3.1 Gjennomføring av forhandlingene

Komiteen viser til at forhandlingene er ført mellom staten og de to organisasjonene i jordbruket, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og på grunnlag av Hovedavtalen for jordbruket. Jordbrukets forhandlingsutvalg la frem et felles krav på vegne av Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, 28. april 2025. Kravet var på 2 mrd. kroner. Statens tilbud, som ble lagt frem den 7. mai 2025, var på 805 mill. kroner. Komiteen merker seg at Norsk Bonde- og Småbrukarlag i sluttfasen kom frem til at de ikke kunne stille seg bak protokollen som beskriver grunnlaget for årets jordbruksforhandlinger.

Komiteen er kjent med at Hovedavtalen for jordbruket slår fast at dersom jordbruket skal være forhandlingsdyktige, må de opptre som en part. Siden jordbruket ikke lenger kunne opptre som en part, gikk staten videre i årets jordbruksforhandlinger med Norges Bondelag. Komiteen merker seg at årets jordbruksavtale ble inngått mellom staten og Norges Bondelag 16. mai 2025.

Komiteen viser til at Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024) Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket, jf. Innst. 258 S (2023–2024), Meld. St. 10 (2024–2025) Prinsipper for tallgrunnlag m.m i jordbrukspolitikken, jf. Innst. 197 S (2024–2025), og klimaavtalen for jordbruket er det mest sentrale grunnlaget for den inngåtte avtalen, sammen med det omforente tallgrunnlaget fra Budsjettnemnda for jordbruket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, understreker betydningen av at det i Norge er årlige jordbruksforhandlinger, der organisasjonene i landbruket setter seg sammen med staten og forhandler om viktige rammebetingelser.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke viktigheten av forhandlingsinstituttet. Disse medlemmer mener at instituttet sørger for en viktig demokratisk forankring av jordbruksoppgjørene ved at bøndenes organisasjoner kan forhandle direkte med staten.

Disse medlemmer vil påpeke at det er en stor styrke at utformingen av landbrukspolitikken skjer i nært samarbeid og gjennom forhandlinger med jordbruket selv. Det gir stabilitet og forutsigbarhet for bøndene og viktig forankring av det samfunnsoppdraget bonden har som produsent av trygg, norsk mat til befolkningen. Disse medlemmer vil videre understreke at norsk matproduksjon på norske ressurser er grunnleggende for vår nasjonale matsikkerhet og beredskap.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til praksis denne stortingsperioden med å kompensere for svikt i de forutsetningene som ligger i jordbruksavtalen. Disse medlemmer vil fremholde viktigheten av at bøndene er trygge på at eventuelt svikt i forutsetningene blir kompensert, også i fremtiden.

3.2 Hovedmålene i jordbrukspolitikken

Komiteen påpeker at god selvforsyning og matberedskap er avgjørende for Norges nasjonale sikkerhet og stabilitet. I et land med variert klima og geografi sikrer en robust lokal matproduksjon at folk har tilgang til nødvendige næringsmidler også under globale kriser eller handelsbrudd, noe også Totalberedskapskommisjonen og Riksrevisjonen har påpekt.

Komiteen viser videre til Stortingets behandling av Meld. St. 11 (2023–2024), der det ble klart at flertallet støtter målet om å øke selvforsyningsgraden i Norge til 50 pst., korrigert for import av fôr, innen 2030, jf. Innst. 258 S (2023–2024). Komiteen viser til at målet om økt selvforsyningsgrad forutsetter at forbrukere i større grad enn i dag kjøper norskproduserte varer, og at styrket konkurransekraft for norske jordbruksprodukter er avgjørende for å nå målet om økt selvforsyning.

Komiteen viser til at løpende matproduksjon er det viktigste bidraget jordbruket har til beredskapen. Matproduksjon i Norge bidrar til verdiskaping, arbeidsplasser og bosetting i hele landet. Norsk matproduksjon handler også om miljø, klima, dyrevelferd, trygg mat og kulturlandskap.

Komiteen merker seg at jordbruksarealet i Norge inkluderer dyrka mark, overflatedyrka mark og innmarksbeite og utgjør om lag 3 pst. av landarealet. Av dette er det bare 30 pst. som egner seg til dyrking av matkorn. Jordbrukspolitikken har i flere tiår vært innretta slik at virkemidlene stimulerer til en geografisk arbeidsdeling av jordbruksproduksjonen i ulike deler av landet, blant annet basert på hvor i landet klima og topografi er egnet for kornproduksjon. Denne fordelinga blir også kalt for kanaliseringspolitikken.

Komiteen viser til intensjonsavtalen som ble inngått av staten og organisasjonene i jordbruket i 2019 med mål om å redusere klimagassutslippene og øke opptak av karbon tilsvarende 5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter innen 2030. Vurdering av aktuelle virkemidler for å følge opp avtalen er en del av de ordinære budsjettprosessene, inkludert de årlige jordbruksoppgjørene. Norsk landbruk har lange tradisjoner for bærekraftig forvaltning som tar hensyn til miljø, kulturlandskap og naturmangfold. Jordbruket har selv satt i gang nasjonalt miljøprogram for å bidra til bedre samordning og målretting av miljøarbeid i jordbruket. Komiteen merker seg at planen oppdateres hvert fjerde år.

Komiteen viser til at landbruket er avhengig av en konkurransedyktig foredlingsindustri, og at matindustrien er Norges største fastlandsindustri, både regnet etter sysselsetting og etter verdiskaping. Komiteen vil understreke betydningen norsk matproduksjon har for store deler av næringsmiddelindustrien som foredler norskproduserte råvarer, og for matberedskap og sikkerhet for den norske befolkningen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at Stortinget har satt fire overordnede mål for norsk landbruks- og matpolitikk: Matsikkerhet og beredskap, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig landbruk med lavere utslipp.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener at jordbruksavtalen er det viktigste virkemiddelet for å nå disse målene.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, viser til at landbruket er en bærebjelke for bosetting og arbeidsplasser i hele landet. Dette flertallet fører en landbruks- og matpolitikk som bygger på målene om selvforsyning av mat og byggingen av totalberedskap. Jordbrukets samfunnsoppdrag er å produsere nok, naturlig og trygg mat på norske naturressurser og dermed gi arbeid, god ernæring og helse. For å nå måla våre i landbrukspolitikken vil dette flertallet fortsette arbeidet med å fornye og forsterke kanaliseringspolitikken, blant annet ved å stimulere til mer bruk av beiteområder og utmark.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at norsk landbruk har gått gjennom store endringer de siste tiårene, og på mange måter har vært en av våre mest omstillingsdyktige næringer. I 1969 var en gjennomsnittlig norsk gård på cirka 62 dekar. I dag er gjennomsnittsarealet økt til 262 dekar, mens det totale jordbruksarealet forblir uendret, omkring 10 millioner dekar. Arealet som tilhører landbrukseiendommer, utgjør imidlertid over tre fjerdedeler av det norske fastlandet.

Antallet melkekyr i Norge er omtrent 202 000. Til sammenligning var tallet nesten 400 000 i 1980, hvilket innebærer en halvering. Disse medlemmer bemerker at på tross for denne nedgangen har melkeproduksjonen holdt seg stabil på omtrent 1 500 millioner liter årlig i samme periode. Derimot har melkekonsumet per innbygger blitt halvert i løpet av denne tiden. Disse medlemmer vil også minne om utviklingen i kjøttkomsum i Norge. I 1980 konsumerte hver innbygger 55 kg kjøtt årlig. I dag har dette tallet økt til 77 kg per innbygger.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener det er på tide å løfte blikket og tenke nytt rundt hvordan vi ønsker at landbruket skal være i fremtiden. Norsk landbruk ønsker mer innovasjon, og en sterkere satsing på teknologi. Landbrukspolitikken må markedstilpasses i større grad og kutte mer utslipp for å være bedre rustet for kriser. Samtidig vil disse medlemmer fremheve den betydelige rollen norsk landbruk har spilt historisk, og fortsetter å spille i norsk økonomi og samfunnsliv, og behovet for å utvikle næringen med dette som utgangspunkt. Landbruket har vært en grunnleggende pilar i norsk samfunnsutvikling og har gjennom generasjoner sikret oss en stabil matforsyning, skapt verdifulle arbeidsplasser i distriktene og ivaretatt viktige kulturelle tradisjoner og verdier.

Disse medlemmer mener likevel at tiden er moden for en omfattende og grundig modernisering av norsk landbrukspolitikk. Den tradisjonelle norske jordbruksmodellen, preget av komplekse støtteordninger og omfattende reguleringer, møter i dag en rekke utfordringer knyttet til global konkurranse, klimaendringer og endrede forbrukerpreferanser. Det er viktig å erkjenne at selv om landbrukspolitikken i Norge i stor grad har lykkes med å bevare bosetting og produksjon over hele landet, har denne politikken også hatt betydelige kostnader i form av høye offentlige utgifter og svekket konkurransekraft. En modernisert landbrukspolitikk må derfor kombinere målsettingen om robust matsikkerhet med tydeligere krav til økonomisk verdiskaping, økt innovasjon, og utslippskutt.

Disse medlemmer viser til at dersom Norge skal klare å møte de store utfordringene landbruket og norsk matproduksjon står overfor, er det viktig ikke å låse norsk landbruk inn i eksisterende mønstre som hindrer det i å finne en god balanse mellom nødvendige reguleringer og fleksibilitet for innovasjon og vekst. Det handler om å forandre for å bevare. Derfor mener disse medlemmer at det er viktig å legge til rette for et dynamisk og konkurransedyktig landbruk, noe som er avgjørende for å sikre langsiktig økonomisk vekst og innovasjon i møte med utfordringene landbruket allerede står overfor og vil møte frem mot 2040.

Disse medlemmer viser til at de overordnede målene i norsk landbrukspolitikk har ligget fast lenge. Disse fire er matsikkerhet, landbruk over hele landet, økt verdiskaping og bærekraftig jordbruk. Disse medlemmer mener det er utfordrende at mange og til dels motstridende mål i den norske landbrukspolitikken gjør den både vanskelig å forstå, vanskelig å måle og vanskelig å følge opp. Det kan også bidra til at måloppnåelsen blir dårligere enn den kunne blitt, og at samfunnskostnadene blir unødvendig høye. Det gjør landbrukspolitikken også lite tilgjengelig og mindre transparent enn den bør være. Konkretiseringen av de overordnede målene skjer gjennom utformingen av virkemidler under jordbruksavtalen. Ifølge Riksrevisjonen medfører forhandlingselementet mellom staten og landbruket en risiko for at de overordnede målene Stortinget har satt for jordbrukspolitikken, i for liten grad styrer utformingen av de konkrete virkemidlene. Disse medlemmer ser derfor behovet for å ha færre overordnede mål for norsk landbrukspolitikk.

Disse medlemmer understreker også at regjeringens praksis med å levere jordbruksproposisjonen sent til Stortinget gjentatte ganger har svekket muligheten for god og demokratisk behandling av saken. Det er avgjørende at Stortinget gis bedre mulighet til å gjennomføre grundig behandling, sikre gode debatter og skape politisk enighet rundt de viktigste veivalgene for norsk jordbruk, i motsetning til det økte konfliktnivået vi har sett på dette feltet under Støre-regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at disse medlemmers visjon for norsk landbruk i 2040 er et landbruk som er moderne, innovativt og bærekraftig. Et landbruk som skal sikre Norge tilgang på ren, norsk mat, produsert over hele landet. Disse medlemmer ønsker en landbrukspolitikk som gjør næringen attraktiv å jobbe i. Disse medlemmer ønsker en landbrukspolitikk som samtidig leverer god beredskap, et tradisjonsrikt og flott kulturlandskap, lavere utslipp, spredt bosetting og trygg mat som forbrukerne etterspør. Norsk landbruk og matproduksjon påvirkes av en rekke utviklingstrekk i samfunnet. Likevel har mange av virkemidlene og ordningene ligget fast i mange tiår, samtidig som overføringene til jordbruket har økt kraftig – uten at det har bidratt til nevneverdige endringer i situasjonen for landbruket.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av norsk landbrukspolitikk med mål om å modernisere og forenkle den, og samtidig integrere den tettere i den øvrige økonomiske politikken.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette to overordnede mål for norsk landbrukspolitikk: matsikkerhet og økt verdiskaping.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, mener det er av nasjonal betydning at hav og jord sikres for framtida og brukes til å skape mat på mest mulig bærekraftig måte. Jordbruket bidrar til spredt bosetting og livskraftige bygder i hele landet, og ivaretakelse av naturmangfold og kulturarv. Det haster med å snu en utvikling der gårdsbruk legges ned, beiteområder står ubrukte, matjord ødelegges av utbygging og jorda utarmes av kortsiktig bruk.

Flertallet viser til at økende global befolkningsvekst og klimaendringer gjør det nødvendig at alle land bruker sine ressurser til å produsere den maten som er mulig å produsere. Også derfor må selvforsyningen økes til minst 50 pst., korrigert for fôrimport. Men jordbruk er ikke bare beredskap. Jordbruket bidrar til spredt bosetting og livskraftige bygder i hele landet, og ivaretakelse av naturmangfold og kulturarv. Derfor må små og mellomstore bruk med variert produksjon i hele landet prioriteres.

Flertallet viser til at Stortinget har vedtatt et mål om å øke selvforsyningsgraden i Norge til 50 pst., korrigert for import av fôr, innen 2030. Jordbruksoppgjøret er ikke bare et verktøy for å sikre bondens inntektsmuligheter, det er også verktøy for å sikre dette og andre politisk vedtatte målsettinger. Jordbrukets økonomiske rammer må være tilpasset målet om økt selvforsyning og legge til rette for klimaomstilling og styrket bærekraft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til arbeidet i regjering for å sikre etableringen av beredskapslagring for korn og såkorn i denne stortingsperioden, og registrerer at også årets jordbruksavtale bygger videre på denne satsingen. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av beredskapslagring og forventer at det i kommende jordbruksoppgjør vil bli lagt stor vekt på å trappe opp beredskapslagringen som allerede er etablert, samt andre viktige innsatsfaktorer for landbruket. Dette er viktig for å trygge den norske matproduksjonen.

Disse medlemmer viser til at norske bønder er i besittelse av uvurderlig kunnskap og erfaringer som muliggjør det å drive god ressursutnyttelse i et langstrakt land med store sesongvariasjoner, nordisk klima og enkelte steder svært krevende topografi. Disse medlemmer vil videre vise til at matproduksjon er bærebjelken i mange lokalsamfunn og utgangspunktet for de største komplette verdikjedene i Norge. Disse medlemmer vil understreke at dette ikke kommer av seg selv, og at rammevilkårene for jordbruket er helt sentrale for å kunne opprettholde og videreutvikle produksjonen av mat i hele landet med både små, mellomstore og store bruk.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at kanaliseringspolitikken sørger for at jordbruksarealer over hele landet utnyttes på best mulig måte. Disse medlemmer mener at en forutsetning for å lykkes med kanaliseringspolitikken og øke matproduksjonen er et sterkt jordvern. Disse medlemmer viser videre til partiets arbeid i regjering for å få på plass en ny jordvernstrategi i forbindelse med jordbruksoppgjøret i 2023. Disse medlemmer vil fremholde viktigheten av at Stortinget gjennom behandlingen vedtok skjerpa mål i jordvernpolitikken.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil dog understreke at dette arbeidet må fortsette, og mener at for mye jord fortsatt går ut av produksjon. Disse medlemmer viser til partiets forslag i Innst. 296 S (2024–2025) om representantforslag om et styrket jordvern for bedre beredskap, og mener det er beklagelig at det i Stortingets behandling av saken ikke ble flertall for å styrke jordvernet gjennom ytterligere tiltak.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre påpeker at selvforsyningsgraden utregnes ved å se på hvor stor andel av kaloriinntaket i den norske befolkning som kommer fra matvarer produsert i Norge. Selvforsyningsgraden reduseres ved import av innsatsfaktorer til fôr, som i krise kan erstattes av norskproduserte innsatsfaktorer. Disse medlemmer mener innretningen av selvforsyningsgraden er såpass mangelfull at selvforsyningsgraden kan gi et ukorrekt bilde av norsk matproduksjon. Disse medlemmer viser blant annet til at poteter, som Norge har en selvforsyningsgrad på om lag 75 pst. på, er en kalorifattig matvare som står for 4 pst. av energiforbruket. Sukker, som Norge har en lav produksjon av og som har en høy energitetthet, står derimot for rundt 10 pst. av energiforbruket, mens selvforsyningen er på 1 pst.

Disse medlemmer påpeker at Norge eksporterer omkring 40 mill. måltider sjømat hver eneste dag. Disse medlemmer mener man i større grad må benytte dekningsgrad fremfor selvforsyningsgrad i beskrivelse av matberedskapen. Matforsyningen og egenproduksjon må først og fremst sees fra et beredskapsperspektiv, og at den norske dekningsgraden for mat i en eventuell krise-/krigssituasjon vil stå sterkt når sjømat også medregnes.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener det er avgjørende med god markedsregulering for å sikre matproduksjon i hele landet og høyest mulig selvforsyning. Disse medlemmer viser til at reguleringen av egg er i en krevende situasjon. For å sikre eggproduksjon i distriktene mener disse medlemmer at man bør vurdere å innføre differensiert omsetningsavgift på egg.

Disse medlemmer viser til at satsingen på nordnorsk næringsmiddelindustri er viktig, og mener det i kommende jordbruksoppgjør bør vurderes driftstøtte til de minste anleggene, som er avgjørende for å kunne følge opp mottaksplikten.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at inntektene i jordbruket må løftes betydelig for å sikre investeringer og rekruttering til landbruket over hele landet. Årets jordbruksoppgjør tar utgangspunkt i et tallgrunnlag som ble fremforhandlet på Stortinget denne våren. Disse medlemmer anerkjenner at avtalen sikrer at bonden er likestilt med resten av samfunnet basert på beregningene fra tallgrunnlaget, men vil vise til at disse medlemmer ikke stilte seg bak metoden for å beregne inntektsgrunnlaget for bøndene, og ikke vurderer at årets avtale vil sikre at Norge oppnår målet om økt selvforsyning.

Disse medlemmer mener at innretningen i kommende jordbruksoppgjør må endres slik at målsettinger om økt selvforsyning, stanse nedleggelse av bruk, matproduksjon i hele landet og landbrukets forpliktelser for å nå klimamålene følges opp på en bedre måte enn årets inngåtte avtale. Det vil kreve bedre rammevilkår for grøntsektoren og en betydelig styrking og prioritering av økt produksjon av frukt, grønt og matkorn i kombinasjon med tiltak lenger oppe i verdikjeden for å sørge for at etterspørselen etter frukt, grønt og matkorn generelt, og norskprodusert plantebasert mat spesielt, øker. I sum må man lykkes med en mer variert, grønnere og bærekraftig landbrukspolitikk, der bøndene har en lønn å leve av.

Disse medlemmer viser til at import av fôr-råvarer og høyt forbruk av importerte matvarer bidrar til at norsk selvforsyning er lav. For å øke selvforsyningen må større andel av fôret til husdyr og mer av maten vi spiser, være norskprodusert. Større andel norskprodusert plantekost vil bidra både til vedtatte mål for selvforsyning og mål for helse.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at bondens inntekter er politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt, og at dette medfører at bøndene blir avhengige av handlingsrommet og velviljen til enhver tids sittende flertall. Disse medlemmer mener at dette er et uholdbart system, og mener at det bør være et politisk mål at andelen av bondens inntekter som kommer fra markedet, må økes. Disse medlemmer peker på at overføringene fra staten gjennom jordbruksoppgjøret øker år for år, samtidig som begrensningene bøndene møter som frie næringsaktører, ikke reduseres. Disse medlemmer understreker sitt prinsipielle syn om at forhandlingsinstituttet bør gjennomgås og legges om.

Disse medlemmer mener det beste tiltaket for økt selvforsyning skjer ved å innrette jordbrukspolitikken på en slik måte at det stimulerer til vekst og produksjon, gjennom å gi bøndene større frihet til å utvikle egen virksomhet. Disse medlemmer mener en deregulering av landbruket vil komme bonden og forbrukeren til gode, gjennom tilrettelegning for effektiv drift og økt innovasjon i landbruket. Dagens ordning med jordbruksoppgjør, markedsregulatorordning og tollvern er i stor grad et planstatsregulert administrativt system, hvor man bestemmer seg for priser og kvantumet man skal produsere og selge, uten å ta tilstrekkelig hensyn til etterspørsel. Disse medlemmer mener dette er et system som er overmodent for endring.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak for økt arealuavhengig produksjon av plantevekster, slik som urban landbruksproduksjon og vertikalt landbruk.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremover styrke satsingen på produksjon av plantevekster til mat, for å øke selvforsyningen.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringa seinast i samband med jordbruksoppgjeret for 2026 få på plass ei statleg støtteordning for omstilling av gardsbruk som ønskjer å gå over frå animalsk til plantebasert matproduksjon.»

«Stortinget ber regjeringa utvide distriktstilskotet til grønt- og potetproduksjon til å omfatte fleire sortar grønsaker og inkludere proteinvekstar.»

Fleirtalet i komiteen, medlemene frå Høgre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne, vil peike på at jordbruket bind mykje karbon, men også utgjer ei stor klimautsleppskjelde. Det er viktig at jordbruket blir stimulert til å gjere det som er mogleg for både å redusere tapet og auke bindinga av karbon. Fleirtalet vil mellom anna stimulere til meir produksjon av småskala fornybar energi på gardsbruk som til dømes gardsvindmøller, solceller og solfangarar på takflater og biogassanlegg, for å redusere fossil energibruk og styrke lokalt inntektsgrunnlag i landbruket.

Fleirtalet meiner at den økonomiske støtta til jordbruket må vere innretta på ein berekraftig måte som stimulerer til miljøvennlege driftsformer, god dyrevelferd, å ta vare på kulturlandskapet, redusere klimagassutslepp og bruk av jordbruksressursane over heile landet. Matproduksjonen må vere styrt av det lokale areal- og ressursgrunnlaget. Husdyrproduksjon må i størst mogleg grad skje på areal der det er mogleg med høg grad av beite og lite behov for importert kraftfôr.

Fleirtalet meiner at utviklinga av ny landbruksteknologi opnar stadig nye moglegheiter som kan bidra til store gevinstar for både bonden, norske forbrukarar, miljø, dyrevelferd og matvaretryggleik. Fleirtalet vil legge til rette for at det skal bli endå enklare og meir lønnsamt for bonden å ta i bruk smart og autonom landbruksteknologi.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne meiner det trengst ein ny og langt meir heilskapleg matpolitikk i Noreg, der ein ser klima, natur, folkehelse og matproduksjon på sjø og land i samanheng. Vi et meir kjøt og mindre frukt, grønt, korn og sjømat enn kosthaldsråda tilrår. Eit meir helsemessig kosthald krev at vi aukar produksjonen av frukt, grønt og korn til menneskemat.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne vil understreke at hovudmålet med landbrukspolitikken er å produsere trygg og sunn mat. Landbruket gir viktige bidrag til beredskap og samfunnstryggleik gjennom sjølvforsyning og matproduksjon over heile landet. Det bør også vere eit mål at Noreg i større grad enn i dag eksporterer rein mat av høg kvalitet frå norsk landbruk, slik vi har lykkast med i stor stil innanfor fiskeri og havbruk.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener det må være et mål å doble produksjonen av frukt og grønt innen 2030, og støtter målet om 10 pst. økologisk areal og produksjon.

Disse medlemmer viser til at jordbruket er helt avhengig av natur og naturlige prosesser, men at det historisk har vært en grunnleggende motsetning mellom jordbruk og natur, der jordbrukets rolle har vært å forenkle, redusere og styre økosystemene over store arealer. Disse medlemmer peker på at denne utviklingen har bidratt til tap av naturmangfold og forringelse av økosystemer, slik både FNs naturpanel og den nye globale naturavtalen understreker.

Disse medlemmer mener at naturavtalen markerer et historisk vendepunkt, hvor også jordbruket må gå fra å være en driver for naturtap, til å bli en aktiv bidragsyter til bevaring og gjenoppbygging av natur og biologisk mangfold. Dette innebærer at jordbruket må forvaltes slik at det bidrar til å sikre levedyktige bestander av arter, restaurere ødelagte naturtyper og ivareta økosystemenes funksjoner i tråd med de målene Norge har forpliktet seg til gjennom naturavtalen.

Disse medlemmer understreker at en slik omstilling vil kreve nye virkemidler, endret praksis og økt vekt på bærekraftig bruk av jordbruksarealene, slik at norsk matproduksjon i større grad blir en del av løsningen for natur og klima.

Disse medlemmer viser til at de siste års jordbruksforhandlinger, bondeopprøret og en ny, utfordrende internasjonal situasjon har bidratt til økt bevissthet om jordbrukets samfunnsoppdrag. Disse medlemmer peker på at det er blitt tydeligere at jordbruket har en sentral rolle for selvforsyning, nasjonal beredskap, miljø, klima, bosetting, arbeid og kultur.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener at denne økte bevisstheten gir et godt grunnlag for å utforme en jordbrukspolitikk med økt vekt på lokal ressursutnyttelse og sosial og miljømessig bærekraft. Samtidig setter denne utviklingen søkelys på hvorvidt jordbruksoppgjøret er tilstrekkelig velegnet til å ivareta landbrukets samfunnsbyggende rolle. I den muntlige høringen om Jordbruksoppgjøret 2025 uttrykte en representant fra Norsk Gartnerforbund at jordbruksoppgjøret fortsatt i stor grad fremstår som en lukket lønnsforhandling for bønder, men heller burde være et verktøy for å innrette landbruket mot å løse nasjonale oppgaver. Dette medlem mener det er behov for å arbeide videre med å utvikle jordbruksoppgjøret til en mekanisme som skal bidra til alle viktige samfunnsmål for jordbruket.

3.3 Økonomisk robusthet og verdiskaping

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at landbruket står foran store utfordringer knyttet til for lav lønnsomhet, samtidig som det er stort investeringsbehov som følge av blant annet nye krav til dyrevelferd, klimakutt og ny teknologi. Klimaendringer med stadig mer ekstremvær gjør det også mer krevende å produsere mat. Disse medlemmer viser til at vi skal nå målet om 50 pst. selvforsyning innen 2030, og at det er behov for å sikre grunnlaget for fremtidig matproduksjon gjennom et sterkt jordvern og konsesjonslovgivning som sikrer produksjonsgrunnlaget for fremtiden. Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti har fått på plass en forpliktende opptrappingsplan for å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre aktører, og viser til at opptrappingsplanen danner grunnlaget for videre utvikling av landbruket. Disse medlemmer vil fortsette å jobbe for en helhetlig matpolitikk som bidrar til et aktivt jordbruk over hele landet, med konkurransevilkår som ivaretar også hensynet til norske forbrukere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre vil understreke at bønder er selvstendig næringsdrivende, og de er i likhet med det øvrige næringslivet avhengig av et konkurransedyktig skattenivå og forutsigbare rammebetingelser for å kunne drive virksomhet. Som selvstendig næringsdrivende bør de gis en større evne til å treffe selvstendige beslutninger basert på hva som best tjener deres interesser. Disse medlemmer mener at norsk landbruk står ved et veiskille. Jordbruket har historisk vært en av Norges mest subsidierte næringer, med betydelige offentlige overføringer som en del av den tradisjonelle landbrukspolitikken. Norge ligger ifølge OECD helt i toppen blant organisasjonens medlemsland når det gjelder offentlig støtte til landbruket, der støtteordningene utgjør en svært høy andel av bøndenes totale inntekter. Det er verdt å merke seg at i 2023 utbetalte Landbruksdirektoratet hele 17 mrd. kroner i produksjons- og avløsertilskudd alene. For 2025 ventes de samlede overføringene til landbruket å nærme seg 30 mrd. kroner, uten at det har medført tilsvarende økning i produktiviteten.

Disse medlemmer understreker at selv om slike støtteordninger har bidratt til å sikre bosetting og produksjon over hele landet, har de også skapt et komplekst og tungrodd system som i stor grad hindrer innovasjon, fleksibilitet og økonomisk vekst. Systemet er preget av nærmere 100 ulike støtteordninger, ofte med overlappende formål og svært detaljstyrende krav. Dette fører til en hverdag der bønder må bruke mye tid og ressurser på administrasjon og papirarbeid, snarere enn produktiv aktivitet på gården.

Disse medlemmer viser til at små og mellomstore bedrifter er livsnerven i lokalsamfunnene og arbeidsplassene til folk. Den daglige innsatsen til disse bedriftene bidrar til velferdssamfunnet. Det er i distriktene at andelen bedrifter med norske eiere er høyest, og den særnorske eierbeskatningen legger således en demper for verdiskaping i Distrikts-Norge. I dag er jordbrukspolitikken lagt opp på en måte som ikke gir særlige incentiver for at landbruket skal være markedstilpasset. Det har over tid bidratt til et stadig høyere subsidiebehov, lavt produktmangfold og dempet den innovasjons- og markedsrettingen som ikke har vært påkrevet gjennom regulering. For å sikre at norsk landbruk kan møte fremtidens utfordringer med styrke, konkurransekraft og optimisme, er det nødvendig med omfattende reformer, tydeligere prioriteringer og en mer moderne og fleksibel landbrukspolitikk.

Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en betydelig reform av de økonomiske støtteordningene i jordbruket, med mål om å redusere antallet ordninger, fjerne unødvendige reguleringer og gjøre hele systemet enklere og mer markedsorientert. En slik reform vil gi økt fleksibilitet for den enkelte bonde til å tilpasse seg markedsforhold og forbrukerpreferanser, samtidig som den vil frigjøre ressurser som kan brukes til å styrke den økonomiske bærekraften i næringen.

Disse medlemmer mener også at det bør innføres et årlig samfunnsregnskap for landbruket, som skal gi Stortinget og allmennheten en tydeligere innsikt i sektorens økonomiske bidrag til samfunnet som helhet. Et slikt regnskap vil gjøre det lettere å måle effektene av de offentlige støtteordningene, og dermed bidra til en mer målrettet og effektiv bruk av offentlige midler.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen inkludere et årlig samfunnsregnskap av landbruket i forbindelse med jordbruksoppgjøret, for å sikre økt transparens og bedre politisk styring av de økonomiske virkemidlene.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt verdiskaping i grøntsektoren gjennom målrettede tiltak som styrker denne sektorens konkurranseevne.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å forenkle jordlovas regler for deling av jordbrukseiendom, slik at generasjonsskifter og effektiv drift lettere kan gjennomføres.»

3.4 Importvernet og internasjonale forhold

Komiteen viser til at internasjonal handel er grunnleggende for økonomisk vekst og utvikling. Den seneste tiden har vi opplevd en økt geopolitisk spenning med mer tilspisset økonomisk konkurranse og en tollkrig under oppseiling.

Komiteen viser til at importen av landbruksvarer til Norge øker i verdi, men at den er relativt stabil i volum. Av importen var om lag 80 pst. tollfri, og den største andelen kom fra EU. Det meste av importen består av varer som ikke produseres i Norge.

Komiteen er kjent med at de sentrale internasjonale avtalene for handel med jordbruksvarer er WTO-avtalen, EØS-avtalen og EFTAs frihandelsavtaler. Gjennom EØS-avtalen har Norge et omfattende harmonisert regelverk på matområdet, blant annet for mat, dyr og innsatsvarer som plantevernmiddel, gjødsel, såvarer og fôr.

Komiteen viser til at WTO-avtalen setter rammer for norsk jordbrukspolitikk, og at det også i årets avtale er lagt vekt på å finne løsninger som er i tråd med WTOs regelverk, både når det gjelder internstøtte og markedsprisstøtte (AMS). Komiteen merker seg at det i årets jordbruksavtale ikke lenger er målpris for melk, noe som ble vedtatt i fjorårets jordbruksoppgjør for å ikke bryte Norges forpliktelser i henhold til WTO-avtalen.

Komiteen merker seg at landbrukspolitikken ikke er en del av EØS- avtalen, men utviklingen av EUs felles landbrukspolitikk har likevel betydning for norsk landbruk og næringsmiddelindustri. Prisutvikling og politikkutforming i EU påvirker omfanget av import, grensehandel og konkurranse kraft i næringsmiddelindustrien.

Komiteen viser til at det er viktig at norske produkter opprettholder konkurransekraft mot importerte varer. Grønnsaker, frukt og bær har lavere toll enn animalske produkter og er tollfrie utenfor norsk sesong. Bearbeida landbruksvarer er omfatta av EØS-avtalen og har et eget system med råvaretoll. Komiteen merker seg at Norge ikke har toll på jordbruksvarer vi ikke produserer selv.

Komiteen merker seg at volumet av varer med høy toll er begrenset. Det er likevel gitt importkvoter med lav eller ingen toll for slike produkt gjennom ulike handelsavtaler (WTO, EØS og EFTA).

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener det er viktig å ha et solid importvern for å sikre norsk produksjon av det vi produserer selv, eller har naturlige forutsetninger for å produsere mer av selv.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne understreker betydningen av et velfungerende importvern, og disse medlemmer ser det som viktig å sikre dette også i framtida, basert på internasjonale avtaler.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til Meld. St. 11 (2023–2024), presentert av tidligere statsråd Geir Pollestad, om opptrapping av inntektsmulighetene i landbruket, og målet om økt selvforsyningsgrad. Disse medlemmer viser videre til partiets arbeid med styrking av tollvernet i denne stortingsperioden, herunder endring av tollsatser på enkelte grønnsaker fra kronetoll til prosenttoll.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener at et effektivt tollvern er helt grunnleggende for å sikre produksjon i hele landet. Uten importvern vil store deler av norsk landbruk forsvinne, det vil føre til tap av viktig verdiskaping, ramme hele verdikjeden for mat og tusenvis av arbeidsplasser. Disse medlemmer vil understreke at Norge følger internasjonale handelsregler, og minne om at tollen justeres løpende i tråd med markedssituasjonen for å sikre forbrukerne i Norge trygg og ren mat til forutsigbare priser. Disse medlemmer viser til at det er stort rom for å øke norsk selvforsyning innenfor eksisterende WTO-regelverk, herunder tillegg 2 til Avtale om landbruk i WTOs regelverk («grønn boks»).

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen for budsjettåret 2026 foreslå overgang til prosenttoll for flere produkter, blant annet storfekjøtt, epler og løk.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet viser til at dagens importvern i stor grad påvirker forutsetningene for konkurranse i verdikjeden for dagligvarer og dermed prisen på mat. Det svekker konkurransen på leverandørleddet her hjemme, fordi det begrenser muligheten leverandører med produksjonsanlegg i utlandet har til å tilby sine varer til konkurransedyktige vilkår. Som en konsekvens reduserer det derfor muligheten utenlandske aktører har til å utnytte et eksisterende sortiment med egne merkevarer, produsert i utlandet, ved etablering i Norge. For tilberedte matvarer får det uheldige konsekvenser, gjennom at ulike terskelverdier gjør at mange produkter havner i tollposisjon, og medfører at kun de største etablerte aktørene klarer å tilpasse seg.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge har en lavere selvforsyningsgrad enn sammenlignbare land. For å øke selvforsyningsgraden må lønnsomheten i jordbruket styrkes. Blant annet må jordbrukets inntektsmuligheter sikres. I dag importerer Norge en vesentlig andel av dyrefôret og over halvparten av frukt og grønt som forbrukes.

Disse medlemmer viser til at toll og importvern ikke er et forhandlingstema i jordbruksoppgjøret, men samtidig er betydningen av et velfungerende tollvern viktig for å styrke norsk selvforsyning, bidra til å øke produksjonen av frukt og grønt, redusere bruken av kraftfôr og fase ut import av kraftfôrråvare og erstatte det med norske ressurser.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener Norge skal arbeide for at framtidige WTO-avtaler og andre handelsavtaler ivaretar retten og plikten til egen matproduksjon. Følgelig bør Norge arbeide for å øke pristaket i Gul boks, Aggregate measurement of support (AMS), og stramme inn forpliktelser gitt på tollfrie kvoter og kvoter med redusert toll tildelt industriland.

Disse medlemmer viser til budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti for 2024, der tollvernet for potet og flere grønnsaker ble styrket. Disse medlemmer viser videre til at dette har styrket inntektsgrunnlaget i jordbruket uten å ha økt priser for forbruker.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke tollvernet ved å gå fra krone- til prosenttoll på tollinjer hvor prosenttoll gir best beskyttelse, med virkning fra 1. januar 2026.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt vil vise at importvernet er et helt nødvendig verktøy for å verne om og styrke produksjoner som er avgjørende for å øke norsk sjølforsyning, og at det derfor må innføres prosenttoll på flere produksjoner enn det er i dag. Disse medlemmer vil vise til at grøntprodusenter henter over 90 pst. av sine inntekter fra et marked med sterk importkonkurranse. Videre mener disse medlemmer at det i både i ett klima-, beredskaps- og jordbrukspolitisk perspektiv er uholdbart at norske grovfôr- og utmarksbeitebaserte produksjoner mister markedsandeler til importert lamme- og storfekjøtt.

3.5 Hovedtrekk i avtalen

Komiteen viser til at den inngåtte avtalen har en økonomisk ramme på 1 070 mill. kroner, og at avtalen innebærer en økning i målpriser på 288 mill. kroner for de planteproduktene som fortsatt har målpris. Bevilgningene til jordbruksavtalen over statsbudsjettet øker med 747 mill. kroner.

3.5.1 Økt selvforsyning

Komiteen ser det som viktig at avtalen prioriterer målet om økt selvforsyning, og merker seg at den inngåtte jordbruksavtalen har som mål å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og fôr, samt opprettholde den høye norske andelen av kjøtt, egg og melk.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at avtalen inneholder tiltak som gir bedre økonomi i kornproduksjon og bidrar til økt matkornproduksjon. Mer og bedre grovfôr og mer norsk korn til både mat og fôr skal redusere behovet for import av korn og andre råvarer til kraftfôr.

Flertallet vil fremholde det som viktig at man i kommende jordbruksoppgjør fokuserer på å øke norskandelen i fôr. Dette er viktig for forsyningssikkerheten og matberedskapen.

Flertallet vil understreke at dersom vi skal nå målet Stortinget har satt om å øke selvforsyningen, krever det økt produksjon av særlig korn, grønnsaker og planter.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet Sosialistisk Venstreparti og Rødt, er opptatt av at arbeidet med å øke selvforsyningsgraden må foregå på mange områder, i flere produksjoner, og vil strekke seg over tid. Dette flertallet viser til at beredskapslager for matkorn nå er etablert, og at avtalen gir en økt støtte til beredskapslagring av såkorn. For å ivareta tilgang på såkorn økes denne ordningen med 3 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil likevel understreke at dette ikke må gå på bekostning av andre produksjoner, og viser til at Norge er et land rikt på beiteressurser, og at det å opprettholde høy selvforsyning på kjøtt og melk er særdeles viktig.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at avtalen legger opp til en satsing på frukt og grønt og styrking av det grovfôrbaserte husdyrholdet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at regjeringens hovedstrategi for økt selvforsyning er å forbedre og øke produksjonen av planteprodukter, både til mat og fôr.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til Meld. St. 11 (2023–2024), jf. Innst. 258 S (2024–2025), og merknader som understreker behovet for økt selvforsyning og mindre bruk av importert kraftfôr. Skal Norge nå Stortingets mål om 50 pst. sjølforsyning, korrigert for import, er det vesentlig å styrke de grovfôrbaserte produksjonene og grøntproduksjon.

Til tross for disse målsettingene ser vi at grovfôrarealer går ut av drift, spesielt i områder hvor det ikke finnes alternativer til grovfôrproduksjon. Årets jordbruksoppgjør bidrar til at denne utviklingen fortsetter.

Disse medlemmer vil vise til høringsinnspill fra TYR, hvor det fremgår at ammekunæringen har vært en av taperne i årets jordbruksoppgjør. Disse medlemmer viser til at kun 17 pst. av faglagenes krav er imøtesett i avtalen, med en økning på 31 000 kroner per bruk. Forskjellen, spesielt mellom grovfôrbaserte og kraftfôrbaserte produksjoner, har utviklet seg slik over flere år. Tall i referansebrukene viser forskjeller på opp mot én million kroner mellom produksjoner.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen øke tilskuddene til ammeku, sau, geit og andre grovfôr-og utmarksbeitebaserte produksjoner.»

3.5.2 Opptrapping av inntektsmuligheter

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at gode inntektsmuligheter er et viktig virkemiddel for å nå målet om økt selvforsyning og de øvrige målene i jordbrukspolitikken.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til Meld. St. 11 (2023–2024), der regjeringen la fram en opptrappingsplan for inntektsmulighetene, og at det i meldingen stilles opp flere vilkår for opptrappingsplanen for inntektsmulighetene. Dette flertallet viser videre til Stortingets behandling av Meld. St. 10 (2024–2025) og merker seg at avtalepartene har forholdt seg til disse i forhandlingene.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse partiene har fått på plass en forpliktende opptrappingsplan for å tette inntektsgapet mellom landbruket og andre aktører, i tråd med det som ble varslet i Hurdalsplattformen.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at opptrappingsplanen har hatt stor betydning for jordbrukets inntektsmuligheter. I 2021 var det et inntektsgap på 194 000 kroner per familieårsverk, og målet var å tette gapet innen 2027. I 2025 budsjetteres det med at inntektsgapet kan bli tettet allerede i 2025, og avtalen legger til rette for at det fortsatt skal være tettet i 2026. Disse medlemmer viser til at avtalen bidrar til et betydelig inntektsløft for norske bønder, noe som er av stor betydning for å sikre norsk matproduksjon og selvforsyning.

Disse medlemmer viser til at regjeringen har levert solide økninger og store jordbruksoppgjør i denne regjeringsperioden, og understreker at det er tatt et veivalg for å sikre landbruk i hele landet som bidrar til trygghet for fremtida.

Budsjettstøtten til jordbruket over jordbruksavtalen er med denne avtalen økt med 75 pst. siden 2021. Disse medlemmer viser til at det kun er Forsvaret som har hatt større budsjettvekst enn jordbruket de siste årene.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at opptrappingsplanen til Arbeiderparti–Senterparti-regjeringa, i samarbeid med Sosialistisk Venstreparti, har ført til at vi har nådd inntektsjamstilling med årets avtale. Disse medlemmer mener at for å nå målet om 50 pst. selvforsyning innen 2030, må inntektsutviklinga i næringa følge andre grupper framover, og at inntektsjamstillinga må vedvare.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det særskilte jordbruksfradraget stimulerer utelukkende til skattemessige tilpasninger av jordbruksbedrifter som ikke hovedsakelig lever av å produsere mat, og at inntektseffekten ut over spart skatt overvurderes i kalkylen for aktive jordbruksbedrifter. Disse medlemmer mener den nylig foreslåtte jordbrukskontoen vil være en bedre tilpasset løsning for de som faktisk har matproduksjon som sitt hovedformål. Disse medlemmer mener en slik løsning vil støtte opp under insentivene til å reinvestere i produksjon fordi dette i realiteten ikke er et fradrag, men en utsatt skatteposisjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Stortingets behandling av Meld. St. 10 (2024–2025) Prinsipper for tallgrunnlag m.m. i jordbrukspolitikken, der flertallet på Stortinget, mot stemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, vedtok innføring av jordbrukskonto med virkning for skatteåret 2025. Disse medlemmer viser også til at et forslag om jordbrukskonto ble lagt frem for Stortinget i Meld. St. 2 (2024–2025) Revidert nasjonalbudsjett 2025.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet forblir tettet fremover.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Stortinget har vedtatt å legge inn en normeringsfaktor på 20 prosent for utregning av inntekter i jordbruket. Disse medlemmer viser til at denne faktoren ved flere anledninger er blitt omtalt som «luftpenger» av aktører i næringa.

Videre vil disse medlemmer vise til høringsinnspill fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag, hvor det kommer frem at det er usikkerhet i næringa om hvordan normeringsfaktoren skal regnes etter 2027, og at denne usikkerheten var en medvirkende faktor til at NBS brøyt årets forhandlinger. Disse medlemmer vil vise til at normering av inntektene i dag står for mellom 2,8 til 2,9 mrd. kroner i tallgrunnlaget for jordbruket. Disse medlemmer vil vise til at denne summen er høyere enn hele styrkinga av rammen i årets jordbruksoppgjør, og at ved å regne en normeringsfaktor i prosent vil andelen «luftpenger» utgjøre en stadig større andel av totalkalkylen for jordbruket.

Disse medlemmer er av oppfatningen at Stortinget skal gjøre jordbrukspolitiske beslutninger basert på reelle inntekter og utgifter.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fase ut normeringsfaktoren i tallgrunnlaget for utregning av inntekter i jordbruket etter 2027.»

Disse medlemmer viser videre til Innst. 197 S (2024–2025), vedtak nr. 556, om å sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere inntektene i jordbruket i forhold til inntektene til sammenlignbare næringsdrivende. Disse medlemmer mener mandatet til utvalget må inneholde hensyn til selskapsform og regnskapsmessig balanse. Disse medlemmer mener også at faktorinntekt og gjennomsnittlig lønnskostnadsandel må inn som et viktig premiss for sammenligningen.

3.5.3 Klima og miljø

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at en tredjedel av årets avtale, tilsvarende 10,9 mrd. kroner, går til ordninger med natur-, miljø- og klimaeffekt, og at oppfølgingen av klimaavtalen som ble inngått mellom staten og jordbruket, prioriteres.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser videre til at om lag 1/6 av utslippene fra jordbruksproduksjonen stammer fra lagring og bruk av husdyrgjødsel. Husdyrgjødsel er en viktig ressurs som i hovedsak har god utnyttelse ved å føres tilbake som gjødsel i planteproduksjon. Dette flertallet ser det som viktig at regjeringen har fastsatt en ny forskrift om lagring og bruk av gjødsel som skal legge til rette for god avling og god utnytting av næringsstoffer i gjødselvarer og jordsmonn, og begrense tap av næringsstoffer til vassdrag og luft.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at den inngåtte avtalen har en klima-, natur- og miljøprofil, med en styrking av de målrettede klima- og miljøordningene, samt virkemidler for utviklings- og omstillingstiltak. Avtalen legger til rette for en rettferdig og bærekraftig omstilling av jordbruket til et lavutslippssamfunn, klimatilpassing av jordbruket, reduserte utslipp til luft og vann og styrking av naturmangfoldet.

Disse medlemmer understreker betydningen av at regjeringen mener alvor med at klimagassutslippene må ned, og at den prioriterer oppfølging av klimaavtalen med jordbruket.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at regjeringen Støre dessverre ikke har lykkes med å kutte klimagassutslippene i tråd med klimaavtalen med jordbruket, og beklager at ingen av jordbruksoppgjørene i denne regjeringsperioden har prioritert klima og planteproduksjon. Stortinget har vedtatt at regjeringen skal foreta en helhetlig gjennomgang av matsystemet, og ser frem til arbeidet dette utvalget skal gjøre.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at klimaet er viktig for landbruket – og at landbruket er viktig for klimaet. Klimaendringer påvirker i økende grad alle ledd i matvarekjeden – fra jordbearbeiding og såing, via vekstsesong og høsting, til lagring og distribusjon. Mer nedbør, mer tørke, hyppigere ekstremvær og endrede vekstvilkår gjør det stadig mer krevende å opprettholde forutsigbarhet og lønnsomhet i norsk matproduksjon. Samtidig er landbruket i seg selv en av sektorene med størst biologisk påvirkning og utslipp av klimagasser, og det krever at sektoren både tar og gis ansvar i det grønne skiftet.

Disse medlemmer vil minne om at det i regjeringens klimaavtale med jordbruket presiseres at regjeringen skal arbeide med forbruksendringer som indirekte kan medføre reduksjoner i klimagassutslipp fra jordbrukssektoren – som endringer i matforbruk i henhold til kostrådene. Miljødirektoratet påpeker at en endring mot et mer klimavennlig kosthold vil kreve ny politikk med virkemidler, støttemidler, avgifter og krav. Riksrevisjonen slo i 2024 fast at samordningen for å nå Norges klimamål er for svak, og at det må jobbes på tvers av sektorer og etater for å oppnå fastsatte mål. Foreslåtte tiltak og virkemidler må konkretiseres med tydelige mål for fremdrift. Disse medlemmer mener derfor at det er et stort behov for en sektorovergripende satsing på tiltak for økt plantebasert matproduksjon og forbruk.

Disse medlemmer viser til at landbruket i dag står for om lag 10 pst. av Norges totale klimagassutslipp. Gitt at øvrige sektorer er forventet å gjennomføre store utslippskutt i årene fremover, vil andelen fra jordbruket – dersom utslippene forblir stabile – utgjøre en stadig større andel av Norges samlede utslipp. I et scenario hvor Norge lykkes med å nå sine klimamål i andre sektorer, men ikke i jordbruket, kan landbrukets andel øke til over 75 pst. av de totale utslippene. Dette gjør det åpenbart at landbruket må få en langt tydeligere plass i nasjonal klimapolitikk.

Disse medlemmer erkjenner at det har vært en viss utvikling i sektoren – med tiltak for redusert bruk av kunstgjødsel, endret gjødselhåndtering og noe mer klimavennlig drift. Men disse tiltakene er ikke tilstrekkelige til å møte omfanget av utfordringene. Det kreves en gjennomgripende og offensiv politikk for utslippskutt i landbruket – en politikk som er både ambisiøs, langsiktig og realistisk, og som legger til rette for både økonomisk bærekraft og klimaberedskap i sektoren.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at overføringene til jordbruket nå er nær 30 mrd. kroner årlig. Frem mot 2030 vil samlet ramme for jordbruksoppgjørene kunne utgjøre rundt 200 mrd. kroner. Dette er et betydelig virkemiddel som bør kobles sterkere til nasjonale klimamål. I dag gir støtteordningene i liten grad økonomisk incentiv for klimavennlige valg, og belønner i altfor liten grad de bøndene som tar grønne grep og går foran. Det er etter disse medlemmers syn verken bærekraftig eller rimelig at enkeltbønder skal bære hele risikoen og kostnadene ved en nødvendig omstilling, når systemet de opererer innenfor, ikke støtter dem i dette.

Derfor mener disse medlemmer at produksjonsstøtten i langt større grad må vris mot klimatiltak. Bønder som velger lavutslippsproduksjon – for eksempel gjennom regenerativ jordbruksdrift, økt karbonlagring i jord, biokulltiltak og bruk av klimavennlige fôringsmetoder – må premieres. Likeså må det også gis bedre økonomiske vilkår for dem som reduserer bruken av importert kraftfôr og i stedet benytter seg av norske grovfôrressurser. Dette handler om å bruke ressursene smartere – og styrke både beredskap og verdiskaping i distriktene.

Et godt virkemiddel disse medlemmer vil fremheve, er å gjøre bruk av klimakalkulator obligatorisk for alle gårdsbruk. Dette verktøyet gir bonden innsikt i egne utslipp og gir grunnlag for målrettede klimatiltak, samtidig som det kan ligge til grunn for støtteordninger som belønner resultater. Klimapolitikk i landbruket bør i større grad bygge på måling og dokumentasjon – ikke intensjoner alene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Venstre viser videre til at Norge gjentatte ganger har fått kritikk fra OECD for ikke å reformere støtteordningene i landbruket. Spesielt gjelder dette prisstøtte og reguleringer som låser produksjonen til bestemte produkter. Dette begrenser bøndenes mulighet til å tilpasse seg markedet og klimaendringer, og gjør hele matsystemet mer sårbart og mindre fleksibelt. I tillegg er det økonomisk ineffektivt og klimahemmende.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre er glad for engasjementet som deler av landbruket viser for småkraft, og deler deres oppfatning av at det er unødvendig komplisert å bygge ut småkraft på landbrukseiendommer. Særlig viktig er dette når et stort og økende kraftoverskudd i perioden under regjeringen Solberg nå er snudd under regjeringen Støre. I den siste perioden er det gitt konsesjon til kun 0,5 TWh (jf. NVEs kvartalsvise oversikt over kraftproduksjon, sist oppdatert for første kvartal 2025), i motsetning til 16 TWh under regjeringen Solberg. Fremskrivinger tyder på at kraftbalansen vil svekkes betydelig de neste årene, og det bygges for lite nett til at dagens kraftoverskudd kan nyttiggjøres godt nok. Disse medlemmer viser til at det ifølge Statnetts nylige oversikt over tilknytningssaker er nærmere 300 bedrifter som står i kø for nettkapasitet i Norge i dag, og er bekymret for hvordan dette vil påvirke verdikjeden for mat fremover. Det er avgjørende både for verdiskaping i bransjen og for en kostnadseffektiv klimaomstilling at norsk næringsliv og matforedlingsindustri får nettkapasiteten som de har søkt om.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener at det norske kraftsystemet bør videreutvikles med vekt på de fortrinnene Norge har i form av mye regulerbar magasinkapasitet, innfasing av vind- og solkraft, utbygging av småkraft og tett integrasjon i det nordiske og europeiske kraftmarkedet. Det vil legge grunnlaget for at lave strømpriser og god energisikkerhet forblir et konkurransefortrinn for norske bønder og matindustri.

Disse medlemmer mener det er særlig viktig å satse på økt produksjon og forbruk av plantebaserte matvarer, som korn, frukt, grønt og belgvekster. Dette har tredobbel effekt: det reduserer klimagassutslipp, øker selvforsyningsgraden og gir betydelige folkehelsegevinster. I dag er det kun 18 pst. av befolkningen som spiser anbefalt mengde frukt og grønt, mens kjøttforbruket har doblet seg siden 1950-tallet. Samtidig utgjør støtte til kjøtt- og meieriproduksjon hoveddelen av overføringene til landbruket. Det gir et økonomisk signal som trekker i feil retning.

Disse medlemmer viser til at beregninger fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet antyder at dersom befolkningen fulgte kostholdsrådene, ville den overordnede helsegevinsten kunne beløpe seg til om lag 191 mrd. kroner. Det er derfor i samfunnets interesse å bruke jordbrukspolitikken som et verktøy for bedre folkehelse – særlig når det i tillegg bidrar til lavere utslipp og styrket matsikkerhet.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at spørsmålet om CO₂-avgift i landbruket er sentralt. I dag er landbruket unntatt denne avgiften. Det kan ikke være en varig tilstand. Samtidig erkjenner disse medlemmer at biologiske prosesser i landbruket gjør avgiftsinnretningen mer kompleks enn i andre sektorer. Det må derfor utvikles en gradvis, rettferdig og forutsigbar modell, som også ivaretar konkurranseevnen overfor importert mat. En slik avgift må heller ikke føre til karbonlekkasje, hvor produksjon flyttes til land med lavere klimaambisjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at norsk landbruk har et stort potensial til å bli en viktig del av løsningen på klimautfordringene – ikke bare et problem. Men da må virkemiddelapparatet fornyes og dreies i retning av klimamålene. Det grønne skiftet må også bli et landbruksskifte. Og det skiftet begynner med politisk vilje til å bruke de økonomiske virkemidlene smartere.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil også påpeke at økt produksjon av plantebaserte matvarer som frukt, grønt og belgvekster er et viktig klimatiltak, samtidig som det gir økt selvforsyningsgrad og bedre folkehelse. Norsk landbrukspolitikk bør derfor inneholde konkrete tiltak for å øke produksjonen og forbruket av plantebasert kost.

Disse medlemmer minner også om at det i behandlingen av Meld. St. 11 (2023–2024) ble fattet følgende vedtak:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget våren 2025 med en plan for mer plantebasert mat, hvor målet er at den samlede norske plantebaserte produksjonen skal styrkes og sammenhengen mellom de ulike leddene i verdikjeden skal økes».

Disse medlemmer registrerer at vedtaket beskrives som fulgt opp i jordbruksavtalen, men at planen likevel mangler.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget våren 2026 med en plan for mer plantebasert mat. Planen skal inneholde konkrete mål samt tiltak som vil bidra til å nå disse, og som strekker seg fram mot 2035. Planen må inneholde tiltak for å øke både produksjon av og etterspørsel etter frukt og grønt, i tråd med allerede vedtatte klimamål samt de nasjonale kostholdsrådene.»

«Stortinget ber regjeringen følge opp jordbrukets klimaavtale om å bidra til å endre matforbruket i den norske befolkningen slik at matforbruket i størst mulig grad blir i tråd med kostholdsrådene.»

«Stortinget ber regjeringen innrette produksjonsstøtten slik at bønder aktivt premieres for å velge klima- og miljøvennlige produksjonsmetoder, inkludert bruk av regenerativt jordbruk, karbonbinding og redusert bruk av importert kraftfôr.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i større grad likestille landbrukssektoren med andre sektorer i miljø- og klimapolitikken.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen legge til grunn at grøntsektoren skal utvikles til å spille en større rolle i norsk matproduksjon frem mot 2035, og at dette skal reflekteres i målformuleringene og prioriteringene i jordbruksforhandlingene fremover.»

«Stortinget ber regjeringen bedre rammevilkårene for utvikling av miljøvennlig gjødsel, jordforbedring og bioenergi.»

«Stortinget ber regjeringen vurdere tiltak for å legge til rette for økt bruk av tang og tare til dyrefôr, og muligheten for å utvikle mikroalger til bruk i dyrefôr for å redusere metanutslipp i landbruket.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen jobbe for at norske grønnsaksprodukter kan ha større avvik i fasong ut til forbruker.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at landbruket skal kutte utslipp og øke opptak av klimagasser, samtidig som matproduksjonen skal øke i tråd med målet om økt selvforsyning. Flertallet mener at jordbruket viser stor vilje til å nå sine forpliktelser i klimaavtalen ved å gjennomføre landbrukets klimaplan. Flertallet viser til at økonomiske kompensasjonsordninger og positive insentiver er avgjørende for at næringa skal kunne gjennomføre nødvendige klimatiltak uten at det forutsetter en ytterligere strukturrasjonalisering av jordbruket.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne understreker at klimaavgifter på utslipp fra biologiske prosesser som metan og lystgass ikke er veien å gå.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Rødt mener at en ny avgift på mineralgjødsel bare vil bidra til økte matvarepriser, redusert produksjon og utslippslekkasjer til andre land.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser at alle sektorer i samfunnet må bidra til å redusere utslipp i tråd med nasjonale klimamål. Riksrevisjonens Dokument 3:13 (2024−2025) viser at det vil være krevende for jordbruket å innfri målene i jordbrukets klimaavtale, og at dagens virkemidler og tiltak i liten grad bidrar til å nå målene i jordbrukets klimaavtale.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke satsingen på klimatiltak i jordbruket til et nivå som sikrer at jordbrukssektoren når målene i klimaavtalen mellom staten og jordbruket.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen ta i bruk produksjonsregulerende virkemidler der det er vurdert som nødvendig for å hindre overproduksjon, som et viktig klimatiltak mot matsvinn og dårlig ressursutnyttelse.»

Medlemene i komiteen frå Høgre, Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne merkar seg Riksrevisjonen sin nye rapport om reduksjon i klimautsleppa frå landbruket, lagd fram 5. juni 2025. Riksrevisoren konkluderer i rapporten med at ingenting tyder på at det er mogleg for jordbruket å få til store utsleppskutt innan 2030, og at verkemidla ikkje samsvarar med det høge ambisjonsnivået sett i klimaavtalen mellom staten og jordbruket. Riksrevisoren seier i rapporten at styringa frå Landbruks- og matdepartementet på klimaområdet ber preg av mangel på ein tydeleg strategi og uklare ansvarsforhold, og at dette ikkje er tilfredsstillande.

Desse medlemene merkar seg også at det ikkje ligg inne noko nytenking, ingen nye strategiar og ingen nye verkemiddel på klimaområdet i årets jordbruksavtale. Det er endå einsidig fokus på eitt enkelt klimatiltak: Å kjøpe inn metanhemmande kjemikalie frå eit nederlandsk selskap for å fôre kyr med.

Desse medlemene vil påpeike at dette på langt nær er nok, og at Landbruks- og matdepartementet må sørgje for å følgje dei faglege tilrådingane om kva som skal til for å kutte klimautsleppa i landbruket i tråd med den inngåtte klimaavtalen. Det handlar i første rekke om å vri produksjonen i landbruket noko over frå produksjonen med det høgaste klimaavtrykket – raudt kjøt produsert med hjelp av kraftfôr – over til andre produksjonar med lågt klimaavtrykk.

Desse medlemene merkar seg at Riksrevisoren tilrår at Landbruks- og matdepartementet bør få på plass ein klimastrategi for jordbruket som seier korleis jordbruket skal nå klimamåla sine, på kort og på lang sikt, og kva vegval som må takast.

Medlemene i komiteen frå Høgre, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne set fram følgande forslag:

«Stortinget ber regjeringa utarbeide ein heilskapleg klimastrategi for jordbruket som ser jordbrukspolitikk, kosthaldspolitikk og klimapolitikk i samanheng, inneheld ein realistisk og fagleg forankra plan for korleis jordbruket skal nå klimamåla sine, og blinkar ut kva vegval som då må takast.»

«Stortinget ber regjeringa styrke Opplysningskontoret for frukt og grønt, og greie ut ein modell med eit uavhengig opplysingskontor for berekraftig og helsefremjande mat i tråd med fagleg baserte kosthaldsråd.»

Desse medlemene merkar seg vidare at regjeringa i klimameldinga varslar ei mogleg reforhandling av klimaavtalen med jordbruksorganisasjonane. På bakgrunn av Riksrevisjonen sin nye rapport meiner desse medlemene at ei slik reforhandling ikkje kan vente lenger. Vi er no over halvvegs inn i perioden klimaavtalen omfattar, og ingenting tyder på at måla er innan rekkevidde med dagens politikk.

Desse medlemene set på denne bakgrunnen fram følgande forslag:

«Stortinget ber regjeringa reforhandle klimaavtalen med jordbruksorganisasjonane.»

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at jordbruket står for nesten 10 pst. av norske klimagassutslipp. Disse medlemmer erkjenner at jordbruket, slik Klimautvalget 2050 også presiserer, er i en særstilling med hensyn til at det må aksepteres klimagassutslipp fra denne sektoren også i fremtiden. Det understrekes videre at dette betyr at krav om utslippskutt må skjerpes i andre sektorer, og at innsatsen for å realisere de kuttene som er mulige i landbruket, må intensiveres. Det er derfor positivt at jordbruksoppgjøret for 2025 har en tydeligere klima- og miljøprofil enn tidligere. Klimaendringene vil ramme matproduksjonen i mange regioner, og det samlede presset på klodens jordbruksareal øker, blant annet som følge av økende folketall, utarming av jorda, økt kjøttforbruk som øker etterspørselen etter fôrråvarer, og stor etterspørsel etter arealkrevende produkter som biodrivstoff og tekstiler.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Miljøpartiet De Grønne mener det er behov for tiltak som vrir jordbruket i retning av lavere utslipp, både på produsent- og forbrukersiden av markedet. At man ikke har lykkes med å redusere klimagassutslipp gjennom forbruksendringer, skyldes blant annet at det er krevende for innbyggerne å ta klimavennlige valg. En merking av matvarer med informasjon om hvor stort klimaavtrykk den enkelte vare har, er et tiltak som kan bidra til større etterspørsel etter jordbruksvarer med lave klimagassutslipp.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en ordning for CO₂-merking av dagligvarer.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til returordningen for landbruksplast, og at bønder som kjøper landbruksplast i 2025, betaler 3,15 kroner i avgift pr. kg. Hensikten med miljøavgiften er blant annet å finansiere en returordning for landbruksplast. Det vises videre til Bondelaget i Møre og Romsdal, som beskriver at flere interkommunale renovasjonsselskap har sluttet å samle inn og ta imot landbruksplast på grunn av kostnadsnivået. Ifølge Norsk Bondelag er hovedårsaken til dette at vederlaget som finansierer innsamlingen, har blitt redusert.

Flertallet mener det er svært viktig at intensjonen bak miljøavgiften opprettholdes, og at bøndene har reell tilgang på returordninger. Konsekvensen av at landbruksplast ikke håndteres på en god måte, er blant annet økt risiko for at vilt får i seg plasten slik NRK Vestland dokumenterte i mars 2025. Videre er landbruksplast en kilde til plastforurensning i vassdrag. En kartlegging i 43 elver på Vestlandet utført av NORCE fant at 70 pst. av plasten som ble funnet, var landbruksplast, hovedsakelig rundballeplast. Det ble registrert tre ganger så mye plast fra landbruket som fra alle andre kilder til sammen.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå returordningene for landbruksplast og innføre tiltak som sikrer at all landbruksplast resirkuleres.»

3.5.4 Beredskap og styrking av Nord-Norge

Komiteen understreker at for totalberedskapen er det viktig med matproduksjon, næringsmiddelindustri og bosetting i Nord-Norge. Komiteen merker seg at den inngåtte jordbruksavtalen har en prioritering av Nord-Norge, i tråd med Stortingets vedtak som ble gjort i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 10 (2024–2025).

Komiteen viser til at det er satt av en egen rekrutteringskvote på 4 millioner liter kumelk i Troms og Finnmark, og at tilskuddsandelen for investeringer i omlegging til løsdrift for storfe i Troms og Finnmark heves til 65 pst. Komiteen merker seg også at det legges opp til økte satser for distriktstilskudd for å bedre produsentøkonomien i landsdelen.

Komiteen merker seg videre at tilskuddsandelen for investeringer i svineproduksjon heves til 65 pst. i Troms og Finnmark for å styrke produsentøkonomien for svin i Nord-Norge, og for å bidra til råvaretilgang til industrien. Investeringsstøtte til nyetableringer av svineproduksjon i de samme fylkene videreføres også.

Komiteen viser til at prosjektet Bærekraftig matproduksjon og verdiskaping i nord videreføres med 20 mill. kroner, som inkluderer videreføring av prøveordningen til teigbaserte tilskudd til Troms og Finnmark med 5 mill. kroner og midler til NIBIO.

Komiteen understreker at en robust matberedskap er avgjørende for Norges sikkerhet, stabilitet og evne til å håndtere krisesituasjoner. Klimaendringer, pandemier, geopolitiske spenninger og økende usikkerhet i verdensmarkedene gjør det stadig viktigere å styrke vår nasjonale matberedskap. I et land med variert klima og geografi sikrer en robust lokal matproduksjon at folk har tilgang til nødvendige næringsmidler selv under globale kriser eller handelsavbrudd. Dette har også både Totalberedskapskommisjonen og Riksrevisjonen påpekt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at som et lite land er det likevel begrenset hvilken isolert nasjonal beredskap vi kan bygge opp for en langvarig krise. Norge har høy selvforsyning av husdyrprodukter, men relativt lave selvforsyningsgrader for energirike plantevekster til mat. Det er avgjørende at Norge lykkes med en omlegging av norsk matproduksjon til økt produksjon av plantebaserte produkter både til mat og fôr, både for å gjøre samfunnet bedre rustet for kriser og for å ruste landbruket for fremtiden.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at styrking av den nasjonale beredskapen, inkludert matberedskapen, er en hovedprioritet for regjeringen. Løpende matproduksjon er det viktigste bidraget jordbruket har til beredskapen. Disse medlemmer viser videre til at regjeringen har hatt en sterk satsing på Nord-Norge på flere områder, og ser det som viktig at årets avtale bygger videre på denne satsingen og foreslår en betydelig økning for landbruket i Nord-Norge, noe som er viktig for matberedskapen her i landet. Disse medlemmer viser også til at beredskapslager for matkorn nå er etablert, og merker seg at avtalen gir økt støtte til beredskapslagring av såkorn. For å ivareta tilstrekkelig tilgang på såkorn økes denne ordningen med 3 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at Norge i dag bare har litt over 30 pst. selvforsyning målt i selvforsyningsgrad. Ett av de sentrale tiltakene Matkornpartnerskapet foreslår for å øke matkornproduksjonen i Norge, er å øke produktutvikling på norske råvarer gjennom samarbeid i hele verdikjeden om innovasjons- og FoU-arbeid. Bedre sortsutvikling, agronomi og teknologi vil være sentralt for å nå målet de har satt om 90 pst. norskandel i matkornet innen 2030. Veksthus og vertikalt landbruk har også et langt større potensial for å supplere dagens produksjon og bidra med mer norskprodusert mat, uten at det trenger å fortrenge annen jordbruksproduksjon på jordarealet i Norge, samtidig som en del av maten kan produseres nærmere konsumentene. For blant annet salatvekster og lignende med kort holdbarhet vil det være en fordel og gi økt konkurransekraft overfor importerte salatvekster som har en lengre transport.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil understreke at en av de aller viktigste løsningene er å stimulere til økt produksjon og forbruk av plantebaserte landbruksprodukter som korn, frukt og grønt. Det kutter utslipp, øker selvforsyningsgraden og bedrer helsen. Disse medlemmer vil beklage at dagens produksjonsstøtte er innrettet på en måte som i all hovedsak prioriterer husdyr- og melkeproduksjon, på bekostning av tradisjonelle, norske planteprodukter, og mener produksjonsstøtten bør innrettes på en måte som gjør at den mer klimaoffensive, plantebaserte bonden belønnes i mye større grad enn i dag. Dette skaper en betydelig sårbarhet i vår nasjonale matforsyning, spesielt i krisetider hvor tilgangen på importerte varer raskt kan bli begrenset.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre vil minne om at OECD har vært tydelige på viktigheten av å fjerne tiltak som gjør det vanskelig for bønder å endre produksjonen, som for eksempel prisstøtte og andre regler som gjelder bestemte produkter.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener derfor at en betydelig satsing på økt produksjon av matkorn, belgvekster, frukt og grønnsaker må bli en hovedprioritet i norsk jordbrukspolitikk. Vi må redusere avhengigheten av import og øke produksjonen av disse viktige matvarene nasjonalt. Dette krever en betydelig økning i både dyrket areal og avlingsstørrelser, blant annet gjennom investeringer i nye produksjonsmetoder, økt bruk av klimarobuste sorter, og en klar politisk prioritering gjennom produksjonsstøtten.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener også at Norge bør også satse mer strategisk på samarbeid om matberedskap i Norden. Med Sverige og Finlands inntreden i NATO har vi en unik anledning til å styrke nordisk samarbeid på dette området. En felles nordisk matberedskapsplan, inkludert strategiske lagre og felles innsatsfaktorer, vil gjøre regionen langt mer robust mot eksterne sjokk og kriser. Disse medlemmer viser også til at selvforsyningsgraden alene ikke er et godt nok mål på hvor godt rustet Norge er for en krise. Vi bør derfor også bruke begrepet «dekningsgrad», som i motsetning til «selvforsyningsgraden» tar hensyn til eksportmuligheter. Den nordiske regionen har samlet sett høy dekningsgrad, noe som gir bedre indikasjoner på vår reelle evne til å sikre matforsyningen i krisetider. Disse medlemmer vil videre understreke viktigheten av å utvikle klare planer for bruk av alternative produksjonsarealer i krisesituasjoner. Arealer som golfbaner, gartnerier og områder til produksjon av ferdigplen kan i en beredskapssituasjon omdisponeres til produksjon av næringsrike matvekster.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere en felles nordisk matberedskapsplan som inkluderer strategisk samarbeid om lagring og tilgang på viktige innsatsfaktorer.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen kartlegge omstillingsevnen fra ikke-spiselig til spiselig produksjon i den norske veksthusnæringen.»

«Stortinget ber regjeringen legge frem en plan for omdisponering av alternative arealer, som golfbaner og blomsterproduksjon, til matproduksjon i krisesituasjoner.»

«Stortinget ber regjeringen beregne hva det vil koste å øke selvforsyningen til 50 pst. korrigert for import av fôr.»

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen bruke ‘dekningsgrad’ som mål på norsk matsikkerhet, i tillegg til ‘selvforsyningsgrad’, for bedre å reflektere den reelle evnen til å sikre matforsyningen i landet.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til viktigheten av at vi har matproduksjon i hele landet. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at den satsingen på Nord-Norge som partiet jobbet frem i regjering, fortsetter, og vil understreke at det i kommende jordbruksoppgjør bør legges vekt på tiltak som direkte vil styrke bondens økonomi i de nordligste fylkene. Disse medlemmer mener det fortsatt trengs en betydelig satsing som gjør det mer lønnsomt å produsere mat i nord.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til Landbruksdirektoratets rapport 21/2025 «Utprøving av teigbasert tilskudd mv. Prosjekt for utvalgte kommuner i Nord-Norge», som legger frem forslag til en prøveordning for teigbasert tilskudd i 2025.

Disse medlemmer viser til at både Sveits og Østerrike har innført et teigbasert tilskuddssystem som tar hensyn til geografiske, geologiske, og klimatiske forhold.

Disse medlemmer vil fremheve at formålet med ordningen er viktig og nødvendig. Gjengroing av jordbruksareal er et reelt problem som rammer både matproduksjonen, kulturlandskapet og det biologiske mangfoldet. Særlig marginale arealer og små teiger står i fare for å gå ut av drift, noe som på sikt vil føre til at verdifull jordbruksmark går tapt for alltid.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at tidsrammen for prosjektet har vært urealistisk fra starten. Oppdraget ble gitt i desember 2024, med krav om at tilskuddet skulle utbetales i 2025. Dette har ført til at regelverket først kan fastsettes i juni 2025, for sent til å påvirke driftsbeslutninger for inneværende sesong.

Disse medlemmer viser til at rapporten selv erkjenner en fundamental logisk brist i opplegget. Søknadsfristen er satt til 15. oktober 2025 for tilskudd til drift som skal utføres i vekstsesongen 2025. Som rapporten erkjenner:

«For at tilskuddet skal ha noen reell effekt, må søker kjenne til ordningen når han tar beslutninger for driften i vekstsesongen 2025.»

Regelverket blir imidlertid først klart i juni 2025, for sent til å påvirke våronna, såing og tidlige driftsbeslutninger.

Disse medlemmer viser til at denne tidslinjen undergraver hensikten med ordningen for 2025, ettersom et tilskudd som søkes om i oktober, ikke kan påvirke driftsbeslutninger som må tas på våren og forsommeren. I Nord-Norge, hvor ordningen skal prøves ut, er vekstsesongen ekstra kort og avhengig av tidlig planlegging. En oktobersøknad i et nordnorsk perspektiv er særlig prekært.

Disse medlemmer vil påpeke at konsekvensen blir at ordningen ikke oppnår sitt erklærte formål om å «forhindre gjengroing av areal», men i stedet blir en retrospektiv belønning for allerede utført drift. Dette er sløsing med offentlige midler uten måloppnåelse.

Disse medlemmer viser til at Landbruksdirektoratet selv erkjenner at systemet som utvikles, vil være svært enkelt, og at:

«systemet må kunne tas i bruk i oktober 2025. Dette setter klare begrensninger for hva man får til å utvikle av gode systemer.»

Videre fremgår det at:

«dersom man senere bestemmer seg for at prøveprosjektet skal bli en nasjonal ordning, vil ikke systemet kunne gjenbrukes, det vil måtte utvikles noe nytt.»

Disse medlemmer mener at regjeringen må se det enorme potensialet som ligger i teigbasert arealtilskudd. En prøveordning burde gjennomføres med mål om å faktisk oppnå gode lærdommer for å utvikle hvordan vi fordeler arealtilskuddene i Norge. Teigbasert tilskudd kan gi en treffsikker tilskuddsfordeling som gjør at mer av Norges ressursgrunnlag kan tas i bruk, og dermed øke selvforsyningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen videreføre teigbaserte tilskudd, og fortsette systemutviklingen for teigbasert tilskudd, for å sikre en treffsikker tilskuddsfordeling som gjør at mer av Norges ressursgrunnlag kan tas i bruk, slik at man øker selvforsyningen.»

«Stortinget ber regjeringen åpne for at gårdsbruk i flere kommuner i Nord-Norge kan søke på forsøksordninga for teigbasert tilskudd i 2025 og 2026.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det i fjorårets jordbruksoppgjør var enighet om at det skulle settes i gang en prøveordning med teigbaserte tilskudd i utvalgte kommuner i Nord-Norge. Målet med ordningen er å forhindre gjengroing av areal og bidra til at vi når måla våre om økt selvforsyning og matproduksjon over hele landet. Flertallet ser det som positivt at partene er enige om å videreføre prøveordningen også neste år.

3.5.5 Seter- og utmarksatsing

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at det opprettes en ny nasjonal tilskuddsordning til setre med melkeproduksjon, og økte satser til utmarksbeite. Prioriteringen av aktiv seterdrift er med på å bygge opp under verdiskaping innen både lokalmat og reiseliv.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at det i den inngåtte avtalen ligger en satsing på setring for å stimulere til økt bruk av utmarksbeite og bidra til å ivareta Norges forpliktelser til UNESCO.

Dette flertallet mener satsingen på setring er viktig for å kunne ta i bruk arealer også i fjellområdene, og at en prioritering av aktiv seterdrift også er med på å bygge opp under satsingen på verdiskaping innen både lokalmat og reiseliv. Kombinasjonen av investeringstilskudd til gårdene og setrene skal bidra til at denne unike delen av bærekraftig norsk matkultur kan leve videre.

Dette flertallet viser til Hurdalsplattformen, der det er nedfelt at regjeringen vil sørge for bedre bærekraft i landbruket, blant annet gjennom økt bruk av utmarksbeite og setring.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Venstre, mener at kommende jordbruksoppgjør må legge vekt på å sikre at beitemark skal være i bruk. Dette flertallet vil understreke at virkemiddel for bevaring av kulturlandskap, setring og biologisk mangfold er viktig i denne sammenhengen.

3.5.6 Økologisk landbruk

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at den inngåtte avtalen følger opp Stortingets vedtak om nytt mål for økologisk landbruk, om at 10 pst. av jordbruksarealet skal være økologisk innen 2032. Flertallet merker seg videre at avtalen legger opp til å styrke økonomien i økologisk produksjon av korn, melk, frukt og grønnsaker gjennom økte tilskudd.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt og Venstre, merker seg at partene i avtalen er enige om å styrke produksjonen av økologisk frukt, bær, korn og potet, og at det skal innføres et nytt pristilskudd for økologiske grøntprodukter. For å stimulere til økt økologisk kornproduksjon er partene enige om å øke prisnedskrivingstilskuddet med 50 øre per kg. I tillegg økes arealtilskudd til økologisk produksjon med 1,5 mill. kroner.

Dette flertallet viser også til at regjeringen har fastsatt en ny nasjonal strategi for økologisk jordbruk med ti tiltak for å øke omsetning og produksjon av økologisk mat. Ett av tiltakene er å bidra til økt omsetning i offentlig sektor og storhusholdninger. Dette flertallet viser til at offentlige aktører i Norge har et krav om å vektlegge klima- og miljøhensyn med minst 30 pst. i anskaffelser, og at innkjøp av økologisk mat kan bidra til å oppfylle dette kravet. Veiledningsmateriale både hos DFØ og Matvalget viser hvordan dette kan gjøres.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne ønsker velkommen regjeringens nye strategi for økologisk jordbruk og at det er satt et mål om at 10 pst. av jordbruksarealet skal være økologisk innen 2032. Disse medlemmer mener det er positivt at det bevilges økte midler til utvikling og informasjon om økologisk produksjon, men understreker at det fortsatt er behov for sterkere virkemidler for å stimulere både produksjon og forbruk av økologiske varer. Disse medlemmer mener at offentlige innkjøp må brukes aktivt for å øke etterspørselen etter økologiske varer. Det må for eksempel stilles krav om at offentlige kantiner, institusjoner og skoler øker andelen norsk, økologisk og plantebasert mat. Innkjøpsordninger bør utformes slik at de gir forutsigbarhet og markedsadgang for små og mellomstore produsenter. Dette vil være viktig for utviklingen av markedet, og for at ambisjonsnivået for andelen økologisk produksjon kan heves ytterligere.

Disse medlemmer viser til at Viken fylkeskommune innførte en målsetting om at 30 pst. av maten som kjøpes inn til kantinene i fylket, skulle være økologisk. Denne målsettingen er videreført i fylkene Buskerud, Akershus og Østfold etter oppsplittingen av Viken fylkeskommune. I en rapport fra AgriAnalyse fremgår det at satsingen har vært vellykket, men at varetilgjengelighet og pris ble identifisert som flaskehalsene for å sikre at målsettingen oppnås fullt ut.

Disse medlemmer mener at staten må være med på å bygge opp en etterspørsel som på sikt vil kunne gi bedre tilgjengelighet i markedet og konkurransedyktige priser.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at offentlige innkjøp brukes målrettet til å øke etterspørselen etter norsk økologisk mat, slik at målet om minst 10 prosent økologisk jordbruksareal innen 2032 nås.»

«Stortinget ber regjeringen utforme innkjøpsordninger som gir forutsigbarhet og markedsadgang for små og mellomstore produsenter.»

«Stortinget ber regjeringen rapportere årlig til Stortinget om utviklingen i offentlig etterspørsel etter økologiske varer.»

«Stortinget ber regjeringen fastsette et tallfestet mål for offentlig innkjøp av økologisk mat som skal nås innen 2030.»

3.5.7 Investeringsordninger

Komiteen merker seg at avtalepartene er enige om å prioritere økte investeringsvirkemidler til landbruket for å imøtekomme løsdriftskravet for små og mellomstore melkebruk. I tillegg prioriteres dyrevelferd, aktiv setring, bidrag til økt selvforsyning og matproduksjon i Nord-Norge.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til at midlene til investering og bedriftsutvikling i landbruket (IBU) er kraftig økt de siste årene, og er ytterligere styrket i dette jordbruksoppgjøret. Disse medlemmer viser til at regjeringen i sin regjeringsperiode har økt bevilgningene til IBU-ordningen med nærmere 90 pst. Denne satsingen gjør det enklere også for unge å etablere seg i næringa.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne viser til at store investeringer i landbruket er nødvendig for å sikre langsiktig bærekraft, økt selvforsyning og omstilling til mer miljøvennlige driftsformer. Disse medlemmer mener at dagens praksis, hvor kun tiltak med umiddelbar inntektsside kan inkluderes i jordbruksoppgjørets ramme, i stor grad begrenser muligheten til å gjennomføre nødvendige investeringer som først gir effekt over tid.

Disse medlemmer mener det må åpnes for at det i jordbruksoppgjøret kan gis kostnadskompensasjon til investeringer og satsinger som har en dokumentert samfunnsnytte, selv om disse ikke gir økt inntekt for bonden i inneværende avtaleår. Særlig gjelder dette investeringer i klimatilpasning, miljøteknologi, omlegging til økologisk drift og tiltak for økt selvforsyning, der gevinsten ofte først kommer flere år fram i tid.

Disse medlemmer understreker at en slik tilnærming vil bidra til å styrke landbrukets evne til å møte framtidige utfordringer og sikre at nødvendige omstillinger ikke utsettes på grunn av kortsiktige økonomiske hensyn. Dette bør derfor innarbeides i jordbruksoppgjøret uten at dette går på bekostning av bøndenes inntektsmuligheter på kort sikt.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen inkludere kostnadskompensasjon for investeringer i bedre dyrevelferd, økt selvforsyning, jordhelse og klima- og miljøtilpasning i rammen for jordbruksforhandlingene, selv når disse investeringene ikke har en inntektsside i avtaleåret.»

Disse medlemmer viser videre til kravet som er stilt til norske melke- og ammekubruk om overgang fra båsdrift til løsdrift. Situasjonen for mange små og mellomstore bruk er kritisk fordi investeringskostnaden ved denne omleggingen er svært høy. I 2021 anslo NIBIO at om lag 4 500 bruk fortsatt drev i båsfjøs. Brukene som fortsatt ikke har lagt om, er typisk små bruk med lav inntjening og gammel bygningsmasse. For disse brukene er det ikke økonomisk gjennomførbart å ta kostnadene ved oppgradering av bygningsmassen. Dersom ikke staten i større grad stiller opp med midler til investeringene, vil det antageligvis være eneste utvei for mange å legge ned driften, i stedet for å ta den personlige risikoen det vil innebære å legge om til løsdrift.

Disse medlemmer viser til at det norske dagligvaremarkedet domineres av tre store aktører med betydelig markedsmakt og høy inntjening. Disse medlemmer peker videre på at også de store samvirkeforetakene og matvareindustrien, som TINE, Nortura, Orkla og til dels andre, har betydelige økonomiske ressurser.

Disse delene av verdikjeden har en sterk egeninteresse av at norske produsenter leverer varer som møter forbrukernes og kjedenes krav til bærekraft, dyrevelferd og kvalitet. Det bør derfor utredes i samråd med aktørene om og eventuelt hvordan de kan bidra mer aktivt til å støtte investeringer og omstilling i primærleddet, slik at næringen samlet sett kan levere på samfunnsmålene for norsk matproduksjon.

Komiteens medlemmer fra Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede hvordan finansielt sterke ledd i verdikjeden for landbruksprodukter kan bidra til å finansiere nødvendige investeringer i jordbruket for å nå målsetinger om god dyrevelferd, kutt i klimagassutslipp og styrket jordkvalitet. Utredningen skal gjøres i samarbeid med de relevante aktørene.»

3.6 Nærmere om utvalgte politikkområder

3.6.1 Rekruttering og velferdsordninger

Komiteen viser til at gode velferdsordninger har betydning for å bidra til likestilling og rekruttering av flere unge til landbruket. Ordningene er også av stor betydning for dyrevelferden. Komiteen merker seg at partene i den inngåtte avtalen prioriterer å styrke velferdsordningene, ved å øke satser og maksimalbeløp for avløserordningene. Komiteen ser det som positivt at partene er enige om å særlig prioritere bønder som får barn.

Komiteen merker seg at i henhold til grunnlagsmaterialet for jordbruksoppgjøret så blir norske bønder for første gang på svært lenge yngre, og gjennomsnittsalderen har falt med nesten 2 år på 2 år, noe som er positivt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, mener det må være et mål at flere unge skal velge å bli bønder. Flertallet vil understreke at gode velferdsordninger er grunnleggende for rekruttering, livskvalitet, velferd for bonden og dyrevelferd.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at framtiden til norsk matproduksjon er avhengig av at vi får rekruttert nye kompetente krefter inn i næringa. For å styrke rekrutteringen til landbruket må vi ha gode velferdsordninger og stabile rammevilkår.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne understreker at rekruttering av unge bønder er en helt sentral utfordring for norsk landbruk. En næring uten kontinuerlig tilførsel av unge, motiverte og innovative bønder står i fare for å stagnere, miste konkurransekraft og å svekke sin evne til nødvendig fornyelse og tilpasning. En rapport fra Landbrukets Utredningskontor (LU) viser at interessen for å overta gårder blant odelsungdom varierer betydelig geografisk, med betydelig lavere interesse i Nord-Norge sammenlignet med Østlandet. Disse geografiske forskjellene reflekterer utfordringene unge bønder møter, knyttet til økonomisk usikkerhet, investeringsbehov og tilgang til gode leve- og velferdsordninger. Disse medlemmer mener det er nødvendig å styrke incentivene for at unge skal velge å satse på landbruket. Dette innebærer både forbedrede økonomiske rammer, styrkede velferdsordninger og en aktiv politikk for å senke terskelen for etablering og drift av gårdsbruk.

Disse medlemmer viser til at et av hovedproblemene i dag er at unge bønder ofte møter store økonomiske barrierer når de skal investere i drift, særlig i overgang til løsdrift for melkeproduksjon. Investeringsstøtten må derfor styrkes, særlig rettet mot yngre bønder under etablering. Videre er det avgjørende at velferdsordningene, som avløserordningen ved sykdom, fødselspermisjoner og avlastning i hektiske perioder, tilpasses for å sikre en god arbeidshverdag for unge bønder.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til flere viktige tiltak i denne regjeringsperioden for rekruttering. Regjeringen har redusert inntektsgapet mellom jordbruket og andre yrkesgrupper, slik at bønder får mulighet for en inntektsutvikling på linje med resten av samfunnet. Investeringsvirkemidler som stimulerer til etablering og nyinvesteringer, har blitt styrket, og det har blitt satset på landbruksutdanningene på alle nivåer for å sikre relevant kompetanse og attraktivitet i næringen. Ikke minst har regjeringen styrket avløserordningen, som bidrar til likestilling og større frihet når det gjelder fritid, familie og ved sykdom.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne ønsker også tiltak som letter generasjonsskifter på gårder. Dagens jordlov inneholder regler som begrenser muligheten for å dele jordbrukseiendommer, noe som kompliserer generasjonsskifter og effektivisering av driften. Reglene bør derfor forenkles, slik at naboeiendommer lettere kan slå sammen arealer og dermed drive mer rasjonelt. I tillegg bør det etableres ordninger for mentorskap og nettverk, der unge bønder får tett oppfølging fra erfarne bønder og rådgivere. Dette har vist seg å være effektivt i andre land, blant annet Danmark og Nederland, der slike ordninger har økt rekruttering og redusert frafall blant unge bønder.

For å øke attraktiviteten til bondeyrket mener disse medlemmer også at det må være enklere å kombinere gårdsdrift med annen inntektsgivende virksomhet, slik som lokalmatproduksjon, gårdsturisme eller ulike typer entreprenørskap. Regelverket bør derfor legge til rette for en mer fleksibel bruk av gårdens samlede ressurser.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen, innenfor rammen av jordbruksoppgjøret, styrke investeringsstøtten spesielt for yngre bønder som står overfor tunge investeringer, særlig knyttet til løsdrift.»

«Stortinget ber regjeringen, innenfor rammen av jordbruksoppgjøret, styrke velferdsordningene for bønder, med særlig vekt på unge bønder i etableringsfasen.»

«Stortinget ber regjeringen sikre et mer fleksibelt regelverk som tillater kombinasjonsdrift med annen næringsvirksomhet på gårdsbruk.»

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil øke avløsertilskuddet. Velferdsordningene bør utvikles slik at bønder får et godt sikkerhetsnett, også for dem med arbeid utenfor gården.

Disse medlemmer viser til at avtalen gir bedre støtteordninger ved fødselspermisjon, og mener en bør styrke støtteordningene og ved langvarig sykdom, kriser og ulykker i husstander innenfor jordbruket.

3.6.2 Dyrevelferd

Komiteen er opptatt av at vi skal ha en dyrevelferd i Norge som er i verdenstoppen. Komiteen viser i denne forbindelse til Stortingets behandling av den nye dyrevelferdsmeldingen, Meld. St. 8 (2024–2025), jf. Innst. 200 S (2024–2025).

Komiteen merker seg at det er behov for oppgradering av driftsapparatet innenfor alle produksjoner for å imøtekomme kravene som er satt til dyrevelferd, og at behovet er størst når det gjelder omstilling til løsdriftsfjøs for storfe, særskilt for små og mellomstore bruk.

Komiteen merker seg at rammen for IBU-ordningen økes med 40 mill. kroner, og at økningen spesielt må ses i lys av behovet for omstilling på grunn av krav til dyrevelferd.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne peker på at god dyrevelferd er viktig for å opprettholde tilliten til norsk matproduksjon. Dyr i landbruket skal ha mulighet til å utfolde seg i tråd med sine naturlige behov, og driftsformer som skaper store lidelser for husdyr, må endres. Investeringer i bedre dyrevelferd må støttes gjennom målrettede ordninger, særlig for små og mellomstore bruk som står overfor store omstillingskostnader.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne understreker at dyrevelferd må prioriteres foran produksjonsvekst, og at det er nødvendig med en reform av mange typer dyrehold i Norge for å sikre at dyrevelferdsloven etterleves i praksis. Det må stilles strengere krav til dyrevelferd i alle forskrifter og tilskuddsordninger for dyrehold, og det bør innføres forbud mot metoder og praksiser som medfører unødvendig lidelse.

3.6.3 Oppfølging av helhetlig plan for Oslofjorden

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, merker seg at jordbruksavtalen omtaler behovet for å følge opp «Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv». Det er positivt at avtalen omtaler ytterligere styrking av vannmiljøtiltak, men det er usikkert hvorvidt virkemidlene som ligger i jordbruksavtalen, er tilstrekkelig for å berge Oslofjorden. Flertallet minner om at kommunene i Oslofjordens nedbørsfelt har gitt klare signaler om at de ikke har økonomisk kapasitet eller politisk mulighet til å ta hele kostnaden for tilstrekkelig rensing internt i kommunen.

Flertallet er derfor av den oppfatning at det er behov for at staten tar større ansvar for å styre og finansiere tiltak for å komme i mål med dette arbeidet. Å sikre så store naturverdier som Oslofjorden representerer, er et politisk ansvar på nasjonalt nivå, og det bør ikke risikeres at økonomiske barrierer i kommunene og landbruket forsinker prosessen. Det vises videre til jordbruksavtalens omtale av den ventede «Helhetlig plan for bærekraftig bruk av nitrogen», som utarbeides på oppdrag fra jordbruksavtalepartene. Det vises videre til at bakgrunnen for å lage en slik plan er at RMP-tiltakene hovedsakelig har redusert fosfor og i liten grad nitrogen. Det er viktig at arbeidet med denne planen ikke bidrar til å utsette nødvendige politiske grep for å berge Oslofjorden, og planen bør inneholde løsninger som raskt reduserer nitrogentilførselen fra jordbruket.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det i arbeidet med ‘Helhetlig plan for bærekraftig bruk av nitrogen i jordbruket’ foreslås løsninger som raskt reduserer nitrogentilførselen i Oslofjorden.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere og, sammen med de berørte fylkene og kommunene, fullfinansiere et statlig restaureringsprosjekt for Oslofjorden.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet merker seg videre at satsingen på Oslofjorden videreføres, og at helhetlig plan for Oslofjorden følges opp.

3.6.4 Bærekraftige matsystemer

Komiteen vektlegger bærekraft og matsikkerhet i landbrukspolitikken. Bosetting, sysselsetting, bruk av jord og beiteressurser, ivaretagelse av kulturlandskap og redusert utslipp til luft og vann er viktige deler av norsk landbrukspolitikk.

Komiteen er kjent med at regjeringen har satt ned et offentlig utvalg som skal utrede fremtidens matsystemer og legge grunnlaget for en stortingsmelding om fremtidens matsystemer, der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikken blir satt i sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet viser til Stortingets behandling av strategien for økt selvforsyning av jordbruksvarer, og vedtaket om en offentlig utredning om framtidens matsystemer der folkehelse, klima, natur og landbruks- og matpolitikk blir satt i sammenheng. Med bakgrunn i dette har regjeringen satt ned et offentlig utvalg. En systemtilnærming skal ligge til grunn for utvalgets arbeid, og det skal blant annet ses på effektene på primærproduksjonene av et mer bærekraftig matsystem. Arbeidet vil kunne gi mer helhetlig kunnskap om bærekraften i det norske matsystemet og identifisere muligheter, utfordringer og dilemmaer både sett fra et nasjonalt og et globalt perspektiv.

3.6.5 Småskalaproduksjon og markedshager

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, er opptatt av at det må legges til rette for en variasjon i driftsformer og omfang for å nå målet om økt selvforsyning, og dette gjelder også innen frukt- og grøntsektoren.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at bruken av markedshager er på vei opp, både i Norge og i andre land, og at denne dyrkingsformen nå finnes de fleste steder i landet. Markedshager, sammen med initiativer som REKO-ringer, andelsjordbruk og Bondens marked, bidrar til å gjøre kortreiste og bærekraftige grønnsaker tilgjengelig for flere forbrukere. Disse distribusjonsformene gir produsentene direkte kontakt med kundene og styrker lokal verdiskaping, men de forutsetter høy grad av engasjement og kunnskap fra produsentenes side. Styrking av markedshager kan også ha en folkehelseeffekt. Ifølge NIBIO viser studier at forbrukere som kjøper grønnsakene direkte fra produsentene, spiser mer grønnsaker.

Disse medlemmer registrerer at det er bred støtte i jordbruket for å styrke markedshager. Jordbrukets forhandlingsutvalg foreslo i forbindelse med årets oppgjør at det innføres et eget tilskudd til markedshager på 50 000 kroner per hage. Markedshager er svært arbeidsintensive på små arealer, og produsentene møter utfordringer knyttet til både økonomi, investeringer og kompetansebygging. Mange gir opp etter kort tid, eller opplever at det er vanskelig å oppskalere driften til et nivå som gir stabil inntekt. Dette skyldes blant annet at dagens arealtilskudd til grønnsaksproduksjon er lave (1 550 kroner/daa for konvensjonelt og 1 925 kroner/daa for økologisk produksjon), og i hovedsak tilpasset større produksjonsformer.

Disse medlemmer viser til at markedshager i dag er avhengige av å hente nesten 100 pst. av inntekten sin fra markedet, ettersom det ikke eksisterer noen tilskudd rettet mot denne formen for produksjon. Disse medlemmer viser til at staten har et mål om å doble lokalmatsektoren innen 2035, og mener det er behov for å få på plass flere virkemidler for å oppfylle målet.

Disse medlemmer mener derfor at det er nødvendig med egne støtteordninger for markedshager og småskala grønnsaksprodusenter. Støtten bør i større grad reflektere arbeidsinnsats og omsetning, ikke bare areal, slik at de som satser på denne typen produksjon, får bedre rammevilkår.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et tilskudd til markedshager og andelsbruk av frukt og grønt i forbindelse med jordbruksforhandlingene 2026. Tilskuddet skal ikke være basert på mengde areal i bruk, men heller produksjon, mangfold og kvalitet.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om endringer i tilskuddene i forbindelse med jordbruksforhandlingene 2026, slik at inntektsmulighetene for småskalaprodusenter av grønnsaker styrkes.»

«Stortinget ber regjeringa seinast i samband med jordbruksoppgjeret for 2026 etablere ordningar som stimulerer til auka bruk av marknadshagar og andelsbruk av frukt og grønt.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne mener at det bør opprettes en stipendordning for dem som ønsker å etablere og drifte markedshager. En slik ordning kan bidra til å redusere risikoen for nye produsenter og bygge opp nødvendig kompetanse i sektoren. Det vises til at fylkestingene i blant annet Vestland, Trøndelag, Telemark og Vestfold har etterlyst slike ordninger i sine innspill til jordbruksoppgjøret de siste årene.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen opprette en stipendordning for småskalaprodusenter av grønnsaker, med beløp minst på nivå med studiefinansieringen for høyere utdanning.»

3.6.6 Forbrukerperspektivet og konkurransepolitikk

Komiteen viser til at økningen i matprisene er krevende for norske husholdninger, og ser det som viktig å ha oppmerksomhet rettet mot dette. Komiteen merker seg at det i forbindelse med årets jordbruksoppgjør er lagt vekt på at utviklingen i råvareprisene påvirker konkurransekraft mot importvarer, og dermed også selvforsyningen med jordbruksvarer. Både for å følge opp opptrappingsplanen og for å bidra til å dempe presset på råvareprisene er bevilgningen til gjennomføring av jordbruksavtalen økt betydelig de siste årene. Komiteen understreker at trygg økonomisk styring er viktig også for jordbruket.

Komiteen ønsker at det skal bli enklere for bønder å drive med direktesalg av varer til forbruker gjennom gårdsbutikker, nettbutikker og REKO-ringer. Dette gir større verdiskaping for bøndene og sikrer forbrukerne bedre tilgang på ferske, lokale produkter.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt, vil slå ring om samvirkemodellen med markedsregulering, som er en av pilarene i norsk landbrukspolitikk. Flertallet understreker at markedsregulators mottaks- og forsyningsplikt er avgjørende for norsk jordbruk og næringsmiddelindustri. Alternativet til dagens markedsreguleringssystem vil være kontraktproduksjon, og innenfor en slik modell kan ikke mottaks- og forsyningsplikten man har i dag bli videreført. Flertallet mener dette utfordrer måla våre om å opprettholde landbruk over hele landet. Flertallet viser også til at norske bønder selv må dekke kostnadene ved overproduksjon gjennom reduserte avregningspriser for råvarene og økt omsetningsavgift for å finansiere kostnadene til å balansere markedet. Fordi jordbruket har det økonomiske ansvaret for overproduksjon, er det naturlig at de har ansvaret for markedsbalanseringen. Ansvaret er derfor lagt til Omsetningsrådet og markedsregulatorene.

Flertallet ser det også som viktig å legge til rette for en rettferdig og lønnsom verdikjede for mat, for å sikre at Norge har et bærekraftig matsystem, og vektlegger også at det viktige arbeidet som regjeringen er i gang med for å sikre bedre konkurranse i dagligvaremarkedet, videreføres. Det er viktig for å sikre at kjedemakten ikke går på bekostning av norsk matproduksjon, mindre produsenter og landbrukssamvirket. Gjennom å sikre bedre konkurranse i dagligvarebransjen vil man også bidra til en bedre fordeling av avkastningen i hele verdikjeden, og samtidig få ned matprisene.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre mener at norsk landbrukspolitikk må prioritere forbrukerens behov og ønsker tydeligere. Dagens politikk, med omfattende støtteordninger og reguleringer, er i for stor grad produsentstyrt og tar ikke tilstrekkelig hensyn til forbrukernes preferanser og betalingsvilje. Det er viktig at landbrukspolitikken tilpasses de faktiske etterspørselsforholdene i markedet. En politikk som fører til overproduksjon av varer forbrukerne ikke etterspør, eller som hindrer etablering av nye markedsaktører, er økonomisk ineffektiv og lite bærekraftig. Norge har i dag et sterkt importvern som beskytter norsk landbruk mot internasjonal konkurranse, men samtidig begrenser dette tilbudet av varer og øker prisene for norske forbrukere. Disse medlemmer mener det er nødvendig med en grundig gjennomgang og justering av importvernet, slik at det bedre balanserer hensynet til landbruket og hensynet til forbrukerne.

Disse medlemmer viser til at markedsreguleringen, som i dag styres av store samvirkeforetak som TINE og Nortura, også har klare svakheter som svekker konkurransen i matvaremarkedet. Markedsreguleringen fører tidvis til ubalanser, som store overskudd på enkelte varer, og underskudd på andre. Dette skaper ineffektivitet, høye priser og redusert utvalg for forbrukerne. Disse medlemmer mener derfor at ansvaret for markedsregulering bør flyttes fra samvirkeforetakene til en uavhengig offentlig aktør, som Landbruksdirektoratet, for å sikre en mer effektiv og konkurransenøytral regulering.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne mener videre at en grundig marginstudie av hele verdikjeden fra jord til bord også bør gjennomføres. En slik studie vil avdekke hvordan prisene på matvarer fordeler seg gjennom verdikjeden, og vil kunne avdekke hvor konkurranseproblemer eventuelt oppstår.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at eierkonsentrasjonen i det norske dagligvaremarkedet blant annet er til hinder for å øke produksjonen av frukt og grønt i Norge. I dag er det både vertikal og horisontal integrasjon i dagligvarebransjen, som betyr at det er få og store aktører som dominerer hele leverandørkjeden, fra matprodusent til leverandør til utsalg. I dag er det i praksis to store grossistledd for frukt, grønnsaker og poteter, og det er BAMA, som eies av Norgesgruppen og Rema 1000 sammen, og COOP. Disse to grossistene og deres eiere ser seg tjent med å gi leveringsavtaler til produsenter med store arealer og stort produksjonsvolum i sentrale strøk. Ikke bare forhindrer det en effektiv kanaliseringspolitikk og bidrar til sentralisering, men avtalene har også i de senere årene utviklet seg slik at det er bonden som sitter med stadig større andel av risikoen: Dersom salget går dårlig, kan en produsent få beskjed om at grossisten ikke tar imot mer enn halve produksjonen, og dette gir milliontap for produsent.

Disse medlemmer viser til at samtidig som myndighetene jobber for å øke etterspørselen etter frukt og grønt, bør det også legges flere begrensninger på hvordan BAMA og COOP får utøve sin makt over produksjon og produsenter av frukt, grønnsaker og poteter i Norge. Uten slike begrensninger er det risiko for at selv en økt etterspørsel etter disse varene vil føre til økt import, og ikke økt norsk produksjon. Det bør også tas i bruk virkemidler som sikrer at nye og små og mellomstore produksjoner får mulighet til å levere til dagligvarekjedene, for eksempel ved å støtte etablering av flere frukt- og grønt-pakkerier.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Miljøpartiet De Grønne mener det også bør vurderes å innføre obligatorisk CO₂-merking av dagligvarer, slik at forbrukerne enklere kan gjøre informerte valg basert på klima- og miljøhensyn. Flere av dagligvarekjedene opererer allerede selv med slike oversikter, uten at de tydelig kommuniseres til forbrukerne.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet, og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av importvernet for å identifisere hvilke tollbarrierer som kan bygges ned uten at det rammer norsk matproduksjon unødig, og på den måten sikre størst mulig fordel for forbrukerne, med minst mulig ulempe for landbruket.»

«Stortinget ber regjeringen flytte ansvaret for markedsregulering fra samvirkeforetakene til Landbruksdirektoratet, for å sikre en mer effektiv og konkurransenøytral regulering.»

«Stortinget ber regjeringen avvikle markedsreguleringen på egg.»

«Stortinget ber regjeringen sikre at Konkurransetilsynet i større grad kan følge opp landbrukssektoren, på lik linje med resten av verdikjeden for mat.»

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre og offentliggjøre en samlet marginstudie av hele verdikjeden for dagligvarer.»

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen innføre krav om opprinnelsesmerking av produkter slik at forbrukerne kan ta opplyste valg.»

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne vil påpeke at så lave matvarepriser som mulig ikke bør være et selvstendig mål i jordbrukspolitikken. Prisene på matvarer må reflektere de reelle produksjonskostnadene, inkludert en levelig inntekt for bonden. Dette medlem mener at dagens system, hvor forbrukerne i stor grad er vant til kunstig lave priser på kjøtt og andre animalske produkter, ikke gir et riktig bilde av hva det faktisk koster å produsere mat på en bærekraftig og rettferdig måte. Slike lave priser kan føre til overforbruk og dårlig ressursforvaltning, samtidig som det undergraver bondens økonomi og god dyrevelferd.

3.6.7 Lokalmat og nisjeprodukter

Komiteen vil minne om landbrukets viktige rolle for regional utvikling, verdiskaping og bosetting i distriktene. Et levende og lønnsomt distriktslandbruk er avgjørende for å opprettholde et levende bygdeliv og sikre en balansert og bærekraftig utvikling over hele landet.

Komiteen viser til at mange distrikter står overfor utfordringer knyttet til fraflytting, aldrende befolkning og redusert tilgang på offentlige og private tjenester. Her spiller landbruket, sammen med øvrig næringsliv og god samferdsel, en sentral rolle som arbeidsplass og verdiskaper. Landbruket bidrar til levende lokalsamfunn gjennom både primærproduksjon og gjennom tilknyttede næringer som lokalmatproduksjon, gårdsturisme og ulike former for entreprenørskap.

Komiteen ønsker en landbrukspolitikk som legger til rette for innovasjon og utvikling av nye produkter med geografisk opprinnelsesbeskyttelse og lokal identitet. Dette gir distriktene økt konkurransekraft og mulighet til å ta ut høyere priser, og styrker lokal stolthet og identitet. Lokalmatproduksjon og agroturisme er viktige verktøy for å utnytte landbrukets potensial til verdiskaping i distriktene.

Komiteen mener at små og mellomstore landbruksbedrifter i distriktene bør få bedre støtte og incentiver til å utvikle innovative og bærekraftige produksjonsmetoder, tilpasset lokale forhold. Ved å styrke disse bøndenes mulighet til å investere i teknologi og kompetanse legger vi grunnlaget for økt lønnsomhet og robusthet i distriktslandbruket.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, ønsker også å legge til rette for et tettere samarbeid mellom bønder, forskningsmiljøer og lokale myndigheter. Gjennom slike samarbeid kan distriktene utvikle nye næringer, forbedre eksisterende produksjon og øke attraktiviteten til distriktslandbruket for yngre generasjoner.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at Norge har svært gode forutsetninger for å produsere flere kvalitets- og spesialprodukter innen landbruket. Slike produkter og råvarer har ikke bare verdi i det nasjonale markedet, men kan også egne seg godt for eksport. Norsk natur og råvarekvalitet har et godt omdømme internasjonalt, og norsk fisk og sjømat er allerede anerkjent som førsteklasses råvarer på en rekke topprestauranter verden over.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne vil peke på at det finnes aktører i norsk landbruk som allerede forsøker å utvikle eksportmarkeder for norske spesialråvarer – som for eksempel høykvalitets lammekjøtt. Dette er produkter som kan oppnå høyere priser, og som dermed kan bidra til økt lønnsomhet og spesialisering i norsk landbruk. Likevel opplever mange av disse aktørene betydelige hindringer knyttet til dagens jordbrukspolitikk. Det gjelder blant annet en svært lav kvote for eksport av norsk lammekjøtt til EU, samt utfordringer knyttet til markedsregulatorer som i liten grad tar hensyn til behovene og potensialet hos mindre, spesialiserte produsenter.

Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig å i større grad legge til rette for økt produksjon og eksport av kvalitets- og nisjeprodukter fra norsk landbruk. Et mer mangfoldig produktspekter kan bidra både til verdiskaping i distriktene og til å styrke Norges posisjon i det internasjonale matmarkedet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen styrke rammevilkårene for lokalmatproduksjon og agroturisme for å bidra til økt regional verdiskaping og bosetting.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til regjeringens «Oppskrift for mer lokalmat og lokal drikke» lansert 16. januar 2025, som skal legge til rette for å nå målet om å øke omsetningen av lokalmat i Norge til 25 mrd. kroner innen 2035.

Flertallet merker seg at omsetting av norsk lokalmat og drikke har satt nye rekorder i både verdi og volum de siste årene, noe som tyder på at dette er noe norske forbrukere etterspør i stadig større grad. Det bidrar til både økt verdiskaping, matmangfold, økt selvforsyning – og ikke minst, stolthet over norsk mat og norsk matproduksjon.

3.6.8 Forskning – Teknologi – Innovasjon

Komiteen viser til at norsk landbruk over flere år har gjennomgått store omstillinger, og at utviklinga innen landbruksteknologi har bidratt til produktivitetsgevinster og lavere klimautslipp i landbruket. Komiteen viser til at midler til forskning og utvikling over jordbruksavtalen har som formål å støtte utvikling av ny kunnskap og teknologi i landbruks- og matsektoren. Forskning av høy kvalitet og med relevans for næringen skal bidra til økt matproduksjon, trygg mat, god dyrevelferd og til økt bærekraft og konkurranseevne i sektoren.

Komiteen viser til at det er iverksatt er rekke tiltak og ordninger blant annet gjennom Innovasjon Norge, Bionova og Forskningsrådet for å stimulere til teknologiutvikling, utvikling av klimavennlig teknologi og bioøkonomi, og at det også satses på kunnskapsutvikling innen agronomi, klimatilpasning av planteproduksjonen og teknologi. Komiteen er også kjent med at blant annet NIBIO bruker mye ressurser på teknologiutvikling for å støtte opp under nye muligheter i landbruket, blant annet bruk av droner, kunstig intelligens og teknologiske løsninger innen presisjonsjordbruk.

Komiteen ser det som viktig at det næringspolitiske virkemiddelapparatet er en støttespiller for de norske Agritech-bedriftene gjennom blant annet mobiliseringsaktiviteter, finansiering og eksportrådgivning.

Komiteen understreker at teknologisk utvikling, innovasjon og forskning er helt avgjørende for at norsk landbruk skal være konkurransedyktig og robust også i fremtiden. Landbruket er allerede en næring med betydelig teknologisk utvikling, og Norge har gode forutsetninger for å bli et internasjonalt forbilde innen såkalt presisjonslandbruk og agritek-teknologi. Presisjonslandbruk handler om å optimalisere innsatsfaktorene i produksjonen – slik som vann, gjødsel, plantevernmidler og arbeidstid – ved bruk av avansert teknologi som sensorer, GPS, droner og automatisering. Bruken av slike teknologier reduserer både kostnader og miljøavtrykk, samtidig som produktiviteten økes.

Komiteen vil gjøre oppmerksom på at sensorer, digitalisering, droner, roboter, automatisering og autonomisering preger landbruket mer og mer. Presisjonslandbruket overtar og gjør landbruket mer kunnskapsstyrt og mindre arbeidsintensivt. Behovet for arbeidskraft, spesielt sesongarbeidskraft, vil kunne reduseres over tid, spesielt i enkelte driftsformer. Blant annet ut-vikles det roboter som kan plukke bær, som på sikt vil gjøre norsk jordbruk mindre avhengig av sesongarbeidere. Agritech gir bønder og produsenter verktøyene de trenger for å øke effektiviteten i produksjonen. Ved å optimalisere ressursbruk, redusere svinn og forbedre avlingene kan norsk landbruk oppnå høyere produktivitet. Samtidig vil det også øke bærekraften i landbruket og spare bøndene for unødvendige ekstrautgifter ved å redusere behovet for gjødsel og plantevernmidler og forenkle spredningen av disse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at land som for eksempel Nederland, Danmark og Storbritannia allerede har oppnådd betydelige resultater med implementering av presisjonslandbruk, noe som har økt deres internasjonale konkurransekraft betydelig.

Flertallet mener det er nødvendig å satse målrettet og offensivt på utvikling av norsk landbruksteknologi med globalt eksportpotensial. Norge har allerede sterke teknologiske miljøer innen sektoren, med eksempler som autonome traktorer, roboter til ugressbekjempelse og høyteknologiske systemer for presis fôring og stell av dyr. Disse teknologiene gir ikke bare økt lønnsomhet og produktivitet, men bidrar også til betydelig bedre dyrevelferd, lavere antibiotikabruk og mindre klimaavtrykk. For å realisere disse mulighetene må norsk landbruk ha stabile rammevilkår og betydelig sterkere offentlige investeringer i forskning, utvikling og innovasjon. Flertallet mener at regjeringen derfor bør legge til rette for en nasjonal strategi for eksport av norsk landbruksteknologi, der offentlige og private midler kombineres for å akselerere utviklingen av nye teknologier og løsninger. I tillegg bør det opprettes et nasjonalt katapultsenter spesifikt for utvikling, testing og kommersialisering av nye løsninger innen landbruksteknologi. Dette senteret bør samarbeide tett med forskningsmiljøer, teknologiselskaper og landbrukets organisasjoner for å sikre at innovasjonene er tilpasset bondens behov og bidrar til reelle produktivitetsgevinster.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og Miljøpartiet De Grønne er positive til at konsekvensen av økt digitalisering i jordbruket gjør at bonden også kan kutte ut mellomledd og kommunisere direkte med og selge direkte til forbruker.

Disse medlemmer mener at fremveksten av REKO-ringer og direktemarkedet er et tydelig signal fra forbrukeren. Netthandel og levering på døren øker også i matvaremarkedet. Dette utfordrer grunnstrukturen i den norske verdikjeden for mat, men skaper muligheter for et mer mangfoldig landbruk og flere inntektskilder for norske bønder. Norske bønder kan dermed redusere sin avhengighet til samvirkene, og en kan få en bedre konkurranse som bidrar til et større mangfold av landbruksprodukter, gir økt betalingsvilje hos forbrukerne, eksportmuligheter for spesialprodukter og lavere matvarepriser i butikk.

Disse medlemmer har notert seg at i de senere år har flere norske bønder sett muligheter i nye innovative og teknologiske løsninger i landbruket. Disse løsningene har gitt grobunn for nye bedrifter innen agri-tech. Samtidig skal Norge gjennom et grønt skifte, og en vil få strengere miljø- og utslippskrav som vil gjøre teknologi og løsninger som reduserer utslipp, nødvendig. Jordbruket står i dag for ca. 9 pst. av utslipp i Norge. Utvikling og bruk av landbruksteknologi vil være avgjørende for å nå målene om utslippskutt i sektoren. Disse medlemmer ser at mange norske agritech-selskaper i dag leverer tjenester til bønder utenfor Norge, og noen leverer til og med tjenester til jordbruksproduksjoner det er lite av i Norge, slik som vinproduksjon. Det viser at det er en stor entreprenørvilje i norsk agritech-bransje og mange som ønsker å satse. Likevel er det viktig å sørge for at slike løsninger og tjenester også kan testes i et hjemmemarked, før man satser på eksport. Det gjør det enklere å lykkes ute. Agritech-næringen har bidratt til en fremvoksende utvikling av lokale testsentre på gårder rundt omkring i Norge. Det er imidlertid svært viktig at tilrettelegging for testing profesjonaliseres, da dette er viktig infrastruktur for salg av varer og tjenester. Det er også mye utstyr som i dag befinner seg hos forskningsinstitutter og andre offentlige aktører som bør tilgjengeliggjøres for private på egnet måte for å gjøre skalering og testing enklere.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener også at det må satses sterkere på bioteknologiske innovasjoner, som utvikling av robuste og klimatilpassede plantesorter og dyrearter. Moderne avlsteknologier og bioteknologiske løsninger kan gi betydelige gevinster både i produktivitet, bærekraft og klimatilpasning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide en egen strategi for eksport av norsk landbruksteknologi.»

«Stortinget ber regjeringen etablere et nasjonalt katapultsenter for utvikling, testing og kommersialisering av landbruksteknologi.»

«Stortinget ber regjeringen legge til rette for økt forskning på og bruk av bioteknologi innen norsk landbruk, for å sikre robuste, klimatilpassede produksjonsmetoder.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet deler synet på at teknologi og innovasjon er viktig for effektivitet og produktivitet i landbruket. Disse medlemmer mener landbruket er ei næring som går foran i den teknologiske utviklingen, gjennom å kontinuerlig ta i bruk og utvikle ny teknologi for ei bærekraftig utvikling av norsk matproduksjon. Disse medlemmer registrerer at næringen tar initiativ til å nyttiggjøre redskaper for å få til effektiv produksjon, sørge for god dyrevelferd og redusere miljøpåvirkningen. Disse medlemmer oppfatter det norske landbruket som både nytenkende, innovativt og fremoverlent.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne mener at utviklingen og bruken av teknologi i jordbruket må styres av tydelige mål og krav om bærekraft og sirkulærøkonomi. Den teknologiske utviklingen i jordbruket har lenge vært ensidig rettet mot økt effektivitet og produksjon, ofte med økt ressursbruk og energiforbruk som konsekvens. Eksempler på dette er investeringer i stadig større og mer ressurskrevende maskiner.

Disse medlemmer understreker at fremtidens teknologiske utvikling i jordbruket må bidra til å redusere ressurs- og energibruk og styrke bondens rolle som forvalter av natur og jord. Det må legges større vekt på løsninger som gir bonden verktøy for å produsere mat på en måte som er i tråd med naturens tålegrenser.

3.6.9 Gamle husdyrraser

Medlemene i komiteen frå Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne er opptatt av å ta vare på gamalnorsk sau, som er den opprinnelege norske sauen som kom til Noreg som det fyrste husdyret for 5 000–6 000 år sidan. Då må det vere levelege økonomiske rammevilkår for bønder som vel å satse på den gamle norske sauerasen.

Desse medlemene syner til at i samband med EØS-avtalen kom EUROP-skalaen for vurdering av slaktekvalitet for sau, der kvalitet ikkje er knytt til vekt. Dei siste åra har det såleis blitt gitt eit kvalitetstilskot til alle lammeslakt som held ein viss kvalitet. For siste år utgjorde det 550 kroner per dyr.

Desse medlemene er kjende med at i årets jordbruksavtale er dette systemet endra, slik at ingen dyr under 11,1 kg slaktevekt får kvalitetstilskot uansett kvalitet, og tilskotet for dyr mellom 11,1 og 15 kg slaktevekt er redusert frå 550 til om lag 320 kroner for dei som held gitte kvalitetskrav. Dette vil fjerne titusenvis av kroner i inntekt for villsaubonden. I tillegg har ein underkjent den betydelege avlsinnsatsen over år som har gitt langt meir kompakte og kjøtfulle villsaulam, og gjort at dei no held langt høgare kvalitet enn tidligare. Grunngjevinga for ei slik omlegging er at dette, ifølgje Norges Bondelag og Nortura, er «lam markedet ikke vil ha».

Desse medlemene er ikkje einige i dette. Etterspurnaden etter villsaulam i privatmarknaden er langt større enn for andre rasar, og andre private slakteri, t.d. Fatland, karakteriserer dei same lamma som eit verdifullt og viktig råstoff for dei.

Ei slik forverring av rammevilkåra for gamalnorsk sau / villsau vil også gjere at Noreg ikkje klarer å leve opp til dei internasjonale juridiske pliktene vi har teke på oss med tanke på vern av kulturlandskapet, og vi vil ikkje vere i posisjon til å restaurere 30 pst. av all delvis øydelagd natur innan 2030, slik vi har forplikta oss til i høve FNs naturtoppmøte.

Medlemene i komiteen frå Sosialistisk Venstreparti, Raudt, Venstre og Miljøpartiet Dei Grøne set fram følgande forslag:

«Stortinget ber regjeringa seinast i samband med jordbruksoppgjeret for 2026 sørge for at det blir gitt kvalitetstilskot for alle lammeslakt som held god kvalitet, og at det er gode og føreseielege rammevilkår for bønder som driv med gammalnorsk sau.»

3.6.10 Matjord

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, viser til at arealbruksendringer fører til betydelige klimagassutslipp her i landet. Hvordan arealene forvaltes, har også stor påvirkning på natur og biomangfold. Flertallet viser til at Norge har begrensede mengder matjord og dyrka jord, og at Stortinget i 2023 vedtok et nytt og skjerpet mål for å redusere omdisponering av dyrka jord til andre formål. Innen 2030 skal omdisponeringen av dyrka jord til andre formål være under 2 000 dekar årlig.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne viser til at det alarmerende tempoet på nedbygging av matjord er beskrevet i proposisjonen. Til tross for stadige løfter fra både storting og regjering om at nedbyggingen skal stanse, viser tallene at disse ambisjonene langt fra realiseres i praksis. Nedbyggingen svekker nasjonal matsikkerhet og beredskap og fører til permanent ødeleggelse av en ressurs som ikke er fornybar. Bare 3 pst. av Norges areal er jordbruksareal, og bare en tredel av dette er egnet til å dyrke matkorn. Dagens arealpolitikk fører til at flere tusen dekar matjord bygges ned hvert år. De siste ti årene har mellom 2 500 og 6 000 dekar matjord forsvunnet hvert år. I 2023 ble det ifølge SSB omdisponert 2 751 dekar dyrka jord. Selv om målet blir nådd, vil 20 000 dekar forsvinne hvert tiår, og svekkelsen av norsk matsikkerhet vil fortsette. Et dekar mathvete produserer 1 000 brød årlig ifølge NIBIO. Fraværet av tydelig nasjonalt vern av matjorda er et signal til utbyggere om at prosjekter på matjord kan være akseptable, og det fører til at alternative løsninger ikke utredes og utvikles. Disse medlemmer mener Norge bør ha en nullvisjon for tap av matjord.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre måltallet for nedbygging av matjord rettslig bindende.»