Justis- og beredskapsdepartementet legger i proposisjonen frem forslag til ny lov om erstatning fra staten til voldsutsatte (voldserstatningsloven). Loven skal erstatte voldsoffererstatningsloven og voldsoffererstatningsforskriften.

Departementet viser til at et klart etisk og juridisk utgangspunkt er at skadevolderen er økonomisk ansvarlig for sine handlinger. I forslaget til ny voldserstatningslov rendyrkes dette utgangspunktet. Ny lov følger alminnelig erstatningsrett, slik at statens utbetaling til den voldsutsatte skal tilsvare det beløpet skadevolderen er ansvarlig for. På denne måten kan staten utbetale erstatning i tråd med domstolenes utmåling og samtidig fremme regresskrav mot skadevolderen for det samme beløpet.

Målet er at ordningen skal bli enkel, forutsigbar, rettferdig og langt mer effektiv, samtidig som rettssikkerheten til partene styrkes. Om lag 67 pst. av sakene det utbetales voldsoffererstatning for i dag, har vært behandlet av domstolene. Med forslaget vil alle som ved dom er tilkjent erstatning fra skadevolderen for nærmere angitte volds- eller seksuallovbrudd, dersom de ønsker det, få utbetalt erstatningen fra staten tilnærmet automatisk og umiddelbart. De skal altså ikke måtte fremme en søknad om voldserstatning, slik de må i dag. En rask avklaring vil hjelpe de voldsutsatte med å legge hendelsene bak seg og begrense deres økonomiske bekymringer. Systemet er basert på at hele erstatningskravet fremmes og behandles i straffesaken, som straffeprosessloven legger opp til. Slik blir erstatningskravet behandlet tidligere i straffesakskjeden, og avgjørelsen får høy kvalitet og vil i større grad oppleves rettferdig. Dessuten blir det ikke nødvendig at voldserstatningsmyndighetene foretar en ny behandling av erstatningskravet, slik de gjør i dag.

Dersom et krav ikke er modent, og av den grunn ikke kan fremmes og behandles i straffesaken, foreslår departementet at den voldsutsatte kan fremme søknad om tilleggserstatning for Kontoret for voldsoffererstatning. Tilsvarende skal gjelde dersom en forverring av den voldsutsattes helse gir grunnlag for ny behandling av kravet i medhold av skadeserstatningsloven § 3-8.

I høringsnotatet ble det foreslått at dersom den påståtte skadevolderen er kjent, men straffesaken ikke ender med domstolbehandling, ville det være nødvendig med sivil dom mot skadevolderen for å få erstatning fra staten. Avgjørelsen av slike krav ligger i kjernen av domstolenes oppgaver, og hensynet til både den voldsutsatte og den påståtte skadevolderen taler i mange tilfeller for at erstatningskravet behandles på den betryggende måten en domstolbehandling innebærer. Forslaget møtte stor motstand, blant annet fordi terskelen for å gå til sivilt søksmål er høy, særlig for personer som har blitt utsatt for volds- eller seksuallovbrudd. Departementet har derfor endret forslaget. I proposisjonen foreslås det at voldsutsatte i saker som ikke har blitt behandlet av domstolene, skal kunne fremme søknad om erstatning for Kontoret for voldsoffererstatning. Dersom den påståtte skadevolderen er kjent, skal vedkommende være part i saken og holdes ansvarlig for erstatningsbeløpet. Av hensyn til den påståtte skadevolderens rettssikkerhet skal vedkommende ha anledning til å motsette seg forvaltningsbehandling. Bringer den voldsutsatte kravet mot den påståtte skadevolderen inn for domstolene, skal staten dekke partenes sakskostnader, og partene skal ikke kunne dømmes til å betale statens kostnader. Denne behandlingsmåten foreslås benyttet i alle saker der det ikke foreligger dom for erstatningskravet. Er den påståtte skadevolderen død eller ukjent, behandles erstatningssøknaden av Kontoret for voldsoffererstatning uten en motpart.

Departementet foreslår at virkeområdet til ny lov utelukkende knyttes til konkrete straffebud. Slik kan den voldsutsatte lett forutse om hun eller han er omfattet av ordningen. Virkeområdet er noe innskrenket sammenlignet med dagens ordning. Statens samlede utbetalinger til de voldsutsatte vil likevel forbli på samme nivå som med dagens lov, fordi flere vil få erstatning for hvert enkelt straffebud. Det skyldes at det ikke blir stilt tilleggsvilkår om for eksempel at den voldsutsatte har lidt personskade. Dessuten vil de som har dom for erstatning, ikke behøve å fremme søknad for å få utbetalt erstatning, mens det i dag er mange som ikke søker om erstatning fra staten. Samtidig vil de som er utsatt for relativt sett mindre alvorlige lovbrudd, ikke få erstatning fra staten.

Departementet foreslår at ny lov skal følge alminnelig erstatningsrett, slik at de som har krav på erstatning fra skadevolderen, eller ville hatt det dersom skadevolderen var kjent og i live, er de samme som skal ha rett på erstatning fra staten. Det foreslås at skadeserstatningslovens utmålingsregler for skade på person, menerstatning, erstatning for en persons død og oppreisning gis direkte anvendelse. Slik blir det samsvar mellom det skadevolderen dømmes til å betale den voldsutsatte, og det staten skal betale. Det foreslås at det ikke lenger utbetales erstatning for eiendeler den voldsutsatte hadde på seg.

Selv om ordningen skal følge alminnelig erstatningsrett, foreslår departementet at det ikke utbetales mer enn 60 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G) i erstatning per person per sak, men at staten i særlige tilfeller kan utbetale mer. 60 G tilsvarer 6,4 mill. kroner per 1. mai 2021. Videre foreslår departementet at erstatningen ikke skal settes ned på grunn av skadevolderens alder, utilregnelighet eller andre forhold på skadevolderens side. For erstatningskrav som skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning fordi det ikke foreligger dom, kan erstatningen settes ned eller bortfalle dersom det ikke er rimelig at staten betaler erstatning, for eksempel fordi den voldsutsatte har involvert seg i et kriminelt miljø og voldshendelsen er et resultat av dette.

Departementet foreslår at loven skal gjelde for handlinger skjedd i Norge, og at det bare utbetales erstatning for handlinger skjedd i utlandet dersom straffesaken er behandlet av en norsk domstol og den voldsutsatte er bosatt i Norge.

Et av hovedmålene med forslaget til ny lov er å sikre at skadevolderen stilles til ansvar for sine handlinger i langt større grad enn i dag. Departementet foreslår å lovfeste at staten skal kreve regress i saker der det foreligger dom mot skadevolderen, samt i saker der det ikke foreligger dom, men skadevolderen er kjent og kravet er behandlet av Kontoret for voldsoffererstatning. Statens regresskrav skal tilsvare det som utbetales til den voldsutsatte. Unntak gjelder for de helt få tilfellene der staten utbetaler erstatning selv om skadevolderen ikke er ansvarlig for erstatningsbeløpet, eller bare delvis er ansvarlig for erstatningsbeløpet, for eksempel fordi skadevolderen er et barn eller er utilregnelig. Det skal kreves regress umiddelbart etter at erstatningen er utbetalt til den voldsutsatte. Slik vil staten i større grad få dekning for det som er utbetalt. Beregninger viser at forslaget til ny lov vil gi en økning i regressinntekter for staten på om lag 135 mill. kroner knyttet til utbetalinger av voldserstatning i et gitt år. Skadevolderne vil imidlertid bruke tid på å betale regresskravet, og det vil derfor ta mange år før inntekten kommer inn i sin helhet.

Som en konsekvens av at det nå foreslås at Kontoret for voldsoffererstatning også skal behandle saker der skadevolderen skal holdes ansvarlig for erstatningsbeløpet, foreslår departementet å innføre tre ulike frister for å fremme krav om voldserstatning. I saker der det foreligger dom om erstatning, foreslås det at kravet må fremmes for Kontoret for voldsoffererstatning innen seks måneder etter at dommen mot skadevolderen er rettskraftig. Den voldsutsatte skal i forbindelse med meddelelsen av dommen få melding om at vedkommende kan få erstatningen utbetalt av staten. I disse sakene vil den voldsutsatte utelukkende måtte bekrefte at vedkommende ønsker at staten betaler erstatningen. I saker som skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning, foreslår departementet at kravet må fremmes før kravet mot den påståtte skadevolderen er foreldet. I saker som skal behandles av Kontoret for voldsoffererstatning der den påståtte skadevolderen er død eller ukjent, foreslår departementet at den voldsutsatte må fremme kravet innen ett år etter at det er fattet endelig påtaleavgjørelse i saken.

Departementet foreslår at Kontoret for voldsoffererstatning skal ha ansvar for utbetaling av erstatning i saker med dom. De skal utbetale beløpet som skadevolderen er dømt til å betale, og det skal ikke fattes vedtak og ikke være adgang til å klage på utbetalingen. I saker som ikke er behandlet av domstolene, skal Kontoret for voldsoffererstatning behandle erstatningskravet, og vedtaket skal kunne påklages til Statens sivilrettsforvaltning, i stedet for en nemnd.

Departementet foreslår at det gis en egen bestemmelse i voldserstatningsloven for dekning av partenes advokatutgifter til søknad og behandling av erstatningskravet hos Kontoret for voldsoffererstatning. Advokatutgiftene skal dekkes dersom sakens omfang eller kompleksitet tilsier det. Bestemmelsen trer i stedet for bestemmelser i straffeprosessloven og rettshjelploven. Bistand til å søke om erstatning skal altså ikke lenger inngå i bistandsadvokatens oppdrag eller kunne dekkes etter rettshjelploven. Det foreslås at særbestemmelsen i voldserstatningsloven også skal gjelde ved klagebehandlingen i stedet for forvaltningsloven § 36.

Endelig foreslås det at loven skal gjelde for alle saker der det søkes om erstatning fra staten etter ikrafttredelsen, men at ordningen fortsatt skal være avgrenset mot forhold skjedd før 1975. I tillegg skal loven få virkning for allerede behandlede saker dersom voldsoffererstatningen ble avkortet fordi den øvre grensen var lavere enn 60 G per person per sak, og den voldsutsatte eller dennes etterlatte ved dom er tilkjent høyere erstatning fra skadevolderen.

Departementets forslag til ny lov tar sikte på at statens samlede utbetalinger til de voldsutsatte forblir på samme nivå som ved en videreføring av dagens ordning. En viktig forutsetning for den nye ordningen er at det er domstolene som i hovedsak skal behandle de voldsutsattes erstatningskrav. Kontoret for voldsoffererstatning vil behandle langt færre saker enn i dag. Videre vil statens regressinntekter øke betydelig, fordi staten vil kreve regress for en vesentlig større andel av erstatningsutbetalingene enn etter dagens ordning, og fordi regresskravene vil bli fremmet langt tidligere enn i dag. Det vises for øvrig til proposisjonen for departementets vurdering av de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget.