Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Eva Kristin Hansen og Rigmor Aasrud,
fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Erna Solberg og lederen
Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Bengt Fasteraune,
fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde,
fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar
Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge
Ulstein, viser til det foreliggende representantforslaget
som ber regjeringen innlede forhandlinger med EU for å sikre full
norsk deltagelse i EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Komiteen viser
til at Norge følger EUs utenrikspolitikk nøye for å sikre best mulig
koordinering og sammenfall, men at dette politikkområdet ikke er innlemmet
i EØS-avtalen.
Komiteen deler forslagsstillernes
oppfatning av at Russlands angrep på Ukraina vil ha langtrekkende konsekvenser
for Europas sikkerhetsarkitektur, også utenom NATO-strukturen og
bilateralt sikkerhetssamarbeid mellom USA og europeiske land. Komiteen viser
i den anledning til at Ukraina, Georgia og Moldova har levert formelle
søknader om EU-medlemskap som direkte resultat av denne folkerettsstridige
invasjonen. Danmark vil på sin side avholde folkeavstemning om avskaffelse
av sitt forsvarsforbehold innen unionen 1. juni 2022. Komiteen viser
videre til at det både for Sveriges og Finlands del foregår en svært
aktiv debatt omkring begge lands mulighet til å søke medlemskap
i NATO.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker at det er NATO
som er bærebjelken i norsk sikkerhetspolitikk. Disse medlemmer viser til at
Norge har lang tradisjon for samarbeid med EU om sikkerhet og forsvar,
og gjennom EØS-avtalen deltar vi på like fot med EUs medlemsland
i Det europeiske forsvarsfondet (EDF).
Disse medlemmer viser til at
regjeringen ifølge Hurdalsplattformen vil gjennomføre en utredning
for å vurdere handlingsrommet og erfaringene fra EØS-samarbeidet
de siste ti årene. Full deltagelse i FUSP forutsetter at Norge omfattes
av de rettighetene og pliktene EU-traktatene etablerer. Disser rettighetene
og pliktene er regulert til å gjelde land som er medlemmer av EU,
og inngår ikke i EØS-avtalen.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Venstre mener at Russlands angrep på Ukraina
viser behovet for et sterkere integrert og koordinert EU i utenriks-,
sikkerhets- og forsvarspolitikk, og at denne utviklingen også vil
angå Norge. NATO utgjør den sikkerhetspolitiske bærebjelken for
Norge med kollektivt forsvar og avskrekking. Fremover kan vi like
fullt vente at stadig flere sikkerhetspolitiske dimensjoner vil
bli diskutert og behandlet på EU-nivå, ikke minst i nordområdene.
Mange av de aktuelle sikkerhetspolitiske virkemidlene vil det være
EU som har.
Disse medlemmer viser til at
EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk først ble etablert gjennom Maastricht-traktaten
i 1992 og videreutviklet gjennom Amsterdam-traktaten. FUSP ledes
av EUs høyrepresentant for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det
europeiske råd er hovedorganet for FUSP. Rådet definerer den felles utenriks-
og sikkerhetspolitikken ved å sette felles prinsipper, overordnede
retningslinjer og felles strategier på områder der medlemsstatene
har viktige felles interesser. Slike strategier omfatter mål, varighet
og de midler EU og medlemmene skal benytte seg av.
Disse medlemmer viser til at
store endringer er underveis i Europas sikkerhetsarkitektur. Tysklands
beslutning om å øke sitt forsvarsbudsjett er først i rekken, mens
Danmarks planlagte folkeavstemning om å avskaffe det såkalte «forsvarsforbeholdet»
og dermed bli fullverdig deltaker i EUs felles utenrikspolitikk
(FUSP) er et annet eksempel. Danmark har tidligere reservert seg mot
deltakelse på dette området, men den danske regjeringen ser behov
for et tettere samarbeid med EU her, i lys av krigen i Ukraina. Disse medlemmer mener Norge
på denne måten fremover kan havne i en særstilling innad i Norden
ved å stå utenfor en vesentlig del av den europeiske sikkerhetsarkitekturen.
Disse medlemmer peker på at
Ukraina-krigen viser behovet for en sterk europeisk søyle innenfor NATO,
men også for at EU koordinerer ressursbruken sin på forsvarsfeltet
for å styrke sin egen evne til å håndtere fremtidige sikkerhetsutfordringer.
Disse medlemmer mener at et
mer samlet europeisk forsvarssamarbeid også vil styrke NATO og bidra
til bedre byrde- og arbeidsfordeling mellom de allierte i Europa
og Nord-Amerika.
Disse medlemmer merker seg
at den norske EU-debatten hittil i stor grad har handlet om markedstilgang.
Ukraina-krisen har aktualisert EUs sikkerhetspolitiske rolle, og
EU viser ny konkret relevans som sikkerhetspolitisk aktør. For å
møte dagens internasjonale utfordringer er fellesskapet i EU blitt
enda viktigere som utenrikspolitisk arena. Solberg-regjeringen knyttet
også Norge tettere til EUs forsvarssamarbeid gjennom både å søke
deltakelse i det permanente strukturerte forsvarssamarbeidet PESCO
og å delta i Det europeiske forsvarsfondet EDF.
På denne
bakgrunn fremmer komiteens
medlem fra Venstre følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen innlede dialog med EU for å se på mulighetene for
at Norge kan bli en fullverdig deltaker i EUs felles utenriks- og
sikkerhetspolitikk (FUSP).»
Komiteens medlemmer
fra Høyre viser til utenriksministerens vurdering av forslaget,
hvor hun presiserer at:
«Full
deltagelse i FUSP forutsetter at Norge omfattes av de rettighetene
og pliktene EU-traktatene etablerer. Disse rettighetene og pliktene
er regulert til å gjelde land som er medlemmer av EU.»
Disse medlemmer legger
derfor til grunn at full deltakelse i FUSP ikke er mulig uten medlemskap
i EU. Disse medlemmer mener
det derfor er svært viktig at regjeringen sikrer nært sammenfall
og tett samarbeid med EU i utenriks- og sikkerhetsrelaterte spørsmål fremover,
i fravær av en mulighet for full norsk deltakelse i FUSP.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt ser nasjonal kontroll
over egen utenriks- og sikkerhetspolitikk som en avgjørende faktor
for å sikre lavspenning i nord og norske interesser generelt i den
nåværende sikkerhetspolitiske situasjonen. Disse medlemmer bemerker at
forslaget innebærer norsk deltakelse i utenriks- og sikkerhetspolitikken til
en organisasjon Norge ikke er medlem i, hvis organer gis myndighet
til å fatte beslutninger på vegne av Norge. Dette strider både mot
grunnleggende demokratiske prinsipper og mot Norges anledning til
å føre en selvstendig utenriks- og sikkerhetspolitikk.