnevernstjenesten alltid skal vurdere foreldrenes partsstatus, for å bevisstgjøre barnevernstjenesten og bidra til at begge foreldre involveres på riktig måte. Videre foreslås det at foreldre med foreldreansvar som hovedregel skal informeres om alle vedtak som treffes av barnevernstjenesten.

1.19 Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å formidle opplysninger

Taushetspliktregelverket ivaretar behovet for formidling av informasjon og nødvendig samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre. Departementet foreslår å videreføre, men samle, taushetspliktregelverket i et eget kapittel i lovforslaget kapittel 13. Målet er å gjøre det enklere å se sammenhengen i regelverket og bidra til at taushetspliktregelverket blir lettere å anvende. Departementet foreslår at bestemmelsen om barnevernstjenestens adgang til å formidle opplysninger til andre offentlige myndigheter utformes på en annen måte enn i dag. Formålet er å fremheve og tydeliggjøre barnevernstjenestens og andre barnevernsmyndigheters adgang til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når dette er nødvendig for at barnevernet skal kunne utføre sine oppgaver i den enkelte saken. Kapittelet omfatter for øvrig forslag til en ny bestemmelse om behandling av personopplysninger.

1.20 Behandling av saker i barneverns- og helsenemnda

Departementet foreslår at fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker endrer navn til barneverns- og helsenemnda. Departementet foreslår å videreføre et eget kapittel om behandling av saker i barneverns- og helsenemnda, se lovforslaget kapittel 14. Departementet foreslår videre å lovfeste nemndas uavhengighet og upartiskhet. Departementet foreslår å endre tidsangivelsen for når saker i nemnda skal behandles. Det foreslås at saken skal behandles så raskt som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør det mulig. Det foreslås videre at departementet kan gi forskrift om utvalg av en bestemt gruppe advokater som kan oppnevnes for private parter.

Med henvisning til EMDs avgjørelser mot Norge og Høyesteretts storkammeravgjørelser i den senere tid, gis nærmere føringer for hva som forventes av barnevernstjenesten for å oppfylle kravet om at kommunens begjæring om tiltak skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken. Det gis en grundig redegjørelse av de krav som følger av EMDs og Høyesteretts avgjørelser. Departementet foreslår videre enkelte presiseringer av krav til nemndas avgjørelsesgrunnlag og begrunnelser. Det foreslås presisert i loven at det stilles krav om at det i nemndas vedtak skal fremgå hvordan hensynet til familiebånd er vurdert.

Departementet foreslår også at klager over akuttvedtak skal kunne behandles grundigere ved at også slike saker skal kunne behandles med ordinær nemnd i særlige tilfeller. Departementet foreslår å styrke barns rett til å bli hørt i saker for nemnda ved å tydeliggjøre i loven at barn skal kunne gis anledning til å forklare seg direkte til nemnda. Departementet foreslår også å gi større adgang til å forene saker som gjelder foreldrenes felles barn og at betalingsansvaret for utgifter til sakkyndig og tolk i møter i nemndene overføres fra kommunene til nemndene. Samtaleprosess ble innført som varig ordning 1. juli 2020 i samsvar med Stortingets behandling av Prop. 84 L (2019–2020).

1.21 Kommunens og barnevernstjenestens ansvar og oppgaver

Dette kapittelet i proposisjonen samler reglene om kommunens og barnevernstjenestens ansvar og oppgaver og inneholder også organisatoriske bestemmelser. Departementet foreslår å tydeliggjøre at det er kommunen, og ikke barnevernstjenesten, som har ansvar for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer, og det foreslås et krav om at kommunestyret selv skal vedta en plan for det forebyggende arbeidet. Det foreslås samtidig å tydeliggjøre barnevernstjenestens ansvar etter loven. Kommunestyret skal avgjøre hvilken rolle barnevernstjenesten skal ha i forebyggende arbeid, ut over de oppgavene barnevernsloven legger til barnevernstjenesten. Forslagene skal samlet sett bidra til at kommunene styrker det helhetlige forebyggende arbeidet, samtidig som barnevernstjenestens innsats rettes mot barna og familiene som trenger dette mest. Forslagene har nær sammenheng med målene i barnevernsreformen, jf. Prop. 73 L (2016–2017), som gir økt ansvar til kommunene.

Departementet foreslår videre å innarbeide i ny barnevernslov endringer i samarbeidsplikten som foreslås i Prop. 100 L (2020–2021). Proposisjonen er utarbeidet i et samarbeid mellom flere departementer. Endringene gjelder enkelte presiseringer av samarbeidsplikten, samt at kommunen skal ha ansvar for å samordne tjenestetilbudet til det enkelte barn. Videre omfatter det en tydelig plikt til samarbeid ut over enkeltsaker og en harmonisering av reglene om individuell plan.

Departementet foreslår å ta ut presiseringen i dagens lov om at det er barnevernstjenestens leder som har ansvaret for de oppgavene som i loven er lagt til kommunene. Etter departementets vurdering kan forslaget bidra til bedre overordnet kommunal styring av barnevernet, og en større grad av åpenhet om barnevernstjenestens virksomhet. Forslaget er en naturlig konsekvens av det ansvaret kommuneledelsen har for at kommunen oppfyller det ansvaret loven legger til kommunene, og for at barnevernstjenesten har den bemanningen og de ressursene som er nødvendige for å ivareta dette ansvaret. Departementet legger for øvrig til grunn at forslaget vil gjøre den overordnede styringen av barnevernet mer likt det som gjelder på andre velferdsområder. Videre foreslås det å lovfeste at barnevernstjenestene skal ha en akuttberedskap.

Departementet foreslår å lovregulere kommunens adgang til å benytte private tjenesteytere. Det foreslås å regulere barnevernstjenestens adgang til å la seg bistå av private tjenesteytere samt å lovfeste et forbud mot å la seg bistå av private tjenesteytere til enkelte oppgaver. Videre foreslås det at barnevernstjenesten ikke skal ha adgang til å plassere barn i ordinære fosterhjem tilknyttet private tjenesteytere.

Departementet foreslår å innføre kompetansekrav i det kommunale barnevernet, og det foreslås å innføre krav om barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå for personell i barnevernstjenesten som skal utføre visse kjerneoppgaver. Kravet gjelder også barnevernstjenestens leder og stedfortredende leder. I bestemmelsen fremgår det at kompetansekravene gjelder fra 2031. Frem til dette tidspunktet foreslås det en overgangsordning der kompetansekravet også skal kunne oppfylles gjennom en kombinasjon av utdanning og erfaring. Det foreslås også at det i visse tilfeller kan gis midlertidig dispensasjon og varig unntak fra kravet om mastergrad.

Departementet foreslår å innføre krav om veiledning av ansatte i barnevernstjenesten, samt å gi kommunen en plikt til å ta imot praksisstudenter. Dette er et forslag som skal bidra til at nyutdannede skal være godt forberedt på oppgavene som venter dem. Kompetansekrav som gjelder institusjon foreslås inntatt i lovens kapittel 10.

1.22 Statlig barnevernsmyndighet

Kapittelet omhandler lovforslaget kapittel 16 og gjelder statlige barnevernsmyndigheters oppgaver og ansvar. Med statlige barnevernsmyndigheter menes departementet, Bufetat og statsforvalterne. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er sentralt nivå i Bufetat og leder Bufetats virksomhet. I tillegg er Bufdir fagdirektorat for både statlig og kommunalt barnevern. Bufdirs oppgave som fagdirektorat fremgår ikke av loven, men er delegert fra departementet. Departementet foreslår enkelte presiseringer for å bidra til økt forutsigbarhet om Bufetats tjenester og tiltak. Prop. 73 L (2016–2017) inneholder enkelte lovendringer som gjelder Bufetats ansvar og oppgaver med vekt på at Bufetats tilbud til kommunene skal bli mest mulig forutsigbart. Funn fra landsomfattende tilsyn og Riksrevisjonen viser behov for ytterligere presiseringer av rammene for Bufetats ansvar. Departementet foreslår blant annet å lovfeste at Bufetat skal ha et tiltaksapparat som er tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert som en forutsetning for å oppfylle bistandsplikten. Det signaliseres videre at departementet vil utarbeide en forskrift om saksbehandlingen i Bufetat med vekt på samhandlingen mellom Bufetat og kommunene. Bufetats bruk av spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private aktører, drøftes. Det foreslås ikke å lovfeste begrensninger i Bufetats adgang til å bruke spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private aktører. Videre omtales ansvarsdelingen ved valg av institusjonsplass, herunder oppfølgingen av anmodningsvedtak nr. 181 av 12. desember 2017. Det foreslås for øvrig enkelte presiseringer av rammene for Bufetats betalingsansvar når saker behandles hos barneverns- og helsenemnda. Departementet foreslår også å stille krav til Bufetat om å ta imot praksisstudenter, noe som er en oppfølging av forslag fra høringsnotatet om kompetansekrav.

1.23 Statlig tilsyn

Statens helsetilsyn har det overordnede faglige tilsynet med barnevernet. Statsforvalterne utøver tilsynet. Departementet foreslår at reglene om statlig tilsyn med både kommunalt og statlig barnevern, samles i et eget kapittel 17 i lovforslaget. Det foreslås å ta inn en ny bestemmelse om formålet med tilsynet. Bestemmelsen formuleres slik at formålet med tilsynet er å bidra til å styrke rettssikkerheten og kvaliteten i barnevernet og å styrke befolkningens tillit.

1.24 Økonomiske og administrative konsekvenser

I kapittel 24 i proposisjonen gjennomgås økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget.

Departementet legger til grunn at ny barnevernslov vil kunne være en god samfunnsøkonomisk investering, i tillegg til at den vil bidra til å gi flere barn en trygg oppvekst.

I 24.2 omtales den nye lovens konsekvenser for kommunene. Flere av forslagene i ny lov, og den nye loven som helhet, vil ha positive og kostnadsbesparende effekter for kommunene, ved at en tydeligere, enklere og mer tilgjengelig lov er ventet å føre til mer effektivt arbeid og bedre beslutninger i kommunene. Noen forslag inneholder oppgaveendringer, herunder nye plikter for kommunene, uten at dette har vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for dem. Dette gjelder f.eks. forslagene om at kommunestyret skal vedta en plan for det forebyggende arbeidet.

I kapittel 24.2.1–24.2.7 presenteres forslag med vesentlige økonomiske konsekvenser for kommunene. Totalt er merutgiftene for kommunene beregnet til om lag 450–600 mill. kroner.

I kapittel 24.3.1–24.3.3 presenteres forslag med vesentlige økonomiske konsekvenser for Bufetat. Totalt er det beregnet til om lag 140 mill. kroner i merutgifter.

I kapittel 24.4.1–24.4.4 presenteres forslag med vesentlige økonomiske konsekvenser for barneverns- og helsenemnda. Samlet sett antar departementet at forslagene ikke medfører behov for bevilgningsendringer for nemnda.

Forslagene som innebærer å stramme inn kommunenes adgang til å la seg bistå av private tjenesteytere, vil ha konsekvenser for private leverandører av de oppgavene som omfattes av innstrammingen, ved at de ikke lenger vil få solgt disse tjenestene til kommunene.

Departementet legger til grunn at ingen av forslagene vil medføre vesentlige merutgifter for domstolene.

Departementet anslår at forslagene ikke medfører vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for politiet og påtalemyndigheten.

For universitets- og høyskolesektoren vil innføringen av krav om relevant masterutdanning i barnevernstjenestene medføre økte utgifter. Ca. 600 uteksaminerte mastergradskandidater per år vil samlet kunne utgjøre om lag 240 mill. kroner i varige utgifter. I tillegg vil det være utgifter til studielån og omgjøring av stipend til studentene på om lag 80 mill. kroner. Departementet vil vurdere opptrapping av antall studieplasser i de årlige budsjettprosessene.

1.25 Merknader til den enkelte bestemmelse

Merknader til den enkelte bestemmelse fremgår av kapittel 25 i proposisjonen.