Tilstanden i barnevernet i dag

Komiteen viser til at situasjonsbeskrivelsen bekrefter behovet for å styrke og forbedre barnevernet på en rekke områder. Dette gjelder også barns opplevelse av å ikke bli tilstrekkelig lyttet til, og at mulighetene til å påvirke ikke er gode nok. Komiteen vil særskilt legge vekt på utfordringen ved at mange barn må vente lenge på tilbud, at de utsettes for flere og krevende flyttinger, og at de oftere enn jevnaldrende opplever helseplager. Barna opplever også å få dårligere skoleresultater og gjennomføring. Manglende samarbeid mellom vel-ferdstjenestene og institusjoner som ikke klarer å ivareta omsorgen på en god nok måte, er også en del av situasjonen.

Komiteen har merket seg at det er en overrepresentasjon av barn i familier med store levekårsutford-ringer i barnevernet. Særskilt nevnes også barn med problemer knyttet til kriminalitet, psykiske problemer og skadelig bruk av rusmidler, samt familier med opphopning av utfordringer knyttet til psykiske vansker og rusmiddelbruk.

Komiteen viser til at mange foreldre oppgis å oppleve kontakten med barnevernet som krevende og med en opplevelse av maktubalanse. På den annen side vises det også til at mange er fornøyde med hjelpetiltakene som støttekontakt, besøkshjem og nettverksmobilisering. Komiteen merker seg at regjeringen mener at det fortsatt bør vurderes om foreldrene får den hjelp og støtte de trenger.

Komiteen registrerer at antall årsverk i det kommunale barnevernet har økt med over 90 pst. fra 2010 til 2023, til 6 800 årsverk. Det høye gjennomtrekket av ansatte, som ifølge KS utgjør om lag 17 pst., gir imidlertid – etter komiteens syn – stor grunn til bekymring. Rekrutteringsproblemer, arbeidspress og stress sammen med høyt sykefravær oppgis som hovedårsak, og svært mange opplever også vold og/eller trusler. Komiteen støtter de betydelige kompetansehevingstiltakene som omtales, og forventer at disse vil bidra til en bedre tjeneste for barn og familier, og en bedre og mer stabil arbeidssituasjon for ansatte. Komiteen vektlegger også Helsetilsynets klare syn på behovet for god styring og ledelse av den daglige tjenesten, og den overordnede styringen fra kommunen.

Barnevernsutvalget viste til utfordringer knyttet til samhandling både med Bufetat og med velferdstjenester for øvrig, som helsetjenesten, Nav og skole. Komiteen anser det som svært viktig at dette bedres.

Komiteen viser til de betydelige utfordringene knyttet til Bufetats ivaretakelse av bistandsplikten, og at mange barn ofte ivaretas av kommersielle institusjoner, gjerne som enetiltak og gjennom enkeltkjøp. Komiteen merker seg at utredninger peker på utfordringer knyttet til motsetningen mellom å ha et tilstrekkelig og differensiert tilbud, og samtidig forventningen om høy kapasitetsutnyttelse og ressursstyring. Dessuten at et forsvarlig tilbud kan kreve at andre sektorer deltar, for eksempel når det gjelder barn med alvorlig psykiske lidelser. Komiteen har også merket seg at en undersøkelse fra Oslo Economics viste til at utfasing av kommersielle tilbud har bidratt til kapasitetsproblemer. Det vises også særskilt til at barna har større problemer enn før med psykisk uhelse, rusmiddelbruk og kriminalitet.

Siden 2021 har grunnkapasiteten økt med nærmere 70 plasser fram til høsten 2024. Komiteen viser til at regjeringen i tillegg til å ha fått utviklet en institusjonsstrategi mener at det særlig er et mål å øke kapasiteten i det statlige tilbudet. I tillegg ønsker regjeringen et langsiktig og betydelig innslag av ideelle aktører, og mener at det vil være behov for også private kommersielle aktører framover, med langsiktig kapasitet, av hensyn til bistandsplikt og kostnadskontroll.

For å styrke kunnskapsgrunnlaget for tiltak i barnevernet har komiteen merket seg at regjeringen har tatt initiativ til økt satsing knyttet til utsatte barn og unge, i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Blant annet er det etablert tre forskningssentre som skal bidra til økt kunnskap og kompetanse for profesjoner som møter barn og unge daglig, som lærere, barnehageansatte, sosionomer, barnevernspedagoger og vernepleiere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Oslo som eneste kommune selv har ansvaret for institusjoner og fosterhjemstjenester m.m. i barnevernet, og at barnevernet dermed finansieres gjennom rammetilskuddet til kommunene. Fra 2023 ble tilskuddet økt med 20 mill. kroner. Ut over dette viser flertallet til at det i budsjettet for 2025 er prioritert tilskudd til å etablere et nytt MST-team i Oslo, som er et behandlingstiltak for familier med ungdom som har alvorlige relasjonsutfordringer. I tillegg har Oslo mottatt betydelige midler til forebyggende arbeid rettet mot barn og unge, som for eksempel beredskapsteam på skoler og kriminalitetsforebyggende, foreldrestøttende arbeid. I RNB foreslås det også midler til å starte opp en-til-en oppfølging av unge som begår, eller har risiko for å begå alvorlig eller gjentagende kriminalitet. Flertallet viser til at departementet er i dialog med Oslo kommune om finansieringsordninger for barnevernet i Oslo, og til at det er nedsatt et ekspertutvalg som bl.a. skal vurdere tiltak som kan forbedre og forsterke samhandling mellom Barne- og familieetaten i Oslo kommune og det statlige barnevernet (Bufetat), og ser fram til resultatene av dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til Innst. 57 S (2024–2025) om Endringar i statsbudsjettet 2024 under Barne- og familiedepartementet (tilleggsløyving til det statlege barnevernet), hvor det står:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at ansvaret for andrelinjebarnevernet i 2024 ble overført fra fylkeskommunene til statlige barnevernsregioner, med unntak av Oslo, som beholdt ansvaret for barnevernstjenestene i kommunen. Helt fra starten i 2004 har Oslo vært underfinansiert for sitt ansvar for andrelinjebarnevernet. I årene 2004–2015 ble tilskuddet til andrelinjebarnevernet i Oslo i hovedsak kun prisjustert, mens bevilgningen til Bufetat i tillegg til prisjustering også ble styrket i flere runder blant annet som følge av vekst i barnetall og satsinger. I 2016 ble imidlertid tilskuddet justert for vekst i barnebefolkningen, slik at Oslo har fått demografikompensasjon for årene etter 2015.»

Disse medlemmer viser til at underfinansieringen til Oslo fortsatt ikke er rettet opp.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at flertallet i familie- og kulturkomiteen i behandlingen av tilleggsbevilgningen til Bufetat i november 2024 slo fast at Oslo kommune skal ha en likeverdig finansering med de andre barnevernstjenestene i landet, inkludert det statlige Barnevernet (Bufetat). Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viste til at Oslo kommune har vært underfinansiert for sitt helhetlige ansvar over lang tid, og at begrunnelsene for de siste års økte bevilgninger til Bufetat også gjelder Oslo, uten at dette har vært hensyntatt. Ulikheten i finansering mellom Bufetat og Oslo kommune har som konsekvens økt.

Disse medlemmer mener at regjeringen ikke bidrar til en likeverdig finansiering av Oslo kommunes helhetlige ansvar for barnevernet, når Oslo igjen utelates i forslaget til revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer anser det som alvorlig at det ikke engang fremkommer av forslaget til revidert budsjett om tildelingen til Oslo har vært vurdert i budsjettarbeidet, og at regjeringen dermed ikke har etterlevd Stortingets krav om likeverdig behandling av Oslo kommune.

Disse medlemmer viser videre til at regjeringen i praksis anerkjenner at Oslo kommunes behov også bør vurderes når bevilgningene til Bufetat endres, når det bevilges midler til et MST-team i Oslo. MST inngår som en del av andrelinjetjenesten i barnevernet, og Stortinget vedtok tilsvarende bevilgninger til Bufetat.

Videre støtter disse medlemmer bevilgninger til beredskapsteam i skoler og annet forebyggende arbeid, men bemerker at disse for Oslos vedkommende ikke er begrunnet i Oslo kommunes særegne ansvar på barnevernsfeltet. Kommuner i Bufetats regioner mottar også midler til disse formålene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til Innst. 110 S (2024–2025), til Meld. St. 29 (2023–2024) Fosterheim – ein trygg heim å bu i. Der var komiteen bekymret for kommuners brudd på bistandsplikten. Det er spesielt utbredt når barn og unge har sammensatte problemer, ofte med rus, psykiatri eller øvrige helsebehov. Disse medlemmer viser til at det de senere år har vært flere uheldige saker, hvor brudd på bistandsplikten har medført tragiske utfall. Brudd på bistandsplikten, kombinert med den rødgrønne regjeringens hindring av kommuner til å bruke tilbud fra private aktører, er i strid med behovet til barn og unge. Det viktigste er at barn får hjelp av riktige instanser, uavhengig av om det er barnevern, helsevesen eller andre. For disse medlemmer er det viktigste at barna får tilbud om relevant hjelp, ikke om det er offentlige eller private tilbydere. Disse medlemmer har gjentatte ganger tatt problemstillingen opp med statsråden, uten at det er påvist en bedring. Det vises blant annet til at det er sendt en rekke skriftlige spørsmål om svikt og svik i barnevernet. Flere rapporter har beskrevet utfordringene i barnevernet, noen av dem har omhandlet enkeltsaker, og de fleste har foreslått forbedringer. Mange av disse sakene viser tydelig at reelle tiltak må settes inn for å forbedre situasjonen, da utredninger ikke er nok.

Disse medlemmer har lenge jobbet for å få på plass en helhetlig helsekartlegging for barn og unge som barnevernet overtar omsorgen for. Det er kjent at mange barn i barnevernet ikke får den medisinske og helsemessige oppfølgingen som de trenger, da barnevernet ikke har tilstrekkelig kunnskap om barnets helsebehov. Dette gjelder både rus, psykiatri og øvrige helsebehov. Tidligere har regjeringen skult seg bak at det har vært mer krevende enn forutsett å etablere nye kartleggingsteam for helsekartlegging av barn i barnevernet. Regjeringen gjorde ikke rede for hvorfor det har vært mer krevende, eller om det er gjort tilstrekkelig fra regjeringens side for å etablere disse kartleggingsteamene. Disse medlemmer mener at innføring av helsekartlegging er et nødvendig tiltak for å sikre helsehjelp til barn og unge under barnevernets omsorg.

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at det bør innføres en bedre oppgavedeling i barnevernet. Dagens modell er utydelig og ikke til det beste for barnet. Staten bør ha ansvaret for beslutninger om omsorgsovertakelser, da dette er et inngripende tiltak. Beslutninger om plassering i fosterhjem eller institusjon vil ofte oppleves som et tillitsbrudd mellom familier og barnevernet, slik det fungerer i dag. Ved å plassere slike beslutninger i det statlige barnevernet vil det kommunale barnevernet kunne fungere med forebygging og hjelpetiltak. Et slikt skille vil skape en tydelig rollefordeling og forhindre svikt i kommunikasjon mellom barnevern og familier.

Dette medlem viser til at det i komiteens høring kom innspill fra Organisasjonen for barnevernsfor-eldre. Der nevnes blant annet Landsbymodellen. Den tar utgangspunkt i en måte å definere fosterbarnsomsorgen på som ivaretar helhet, sammenheng, systematikk og individuell tilrettelegging – med en tydelig plassering av barnets behov i sentrum. Landsbymodellen er utviklet i Øygarden kommune, hvor dette medlem har fått se gode resultater. Modellen er i tråd med barnevernsloven, offentlige utredninger og relevant forskning. Dette medlem mener en slik tilnærming er positiv og kan være til nytte for barn som er under barnevernets omsorg. Flere kommuner bør vurdere å innføre en slik modell.

Åpenhet og tillit i barnevernet

Komiteen viser til regjeringens oppfølging av Barnevernsutvalgets understreking av barnevernets behov for åpenhet og tillit, med tydelige avgrensninger knyttet til personvern. Komiteen støtter dette. Komiteen støtter også regjeringens særskilte initiativer for å ivareta foreldre med minoritetsbakgrunn og viser til at andelen barn med tiltak i barnevernet er større blant dem som er født utenfor Norge, enn hos barn uten innvandrerbakgrunn. Komiteen har merket seg at det fortsatt er behov for å styrke informasjonen om barnevernet, og at Barnevernsutvalget pekte på redaktørstyrte medier som viktig i denne forbindelse.

Slik det fremgår av proposisjonen, ser komiteen at det fortsatt er behov for å bedre samarbeidet mellom barn, foreldre og barnevernet. Komiteen er enig med departementet i at Bufdir må bidra til en tydeligere veiledning om dette, også med grunnlag i gode eksempler fra aktuelle kommuner. Komiteen støtter også at regelverket og mulighetene tydeliggjøres når det gjelder foreldres mulighet til å ha med en støtteperson i møte med barnevernet, og at mulighetene til bruk av tolk bedres. Komiteen støtter departementet i at det må stilles krav til bruken av brobyggere, uten at dette medfører en sertifiseringsordning.

Komiteen viser til behovet for større mangfold blant ansatte i barnevernet, og støtter at det vurderes tiltak som kan øke andelen menn og personer med minoritetsbakgrunn.

Komiteen støtter at det tilrettelegges for bedre oppfølging av foreldre når barn må flytte. Slik oppfølging kan ha positiv betydning for både omsorgssituasjonen og utviklingen til barnet. Komiteen støtter også at det – i samarbeid med KS – legges til rette for «brukerforum» i kommunene, og ser at dette kan bidra til styrket medvirkning.

Komiteen viser til at regjeringen vil gå videre med arbeidet med en egen rapportering om utvikling av rettstilstanden i barnevernet, også sett i lys av dommene mot Norge i EMD. Dette er i tråd med Barnevernsutvalgets forslag og støttes av komiteen.

Komiteen er enig med regjeringen i at befolkningen bør ha tilgang på oppdatert og kvalitetssikret statistikk om barnevernet. Komiteen viser til at Bufdir har fått i oppdrag å gjennomgå innholdet i kommunenes rapportering til Statistisk sentralbyrå (SSB) for å sørge for at rapporteringen inneholder viktig informasjon om dagens tilbud. Komiteen viser til departementets understrekning i proposisjonen av viktigheten av at kommunenes rapporteringskrav ikke økes unødig. Gjennomgangen av rapporteringen skal derfor gjennomføres i dialog med kommunene med flere.

Komiteen støtter at det innhentes erfaringer med ulike tiltak for større åpenhet i barneverns- og helsenemndene, og understreker at slike tiltak må treffe den rette balansen mellom mer åpenhet og hensynet til barns beste.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemen frå Venstre, framhevar at barnevernsloven på ein god måte styrker barns rett til medverknad i barnevernssaker, og klargjer at barnet skal vere ein aktiv del-takar i eiga sak. Det blir med dette tydeleggjort at barnevernet har eit ansvar for å sikre at barnet får høve til å medverke på ein måte som er tilpassa alder og utvikling, og at barnets synspunkt skal bli lagt vekt på i vurderinga av barnets beste.

Komiteen er positiv til at det i 2024 blei fastsett ei eiga medverknadsforskrift, som stiller klare krav til korleis barnevernet skal leggje til rette for medverknad gjennom heile saksgangen.

Komiteen er glad for at proposisjonen inneheld tiltak for å sikre barnevenlege prosessar i barnevernet. Det blir lagt vekt på at medverknad skal vere reell og meiningsfull, ikkje berre formell, noko komiteen meiner er heilt avgjerande for å styrke barnas tillit til systemet. Proposisjonen peikar på at prosessane må bli tilpassa barns føresetnader, og at barna ikkje skal bli utsette for unødvendig stress eller belastningar. Komiteen støttar òg forslaget om at barn skal kunne klage på vedtak om flytting, uavhengig av alder, då dette styrkjer barnets rettstryggleik og påverknad i eiga sak.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Senterpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, meiner at pårørande til barn i barnevernet ofte er ein gløymt ressurs og har røynsler som det er viktig at barnevernet lyttar til og brukar for å forbetre tenestene sine. Det er viktig å vri tenestene frå eit problemfokus til å sjå etter ressursane til både barn og foreldre. Foreldre og føresette til barn i barnevernet har gjerne sjølv opplevd store belastningar og kriser, og treng sjølv hjelp og oppfølging. Fleirtalet meiner det i dag er for dårleg systematisk oppfølging av foreldre med barnevernsrøynsler, og meiner det er eit behov for å styrke oppfølginga.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner det bør bli lagt til rette for at det blir oppretta dialogforum på lokalt nivå der foreldre med røynsler kan møte kvarandre og ha dialog med forvaltninga og det politiske nivået i kommunen. Tilsvarande fora bør blir oppretta for barn med røynsler frå barnevernet. Det bør i tillegg bli oppretta eit nasjonalt pårørandesenter for barnevernsforeldre, noko som fleire har etterlyst. Eit slikt senter vil kunne vere ein stad der foreldre kan få informasjon og støtte, og der departementet og direktorat kan få innspel og vurderingar.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa greie ut moglegheitene for eit nasjonalt pårørandesenter for barnevernet, gjerne i regi av ideelle stiftingar eller organisasjonar, og kome attende til Stortinget på eigna måte.»

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til forslaget i NOU 2023:7 om å opprette ein barnevernsportal som skal vere ein felles nettressurs der all informasjon om barnevernet blir samla på ein stad. Føremålet er at alle – borgarar, barn, foreldre, presse, forskarar – kan få tilgang på informasjon som omhandlar barnevernet på ein enkel og rask måte. Barnevernsportalen må innehalde både skildringar av oppgåvene og rollene til ulike aktørar, regelverk, ulike former for fagstøtte og rettleiarar til praksisfeltet, og statistikk og nøkkeltal for dei ulike områda. Ein barnevernsportal vil etter desse medlemene sitt syn gjere barnevernet meir ope og tilgjengeleg.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa greie ut dei økonomiske og administrative konsekvensane ved å opprette ein barnevernsportal, og kome attende til Stortinget på eigna måte.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det allerede finnes flere nettsteder som inneholder aktuell informasjon. Disse medlemmer viser også til at KS og Oslo kommune nettopp lanserte en ny nettside hvaerbarnevernet.no, som retter seg mot de aktuelle målgrupper.

Forebyggende og samordnet hjelp til barn og familier

Komiteen viser til intensjonene i barnevernsreformen om å styrke tidlig innsats og forebyggende hjelp, gjennom helsestasjonen, barnehagen, skolen, og gjennom barnevernet, for å unngå at alvorlige utfordringer utvikler seg eller oppstår senere. Komiteen har også merket seg at regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om sosial utjevning og mobilitet, der det vil vurderes tiltak på alle arenaer der barn og unge er.

Komiteen har merket seg at om lag halvparten av kommunene har vedtatt en forebyggende plan etter barnevernloven § 15-1, og i tråd med sitt ansvar for forebygging. Videre at dette nå følges opp blant annet ved erfarings- og kompetanseutveksling. Dessuten har komiteen merket seg at nær 60 pst. av kommunene i større grad enn før setter inn intensive tiltak for å hindre flytting av barn fra hjemmet, og at følgeevalueringen vil pågå ut 2027.

Samarbeid tjenestene imellom, slik barn og unge selv ønsker og som er til barnets beste, anser komiteen som et viktig bidrag til å styrke kvaliteten. Komiteen viser også til oppfølgingen knyttet til et styrket samarbeid mellom barnevern og helsetjenesten, gjennom Nasjonalt forløp for barnevern og tidlig kartlegging og utredning. Komiteen har merket seg behovet for bedre kompetanse og veiledning knyttet til familier, med hensyn til økonomiske utfordringer og dårligere levekår.

Komiteen viser til at regjeringen har varslet at laget rundt eleven og den tverrfaglige innsatsen rundt barnet skal styrkes, og anser dette som viktig. Det er en kjensgjerning at unge med barnevernstiltak i snitt har svakere resultater og lavere gjennomføring enn de uten. Komiteen viser også til tiltaket med skolelos, som målrettet tiltak.

Komiteen har merket seg at det fremmes forslag til mer treffsikre undersøkelser og tiltak i barnevernstjenesten. Det jobbes med bedre opplæring i undersøkelser og hjelpetiltak for å sikre en bedre kvalitet. Komiteen viser til lovbestemmelsen om at barn har rett til ettervern fram til de fyller 25 år, og at det er nødvendig med økt innsats for å følge opp dette på en god måte.

Komiteen viser til regjeringens Opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, Prop. 36 S (2024–2025), der Statens barnehus står sentralt i arbeidet for å sikre at barns rettssikkerhet ivaretas, og at hjelpen til barn som er vitne til eller utsatt for vold og seksuelle overgrep, er godt koordinert. Barnehusene tilrettelegger for avhør og medisinske undersøkelser, tilbyr oppfølging og i noen tilfeller behandling, samt ivaretar koordinering av tverrfaglig og tverretatlig oppfølging.

Statens barnehus er etablert i alle politidistrikt etter at også Finnmark i 2024 fikk et eget barnehus, som skal inkludere et eget samisk barnehustilbud.

Komiteen viser til at opptrappingsplanen tar høyde for å forsterke tilbudet innholdsmessig på en rekke områder, blant annet som oppfølging av evalueringer, og anser dette som svært viktig.

Kompetanse og veiledning i det kommunale barnevernet

Komiteen er enig i regjeringens mål, som tilsier at barn og familier skal bli møtt av stabile fagmiljøer med god kapasitet, erfaring og kompetanse, uavhengig av hvor i landet de bor. Komiteen understreker at det er kommunens øverste politiske og administrative ledelse som har ansvar for plikter som følger av barnevernsloven.

Komiteen har merket seg at regjeringen er kommet til at kommunene selv har best forutsetninger for å vurdere kompetansekravene i sin barnevernstjeneste, og at det er behov for å justere kravene, også som følge av mangel på arbeidskraft i de kommunale velferdstjenestene. Erfarne medarbeidere i barnevernet er en del av dette. Komiteen har også merket seg at regjeringen på denne bakgrunn foreslår å avgrense kompetansekravet om mastergrad til ledere og stedfortredere, og at kompetansebehovet i det kommunale barnevern for øvrig bør løses uten universelle og formelle krav til ansatte. Dessuten understrekes betydningen av personlig egnethet og erfaring, sammen med en speiling av mangfoldet som trenger hjelp og støtte.

Komiteen merker seg regjeringens syn på at ansatte med mastergradsutdanning også i framtiden vil være en naturlig del av det kommunale barnevern. Videre at det skal tilrettelegges for at mer kompetanseutvikling kan skje etter at man har begynt i jobb og etter en ny kompetansemodell. Komiteen har særskilt merket seg prøveordningen med et veiledet førsteår for nyansatte.

Det fremgår av proposisjonen at tilsynsmyndighetene over tid har avdekket feil og mangler, og det vises til at Helsetilsynet har pekt på situasjonen i det kommunale barnevern som bekymringsfull. Komiteen viser til at dette gjelder styrings- og ledelsesutfordringer, stor gjennomtrekk og utfordringer med rekruttering, høy arbeidsbelastning og kompetanseutfordringer. Dessuten pekes det på at jobben kan være emosjonelt belastende, og at en del utsettes for trusler og sjikane og høyt arbeidspress. Og det vises til eksempler med saker som omfatter sped- og småbarn, ungdom med psykiske problemer, rusmisbruk, mistanke om negativ sosial kontroll, seksuelle overgrep, mishandling og vold. Komiteen viser til at det er gjennomført flere tiltak de senere år for å møte utfordringene, særskilt som oppfølging av kompetansestrategien (2018–2024). Komiteen ser positivt på at arbeidet for å motvirke sårbarhet og bidra til sterkere fagmiljøer fortsetter.

Komiteen registrerer at regjeringen vil bidra til å styrke det interkommunale samarbeid for å bidra til sterkere fagmiljøer, og at man også særskilt vil stimulerer til at kommuner samarbeider om konkrete oppgaver, også uten å etablere felles tjeneste. At om lag 95 pst. av tjenestene nå har etablert fagfellesskap gjennom læringsnettverk, vitner etter komiteens syn om at dette tiltaket med fordel kan utvikles videre. Komiteen har merket seg at Bufdir har fått i oppdrag å etablere tettere dialog med både ansattes organisasjoner og utdanningsinstitusjonene om kompetansebehovet i barnevernet. Dette dreier seg om innhold i utdanningene, behov for deltidsstudier og innretting av praksisstudier. Når det gjelder videreutdanning for ansatte, støtter komiteen at man vurderer disse tilbudene nærmere, inkludert tilskuddsordningen, og hvorvidt master- og videreutdanninger blir påvirket av lovendringene.

Betydningen av styring og ledelse tilsier at komiteen støtter opp om rekken av tiltak som tilbys og utvikles knyttet til dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at i komiteens høring ble det reist spørsmål knyttet til redusert behov for lønnskompensasjon til kommunene, og vil påpeke at kompensasjonen gjelder lønnskompensasjon og ikke kompetansetiltak. Flertallet viser videre til at det er forutsatt brukt om lag 200 mill. kroner i 2025 til kompetansetiltak for ansatte i barnevernet. Midlene omfatter ulike støtteordninger og etter- og videreutdanningstilbud, inkludert tilskudd for å dekke kommunenes kostnader, når ansatte er i videreutdanning.

Flertallet har også merket seg at regjeringen legger til grunn at det fortsatt skal legges til rette for at ansatte kan prioritere videreutdanninger. Det er positivt at ordningen vurderes utvidet til å gjelde flere ulike utdanninger, videreutdanning for ledere og barnevernsfaglige masterutdanninger.

Flertallet har merket seg at KS og FO i høringen i komiteen har anbefalt at det utvikles nasjonale modeller for støtte til kompetanseutvikling i barnevernet, tilsvarende ordningen for skolesektoren. Videre at KS og FO understreker at kompetansetiltakene må ta utgangspunkt i kommunenes, tjenestenes, barnas og ansattes ulike behov, samt bidra til praksisnær og variert kompetanse. Flertallet støtter at det også for barnevernet vurderes nasjonale modeller for støtte til kompetanseutvikling, og at dette skjer i samsvar med det foreslåtte utgangspunktet.

Komiteen viser til behovet for samhandling mellom politi og barnevern, og ser positivt på at Bufdir og Politidirektoratet har utarbeidet nasjonale retningslinjer for sitt samarbeid.

Komiteen ser positivt på initiativene og samarbeidet knyttet til helsesatsingen i barnevernet, og viser til kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus, samt kartlegging og oppfølging av helsebehov når barn flytter ut av hjemmet. Komiteen har også merket seg arbeidet som er i gang for å håndtere tverrfaglig beredskap i krevende saker, bistand i enkeltsaker, bedre veiledningsmateriell og tiltak i saker som gjelder vold, bedring av kvalitet på sak-kyndighetsarbeidet og kvalitetssikring av beslutningsgrunnlag i tvangssaker.

Rettssikkerhet når barn har tiltak utenfor hjemmet

Komiteen vil understreke alvoret i beslutninger som innebærer at barn må flytte til fosterhjem eller institusjon, og at det er avgjørende for tilliten til barnevernet at beslutningene er riktige og ivaretar barns beste. Komiteen støtter at barnas «stemme» og opplevelser med barnevernet tillegges økt vekt, og at rettssikkerheten og tilbudet til barna fortsatt styrkes.

Komiteen viser til at Barnevernsutvalget pekte på svakheter med hensyn til å ivareta interessene og rettighetene til barn, mangel på informasjon og mulighet til å medvirke, for dårlig tilrettelagte tilbud, lite kontinuitet i relasjoner, stress og manglende forutsigbarhet. Komiteen viser til at det på enkelte områder er gjort regel-endringer, og også lovendringer i ettertid, men at det fortsatt er åpenbare og betydelige behov for å styrke barnas rettigheter og medvirkning.

I forbindelse med behandling av fosterhjemsmeldingen «Fosterheim – ein trygg heim å bu i» uttrykte komiteen i Innst. 110 S (2024–2025) følgende:

«Komiteen viser til den varslede fremleggelsen av kvalitetsreformen i barnevernet våren 2025, hvor Barne- og familiedepartementet foreslår endringer som skal styrke barns medvirkning g rettsstilling. Komiteen mener i den forbindelse at aldersgrensen for partsrettigheter for barn bør vurderes senket fra 15 til 12 år, og understeker viktigheten av barnets rett til å bli hørt. Komiteen viser til Barneombudets rapport ‘Blod er ikke alltid tykkere enn vann’, som også anbefaler at barn bør få partsrettigheter i barnevernssaker fra de er 12 år.»

Komiteen konstaterer at regjeringens vurdering er å beholde dagens aldersgrense på 15 år for partsrettigheter, og viser til at evaluering av dagens regler, tiltak for mer barnevennlige prosesser og arbeid med en advokatliste for barn vil bidra til å styrke barns rettsstilling, medvirkning og dermed barns beste. Det vises også til regjeringens forslag om å gi alle barn klagerett på vedtak om hjelpetiltak utenfor hjemmet, og flyttinger mellom barnevernstiltak.

Komiteen har merket seg at det vil bli gjort ytterligere arbeid for å sikre rettssikkerheten for vedtak om frivillige hjelpetiltak, særskilt grunnet skjevheten i maktforholdet mellom barnevernet og barn og foreldre.

Stortingets anmodningsvedtak av 10. juni 2021 nr. 1197 om å vurdere innføring av en ordning med andrehåndsvurdering av akuttvedtak er vurdert også av Barnevernsutvalget, og komiteen konstaterer at dette ikke anbefales.

Komiteen viser til at loven slår fast at barn og foreldre har rett til samvær etter en omsorgsovertakelse, med mindre noe annet er bestemt. Komiteen viser også til at Norge er kritisert av EMD for at samværet har vært for begrenset, og at målet om gjenforening blir forlatt for tidlig og uten tilstrekkelig begrunnelse. Samtidig har Barnevernsutvalget pekt på utfordringer med samvær der det ikke tas tilstrekkelig hensyn til barnets beste. Komiteen ser at departementet har bedt Bufdir bidra med retningslinjer som bedre ivaretar både barn og foreldre, og som legger til rette for gode samvær. Samtidig understrekes det at barnets medvirkning skal ivaretas.

Komiteen ser positivt på at regjeringen vil vurdere videre om regelverket er godt nok, slik at det ivaretar at barn blir tilstrekkelig beskyttet mot skadelig samvær, og viser til anmodningsvedtak av 14. januar 2025 nr. 440 om en utredning av hvordan man kan senke terskelen for at barnevernet kan stanse samvær som ikke er til barnets beste. Komiteen viste i Innst. 110 S (2024–2025) til bekymringer både fra barn, fosterforeldre og Barneombudet, og ser positivt på at den danske regelen om barns selvstendige rett til å be om samværsstans en periode blir del av vurderingen. Departementets forslag om midlertidig stans av samvær i tre uker støttes. Komiteen har merket seg at regjeringen – etter høring – ikke går videre med sitt forslag knyttet til sperrefrister når det gjelder gjentatte nemnds- og rettsprosesser, men at man vil fortsette arbeidet med øvrige mulige tiltak for å begrense de samme.

I samband med kontinuitet i oppfølgingen av barn har departementet valgt å ikke gå videre med Barnevernsutvalgets forslag om en ny barnevernsrepresentantordning. Og komiteen har merket seg at nye tiltak for å sikre mer kontinuitet i oppfølging av barn som må flytte ut, anbefales å bygge på dagens system og ansvarsforhold. Komiteen har også merket seg at en ny ordning for å føre tilsyn vil bli vurdert, og at denne skal bidra til mindre skifte av tilsynsperson. Det varsles også nye initiativer for å styrke oppfølging av barn i fosterhjem og institusjon.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid – Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet, og støtter utvalgets anbefaling om at barnevernsloven § 11-1 endres slik at det fremgår at tilbud om opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere skal gjelde for alle barn under 18 år.

Disse medlemmer viser til at dagens ordning, hvor kun barn under 15 år får omsorg gjennom barnevernet, har vært gjenstand for vedvarende kritikk fra blant annet FNs barnekomité. Siden 2007 har det vært et todelt system der barn under 15 år får barnevernets omsorg, mens barn mellom 15 og 17 år fortsatt plasseres i ordinære asylmottak under UDI. Disse medlemmer mener at denne forskjellsbehandlingen ikke er i tråd med barnekonvensjonens krav om ikke-diskriminering og barnets beste.

Disse medlemmer er enig med utvalget i at det er et klart behov for å etablere et likeverdig tilbud for barn under og over 15 år, og ser i likhet med utvalget med alvor på situasjonen for denne sårbare gruppen barn. Det er på høy tid at Norge sikrer at alle enslige mindreårige asylsøkere får den omsorgen og tryggheten de har krav på, uavhengig av alder.

På denne bakgrunn fremmer komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Venstre følgende forslag:

«Barnevernsloven § 11-1 tredje og fjerde ledd skal lyde:

Tilbud etter første og annet ledd gjelder for barn som er under 18 år når de søker om beskyttelse.

Bestemmelsen gjelder også barn under 18 år som har flyktningstatus eller er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre viser til at det i internasjonale fora legges til grunn at vi har et alderstilpasset tilbud, med tettest oppfølging av de yngste, og at bo- og omsorgstilbudet for enslige mindreårige asylsøkere (EMA) under 15 år er nærmere regulert i barnevernsloven kapittel 11. Videre vises det til at tilbudet til EMA mellom 15 og 18 år er blitt styrket de senere årene. Det er lovregulert at Utlendingsdirektoratet har omsorgen for EMA som bor i mottak, og i forskrift er det gitt nærmere regler om innholdet i omsorgsansvaret og oppfølgingen av ungdommene, samt krav til tilstrekkelig barnefaglig kompetanse. Tiltak er også iverksatt for å bedre situasjonen, inkludert økt bemanning, og en tilsynsordning for denne gruppen.

Ny retning for institusjonstilbudet

Komiteen støtter regjeringens syn på at de fleste barn som trenger hjelp fra barnevernet, skal få det i egen familie. For øvrig er fosterhjem i nærmiljøet det foretrukne alternativ, mens noen barn likevel vil ha behov for en trygg ramme i institusjon.

Komiteen har merket seg utviklingen av en egen strategi for barnevernets institusjonstilbud: «Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud». Tilbudet skal være fleksibelt, helst i barnets egen region, og den nye retningen for tilbudet skal tilrettelegge slik at barna i mindre grad må flytte. Det foreslås å myke opp kompetansekravene for ansatte og tettere samarbeid mellom tjenestene. Et eget ungdomsutvalg og et profesjonsråd bidro til utredningen som strategien bygger på; NOU 2023:24 «Med barnet hele vegen – barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit.» Komiteen har også merket seg regjeringens oppfølging av strategien og anser det som viktig å komme bort fra situasjonen med store problemer med bistandsplikten, og å bedre kostnadskontrollen.

Komiteen viser til at det skisserte utfordringsbildet bygger på Barnevernsinstitusjonsutvalget, områdegjennomgangen og rapporter fra Statens helsetilsyn. Disse viser at institusjonene ikke er godt nok rustet for å møte barnas sammensatte behov, og at det jobbes innenfor utilstrekkelige rammebetingelser, som også bidrar til stor gjennomtrekk av ansatte. I tillegg vises det til uklar ansvarsdeling og manglende hjelp fra andre tjenester. Komiteen viser til at Helsetilsynet eksempelvis har pekt på at noen barn med særlig store hjelpebehov, og som utgjør en fare for seg selv og andre, trenger tilbud Bufetat ikke har mandat og rammer for.

Komiteen vil særskilt påpeke at Bufetat rapporterer at flere barn har større og mer sammensatte behov enn før, og at et forsvarlig tilbud kun kan anskaffes som enkeltkjøp. Siden 2022 har omfanget av bistandsplikt økt, og dette er særlig knyttet til plasser i akuttinstitusjon og barn med høy risiko for videre utvikling av adferdsutfordringer. I budsjettårene 2022–2025 er det brukt 409 mill. kroner til økt kapasitet, og om lag 350 mill. kroner er varig styrking. Midlene er særlig brukt til styrking og omstilling av det statlige tilbudet, men også til økt tilbud fra ideelle aktører, og til inngåelse av avtaler om et betydelig antall plasser fra kommersielle leverandører.

Komiteen viser til at bistandsplikten er samfunnets sikkerhetsnett for å forhindre at barn blir stående uten omsorg, og at det er viktig å forbedre tilbudet i tråd med Barneinstitusjonsutvalgets anbefalinger. Samarbeidet med den øvrige sektoren er særskilt viktig i den sammenheng. Komiteen har merket seg at tilgangen på helsehjelp knyttet til bruk av rusmidler styrkes, og at regjeringen vil at rusbehandling flyttes fra barnevernet til spesialisthelsetjenesten, samtidig skal barn med slike utfordringer som gjør at de trenger barnevernets tilbud, fortsatt få dette. Komiteen støtter arbeidet med et slikt retningsskifte.

Komiteen viser til at barnevernets oppgave ikke er å beskytte samfunnet mot barn som begår straffbare handlinger. Tiltak i barnevernets regi skal være til barns beste. Komiteen ser – som regjeringen – at det mangler gode tilbud til barn som har begått alvorlig kriminalitet, og ser positivt på at det er startet en pilot med et eget institusjonstilbud, i samarbeid med utdannings-, helse- og justissektoren. Komiteen har merket seg at det også vurderes hvordan soning med elektronisk kontroll kan gjennomføres i barnevernsinstitusjon.

Når det gjelder utviklingen av kommunale botiltak, har komiteen merket seg at regjeringen vil utrede om det bør åpnes for å bruke slike også ved omsorgsovertakelser og akuttvedtak. Komiteen har også merket seg at det jobbes videre med ideen om støttehjem.

Komiteen er enig i at mer fleksible institusjoner vil kunne gi barna et bedre faglig tilbud med færre flyttinger, bedre ivaretakelse av bistandsplikten og bedre kostnadskontroll. Det vises også til anmodningsvedtak 5. desember 2024 nr. 88:

«Stortinget ber regjeringen om i kvalitetsmeldingen for barnevernet foreslå tiltak for oppbygging av det statlige barnevernet, som gir økt kapasitet og beredskap, og som skal kunne bidra til å redusere behovet for dyre enkeltkjøp.»

Komiteen har merket seg at et ekspertutvalg nå skal bidra til å sikre effektiv styring og forvaltning, inkludert samarbeid med barne- og familieetaten i Oslo. Komiteen har også merket seg at arbeidet med beskyttelse mot rusmidler skal styrkes, blant annet gjennom krav til økt kompetanse, og at det vil bli foreslått endringer tilpasset en ny faglig innretning. Komiteen ser positivt på at den nye foreslåtte innretningen av institusjonstilbudet vil kunne medvirke til at flere barn kan få tilbud i egen region.

Komiteen har merket seg at bedre helsekartlegging og helsehjelp er forutsatt å være en viktig del av den nye institusjonsstrategien. Og at bruk av individuell plan vurderes videre med sikte på økt bruk. Komiteen har videre merket seg at arbeidet og planene med helseteam og de faglige tilbudene ivaretas av Bufdir og Helsedirektoratet, i samarbeid med de regionale helseforetakene.

Komiteen viser til omtalen av adgang til inngrep for å beskytte barna. Det vises også til at den digitale utviklingen har ført til risikoadferd. Videre vises det til at både Barneinstitusjonsutvalget og Helsetilsynets gjennomgang av saker der barn har mistet livet, viser at handlingsrommet for å avverge at barn utsettes for skade, oppfattes uklart. Komiteen vil understreke alvoret, og viser til at det forslås lovfesting rundt fysisk inngripen, og at Bufdir skal utarbeide nytt nasjonalt rundskriv om rettigheter og inngrep for å bidra til felles forståelse og praktisering. Det vises også til behovet for at inngrep må vurderes individuelt.

Komiteen har merket seg at behovet for et styrket grunnlag for skolemestring og -gjennomføring følges opp i samarbeid med Kunnskapsdepartementet, og at dette temaet også var sentralt for Barneinstitusjonsutvalget. Komiteen merker seg også at den nye opplæringsloven kan ha stor og god betydning for ungdom i barnevernet pga. rett til fullført og bestått opplæring uavhengig av alder.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Senterpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) blei skipa i 2004 som følgje av ei overføring av ansvar og oppgåver frå fylkeskommunane til staten innafor barne- og familievernet. Bufdir er i dag både fagleg rådgjevar, skal sette i verk vedteken politikk, forvaltar av lov og regelverk, og etatsstyrar for familievern og det statlege barnevernet. Fleirtalet viser til at det ikkje tidlegare er gjort ein heilskapleg gjennomgang av dagens organisering av det statlege barnevernet. Fleire offentlege dokument og utgreiingar har stilt spørsmål ved dagens organisering. Fleirtalet viser til at Barnevernsutvalet i NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid, foreslo å skilje Bufdir som fagdirektorat organisatorisk frå Bufetat som etatsstyrar. Barnevernsinstitusjonsutvalet i NOU 2023:24, Med barnet hele vegen, meinte òg at kombinasjonen av rollene som fagdirektorat og etatsstyrar kunne bidra til å svekke tilliten til det statlege barnevernet. Fleirtalet er einige med tilrådingane frå dei to offentlege utvala og meiner at dagens organisering må bli endra. Fleirtalet viser òg til at områdegjennomgangen av institusjonsbarnevernet i 2024 fann utfordringar ved dagens styring av det statlege barnevernet knytte til styring og kontroll. Fleirtalet meiner dagens styring og organisering skapar uklare styringsliner og risiko for rollekonflikt. Fleirtalet meiner difor at Bufdir bør bli reindyrka som eit reint fagdirektorat, med ansvar for fagleg rådgjeving, forvalting og utvikling innan barnevern, familie og likestilling.

Fleirtalet peikar på at det bør vere eit klart skilje mellom fagleg utvikling og tenesteyting, og at ansvaret for drift og eigarskap til barnevernsinstitusjonar bør bli flytta ut av Bufdir. Fleirtalet meiner at dette vil styrkje den faglege uavhengigheita og gjere det mogleg å utvikle betre, meir kunnskapsbaserte tenester for utsette barn og unge.

Fleirtalet meiner at ei slik omorganisering også vil gjere det lettare å føre uavhengig kontroll og tilsyn, og understrekar at rettstryggleiken til barn i barnevernet må stå i sentrum for all organisering og utvikling av tenestene.

Fleirtalet viser til at regjeringa har sett ned eit ekspertutval som skal vurdere dagens organisering og styring av det statlege barnevernet. Utvalet skal greie ut minst éin modell som skil rolla som fagdirektorat og etatsstyrar. Rollene til Bufdir som godkjenningsmynde, kontrollmynde og verksemdseigar skal bli særleg vurderte. Fleirtalet merkar seg at utvalet skal levere rapporten sin innan 1. oktober 2025. Fleirtalet ser fram til at rapporten blir lagd fram, og meiner det hastar med å få til endringar i organiseringa av det statlege barnevernet.

Fleirtalet fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa fremme forslag om ny organisering av det statlege barnevernet, med bakgrunn i ekspertutvalets rapport, der det er eit tydeleg skilje mellom fagdirektorat og etatsstyring.»

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet meiner vidare at ansvaret for barnevernsinstitusjonane med fordel bør vere organisert meir regionalt, i tråd med prinsippet om nærleik til tenestene og styrka lokalt ansvar. Dette vil kunne bidra til betre forankring, betre tilpassing til lokale forhold og betre oppfølging av barn og familiar.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at regjeringen den 20. desember 2024 oppnevnte et utvalg som skal gjøre en helhetlig gjennomgang av dagens organisering av det statlige barnevernet, og rollene til Bufdir og Bufetat. Utvalget skal levere sin rapport den 1. oktober 2025, og disse medlemmer vil avvente rapporten når det gjelder avklaring av fremtidig organisering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil trekke frem at det er barnevernstjenesten sin oppgave å beskytte barn mot vold og overgrep, også i tilfeller hvor det for eksempel er en pågående politietterforskning eller mekling hos familievernet. Flertallet viser til rapporten «Utredning om bedre samordning av barnevernsloven og barneloven» fra Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo som ble avgitt etter oppdrag fra Barne- og familiedepartementet. Utredningen anbefalte blant annet å gi barneverns- og helsenemnda kompetanse til å overføre barnets bosted til den andre forelderen dersom vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Flertallet viser til at utredningen var på høring høsten 2024, og at departementet jobber videre med å vurdere forslagene i utredningen.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosial-istisk Venstreparti, viser videre til anmodningsvedtak nr. 514, 515, 516 og 517 (2024–2025) fra 18. mars 2025, og at oppfølgingen må vurderes samlet.

Eit tredjefleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Arbeidarpartiet, er opptatt av at barn skal bu i trygge og heimlege omgjevnader, og så langt det let seg gjere få sleppe å flytte vekk frå sitt kjente og nære heimemiljø.

Dette fleirtalet viser til NOU 2023:24 Med barnet hele vegen, der det blei foreslått at fleire barn over 15 år som treng omsorgstiltak, bør få høve til å bu i kommunale butiltak i staden for institusjon eller fosterheim. Utvalet sjølv skreiv:

«Terskelen for å benytte et kommunalt botiltak vil være lavere enn for å flytte en ungdom i fosterhjem eller institusjon og økt bruk kan bidra til at færre unge blir boende for lenge i høykonflikt og med utilstrekkelig omsorg. Det vil også være mer fleksibelt med tanke på når barn og foreldre faktisk kan bo sammen eller tilbringe tid sammen. Utvalget mener at dersom et kommunalt tiltak er til barnets beste, må det kunne benyttes uavhengig av om foreldrene samtykker (hjelpetiltak) eller motsetter seg tiltaket (omsorgstiltak). Det avgjørende bør være hvilket tiltak som best møter barnets behov.»

Dette fleirtalet merkar seg at fleire av høyringsinstansane støttar forslaget, og at Bufdir har gjennomført ei utgreiing på vegner av BFD der dei tilrår å også opne for bruk av kommunale butiltak for barn der barnevernet har overtatt omsorga (Utredning av tiltaksporteføljen for barn som trenger tiltak utenfor hjemmet. Bufdir, 2023).

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet fremjar difor følgjande forslag:

«Barnevernsloven § 5-3 første ledd skal lyde:

Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak om omsorgsovertakelse, skal det fremgå av vedtaket om barnet skal bo i et kommunalt botiltak, fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon. Nemnda kan bestemme at barnet skal bo i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne. Nemnda kan i særskilte tilfeller også bestemme at barnet skal bo i et omsorgssenter, jf. kapittel 11.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter lovforslaget om å innføre kommunalt botiltak med døgnbemanning, som et nytt barnevernstiltak. Disse medlemmer mener imidlertid at et forslag om å utvide bruken av slike tiltak ved omsorgsovertakelser vil måtte kreve lovmessige forberedelser, inkludert høring av berørte aktører. Ikke minst gjelder dette kommunenes muligheter for å kunne følge opp både økonomisk og bemanningsmessig.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Senterpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget om støtteheim for barn som bur på institusjon. Dette var eit viktig forslag frå Ungdomsutvalet, som blei nedsett av regjeringa i samband med nedsetting av Barnevernsinstitusjonsutvalet (NOU 2024:23). Fleirtalet ønskjer å takke Ungdomsutvalet for godt arbeid og gode tilrådingar. Fleirtalet registrerer at departementet foreslår å tydeleggjere tilgangen til å bruke støtteheim for barn som bur i tiltak utanfor heimen, men gir ingen plikt til kommunane til å skaffe støtteheimar til barn på institusjon. Fleirtalet registrerer òg at departementet vil vurdere korleis tilbod om støtteheimar for barn på institusjon kan bli innretta, og forventar at dette blir følgt opp. Fleirtalet meiner det bør bli etablert pilotar i alle regionar for å få eit best mogleg kunnskapsgrunnlag.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter at det i forbindelse med etablering av ny innretting av institusjonstilbudet vurderes pilotering av støttehjem. Dette må eventuelt være tilrettelagt både hva gjelder økonomi og i samråd med kommunene. I denne sammenheng viser disse medlemmer også til arbeidet i den nedsatte kommunekommisjonen, som dreier seg om det som allerede oppleves som for stor styringsiver og krav fra staten.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at fleire tiltak må på plass for sikre ei tilstrekkeleg forsvarleg og rettstrygg fyrstelinjeteneste i barnevernet. Det må sikrast meir stabilitet i tenestene og sterke fagmiljø, men også ei breidde i kompetanse og erfaring – særleg er dette viktig i dei mest komplekse og alvorlege sakene. Desse medlemene meiner ein må ha fleire tverrfaglege vurderingar i desse sakene enn det som har vore tilfelle i dagens barnevern. Det trengs både barneverns- og sosialfagleg kompetanse, men også helsekompetanse, minoritetskompetanse, juridisk kompetanse m.m.

Desse medlemene meiner det er avgjerande å avdekke utfordringar hos barn og familiar så tidleg som mogleg. Barn og foreldre må bli møtt av tilsette på ein tillitsfull måte og ikkje på ein måte der ein føler seg observert, stigmatisert eller overvaka. Det er også avgjerande at dei tilsette har tverrfagleg erfaring, relasjonskompetanse og evna til innleving, forståing og empati. Tidleg innsats gir betre utviklingsmoglegheiter for barnet og reduserer behovet for meir inngripande tiltak seinare. Det er særleg avgjerande at helsepersonell i kommunen blir inkluderte som sentrale aktørar i det tverrsektorielle samarbeidet rundt barnet, og at deira observasjonar og vurderingar i større grad må få betydning for både utgreiing og tiltaksutforming.

Desse medlemene meiner det bør bli sett i gang forsøk i det kommunale barnevernet med eit praksisorientert tverrfagleg team med spisskompetanse. Teamet bør gjere undersøkingar, vurderingar og bringe fram naudsynt fagleg, klinisk kunnskap om utsette barn og familiar sine problem, ressursar og behov. Målet må vere å få fram kvalifiserte vurderingar av omsorgssituasjonen til barnet og kva hjelp barnet og familien treng. Vurderingane bør bli grunnlag for vidare handsaming i barnevern og hjelpeapparat.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa i eit samarbeid med KS legge til rette for at kommunar og barnevernstenester som ønskjer det, i 2026 kan sette i gang forsøk med praksisorienterte tverrfaglege team med spisskompetanse som kan få fram naudsynt fagleg, klinisk kunnskap om utsette barn og familiar sine problem, ressursar og behov. Stortinget skal informerast om forsøka på eigna måte.»

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser til forslaget om helseteam knytt til barnevernsinstitusjonane. Desse medlemene meiner dette er ein grunnleggande del av ny innretting for barnevernsinstitusjonar, og er bekymra for at utrullinga ikkje har rask nok framgang. Desse medlemene merkar seg at departementet skriv at det er eit mål at det er inngått avtalar mellom Bufetat og helseføretaka om korleis helseteam kan bli etablert for det eksisterande institusjonstilbodet innan utgangen av 2026. Det er usikkert om det er avtalane eller helseteama som skal vere oppretta innan den tid. Desse medlemene meiner det hastar å sikre helseteam knytt til kvar barnevernsinstitusjon.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til det pågående arbeidet hvor de regionale helseforetakene er bedt om å planlegge for at alle barnevernsinstitusjoner skal være tilknyttet et ambulant spesialisthelsetjenesteteam forankret i psykisk helsevern for barn og unge. Flertallet viser også til at BFD og HOD samarbeider om oppfølgingen, og støtter forslaget.

Komiteen fremjar følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa så snart som mogleg syte for at alle barnevernsinstitusjonar er knytte til eit helseteam.»

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Framstegspartiet viser til forslag frå Barnevernsinstitusjonsutvalet, NOU 2023:24, om å etablere eit eige sikkerheitspsykiatrisk tilbod for barn under 18 år ved mistanke om eller konstatert alvorleg psykisk liding og valdsåtferd. Desse medlemene meiner det er på høg tid at det blir oppretta eit slikt tilbod i Noreg.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til det pågående arbeidet knytta til sikkerhetspsykiatrisk tilbud for barn under 18 år og at de regionale helseforetakene allerede har utredet behov og organisering av tilbudet til barn og unge. Disse medlemmer støtter forslaget.

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremjar følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa snarast opprette sikkerheitspsykiatrisk tilbod for barn under 18 år.»

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Framstegspartiet viser til Barnevernsinstitusjonsutvalet, NOU 2023:24, som er tydeleg på behovet for fleire langtidsplassar i barne- og ungdomspsykiatrien. Desse medlemene viser òg til forslaget i NOU-en om at psykisk helsevern for barn og unge får plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjonar. Dette vil krevje ei endring i prioriteringsforskrift, prioriteringsrettleiar m.m.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa sikre at langtidsopphald for barn med store og samansette behov blir varetatt i den varsla kapasitetsauka i døgnplassar i BUP, og gi helseføretaka plikt til å prioritere barn i barnevernsinstitusjon, og kome attende til Stortinget på eigna måte.»

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti meiner at kommunen sin eigenandel på institusjonstiltak bør bli redusert. Ein må sikre at økonomiske omsyn ikkje hindrar at barn med behov for institusjonsplass får tilbod om dette. Kommunane må framleis ha økonomiske insentiv til å arbeide førebyggjande.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa følgje opp forslaget i NOU 2023:24 om å redusere den kommunale eigenandelen på institusjonstiltak og kome tilbake til Stortinget på eigna måte.»

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet og Framstegspartiet viser til forslaget i NOU 2023:24 om at Bufdir skal sette i gang ein heilskapleg gjennomgang av krav og føringar som er pålagde barnevernsinstitusjonar, og gjere ei samla vurdering av konsekvensane for drifta av institusjonane. Målet er å fjerne krav som ikkje fører til auka kvalitet for det einskilde barn. Desse medlemene forventar at regjeringa følgjer opp dette forslaget.

Desse medlemene viser til dei ulike fagmodellane som blir brukt på institusjonar, og at Barnevernsinstitusjonsutvalet, jf. NOU 2023:24, fekk innspel om at Omsorgs- og endringsmodellen har ført til fagleg tryggleik hos tilsette, men at det er lite forsking på effekten av dei ulike modellane. Utvalet understrekar kor viktig det er at fagmodellar som blir prøvde ut i institusjonar, er fleksible nok til å tilpasse seg behova til barna. Desse medlemene meiner, som utvalet, at bruken av fagmodellar ikkje må gå ut over normalitet, ressursfokus og barna si oppleving av å ha ein heim. Desse medlemene er einige med utvalet i at fagmodellane må bli utvikla vidare med føremål om utviklingsstøtte, kor samarbeid med helseteamet inngår i den heilskaplege tilnærminga. Utprøving av fagmodellar må bli følgjeevaluert, og det er særleg viktig at evalueringa inkluderer korleis livskvaliteten til barna blir påverka på sikt.

Desse medlemene fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa om å gjennomføre ei evaluering av OEM (Omsorgs- og endringsmodellen) og andre nytta fagmodellar i barnevernsinstitusjonar, der også vurderinga frå barna kjem fram, og sikre at fagmodellar blir utvikla med føremål om utviklingsstøtte i tråd med ny retning for institusjonsbarnevernet. Stortinget må bli informert om evalueringa på eigna vis.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti anser at felles faglig praksis er nødvendig for at personalet skal kunne yte god omsorg og utviklingsstøtte og gi barna systematisk oppfølging og et trygt og forutsigbart tilbud, jf. Prop. 83 L (2024–2025). Disse medlemmer viser til at det skal legges til rette for at alle institusjoner jobber innenfor en felles, overordnet faglig ramme, og at evaluering av dagens praksis vil være del av det videre utviklingsarbeidet.

Menneskerettslige forpliktelser

Komiteen viser til at både Grunnloven og folkerettslige forpliktelser gir betydelige rettslige grenser for barnevernsloven, og at FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettskonvensjon ved motstrid skal gå foran annen lovgivning, jf. menneskerettsloven § 3. Komiteen har merket seg omtalen i proposisjonen av EMKs artikkel 8 om rett til privatliv og artikkel 6 om retten til rettferdig rettergang. Komiteen viser også til omtalen av rettighetene til urfolk, nasjonale minoriteter m.m. og konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Økt klagerett for barn

Komiteen viser til at forslaget om å gi økt klagerett bidrar til å styrke barns medvirkning og rettssikkerhet ifm. flyttevedtak, og at denne lovfestede retten også skal omfatte vedtak om opphold i fosterhjem eller institusjon i annet land som hjelpetiltak. Komiteen støtter dette, og vil også understreke behovet for en styrket veiledningsplikt og en høy prioritering av slike saker.

Oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse

Komiteen viser til at det følger av både norsk rett og EMK artikkel 8 at omsorgsovertakelser i utgangspunktet er midlertidige, og at barnevernstjenesten skal jobbe for gjenforening. Komiteen har merket seg departementets forslag om å lovfeste at barneverns- og helsenemnda, der det er grunnlag for det, skal angi hvor lenge det antas at omsorgsovertakelsen vil vare, og hvilke behov for støtte og utvikling foreldrene har. Komiteen støtter en økt oppfølging av foreldrene, slik det fremgår av forslaget, uten at det skal kunne tolkes som en garanti eller krav for tilbakeføring.

Komiteen har merket seg at departementet foreslår en ny § 8-7 i loven, som gir barnevernstjenesten en plikt til å tilby oppfølging av foreldre og barn når et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves. Komiteen støtter dette.

Adgang for barnevernstjenesten til å stanse samvær

Komiteen viser til at barnekonvensjonen gir barn rett til kontakt og regelmessig samvær med sine foreldre, med mindre det er i strid med barnets beste. Omfanget skal baseres på en konkret vurdering, jf. § 7-2 i barnevernsloven, og hensynet til barnets beste er overordnet i vurderingen. Komiteen viser videre til at loven i dag ikke har hjemmel til å stanse fastsatt samvær, men at det i akuttsituasjoner er brukt en ikke lovfestet nødrett. Komiteen støtter at barnevernstjenesten gis en klar hjemmel til å stanse samvær når det er til barnets beste, og viser til at dette også er en oppfølging av anmodningsvedtak nr. 440 av 14. januar 2025.

Komiteen har merket seg at departementet ønsker å utrede videre spørsmålet om ivaretakelse av barn som har sterk motstand mot samvær. Komiteen viser for øvrig til barns rett til medvirkning, jf. gjeldende barnevernslov § 1-4. Komiteen støtter departementets forslag om å gi barnevernstjenesten hjemmel til å vedta tilsyn under samværet og at et vedtak om samværsstans eller tilsyn under samvær skal godkjennes av nemnda snarest. Komiteen støtter også at det synliggjøres i loven at barnevernstjenesten har plikt til å vurdere behovet for det midlertidige vedtaket om samværsstans fortløpende.

Komiteen viser til behovet for å kunne senke terskelen for at barnevernet skal kunne stanse samvær, og at dette er fulgt opp på to måter:

• I lovforslaget § 7-7 første ledd om hjemmel for midlertidig samværsstans er terskelen for stans av samvær senket sammenlignet med høringsforslaget, ved at vilkåret ble endret fra «vesentlig skadelidende» til «skadelidende» for barnet.

• I tillegg varsles det i kap. 7.4.4 i proposisjonen at det skal utredes om barnevernsloven skal ha en egen ordning for barn som har sterk motstand mot samvær. Dette er en utredning som blant annet vil omfatte terskelen for stans av samvær.

Komiteen støtter den foreslåtte endringen og vil understreke betydningen av arbeidet med ytterligere tiltak, slik det varsles i proposisjonen.

Komiteen vil påpeke viktigheten av at det i saker med dokumentert partnervold og hvor voldsutøver har fått besøks-/kontaktforbud eller besøksforbud mot den utsatte forelderen, så bør heller ikke utøver ha direkte kontakt med barna. I situasjoner hvor det er besøks-/kontaktforbud e.l., må det i de tilfellene det likevel skal være kontakt, sikres at kontakten mellom den voldsutøvende forelderen og barna alltid går via en voksenperson som er trygg for barnet, og som har nødvendig kompetanse eller opplæring til å forstå hva som skal formidles til barnet og ikke.

Stabilitet i fosterhjem

Komiteen viser til Meld. St. 29 (2023–2024) Fosterheim – ein trygg heim å bu i og Innst. 110 S (2024–2025), der stabilitet i fosterhjem ble grundig behandlet.

Komiteen har merket seg at departementet ønsker å tydeliggjøre barnevernstjenestens omsorgsansvar i loven, og at det innebærer å ta alle avgjørelser på vegne av barnet, som ellers ligger til foreldrene både praktisk og rettslig, så fremt de ikke ligger til vergen eller til restforeldreansvaret. At fosterforeldre med forslaget får rett til å ta tilsvarende avgjørelser, er etter komiteens oppfatning i tråd med barnets beste. Komiteen viser også til departementets forslag om at det gjøres endringer i pasient- og brukerrettighetsloven, opplæringslova, privatskolelova og barnehageloven i samme hensikt, og at dette skal gi barnevernstjenesten, fosterforeldre og institusjoner der barnet bor, rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet.

Komiteen har merket seg at det foreslås å lovfeste at barnevernstjenesten skal gi økonomisk godtgjøring og utgiftsdekning til fosterforeldre, og at Bufetat skal ivareta ansvaret for fosterhjem etaten tilbyr. Videre har komiteen merket seg at det lovfestes at fosterforeldre skal ha godtgjøring for å kompensere for manglende opptjening av tjenestepensjon når de pga. oppdraget helt eller delvis ikke er i annet arbeid.

Komiteen viser til at det i statsbudsjettet for 2025 er bevilget 63,5 mill. kroner til kompensasjon til kommunene, som tilsvarer halvårsvirkningen av en pensjonssparing på 5 pst. av frikjøpsbeløpet, etter utgifter og arbeidsgiveravgift. Endringene i barnevernsloven er planlagt å gjelde fra 1. januar 2026, og økningen i 2025-budsjettet er ment å støtte opp under implementeringen av lovendringen, slik at kommunene skal kunne rekke å reforhandle alle fosterhjemsavtaler innen plikten trer i kraft. Komiteen forventer at kommunene vil bli kompensert med full årseffekt fra og med 2026.

Komiteen konstaterer at det foreslås å gi fosterforeldre en generell rett til å klage på vedtak om flytting etter § 5-5, jf. lovforslaget § 9-8 andre ledd.

For å legge bedre til rette for samarbeid mellom politi og barnevernstjenesten har komiteen merket seg at det foreslås å ta inn i loven at barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt skal gi informasjon til politiet så snart som mulig når det vurderes, treffes, endres eller oppheves vedtak om skjult adresse i samsvar med barnevernsloven eller vedtak om gradering av opplysninger, jf. folkeregisterloven § 10-4 (adressesperre).

Komiteen viser til den brede enigheten i Innst. 110 S (2024–2025) ved behandlingen av Meld. St. 29 (2023–2024) Fosterheim – ein trygg heim å bu i, og understreker viktigheten av at denne følges opp med konkrete tiltak og nødvendige ressurser.

Komiteen mener det er avgjørende at regjeringen følger opp følgende momenter fra meldingen:

• Utredning av når det inntreffer rett til familieliv mellom barn og fosterforeldre, og hvilke rettigheter som følger med denne retten.

• Forslag om at barn i fosterhjem uavhengig av partsstatus skal få rett til å klage på tilbakeføring.

• Forslag om at fosterforeldre skal få rett til å klage på tilbakeføring.

• Vedtaket om å utrede de administrative, økonomiske og faglige konsekvensene av å innføre bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem.

• Hvordan man kan stanse samvær som ikke er til barnets beste, inkludert en vurdering av barns egen rett til å stanse samvær midlertidig, jf. dansk modell.

• Vurdering av en grense for når og hvor ofte barnevernet skal vurdere andre tiltak, jf. den svenske modellen, som har en 2-årsgrense for vurdering av eventuell tilbakeføring, eller om andre barnevernstiltak er mer hensiktsmessige.

Komiteen understreker at disse tiltakene må følges opp med tilstrekkelige økonomiske og faglige ressurser, og at fremdriften må evalueres jevnlig.

Bistandsplikt for fosterhjem

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre viser til at i dag venter 360 barn på å få plass i et fosterhjem. Det er en svært alvorlig krise, som kan få store konsekvenser for det enkelte barnet på sikt. Et samlet fagfelt – både offentlige og ideelle aktører – er tydelige i sitt budskap: bistandsplikten må på plass for at barn med store og sammensatte behov skal få muligheten til å vokse opp i et stabilt hjem og ikke fortsette å ha livet sitt satt på vent.

Disse medlemmer påpeker at for noen av de mest sårbare barna – barn med omfattende helse- og omsorgsbehov – er spesialiserte fosterhjem et viktig alternativ til institusjon. Denne boformen gir barna mulighet til å leve i en familiesituasjon, med tett oppfølging og rammer tilpasset deres behov. Det gir en mer normal hverdag i en ellers krevende livssituasjon. Dette er komplekse oppdrag. Fosterfamiliene trenger et faglig fellesskap og stabil støtte for å kunne stå i oppgaven over tid. Når bistandsplikten mangler, blir det vanskelig å opprettholde og utvide tilbudet.

Disse medlemmer viser til at partiene Høyre og Venstre i Innst. 110 S (2024–2025) fremmet forslag om at Stortinget skal be regjeringen fremme forslag om at Bufetat skal ha bistandsplikt for spesialiserte fosterhjem.

Disse medlemmer er fortsatt bekymret for at spesialiserte fosterhjem ikke vil bli et tiltak som tas i bruk i større utstrekning, hvis det ikke innføres en bistandsplikt.

Aldersgrense for partsrettigheter

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemen frå Framstegspartiet, viser til NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid og støttar tilrådinga til utvalet om at barn må få partsrettar frå dei er 12 år. Fleirtalet støttar utvalet i at dette er viktig for å styrke dei prosessuelle rettane til barn. Dette var òg ei tilråding frå Barnevernslovautvalet, som stod bak NOU 2016:16 Ny barnevernslov.

Fleirtalet viser spesielt til at Barnevernslovutvalet meinte det ikkje er tilstrekkeleg for å sikre barns involvering og deltaking i barnevernssaker at nemnda gjennom ny barnevernslov er gitt eit utvida høve til å innvilge barn under 15 år partsrettar. Fleirtalet viser til at barn i Danmark og Finland har fleire partsrettar frå dei fyller 12 år, og at det i Danmark ligg forslag om å senke aldersgrensa til 10 år. Fleirtalet merkar seg at høyringsinstansar som Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet meiner barn på 12 år normal vil ha føresetnadar for å opptre som part. Fleirtalet vil understreke at partsrettar ikkje er ein plikt for barnet å opptre som part, men ein rett dei kan velje å bruke. Fleirtalet viser til at belastninga som barn kan oppleve med partsrettar, er belastningar som barn allereie opplever gjennom retten til å medverke. Når det gjeld bekymringar kring innsyn og deltaking i nemnda, så viser fleirtalet til høyringsinnspelet frå Advokatforeininga. Dei støttar å senke partsrettane til 12 år og viser til at barnet ikkje har plikt til å gå gjennom dokumenta, at advokatane som jobbar med desse sakene, brukar skjønn ved gjennom gang av dokument, at barnet ikkje har plikt til å møte i nemnd eller forklare seg, og at det blir lagt opp til alternative måtar å sikre barnet si røyst i samarbeid med barnet, slik det høve til i dag. Fleirtalet erkjenner at å senke partsrettane til 12 år vil gjere det naudsynt å legge til rette for gode barnefaglege prosessar i nemnder og domstol. Fleirtalet meiner difor at partsrettane ikkje må bli senka med ein gong, men må bli førebudde no og innførte frå 1. januar 2028. Fleirtalet meiner at samtykke til frivillige hjelpetiltak framleis skal vere 15 år.

Fleirtalet fremjar difor følgjande forslag:

«Stortinget ber regjeringa fremje lovendringsforslag som gir barn frå 12 år partsrettar i barnevernssaker frå 1. januar 2028.»

Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet merker seg at flere høringsinstanser har bedt om at aldersgrensen for å få prosessuelle rettigheter for barn i barnevernssaker skal senkes fra 15 til 12 år, og at alle barn under 12 bør få oppnevnt egen advokat i saker for barneverns- og helsenemnda. Det argumenteres for at dette vil styrke rettssikkerheten til barn i barnevernssaker. Dette medlem er enig i at en slik senking kan styrke rettssikkerheten, samtidig som forslaget ikke er utredet til denne saken. Blant annet er ikke kostnadsspørsmålet tilstrekkelig utredet, noe som bør gjøres før en eventuell senking.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til NOU 2023:7 Trygg barndom, sikker fremtid – Gjennomgang av rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernet og støtter utvalgets anbefaling om at barn må få partsrettigheter fra 12 år. Dette medlem støtter utvalget i at dette er viktig for å styrke barns prosessuelle rettigheter. Dette var også en anbefaling fra Barnevernslovutvalget, som sto bak NOU 2016:16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse.

Dette medlem viser til barnekonvensjonens artikkel 12, som slår fast barns rett til å bli hørt i alle saker som berører dem. Å senke aldersgrensen for partsrettigheter til 12 år vil sikre at barns stemme får en tydeligere plass i beslutningsprosesser, og bidra til et mer rettferdig og inkluderende rettssystem. Mange 12-åringer har tilstrekkelig modenhet til å forstå og uttrykke egne synspunkter.

Dette medlem erkjenner at deltakelse i rettsprosesser kan være krevende for barn, men mener at dette ikke er et argument for å ikke gi dem rettigheter. Tvert imot understreker det behovet for bedre tilrettelegging, barnevennlige prosesser og tilgang til advokater med barnefaglig kompetanse. Det er et systemansvar å sørge for at prosessene er tilpasset barn – ikke et argument for å holde dem utenfor.

Videre ønsker komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre å innføre en rett for barn under 12 år til å få oppnevnt egen advokat i saker for barneverns- og helsenemnda. Dette vil styrke rettssikkerheten til barn uten partsstatus i saker som har store og inngripende konsekvenser for dem. Det bør samtidig innføres krav til mer barnevennlige prosesser som barna kan forstå og klare å forholde seg til.

Disse medlemmer mener at kostnader til fri rettshjelp og systemtilpasning må ses i lys av den betydelige gevinsten: økt rettssikkerhet, bedre beslutninger og styrket tillit til barnevernet. Å investere i barns rettigheter er en investering i rettferdighet og i et mer rettssikkert og inkluderende samfunn. Mangel på økonomi kan ikke være et hinder for lovendringer som handler om barnets beste.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at barn under 12 år får oppnevnt egen advokat i saker for barneverns- og helsenemnda.»

Barn som bor lenge i tiltak utenfor hjemmet

Komiteen merker seg at departementet ønsker å presisere i loven at barnevernstjenestens ansvar for systematisk og regelmessig å vurdere behov for endring av tiltaket både omfatter å vurdere oppheving av omsorgsovertakelsen, slik det fremgår av dagens lov, og om det er grunnlag for å fremme sak om andre tiltak for å gi barnet ro og stabilitet.

Komiteen har videre merket seg at det foreslås å lovfeste et nytt tiltak om varig opphold i fosterhjem for barn som bor lenge i fosterhjem, for å gi barnet mer stabilitet, forutsigbarhet og normalitet. Tiltaket kan bare vedtas når det ikke lenger er et mål at barnet skal flytte tilbake til foreldrene sine, i tillegg stilles flere strenge vilkår. Komiteen har også merket seg at de private partene bare kan kreve at barneverns- og helsenemnda behandler en sak om opphevelse av vedtaket om varig opphold i fosterhjem dersom det foreligger særlige grunner, og at nemnda skal oppheve vedtaket dersom det åpenbart er til barnets beste.

Komiteen viser til lovregulering knyttet til besøkskontakt etter adopsjon og har særlig merket seg forslaget om at barn over 12 år må samtykke til besøkskontakt, og at det foreslås at nemnda skal kunne vedta besøkskontakt med søsken, der det også stilles krav om samtykke fra søsken som har fylt 12 år.

Barnevernsinstitusjon – rettigheter og inngrep

Komiteen viser til at det foreslås at dagens hjemmel til å gripe inn i en akutt faresituasjon videreføres og suppleres med at fysisk makt kan benyttes dersom det er strengt nødvendig for å avverge at barnet utsetter eget liv eller egen helse for alvorlig skade.

Komiteen har merket seg departementets lovforslag for å ivareta forsvarlig omsorg og beskyttelse, og at dette følger av at ansatte på institusjon skal gi barnet omsorg i foreldrenes sted. Komiteen viser til ny bestemmelse om grensesetting ut fra omsorgsansvaret.

Komiteen har merket seg departementets lovforslag for ivareta forsvarlig omsorg og beskyttelse, og at dette følger av at ansatte på institusjon skal gi barnet omsorg i foreldrenes sted. Komiteen viser til ny bestemmelse om grensesetting ut fra omsorgsansvaret, som skal bidra til å tydeliggjøre rammene for institusjonens omsorgsansvar og at institusjonen har rett og plikt til å sette grenser for barnet på tilsvarende måte som foreldre. Grensesetting forutsettes vurdert individuelt og avhengig av alder og modenhet, og at barnets beste legges til grunn. Det tydeliggjøres også at det å sette grenser for barnet innenfor omsorgsansvarets handlingsrom ikke utgjør et inngrep i barnets rettigheter. Inngrep i barns rettigheter krever særskilt hjemmel i lov. Både inngrep og grensesetting må samtidig være nødvendige og forholdsmessige tiltak ut fra en individuell vurdering.

Komiteen har merket seg at departementet foreslår å videreføre institusjonens adgang til å benytte milde former for fysisk makt ut fra omsorgsansvaret, og viser til at det er åpnet for å kunne fastsette husordens-regler for alle barn som bor på institusjon, ut fra hensynet til trygghet og trivsel for alle. Det foreslås å tydeliggjøre i § 10-6 at de generelle vilkårene til nødvendighet og forholdsmessighet gjelder for både grensesetting og inngrep. Det er viktig at institusjonen vurderer totaliteten av både grensesetting og inngrep. Komiteen merker seg at det foreslås lovfestet at i nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen etter § 10-6 første ledd skal institusjonen vurdere det samlede omfanget og varigheten av grensesetting og inngrep.

Komiteen har videre merket seg departementets forslag om å presisere beskyttelsesformålet i bestemmelsen om frivillig rusmiddeltesting i § 10-7. I § 6-2 femte ledd foreslås det å tydeliggjøre barneverns- og helsenemndas myndighet til å treffe vedtak om testing uten samtykke.

Komiteen viser til den betydelige digitale utviklingen og at dagens lov ikke tar høyde for denne. Det kan stilles spørsmål ved om barn kan utsettes for skade eller fare ved bruk av for eksempel sosiale medier. Komiteen har merket seg at departementet foreslår en klar lovhjemmel som skal tydeliggjøre når institusjonen kan kreve innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon, og at dette også skal bidra til å gi bedre rettssikkerhet.

Komiteen støtter adgang til inngrep i barnets rettigheter (§ 10-12) ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, inkludert nektelse av bruk og inndragning av midler, dersom strenge vilkår er oppfylt. Komiteen mener derimot at vedtak om inngrep av inntil 4 ukers varighet og deretter maksimum 14 dager er for lenge i dagens digitaliserte samfunn, hvor digital deltakelse er nødvendig for tilgang til informasjon, klageordninger, utdanning og kontakt med familie og venner.

Komiteen fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tydeliggjøre at varigheten av inngrep i barns bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett ikke må utgjøre et urimelig inngrep i barnets rettigheter, og at det må stilles strenge krav til inngrepets nødvendighet. Dette må fremkomme tydelig i rundskriv og veileder til barnevernsloven.»

Komiteen merker seg departementets forslag om å avverge at barn utsetter eget liv og helse for alvorlig skade, gjennom forslag om å lovfeste at institusjonen kan bruke fysisk makt når det er strengt nødvendig for å avverge at barnet utsetter eget liv og helse for alvorlig skade. Dette er en utvidelse av institusjonens adgang sammenlignet med gjeldende lov, men kun slik at det menneskerettslige vernet blir tilstrekkelig ivaretatt. Inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig etter en konkret vurdering, og andre og mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Departementet understreker institusjonens plikt til systematisk å forebygge bruk av fysisk makt overfor barn som bor på institusjon, jf. gjeldende § 10-4 som er videreført i lovutkastet § 10-5. Komiteen har også merket seg at gjeldende § 10-5 om forbud mot fysisk og psykisk tvang og makt foreslås opphevet.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til innspill fra Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) om at endringen i § 10-11 er godt og i tråd med intensjonen i proposisjonen. Ved å ta inn i lovbestemmelsens første ledd bokstav b at faren barnet utsetter eget liv eller helse for, må være «nært forestående», vil det skape større klarhet rundt tidsmomentet.

På bakgrunn av dette fremmer flertallet følgende forslag:

«Barnevernsloven § 10-11 første ledd bokstav b skal lyde:

• b. nært forestående fare for at barnet utsetter eget liv eller egen helse for alvorlig skade»

Begrepsbruk

Komiteen viser til at departementet foreslår å erstatte enkelte begreper i loven. Det foreslås bl.a. å erstatte begrepene «tvang» og «tvangsbruk» med begrepet «fysisk makt».

Komiteen har merket seg at de foreslåtte endringer i begrepsbruken i loven er ment å styrke rettssikkerheten ved at loven blir mer forståelig og presis, og at det er vektlagt at endringer også skal kunne bidra til redusert stigma m.m.

Alternative tiltak utenfor hjemmet

Komiteen merker seg at departementet ønsker å gi kommunene en videre mulighet til selv å etablere botiltak for ungdom som hjelpetiltak. Det vises til § 3-2, der det foreslås at barnevernstjenesten i tillegg til fosterhjem og institusjon kan tilby botiltak med døgnbemanning som hjelpetiltak, når vilkårene er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte.

Komiteen viser til at det foreslås å synliggjøre adgangen til å iverksette ulike former for avlastnings- eller støttetiltak for barn som bor i fosterhjem eller institusjon, og at dette kan være avlastning, besøkshjem e.l. Slike tiltak forutsettes å være basert på en vurdering av barnets beste, ha barnets samtykke og ellers være i tråd med lovens krav til tiltak som iverksettes.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har i lang tid advart mot regjeringens barnevernspolitikk, der fjerning av gode og velfungerende tilbud fra private aktører har vært viktigere enn å sikre at bistandsplikten barnevernet har overfor sårbare barn og unge, prioriteres. Det er bra at regjeringen retter seg etter blant annet Riksrevisjonens kraftige kritikk av denne politikken, og nå innser at private aktører må være med om man skal kunne garantere at alle barn og unge som trenger det, får et godt tilbud fra barnevernet.

Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen legges opp til at bare kommuner kan etablere og drifte kommunale botiltak med døgnbemanning som en ny type tiltak etter barnevernsloven § 3-2. Disse medlemmer mener også private godkjente barnevernsaktører bør kunne få etablere og drifte botiltak med døgnbemanning. Dette er likevel ikke til hinder for at kommuner kan samarbeide om etablering og drift.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for at også private godkjente barnevernsaktører kan etablere og drifte botiltak med døgnbemanning etter barneverns-loven § 3-2.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at regjeringen mener det er et særlig mål å øke kapasiteten i det statlige institusjonstilbudet, og at det i tillegg er et ønske om et langsiktig og betydelig innslag av ideelle aktører i barnevernet. Flertallet viser til at i forbindelse med budsjettenigheten mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti for statsbudsjettet 2025 ble følgende vedtatt:

«Stortinget ber regjeringen i kvalitetsmeldingen for barnevernet foreslå tiltak for oppbygging av det statlige barnevernet, som gir økt kapasitet og beredskap, og som skal kunne bidra til å redusere behovet for dyre enkeltkjøp.»

Flertallet viser til NOU 2024:17 Kommersielle og ideelle aktørers rolle i fellesskapets velferdstjenester, som fremhever at nettopp barnevern er den offentlige tjenesten hvor det er størst forskjell mellom ulike tilbydere med hensyn til hvilke lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår som tilbys. I NOU-en står det:

«Dersom lønnsnivået i både de ideelle og de kommersielle skulle vært likt som i de statlige institusjonene, ville dette medført en økning i lønnsutgiftene med 38 mill. kroner i de ideelle institusjonene og 107 mill. kroner i de kommersielle. Det gjøres oppmerksom på at tallgrunnlaget er fra 2017».

Flertallet viser til at flertallet av de kommersielle barnevernsinstitusjonene er organisert som aksjeselskap som inngår i store norske og internasjonale konsern.

Flertallet viser til Høyres kritikk av regjeringens og Sosialistisk Venstrepartis politikk for å fase ut de kommersielle tilbyderne av barnevernet, og vil fremheve at dette ikke handler om at kommersielle virksomheter ikke kan gi gode barnevernstjenester, eller at de ansatte i disse virksomhetene gjør en dårligere jobb. Det handler om at flertallet mener at offentlige midler og skattebetalernes penger i sin helhet skal gå til gode tjenester og ikke til profitt for eiere av store konsern. Uansett mener flertallet at det viktigste er at alle barn som trenger barnevernets hjelp, skal få den hjelpen de trenger. Selv om regjeringen er i ferd med å øke kapasiteten i det statlige barnevernet, har oppbyggingen av det statlige barnevernet vist seg å ta tid. Flertallet anser det derfor som nødvendig og hensiktsmessig å inngå forutsigbare rammeavtaler med enkelte private tilbydere, nettopp for å sikre at bistandsplikten kan overholdes, men at det er viktig å sørge for fortsatt økning i den statlige kapasiteten for å unngå dyre enkeltkjøp som utgjør en stor uforutsett ekstra utgift.

Kompetansekrav i barnevernsinstitusjon m.m.

Komiteen merker seg at departementet viser til en krevende rekrutteringssituasjon, og at innføringen av kompetansekravet for ansatte i barnevernsinstitusjoner kan ha bidratt til dette. I tillegg er gjennomtrekken høy, og 20–25 pst. slutter hvert år, samtidig som det har vært en økning i antall søknader om unntak fra kompetansekravet. Komiteen viser til forslaget om justeringer og endringer i kompetansekravet for å bedre tilrettelegge for etablering av personalgrupper med tilstrekkelig bredde i kunnskap, erfaringer og ferdigheter til å møte barns ulike behov og interesser. Komiteen har også merket seg forslag om å lovfeste at institusjonene kan ansette studenter under relevant utdanning, og at det kan ansettes personell som kan dokumentere minst tre års arbeidserfaring fra «tilsvarende» virksomhet. Rekruttering av personell med nyttig praktisk erfaring, og kunnskap om omsorgsarbeid fra andre sektoren anses også som relevante. Komiteen viser til at kravet er regulert i § 10-18.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget om at tre års arbeidserfaring i minst 50 pst. stilling kan sidestilles med bachelorutdanning i barnevernspedagogikk. Institusjonsbehandling og omsorg er en balanse mellom maktbruk, terapi og omsorg som både krever inngående kunnskap og god skjønnsutøvelse. Ungdom får ofte hjelp under tvang for utfordringer de selv ikke nødvendigvis erkjenner eller er enige i at de har. Et flertall av de ansatte må derfor ha spesialisert kompetanse i miljøterapeutisk behandling og endringsarbeid for å kunne ivareta de gjeldende kravene til forsvarlighet.

Flertallet mener at ansatte i barnevernsinstitusjoner uten bachelor er et viktig supplement til ansatte med bachelor. Flertallet vil samtidig understreke at det er barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere som må utgjøre kjernekompetansen i institusjonene.

På bakgrunn av dette fremmer flertallet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at barnevernsinstitusjonen også kan ansette faglig personell som kan dokumentere minst tre års arbeidserfaring tilsvarende heltidsstilling fra barnevernsinstitusjon, andre barnevernstiltak med døgnbemanning eller andre tilsvarende omsorgstiltak etter annet lov- og regelverk enn barnevernsloven.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at regjeringen senker kompetansekravet i barnevernsinstitusjoner og samtidig foreslår økt adgang til bruk av makt og tvang i disse barneverns-tiltakene. Forslaget innebærer at barnevernsinstitusjoner kan ansette personer som verken har kunnskap om bruk av makt og tvang eller har gjennomgått skikkethetsvurdering. Formålet med skikkethetsforskriften er å avgjøre om en student er mulig fare for «liv, fysisk og psykisk helse, rettigheter eller sikkerhet» til de som vedkommende kommer i kontakt med under sin yrkesutøvelse. Skikkethetsforskriften gir utdanningsinstitusjoner plikt til å styre og veilede personer som ikke er skikket for å jobbe med barn ut av utdanningsløpet. Dette er svært alvorlige forhold som ikke hensyntas i forslagene som foreligger i proposisjonen. Manglende kontroll på personlig egnethet og skikkethet kan få skadelige konsekvenser, spesielt sett i lys av avsløringer av overgrep i barnevernsinstitusjoner.

Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Barnevernsloven ny § 16-3 a skal lyde:

§ 16-3 a Krav til kompetanse og skikkethetsvurdering i barnevernsinstitusjoner m.m.

Ansatte som skal arbeide i statlige barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere etter § 16-3 tredje ledd bokstav c, må ha gjennomført relevant utdanning som i tillegg inneholder skikkethetsvurdering.

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan gi midlertidig dispensasjon fra kravet om utdanning underlagt skikkethetsvurdering i særskilte tilfeller, herunder i tilfeller der stillingen det søkes dispensasjon for, har vært offentlig utlyst og ingen kvalifiserte søkere har meldt seg. Barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere skal ved dispensasjon for kravet om utdanning underlagt skikkethetsvurdering lage en plan for systematisk veiledning av den nyansatte ved utførelse av de oppgavene som følger av denne loven.

Barne-, ungdoms- og familieetaten skal gjennomføre internkontroll for å sikre at oppgavene utføres i samsvar med de kravene som er fastsatt i loven eller i medhold av loven. Internkontrollen skal være systematisk og tilpasset virksomhetens egenart, aktiviteter og risikoforhold. Etaten skal også kunne redegjøre for hvordan kravene oppfylles. Departementet kan gi forskrift om internkontroll.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om hvilke utdanninger som vil oppfylle kravet.»

Kompetanse og veiledning i barnevernstjenesten

Komiteen viser til at økte krav til kompetanse skulle styrke læringsutbyttet i utdanningene og gjøre det enklere å tiltrekke seg og beholde kompetente fagpersoner. Det vises også til at departementet i arbeidet med kvalitetsløftet beskriver at de har fått en rekke signaler om betydelige utfordringer med å innfri kompetansehevingen.

Av hensyn til kommunenes handlingsrom foreslås kompetansekravet begrenset til barnevernstjenestens ledelse, og videre vises det til det lovpålagte ansvaret kommunene har for å sikre at tjenestens personell får opplæring og veiledning for oppgavene de skal utføre. På denne bakgrunn foreslås § 15-6 endret.

Komiteen viser til forslaget om en ny hjemmel for å fastsette forskrift om veiledning av nyansatte i det kommunale barnevernet i § 15-2. Dette bygger særskilt på utfordringene med gjennomtrekk, spesielt blant nyutdannede.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til Riksrevisjonens undersøkelse av årsaker til utfordringer i barnevernet (Dokument 3:10 (2024–2025)). På side 23 i rapporten står det:

«Undersøkelsen viser at både barnevernsledere og ansatte i det kommunale barnevernet ser verdien av masterutdanning, som vil gi kompetanse innenfor metode, analyse og dokumentasjon. Deltakerne i videreutdanningene opplever gjennomgående å ha fått et individuelt kompetanseløft, og de opplever at dette bidrar til at arbeidet de gjør i barnevernstjenesten blir bedre og mer grundig.»

Barne- og familieetaten i Oslo kommune viser til den samme rapporten og skriver i sitt høringsinnspill til komiteen at:

«Ved behandling av Kvalitetsløftet for barnevern er det viktig at Stortinget har med seg den alvorlige kritikken i Riksrevisjonens rapport om at utfordringene i barnevernet har vedvart over lang tid uten å bli løst og at det har negativ innvirkning på barnevernets hjelp, omsorg og beskyttelse til barn og unge. I forbindelse med rapporten utførte Riksrevisjonen en spørreundersøkelse som viser at både ansatte og ledere i kommunalt barnevern ser verdien av masterutdanning, som vil gi kompetanse innen metode, analyse og dokumentasjon. De som svarte mener at utdanningen de har fått medvirker til at de gir bedre og riktigere tjenester til barn og familier.

Riksrevisjonen konkluderer med at det er positivt at Barne- og familiedepartementet har iverksatt omfattende tiltak for å heve kompetansen i det kommunale barnevernet. Dette viser at krav om kompetanse er riktig vei å gå, og at reversering i ytterste fall kan ha alvorlige konsekvenser.

Samlet er det vår vurdering at økt kompetanse i barnevernet er en grunnleggende forutsetning for at barnevernet skal fungere bedre i fremtiden. Det er bekymringsfullt at hensynet til kommunenes frihet til å vurdere behov lokalt er vektlagt fremfor faglige råd fra blant annet Bufdir og et omfattende kunnskapsgrunnlag om behov for økt kompetanse i barnevernet for å sikre barns beste.»

Disse medlemmer slutter seg til denne oppfatningen.

Disse medlemmer viser videre til Hovedorganisasjonen Virke, som i sitt høringsnotat til komiteen skriver:

«Kompetansekravet for barneverninstitusjoner er særlig begrunnet i at det kreves god kompetanse for å jobbe med endringsarbeid i barneverninstitusjonene. Virke ser stadig mer komplekse utfordringer hos barn og unge som bor på institusjon, noe som etter vår vurdering krever høy grad av faglig kompetanse hos de ansatte. Behovet for spesialisert omsorg og utviklingsstøtte, kompleksiteten i arbeidsoppgavene, adgangen til tvang og konsekvenser ved svikt tilsier at det faglige personalet i barneverninstitusjonene i hovedsak bør bestå av ansatte med relevant utdanning på bachelorgradsnivå.»

Dette slutter også disse medlemmer seg til.

Barnevernspedagogene i Akademikerforbundet skriver at:

«Vi mener det er svært kritisk at kompetansekravene raseres, både for det kommunale barnevernet, for aktører som tilbyr tiltak og utredninger og for institusjonsbarnevernet. Vedtaket fra et samlet storting for fire år siden om kompetansekrav var etterlengtet, faglig velbegrunnet og godt dokumentert. Ulike rapporter og utredninger de siste årene underbygger behovet, senest fra 2025 med evaluering av barnevernsreformen, evaluering av kompetansestrategi for barnevernet og riksrevisjonens nylige kritiske rapport.»

Norsk Fosterhjemsforening skriver at:

«Barnevernet forvalter stor makt og fatter komplekse avgjørelser. Likevel fjernes masterkravet for fagansatte, og beholdes kun for ledere og nestledere. Dette er et tilbakeskritt og svekker fagligheten i tjenesten. Norsk Fosterhjemsforening er en av over 50 aktører som har signert oppropet mot reverseringen av masterkravet.»

Avslutningsvis vil disse medlemmer vise til Barneombudet, som i sitt høringsnotat til komiteen skriver:

«Barneombudet er svært kritisk til regjeringens forslag om å begrense kompetansekravet i kommunalt barnevern til barneverntjenestens ledelse. Vi mener dette vil føre til at barnevernets tjenester blir av dårligere kvalitet, hvilket vil kunne gå på bekostning av barns utvikling og rettssikkerhet. Bufdir har i sin vurdering konkludert med at oppheving av masterkravet ‘vil gi en klar overvekt av store negative konsekvenser’, og at de positive virkningene er ‘kortvarige og derfor av liten betydning’. Forslaget mottok også omfattende motstand i høringsrunden. Barneombudet synes det er høyst urovekkende at regjeringen går mot den klare anbefalingen fra eget fagdirektorat og et tilnærmet samlet fagmiljø, samtidig som det i foreliggende proposisjon legges ytterligere oppgaver og ansvar på kommunalt barnevern. Regjeringen begrunner forslaget med at kommunene må få handlingsrom til selv å vurdere egne kompetansebehov, samt hvilken utdanning og bakgrunn de ansatte som utfører kjerneoppgavene i barnevernet skal ha. Dette samsvarer svært dårlig med regjeringens innledende uttalelse i proposisjonen, hvor det anerkjennes at sakene ansatte i barnevernet håndterer ofte er kompliserte og at feil kan få store konsekvenser, hvilket nødvendiggjør høye krav til kvalitet. Barneombudet vil for øvrig påpeke at Barne- og familiedepartementet nylig har fremhevet kompetansekrav i barnevernet som ‘avgjørende’ for å forbedre kvaliteten på barneverntjenestens arbeid. Departementet har i sin redegjørelse til Europarådets ministerkomité om oppfølgingen av EMD-dommene uttalt at krav til mastergrad eller annen relevant utdanning er introdusert i barnevernsloven, og at dette skal gjelde for ansatte som skal utføre kjerneoppgaver, i tillegg til leder og nestleder. Regjeringen har også i sin statsrapport til FNs barnekomité vist til hvordan master i barnevern gir studentene inngående kunnskap om bl.a. FNs barnekonvensjon. Riksrevisjonens nylige undersøkelser viser at både ledere og ansatte i kommunalt barnevern ser verdien av masterutdanning, og at de som tar videreutdanning opplever at deres individuelle kompetanseheving bidrar til at arbeidet de gjør i barnevernstjenesten blir bedre og mer grundig, som igjen fører til bedre og riktigere tjenester til barn og familier. Barneombudet oppfordrer derfor komiteen til å videreføre dagens kompetansekrav i kommunalt barnevern, slik dette fremgår av barnevernloven § 15-6.»

Disse medlemmer viser til at det i proposisjonen står at «God faglig, kollegial og emosjonell støtte og veiledning er viktig for at ansatte og ledere i barnevernet skal oppleve det inspirerende og holdbart å arbeide i tjenesten over tid». Bufdir sin rapport om turnover blant ansatte i barnevernet viser at tjenester med flest ansatte utdannet på masternivå har lavest turnover, og at det er høyest turnover i tjenester som har flest ansatte med bachelorgrad. Ansatte i barnevernstjenestene står i saker som medfører store emosjonelle belastninger, som kan medføre utbrenthet og langvarig fravær. God faglig, kollegial og emosjonell støtte krever kompetanse. Masterutdanningene gir kunnskap som kan gi beskyttelse mot negative og helseskadelige belastninger i arbeidet, samt ferdigheter i refleksjon og selvrefleksjon. Det argumenteres med at kommunene skal ha større fleksibilitet, og at personlig egnethet og erfaring skal vektlegges. Det foreligger ikke kunnskap som tilsier et motsetningsforhold mellom erfaring, personlig egnethet og formell kompetanse på masternivå. En masterutdanning gir tjenestene et faglig løft og den enkelte økt faglig trygghet, relasjonskompetanse og en formell grad. Kompetansen styrker også de ansattes evne til å utnytte erfaringen de har, og kompetansen til erfarne barnevernsansatte med barnevernsfaglig mastergrad er svært verdifull for arbeidsgiver og fagfelt. Hvis kompetansekravet fjernes, vil det kunne medføre at færre av de som i dag jobber i barnevernet, får mulighet til å ta en mastergrad, fordi kommunene ikke lenger må legge til rette for det.

Med bakgrunn i dette vil disse medlemmer fremme følgende forslag:

«Barnevernsloven § 15-6 skal lyde:

§ 15-6 Krav til kompetanse for barnevernstjenestens personell

Personell i barnevernstjenesten som skal utføre oppgaver etter § 15-3 tredje ledd, skal fra 1. januar 2040 oppfylle ett av følgende vilkår:

• a. barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå

• b. relevant bachelorutdanning dersom det innen 1. januar 2040 kan dokumenteres minst tre års arbeidserfaring fra barnevernet i tillegg til at det er gjennomført en barnevernsfaglig eller annen relevant videreutdanning.

Bestemmelsen gjelder også for barnevernstjenestens leder og lederens stedfortreder, for sakkyndige som barnevernstjenesten har engasjert etter § 2-2, og for personell som bistår barnevernstjenesten med utredning som barne-, ungdoms- og familieetaten tilbyr etter § 16-3 fjerde ledd bokstav a.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hva som anses som relevant utdanning etter første ledd bokstav a og b.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at de mest relevante utdanningene for arbeid i barnevernsinstitusjon (barnevernspedagog, vernepleier og sosionom) allerede er underlagt skikkethetsvurderinger. Dette er regulert i egen forskrift til universitets- og høyskoleloven (skikkethetsforskriften § 1).

Beslutningsgrunnlag og saksbehandlingsregler

Komiteen viser til omtalen av ny modell for barnevernstjenestens undersøkelser og at Barnevernsutvalget pekte på flere utfordringer. Komiteen har merket seg forslaget om å videreføre forslaget om å presisere at undersøkelsene ikke skal være mer omfattende enn formålet tilsier, og viser til lovforslaget i § 2-2.

Komiteen viser til kommunenes ansvar for ettervern, at retten gjelder fram til ungdommer fyller 25 år, og har merket seg forslaget om at det er den kommunen som sist iverksatte tiltak før ungdommen fylte 18 år, som har ansvar for tiltak, jf. lovforslaget § 3-6.

Komiteen har merket seg forslaget til legalitetskontroll av akuttvedtak av hensyn til barnets og foreldrenes rettsikkerhet, jf. lovforslaget § 14-22, og at kontrollen skal omfatte vedtak om midlertidig stans av samvær.

Komiteen viser til beskrivelsen av bruk av eksterne sakkyndige i barnevernstjenesten, barneverns- og helsenemnda og domstolene, og at Barnevernsutvalget anbefalte at dagens register ble videreutviklet. Det vises videre til at det foreslås å lovfeste departementets rett til å føre oversikt over sakkyndige, med tilhørende forskrift om innhold og forvaltning. Det vises til lovforslaget § 12-7 andre og tredje ledd.

Når det gjelder adgang til å nekte åpne dører i nemnda, viser departementet til behovet for å beskytte barns og familiers privatliv. Det vises til forslag til endring i § 14-17 andre ledd og understrekes at hensynet til barnets beste må veie tyngre enn hensynet til allmennhetens innsyn i saken. Komiteen har også merket seg at departementet ønsker å prøve ut en ordning som er mer lik bestemmelsen i tvisteloven.

Informasjonsplikt til statsforvalteren om dødsfall, livstruende hendelser og seksuelle overgrep

Komiteen viser til at det ikke er en lovpålagt plikt for barnevernet til å informere om alvorlige hendelser, og at Statens helsetilsyn som overordnet faglig tilsyn mener at det er nødvendig. Komiteen støtter departementets forslag om å lovfeste en slik informasjonsplikt i en ny § 13-5 a.

Nasjonalt barnevernsregister

Komiteen viser til at det fra Barnevernsutvalget ble påpekt at mangel på data er en hovedutfordring. Videre vises det til at departementet foreslår en ny bestemmelse i lovforslaget § 13-7 som gir hjemmel for etablering av Nasjonalt barnevernsregister. Det varsles i proposisjonen om at innspill som omhandler behandling av personopplysninger, har bidratt til at det vil bli utarbeidet et nytt forslag til forskrift, i samarbeid med relevante instanser.

Medlemene i komiteen frå Senterpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at registeret vil ha personkonsekvensar for barna og familiane opplysningane gjeld. Registeret vil i stor skala systematisk handsame personopplysningar underlagt teieplikt som kan bli knytt til einskildindivid. Registeret vil òg handsame opplysningar som er å rekne som helseopplysningar. Datatilsynet skriv i sitt høyringssvar at dei meiner eit slikt register er eit klart inngrep i personvernet til barn i barnevernet. Desse medlemene viser til at regjeringa sitt nylege forslag om å opprette individregistre over barn i barnehage og skule var eit forslag som fekk mykje av den same kritikken, og som desse medlemene ikkje støtta i Stortinget.

Desse medlemene meiner at forslaget om eit nasjonalt barnevernsregister som omtalt i proposisjonen må bli avvist av omsyn til personvern og tilliten til barnevernet. Desse medlemene vil difor stemme imot forslaget til ny § 13-7.

Andre forslag

Komiteen viser til at det i lovforslaget § 2-5 fjerde ledd andre punktum foreslås endring av ordlyd som omhandler ny undersøkelse etter henleggelse mv. Videre foreslås en presisering av konsekvensene av anmerkninger på uttømmende politiattest, for å unngå tolkningstvil, hvilket fremgår av lovforslaget i § 12-11 åttende ledd. Komiteen støtter dette.

Økonomiske og administrative konsekvenser

Komiteen viser til at det er foretatt estimater på kostnader av lovforslag og tiltak i meldingsdelen. Disse er betydelige totalt sett, men nødvendigvis også svært usikre.