Søk

Innhold

1. Sammendrag

1.1 Proposisjonens hovedinnhold

I proposisjonen fremmes forslag til endringer i følgende lover:

  • lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven)

  • lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens pensjonskasse

  • lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv.

  • lov 6. juli 1957 nr. 26 om samordning av pensjons- og trygdeytelser (samordningsloven)

  • lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere

  • lov 13. desember 2013 nr. 106 om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven)

Proposisjonens kapittel 2 til 3 og 6 til 7 gjelder lovendringer som er nødvendige for å følge opp forslag som fremmes i forslag til statsbudsjett for 2022, Prop. 1 S (2021–2022) for Arbeids- og sosialdepartementet:

  • Forskriftshjemmel for en midlertidig feriepengeordning for dagpenger i folketrygdloven § 4-14.

  • Avvikling av særregelen i folketrygdloven § 4-18 første ledd om at fiskere og fangstmenn på visse vilkår har adgang til å medregne næringsinntekt fra fangst og fiske ved vurderingen av minsteinntekten og beregningsgrunnlaget for dagpenger under arbeidsløshet.

  • Innføring av nytt unntak fra varighetsbegrensningen for arbeidsavklaringspenger ved lang ventetid på behandling i folketrygdloven § 11-12.

  • Nye regler for reduksjon av uføreytelser fra folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt, med tilpassing av reglene for hjelpemidler.

I proposisjonens kapittel 4, 5, 8 og 9 foreslås det endringer i folketrygdloven, lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover som ikke er en direkte oppfølging av Prop. 1 S (2021–2022):

  • Oppheving av folketrygdloven § 4-26 første ledd bokstav b, slik at dagpengene ikke lenger avkortes når man samtidig mottar ytelser fra private tjenestepensjonsordninger.

  • Endringer i folketrygdloven § 5-10 første ledd om dekning av utgifter til undersøkelse og behandling for språk og taledefekter hos logoped og audiopedagog.

  • Presisering og tydeliggjøring av bestemmelser om beregning av dagpengegrunnlaget i folketrygdloven § 4-11 tredje og fjerde ledd.

Ellers foreslås det enkelte rettelser i henvisninger, enkelte endringer som følge av endringer i andre lover, samt enkelte tekniske endringer.

1.2 Midlertidig feriepengeordning – folketrygdloven § 4-14

1.2.1 Innledning

På bakgrunn av at covid-19-pandemien hadde ført til at uvanlig mange hadde vært uten arbeid og arbeidsinntekt over lang tid, og dermed ikke hadde tjent opp rett til feriepenger på vanlig måte, fattet Stortinget i løpet av våren 2021 anmodningsvedtak om å etablere en midlertidig ordning med feriepenger av dagpenger utbetalt i hhv. 2020 og 2021, for utbetaling i 2021 og 2022.

Regler om feriepengeordningen for 2021 er fastsatt i midlertidig forskrift 20. mars 2020 nr. 368 om unntak fra folketrygdloven og arbeidsmiljøloven i forbindelse med covid-19-pandemien. Forskriften oppheves i utgangspunktet 1. januar 2022 og regler om feriepengeordning for 2022 foreslås derfor fastsatt gjennom en tidsbegrenset bestemmelse i folketrygdloven.

Det vises til proposisjonene kapittel 2.2 der gjeldende rett er nærmere gjort greie for.

1.2.2 Departementets vurdering og forslag

Regjeringen Solberg varslet i Prop. 132 S (2020–2021) Endringer i statsbudsjettet 2021 under Arbeids- og sosialdepartementet (økonomiske tiltak i møte med pandemien: midlertidig ordning med feriepenger av dagpenger), at den ville komme tilbake til den midlertidige feriepengeordningen for 2022, i statsbudsjettet for 2022.

Regjeringen Solberg har siden budsjettvedtaket i 2015 vært klare på at man ikke ønsker å gjeninnføre en varig feriepengeordning. Den midlertidige feriepengekompensasjonen var knyttet til situasjonen under pandemien, og når man nå er i ferd med å avvikle tiltakene knyttet til denne, er ikke behovet for en midlertidig feriepengeordning like sterkt. I forslaget til statsbudsjett for 2022 foreslås det derfor at den midlertidige feriepengeordningen for 2022 i større grad målrettes mot dem som har vært lenge ledige. Som det fremgår av forslag til statsbudsjett for 2022, Prop. 1 S (2021–2022) for Arbeids- og sosialdepartementet, foreslås det at feriepenger i 2022 av dagpenger utbetalt i 2021 gis med 9,5 pst. av utbetalte dagpenger i perioden januar til oktober 2021, til dem som har mottatt dagpenger i minst 25 uker. Det foreslås videre å innføre et tak på 12 000 kroner. For øvrig foreslås den midlertidige feriepengeordningen videreført slik den var innrettet for 2021, jf. kapittel 2.2.

Det er usikkert om forskriftshjemmelen i folketrygdloven § 25-16 kan benyttes som hjemmel for en midlertidig feriepengeordning for 2022. Det er mer hensiktsmessig å regulere ordningen i folketrygdloven kap. 4 Dagpenger under arbeidsløshet. Ordningen som gjaldt for 2021 krevde et detaljert regelverk, som det var hensiktsmessig å regulere i forskrift. Det samme gjelder ordningen for 2022. Det foreslås at det i en ny, midlertidig bestemmelse slås fast at det i 2022 utbetales feriepenger av dagpenger som er utbetalt i 2021, mens departementet gis hjemmel til å gi nærmere regler om ordningen, herunder om vilkår for og beregning av feriepengene, i forskrift. Forskriften utformes i overensstemmelse med forslaget til innretning av den midlertidige feriepengeordningen.

Forslaget til midlertidig feriepengeordning for 2022 vurderes å være i tråd med forpliktelsene etter EØS-retten og annen internasjonal rett. Formålet med forordning (EF) 883/2004 (trygdeforordningen) er å koordinere trygdeordningene i EØS-statene, ikke å harmonisere dem. Endringen gjelder videre likt for alle dagpengemottakere, og innebærer dermed heller ingen forskjellsbehandling mellom norske borgere og EØS-borgere.

Det vises til lovforslaget, ny § 4-14 i folketrygdloven.

1.2.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at ny § 4-14 trer i kraft 1. januar 2022. I forslaget til statsbudsjett for 2022, Prop. 1 S (2021–2021) for Arbeids- og sosialdepartementet, er utgiftene til feriepenger av dagpenger for 2022 anslått å utgjøre om lag 660 mill. kroner. Noen administrative konsekvenser følger av at den midlertidige feriepengeordningen foreslås noe justert sammenlignet med ordningen for 2021, gjennom nødvendige tilpasninger i Arbeids- og velferdsetatens saksbehandlingssystemer.

1.3 Avvikling av særregler om dagpenger til fiskere og fangstmenn – folketrygdloven § 4-18 første ledd

1.3.1 Innledning

I forbindelse med krisen i fiskerinæringen i 1980-årene ble det innført en særregel som åpner for at personer som tidligere har arbeidet som næringsdrivende med fangst og fiske, men blir arbeidsløse fra annet arbeid, kan få lagt til grunn næringsinntekt fra fangst og fiske ved søknad om dagpenger. Ettersom krisen i fiskerinæringen, som lå til grunn for at man innførte en særregel, ikke lenger er til stede, foreslås det i forslaget til statsbudsjett for 2022, Prop. 1 S (2021–2022) for Arbeids- og sosialdepartementet, å oppheve særregelen i folketrygdloven § 4-18 første ledd.

Forslaget innebærer ingen endringer i den særlige arbeidsløshetsytelsen til fiskere og fangstmenn som blir administrert av Garantikassen for fiskere (A-trygden).

Det vises til proposisjonens kapittel 3.2 der gjeldende rett er gjort greie for.

Et forslag om å oppheve særregelen om at næringsinntekt fra fangst og fiske kan inngå i minsteinntekten ble sendt på høring med frist 15. desember 2019.

1.3.2 Departementets vurdering og forslag

Innføringen av særregelen for fiskere og fangstmenn var situasjonsbestemt. På begynnelsen av 90-tallet var det svært få stønadsmottakere som fikk inntekten fra fangst og fiske medregnet i minsteinntekten og dagpengegrunnlaget.

Departementet foreslo allerede i 1995 å avvikle særregelen som likestiller næringsinntekt fra fangst og fiske med arbeidsinntekt. På bakgrunn av høringsinnspillene ble forslaget om å avvikle særregelen den gangen ikke fulgt opp videre.

For å legge til rette for en mest mulig effektiv og raskest mulig behandling av dagpengesaker er det viktig å gjøre endringer som legger til rette for digitalisering av behandlingen av dagpengesaker og en enklere saksbehandling. Særregelen om inntekt fra fangst og fiske er kompleks og meget snever, og det er svært få som omfattes av denne særregelen.

For at dagpengeordningen i størst mulig grad skal kunne forenkles og digitaliseres, er det viktig at særregler som det ikke lenger er særskilte grunner for å opprettholde, blir avviklet. Det foreslås derfor å oppheve folketrygdloven § 4-18 første ledd.

Forslaget vurderes å være i tråd med forpliktelsene etter EØS-retten, og annen internasjonal rett. Formålet med forordning (EF) 883/2004 (trygdeforordningen) er å koordinere trygdeordningene i EØS-statene, ikke å harmonisere dem. Endringen gjelder likt for alle dagpengemottakere, og innebærer dermed heller ingen forskjellsbehandling mellom norske borgere og EØS-borgere.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 4-18 første ledd.

1.3.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Regelverksendringen anslås ikke å ha økonomiske konsekvenser.

Endringen vil lette saksbehandlingen i Arbeids- og velferdsetaten, og kan dermed innebære noe administrativ besparelse.

1.4 Samordning av dagpenger mot private tjenestepensjonsordninger – folketrygdloven § 4-26 første ledd bokstav b

1.4.1 Innledning

Innføringen av fleksibel alderspensjon fra fylte 62 år fra 2011 innebærer valgfrihet når det gjelder uttakstidspunkt for alderspensjon, og full frihet til å kombinere arbeids- og pensjonsinntekter uten avkorting. I forarbeidene (Ot.prp. nr. 37 (2008–2009) Om lov om endringer i folketrygdloven (ny alderspensjon)) ble det varslet at det må tas stilling til hvordan folketrygdlovens korttidsytelser skal tilpasses de nye reglene, og om disse skal kunne utbetales sammen med fleksibel alderspensjon.

I Prop. 1 S (2010–2011) ble denne problemstillingen nærmere vurdert, og det ble varslet en bred gjennomgang. I Prop. 16 L (2010–2011) om endringar i folketrygdlova og enkelte andre lover (samleproposisjon hausten 2010), ble det fastslått at videreføring av gjeldende regler for samordning for å hindre dobbelte ytelser vil slå urimelig ut.

Ved innføringen av fleksibel alderspensjon i 2011 ble det ikke vurdert om det var behov for å endre reglene om samordning med andre ytelser utenfor folketrygden. Det innebærer at medlemmer av folketrygden som mottar pensjon fra en offentlig tjenestepensjon, offentlig AFP eller alderspensjon fra en privat tjenestepensjon, får avkorting i dagpenger med tilsvarende beløp.

Det vises til proposisjonens kapittel 4.2 der gjeldende rett er gjort greie for.

Et forslag om at det ikke skal gjøres avkorting i dagpenger for personer som samtidig mottar ytelser fra private tjenestepensjonsordninger, ble sendt på høring med frist 20. mars 2021. Det kom inn 14 høringssvar hvorav syv høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

1.4.2 Departementets vurdering og forslag

Ettersom det er de samme hensynene som ligger til grunn for fleksibelt uttak av pensjon etter private pensjonsordninger som for uttak etter folketrygden, er det urimelig å opprettholde ulike regler for samordning.

Det samme behovet for endringer i samordningsreglene er ikke til stede på kort sikt for offentlige tjenestepensjoner og offentlig AFP. Offentlig tjenestepensjon er tilpasset reformen, med fleksible uttaksregler som gir lavere årlig pensjon hvis den tas ut tidlig og som fritt kan kombineres med arbeidsinntekt uten avkorting, men omfatter bare arbeidstakere som er født i 1963 eller senere. Sett i lys av at uttak av pensjon fra disse ordningene ikke bygger på de samme prinsippene før ny offentlig tjenestepensjon gradvis innfases fra 2025, foreslås det ikke endringer i disse reglene i denne omgang.

Særalderspensjon gis til dem som har særaldersgrense, fra inntil tre år før aldersgrensen frem til de er 67 år. Særalderspensjon kan kombineres med fortsatt arbeid i privat sektor uten avkorting. Særalderspensjonsordningene har imidlertid ikke vært gjenstand for tilsvarende endringer som andre tjenestepensjonsordninger, og bygger dermed ikke på prinsippet om nøytralt og fleksibelt uttak. Det foreslås derfor ikke endringer i disse reglene.

Sjømannspensjon ytes fortsatt som en tidligpensjonsordning og bygger dermed ikke på prinsippet om nøytralt og fleksibelt uttak. Sett i lys av at uttak av pensjon etter denne ordningen ikke bygger på de samme prinsippene som folketrygden og de øvrige private tjenestepensjonsordningene, foreslås det ikke endringer for mottakere av sjømannspensjon i denne omgang.

Det foreslås å oppheve folketrygdloven § 4-26 første ledd bokstav b.

1.4.3 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at lovendringen trer i kraft straks.

Forslaget antas å ikke ha konsekvenser av betydning for dagpengeutbetalingene, og heller ingen administrative konsekvenser.

1.5 Endringer i stønad til behandling hos logoped og audiopedagog – folketrygdloven § 5-10

1.5.1 Innledning

Endringen som foreslås er del av en større gjennomgang av refusjonsordningen for selvstendig næringsdrivende logopeder og audiopedagoger.

Folketrygdens refusjonsordning har vært under vurdering i flere tiår, og lov og forskrift som regulerer stønadsområdet har ikke blitt revidert i tråd med utvikling innenfor fagfeltet og i tråd med utvikling på øvrige stønadsområder i folketrygden. Endringer i praksis er nedfelt i rundskriv, og dette har ført til at dagens praksis ikke har tilstrekkelig grunnlag i lov og forskrift.

Det vises til proposisjonens kapittel 5.2 der gjeldende rett er redegjort for.

Forslag til endring i folketrygdloven § 5-10 og ny forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos logoped og audiopedagog ble sendt på høring med frist 25. juni 2021. Det kom inn 17 høringssvar, hvorav 13 høringsinstanser hadde merknader i saken.

1.5.1.1 Departementets vurdering og forslag

Det foreslås at avgrensningen av stønadsordningen til undersøkelse og behandling «for språk- og taledefekter» fjernes.

På de fleste andre stønadsområder er det ikke nærmere definert hvilke diagnoser og vansker som gir rett til stønad, men vilkårene knyttes til behandlers kompetanse, at pasienten er henvist, at behandlingen skal være nødvendig på grunn av sykdom, skade eller lyte og være av vesentlig betydning for pasientens funksjonsevne. Dette er vilkår som følger av formålsbestemmelsen i folketrygdloven § 5-1 og av de enkelte stønadsbestemmelsene.

Det foreslås å fjerne presiseringen av hvilke vansker det gis stønad for (språk- og taledefekt). I forslag til ny forskrift blir regelverket oppdatert og tydeliggjort.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 5-10.

1.5.2 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

De språklige endringene kan medføre at grupper som tidligere er blitt definert som utenfor folketrygdens dekningsområde, fordi det ikke gjelder undersøkelse og behandling «for språk- og taledefekt», defineres som innenfor. I praksis vil dette likevel ikke få økonomiske konsekvenser da disse aktuelle gruppene allerede er innlemmet i Rundskriv til folketrygdloven § 5-10: Logoped/Audiopedagog, og mottar stønad i dag. Det som avgjør retten til stønad, er om behandlingen er av vesentlig betydning for sykdom og funksjonsevne.

Takstendringene som foreslås i forskriften, kan gjennomføres innenfor en provenynøytral ramme.

Det foreslås at endringene trer i kraft 1. januar 2022.

1.6 Nytt unntak fra varighetsbegrensningen for arbeidsavklaringspenger ved lang ventetid på behandling – folketrygdloven § 11-12 andre ledd

1.6.1 Innledning

Arbeidsavklaringspenger (AAP) skal sikre inntekt for personer med nedsatt arbeidsevne som har behov for aktiv behandling eller arbeidsrettet tiltak, eller får annen oppfølging i Arbeids- og velferdsetaten med sikte på å skaffe seg eller beholde arbeid. Det vises til proposisjonens kapittel 6.1 der AAP blir redegjort for.

Det foreslås nå å innføre en ny unntaksmulighet fra varighetsbegrensningen på tre år. Folketrygdloven § 11-12 andre ledd bokstav a foreslås endret slik at det også skal kunne gis forlenget stønadsperiode dersom mottaker først etter lang ventetid på behandling i helsevesenet har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak. Unntak skal også kunne gis dersom en mottaker både har gjennomgått utredning og har ventet på behandling, og utredningen og ventetid på behandling samlet sett har tatt lang tid.

Det vises til proposisjonens kapittel 6.2 der gjeldende rett er redegjort for.

Forslag til nytt unntak fra maksimal varighet for arbeidsavklaringspenger – mulighet til forlengelse av stønadsperioden ved langvarig ventetid på behandling – ble sendt på høring med frist 23. juli. Det kom inn 41 høringssvar, hvorav 30 høringsinstanser hadde merknader.

Det vises til proposisjonens kapittel 6.3 der høringsnotatet og høringsuttalelsene er gjort greie for.

1.6.2 Departementets vurdering og forslag

1.6.2.1 Om forslaget

Perioden en mottaker får arbeidsavklaringspenger skal benyttes best mulig av mottaker og Arbeids- og velferdsetaten. Mottaker har aktivitets- og medvirkningsplikt, og Arbeids- og velferdsetaten har et ansvar for å følge opp og avklare mottakerens arbeidsevne. Mottaker og etaten skal i samarbeid utarbeide en aktivitetsplan.

Det er et mål om større grad av samtidighet mellom arbeidsrettet aktivitet og medisinsk behandling under stønadsløpet.

Noen ganger er det ikke mulig å få til slik samtidighet, og derfor er det gitt mulighet for forlengelse av stønadsperioden i tilfeller der mottaker først etter langvarig utredning har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, jf. § 11-12 andre ledd bokstav a.

Lang ventetid på behandling i helsevesenet er ofte et forhold verken mottaker eller Arbeids- og velferdsetaten kan påvirke. Det kan virke urimelig at mottaker skal bære belastningen for ventetid i helsevesenet, dersom ventetiden skyldes forhold mottaker ikke selv rår over. Det foreslås derfor at mottakere av arbeidsavklaringspenger som først etter lang ventetid på behandling har begynt med hensiktsmessig medisinsk behandling og/eller arbeidsrettet tiltak, skal kunne få rett til forlenget stønadsperiode.

Forlengelsen av stønadsperioden skal også være begrenset til to år, slik som det fremgår av dagens unntaksbestemmelser.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 11-12.

Det vises til proposisjonens kapittel 6.4.2 der lang ventetid på behandling er nærmere definert, herunder i forbindelse med:

  • Behandling

  • Kombinasjon av langvarig utredningstid og lang ventetid på behandling

  • Mulig å gjennomføre annen aktivitet i venteperioden

  • Dokumentasjon

1.6.3 Forholdet til EØS

Det er vurdert om forslaget til ny unntaksmulighet vil få EØS-rettslige konsekvenser eller konsekvenser etter annen internasjonal rett. Dette er ikke tilfelle. Dette er forslag til endring av nasjonale kvalifikasjonsregler for rett til arbeidsavklaringspenger, og forslaget forskjellsbehandler ikke mellom norske borgere og EØS-borgere. Det vil si at forslaget ikke bryter likebehandlingsprinsippet i EØS-retten.

1.6.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. juli 2022.

Det forventes at lovforslaget vil innebære en økning i antall mottakere av arbeidsavklaringspenger som vil få stønad utover ordinær stønadsperiode. Det vil gi økte utgifter til arbeidsavklaringspenger. Det foreligger ikke data for hvor mange mottakere av arbeidsavklaringspenger som ikke har fått unntak grunnet lang ventetid på behandling. På usikkert grunnlag legges det til grunn at dette kan gjelde om lag 5 pst. av de som går ut maksimal stønadsperiode og som per i dag ikke får forlenget stønadsperioden etter unntaksbestemmelsene. Ved en ikrafttredelse fra 1. juli 2022 gir oppdaterte kostnadsanslag en utgift ved tiltaket på om lag 11 mill. kroner i økte utbetalinger av arbeidsavklaringspenger i 2022. Dette er innarbeidet i forslaget til statsbudsjett for 2022, Prop. 1 S (2021–2022) for Arbeids- og sosialdepartementet. Helårseffekten anslås til om lag 180 mill. kroner.

Et nytt unntak vil kunne omfatte noen mottakere som i dag får økonomisk sosialhjelp som stønad til livsopphold når de går ut av ordinær stønadsperiode med arbeidsavklaringspenger. Likeledes vil nytt unntak kunne omfatte enkelte mottakere som i dag avklares mot uføretrygd. Det vil derfor kunne forventes noe reduksjon i utgiftene til økonomisk sosialhjelp og i uføretrygd på kort og muligens også lengre sikt. Det foreligger ikke grunnlag for å anslå omfanget av slike mindreutgifter.

Det vil være noe kostnader ved implementering i Arbeids- og velferdsetatens fagsystem. Det vil også gi noe økning i administrative kostnader som knytter seg til vurderinger, vedtaks- og klagebehandling. Det legges imidlertid til grunn at forslaget vil kunne følges opp innenfor Arbeids- og velferdsetatens gjeldende rammer.

1.7 Nye regler for reduksjon av uføreytelser fra folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt, herunder økt rett til hjelpemidler i arbeid

1.7.1 Innledning

Uføretrygden skal kompensere for tapt inntekt ved arbeidsuførhet. Når inntekten etter uførhet viser seg å bli større enn forutsatt, skal ytelsen reduseres for å unngå overkompensasjon. Det har imidlertid vært tradisjon for å holde noe av inntekten utenfor en slik inntektsprøving, hovedsakelig for å stimulere til å forsøke seg i arbeidslivet eller øke arbeidsinnsatsen. Utformingen av regler for reduksjon av uføretrygd ved inntekt har vist seg å ha enkelte svakheter. For å legge ytterligere til rette for å stimulere uføretrygdede til å prøve ut sitt arbeidspotensiale og at det skal lønne seg for uføretrygdede å jobbe så mye de kan, foreslås det en omlegging av reglene. Det foreslås å gå bort fra ordningen med full reduksjon av ytelsen ved inntekt over et fribeløp på 0,4 G (grunnbeløp), og i stedet innføre delvis reduksjon ved all inntekt innenfor et inntektsintervall opp til 1,2 G. Grunnbeløpet tilsvarer 106 399 kroner per 1. mai 2021. Omleggingen omfatter folketrygdens uføretrygd, uførepensjon fra offentlige tjenestepensjonsordninger og uførepensjon etter tjenestepensjonsloven.

Det kan gis stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet også til personer som mottar uføretrygd, dersom det er sannsynlig at stønaden vil føre til at uføretrygden faller bort eller blir redusert. Retten til stønad til hjelpemidler i arbeid er indirekte knyttet opp mot fribeløpet for uføretrygdede, ettersom uføretrygden blir redusert når inntekten overskrider 0,4 G (1 G for deltakere i VTA).

Forslaget om å endre reglene for reduksjon av uføretrygd mot inntekt vil derfor få innvirkning for retten til hjelpemidler i arbeid. Den foreslåtte omleggingen kan dermed styrke arbeidsinsentivene for uføre som har behov for hjelpemidler, ved at terskelen for å sannsynliggjøre redusert uføretrygd blir senket.

Det vises til proposisjonens kapittel 7.2 der gjeldende rett er redegjort for.

I proposisjonens kapittel 7.3 er arbeidet til Sysselsettingsutvalget nærmere beskrevet.

Bakgrunnsinformasjon om mottakere av uføretrygd og arbeid er gjort greie for i proposisjonens kapittel 7.4.

Sysselsettingsutvalgets rapporter NOU 2019:7 Arbeid og inntektssikring og NOU 2021:2 Kompetanse, aktivitet og inntektssikring ble sendt på høring med frist 17. juni 2021.

Det er nær sammenheng mellom reglene for reduksjon av uføretrygd i folketrygden og reglene for reduksjon av uførepensjon fra offentlig og privat tjenestepensjon. Sysselsettingsutvalget har imidlertid ikke redegjort for fordeler og ulemper ved tilsvarende endringer for uførepensjon fra tjenestepensjonsordningene. Utvalget har heller ikke pekt på eventuelle konsekvenser for retten til hjelpemidler til bruk i arbeid for personer som mottar uføretrygd.

Det har derfor vært nødvendig å høre tilsvarende forslag til omlegging av reglene for reduksjon av uførepensjon fra offentlig og privat tjenestepensjon, men også andre modeller for reduksjon av uføreytelser mot inntekt.

Fire ulike modeller for reduksjon av uføretrygd og uførepensjon mot arbeidsinntekt, samt retten til hjelpemidler til arbeid for uføretrygdede ble derfor sendt på høring med frist 1. september 2021. Det kom inn 58 høringssvar, hvorav 34 hadde merknader til forslaget. I tillegg hadde 14 privatpersoner merknader til forslaget.

1.7.2 Nye regler for reduksjon av uføreytelser mot arbeidsinntekt

Det vises til proposisjonens kapittel 7.6 der de tre modellene i høringsnotatet sett opp mot dagens regelverk, samt høringsuttalelsene er nærmere redegjort for.

1.7.2.1 Departementets vurdering og forslag

Et av formålene med uførereformen var å gjøre det enklere å kombinere uføretrygd med arbeid, men uføres arbeidsinnsats har ikke økt i betydelig grad.

For å stimulere til økt arbeidsinnsats blant uføretrygdede, må det lønne seg for uføretrygdede å jobbe så mye de kan. Dagens ordning gjør det svært gunstig å jobbe inntil fribeløpet. Ytterligere inntekt reduserer uføretrygden. Dagens regler vil for reduksjon av uføreytelsen ved inntekt ut over fribeløpet være en terskel som kan oppleves som høy, og fribeløpet kan fungere som en barriere mot å øke arbeidsinnsatsen. Inntektsopplysninger, samt studier, kan tyde på en tilpasning rundt fribeløpet på 0,4 G.

Det bør legges til rette for at uføre i større grad vil prøve ut sin inntektsevne, og sterkere økonomiske insentiver kan ha en betydelig positiv virkning på arbeidsinntekten for uføretrygdede.

Uføre som har muligheter for å komme i jobb eller øke arbeidsinnsatsen, bør sitte igjen med en større del av samlet inntekt ved kombinasjon av uføretrygd og arbeid.

Målet for omleggingen skal være at det i større grad enn i dag skal lønne seg å øke arbeidsinntekten over et lengre intervall.

Det foreslås å erstatte dagens ordning, som innebærer full reduksjon av ytelsen ved inntekt over et fribeløp på 0,4 G, med en ordning hvor det gis lavere reduksjon innenfor et inntektsintervall fra 0 til 1,2 G. Forslaget vil styrke arbeidsinsentivene ved at uføre får beholde en større del av arbeidsinntekten i et lengre inntektsintervall. Det vil samtidig redusere terskelen ved fribeløpet, som i dag kan ha en begrensende virkning på uføres arbeidstilbud. Forslaget vil gi en smidigere overgang mellom uføretrygd og arbeid, og legger dermed godt til rette for gjennomføringen av ytterligere tiltak for å øke yrkesdeltakelsen som nå er til vurdering i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets øvrige anbefalinger.

På denne bakgrunn foreslås det at det skal fastsettes en inntektsgrense som skal svare til (forventet) inntekt etter uførhet. Det foreslås videre at for overskytende inntekt til og med 1,2 G tilsvarer reduksjonen halvparten av den uføres kompensasjonsgrad. For overskytende inntekt over 1,2 G, skal uføretrygden fortsatt reduseres som i dag, det vil si med den uføres kompensasjonsgrad. Dagens regler for deltakere i VTA hjemlet i forskrift videreføres, det vil si fribeløp på 1 G og deretter ordinær reduksjon.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 12-14.

Gjeldende regler for reduksjon av uførepensjon fra både offentlige og private tjenestepensjonsordninger mot arbeidsinntekt, er basert på samme prinsipper som for uføretrygd fra folketrygden. Ved innføringen av ny uførepensjon i tjenestepensjonsordningene etter innføring av den nye uføretrygden i folketrygden fra 2015, ble det lagt avgjørende vekt på hensynet til harmonisering mellom de ulike ordningene på dette punktet. Intensjonen om å stimulere til arbeid for de som har en restarbeidsevne gjelder tilsvarende for folketrygden og offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Like regler på dette punktet bidrar også til enklere oversikt for den enkelte. Det foreslås derfor at tilsvarende regler som foreslås for uføretrygd etter folketrygdloven, også innføres i regelverket for uførepensjon fra lovfestede offentlige tjenestepensjonsordninger og private tjenestepensjonsordninger.

Tjenestepensjon i kommunal sektor er tariffestet. Det er opp til partene å avtale regler for kommunal tjenestepensjon. Det er mest hensiktsmessig om det innenfor offentlig tjenestepensjon er enhetlige regler for reduksjon av uførepensjon mot arbeidsinntekt. Det legges til grunn at endringene som foreslås for de lovfestede tjenestepensjonsordningene, også gis virkning for de øvrige offentlige tjenestepensjonsordningene slik som med tidligere endringer i uførepensjon fra offentlig tjenestepensjon. Det ville vært mest hensiktsmessig at det gjøres med samme virkningstidspunkt.

Det vises til lovforslaget, lov om statens pensjonskasse § 29, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 12, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 15 og tjenestepensjonsloven § 8-9.

1.7.3 Økt rett til hjelpemidler i arbeid

Det vises til proposisjonens kapittel 7.7 der høringsnotatet samt høringsuttalelsene er nærmere redegjort for.

1.7.3.1 Departementets vurdering og forslag

Det er en forutsetning for at personer med fysiske funksjonsnedsettelser skal kunne være i arbeid at de får de hjelpemidlene og den tilretteleggingen de har behov for.

Enklere tilgang til hjelpemidler kan være en viktig forutsetning for at dette skal lykkes. Det er ikke behov for å innføre en egen inntektsgrense for rett til hjelpemidler i arbeid i folketrygdloven § 10-5 for personer som mottar uføretrygd. På denne måten vil det åpnes opp for at uføre med usikkert inntektspotensial, som har behov for hjelpemidler eller tilrettelegging, kan prøve seg i arbeid.

Retten til hjelpemidler til bruk i arbeid for uføretrygdede er i dag betinget av at uføretrygden blir redusert mot inntekt eller gradert. Ved innføring av nye regler for reduksjon av uføreytelser fra folketrygden vil retten til hjelpemidler i arbeid bli styrket ved at det skal være tilstrekkelig å sannsynliggjøre at uføretrygden vil bli redusert for rett til arbeidshjelpemidler. Ved å oppheve kravet til minimumsinntekt, antas det at terskelen for å kunne prøve seg i jobb for denne gruppen senkes.

Den norske hjelpemiddelordningen er generøs, og med noen få unntak dekkes stønad til nødvendige og hensiktsmessig hjelpemidler fullt ut, både i arbeids- og dagligliv. Det er derfor naturlig og rimelig å knytte retten til arbeidshjelpemidler opp mot et krav til arbeidsinntekt og reduksjon i uføretrygden. Det foreslås derfor å videreføre kravet om at uføretrygdede må sannsynliggjøre en inntekt som gjør at uføretrygden vil bli redusert. Det understrekes at med forslaget til endringer i reglene for reduksjon av uføretrygd, vil det i praksis ikke være noe krav om å sannsynliggjøre noen minste inntekt for hjelpemidler til bruk i arbeid for uføretrygdede.

Stønad til bil i gruppe 1

Det bør likevel være et krav til minimumsinntekt for rett til stønad til bil i gruppe 1. Dette skyldes dels bilstønadens størrelse og dels innretningen av stønaden. Det er rimelig å stille krav til at mottakere må sannsynliggjøre at det å få tildelt bilen vil føre til en arbeidsinntekt på 1 G, det vil si det generelle kravet slik det var før uførereformen i 2015.

Det å eie egen bil er vanlig i befolkningen for øvrig og anses dermed ikke å være et hjelpemiddel i folketrygdlovens forstand. Det er derfor rimelig at den enkelte dekker utgiftene til selve bilen, men at folketrygden dekker eventuelle ombygginger eller tilpasninger man har behov for, som følge av sin funksjonsnedsettelse.

Det vises til proposisjonens kapittel 7.7.3 der bilstønadsordningen for både gruppe 1 og 2 er nærmere beskrevet.

Det foreslås at dagens krav til minsteinntekt for stønad til bil i gruppe 1, til bruk i arbeid for uføretrygdede, heves fra 0,4 til 1 G, men at dette fastsettes i forskrift. Det foreslås derfor at departementet i folketrygdloven § 10-5 fjerde ledd nytt tredje punktum gis hjemmel til å gi nærmere regler om krav til minste inntekt for rett til visse hjelpemidler i forskrift.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 10-5.

1.7.4 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Reduksjon av uføreytelser

Det foreslås at endringene i reglene for reduksjon av uføreytelser trer i kraft fra 1. januar 2022.

Inntektsprøvingen mot uføreytelser skjer på årlig basis, og regelendringer må derfor gjelde for hele kalenderår. Den uføre skal opplyse om forventet pensjonsgivende inntekt og om endringer i inntekten.

Det vil ta noe tid å få gjennomført den nødvendige systemutviklingen, og endringene kan tidligst tre i kraft 1. januar 2023. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Statens pensjonskasse vil med nødvendige omprioriteringer kunne forsere implementeringen. Det må imidlertid legges til grunn at for i hvert fall en del av tjenestepensjonsleverandørene vil systemløsningene først kunne være gjennomført et stykke ut i 2022.

Etteroppgjøret for kalenderåret 2022 blir gjennomført høsten 2023. Det legges til grunn at alle pensjonsleverandørene vil få implementert nødvendige systemløsninger i god tid før etteroppgjøret for 2022 skal gjennomføres. De nye reglene for reduksjon av uførepensjon fra offentlig og privat tjenestepensjon kun omfatter personer som også mottar uføretrygd fra folketrygden. Personer som kun mottar uførepensjon fra en tjenestepensjonsordning, har i dag ikke noe fribeløp. Det er en ulempe for den enkelte uføre at det kan ta noe tid før den løpende uførepensjonen fra privat eller eventuell kommunal tjenestepensjonsordning blir korrekt redusert i tråd med de nye reglene fra 1. januar 2022. Imidlertid vil den enkeltes uføretrygd fra folketrygden bli korrekt justert etter de nye reglene fra årsskiftet, noe som reduserer ulempen.

De nye reglene for reduksjon av uføretrygd fra folketrygden og uførepensjon fra de lovfestede offentlige tjenestepensjonsordningene og i rammelovene for privat tjenestepensjon kan tre i kraft med virkning fra 1. januar 2022.

I forslaget til statsbudsjettet for 2022, Prop. 1 S (2021–2022) for Arbeids- og sosialdepartementet, er mindreutgiftene til uføretrygd fra folketrygden i 2022 anslått å utgjøre 250 mill. kroner. Tilsvarende endring i offentlig tjenestepensjon er anslått å gi en innsparing under SPK på 4 mill. kroner. Dersom de kommunale tjenestepensjonsordningene legges om på samme måte, vil det gi en innsparing for kommunal tjenestepensjon. Erfaringsmessig kan det legges til grunn om lag tilsvarende effekt som for SPK.

Pensjonsleverandørene vil ha behov for tilpasning av systemer og informasjon til brukerne. For Arbeids- og velferdsetaten anslås det en engangskostnad på 2,5 mill. kroner til implementeringen.

Forslaget vil ha administrative kostnader for leverandører av private og offentlige tjenestepensjonsordninger ved systemtilpasning og informasjon til kunder og forsikrede, og ved etterarbeid med å sikre at rett uførepensjon har blitt utbetalt i en eventuell overgangsfase fra reglene trer i kraft til systemer, forsikringsavtaler mv. er fullt ut tilpasset. Forslaget vil også innebære arbeid med tilpasning av avtaleverk, endring av administrasjonspremier mv., både for leverandører og arbeidsgivere med uførepensjonsordninger for sine ansatte. Kostnadene kan bli noe større på grunn av kort tid til endringene trer i kraft. Det er ikke grunnlag for å tallfeste implementeringskostnaden i det private og offentlige tjenestepensjonsmarkedet.

Hjelpemidler i arbeidslivet for mottakere av uføretrygd

Når det gjelder økt hjelp til hjelpemidler i arbeid foreslås det at endringen trer i kraft fra samme tidspunkt som endringene i reglene for reduksjon av uføretrygd, det vil si fra 1. januar 2022.

Det er ofte vanskelig å slå fast på forhånd hvor stor betydning hjelpemidlet vil få for hvor mye søkeren kan jobbe. Det er likevel ikke grunn til å tro at forslaget innebærer budsjettmessige konsekvenser av betydning. Kravet om å sannsynliggjøre at inntekten vil overstige fribeløpet praktiseres ikke veldig strengt i dag ,og det er dermed ikke grunn til å tro at det vil tilkomme mange nye søkere til ordningen.

Det er ikke grunn til å tro at redusert krav til minimumsinntekt for rett til arbeidshjelpemidler gir merutgifter av betydning. Forslaget har ingen administrative konsekvenser av betydning.

1.8 Tekniske endringer i folketrygdloven

1.8.1 Oppdatering av lovhenvisning i folketrygdloven § 3-24 tredje ledd

Folketrygdloven § 3-24 gir regler om at det ytes ektefelletillegg til personer som mottar avtalefestet pensjon som det godskrives pensjonspoeng for eller som er over 67 år og mottar alderspensjon. Ved lov 18. desember 2020 nr. 140 vedtok Stortinget en utfasing av forsørgingsrett til alderspensjon og avtalefestet pensjon. For retten til ektefelletillegg måtte kravet være satt frem med virkningstidspunkt før 1. januar 2022. Videre skulle tillegget fases gradvis ut, og fra og med 2025 bortfaller tillegget. I lovendringen ble det i folketrygdloven § 3-24 tredje ledd fjerde punktum vist tillegget etter første punktum. Den korrekte henvisningen skulle vært andre punktum. Det foreslås at henvisningen rettes opp.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 3-24 tredje ledd.

1.8.2 Presiseringer i folketrygdloven § 4-11 tredje og fjerde ledd – Dagpengegrunnlaget

Folketrygdloven § 4-11 gjelder dagpengegrunnlag og beregning av dagpengene. Det fremgår hvilke inntekter som inngår i det grunnlaget som dagpengene beregnes ut ifra (dagpengegrunnlaget).

I § 4-11 tredje ledd fremgår det at ved fastsettelsen av dagpengegrunnlaget, skal inntekten for hver kalendermåned oppjusteres i samsvar med endringen i grunnbeløpet fra utbetalingsmåneden og frem til søknadstidspunktet. Til nå har dette ikke klart gått frem av bestemmelsen, men har vært lagt til grunn ved praktiseringen av bestemmelsen. Det foreslås at praksis tydeliggjøres.

Etter § 4-11 fjerde ledd fremgår det at inntekt som overstiger seks ganger grunnbeløpet (6 G), ikke inngår i dagpengegrunnlaget. Tilsvarende begrensning gjelder for øvrige ytelser etter folketrygdloven.

Frem til 1. januar 2019 var praksis at når inntekten de tre siste år skulle inngå i dagpengegrunnlaget, ble inntektene for de tre årene lagt sammen og delt på tre, og deretter ev. nedjustert til 6 G. Gjennom Stortingets vedtak til statsbudsjett for 2019, jf. Prop. 1 S (2018–2019) Arbeids- og sosialdepartementet, Innst. 15 S (2018–2019) og Stortingets vedtak i overensstemmelse med forslaget, 13. desember 2018, ble praksis endret. Bakgrunnen var et ønske om harmonisering med tilsvarende regler om 6 G-begrensningen. Praksisendringen ble ikke fulgt opp med samtidig lovendring, fordi også ny praksis ble ansett å ligge innenfor ordlyden. I ettertid er det likevel reist spørsmål om hvordan fjerde ledd skal forstås. På bakgrunn av dette anses det hensiktsmessig å endre bestemmelsen. Det foreslås en omformulering som innebærer en tydeliggjøring av den beregningen som har vært gjeldende praksis fra og med 2019.

Bestemmelsen foreslås utformet så likt som mulig som den tilsvarende bestemmelsen om beregning av arbeidsavklaringspenger.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 4-11 tredje og fjerde ledd.

Forslaget innebærer lovfesting av allerede gjeldende praksis, og har derfor ikke vært på høring.

1.8.3 Oppdatering av lovhenvisning i folketrygdloven § 6-8 andre ledd

Folketrygdloven § 6-8 gir regler om bortfall av stønad under opphold i institusjon og andre lovregulerte boformer. Ved lov 18. juni 2021 nr. 90 ble det innført et nytt sjette ledd hvor det fremgår at hjelpestønad til barn under 18 år skal løpe uendret under sykehusopphold. Tidligere sjette ledd ble nytt sjuende ledd, jf. Prop. 184 L (2020–2021) kapittel 2. Bestemmelsens andre ledd gir regler om bortfall av stønad, og viser til øvrige ledd i bestemmelsen som gjør unntak fra andre ledd. Denne henvisningen ble imidlertid ikke oppdatert i forbindelse med endringene i sjette og sjuende ledd, og det foreslås at dette gjøres nå.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 6-8 andre ledd.

1.8.4 Stønad til enslig mor eller far – oppdatering av lovhenvisning i folketrygdloven § 15-8 første ledd

Folketrygdloven § 15-8 gir regler om varigheten for stønad til enslig mor eller far. Det følger av første ledd at et medlem som tidligere har mottatt overgangsstønad i en hel stønadsperiode, kan innvilges nye stønadsperioder inntil barnet har rett til barnehageplass etter barnehageloven § 12 a.

Ved lov 19. juni 2020 nr. 91 er reglene om rett til barnehageplass fra 1. januar 2021 flyttet til barnehageloven § 16, jf. Prop. 96 L (2019–2020). Det foreslås derfor at henvisningen til § 12 a endres til § 16.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 15-8 første ledd.

Forslaget er en ren teknisk endring, og har derfor ikke vært på høring.

1.8.5 Presisering i folketrygdloven § 24-1 andre ledd – Pensjonsopptjening som følge av økning av pensjonsgivende inntekt

Etter folketrygdloven § 24-1 andre ledd kan skattemyndighetene vedta økning av pensjonsgivende inntekt når den skattepliktige forlanger det som følge av feil som i høy grad er sannsynliggjort, og som han eller hun ikke kan lastes for. Ved slik økning skal «pensjonspoeng og trygdeavgift økes tilsvarende», jf. § 24-1 andre ledd andre punktum. Det foreslås at ordet «pensjonspoeng» endres til «pensjonsopptjening» for også å omfatte alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 20. Alderspensjon etter kapittel 20 gjelder ny alderspensjon og gjelder fullt ut for dem som er født etter 1962 og delvis for dem som er født i perioden 1954–1962.

Det vises til lovforslaget, folketrygdloven § 24-1 andre ledd andre punktum.

1.8.6 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at lovendringene i dette punktet trer i kraft straks.

Ingen av endringene har noen økonomiske eller administrative konsekvenser.

1.9 Tekniske endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover

1.9.1 Lov om Statens pensjonskasse § 31 og § 32 andre ledd

I lov 19. desember 2014 nr. 73 om endringer i lov om Statens pensjonskasse, folketrygdloven og i enkelte andre lover (justeringer i reglene om uføretrygd og ny uførepensjonsordning i offentlig tjenestepensjon mv.) ble to endringer i lov om Statens pensjonskasse irrelevante som følge av lov 7. mars 2014 nr. 5 om endringer i lov om Statens pensjonskasse og enkelte andre lover (ny uførepensjonsordning).

Det gjelder bestemmelsene i § 31 første ledd andre punktum («Legeerklæring avgis etter et skjema som fastsettes av Pensjonskassen».) og § 31 tredje ledd andre punktum («Har pensjonisten selv krevd ny behandling etter § 30, kan Pensjonskassen bestemme at han selv skal betale omkostningene ved legeundersøkelsen.»). Begge endringslovene fra 2014 hadde virkningstidspunkt 1. januar 2015.

Feilen i lov 19. desember 2014 nr. 73 foreslås rettet opp gjennom at lov om Statens pensjonskasse § 31 stadfestes. Det foreslås samtidig noen språklige endringer i første og femte ledd. Forslaget har ikke vært på høring da dette anses som unødvendig.

Lov om Statens pensjonskasse § 32 foreslås endret som følge av at det ikke lenger avsies dom om skilsmisse når ektefellen formodes å være død. Tingretten kan avsi en dødsformodningskjennelse etter lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar § 8. Ordlyden i § 32 andre ledd har bakgrunn i den tidligere § 46 i lov 31. mai 1918 nr. 2 om indgaaelse og opløsning av egteskap:

Loven fra 1918 er opphevet, og bestemmelsen i § 46 er ikke videreført i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap. Forslaget har ikke vært på høring da dette anses som unødvendig.

Det vises til lovforslaget, lov om Statens pensjonskasse § 31 og § 32 andre ledd.

1.9.2 Lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 7 nr. 1 og § 15 andre ledd

Etter lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 7 nr. 1 første ledd tredje punktum har arbeidstaker som fratrer etter fylte 65 år, rett til alderspensjon når dette er bestemt i tariffavtale godkjent av departementet. Bestemmelsen foreslås endret slik at det er styret i pensjonsordningen som står som aksepterende myndighet. Bestemmelsen blir da i samsvar med lov om avtalefestet pensjon for arbeidstakere med rett til medlemskap i Pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. Denne loven gjelder for arbeidstakere i stilling som gir rett til medlemskap i Pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. som fratrer sin stilling etter fylte 62 år. Disse har rett til pensjon når det er bestemt i tariffavtale som styret i pensjonsordningen har akseptert. Forslaget har ikke vært på høring da dette anses som unødvendig.

I § 15 andre ledd foreslås endret som følge av at det ikke lenger avsies dom om skilsmisse når ektefellen formodes å være død. Tingretten kan avsi en dødsformodningskjennelse etter lov 12. mai 2015 nr. 27 om forsvunne personar § 8. Ordlyden i § 15 andre ledd har bakgrunn i den tidligere § 46 i lov 31. mai 1918 nr. 2 om indgaaelse og opløsning av egteskap.

Loven fra 1918 er opphevet, og bestemmelsen i § 46 er ikke videreført i lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap. Forslaget har ikke vært på høring da dette anses som unødvendig.

Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for apotekvirksomhet mv. § 7 nr. 1 og § 15 andre ledd.

1.9.3 Samordningsloven §§ 9, 16, 17 og 22

Rett henvisning til uførepensjon fra tjenestepensjonsordning i samordningsloven §§ 9, 16, 17 og 22 skal være samordningsloven § 3 tredje ledd første og tredje punktum, ikke § 3 andre ledd første og tredje punktum. Forslaget har ikke vært på høring da dette anses som unødvendig.

Det vises til lovforslaget, samordningsloven §§ 9, 16, 17 og 22.

1.9.4 Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 20

Lov om pensjonsordning for sykepleiere § 20 gjelder reduksjon av bruttoberegnet enke- eller enkemannspensjon på grunn av gjenlevendes egen pensjon eller arbeidsinntekt. I § 20 første ledd bokstav b tredje ledd inngår forskriftens navn i lovteksten. Dette er uheldig. Tittelen på forskriften foreslås endret slik at den blir mer kjønnsnøytral. Hjemmelen til å gi forskrift foreslås derfor flyttet til nest siste ledd i § 20 med en mer generell tekst som samsvarer med lov om Statens pensjonskasse § 34 femte ledd.

Forslaget har ikke vært på høring da dette anses som unødvendig.

Det vises til lovforslaget, lov om pensjonsordning for sykepleiere § 20.

1.9.5 Ikrafttredelse. Økonomiske og administrative konsekvenser

Det foreslås at lovendringene i dette punktet trer i kraft straks.

Ingen av endringene har noen økonomiske eller administrative konsekvenser.