Reell mulighet til å benytte dagens ordning
Komiteen viser til
at ordningen med godkjenningsfritak etter legemiddelforskriften
§ 2‑5 er ment å gi en mulighet for tilgang til legemidler uten markedsføringstillatelse
i situasjoner der pasienten ikke har tilfredsstillende behandlingsalternativer,
og der pasienten samtykker til behandling. Komiteen mener
denne muligheten også må være til stede selv om det ikke foreligger
godkjenning i noe annet land.
Komiteen viser til
høringsinnspillene fra blant annet Stiftelsen ALS Norge og Norsk
logopedforbund som uttrykker bekymring for at pasienter som ikke
kan delta i kliniske studier, får avslag på søknader om godkjenningsfritak
etter legemiddelforskriften § 2‑5. Det fremgår at Direktoratet for
medisinske produkter (DMP) har avslått alle de tre søknadene som
hittil er sendt, og at ingen av klagene er tatt til følge av Helse‑
og omsorgsdepartementet. Begrunnelsene for avslagene handler om
både manglende dokumentasjon om risiko og manglende kunnskapsgrunnlag
for legemidler i tidlig fase innenfor en faglig forsvarlighetsvurdering.
Komiteen understreker
at hver enkelt søknad skal behandles individuelt.
Komiteen fremmer
på denne bakgrunn følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen i påvente
av at ekspertgruppen kommer med sin rapport, sørge for at pasienter
med ALS og andre alvorlige og dødelige sykdommer gis reell mulighet
til å benytte ordningen med godkjenningsfritak for legemidler i
tidlig fase, etter en individuell vurdering, når dette blir vurdert
som faglig forsvarlig av helseforvaltningen etter anbefaling fra
behandlende lege. Manglende dokumentasjon i tidlig fase av godkjenningsprosessen
skal i seg selv ikke være til hinder for vurdering i ordningen med
godkjenningsfritak. Dersom dette krever lovendring, ber Stortinget
regjeringen komme tilbake så snart som mulig.»
Komiteen mener
at forvaltningspraksisen i vurderingen av søknader om godkjenningsfritak
skal bygge på faglig forsvarlighet i lys av pasientens individuelle situasjon. Komiteen viser til at ingen av de tre
pasientene som til nå har søkt om å få benytte legemiddelet ILB,
har fått godkjent sine søknader, og avslagene har vært tilnærmet
likelydende, selv om behandlende lege har anbefalt legemiddelet
for pasienten. Komiteen skal ikke vurdere
om den faglige forsvarligheten er i tråd med legemiddelforskriften,
men slår fast at i påvente av den helhetlige gjennomgangen som foreslås
i denne saken, bør forvaltningspraksisen kunne justeres dersom det
ikke krever lovendring. En slik justering av forvaltningspraksisen
må gjøres også i forkant av at rapporten foreligger.
Komiteen viser til
statsrådens uttalelse til komiteen, hvor han skriver at «ordningen
med godkjenningsfritak er en unntaksordning som i samsvar med EØS-retten
skal benyttes restriktivt.» Komiteen mener
at regelverket og praktiseringen i sum gir en for restriktiv forvaltningspraksis,
at det EØS-rettslige handlingsrommet kan være større, og at avslagene
indikerer at behandlende leges vurdering og pasientens situasjon burde
vektlegges i større grad. Komiteen mener
at hver søknad skal behandles individuelt, og at pasientens situasjon
og behandlende leges faglige vurdering i større grad skal tillegges
vekt. Komiteen mener dette er viktig
for tilliten til ordningen.
I uttalelsen påpeker statsråden at formålet
med ordningen er «å ivareta hensynet til beskyttelse av pasienten
på en måte som samtidig sikrer pasienter tilgang til et nødvendig
legemiddel som ikke er tilgjengelig på det norske markedet.» Komiteen mener at de tre avslagene som
til nå er gitt i ordningen, understreker behovet for at forvaltningspraksisen
justeres, slik at ordningen skal gi en reell mulighet for pasienter
som er døende og ikke har andre realistiske behandlingsalternativer
enn legemiddelet som trenger godkjenningsfritak, innenfor de faglige
forsvarlighetsvurderingene som er foretatt. Dersom dette krever
lovendring, ber Stortinget regjeringen komme tilbake med forslag
om dette så snart som mulig. Komiteen vil
understreke at dette først og fremst er aktuelt der både pasienten
og særlig behandlende lege og helseforvaltningen er innforstått med
risikoen man påtar seg.
Komiteen understreker
at kravet til faglig forsvarlighet både må forstås og praktiseres
kontekstuelt med pasientens situasjon. Med dette mener komiteen at for mennesker med dødelig
sykdom uten behandlingsalternativer kan høy risiko likevel være
faglig forsvarlig fordi alternativet er gradvis tap av helse og
liv.