Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Mani Hussaini, lederen Ingvild Kjerkol, Stein Erik
Lauvås, Linda Monsen Merkesdal og Sigurd Kvammen Rafaelsen, fra
Høyre, Jan Tore Sanner, Michael Tetzschner, Bård Ludvig Thorheim
og Ove Trellevik, fra Senterpartiet, Marit Arnstad, Lisa Marie Ness
Klungland og Gro-Anita Mykjåland, fra Fremskrittspartiet, Terje Halleland
og Marius Arion Nilsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lars Haltbrekken,
fra Rødt, Sofie Marhaug, fra Venstre, Ola Elvestuen, fra Miljøpartiet
De Grønne, Une Bastholm, og fra Kristelig Folkeparti, Kjell Ingolf
Ropstad, viser til at Prop. 104 L (2024–2025) Endringer i
klimakvoteloven (utvidet virkeområde – nytt klimakvotesystem m.m.)
søker hjemmel til å fullføre den nasjonale gjennomføringen av EUs
nye klimakvotesystem for klimagassutslipp fra forbrenning av brensel
i veitransport, bygg og andre utvalgte sektorer (ETS2) i Norge.
Komiteen viser videre
til at klimakvotelovens virkeområde foreslås utvidet til å gjelde
aktivitetene og pliktsubjektene som omfattes av ETS2. Ut over dette
foreslås blant annet endringer for å gjøre klimakvotelovens generelle
regler for tilsyn, forvaltningstiltak og sanksjoner gjeldende også
for ETS2.
Komiteen påpeker
at regelverket for ETS2 allerede gradvis er tatt inn i norsk rett
basert på frister som følger av klimakvotedirektivet for når de
ulike delene av regelverket skal være operative. De delene av ETS2
som begynte å gjelde først, i 2024 og 2025, er allerede gjennomført
i norsk rett.
Komiteen trekker
frem at ETS2 ble opprettet som en følge av at EU i desember 2020
besluttet å forsterke sitt klimamål for 2030. ETS2 skal gjelde parallelt
med det eksisterende klimakvotesystemet for industri, kraftproduksjon,
luftfart og skipsfart. ETS2 ble lagt frem som en del av regelverkspakken
Klar for 55 i 2021. Denne pakken er forankret i direktiv 2003/87/EF
(klimakvotedirektivet) og flere underordnede rettsakter. Endringene
i klimakvotedirektivet som følge av Klar for 55-pakken ble innlemmet
i EØS-avtalen i desember 2023.
Komiteen viser til
at formålet med ETS2 er å innføre en felleseuropeisk minstepris
på utslipp fra omfattede sektorer, som kan bidra til å redusere
lands utslipp under innsatsfordelingsforordningen. Karbonprisen som
følge av ETS2 er ment å bidra til at det etableres markedsinsentiver
for investeringer i oppgraderinger av bygg- og transportsektoren,
og som bidrag til å redusere utslippene fra disse sektorene.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Miljøpartiet De
Grønne og Kristelig Folkeparti, støtter at klimakvoteloven
blir oppdatert og får utvidet sitt virkeområde, slik at det blir
hjemmel for å fullføre den nasjonale gjennomføringen av de nærmere
reglene i klimakvotedirektivet om ETS2. Norge har deltatt i EUs klimakvotesystem
gjennom EØS-avtalen siden 2008, og endringene i klimakvotedirektivet
ble innlemmet i EØS-avtalen i 2023.
Flertallet vil understreke
EØS-avtalens avgjørende betydning for norsk økonomi og næringsliv,
og at det er av stor betydning at Norge opprettholder sine forpliktelser
i avtalen. Å følge opp gjennomføring av EUs klimakvotesystem, herunder
det nye ETS2-regelverket, sikrer at norske bedrifter konkurrerer
på like vilkår med selskaper i EU, og bidrar til å styrke lønnsomheten
i grønne investeringer.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Rødt mener at virkemidlene som benyttes
i klimapolitikken, må ivareta hensynet til en geografisk og sosialt
rettferdig omstilling, og vil understreke at økt prising av utslipp
kun er ett virkemiddel for å oppnå utslippsreduksjoner i økonomien. Disse medlemmer mener dette hensynet
ikke er tilstrekkelig ivaretatt av regjeringen i denne saken.
Komiteens medlemmer
fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet viser til at regjeringen
i proposisjonen skriver:
«Tar man utgangspunkt i de høyeste prisanslagene med
en kvotepris på 200 2020-euro vil dette gi en økning i brenselspris
på 7,49 kr/liter diesel og 6,54 kr/liter bensin i hele EU/EØS-området,
slik regelverket foreligger nå. Den norske generelle CO2-avgiften
på mineralolje og bensin i 2025 er til sammenlikning på henholdsvis
3,79 og 3,25 kroner per liter.»
Disse medlemmer påpeker
at norske myndigheter har et nasjonalt handlingsrom innenfor regelverket
som kan gi Norge unntak fra kvoteplikten for årene 2027–2030 dersom
utslippsprisingen for sektorene allerede overgår kvoteprisen. Disse medlemmer påpeker videre at regjeringen
i proposisjonen skriver at den ennå ikke har tatt stilling til om
Norge vil notifisere muligheten til å gi unntak fra brenselsoperatørens
kvoteplikt i ETS2 for årene 2027–2030. Regjeringen har heller ikke
signalisert om den vil kompensere berørte sektorer med en reduksjon
i CO2-avgiften tilsvarende kvoteprisen innenfor det nye
markedet. Disse medlemmer støtter ikke
at norsk veitrafikk skal pålegges en ytterligere utslippskostnad
ut over allerede vedtatte nivåer, og mener det ikke er forsvarlig
å vedta regjeringens foreslåtte utvidelse av klimakvoteloven før
rammene rundt de fremtidige utslippskostnadene for berørte sektorer er
tydelig avklart. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn ikke støtte lovforslaget.
Komiteens medlemmer
fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at en realistisk klima- og
miljøpolitikk med realistiske målsettinger, fri fra symbolske tiltak,
vil tjene både norsk økonomi og verdens globale klima best. Videre
fremholdes det at en fornuftig og målrettet politikk, basert på
kost-nytte-prinsippet, vil gi størst effekt for verdens klima.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet mener at kost-nytte-prinsippet ivaretas
ved bruk av klimakvoter, da det i mange tilfeller vil være mer kostnadseffektivt
å kutte utslipp i andre land. Disse medlemmer vil
advare mot politikk og målsettinger som medfører stort behov for
kvotekjøp. Disse medlemmer mener at
det ikke vil være et like stort behov for kvotekjøp med Fremskrittspartiets
klimapolitikk.
Komiteens medlemmer
fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at det er
bred tverrpolitisk enighet om Norges fortsatte deltakelse i EUs kvotesystem
for bedrifter. Den opprinnelige kvoteordningen (ETS1) er betraktet
som et av hovedvirkemidlene i norsk klimapolitikk. Like fullt er
det noen problematiske sider ved dette systemet.
Disse medlemmer viser
til at Miljødirektoratet i publikasjonen «Klimatiltak i Norge: Kunnskapsgrunnlag
2025» på side 19 skriver følgende:
«Denne innretningen er både attraktiv
og utfordrende. Det attraktive er at handel med klimakvoter gjør at
utslippsreduksjonene skjer der det koster de kvotepliktige aktørene
minst å gjennomføre klimatiltak. Norske industrivirksomheter har
kunnet kjøpe rimelige ETS-kvoter i stedet for å ta de milliardinvesteringene som
må til for å redusere store punktutslipp i Norge. Norge oppfylte
sitt 2020-mål under Klimakonvensjonen om å redusere utslipp tilsvarende
30 prosent av nasjonale utslipp i 1990. Dette er til tross for at
de nasjonale utslippene i 2020 bare ble redusert med 3,6 prosent sammenlignet
med 1990. Gjennom EUs kvotesystem ble utslippsreduksjoner i Europa
inkludert i Norges måloppnåelse. Utfordringen ligger i Norges tilnærming til
EUs kvotesystem. Det har vært et gjennomgangstema i norsk politikk
at kvotesystemet skal ’stå alene’ som virkemiddel for de sektorene
som er omfattet av kvotesystemet.»
Disse medlemmer viser
videre til utredningen fra Klimautvalget 2050, NOU 2023:25 Omstilling
til lavutslipp, side 205, som påpekte at:
«Dersom Norge venter med kutte kvotepliktige utslipp
til kuttene er kostnadseffektive i en europeisk sammenheng, kan
Norge risikere at en stor del av kuttene må tas tett på 2050. Det
kan gi høye omstillingskostnader over en kort periode. Dette kan
være en god grunn for ytterligere virkemiddelbruk rettet mot de kvotepliktige
utslippene slik at omstillingen intensiveres allerede nå.»
Disse medlemmer viser
til at disse perspektivene må få tydeligere plass frem mot 2027,
når ETS2 blir operasjonelt. Dette gjelder også i høyeste grad Norges nåværende
tilnærming til ETS1. At Norge brukte EUs kvotesystem for å oppnå
2020-målene, er kritikkverdig og bør ikke sette standarden for oppnåelse
av hverken 2030- eller 2035-målet. Samtidig vil, slik både Miljødirektoratet
og Klimautvalget peker på, karbonprising aldri være tilstrekkelig
som klimapolitisk virkemiddel alene. Dette gjelder særlig et så
teknisk og markedsbasert system som EUs kvotehandel, hvor selve
prisingen av utslipp påvirkes av markedsfaktorer utenfor politisk kontroll.