Dokument 8:119 S (2024–2025)

I dokumentet fremmes følgende forslag:

1. Stortinget ber regjeringen opprette en egen medisinsk spesialitet i palliativ medisin, slik at Norge sikrer nødvendig kompetanse innen lindrende behandling i tråd med tidligere vedtak i Stortinget.

2. Stortinget ber regjeringen sikre en likeverdig tilgang til god palliativ behandling i hele landet, slik at ingen står uten nødvendig lindrende omsorg. Tilbudet skal sikres uavhengig av bosted eller lokale prioriteringer.

3. Stortinget ber regjeringen innføre en nasjonal plan for utbygging av palliative spesialposter og mobile palliative team for å møte fremtidens behov i helsevesenet.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslagene.

Dokument 8:248 S (2024–2025)

I dokumentet fremmes følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med KS (Kommunesektorens organisasjon) utarbeide en overordnet nasjonal handlingsplan for hvordan en kan forhindre at aleneboende hjelpetrengende – særlig eldre – dør ensomme i eget hjem.»

Det vises til dokumentet for nærmere redegjørelse for forslaget.

Forslag 1 om egen medisinsk spesialitet (Dokument 8:119)

Komiteen viser til forslag 1 om å opprette en egen medisinsk spesialitet i palliativ medisin, slik at Norge sikrer kompetanse innen lindrende behandling i tråd med tidligere vedtak i Stortinget.

Komiteen viser til høringsinnspillene som er sendt til komiteen.

Den norske Legeforening skriver:

«Legeforeningen mener at spesialisert kompetanse i palliativ medisin er påbyggingskompetanse for relevante legespesialiteter, og har i tidligere høring uttalt at opprettelse av en ny hovedspesialitet ikke er den beste løsningen for et smalt og spisset fagfelt slik palliativ medisin er. Legeforeningen har derfor tilrådet en videreføring av palliativ medisin som et formelt kompetanseområde med nasjonal godkjenning fra myndighetene. Samtidig mener Legeforeningen at det er behov for å øke den grunnleggende kompetansen i hele helsetjenesten, både ved å gi fagområdet palliasjon større plass i grunnutdanningene, og ved at leger med spesialisert kompetanse i palliativ medisin gis en viktig rolle med kompetanseoverføring til annet helsepersonell.»

Barnekreftforeningen skriver i sitt høringsinnspill til komiteen:

«Kompetanse i palliativ medisin er bygget opp over 25 år i Norge, og det er avgjørende at denne beholdes. Palliasjon handler om mer enn kreft – det gjelder alle barn og voksne med livstruende eller livsbegrensende diagnoser. Debatten om dødshjelp viser hvor viktig det er med god lindrende behandling mot slutten av livet. Palliasjon handler midlertidig ikke bare om livets sluttfase, men om livskvalitet hele livet. Derfor er det bekymringsfullt at den nordiske videreutdanningen innen palliativ medisin for leger nå avvikles uten en plan for videreføring. Et opplæringstilbud som kun fokuserer på breddekompetanse, kan ikke erstatte spisskompetansen som i dag kun 60 leger i Norge besitter – og over halvparten av disse nærmer seg pensjonsalder.»

Kreftforeningen skriver i sitt høringsinnspill til komiteen:

«Derfor støtter vi representantforslaget om opprettelse av påbyggingsspesialisering i palliativ medisin. Man må omgående sikre at den nordiske videreutdanningen i palliasjon videreføres nasjonalt, og at nåværende leger med godkjent kompetanseområde blir godkjente spesialister.»

Norsk forening for palliativ medisin skriver i sitt høringsinnspill:

«Vi treng at det straks blir

• sagt klart frå om at kompetanseområdet i palliasjon vil halde fram til tilfredsstillande spesialistordning er på plass

• sett i gong arbeid for å sikre ei nasjonal utdanning på linje med det nordiske kurset, som har vore ein hjørnestein for utdanning av norske legar som har fått kompetanseområdet i palliasjon

• gitt eit tidsplan for korleis statsråden vil følgje opp stortingsvedtaket frå 2020

• NFPM støttar ein auka kompetanse i dette fagfeltet blant legar generelt.»

Barnesykepleierforbundet skriver i sitt høringsinnspill til komiteen:

«Palliativ medisin er et tverrfaglig fagfelt hvor leger, sykepleiere og annet helsepersonell samarbeider for å gi helhetlig omsorg til pasienter med alvorlig, uhelbredelig sykdom. Sykepleiere er en nøkkelressurs i å lindre symptomer, ivareta pasientens psykososiale og eksistensielle behov, og sikre kontinuitet i omsorgen gjennom hele pasientforløpet. Dette gjelder både i spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og hjemmetjenesten. For å sikre høy kvalitet i fremtidens palliative helsetjeneste, er det avgjørende å styrke sykepleiernes kompetanse på tvers av fagfelt, med et spesielt fokus på barnepalliasjon.»

På denne bakgrunn fremmer komiteen følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere palliativ medisin som påbyggingsspesialitet, for å sikre nødvendig og spesialisert kompetanse innen lindrende behandling i tråd med tidligere stortingsvedtak, og som erstatning for den nordiske videreutdanningen som avvikles. Stortinget forventer at etableringen av palliativ medisin som påbyggingsspesialitet etableres så raskt som mulig.»

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til Stortingets vedtak nr. 90 av 17. november 2020 jf. Innst. 73 S (2020–2021), og slutter seg til forslaget i Dokument 8:119 S (2024–2025) om å etablere palliativ medisin som påbyggingsspesialitet og sikre kontinuitet i videreutdanningen. Flertallet understreker at spesialistordningen må etableres så raskt som mulig av regjeringen for å sikre nødvendig kompetanse innen lindrende behandling.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det ikke blir opphold i videreutdanningen i palliativ medisin, at kompetanseområdet videreføres inntil en tilfredsstillende spesialistordning er på plass, og at leger med godkjent kompetanseområde godkjennes som spesialister.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mener det er viktig at kompetanseområdet videreføres i påvente av en påbygningsspesialitet. Disse medlemmer understreker at det er viktig at de som har gjennomført læringsmål på kompetanseområdet, blir tellende.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener at tidligere vedtak i Stortinget må følges opp, og at kompetanseområdet i palliasjon må holde fram inntil tilfredsstillende spesialistordning er på plass. Det er ingen motsetning mellom å sikre breddekompetanse i palliasjon og lindrende behandling, og det å ha et spesialistnivå.

Flertallet mener at palliativ medisin må videreføres som et eget spesialområde for å sikre nødvendig kompetanse innen lindrende behandling. Flertallet viser til at palliasjon ikke bare handler om lindring av symptomer, men også om helhetlig omsorg som ivaretar pasientens fysiske, psykiske, sosiale og eksistensielle behov. Flertallet understreker at spesialisert kompetanse i palliasjon er nødvendig for å håndtere komplekse sykdomsforløp og sikre at pasienter får riktig og verdig behandling i livets siste fase.

Flertallet registrerer med bekymring at spesialiseringen innen palliativ medisin for norske leger avsluttes i mai 2025, samtidig som en betydelig andel av dagens palliative spesialister snart går av med pensjon. Flertallet vil understreke at bakgrunnen for forslaget og målsettingen med forslaget er at Stortinget omgående sikrer at den nordiske videreutdanningen i palliasjon videreføres nasjonalt, og at nåværende leger med godkjent kompetanseområde blir godkjente spesialister.

Flertallet viser til det skriftlige innspillet fra Den norske legeforening, som uttaler følgende på side 1:

«Legeforeningen mener at det er nødvendig å ha et myndighetsforankret og formalisert system for utdanning og godkjenning innen spesialisert kompetanse i palliativ medisin. Et ikke-formalisert opplæringstilbud i helsetjenesten vil ikke være robust nok til å sikre fremtidens kompetansebehov.»

Flertallet viser også til Kreftforeningens bekymring uttrykt på side 2, der det fremheves at:

«En spesialisering i palliativ medisin vil kunne bidra til å sikre en likeverdig tilgang til god palliativ behandling i hele landet. (...) Vi deler fagmiljøets bekymring for at viktig kompetanse kan gå tapt, og mener det haster med å ta i bruk de spesialistene som i dag er klare for å lære opp nye.»

Flertallet viser videre til at en breddekompetanse alene ikke vil dekke det fremtidige behovet, og at det ifølge europeiske standarder trengs minst 150 spesialiserte palliativmedisinere i Norge.

Flertallet viser til Barnekreftforeningens uttalelse på side 6, som understreker viktigheten av spesialisert kompetanse:

«Et opplæringstilbud som kun fokuserer på breddekompetanse, kan ikke erstatte spisskompetansen som i dag kun 60 leger i Norge besitter – og over halvparten av disse nærmer seg pensjonsalder.»

Flertallet mener at regjeringen må følge opp Stortingets vedtak fra 17. november 2020 om etablering av palliativ medisin som medisinsk spesialitet eller påbyggingsspesialitet. Flertallet vil understreke at regjeringens alternative løsning med breddekompetanse i palliasjon ikke kan erstatte den nødvendige spesialiserte kompetansen som WHO og OECD anbefaler. Flertallet merker seg at statsråden vektlegger breddekompetanse i palliativ medisin i sitt svar til forslaget, men flertallet vil understreke at skal det være en slik breddekompetanse, er det særs viktig at det er en spesialisering som ligger til grunn. Flertallet vil derfor fastholde at en formalisert spesialisering innen palliasjon er nødvendig for å sikre helhetlig og faglig forsvarlig behandling til alle pasienter med alvorlig sykdom, og at breddekompetansen i resten av helsevesenet må bygges på denne grunnleggende spesialiseringen.

Flertallet vil videre trekke frem Norsk forening for palliativ medisin, som på side 5 uttrykker:

«Ein del pasientar kan ikkje hjelpast berre på grunnlag av breiddekompetanse i palliasjon. Desse vil utsetjast for stor liding utan eit spesialistnivå.»

Videre viser flertallet til høringsuttalelsen fra leder av kompetansetjenesten for lindrende behandling i Nord-Norge, side 8:

«Spesialister i palliasjon er betydelig billigere enn de tjenester og spesialister deres tilstedeværelse trolig vil redusere behovet av, nemlig reduserte behov for RTG-undersøkelser, intensivpersonell og dyr kjemoterapi. Samtidig bidrar de til at det dreier seg om pasientens behov og ikke organspesialistenes behov for utredning og behandling. Det er derfor påfallende at denne spesialiteten stilles i bero mens dagens regjeringen gjennomfører dyre tiltak for å redusere ventelister på kort sikt. Vi som arbeider i fagfeltet forstår utmerket godt at helsetjenester er et knapphetsgode og vil derfor bidra til bedre prioritering. I tillegg vil HOD løfte palliasjonskompetansen generelt først. Dette høres bra ut, men uten spesialister kan man ikke spre kompetanse som ikke er der. Dette er derfor noe som må gjøres samtidig.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at spørsmålet har vært tatt opp med statsråden både gjennom skriftlig spørsmål og ordinær spørretime, og reagerer på at statsråden ved begge anledninger har avvist å følge opp Stortingets anmodningsvedtak, til tross for at Helsedirektoratet har levert på sitt oppdrag fra regjeringen om innretning av spesialisering i palliativ medisin. Disse medlemmer støtter forslaget om å nok en gang be regjeringen opprette en egen medisinsk spesialitet i palliativ medisin. Disse medlemmer viser til at palliativ medisin er en av de raskest voksende spesialiteter i USA og flere steder i Europa, og at WHO har slått fast at palliasjon er en av hjørnesteinene i et moderne helsevesen. I WHOs sett av globale kvalitetsindikatorer for palliasjon fra 2021 er formalisering av legers utdanning i palliativ medisin ansett som en av nøkkelindikatorene.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt er enig i at det bør opprettes en egen spesialisering i palliativ medisin. Disse medlemmer ser behovet for mer breddekompetanse, men mener det forutsetter at man opprettholder et sterkt, medisinsk fagmiljø med egen spesialisering. Etableringen av en spesialisering i palliasjon er et steg i riktig retning, men det er også behov for tiltak som kan sikre fagmiljøet på kortere sikt.

Forslag 2 og 3 om likeverdig tilgang til palliativ behandling og nasjonal plan for utbygging av spesialposter og palliative team (Dokument 8:119)

Komiteen viser til forslagene.

Komiteen viser til Stortingets behandling av meldingen om lindrende behandling og omsorg (Meld. St 24 (2019–2020) og Innst. 73 S (2020–2021)) og vedtak nr. 91 (2020–2021) fattet i forbindelse med stortingsbehandlingen:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en egen forpliktende handlingsplan for lindrende behandling og omsorg og fremlegge den for Stortinget på egnet måte. Planen bør blant annet sikre:

• at sykehusene har en plan for å forhindre overbehandling mot livets slutt

• at helseforetakene har en plan for hvordan de i et samarbeid med kommunene kan forhindre uverdige transporter av pasienter i livets sluttfase

• at ingen som mottar hjelp fra helsetjenesten – i den grad det er mulig – skal dø alene eller være alene i livets sluttfase. Dette målet gjelder også i pandemier og tilsvarende kriser

• bedre samarbeid om den alvorlig syke pasienten ved at det opprettes samarbeidsavtaler mellom kommuner og sykehus om felles utvikling og bruk av pasienttilpassede forløp innenfor palliasjon, og ved å involvere pasientorganisasjonene i arbeidet – en plan for å styrke kompetansen til å ivareta menneskers åndelige og eksistensielle behov, slik at pasienter og pårørende sikres helhetlig behandling og omsorg.»

Komiteen viser også til vedtak nr. 92 (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen ta en gjennomgang av finansieringsordningen, slik at måten veiledning og ambulerende virksomhet finansieres på for spesialisthelsetjenestens palliative team, ikke blir et hinder for å oppnå gode oppfølgingsløp.»

Komiteen viser til statsrådens svarbrev til komiteen, der statsråden peker på at de regionale helseforetakene skal sørge for å ha personell med tilstrekkelig kompetanse innen palliasjon og organisere det palliative tilbudet i tråd med den nasjonale faglige retningslinjen for palliasjon, slik at tilbudet i størst mulig grad ivaretar befolkningens behov. Statsråden peker også på at palliasjon utøves innen de fleste fagområder, og på alle nivåer i helsetjenesten – og i stor grad utenfor spesialiserte palliative enheter. Komiteen merker seg at statsråden skriver at det i tråd med den nasjonale retningslinjen for palliasjon gis lindrende behandling ikke bare i egne lindrende enheter, men også i ulike avdelinger der pasienten allerede er innlagt og/eller hjemme med støtte fra spesialisert kompetanse i lindrende team – i samarbeid med den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Statsråden svarer også at ifølge de regionale helseforetakene gis en viktig og stor del av lindrende behandling i den kommunale tjenesten og hjemme ofte i et samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten. Statsråden mener derfor at det palliative tilbudet er organisert godt, i tråd med faglige råd og organisert på en bærekraftig måte, og med stegvis modell der opplæringstilbud i bredde prioriteres først, før spesialisert kompetanse tilpasses og avpasses breddetilbudet.

Komiteen bemerker at statsråden ikke har omtalt eventuelle økonomiske konsekvenser, ut over dagens modell der Helse- og omsorgsdepartementet har valgt å prioritere breddekompetanse, ikke spesialisering innen palliasjon. Statsråden viser til at det i 2025 er bevilget 13,2 mill. kroner til tilskuddsordning for kompetansehevende tiltak for lindrende behandling ved livets slutt. Statsråden trekker også fram tiltak som fremmer tverrfaglig teamarbeid, samhandling og en mer hensiktsmessig organisering.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Senterpartiet viser til Dokument 15:1517 (2024–2025), svar på skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe, der statsråden skriver at Stortingets vedtak nr. 91 (2020–2021) om en egen forpliktende handlingsplan er fulgt opp i Prop. 1 S (2020–2021), gjennom omtale av status for tiltak i tråd med Stortingets anmodning og kommende planer for arbeidet med å styrke palliasjonsfeltet.

Disse medlemmer viser også til Dokument nr. 15:1518 (2024–2025), svar på skriftlig spørsmål fra Kjersti Toppe om utvikling i døgnplasser for palliasjon siden 2020, der det kommer frem at det har vært liten økning i døgnplasser på feltet trass i målene for stortingsmeldingen, og i noen helseforetak legges døgnplasser ned.

Disse medlemmer mener at Stortingets vedtak om en egen, forpliktende handlingsplan ikke er fulgt opp på en god nok måte, og er bekymret for at fagområdet ikke får den oppmerksomhet og utvikling som lå til grunn for vedtakene og Stortingets behandling av Meld. St. 24 (2020–2021).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en egen forpliktende handlingsplan for lindrende behandling og omsorg for Stortinget, som oppfølging av vedtak nr. 91 (2020–2021) og for å sikre likeverdig tilgang til palliativ behandling. Inntil slik handlingsplan legges frem, settes eventuelle planer for avvikling av døgntilbud på vent.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til statsrådens svarbrev, hvor det blir slått fast at befolkningen i hele landet skal ha god tilgang til lindrende behandling og omsorg når livet går mot slutten. Derfor er det viktig at en sikrer spesialisert kompetanse, men også breddekompetanse innen palliativ behandling.

Disse medlemmer vil bemerke at palliativ omsorg i dag gis både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og at flere personellgrupper ivaretar pasienter i livets sluttfase. Derfor må dette organiseres på en måte som vil være bærekraftig, ut fra de tilgjengelige ressursene i henhold til personell og kompetanse. Disse medlemmer viser til at statsråden skisserer en trinnvis tilnærming, hvor en nettopp bygger ut et kompetansetilbud som dekker behovet til både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Det er de regionale helseforetakene som har fått i oppdrag å etablere et opplæringstilbud i palliasjon.

Disse medlemmer vil påpeke at «Nasjonal Helse og samhandlingsplan 2004–2007» og «Fellesskap og meistring – Bu trygt heime» har vektlagt behovet både for generalist og breddekompetanse for å kunne gi gode helse- og omsorgstjenester, dette innebærer også innen palliasjon. Her har arbeidsgiver ansvar for å kartlegge den enkelte ansatte sin kompetanse, men også å gi kompetanseheving der det er nødvendig for å nettopp å gi god palliativ behandling ut fra den enkeltes behov.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti vil samtidig understreke at palliativ medisin er et tverrfaglig fagfelt der leger, sykepleiere og annet helsepersonell samarbeider om å gi helhetlig omsorg til pasienter med alvorlig og uhelbredelig sykdom. Sykepleiere har her en nøkkelrolle i symptomlindring, i å ivareta pasientenes psykososiale og eksistensielle behov og for å sikre kontinuitet i omsorgen gjennom hele behandlingsforløpet, både innen spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten og hjemmetjenesten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil videre understreke betydningen av å styrke kompetansen hos både sykepleiere og fastleger. Flertallet viser her til uttalelsen fra Kreftsykepleierne NSF på side 3:

«Fastleger har et stort og bredt ansvar og mange opplever å få for lite mengdetrening i dette arbeidet. I praksis erfarer en at fastlegene har behov for å kunne rådføre seg med spesialister i palliasjon.»

Flertallet vil derfor fastholde at en formalisert spesialisering innen palliasjon er nødvendig for å sikre helhetlig og faglig forsvarlig behandling til alle pasienter med alvorlig sykdom, og at breddekompetansen i resten av helsevesenet må bygges på denne grunnleggende spesialiseringen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at lindrende behandling og omsorg bør gis til alle som har behov for det uavhengig av diagnose, prognose, alder, bosted eller andre forhold. Høyre mener man må tilrettelegge for god livskvalitet gjennom aktiv livshjelp, smertelindring og omsorg til pasienter i avslutningsfasen av livet. For å bedre forstå hva den enkelte og deres pårørende ønsker, trengs mer åpenhet om alvorlig sykdom, og vi må snakke om døden.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å sikre valgfrihet for pasienter i en sårbar situasjon. Mennesker som er alvorlig syke og deres pårørende skal ha rom til å dele sine ønsker og behov om hjelpetilbudet. Disse medlemmer vil også legge til rette for at flere aktører kan bidra til å styrke og etablere lindrende enheter. Disse medlemmer vil legge til rette for et mangfold i det palliative behandlingstilbudet og peker på det viktige arbeidet som gjøres av ideelle aktører, som for eksempel Stiftelsen Nordre Aasen og Frambu.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener også det er behov for tiltak som på sikt særlig kan styrke kommunehelsetjenestens kompetanse innenfor palliasjon, og at alle yrkesgrupper som vil være involvert i palliative forløp, får styrket sin kompetanse innenfor fagområdet.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan lindrende behandling, omsorg ved livets slutt og barnepalliasjon kan styrkes i grunn-, etter- og videreutdanningene i fag- og yrkesopplæringa, fagskolene og universitets- og høyskolesektoren.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Innst. 73 S (2020–2021), der Senterpartiet sto bak flere forslag som ikke fikk flertall på Stortinget, om å styrke den palliative kompetansen i hele helsetjenesten, og det er viktig at også utdanningene lager en god plattform for slik kunnskap. Disse medlemmer mener at en plan for dette hører hjemme i den handlingsplanen for palliativ omsorg som Senterpartiet mener at regjeringen nå må fremme for Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Rødt, Kristelig Folkeparti og Pasientfokus viser til at barn i palliative forløp har helt andre behov enn voksne. Disse medlemmer mener det er avgjørende at barn får behandling og oppfølging som er tilpasset deres alder, utviklingsnivå og familiesituasjon. For å kunne tilby helhetlig og forutsigbar oppfølging, må det sikres tverrfaglige og robuste team med spesialisert kompetanse i barnepalliasjon i hele landet.

Disse medlemmer påpeker at mange barnepalliative team i dag består av helsepersonell i små og midlertidige stillinger, noe som gjør det krevende å bygge stabile og faglig sterke tilbud. Barnepalliative forløp er ofte langvarige og komplekse, og forutsetter personell med spisskompetanse. Slike fagmiljøer lar seg ikke etablere gjennom kortsiktige eller midlertidige tiltak. Det kreves langsiktig satsing, trygge arbeidsvilkår og forutsigbare rammer.

Disse medlemmer viser til at det i Prop. 1 S (2024–2025), kap. 732 post 71, er satt av 33 mill. kroner til videreføring av barnepalliative team. Disse midlene var øremerket i perioden 2023–2024, men fra 2025 inngår de i helseforetakenes basisfinansiering og er ikke lenger øremerket barnepalliasjon.

Disse medlemmer understreker at det nå er opp til hvert enkelt helseforetak å prioritere hvordan midlene benyttes. For å sikre at de faktisk går til å styrke barnepalliative tjenester, må det opprettes faste stillinger i teamene. På den måten kan vi sikre faglig kvalitet, kontinuitet og forutsigbarhet for alvorlig syke barn og deres familier.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre kontinuitet og kompetanse i det barnepalliative arbeidet gjennom flere faste stillinger til palliative team i hele landet.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at barnepalliasjon må bygges opp i de offentlige sykehusene. Dessverre valgte Solberg-regjeringen og stortingsflertallet i stedet å satse på barnehospice, og flere millioner kroner ble bevilget til et tilbud som nå er avviklet. Disse medlemmer viser til følgende forslag som Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sto bak i Innst. 73 S (2020–2021):

«Stortinget ber regjeringen følge opp anbefalingen i NOU 2017:16 På liv og død, og ikke prioritere midler til oppretting av et barnehospice i Norge, men i stedet sikre rask oppbygging av barnepalliative sentre og ambulerende barnepalliative team i alle helseregioner for å gi alle alvorlig syke barn et tilbud i hjemmet eller i nærheten av der de bor.»

Disse medlemmer viser også til forslag fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i samme innstilling om å be regjeringen sørge for at det etableres barnepalliative team ved alle regionssykehus i Norge, og at disse finansieres gjennom øremerkede midler i en oppbyggingsfase.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Pasientfokus fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre en likeverdig tilgang til god palliativ behandling i hele landet, slik at ingen står uten nødvendig lindrende omsorg. Tilbudet skal sikres uavhengig av bosted eller lokale prioriteringer.»

«Stortinget ber regjeringen innføre en nasjonal plan for utbygging av palliative spesialposter og mobile palliative team for å møte fremtidens behov i helsevesenet.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Pasientfokus mener det er viktig å sikre et godt palliativt tilbud til alle som trenger det. Disse medlemmer viser til regjeringens nedbygging av tilbudet, eksempelvis gjennom nedleggelse av palliativ enhet ved UNN Harstad. Det har skapt stort engasjement i lokalmiljøet, og har møtt motstand fra blant annet Kreftforeningen.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen stoppe nedleggelsen av palliativ enhet ved UNN Harstad.»

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener det ikke er en ny plan vi trenger når tilbud legges ned og tilbudet blir dårligere, det vi trenger er å faktisk gjøre noe.

På denne bakgrunn fremmer dette medlem følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre de palliative tilbudene som allerede eksisterer, og aktivt arbeide for å utvikle nye tilbud der dette mangler i dag.»

Forslag om handlingsplan for at ingen hjelpetrengende ufrivillig skal dø alene (Dokument 8:248)

Komiteen viser til representantforslaget i Dokument 8:248 S (2024–2025) om at ingen hjelpetrengende ufrivillig skal dø alene i eget hjem. Komiteen er enig med forslagsstillerne i at historiene fra Dagbladets reportasje er hjerteskjærende. Der kommer det fram at mennesker dør alene i sine hjem og blir liggende uoppdaget i uker og måneder. Komiteen merker seg at tallene for de siste fem årene er alvorlige, 451 mennesker har ligget døde i boligene sine i mer enn en uke før de ble funnet, 205 personer har blitt liggende i mer enn tre uker, og 57 personer har blitt liggende i over to måneder. Komiteen merker seg også rapporten fra Røde Kors fra 2022, «Glemt i eget hjem», som dokumenterer at ensomhet og manglende oppfølging rammer mange eldre. 49 pst. av besøksvennene tror deres besøksvert ofte er ensom, og blant hjemmeboende eldre over 75 år melder 6 pst. at de ikke får nok hjelp fra kommunen, mens 39 pst. av aleneboende eldre sier at de føler seg ensomme.

Komiteen vil vise til at viktige kommunale tilbud, som hjemmesykepleie og tiltak i frivillig regi, kan være med og forebygge at mennesker dør alene i eget hjem uten at det blir oppdaget før det det er gått lang tid. Komiteen ser positivt på tiltak som ble trukket fram i Røde Kors sin rapport: forebyggende hjemmebesøk, lavterskeltilbud for eldre hjemmeboende sin psykiske helse, godt samarbeid med frivilligheten, at alle eldre får tilbud om meningsfulle aktiviteter sammen med andre, og eldrekoordinator/seniorveiledere i kommunene.

Komiteen vil peke på Meld. St. 24 (2019–2020), Innst. 73 S (2020–2021), vedtak nr. 91 (2020–2021), der det ble vedtatt å be regjeringen utarbeide en egen handlingsplan for lindrende behandling og omsorg. I vedtaket sto det at planen blant annet skulle sikre at ingen som mottar hjelp fra helsetjenesten – i den grad det er mulig – skal dø alene eller være alene i livets sluttfase. Dette målet gjelder også i pandemier og tilsvarende kriser.

Komiteen mener at tiltak for å hindre at hjemmeboende hjelpetrengende/eldre dør alene, må starte med tiltak for å hindre at hjemmeboende hjelpetrengende er ensomme og mangler sosial kontakt med andre mennesker, og at alle tilbys daglig aktivitet.

Komiteen viser til Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og mestring, Bu trygt heime, der regjeringen presenterte sin innsats for et mer aldersvennlig samfunn preget av åpenhet, trygghet og fellesskap. Meldingen hadde fire innsatsområder: Levende lokalsamfunn, boligtilpassing- og planlegging, kompetente og myndiggjorte medarbeidere og trygghet for brukere og støtte til pårørende. Komiteen mener det trengs en helhetlig innsats for at hjelpetrengende som bor hjemme, skal oppleve trygg og meningsfull hverdag og ikke oppleve ensomhet, og at færrest mulig opplever å dø alene eller være alene i livets sluttfase.

Komiteen viser videre til statsrådens brev, der det blir trukket fram at regjeringen i tillegg til å ha løftet ensomhet i Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring. Bu trygt heime, viser til at ensomhet også har vært et sentralt tema i Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga, Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar og Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033). Komiteen merker seg at statsråden også tar opp at ensomhet er tatt opp på regjeringens konsultasjonsmøte med KS, og at denne dialogen blir fulgt opp videre, og at statsråden mener at det ikke er behov for en egen overordnet nasjonal handlingsplan, men å arbeide med de tiltak som allerede er igangsatt.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at ensomhet er et alvorlig folkehelseproblem som påvirker helsen og livskvaliteten til mange mennesker, og at regjeringen har igangsatt dialog med KS om hvordan kommunene har fulgt opp denne problematikken.

Disse medlemmer viser videre til at ensomhet er et sentralt tema i blant annet Meld. St. 15 (2022–2023) Folkehelsemeldinga. Nasjonal strategi for utjamning av sosiale helseforskjellar, Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse (2023–2033) og Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring. Bu trygt heime.

Disse medlemmer deler synet i statsrådens svarbrev, hvor det fremgår at utfordringen med ensomhet og livets siste fase best løses gjennom oppfølging av fremlagte stortingsmeldinger, strategier og handlingsplaner om å løse de største utfordringene i helse- og omsorgstjenesten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at vårt liv har en ende – døden. Døden kan inntreffe etter langvarig opphold på institusjon (m.a.o. noe forberedt) eller det kan skje plutselig. Da mange bor alene i eget hjem, vil dødsfall også skje her.

Disse medlemmer understreker at dette representantforslaget først og fremst handler om forebygging; ingen skal dø ensomme fordi de ikke hadde oversikt over alternativene, f.eks. sosiale fellesskap innenfor akkurat sitt interessefelt. Eller de ba ikke om nødvendig hjelp fra det offentlige hjelpeapparat, f.eks. fordi de satte sin ære i å klare seg selv. Derfor ba de verken om økonomisk, medisinsk eller praktisk bistand i hjemmet. Som storsamfunn kan vi ikke akseptere at medmennesker dør av underernæring, eller «drukner» i leiligheter preget av søppel og udyr.

Disse medlemmer mener vi som medmennesker aldri kan si: her gjør vi nok. Disse partier mener at man med enkel ressursinnsats kan gjøre mer. To eksempler på dette er Røde Kors Besøkstjeneste, som kan mobilisere mange flere besøksvenner dersom det legges til rette for det. Det andre eksempelet er kommuner hvor seniorrådgiveren kan ta en telefon til alle på det tidspunkt den enkelte blir pensjonist.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Pasientfokus følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i samarbeid med KS (Kommunesektorens organisasjon) utarbeide en overordnet nasjonal handlingsplan for hvordan en kan forhindre at aleneboende hjelpetrengende – særlig eldre – dør ensomme i eget hjem.»