1.4.7 Nærings- og fiskeridepartementet har ikke iverksatt tilstrekkelige tiltak for å bidra til å redusere utfordringene med sykdom
Dyr skal beskyttes mot sykdom, jf. dyrevelferdsloven.
Spredning av smitte skal begrenses. Oppdretterne har ansvar for
å utvise nødvendig aktsomhet, slik at det ikke oppstår fare for
utvikling eller spredning av smitte. Dyrehelseforordningen, som
ble gjennomført i norsk rett i 2022, innebærer endrede krav til
biosikkerhet. Mattilsynet arbeider med implementeringen av forordningen.
Oppdrettsanlegg som ligger tett, og fartøysbevegelser mellom
anlegg øker risikoen for smitte av sykdom. Undersøkelsen viser at
anleggene ligger tett, særlig på Vestlandet. Dette er i stor grad
et resultat av tidligere forvaltningspraksis. Etter Riksrevisjonens
vurdering blir hensynet til smitte ivaretatt i Mattilsynets saksbehandling
når nye lokaliteter i sjø etableres i dag.
Pankreassykdom (PD) og Infeksiøs lakseanemi
(ILA) er alvorlige sykdommer som er meldepliktige til myndighetene.
Dette innebærer at oppdretteren skal overvåke og varsle om mistanke
eller påvisning av sykdom til myndighetene. Myndighetene kan pålegge
tiltak for å forebygge videre smitte. Norge har et mål om å forebygge
og begrense ILA, og la i 2022 fram en ny strategi med et innskjerpet
og tallfestet mål. Undersøkelsen viser at det vanligvis tar om lag
halvannen måned fra ILA blir påvist, til anlegget er tømt for fisk.
Mattilsynet setter også i verk en rekke andre tiltak i området rundt
et anlegg hvor det er mistanke om eller påvist ILA. Etter Riksrevisjonens
vurdering har Mattilsynet en tett oppfølging av utbrudd av ILA.
Det er likevel flere utbrudd av sykdommen langs hele kysten hvert
år.
Den norske PD-strategien innebærer blant annet
å begrense sykdommen til kysten fra Jæren til og med Sør-Trøndelag.
Her er sykdommen utbredt (endemisk), og smittet fisk får være i
sjøen fram til den er slakteklar. Riksrevisjonen mener det er positivt
at myndighetene gjennom regelverket og oppfølgingen av dette har
lykkes med å hindre at PD har spredt seg lenger nord. Undersøkelsen
viser at sykdommen reduserer velferden til fisken og gjør den mer
sårbar for håndtering, for eksempel avlusingsoperasjoner. PD bidrar
også til økt dødelighet. Dagens PD-strategi bidrar i liten grad
til å redusere helse- og velferdsutfordringene og den høye dødeligheten
i områdene hvor sykdommen er endemisk.
I forarbeidene til matloven ble det lagt til
grunn at føre-var-prinsippet skal være bærende i forvaltningen og
håndhevingen av helsespørsmål under loven. Det er bedre å vise forsiktighet
i forkant enn å måtte prøve å bøte på konsekvensene i etterkant.
Sykdommene som i dag medfører de største utfordringene når det gjelder dødelighet,
økonomiske tap og redusert fiskevelferd, er ikke meldepliktige til
myndighetene. Veterinærinstituttet og Mattilsynet har ikke en løpende
og systematisk oversikt over omfanget av sykdommer som ikke er meldepliktige.
Norske myndigheter har heller ingen plan for å redusere omfanget
av slike sykdommer. Dette gir myndighetene et mangelfullt grunnlag
for å vurdere forebyggende tiltak for å hindre videre smitte.
EU-regelverket gir norske myndigheter mulighet
til å oppføre alvorlige sykdommer på en nasjonal liste, slik at
de kan kreve at oppdretterne melder fra om utbrudd av disse sykdommene.
Norge kan gjennom dette regelverket også sette i verk tiltak. Nytten
av tiltak må vurderes opp mot kostnadene for samfunnet. Utslakting
av fisk for å hindre smitte kan medføre et stort økonomisk tap for
oppdretteren. Undersøkelsen viser at norske myndigheter bruker lang
tid på å vurdere om sykdommer som øker i omfang, og som har negative
konsekvenser, bør bli meldepliktige. Flere sykdommer har økt i omfang
uten at myndighetene har satt i verk tiltak. Det er vanskelig å
bekjempe en sykdom når den er blitt utbredt. Oppdretterne har ansvar
for å beskytte fisk mot sykdom og hindre spredning av smitte. En
enkelt oppdretter kan imidlertid ikke alene hindre smittespredning
i et område. Etter Riksrevisjonens vurdering har ikke myndighetene
i tilstrekkelig grad hatt en føre-var-tilnærming til nye sykdomsutfordringer.
De generelle kravene i regelverket er det viktigste virkemidlet
myndighetene bruker for å hindre spredning av sykdommer som ikke
er meldepliktige. Undersøkelsen viser at Mattilsynet stiller krav
for å redusere smitte via fartøy, men mange av fartøyene som frakter fisk,
klarer ikke å oppfylle kravene i regelverket. Mattilsynet gjennomfører
få tilsyn med disse fartøyene når de er i drift, selv om tilsynene
som gjennomføres, avdekker mange avvik når det gjelder rengjøring
og desinfeksjon.
Det er krav om at oppdretterne skal ha beredskapsplaner
for å håndtere utbrudd av sykdom. Undersøkelsen viser at flere oppdrettere
planlegger å bruke de samme knappe ressursene, slik som slakteri
og brønnbåt er. Mattilsynet vurderer hver enkelt beredskapsplan,
men ikke den totale beredskapen i et område.
Myndighetene stiller krav til brakklegging av
oppdrettsanlegg ved endt produksjonssyklus for å forebygge sykdom.
Mattilsynet er opptatt av at nærliggende anlegg skal brakklegges
samtidig. Undersøkelsen viser at det er usikkert i hvilken grad
størrelsen på brakkleggingsområdene bidrar til å redusere smitte.
Systemet for brakklegging har ikke blitt evaluert. Etter Riksrevisjonens
vurdering er tiltakene som er innført for å forebygge smitte, og
Mattilsynets oppfølging av fartøy som frakter fisk, ikke tilstrekkelige
til å redusere utfordringene med sykdom i havbruksnæringen.