Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kamzy Gunaratnam, Odd Harald Hovland og Maria Aasen-Svensrud, fra Høyre,
Ingunn Foss og Sveinung Stensland, fra Senterpartiet, Ivar B. Prestbakmo
og Else Marie Rødby, fra Fremskrittspartiet, lederen Per-Willy Amundsen
og Tor André Johnsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Andreas Sjalg
Unneland, og fra Venstre, Ingvild Wetrhus Thorsvik, viser
til at representantforslaget om gjennomgang av ordningen med statlig
finansiert prøveløslatelse og alternativer til denne, behandles
i denne innstillingen.
Komiteen viser til at det siden
etableringen av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse,
ifølge TV2s kartlegging, har blitt brukt over en mrd. kroner på å
tilbakeføre 41 forvaringsdømte personer til samfunnet. Komiteen registrerer
at ordningen ble etablert i 1993, og at ordningen siden den gang
ikke har blitt evaluert, selv om det var forutsatt av justiskomiteen
ved behandlingen av Ot.prp. nr. 46 (2000–2001), Innst. O. nr. 113
(2000–2001) pkt. 8.
Komiteen viser til at etter
TV2s kartlegging har Kriminalomsorgsdirektoratet bedt Justis- og
beredskapsdepartementet om at det gjennomføres en bred evaluering
av ordningen. Komiteen registrerer
at forslagsstillerne mener at det i tillegg til en bred evaluering er
nødvendig å vurdere alternativer til dagens ordning.
Komiteen viser til at den norske
fengselsmodellen har som formål å rehabilitere norske statsborgere som
har brutt loven, og at regjeringen i sitt svarbrev av 10. oktober
2022 (vedlagt denne innstillingen) skriver følgende:
«Både for fengselsstraff
og for forvaring skal det skje en gradvis overgang til full frihet.»
Komiteen merker seg at overgangen
skal skje varsomt og skal ha sikkerhetsmessige rammer for samfunnet
og forebygge ny kriminalitet.
Komiteen er enig i at det at
varetektsinnsatte og domfelte, herunder forvaringsdømte, får god
oppfølging fra både kriminalomsorgen og helse- og omsorgstjenestene,
er viktig for en mest mulig vellykket tilbakeføring til samfunnet. Komiteen merker
seg at det kan være en vanskelig overgang for mange, og kan for
noen kreve særskilt oppfølging og sikkerhetstiltak. Komiteen merker
seg at ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse av forvaringsdømte
er et eksempel på dette.
Komiteen viser til at departementet
i sitt svarbrev skriver at det er naturlig å gjennomgå ordningen med
prøveløslatelse fra forvaring, og departementet arbeider med å se
på hvordan det best kan gjennomføres. Komiteen registrerer at departementet
i sitt svarbrev varsler at de vil komme tilbake til Stortinget om
dette, på egnet måte.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil fremheve at statlig
finansiert prøveløslatelse er en ordning for forvaringsdømte som
etter rettens avgjørelse av særlige grunner skal løslates til opphold
i institusjon eller kommunal boenhet ut over ett år. Særlige grunner
innebærer at vilkår om institusjonsopphold er avgjørende for at
løslatelse kan skje, at domfelte vil ha bedre av løslatelse enn
fortsatt opphold i kriminalomsorgens anstalter, og at det er utsikter
for at vedkommende etter hvert kan leve et liv i frihet. Ordningen
er primært tiltenkt forvaringsdømte med omsorgs- og oppfølgingsbehov
på grunn av utviklingshemming, men også andre personer kan kvalifisere
for denne formen for løslatelse.
Disse medlemmer viser til at
det i dag er 17 aktive ordninger. Kriminalomsorgen inngår avtalen
med kommuner eller private aktører og har ansvar for det sikkerhetsmessige
opplegget rundt ordningen. Institusjonen skal stå for det faglige
innholdet og rapportere årlig til Statsadvokaten.
Disse medlemmer viser til at
forslagsstillerne fremhever at det ved behandlingen av Ot.prp. nr.
46 (2000–2001), Innst. O. nr. 113 (2000–2001) pkt. 8, var forutsatt
at ordningen ble evaluert. De viser også til at ordningen var tiltenkt
personer med reell mulighet til å mestre et liv i frihet etter endt
soning. Domstolene kan ha vedtatt slike prøveløslatelser til tross
for at de har vært i tvil om personen ville ha en slik progresjon.
Disse medlemmer ser utfordringen
med å sikre effektiv rehabilitering og ivaretakelse av innsatte
som har alvorlige og sammensatte psykiske lidelser eller utviklingshemming,
og som trenger koordinerte og langvarige omsorgstjenester, samtidig
som de har begrenset mulighet for medisinsk behandling. Dette er
en relevant problemstilling i ordninger for prøveløslatelse til
opphold i institusjon eller kommunal boenhet ut over ett år.
Disse medlemmer mener oppmerksomheten TV2
løfter rundt ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse, viser
utfordringer med å finne egnede tilbud til innsatte som skal ut
i samfunnet, men som har behov for tett oppfølging, samtidig som
løslatelsen kan utgjøre en voldsrisiko og en belastning for ofre
og pårørende.
Disse medlemmer mener at det
er naturlig å gjennomgå ordningen med prøveløslatelse fra forvaring,
og viser til at departementet allerede arbeider med å se på hvordan
det best kan gjennomføres. Disse medlemmer påpeker at
justis- og beredskapsministeren i brev til komiteen har klarlagt
at hun vil komme tilbake til Stortinget om dette, på egnet måte.
Hun mener det er nødvendig først å gjennomgå ordningen, dens fordeler
og ulemper, før det er aktuelt å vurdere materielle og prosessuelle
endringer nærmere. Dette stiller disse medlemmer seg bak.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til TV2s kartlegging
av at ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse. Etter at
ordningen ble etablert, har samfunnet brukt over én mrd. kroner
på å tilbakeføre 41 forvaringsdømte til samfunnet. I dag er 18 personer
omfattet av ordningen, og budsjettet for 2022 er på litt over 100
mill. kroner (100 441 000 kroner).
Disse medlemmer viser til at
ordningen har røtter tilbake til 1993, men omfattet på det tidspunktet bare
kommunale omsorgstiltak for psykisk utviklingshemmede med sikringsdom
som ble omfattet av den statlige refusjonsordningen. Etter innføringen
av forvaring i 2002 ble målgruppen for ordningen utvidet til å gjelde
enkelte grupper forvaringsdømte. Foruten personer med psykisk utviklingshemming
omfattet ordningen også forvaringsdømte personer med omsorgs- og
rehabiliteringsbehov eller med psykiatriske eller rusrelaterte problemer. Disse medlemmer peker
på at målgruppen først og fremst er forvaringsdømte med psykisk
utviklingshemming.
Videre viser disse medlemmer til
at det kun er domstolen som kan beslutte prøveløslatelse til refusjonsordningen.
Domstolen kan med hjemmel i straffeloven § 45 første ledd bokstav
c sette
«vilkår om at den
prøveløslatte skal ha opphold i institusjon eller kommunal boenhet
ut over ettårsfristen i § 37 bokstav h. Slikt vilkår kan bare settes
dersom særlige grunner tilsier det og institusjonen eller kommunen
har samtykket. Retten kan bestemme at den prøveløslatte skal kunne
holdes tilbake i institusjonen eller den kommunale boenheten mot
sin vilje og hentes tilbake ved unnvikelse, om nødvendig med tvang
og med bistand fra offentlig myndighet.»
Ordningen administreres
av Kriminalomsorgen region nord og fungerer i praksis som enmannsfengsler. Disse medlemmer mener
enmannssfengsler er en dårlig idé, og at alternativer må på plass,
slik at ordningen kan avvikles. Disse medlemmer stiller seg
tvilende til at ordningen i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til
samfunnsvernet, og at effektene av rehabiliteringstiltakene er av
en slik grad at ressursbruken kan forsvares.
Disse medlemmer viser til at
av 18 saker pr. mai 2022 er 10 domfelte bosatt i en privat institusjon,
mens 8 er bosatt i en kommunal institusjon. Det er kriminalomsorgen
ved lokalt friomsorgskontor som følger opp sakene/personene i ordningen,
blant annet med løpende kontroll og oppfølging av den prøveløslatte
og av at prøveløslatelsen gjennomføres etter avtalen. Mottakende
region i kriminalomsorgen har overordnet instruksjonsmyndighet og
det sikkerhetsmessige ansvaret i refusjonssakene. Kommunen og institusjonen
i den enkelte sak har ansvar for et godt faglig og sikkerhetsmessig
forsvarlig tilbud. Institusjonene utarbeider også rapporter til
kriminalomsorgen, og årlig oversendes en rapport fra kriminalomsorgen
til det statsadvokatembetet som har straffesaken. Disse medlemmer viser til at
i flere av sakene har domfelte fått forlenget tidsrammen for forvaringen
etter at saken har vært til behandling i domstolen.
Disse medlemmer viser til at
ordningen ikke har blitt evaluert, selv om det var forutsatt av
justiskomiteen ved behandlingen av Ot.prp. nr. 46 (2000–2001), Innst.
O. nr. 113 (2000–2001) pkt. 8. Kartleggingen viser også at selv
om ordningen var tiltenkt personer med reell mulighet til å mestre
et liv i frihet etter endt soning, har domstolene vedtatt prøveløslatelser
til tross for at de har vært i tvil om personen ville ha en slik
progresjon.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Venstre, viser til at Kriminalomsorgsdirektoratet har bedt
Justis- og beredskapsdepartementet om at det gjennomføres en bred
evaluering av ordningen. Flertallet forventer at departementet
følger opp Kriminalomsorgsdirektoratets anmodning. Flertallet mener at i tillegg
til en bred evaluering er det nødvendig å vurdere alternativer til
dagens ordning. Kartleggingen til TV2 har vist at samfunnet bruker enorme
ressurser på en ordning som omfatter få personer, og med begrenset
mulighet til å rehabiliteres tilbake til samfunnet. Ettersom antall
forvaringsdømte i Norge har økt fra 68 personer i 2010 til 149 personer
i juni/juli 2021, er det behov for å se på sikrere og mer kostnadseffektive
løsninger som kan ivareta flere innsatte i målgruppen.
Flertallet viser til at psykiater
Randi Rosenqvist i flere år har tatt til orde for å opprette en
ny type institusjon – «sikkerhetshjem», og og ny særreaksjon – «dom til
tvungen bosetting», ref. notat til Kriminalomsorgen – Ila fengsel
og forvaringsanstalt, datert 27. november 2017. Etter forslaget
skal «sikkerhetshjem» være for personer
«der alternativet
på grunn av farlighet ville være langtidsopphold i annen institusjon,
psykiatrisk sykehus eller kriminalomsorgen, eventuelt kommunale
tiltak etablert som tvungen omsorg og som ikke fungerer optimalt
eller er usedvanlig dyre».
Videre foreslår Rosenqvist
at ordningen skal gjelde
«personer som ikke
har noe forventet positiv effekt av videre behandling. Da er det
omgivelsene som må endres/tilpasses for at vedkommende ikke får
en dårligere fungering og for å unngå at han/hun vil være en nærliggende
og alvorlig fare for andre».
Flertallet mener forslaget
om en ny type institusjon og særreaksjon er interessant, men ser
at det reiser en rekke spørsmål om organisering, finansiering og
behov for lovendringer. I forbindelse med at ordningen med statlig
finansiert prøveløslatelse evalueres, bør alternativer – herunder
forslaget til Rosenqvist – utredes grundig. Målet må være å bruke
ressursene på en måte som både sikrer hensynet til samfunnsvernet
og ivaretar de innsattes rettssikkerhet og verdighet, og som ikke er
mer kostbar enn nødvendig.
Flertallet mener det er behov
for å gjennomføre en bred evaluering av ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse,
og at det bør utredes alternativer til ordningen. Gjennom behandlingen
av saken har det kommet flere innspill som viser engasjementet rundt
dette. Disse medlemmer viser
til at ved etableringen av ordningen for snart 20 år siden ble det
lagt vekt på at ordningen skulle følges opp underveis, det er nå
på overtid å ta ansvar og gjøre nettopp det.
På denne bakgrunn
fremmer komiteen følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en bred evaluering av ordningen med
statlig finansiert prøveløslatelse.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede alternativer til ordningen med statlig finansiert
prøveløslatelse, herunder
-
en ny form for særreaksjon
rettet mot personer som er forvaringsdømt og forsøkt rehabilitert,
men som på grunn av dårlig psykisk funksjonsevne vil ha permanent
behov for grensesettende omsorg
-
en ny type institusjon
for personer som dømmes til denne formen for særreaksjon, samt hvordan
en slik organisasjon bør organiseres og finansieres.»
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre er enig med forslagsstillerne
i at det er behov for å gjennomføre en bred evaluering av ordningen
med statlig finansiert prøveløslatelse, og at det bør utredes alternativer
til ordningen. Disse
medlemmer vil i den forbindelse fremme ytterligere forslag
relatert til den foreslåtte evalueringen.
Evaluering av særreaksjonene forvaring,
dom til tvungent psykisk helsevern og dom til tvungen omsorg
Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser
til høringsinnspill fra rettspsykiater Randi Rosenqvist, som innledningsvis viser
til de tre særreaksjonene som ble innført i 2002: forvaring for
tilregnelige voldsforbrytere, dom til tvungent psykisk helsevern
for utilregnelige lovbrytere og dom til tvungen omsorg for utilregnelige
psykisk utviklingshemmede lovbrytere. Rosenqvist skriver videre
at det for alle disse tre gruppene lovovertredere har vist seg at
noen sannsynligvis aldri vil kunne makte et autonomt lovlydig liv,
selv med all tilgjengelig rehabilitering, fordi de er psykisk utviklingshemmede
(tilregnelige eller utilregnelige), ofte med tilleggsproblematikk
som autisme, psykose, rusmisbruk eller andre hjerneorganiske komplikasjoner,
eller fordi de har en kronifisert psykoselidelse med omfattende
kognitiv svikt og ofte også et alvorlig rusproblem. Rosenqvist viser
deretter til at det ikke er gjennomført noen evaluering av hvorvidt særreaksjonene
er hensiktsmessige for disse gruppene siden reaksjonene trådte i
kraft i 2002. Hun tar til orde for en bredere evaluering enn det
forslagsstillerne legger opp til, som også omfatter de tilregnelige
psykiske utviklingshemmede med alvorlig adferdsavvik.
Flertallet viser til at Rosenqvist
er av den formening at situasjonen for de tre gruppene særreaksjonsdømte
uten ytterligere rehabiliteringspotensial bør evalueres samlet.
Hun begrunner dette med at det ikke er stor forskjell på utilregnelige
psykisk utviklingshemmede lovbrytere der faren for en ny og alvorlig
integritetskrenkelse er nærliggende, og mange av dem som oppfattes
som tilregnelige med tilsvarende problematikk. Felles for begge
gruppene er at de før lovbruddet som utløste særreaksjonen, har
mottatt utilfredsstillende behandling og sosial omsorg, og ikke
har fått hjelp til å fungere best mulig ut fra sine kognitive forutsetninger. Etter
Rosenqvists syn er dette ikke et problem som bør løses innen kriminalomsorgen,
men innen helsevesenet. Flertallet deler Rosenqvists
syn.
Flertallet mener dessuten,
uavhengig av det ovennevnte, at tiden er moden for å vurdere forvaringsinstituttet
som helhet. Det er nå 20 år siden særreaksjonen ble innført. I løpet
av disse årene har man høstet en mengde erfaringer, men noen systematisk
gjennomgang av ordningen har ennå ikke funnet sted.
Komiteen fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre en bred evaluering av særreaksjonene
forvaring, dom til tvungent psykisk helsevern og dom til tvungen
omsorg, og herunder vurdere om særreaksjonene er hensiktsmessige
for særreaksjonsdømte uten ytterligere rehabiliteringspotensial.»
Evaluering av ordningen med statlig
finansiert prøveløslatelse
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Venstre synes i likhet med forslagsstillerne at Rosenqvists
forslag om en ny type institusjon, såkalte «sikkerhetshjem», og
en ny særreaksjon, såkalt «dom til tvungen bosetting», er interessante
og bør utredes. Disse
medlemmer deler Rosenqvists oppfatning om at sikkerhetshjemmene
bør legges til spesialisthelsetjenesten, og ikke til kriminalomsorgen eller
kommunene. Dette er fordi det kun er i spesialisthelsetjenesten
man kan utvikle tilstrekkelig kunnskap om miljøbehandling.
Disse medlemmer vil understreke
at hensynet til samfunnsvernet ikke må gå på bekostning av de frihetsberøvedes
rettssikkerhet og verdighet. Også lukkede institusjoner har et viktig
ansvar for å sikre at frihetsberøvede får et tilfredsstillende aktivitetstilbud.
Disse medlemmer viser til
at Europarådets torturovervåkningskomité (CPT) anbefaler at innsatte
i fengsel får mulighet til å være minst åtte timer ute av cella
hver dag, sysselsatt med meningsfulle aktiviteter. Både i fengsler,
politiarrester, utlendingsinternat og psykisk helseverninstitusjoner
har Sivilombudets forebyggingsenhet ved tidligere anledninger funnet
at en del frihetsberøvede tidvis har en så lav grad av stimuli og menneskelig
kontakt at det utgjør isolasjon eller forhold som grenser til dette. Dette medlem er
av den formening at hovedformålet med sikkerhetshjem må være å gi
de frihetsberøvede et bedre liv enn de ville fått på en forvaringsanstalt.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen utarbeide en nasjonal minstestandard for alternativet
til ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse, herunder
-
makstak på antall
personer per enhet
-
minimumskrav til
antall ansatte per enhet
-
minimumskrav til
de ansattes faglige kompetanse
-
minimumskrav til
ute- og fritidsarealer
-
minimumskrav om
åtte timers meningsfull aktivitet per dag, i tråd med anbefalingene
fra CPT.»
«Stortinget
ber regjeringen utrede behovet for endringer i lov om etablering
og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven),
forutsatt at alternativet til ordningen med statlig finansiert prøveløslatelse legges
til spesialisthelsetjenesten.»
Styrking av rettssikkerheten til
personer med kognitive funksjonsnedsettelser
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Venstre viser til at Norge ratifiserte konvensjonen om
rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) i 2013. Disse medlemmer viser
videre til at justiskomiteen for tiden behandler et representantforslag
om inkorporering av CRPD i menneskerettsloven, og at regjeringen
Støre i en pressemelding 5. oktober 2022 varsler at de vil inkorporere
CRPD i norsk lov.
Disse medlemmer viser til
det fremgår av CPRD artikkel 13 at personer med nedsatt funksjonsevne
skal ha effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre.
Dette innebærer blant annet å tilrettelegge prosedyrer i alle ledd
av saksgangen, og å gi tilstrekkelig opplæring til dem som arbeider
innenfor rettspleien, herunder politi, påtalemakt, domstol og fengselsansatte.
Disse medlemmer viser videre
til at det i dag kun er personer med nedsatt funksjonsevne som er
offer for lovbrudd, som har rett til tilrettelagte avhør etter straffeprosessloven
§ 293.
Disse medlemmer viser til
at Nordlandsforskning på oppdrag fra Bufdir i 2018 avga rapporten «Rettssikkerhet
– likeverd og likeverdig behandling. Mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser
i møte med strafferettspleien». Rapporten belyser rettssituasjonen
for personer med kognitive funksjonsnedsettelser i møte med norsk
strafferettspleie, enten som fornærmet, vitne, mistenkt, siktet
eller tiltalt. Rapporten viser at personer med kognitive funksjonsnedsettelser bare
i begrenset grad blir systematisk fulgt opp i møte med politi og
rettsvesen. De mekanismene som strafferettspleien i dag har for
å følge opp personer med kognitive funksjonsnedsettelser, består
som regel av skjønnsutøvelsen til enkeltutøvere og i liten grad
av systematiske rutiner. Rapporten viser i tillegg at ansatte mangler opplæring
og kompetanse til å kunne fange opp flere med kognitive funksjonsnedsettelser.
Disse medlemmer viser til
at i Meld. St. 8 (2022–2023) «Menneskerettar for personar med utviklingshemming»
står det at Politidirektoratet erfarer at det er utfordringer med
å avdekke om en person har nedsatt kognitiv evne, slik at vedkommende
får et tilrettelagt tilbud fra starten av saken. Straffeprosessloven
og forskriften om tilrettelagt avhør stiller krav til gjennomføringen
av tilrettelagte avhør. Politidirektoratet opplyser om at det kan
være krevende å avdekke om en person har kognitive vansker som gjør
at hen har behov for tilrettelegging i forbindelse med etterforskningen
og rettergangen.
I Meld. St. 8 (2022–2023)
anslås det at om lag 10 prosent av innsatte i fengsel har kognitive
vansker. I stortingsmeldingen uttales det:
«Det er grunn til
å tru at mange personar med utviklingshemming og kognitive vanskar
ikkje blir fanga opp av politiet, rettsstellet og i fengsla, og
at mange av dei ikkje får den tilrettelegginga dei treng og har
behov for. Dette skaper store rettstryggleiksutfordringar for desse personane.»
Disse medlemmer mener det
er et presserende behov for å styrke rettssikkerheten til personer
med kognitive funksjonsnedsettelser. Det er behov for tiltak som
kan muliggjøre identifikasjon av personer med kognitive vansker
på et så tidlig stadium som mulig i saksgangen, fordi det er av
stor betydning for håndtering og videre oppfølging. Grunnleggende
kompetanse og opplæring for yrkesutøvere som møter personene i førstelinjen,
er etter disse
medlemmers syn det aller viktigste steget i retning av en
økt rettssikkerhet for personer med kognitive funksjonsnedsettelser.
Disse medlemmer fremmer på
denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre egnede tiltak for å heve kvaliteten
på og standardisere personundersøkelser etter straffeprosessloven
§ 161, slik at de kan fungere som verktøy for å identifisere kognitive funksjonsnedsettelser,
og herunder vurdere å inkludere kontrollspørsmål som danner grunnlaget
for å vurdere om man skal gå videre med for eksempel HASI (screening
for psykisk utviklingshemning hos voksne).»
«Stortinget
ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om å
endre straffeprosessloven § 239 slik at den også omfatter mistenkte
eller siktede personer, samt gjøre de nødvendige endringer i forskrift om
avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte
avhør).»
«Stortinget
ber regjeringen vurdere å opprette en ordning med mer aktiv støtte
til særlig sårbare personer i politiavhør, eksempelvis etter britisk
modell, hvor det er formalisert et krav om en «Appropriate Adult»
(AA) i straffesaker der psykisk utviklingshemmede er involvert,
og herunder vurdere om Statens barnehus kan tillegges et slikt ansvar.»
«Stortinget
ber regjeringen innføre rutiner hvor saksforberedende dommer får
rollen som meldepost for å sikre kunnskapsoverføring om kognitive
funksjonsnedsettelser fra politi, påtalemyndighet, forsvarer og
bistandsadvokat til domstolen.»
«Stortinget
ber regjeringen gjennomføre egnede tiltak for å heve den grunnleggende
kunnskapen om kognitive funksjonsnedsettelser hos studenter og ansatte
i alle relevante yrkesgrupper i rettspleien, samt sørge for at det
blir gitt opplæring i enkel kommunikasjon i de respektive student-
og yrkesgruppene.»
«Stortinget
ber regjeringen sørge for at det blir utarbeidet tilrettelagt skriftlig
materiale for personer med lese- og skrivevansker i alle ledd i
rettspleien.»
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener prinsipalt at det bør opprettes
et institusjonsregime som alternativ til dagens ordning med statlig
finansiert prøveløslatelse. Subsidiært mener disse medlemmer det bør foretas
en bred utredning av ordningen. Disse medlemmer støtter følgelig
forslag 1, forslag 2 og forslag 3.