3.1 Generelle merknader

Komiteen viser til anskaffelsesutvalget som ble oppnevnt av regjeringen 4. november 2022. Utvalget leverte to delutredninger, NOU 2023:26 og NOU 2024:9, som i sum utgjorde et forslag til en ny lov om offentlige anskaffelser. Komiteen viser videre til at EU i 2024 varslet revisjon av sitt anskaffelsesregelverk i løpet av kommisjonsperioden 2024–2029. Komiteen merker seg at regjeringen, som følge av EUs arbeid, anser det som lite hensiktsmessig å foreslå nye regler om prosedyrer for anskaffelser regulert av EØS-retten før Europakommisjonen har sluttført sin revisjon slik at oppdragsgiver og leverandører slipper å tilpasse seg nytt regelverk i flere runder.

Komiteen viser til at det offentlige kjøper varer og tjenester for omtrent 835 mrd. kroner årlig, og at det offentlige samlet utgjør en betydelig innkjøpsmakt.

Komiteen merker seg at bakgrunnen for lovendringene er å styrke regelverkets samfunnshensyn, ved å samle og samordne bestemmelsene om samfunnshensyn i anskaffelsesregelverket, og ta bestemmelsene inn i loven.

Komiteen vil understreke at ytterligere forenkling av anskaffelsesregelverket er helt nødvendig. Samfunnets konkurransekraft er avhengig av at offentlige anskaffelser følger et lettfattelig og transparent regelverk. Dette er viktig for bedriftene som tilbyr varer og tjenester, for offentlige institusjoner som forvalter regelverket, og for at den øvrige offentligheten skal kunne ha oversikt over og tillit til at den offentlige innkjøpsmakten forvaltes effektivt og godt.

Komiteen mener at det er store samfunnsøkonomiske effektivitetsgevinster å hente gjennom at det offentlige har høy kompetanse i å utforme anbud som gir den beste varen eller tjenesten tilgjengelig i markedet til riktig pris. For næringslivet utgjør offentlige anskaffelser et stort marked.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå hvordan offentlige anskaffelser av tjenester og teknologiske løsninger i kommunesektoren i større grad kan gjennomføres sammen av flere kommuner.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at det er viktig at det offentlige bruker sin innkjøpsmakt til samfunnets beste, blant annet gjennom å sikre anstendige lønns- og arbeidsvilkår, fremme klimavennlige løsninger, redusere klimaavtrykket og miljøbelastningen og nøktern bruk av felleskapets midler i offentlige anskaffelser.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at offentlige anskaffelser utgjorde om lag 835 mrd. kroner i 2024, og har ligget rundt 15–18 pst. av BNP over tid. Det betyr at det offentlige er en av landets klart største innkjøpere og har betydelig markedsmakt. Disse medlemmer mener derfor at det hviler et stort ansvar på stat, fylker og kommuner for å bruke skattebetalernes penger mest mulig effektivt, og for å utforme anskaffelsesreglene slik at de fremmer konkurranse, innovasjon og god ressursbruk – ikke mer byråkrati og kostnadsdrivende særkrav.

Videre mener disse medlemmer at offentlige anskaffelser så langt som mulig bør være teknologinøytrale og konkurransenøytrale. Offentlige anskaffelser skal ikke brukes til å plukke vinnere i markedet, men legge til rette for at den beste og mest kostnadseffektive løsningen vinner konkurransen. Det offentlige bør derfor unngå å stille krav og betingelser som gjør leverandører som jobber mot det offentlige mindre konkurransedyktige i det ordinære markedet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at Fremskrittspartiet i sitt partiprogram slår fast at lov om offentlige anskaffelser skal gjøres mer fleksibel, og at det offentlige skal motiveres til å gjøre innovative innkjøp. Dette innebærer etter disse medlemmers syn både enklere og mer forutsigbare regler, større rom for faglig skjønn hos oppdragsgiver, og bedre vilkår for små og mellomstore bedrifter som ønsker å delta i konkurranser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til at lovendringsforslaget er del av et større arbeid for å forenkle anskaffelsesregelverket, og at dette må ses i sammenheng med pågående revidering av anskaffelsesregler i EU som er EØS-relevante.

3.2 Forenkling

Komiteen merker seg at forenkling av regelverket er et sentralt motiv for å oppdatere anskaffelsesloven, for å sikre redusert ressursforbruk både for oppdragsgivere og leverandører. Komiteen viser i denne sammenheng til at proposisjonen foreslår å oppheve anskaffelsesloven § 4 om grunnleggende prinsipper. Komiteen merker seg at dette forslaget medfører at de EØS-rettslige prinsippene ikke lenger skal gjelde for anskaffelsene som ikke omfattes av EØS-retten.

Komiteen ser det som viktig at det foreslås betydelige forenklinger i regelverket. Regelverket er allerede komplekst, og kan dermed fremstå som en barriere både for næringslivet og for de som skal foreta innkjøp på vegne av offentlig sektor.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti merker seg at proposisjonen inneholder enkelte forenklingsgrep som er positive, blant annet å oppheve § 4 for å åpne for nasjonale forenklinger under EØS-terskelverdiene. Samtidig mener disse medlemmer at lovforslaget ikke i tilstrekkelig grad adresserer de forholdene som i praksis gjør anskaffelser unødig kompliserte, kostnadsdrivende og lite tilgjengelige for mindre aktører.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti vil påpeke at etter fire år med dagens regjering er vi langt unna regjeringens eget mål om å forenkle tilsvarende 11 mrd. kroner. Samtidig er det innført en rekke nye regler og krav til rapportering.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De Grønne merker seg at regjeringens forslag om å heve innslagspunktet for når regelverket kommer til anvendelse fører til besparelser av transaksjonskostnader, og samtidig ikke utelukker at små aktører, oppstartselskaper og lokale leverandører kan delta i anbud dersom oppdragsgiver ønsker dette.

Disse medlemmer merker seg videre regjeringens forslag om å legge til rette for enklere regler for mindre anskaffelser i forskrift, og at forslaget om å oppheve anskaffelseslovens § 4 om grunnleggende prinsipper medfører at de EØS-rettslige prinsippene ikke lenger skal gjelde for de mindre anskaffelsene som ikke omfattes av EØS-retten. Disse medlemmer viser til at dette vil kunne innebære forenkling og redusert ressursbruk.

3.3 Lovens formålsparagraf – § 1

Komiteen viser til at proposisjonen foreslår å endre lovens formålsparagraf, ved å endre lovens formål til at formålet skal være effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser, og at begrepet «bærekraft» defineres i formålsbestemmelsen. Videre foreslås det at loven skal bidra til at det offentlige opptrer på en tillitvekkende måte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, mener at det er viktig at begrepet «bærekraft» inkluderes i lovens formålsparagraf, og sidestilles med begrepet «effektiv». Samfunnets ressurser er under økende press, hvor offentlige innkjøpere må handtere strammere økonomiske rammer samtidig som sosiale og miljømessige virkninger må ivaretas. Flertallet mener derfor det er avgjørende at loven fremmer bærekraftig bruk av samfunnets ressurser, og ser det som viktig at sammenhengen mellom bærekraft og effektivitet synliggjøres.

Flertallet viser til høringsinnspill fra LO om at begrepet bærekraft bør settes først for å tydeliggjøre at offentlige anskaffelser skal bidra til å løse samfunnsutfordringer – ikke bare sikre lavest mulig pris eller minimal ressursbruk på kort sikt. Flertallet mener det er helt sentralt med en effektiv bruk av samfunnets ressurser, men at valgene alltid må bygge på prinsippet om bærekraft og med det ta høyde for samfunnskostnader over tid.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at formålsbestemmelsen er styrende for hvordan anskaffelsesregelverket praktiseres, og at det derfor er avgjørende at hovedmålet om effektiv ressursbruk kommer tydelig til uttrykk. Gode anskaffelsesprosesser og effektiv konkurranse er avgjørende for at fellesskapets midler brukes best mulig, særlig når offentlige anskaffelser er et svært viktig marked for næringslivet.

Disse medlemmer vil understreke at omtalen av bærekraft i formålsparagrafen ikke kan forstås som en blankofullmakt til å bruke anskaffelsesregelverket som generell klimapolitikk eller fordelingspolitikk. Etter disse medlemmers syn skal bærekraft forstås bredt, og også omfatte økonomisk bærekraft, herunder at prosjekter gjennomføres innenfor budsjett og at skattebetalernes penger gir mest mulig velferd igjen.

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet har som hovedmål en betydelig reduksjon i skatter, avgifter og offentlige inngrep, og at en forutsetning for dette er en mer effektiv og mindre byråkratisk offentlig sektor. Forenkling av anskaffelsesregelverket, og tydelig prioritering av kostnadseffektivitet i formålsbestemmelsen, er etter disse medlemmers syn et sentralt virkemiddel for å oppnå dette.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti, viser til regjeringens forslag om å innføre en bestemmelse om sikkerhet og beredskap i lov om offentlige anskaffelser. Flertallet mener at dette er positivt, men at hensynet til sikkerhet og beredskap også må løftes opp som en del av lovens formål.

Flertallet mener offentlige anskaffelser må være et virkemiddel i arbeidet med å bygge beredskap. Den offentlige innkjøpsmakten påvirker i svært stor grad hvilke varer og tjenester samfunnet har tilgang til i kritiske situasjoner. Gjennom tydelige føringer i lovverket kan anskaffelser bidra til å sikre forsyningssikkerhet, opprettholde nødvendig produksjonskapasitet og styrke robustheten i samfunnets kritiske funksjoner. Flertallet mener at en formålsbestemmelse som inkluderer sikkerhet og beredskap vil gi oppdragsgivere et klart ansvar for å ta hensyn til langsiktig motstandskraft og krisehåndtering i sine innkjøp. Flertallet mener dette er nødvendig for å sikre at offentlige innkjøp bidrar til å styrke samfunnets samlede beredskap.

Flertallet fremmer følgende forslag:

«§ 1 Formål skal lyde:

Formålet med loven er å fremme effektiv og bærekraftig bruk av samfunnets ressurser. Med bærekraftig menes økonomisk, sosial og miljømessig bærekraft. Loven skal også bidra til at det offentlige ivaretar sikkerhets- og beredskapshensyn, og opptrer på en tillitvekkende måte.»

3.4 Lovens innslagspunkt – § 2

3.4.1 Beløpsmessig innslagspunkt

Komiteen merker seg at regjeringen har foreslått å endre innslagspunktet for når regelverket kommer til anvendelse, fra 100 000 kroner eksklusive merverdiavgift til 300 000 kroner eksklusive merverdiavgift.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at innslagspunktet for anskaffelsesregelverket har stått uendret i svært mange år på 100 000 norske kroner eksklusive merverdiavgift. Flertallet viser til at Sverige og Danmark har innslagspunkt på henholdsvis 700 000 SEK og 500 000 DKK. Flertallet merker seg at flere av høringsinstansene er åpne for at innslagspunktet heves ytterligere enn det proposisjonen foreslår.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet merker seg at en økning av innslagspunktet fra 100 000 kroner til 300 000 kroner slik regjeringen har foreslått er et skritt i riktig retning, men fortsatt vil medføre at innslagspunktet vil ligge langt under nivået i våre naboland.

Disse medlemmer kan ikke se at det er saklig begrunnet at norske virksomheter skal ha en langt lavere terskel enn sammenlignbare land. Det påfører særlig små og mellomstore bedrifter en unødvendig byråkratisk byrde, da de må forholde seg til omfattende regelverk og dokumentasjonskrav på langt lavere verdier enn konkurrenter i Sverige og Danmark.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, mener derfor lovens innslagspunkt skal økes til 500 000 norske kroner eksklusive merverdiavgift, for å være mer harmonisert med våre nærmeste naboland, og gi noe større rom for direkteanskaffelser. Flertallet mener at dette blant annet kan bidra til ytterligere forenkling av regelverket og at flere lokale leverandører kan levere på mindre kontrakter.

Flertallet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«§ 2 første ledd skal lyde:

Loven gjelder når oppdragsgiver som nevnt i annet ledd inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter, herunder konsesjonskontrakter, eller gjennomfører plan- og designkonkurranser, med en anslått verdi som er lik eller overstiger 500 000 kroner eksklusive merverdiavgift.»

Ǥ 5l tredje ledd skal lyde:

Ved bygge- og anleggskontrakter skal leverandøren kreve at norske underleverandører gjør tilgjengelig opplysninger eller fremviser attest for skatt og merverdiavgift som dokumenterer etterlevelse av skatte- og avgiftsmessige forhold ved inngåelse av kontrakter i tilknytning til oppdraget som overstiger en verdi på 500 000 kroner eksklusive merverdiavgift.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at når lovens innslagspunkt økes, er det viktig å sikre at det er sunn konkurranse også i markedet for anskaffelser under innslagspunktet. Dette kan eksempelvis gjøres gjennom en forenklet kunngjøring av anskaffelsen, innhenting av flere tilbud, eller andre konkurransefremmende tiltak.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å innføre tiltak for å øke konkurransen under lovens innslagspunkt.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti mener innslagspunktet for anskaffelsesregelverket har stått uendret altfor lenge og at innslagspunktet bør heves betydelig. Disse medlemmer viser til at våre naboland har vesentlig høyere innslagspunkt, og videre til at flere høringsinstanser støtter en ytterligere økning. For å sikre et enklere regelverk, styrke lokale leverandører og gi kommunene større handlingsrom, foreslår disse medlemmer at innslagspunktet settes til 750 000 kroner eksklusive merverdiavgift.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«§ 2 første ledd skal lyde:

Loven gjelder når oppdragsgiver som nevnt i annet ledd inngår vare-, tjeneste- eller bygge- og anleggskontrakter, herunder konsesjonskontrakter, eller gjennomfører plan- og designkonkurranser, med en anslått verdi som er lik eller overstiger 750 000 kroner eksklusive merverdiavgift.»

Ǥ 5l tredje ledd skal lyde:

Ved bygge- og anleggskontrakter skal leverandøren kreve at norske underleverandører gjør tilgjengelig opplysninger eller fremviser attest for skatt og merverdiavgift som dokumenterer etterlevelse av skatte- og avgiftsmessige forhold ved inngåelse av kontrakter i tilknytning til oppdraget som overstiger en verdi på 750 000 kroner eksklusive merverdiavgift.»

Disse medlemmer vil subsidiert støtte økning av innslagspunktet til 500 000 dersom forslaget om 750 000 faller.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at lovforslaget legger opp til å heve innslagspunktet til 300 000 kroner eks mva. for når anskaffelsesregelverket kommer til anvendelse. Disse medlemmer viser til at dette fremdeles er et relativt lavt innslagspunkt sammenlignet med andre nordiske land. Fordelen med et lavt innslagspunkt er at små og mellomstore bedrifter som vanligvis ikke kommer til vurdering fra store offentlige institusjoner, får muligheten til å gi sine tilbud og komme med i vurderingen. Samtidig mener disse medlemmer at det er større ulemper enn fordeler ved et så lavt innslagspunkt som regjeringen foreslår. For kommunene er det store økonomiske og andre administrative kostnader knyttet til anskaffelsesprosesser. Ofte må det leies inn advokat og ekspertbistand for å sikre at regelverket overholdes. Det forsinker arbeidet i det offentlige å være pålagt å benytte anskaffelsesregelverket, selv for anskaffelser til lave summer. Disse medlemmer viser til at staten i for stor grad detaljstyrer kommunene og at dette går ut over kommunenes økonomi og frihet til å utforme egne løsninger. Disse medlemmer viser til at kommunene er styrt av et lokaldemokrati som har gode forutsetninger til å gjøre egne vurderinger om anskaffelser under terskelverdi.

3.4.2 Justering av innslagspunktet

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, er opptatt av innslagspunktet skal kunne justeres med hensyn til blant annet prisvekst, slik at innslagspunktet ikke oppfattes skjerpende over tid. Flertallet mener at en justering hvert tredje år fremstår hensiktsmessig. Flertallet vil på denne bakgrunn særlig understreke flertallets forventning om at regjeringen justerer innslagspunktet med jevne mellomrom, jf. proposisjonens kapittel 13.2.4.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Miljøpartiet De Grønne, peker videre på at EØS-terskelverdiene justeres regelmessig, mens lovens nasjonale innslagspunkt ikke er inflasjonsjustert. Med den betydelige pris- og lønnsveksten i senere år innebærer dagens nivå at stadig mindre kjøp omfattes av det forenklede handlingsrommet loven i utgangspunktet skulle gi. Etter flertallets syn er det lite hensiktsmessig å måtte endre loven med jevne mellomrom for å fange opp normal inflasjon.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til en modell for justering av anskaffelseslovens innslagspunkt for blant annet prisvekst hvert tredje år.»

3.5 Helhetlige og effektive anskaffelser – § 5a

Komiteen viser til at proposisjonen foreslår en ny hjemmel som pålegger oppdragsgiver å ha en anskaffelsesstrategi- og rutiner for å sikre at oppdragsgiver følger opp samfunnshensyn på en helhetlig og effektiv måte.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti og Miljøpartiet De Grønne, mener at nøkkelen til bedre offentlige anskaffelser ikke først og fremst er flere lovbestemmelser, men høyere bestillerkompetanse hos oppdragsgiver. Erfaringer fra Riksrevisjonen og DFØs undersøkelser viser at manglende kompetanse om regelverket og svak planlegging kan føre til dårlig etterlevelse, svake kontrakter og unødvendig høye kostnader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti peker på at regjeringen i proposisjonen foreslår en plikt til å ha anskaffelsesstrategi og rutiner for å ivareta relevante samfunnshensyn. Etter disse medlemmers syn er det en risiko for at slike plikter i praksis primært resulterer i flere planer, flere sjekklister og mer byråkrati, uten nødvendigvis å gi bedre kjøp. En strategi har liten verdi dersom den ikke følges opp av kompetanse hos dem som faktisk gjennomfører konkurransene.

Komiteen mener at det må rettes tydeligere oppmerksomhet for å heve kompetansen i stat, fylker og kommuner, både når det gjelder økonomiske vurderinger, markedsforståelse, kontraktsoppfølging og evne til å utforme funksjonelle krav som åpner for innovative løsninger.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen arbeide for å øke bestillerkompetansen i offentlig sektor.»

3.6 Klima- og miljøhensyn – § 5b

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at nye klima- og miljøkrav som trådte i kraft 1. januar 2024, hvor klima- og miljøhensyn skal vektes med minimum 30 pst. Disse medlemmer viser til analyser gjennomført av Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som viser at bruken av krav for å ta hensyn til klima og miljø har økt betydelig etter at de nye reglene trådte i kraft. Andelen innkjøp der miljø får 30 pst. vekt eller mer, har økt fra omtrent 7 pst. i 2023 til rundt 36 pst. i 2025. Totalt viser tallene at omtrent 76 pst. av innkjøpene i 2025 har en miljøvekt på 30 pst. eller mer og/eller inkluderer miljøkrav, sammenlignet med rundt 57 pst. i 2023. Disse medlemmer mener at dette viser at disse reglene har god effekt, og bidrar til at det gjennomføres flere klima- og miljøvennlige anskaffelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser videre til at dagens regelverk inneholder nødvendig fleksibilitet til å vurdere hvordan offentlige innkjøpere kan oppnå best mulig klima- og miljøeffekt i hver anskaffelse, hvor det for eksempel stilles krav til ytelse. Det er viktig at regelverket er fleksibelt, slik at anskaffelsen kan tilpasses lokale forhold, anskaffelsens egenart og oppdragsgivers konkrete behov. Flertallet viser til at loven gir hjemmel til å innføre forskrifter med standardiserte minimumskrav, noe som vil kunne hjelpe innkjøpere med å stille gode klima- og miljøkrav i anskaffelser.

Flertallet viser videre til at anskaffelsesregelverket, både lovverk og forskrifter, er komplekst og krevende – også når det gjelder klimakrav. Det kan være ressurskrevende å lage gode og treffsikre miljøkrav og -kriterier, særlig for mindre oppdragsgivere. For å bøte på disse utfordringene og for å sikre forutsigbarhet for leverandørmarkedet er det sentralt at oppdragsgivere bruker krav og kriterier som i størst mulig grad kan måles på en objektiv måte. Hvis DFØ har utarbeidet relevante veiledende krav eller kriterier, bør derfor forpliktelsene etter § 5bsom hovedregel oppfylles ved bruk av disse.

Flertallet understreker at oppdragsgivers behov for fleksibilitet må balanseres mot næringslivets behov for forutsigbarhet og objektivitet. Oppdragsgiver skal innrette anskaffelsene på en måte som mest forutsigbart og etterprøvbart oppnår reduksjon av anskaffelsens samlede klima- og miljøbelastning. Disse medlemmer vil presisere at oppdragsgivers fremgangsmåte skal være effektiv.

Flertallet viser til at det også er viktig at relevante myndigheter sikrer at offentlig innkjøpere har tilgang på gode og oppdaterte veiledninger, og at den relevante medarbeider får god opplæring og faglig oppfølging og dermed den nødvendige tryggheten til å benytte fleksibiliteten og handlingsrommet som ligger i anskaffelsesregelverket.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at klima- og miljøkrav i offentlige anskaffelser ofte utformes som detaljerte og teknologispesifikke vilkår, fremfor som funksjonskrav som lar markedet finne den beste løsningen. Det gir etter disse medlemmers syn unødvendig høye kostnader, svekket konkurranse og i noen tilfeller også beredskapsutfordringer.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser for eksempel til krav om bruk av elektriske anleggsmaskiner. Ifølge en beregning utført av Maskinentreprenørenes Forbund, vil maskinkostnaden i et veiprosjekt øke med om lag 85–90 pst. dersom dieselmaskiner og lastebiler erstattes av elektriske alternativer i hele prosjektets levetid. Samtidig har elektriske anleggsmaskiner foreløpig en svært liten markedsandel, rundt 4–5 pst. av nysalget, og bare om lag 1 pst. av den totale maskinparken er utslippsfri. Statens vegvesen planlegger likevel å innføre nullutslippsmaskiner som hovedregel i nye anleggsprosjekter.

Disse medlemmer mener dette illustrerer en grunnleggende svakhet ved å lovfeste generelle klimakrav uten tilstrekkelig vekt på kostnadseffektivitet, modenhet i markedet og teknologinøytralitet. Riksrevisjonen har også tidligere påpekt at det mangler gode data og statistikk for å kunne måle effekten av grønne anskaffelser, noe som gjør det vanskelig å vite om ressursbruken faktisk gir de forventede klimaresultatene jf. Riksrevisjonen, Dokument 3:5 (2021–2022).

Disse medlemmer viser til at Fremskrittspartiet tidligere har foreslått å oppheve særskilte klimakrav knyttet til offentlige anskaffelser, og mener at klimapolitikken primært bør føres gjennom overordnede, teknologinøytrale virkemidler. Det motsatte fører som regel til omfattende og kostbare klimakrav som fordyrer prosjekter og svekker konkurransekraften.

Disse medlemmer vil derfor stemme imot regjeringens forslag til §§ 5b om klima- og miljøhensyn og 5c om standardiserte minimumskrav.

Dersom Stortinget likevel ønsker å videreføre en bestemmelse om klima- og miljøhensyn, mener disse medlemmer at som et minimum må en fast prosent-vekting avvikles. Videre må det være opp til oppdragsgiver å vurdere når og hvordan slike hensyn ivaretas.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

«§ 5b Klima- og miljøhensyn skal lyde:

Oppdragsgiver kan ta hensyn til klima og miljø i alle anskaffelser for å redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk og miljøbelastning.»

Ǥ 5c Standardiserte minimumskrav skal lyde:

Departementet kan gi forskrift om standardiserte minimumskrav og -kriterier om klimaavtrykk og miljøbelastning.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at det ved vurdering av klima- og miljøhensyn i anskaffelser skal vektlegges hvilke tiltak som gir størst reduksjon i klimagassutslipp per anvendte budsjettkrone.»

Disse medlemmer viser til at det er krevende å måle effekten av klima- eller miljøtiltak i CO₂-ekvivalenter, og viser til at det finnes ulike metoder og beregningsmåter for å vurdere effekten. Disse medlemmer mener det er urimelig å forvente at hver enkelt innkjøper skal være i stand til å vurdere klimaavtrykk og miljøbelastning i enhver anskaffelse, spesielt i internasjonale verdikjeder som utgjør et produkt man går til anskaffelse av. Disse medlemmer mener derfor at klima- og miljøkrav i offentlige anskaffelser bør være faglig begrunnet og bør ha dokumentert effekt, slik at det ikke blir opp til enhver offentlig innkjøpers skjønnsmessige vurdering. Klimatiltak bør være kostnadseffektive og gi størst mulig utslippsreduksjon pr budsjettkrone i et livsløpsperspektiv, slik flere høringsinstanser, blant annet Betong Norge, har tatt til orde for.

Disse medlemmer vil videre understreke at kravene som stilles skal gi reell klima- eller miljøgevinst, men uten å påføre oppdragsgiver uforholdsmessige merkostnader. Disse medlemmer vil samtidig påpeke at det er behov for nærmere veiledning om hva som kan anses som uforholdsmessige merkostnader slik at tolkningsrommet ikke blir for stort for de ulike oppdragsgiverne.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til foreslått § 5, og støtter at bestemmelsen er utformet som et skal-krav, slik at oppdragsgiver er pliktig å stille klima- og miljøkrav under de forutsetninger som er nevnt ovenfor.

Disse medlemmer viser til forslaget om å vektlegge bærekraft som et hensyn i lov om offentlige anskaffelser. Disse medlemmer mener at det er positivt at bærekraft er et hensyn der hvor det foreligger tekniske standarder eller objektiv merking av varer eller tjenester ut fra en bærekraftsanalyse. Disse medlemmer vil samtidig understreke at regjeringen, gjennom behandlingen av dette lovforslaget, ikke har klart å gi gode svar på hvordan klima- og miljøhensyn skal vurderes i anbudsprosesser der hvor det ikke finnes objektive kriterier som merker eller standarder å vurdere en anskaffelse ut fra. Det vil være en nær sagt umulig oppgave for en hvilken som helst offentlig institusjon å vurdere klima- og miljøavtrykk i omfattende internasjonale verdikjeder som utgjør et produkt man går til anskaffelse av. Dette har hverken norske kommuner eller andre offentlige institusjoner kompetanse eller forutsetninger for å vurdere tilstrekkelig godt. Det vises i denne sammenheng til at klimagassreduksjoner ofte kan stå i konflikt med miljøhensyn, og at klimautslipp internasjonalt, regionalt, nasjonalt og lokalt kan være ulikt. Disse medlemmer vil understreke at begreper som «bærekraft» og «klima» og «miljø» ikke må inkorporeres i lovtekster som politiske symbolmarkeringer, men følges opp med målbare kriterier og tekniske standarder som det er enkelt for næringsliv og offentlige innkjøpere å forholde seg til, og som dessuten har en målbar effekt på summen av utslippsreduksjoner og redusert miljøbelastning. Dersom det offentlige er overlatt til skjønnsmessige vurderinger som de ikke har forutsetninger til å gjøre, vil dette kun bidra til dårligere innkjøp, uklare kriterier for næringslivet, og en svekket legitimitet for klima- og miljøpolitikken.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, mener det er positivt at bærekraft løftes tydeligere inn i lovens formål. Flertallet mener at inkludering av indirekte utslipp er helt sentrale for å lykkes med bærekraftige anskaffelser. Flertallet mener derfor at anskaffelser ikke utelukkende bør ta hensyn til de direkte utslippene i en anskaffelse, men at det også bør stilles miljøkrav som inkluderer indirekte utslipp fra en anskaffelse, for eksempel knyttet til materialbruk. Dette vil sikre likebehandling og reelle utslippskutt.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener det bør legges anerkjente tredjepartssertifiseringer og livsløpsanalyser til grunn for anskaffelser.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

Ǥ 5b fjerde ledd skal lyde:

Ved vurdering av klima- og miljøhensyn skal oppdragsgiver legge til grunn en helhetlig vurdering av anskaffelsens samlede klimaavtrykk og miljøbelastning.»

3.7 Standardiserte minimumskrav – § 5c

Komiteen viser til at det i lovproposisjonen er foreslått å innføre forskrifter med standardiserte minimumskrav, noe som vil hjelpe innkjøpere med å stille gode klima- og miljøkrav i anskaffelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, støtter at loven vektlegger effektive anskaffelser, også på kriterier som omhandler bærekraft. Standardiserte minstekrav kan være en god måte å bidra til dette på. Flertallet viser til at mange innkjøpere opplever det som vanskelig å stille gode miljøkrav. Dersom hver innkjøper skal finne sin egen måte å stille miljøkrav på, blir det mindre overføringsverdi, tar mye saksbehandlingskapasitet og kostnadene går opp. Det kan også skape mer konflikt og mindre forutsigbarhet for tilbydere, og i sum gi dårligere miljøeffekt av innkjøpene.

Flertallet støtter regjeringens planer om å utvikle standardiserte minstekrav, og vil understreke betydningen av at dette arbeidet prioriteres høyt, og skjer i dialog med relevante næringsaktører.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at det offentlige årlig bestiller for om lag 160 mrd. kroner fra bygg og anlegg. Dette er bestillinger med et høyt klimafotavtrykk. Med god planlegging og gode krav er det mulig å redusere både utslipp, kostnader og avfallsmengder. Disse medlemmer mener derfor det er særlig viktig at regjeringen raskt kommer i gang med arbeidet med forskrift om minimumskrav etter anskaffelsesloven § 5c, og at det prioriteres å etablere standardiserte minimumskrav for bygg og anlegg.

Disse medlemmer viser videre til statsrådens svarbrev til komiteen, hvor det understrekes at «oppdragsgiver står fritt til å stille ytterligere klima- og miljøkrav, også i tilfeller der oppdragsgiver har oppfylt forpliktelsene i § 5b gjennom å være pålagt å stille standardiserte minimumskrav eller -kriterier». Standardiserte minstekrav står altså ikke i veien for at oppdragsgiver kan sette mer ambisiøse krav i anbud, slik at det offentlige kan ta en ledende rolle i utvikling og etterspørsel av nye miljøløsninger.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette i gang arbeidet med standardiserte minstekrav for klimagassutslipp for bygg og anlegg.»

«Stortinget ber regjeringen om at de standardiserte minstekravene til klimagassreduksjoner innen bygg og anlegg utarbeides som teknologinøytrale krav, der næringslivet får konkurrere om å levere de mest kostnadseffektive klimaløsningene til bygg- og anleggsprosjekter.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, viser til at bruk av standardiserte, tredjepart-sertifiserte miljømerkeordninger kan forenkle prosessen ytterligere for innkjøperen, ved at merkingen sikrer at produktene som tilbys har dokumenterte miljøeffekter knyttet til klima og natur, og at de oppfyller strenge krav til bruk av kjemikalier og kvalitet. Flertallet viser til at mange innkjøpere likevel ikke kjenner til slike merkeordninger, kan være usikre på kvalitet og effekt, og på om de har lov til å sette krav om slik sertifisering i anskaffelser. Flertallet mener det er viktig at regjeringen tydeliggjør i forskrift og veiledere at det er innenfor regelverket å sette krav i anskaffelser om at produkter eller tjenester skal være sertifisert med et miljømerke type 1.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener videre at regjeringen, for utvalgte varer eller tjenester hvor dette er naturlig, bør stille krav om at anskaffelsen skal være sertifisert med et miljømerke type 1, som Svanemerket eller EU Ecolabel. Det er imidlertid viktig at krav om miljømerking ikke er til hinder for at en i konkrete innkjøp kan stille ytterligere og høyere miljøkrav enn ordningen legger opp til.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber om at regjeringen, i det videre arbeidet med forskrift om minimumskrav etter anskaffelsesloven § 5c, (vurderer å) stille krav om at utvalgte grupper av varer og tjenester skal være sertifisert med et miljømerke type 1, når det er tilstrekkelig utvalg i markedet.»

3.8 Sikkerhet- og beredskap – § 5d

Komiteen viser til at proposisjonen foreslår en ny bestemmelse om sikkerhet- og beredskap for å synliggjøre handlingsrommet for å ivareta sikkerhets- og beredskapshensyn i offentlige anskaffelser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, og Miljøpartiet De Grønne, understreker at sikkerhet og beredskap er et viktig hensyn for noen typer anskaffelser, men ikke alle. Det er derfor positivt at lovforslaget gir hjemmel til å sette krav i anbud som ivaretar sikkerhets- og beredskapshensyn. Det vises ellers til annen lovgivning som ivaretar sikkerhets- og beredskapshensyn mer generelt eller i en forverret sikkerhetspolitisk situasjon.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil understreke at offentlige anskaffelser utgjør en vesentlig del av grunnlaget for samfunnets kritiske infrastruktur og leverandørkjeder. Disse medlemmer mener på den bakgrunn at det å forankre «sikkerhets- og beredskapshensyn» i lovens formålsparagraf sikrer at hensynet vurderes systematisk og helhetlig. Disse medlemmer mener en slik forankring, ved siden av § 5d om sikkerhet og beredskap, kan bidra til forutsigbarhet og styrking av nasjonale interesser.

Komiteen mener det er positivt at sikkerhet og beredskap tas inn som samfunnshensyn i lov om offentlige anskaffelser. Komiteen understreker at beredskap også omfatter matberedskap, og forventer at dette reflekteres i relevante forskrifter og veiledere.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til Stortingets vedtak om et produksjonsmål der 10 pst. av det totale jordbruksarealet skal være økologisk innen 2032, og at dette skal understøttes av virkemidler som øker omsetning og etterspørsel etter økologisk mat. Disse medlemmer merker seg at regjeringen i Nasjonal strategi for økologisk jordbruk 2025–2032 peker på offentlige innkjøp som et sentralt virkemiddel for å nå målet.

Disse medlemmer er positiv til veilednings- og informasjonstiltak som kan legge til rette for økt bruk av økologiske varer i offentlige anskaffelser, herunder innenfor rammen av 30 pst. vekting av klima og miljø.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne mener at slike tiltak alene ikke er tilstrekkelige. Erfaringer fra Danmark og Sverige viser at krav om en minimumsandel økologiske produkter i offentlige innkjøp er avgjørende for å øke volumet og dermed legge til rette for at målet om 10 pst. økologisk areal nås.

Disse medlemmer foreslår på denne bakgrunn følgende:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til krav om at minst 10 pst. av mat- og landbruksrelaterte offentlige anskaffelser skal bestå av norskproduserte, økologiske varer.»

3.9 Lærlinger – § 5h

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Rødt og Miljøpartiet De Grønne, mener det er viktig å ha tydelige krav om lærlinger i offentlige anskaffelser. Norsk næringsliv vil i årene fremover ha stort behov for faglært arbeidskraft, samtidig ser vi mange yrkesfagelever kan slite med å få relevant læreplass. Gjennom å stille tydelige krav i loven forplikter leverandører av anbud av en viss størrelse og karakter å benytte lærlinger, noe som bidrar til at flere yrkesfagelever vil få muligheten til relevant erfaring. Flertallet viser samtidig til at kravene er utformet på en slik måte at det at det ikke vil svekke konkurranseevnen til små- og mellomstore bedrifter i anbudene nevneverdig.

Flertallet viser at loven også følger opp regjeringens arbeid med Norgesmodell med nasjonale seriøsitetskrav for alle offentlige anskaffelser, gjennom å ta kravene om å stille kontraktsvilkår om lønns- og arbeidsvilkår inn i anskaffelsesloven, jf. proposisjonens forslag § 5 e-g. Norgesmodellen er en viktig del av regjeringens innsats for å fremme det trygge og seriøse arbeidslivet og bevare den norske arbeidslivsmodellen.

Flertallet vil understreke at lærlingekravet slik det er utformet ivaretar hensynet til fleksibilitet, blant annet fordi plikten til å stille krav ikke gjelder når det er uforholdsmessig. Flertallet viser til at kravet kan være uforholdsmessig hvis kontrakten gjelder arbeid som krever spesialisert kompetanse eller av andre grunner ikke er egnet for lærlinger, eller om anskaffelsen er en tjenestekontrakt hvor en betydelig del av kontraktssummen er knyttet til materialkostnader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti er opptatt av at Norge skal utdanne tilstrekkelig fagarbeidere, og at bedriftene tar et tydelig ansvar for lærlinger. I de fleste større offentlige prosjekter er det etter disse medlemmers syn naturlig å stille krav om bruk av lærlinger.

Disse medlemmer mener likevel at regjeringens forslag om å lovfeste at minst 10 pst. av arbeidet skal utføres av lærlinger, er for rigid og lite praktisk. Flere høringsinstanser har pekt på at det er uklart hvordan en slik andel skal beregnes i praksis, og at det kan skape betydelig prosessrisiko og tvister. Det kan også gi uheldige utslag i sluttfasen av prosjekter, der det kan bli nødvendig med overtid eller spesialkompetanse som ikke kan innhentes uten å risikere å falle under den pålagte andelen lærlinger.

Disse medlemmer er særlig bekymret for at et slikt krav kan stenge mindre bedrifter ute fra offentlige anbud fordi de mangler administrativ kapasitet til å dokumentere og følge opp lærlingekravene, eller fordi små prosjekter ikke lar seg tilpasse en fast prosentandel på en fornuftig måte.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at lovens bestemmelse om lærlinger bør utformes som en «kan»-bestemmelse, der oppdragsgiver gis adgang, men ikke plikt til å stille krav om lærlinger, og at den konkrete prosentbestemmelsen strykes.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

Ǥ 5h skal lyde:

I tjenestekontrakter og kontrakter om bygge- og anleggsarbeider skal oppdragsgiver stille kontraktsvilkår om at leverandør er tilknyttet en lærlingordning.»

3.10 Menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold – § 5m

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser det som viktig å motvirke menneskerettighetsbrudd i offentlige anskaffelser, og støtter derfor forslaget til ny bestemmelse om menneskerettigheter i § 5m, samt krav til anskaffelsesstrategi for å ivareta menneskerettigheter i forslag til ny § 5 a.

Disse medlemmer merker seg forslaget fra Anskaffelsesutvalget om å stille obligatorisk krav om å motvirke brudd på menneskerettigheter i større anskaffelser, men disse medlemmer deler regjeringens vurdering av at det er behov for en nærmere utredning før slike krav kan stilles. Disse medlemmer understreker imidlertid viktigheten av at regjeringen sikrer god progresjon med en slik utredning.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne understreker behovet for at anskaffelsesregelverket tydeliggjør statens ansvar for å unngå medvirkning til brudd på internasjonal humanitærrett. Selv om departementet foreslår å videreføre og operasjonalisere reguleringen av menneskerettigheter, mener disse medlemmer at fraværet av en eksplisitt henvisning til humanitærretten i lovverket har bidratt til at offentlige oppdragsgivere i liten grad har benyttet handlingsrommet til å avvise leverandører som medvirker til folkerettsbrudd. Disse medlemmer vil understreke at oppdragiver har et ansvar for sikre at anskaffelsene ikke bidrar til brudd på folkeretten i konfliktområder, og ikke inngår kontrakter med leverandører som bryter internasjonal humanitærrett.

I lys av den rettsutviklingen som har funnet sted, herunder Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelser om staters plikt til å ikke bidra til ulovlige situasjoner, mener disse medlemmer at lovforslaget må klargjøre at internasjonal humanitærrett inngår i samfunnshensynene etter anskaffelsesloven.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag til hvordan risiko for brudd på humanitærretten kan reguleres i loven, i tråd med rettsutviklingen internasjonalt og de internasjonale retningslinjene for ansvarlig næringsliv (UNGP, OECD).»

Disse medlemmer støtter regjeringens anbefaling om en ny bestemmelse om menneskerettigheter i § 5m, som sier at oppdragsgiver bør stille krav eller kriterier for å motvirke at brudd på menneskerettigheter oppstår, samt krav til anskaffelsesstrategi for å ivareta menneskerettighetene i forslag til ny § 5a. Disse medlemmer viser til formuleringen i § 5m som sier at «Ved anskaffelser hvor det er risiko for brudd på grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, bør oppdragsgiver stille krav eller kriterier for å motvirke at slike brudd oppstår». Disse medlemmer er bekymret for at «bør»-formuleringen kan bidra til å undergrave formålet med loven, da dette i praksis vil gjøre det enkelt for innkjøpere å prioritere ned slike vurderinger.

Disse medlemmer viser til Prop. 147 L (2024–2025) og departementets vurdering av at det er behov for en nærmere utredning før det innføres obligatoriske krav. Disse medlemmer mener imidlertid at bruk av krav og kriterier for ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter er godt utprøvd, og kan gjøres obligatorisk i anskaffelser med høy risiko. Disse medlemmer viser til at Anskaffelsesutvalget foreslo at det skulle være obligatorisk for oppdragsgivere å stille krav for å motvirke menneskerettighetsbrudd i større anskaffelser med høy risiko.

Disse medlemmer viser til Prop. 147 L (2024–2025) hvor det i omtalen av forslag til ny § 5m fremkommer at humanitærrett anses som et separat regelsett fra internasjonale menneskerettigheter, og følgelig:

«(...) Menneskerettighetsbegrepet omfatter derfor ikke uten videre regler innenfor internasjonal humanitærrett som vil kunne være relevante ved anskaffelser fra virksomheter som opererer i et område der det pågår en væpnet konflikt.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til ny rettsutvikling på området, og vil understreke at det offentlige har et ansvar for å unngå at anskaffelser bidrar til brudd på folkeretten og internasjonal humanitærrett. Disse medlemmer mener det er viktig at regjeringen tydeliggjør dette i den videre oppfølgingen av loven, og at vurdering av internasjonal humanitærrett inkluderes i forbindelse med departementets utredning av obligatoriske krav.

3.11 Innovasjon – § 5o

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti vil trekke frem vektleggingen i lovforslaget om at offentlige innkjøp må fremme innovasjon. Det er betydelige gevinster å hente i at den offentlige innkjøpsmakten benytter private løsninger som finnes der disse er best på pris og kvalitet, og dessuten bidrar til innovasjon innen teknologi-, vare- og tjenesteproduksjon gjennom kravene som stilles. Dette bidrar til at både næringslivet og samfunnet som helhet blir mer konkurransedyktig og fremtidsrettet.

Komiteen fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i større grad legge til rette for at små og mellomstore bedrifter får mulighet til å delta i konkurranser om offentlige kontrakter, samt medvirke til at handlingsrommet i regelverket utnyttes bedre og derved sikrer forutsigbarhet, langsiktighet og innovasjon.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen tilrettelegge for økt bruk av fleksible anskaffelsesprosedyrer, blant annet ved å tilrettelegge for at flere aktører kan samle sine løsninger i et innovasjonspartnerskap og legge frem anbud sammen som en pakke.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at dagens lovverk gir stort rom for offentlige innkjøpere å gjennomføre innovative anskaffelser der det er hensiktsmessig. Innovative anskaffelser kan bidra til å løse utfordringer som mangler gode og effektive løsninger, gjennom utvikling av varer og tjenester i samarbeid med private tilbydere, og viser til det viktige arbeidet både direktoratet for økonomiforvaltning og leverandørutviklingsprogrammet gjør på området. Også i denne sammenheng er det viktig at veiledere samt opplæring og kursing gir god informasjon om mulighetene som ligger i innovative anskaffelser. Disse medlemmer viser videre til proposisjonens forslag § 5o, der det også i loven slås fast at innovative anskaffelser kan skje gjennom for eksempel bruk av konkurranse med forhandling, innovasjonspartnerskap eller konkurransepreget dialog.