Komiteens merknader
Komiteen, medlemmene fra
Arbeiderpartiet, Hashim Abdi, lederen Bente Estil og Benjamin Jakobsen,
fra Fremskrittspartiet, Liv Gustavsen, Silje Hjemdal og Morgan Langfeldt,
fra Høyre, Haagen Poppe og Tone Wilhelmsen Trøen, fra Sosialistisk
Venstreparti, Mirell Høyer-Berntsen, fra Miljøpartiet De Grønne, Siren
Julianne Jensen, og fra Kristelig Folkeparti Jorunn Gleditsch Lossius,
viser til representantforslaget om å nedsette et utvalg som skal utarbeide
en norsk kulturkanon. Formålet med forslaget er å synliggjøre sentrale
verk og uttrykk i norsk kulturarv, og å bidra til økt kunnskap,
dannelse og felles referanser i samfunnet.
Komiteen viser til
at samtlige 12 høringsinnspill var kritiske til utarbeidelse av
en kulturkanon.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, registrerer at lignende
initiativ har vært gjennomført i andre land, og at det i debatten
ble fremhevet både potensialet for å styrke kulturforståelsen og
behovet for å ivareta mangfold, kunstnerisk frihet og armlengdeprinsipp
i kulturpolitikken.
Komiteen viser
til viktigheten av å bevare og tilgjengeliggjøre kulturarven og
at norsk kulturpolitikk bør legge til rette for dette.
Komiteen viser til
statsrådens vurdering av forslaget. I vurderingen trekker statsråden
frem tre forhold: forståelsen av kulturbegrepet, samfunnsutviklingen
og hensynet til økonomi og byråkratisering.
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne viser til at forslagsstillerne ønsker å nedsette et
utvalg som skal utarbeide en kulturkanon som skal være en oversikt
over de viktigste nasjonale kunst- og kulturskattene i Norge. Forslagsstillerne
ønsker med dette en diskusjon om hva som er felles for det norske
samfunnet, med utgangspunkt i at vi har «en innvandret befolkning
som har lite til felles med resten av befolkningen» og at det «i
denne situasjonen er behov for å tydeliggjøre og tilgjengeliggjøre
den kulturarven som har formet vår sivilisasjon som en felles referanseramme
for både nye og etablerte borgere». Forslagsstillerne understreker
videre at «bare Norge og nordmenn kan ta vare på norsk kultur».
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet i 2006 fremmet forslag om en tilsvarende
kulturkanon, som den gang ble nedstemt. I Stortingets behandling
av saken ble det, fra en samlet komité unntatt Fremskrittspartiet,
advart om «å skape kunstige skiller mellom såkalt norsk kultur og
annen kultur» og fremhevet at «det er et mål med et mangfoldig kulturliv,
med mange kulturuttrykk, som gjenspeiler alle deler av vårt samfunn
og våre innbyggere». Disse medlemmer er
enige i dette.
Disse medlemmer er
opptatte av å ta vare på vår felles kulturarv. Kulturarven gir Norge
som nasjon felles identitet, kunnskap om fortiden og forståelse
for hvem vi er og hvor vi kommer fra. Den skaper fellesskap. Samtidig
peker disse medlemmer på at det alltid
vil være opp til hver generasjon, lokalsamfunn og miljø å definere
hva som er viktig for akkurat dem, og det er gjennom utvikling av
historier og kultur at vår felles kulturarv skapes.
Disse medlemmer støtter
forslagsstillerne i at det er positivt at kultur og kulturpolitikk
diskuteres og debatteres. Samtidig tror disse
medlemmer at en debatt rundt etablering av kulturkanon, som
handler om å range kunst- og kulturhistoriske verk, vil være mer ekskluderende
enn inkluderende. Disse medlemmer mener
dette er en avsporing av hva kulturpolitikken bør handle om.
Disse medlemmer mener
i stedet at ressurser og kulturpolitiske diskusjoner bør dreie seg
om hvordan vi kan legge til rette for et mangfold av kulturuttrykk
og et likeverdig kulturtilbud i hele landet, der kunst og kultur
av høy kvalitet kan skapes, formidles og oppleves.
Disse medlemmer viser
til at det i dag allerede foregår debatter om hva som er «viktig»
og «mindre viktig» kultur, i familier, blant venner og i mediene.
Det lages kåringer og rangeringer av de beste nye bøkene, årets
album eller de beste seriene. Slike diskusjoner er positive og bidrar
både til debatt og til å løfte kulturen. Samtidig er slike kåringer
basert på personlige oppfatninger. Disse medlemmer mener
det på objektivt grunnlag ikke vil være mulig å rangere forskjellige
verk og kulturelle uttrykk – og at dette heller ikke er ønskelig. I
denne sammenheng vil disse medlemmer minne om
at armlengdes avstand er et viktig prinsipp i kulturpolitikken og
at et samlet storting stilte seg bak lovfesting av dette prinsippet
i mars 2025. Disse medlemmer ønsker
å hegne om kunst- og kulturlivets autonomi og er opptatt av at det
skal være armlengdes avstand som sikrer et kulturliv fritt for politisk
styring og rangering.
Disse medlemmer merker
seg at forslagsstillerne viser til at det er etablert en kulturkanon
i Danmark og Sverige. Den danske kulturkanonen ble publisert i januar
2006 med 108 kunstverk inndelt i 8 kategorier. Rapportens tekster
om verkene ble omarbeidet til en bok med tilhørende DVD. Det danske
kulturdepartementet opprettet også en nettside for kulturkanonen. Disse medlemmer viser til SOU 2025: 92
som oppsummerer at kulturkanonen var den mest ambisiøse av kanonsatsinger
i Danmark, men at den paradoksalt nok viste seg å være den minst
vellykkede over tid. I dag forvaltes og tilgjengeliggjøres den ikke
lenger. Nettsiden er også nedlagt, blant annet med begrunnelse i
at kulturkanonen hadde betydelige kostnader knyttet til rettigheter
til verkene.
Disse medlemmer viser
videre til at den svenske kulturkanonen ble lansert i september
2025 til stor debatt, særlig siden en av Sveriges største musikksuksesser
var utelatt. Utredningsarbeidet i Sverige skal ha kostet 8 mill.
svenske kroner. Selve organiseringen av kulturkanonen hadde høringsfrist
i januar 2026, der utvalgets forslag er at den skal forvaltes gjennom
etablering av en stiftelse som skal tilgjengeliggjøre og fremme
Sveriges kulturkanon. De årlige kostnadene er anslått til 6 mill.
svenske kroner. Utvalget mener dette tilsier en grunnkapital på
om lag 150 mill. svenske kroner. Det er også foreslått å etablere
en nettside for formidling av kulturkanonen, der kostnader til utvikling
og drift er anslått til 2 mill. svenske kroner.
Disse medlemmer viser
til at Høyre i statsbudsjett for 2026 foreslår å redusere kulturbudsjettet
med over 450 mill. kroner, i tillegg til å foreslå flate ostehøvelkutt
som vil innebære et ytterligere kutt på over 200 mill. kroner på
kulturbudsjettet. Disse medlemmer undres
derfor over at Høyre, samtidig som de kutter i midler til formidling
og ordninger som bidrar til at kultur kan skapes, i stedet ønsker
å prioritere en rekke utvalg og mer byråkrati for å komme frem til
en liste som skal rangere hva som er kultur «nok». Disse
medlemmer ønsker i stedet å prioritere offentlige midler til
å legge til rette for et levende og mangfoldig kulturliv, heller
enn utarbeidelse av en konserverende liste.
Disse medlemmer viser
til innlegget fra daværende kulturpolitisk talsperson fra Høyre,
som i stortingsdebatten om en kulturkanon i 2006 uttalte at:
«Jeg kan ikke se at kulturarven skulle
bli noe vesentlig bedre ivaretatt etter en slik debatt. Jeg mener
at resultatet man kommer frem til, hvis man kommer frem til noe,
uansett ville være så omdiskutert og så vidt lite vektig at vi neppe
ville bruke det til noe. Det er vel også erfaringene fra de landene
som har prøvd dette. Da ser jeg liten hensikt i å bruke offentlige
midler til å sette i gang en slik prosess.»
Disse medlemmer støtter
dette.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, fastholder
at kunsten skal være fri, og at kulturpolitikken skal gi rom for
mangfold og ulike uttrykk. Flertallet er imot
politisk styring av kunstneriske valg og mener at kulturmidler skal
bidra til bred deltakelse.
Flertallet viser
også til at svært mange høringsinstanser har vært kritiske til forslaget.
Komiteens medlemmer
fra Fremskrittspartiet støtter ikke forslaget om å nedsette
et utvalg for å lage en norsk kulturkanon. Disse
medlemmer mener at fremgangsmåten og verktøyene som skisseres i
forslaget ikke er egnet for å etablere en kulturkanon. Det er etter disse medlemmers syn ikke statens ansvar
å definere hvilke kunst- og kulturuttrykk som skal regnes som viktigst.
Komiteens medlemmer
fra Høyre mener det i en urolig tid er avgjørende at det skapes
bevissthet om norsk og europeisk kultur, tradisjoner, historie og arv.
En kulturkanon vil bidra til å bevare og løfte frem de viktigste
verkene i norsk kulturhistorie. Disse medlemmer er
av den oppfatning at tillit, trygghet, sosial samhørighet og fellesskap
er under press. Samtidig er uttrykkene ungdom flest vokser opp med
i dag forbigående, korte klipp i sosiale medier. I en slik virkelighet blir
felles kulturelle referansepunkter og et felles kulturelt prosjekt
bare viktigere. Disse medlemmer mener
en norsk kulturkanon kan bidra til å bygge et slikt prosjekt.
Disse medlemmer mener
en kulturkanon skal være et nyttig verktøy for dannelse, fellesskap
og inkludering, og brukes aktivt i skoleverket, i introduksjonsprogrammet
og i integrering generelt, og som et verktøy for å ivareta kulturarven
vår i krise og krig. Den skal ikke bare være en statisk liste, men
utvikles dynamisk og oppdateres ved jevne mellomrom.
Disse medlemmer viser
til Kultur- og likestillingsdepartementets svarbrev, hvor det fremmes
en påstand om at en norsk kulturkanon vil bli svært kostnadskrevende. Disse medlemmer vil tilbakevise påstanden.
Departementet sammenligner Høyres forslag med prisen som knytter
seg til både utarbeidelsen og oppfølgingen av den svenske kulturkanonen. Disse medlemmer er av den klare oppfatning
at dette prosjektet kan løses innenfor gjeldende budsjettrammer
og for en pris som kan jevnføres med kostnadsnivåer for utarbeidelse
av en norsk offentlig utredning. I perioden 2021 til 2025 har Kultur-
og likestillingsdepartementet utarbeidet til sammen seks NOUer.
Disse har kostet mellom 3 572 000 kroner og 12 266 000 kroner.
Disse medlemmer vil
understreke at prinsippet om armlengdes avstand må legges til grunn
dersom en kulturkanon skal utarbeides. Samtidig bemerker disse medlemmer at staten innen en rekke
felt lager lister over uttrykk og kulturarv som er særlig viktig
å ta vare på, fremheve og bringe videre til kommende generasjoner.
Vi freder bygg og lager læreplaner. Kultur- og likestillingsdepartementet
har initiert jubileumsfeiringer av forfattere som Ibsen og Bjørnson.
Og med en offentlig kunst- og kulturfinansiering er det helt umulig at
ikke staten gjør et uttrekk og prioriterer noe høyere enn annet.
Disse medlemmer viser
til pressemelding fra regjeringen 5. september 2025, hvor det blant
annet fremgår følgende:
«Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun
(Ap) har gitt Utdanningsdirektoratet oppdrag om å utvikle innholdslister
til bruk i norsk skole. Arbeiderparti-regjeringen vil at elever
over hele landet på denne måten i større grad skal få felles referanser,
og lære mer om norsk historie og kulturarv.»
Disse medlemmer ser
ikke den prinsipielle forskjellen mellom et slikt prosjekt og utarbeidelsen
av en kulturkanon. Disse medlemmer vil
videre vise til at en av regjeringens viktigste politiske prioriteringer
er å «styrke læringen om vår felles historie, kulturarv og tradisjoner
for å gi felles referanser», slik det fremgår av Arbeiderparti-regjeringens
politiske prioriteringer datert 6. februar 2025.
Disse medlemmer fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette
ned et utvalg som skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon,
det vil si en liste over de viktigste verkene i Norges kunst- og kulturarv.»
Komiteens medlemmer
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet De
Grønne viser til at det er en prinsipiell forskjell mellom
det å utvikle innholdslister til bruk i norsk skole og en kulturkanon,
slik forslagsstiller foreslår. Skolens samfunnsoppdrag er oppdragende. Kulturen
skal ikke først og fremst oppdra, men legge til rette for ytringer,
deltakelse og utprøving.
Komiteens flertall,
medlemmene fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener samfunnet trenger noe felles som binder oss sammen. Disse medlemmer vil understreke viktigheten
av verdier og tradisjoner som binder Norge sammen, og skaper en
tilhørighet til et «vi» på tvers av alle forskjellene i det norske
samfunnet. Slik Grunnloven § 2 sier, skal verdigrunnlaget forbli
vår kristne og humanistiske arv. Flertallet mener
disse grunnleggende verdiene, og kjennskapen til vår felles kulturarv, er
nødvendig for å sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
Komiteens medlem
fra Kristelig Folkeparti mener at økende mangfold er et gode,
men et mer mangfoldig samfunn gjør det desto viktigere å være tydelig
på samfunnets fundament. Dette medlem ønsker at befolkningen skal
engasjeres og få en rolle i utarbeidelsen av en Norgeskanon, slik
man i Sverige fikk over 10 000 innspill fra engasjerte borgere. Dette medlem mener at en kanon ikke bare
bør omfatte sentrale verk innen norsk kunst, men også være et grunnlag
for å skape en felles forståelse av verdigrunnlaget i Norge.
På denne bakgrunn fremmer dette
medlem følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sette
ned et utvalg som med forankring i Grunnloven § 2 og vår kristne
og humanistiske arv skal utarbeide et forslag til en norsk kulturkanon
– en Norgeskanon, det vil si en liste over de viktigste verkene
i Norges kunst- og kulturarv.»