Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Åsmund Aukrust, Nils-Ole Foshaug, Steinar Krogstad og Rigmor Aasrud, fra Høyre, Hårek Elvenes, Ingjerd Schou, Erna Solberg og lederen Ine Eriksen Søreide, fra Senterpartiet, Marit Arnstad og Bengt Fasteraune, fra Fremskrittspartiet, Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde, fra Sosialistisk Venstreparti, Ingrid Fiskaa, fra Rødt, Bjørnar Moxnes, fra Venstre, Guri Melby, og fra Kristelig Folkeparti, Dag-Inge Ulstein, viser til at grunnlaget for det foreliggende representantforslaget er resolusjon ES-11/4 fattet av FNs generalforsamling 12. oktober 2022. Resolusjonen erklærte de såkalte folkeavstemningene som Russland gjennomførte på okkupert territorium i Øst-Ukraina, for ugyldige, i tillegg til å kreve umiddelbar og betingelsesløs tilbaketrekning av russiske styrker fra disse områdene. Komiteen viser til at kun fem stater, herunder Belarus og Russland, stemte imot resolusjonen, mens Norge og hele 142 andre stater stemte for.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at en frysing av utviklingshjelp i tråd med representantforslaget vil ramme land som stemte avholdende under voteringen, mens forslaget ikke omtaler de ti statene som var fraværende under avstemningen.

Flertallet viser til utviklingsministerens vurdering av representantforslaget, hvor det blant annet trekkes frem at det ikke uten videre kan konkluderes med at land som avstod i avstemningen 12. oktober, støtter Russlands krigføring i Ukraina. Utviklingsministeren påpeker videre at kun en begrenset del av norsk bistand går direkte til samarbeidslandenes myndigheter, og at store deler kanaliseres gjennom FN-systemet og de internasjonale utviklingsbankene. Flertallet deler utviklingsministerens bekymring for at Ukraina-krisen kan bli en kile som øker avstanden mellom Vesten og det globale sør.

Komiteen mener at det er viktig at Norge og andre land som støtter Ukraina, er bevisste på russiske fordekte og åpne forsøk på å oppnå innflytelse i tredjeland. Man kan også arbeide for å begrense internasjonal støtte til Russland gjennom eksempelvis målrettet arbeid for å avsløre og motvirke fordekte russiske tiltak. I alle tilfeller må Norge tydeliggjøre sine synspunkter på krigen i internasjonale fora og i bilateral dialog med andre land.

Komiteen deler videre utviklingsministerens bekymring for redusert global tillit. Ifølge FN er vi i dag vitne til den største matkrisen i moderne tid, og det er nå slik at dersom alle som hadde behov for nødhjelp, bodde i ett land, ville dette vært det fjerde største landet i verden. Det er viktig at det engasjementet som Norge og likesinnede land viser for Ukraina, ikke fører til at man mister av syne de store utfordringene knyttet til fattigdom, helse, matsikkerhet, utdanning med mer i resten av verden.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti og Raudt meiner representantforslaget vil kunna byggja opp om ei blokkdelt verd. Desse medlemene er bekymra for at Russlands brutale og folkerettsstridige krig mot Ukraina kan forsterka ei splitting av verdssamfunnet mellom Vesten og resten, og meiner at vestlege land bør handtera dei internasjonale ringverknadene av krigen på ein klok måte for å unngå dette. Som utviklingsministeren peikar på, er det mange historiske, politiske og økonomiske grunnar til at 35 land avstod frå å stemme i avstemminga det blir vist til i representantforslaget. Desse medlemene meiner ei blokkdelt verd er negativt for norske interesser. Respekten for folkeretten og menneskerettane er avhengig av ei konsekvent haldning og må ikkje underordnast lojalitet til ei stormakt framfor andre. Desse medlemene peikar også på at ei blokkdelt verd vil gjera det vanskeleg, om ikkje umogleg, å løysa dei globale krisene vi står i. Klimakrisa, naturkrisa og ulikskapskrisa kan best løysast gjennom multilaterale samarbeid.

Desse medlemene merkar seg at det går lite bistand direkte til styresmakter, og at premissen for forslaget om å frysa bistanden dermed er svakt. Tvert imot går mykje av utviklingsfinansieringa til og via internasjonale organisasjonar og sivilsamfunnsorganisasjonar. Desse medlemene understrekar viktigheita av at Noreg støttar sivilsamfunn, menneskerettsforkjemparar og demokratirørsler som vågar å stå opp mot autoritære regime og for demokrati, likeverd og fred. Å straffa innbyggarane for haldningar styresmaktene deira gir uttrykk for, vil dessutan kunna ha den motsette effekten av det forslagsstillarane vil oppnå.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ser det som naturlig at land som ikke klart tar avstand fra Russlands ulovlige krig mot Ukraina, får reaksjoner på sine holdninger gjennom frys av bistandsmidler. Disse medlemmer ser at flere land kan ha hatt ulike motiv for å unnlate å stemme, men det er viktig for disse medlemmer at Norge gjennom sine handlinger viser at det forventes at land som er bistandsmottakere, også må vurdere hvor deres verdigrunnlag ligger. Dersom målet med bistandsoverføringer er å bygge tryggere og bedre hverdager for de som lider, må også nasjonene vise at de respekterer menneskerettigheter og krigens folkerett. Det gjør man ikke ved ikke aktivt å fordømme Russlands krigføring i Ukraina. Disse medlemmer mener det ikke er naturlig å ha reaksjoner overfor de land som ikke var til stede, da årsaken til fravær ikke er kjent og det dermed ikke har vært gjort et aktivt bevisst valg i avstemningsprosessen fra de fraværende landenes side.

Disse medlemmer mener at bistand er med på å bygge opp legitimiteten og innflytelsen til mottagende lands myndigheter. Det er historisk også eksempler på at bistandsmidler direkte og indirekte har bidratt til å berike de styrende myndigheter personlig. I denne sammenheng viser disse medlemmer også til at Riksrevisjonen i 2021 offentliggjorde en rapport hvor den blant annet har påpekt at bistand gjennom fond ikke nødvendigvis bidrar til å nå Norges utviklingspolitiske mål. Flere fond kan ikke dokumentere at bistanden når menneskene den er ment for. Betydelige kostnader går med til administrasjon og drift. Det er uvisst om bistanden er kostnadseffektiv. Utenriksdepartementet har ikke en overordnet strategi. Derfor mener disse medlemmer at det er viktig å få kontroll med bistandsmidlenes nytte og hensikt og benytte dem aktivt for å påvirke myndighetene i mottakerlandene til å foreta også etisk riktige prioriteringer i blant annet avstemninger i FN.