Heving av terskelen for å igangsette tilbakekallssaker

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til lov om norsk statsborgerskap § 26 andre ledd som hjemler forvaltningens adgang til å vedta at et statsborgerskap kan tilbakekalles der søkeren mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Disse medlemmer viser til at statsborgerskap er en rettighet som står i en særstilling i samfunnet. Det gir grunnleggende rettigheter, tilhørighet og tilknytning til staten og verdiene i Norge.

Disse medlemmer viser til at tilbakekallsbestemmelsene er kan-bestemmelser, ikke skal-bestemmelser. Det betyr at forvaltningen er tildelt et forvaltningsskjønn i avgjørelsen av om de skal gjøre vedtak om tilbakekall. Det fremgår av Justis- og beredskapsdepartementets tildelingsbrev til UDI at tilbakekallssaker er prioritert, og at UDI skal omfordele ressurser til porteføljen internt om nødvendig. Dette begrunnes med legitimiteten til asylsystemet.

Ifølge UDIs årsrapport for 2024 var det en saksbehandlingstid på 235 dager i saker om tilbakekall og flere hundre saker i restanse. Utlendingsforvaltningen bruker altså store ressurser på tilbakekallssaker. Rapporten viser at forvaltningen også bruker tid på tilbakekallssaker som ikke knytter seg til grovt uriktige opplysninger om identitet.

Statsråden viser i sin vurdering av representantforslaget til at det ikke er opprettet saker om tilbakekall dersom det er åpenbart at saken ikke vil føre frem. Disse medlemmer stiller spørsmål ved denne konklusjonen ettersom UDIs årsrapport for 2024 bekrefter at under halvparten av sakene som ble behandlet, endte med vedtak om tilbakekall. Sakene som ikke førte frem, er med andre ord åpnet på et for tynt grunnlag. Slike saker binder opp store ressurser i utlendingsforvaltningen.

Disse medlemmer viser til at Oslo Economics i 2025 gjennomgikk tilbakekallspraksisen knyttet til statsborgerskap på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Rapporten peker på at det har vært en økning i henleggelser der det ikke er tilstrekkelig grunnlag for tilbakekall. Det igangsettes altså mange saker, med den belastningen og usikkerheten det medfører for de involverte, som viser seg å ikke gi grunnlag for tilbakekall. Få tilbakekallssaker ender med utreiseplikt.

Disse medlemmer viser til at Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere (NOAS) i en gjennomgang fra 2023 fant at om lag halvparten av personene som får tilbakekalt oppholdstillatelse eller statsborgerskap, får en ny oppholdstillatelse i Norge fordi de fyller vilkårene for det, blant annet som følge av at en utreiseplikt ikke er forenlig med det reelle beskyttelsesbehovet. Det innebærer at de mister statsborgerskapet, men får bli i Norge, med færre rettigheter.

Disse medlemmer vil understreke at mange ubehandlede saker og lang total saksbehandlingstid er en av hovedutfordringene for UDI i 2026, sammen med at manglende avdekking av uriktige eller tilbakeholdte opplysninger tidlig i prosessen øker faren for misbruk av systemet. Skal asylsystemet fungere godt, må ressursene benyttes der de trengs mest. Lange køer og saksbehandlingstid får stor betydning for både enkeltmennesker, integreringen og kvaliteten på behandlingen. Disse medlemmer mener det er et klart potensial for bedre ressursbruk i utlendingsforvaltningen.

Gjennom tydeligere prioritering ved igangsettelse av saker kan det flyttes ressurser fra tilbakekallsporteføljen til andre områder på en måte som kan forbedre asylprosessen og sikre opplysninger og grundige vurderinger i forkant av at opphold innvilges. En tydeligere prioritering vekk fra dagens praksis med tilbakekall kan bidra til at UDI får flere ressurser til å få ned ventetidene i asylmottak og til å behandle søknader om asyl, opphold og familiegjenforening grundig og raskt.

Eventuelle allmennpreventive effekter av at asylsystemet reagerer på uriktige opplysninger, vil sannsynligvis være sterkere dersom det reageres med en gang, fremfor at det gjøres etter 10, 15 eller 20 år.

Disse medlemmer mener at det er grunn til å tro at en praksis der godt integrerte mennesker kastes ut fordi myndighetene mener at det foreligger feil i den informasjonen som ble oppgitt da de først kom til Norge, mens nyankomne venter i lang tid på å få avklart sin asylsøknad, strider mer mot den allmenne rettsfølelsen enn dersom UDI lar gamle saker ligge.

Disse medlemmer mener at det finnes mange tegn på at forvaltningen har etablert en for lav terskel for å opprette og vedta tilbakekall av statsborgerskap. Det er bekymringsverdig at forvaltningen bruker så mange ressurser på saker som ikke knytter seg til de groveste formene for brudd på statsborgerloven § 26 andre ledd, og særlig at forvaltningen oppretter saker på et for tynt lovmessig grunnlag.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen instruere utlendingsforvaltningen om å heve terskelen for å igangsette tilbakekallssaker, for å sikre at det ikke åpnes saker om tilbakekall der det uansett ikke er forholdsmessig å tilbakekalle statsborgerskap.»

Stanse behandling av saker om tilbakekall av statsborgerskap

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at Stortinget 3. desember 2019 vedtok endringer i statsborgerloven, jf. Prop. 141 L (2018–2019) og Innst. 62 L (2019–2020). Endringene trådte i kraft 1. januar 2020. Blant annet ble det lovfestet at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall av statsborgerskap etter statsborgerloven § 26 fjerde ledd, som sier at statsborgerskap ikke kan tilbakekalles dersom det i betraktning av forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene.

Disse medlemmer mener grundige forholdsmessighetsvurderinger i tilbakekallssaker er avgjørende fordi et vedtak om tilbakekall får store konsekvenser. Vedtak i saker om oppholdstillatelse eller statsborgerskap er inngripende og alvorlige vedtak og bør forbeholdes de mest alvorlige tilfellene av misbruk, der personen aktivt benytter ulike identiteter for eksempel til å begå alvorlig kriminalitet eller fortsetter å leve et dobbeltliv på ulike identiteter.

Disse medlemmer viser til Rapporten «Tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger mv. – endringer i statsborgerloven §§ 26 og 27», utgitt juni 2025, som Oslo Economics gjennomførte på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet (Rapport nr. OE-rapport 2025–27). Rapporten peker på flere mangler med forvaltningens tilbakekallspraksis.

Disse medlemmer viser innledningsvis til rapportens påpekning av forvaltningens manglende forståelse av «vesentlig betydning». Statsborgerloven setter som vilkår for tilbakekall at de uriktige opplysningene, eller fortielsen av forhold, har vært av vesentlig betydning for innvilgelsen av statsborgerskapet jf. statsborgerloven § 26 andre ledd. I en rekke saker hvor vedtak om tilbakekall har skjedd, er det ikke snakk om alvorlig misbruk, men en feil som ligger mange år tilbake i tid. Ofte handler det om at det ved ankomst til Norge bevisst eller ubevisst ble oppgitt feil alder. Noen ganger av personen selv, men i mange tilfeller av foreldre eller ansvarspersoner.

Når en får presentert den lengre historien og konteksten i den enkelte sak, er det ofte lett å forstå hvordan misforståelser eller manglende kjennskap og tillit til det norske systemet kan gjøre at det gis feil opplysninger. Frykt for inkriminering av egen familie og manglende tillit til asylsystemet fører til at mange er redde for å rette opp i dette senere.

Disse medlemmer viser til at Oslo Economics finner at UDI i saker der en person har benyttet flere identiteter, ikke alltid tar stilling til om det er sannsynlighetsovervekt for at en av identitetene er korrekt. Rapporten konkluderer derfor med at UDIs håndtering av vesentlighetskravet ikke er i tråd med lovgivers intensjon.

Når de uriktige opplysningene vurderes som vesentlige, vektes dette så tungt at det ikke blir gjort en forholdsmessighetsvurdering, og på en slik måte at lang botid og tilknytning til Norge eller at personen var barn da de uriktige opplysningene ble gitt, ikke tillegges vekt.

Disse medlemmer viser til behandlingen av Dokument 8:254 S (2024–2025), jf. Innst. 416 S (2024–2025), der kommunal- og forvaltningskomiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, på grunnlag av rapporten fra Oslo Economics, sa at det var behov for å vurdere tiltak som følger av funnene og anbefalingene i rapporten. Siden den gang har forvaltningens praksis i tilbakekallssaker likevel vedvart.

Disse medlemmer viser til at departementet først den 12. januar 2026 leverte en oppdatert instruks (AI-1/2026), «Revidert instruks om tolkning av statsborgerloven § 26 – tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger», til UDI. I instruksen presiserer departementet:

«I tilfeller der en person bevisst og aktivt har benyttet seg av mer enn én identitet, for eksempel til å oppnå oppholdstillatelse i en annen identitet i Norge eller i utlandet, [...] skal det i utgangspunktet svært mye til før et vedtak om tilbakekall av statsborgerskap kan anses å være uforholdsmessig».

Instruksen etablerer med andre ord et utgangspunkt der aktiv bruk av flere identiteter skal føre til tilbakekall.

Disse medlemmer påpeker at instruksen i realiteten slår fast at forholdsmessighetsvurderingen står uten betydning i vurderingen hos forvaltningen i saker hvor individet har benyttet flere identiteter. Dette må tolkes som en svært streng tolkning av lovendringen i 2019. Disse medlemmer viser til statsrådens brev til Stortinget, der statsråden understreker at dette er i tråd med lovgiverviljen, og viser til forarbeidsuttalelser i Prop. 141 L (2018–2019).

I den forbindelse vil disse medlemmer vise til at Høyesterett i HR-2025-261-A har tolket forarbeidene til lovendringen i 2019. Høyesterett problematiseres hva som menes med «aktiv bruk av mer enn én identitet» i avsnitt 40 flg. Selv om forarbeidene tilsier at det i slike tilfeller skal svært mye til før et vedtak om tilbakekall kan anses uforholdsmessig i slike tilfeller, må forvaltningen likevel utøve en forholdsmessighetsvurdering, jf. avsnitt 41. Begrunnelsen for dette er at det kan variere betydelig hvor alvorlig den aktive bruken av ulike identiteter er, jf. avsnitt 40. Når Arbeids- og inkluderingsdepartementet derfor statuerer det som et absolutt utgangspunkt at aktiv bruk av flere identiteter skal gi tilbakekall, uten å også understreke at det likevel kan være mindre alvorlig bruk av slik dobbel identitet, blir det i realiteten en instruks som legger opp til en streng tolkning av forarbeidene til statsborgerloven § 26. Tolkningen fremstår altså strengere enn den Høyesterett har lagt til grunn for anvendelse av de samme forarbeidene.

Disse medlemmer vil derfor påpeke at den reviderte instruksen fremstår strengere i sin tolkning av lovgiverviljen etter lovendringen i 2019 enn det Høyesterett i 2025 mener det er grunnlag for å være. Det fremstår derfor som at UDIs praksis fortsatt vil være lovstridig, også etter presiseringer i ny instruks.

Det er åpenbart behov for at Stortinget på nytt ber regjeringen instruere UDI om at tilknytning til landet og forholdsmessighet skal veie tungt, i tråd med lovgivers vilje ved endring av regelverket i 2019.

Disse medlemmer vil i den forbindelse minne om at forholdsmessighetsvurderingen skal gjøres i alle saker og pålegger forvaltningen en plikt til å vurdere hvorvidt forhold som botid, integreringsstatus og konsekvenser av utreiseplikt kan sees i sammenheng med behovet for tilbakekall. Frem til regjeringen har sikret seg at utlendingsforvaltningen gjennomfører forholdsmessighetsvurderingen på en lovmessig måte, er det nødvendig å sette saker om tilbakekall i bero.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Utlendingsdirektoratet stiller alle saker i bero frem til ny instruks i tråd med lovgivers intensjon med endringen av statsborgerloven § 26 er på plass.»

Tilbakekallssak ved uriktige opplysninger gitt om barn

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til statsborgerloven § 26 tredje ledd som presiserer at personer som var under 18 år på tidspunkt for søknad om statsborgerskap eller erverv av statsborgerskap, som hovedregel ikke skal få sitt statsborgerskap tilbakekalt dersom innvilgelsen av statsborgerskapet bygger på uriktige eller ufullstendige opplysninger som er gitt av foreldre eller besteforeldre mot bedre vitende. Tilbakekall kan likevel skje dersom forvaltningen bringer på det rene at individet ikke har sterk tilknytning til riket.

Disse medlemmer viser til at flere av dem som har fått vedtak om tilbakekall eller varsel om at det er startet opp en sak om tilbakekall av statsborgerskap, er unge voksne som kom til Norge som mindreårige. Noen kom med foreldre eller omsorgspersoner som oppga feil alder på deres vegne, mens andre kom alene etter en lang reise preget av utrygghet og traumer.

Disse medlemmer mener det er urimelig at noen skal tape sitt statsborgerskap eller sendes ut av landet på grunn av familiemedlemmers historikk eller at foreldre, andre omsorgspersoner eller den mindreårige har oppgitt feil opplysninger. At forvaltningen igangsetter en tilbakekallsvurdering, gir store konsekvenser for personen det gjelder, og alle rundt denne, også der vurderingen ikke fører frem til et tilbakekallsvedtak. Det er godt etablert kunnskap at midlertidighet har en negativ effekt på psykisk helse og evne til integrering. Permanent opphold er derfor viktig for god integrering.

Disse medlemmer viser til at det er jevnlige eksempler i media på unge voksne som har etablert et liv i Norge, og som går fra å være ressurssterke innbyggere til å oppleve stor utrygghet, psykiske belastninger og tap av nettverk som følge av varsel om tilbakekall av opphold eller statsborgerskap. Eksemplene ryster både familier og lokalsamfunn, og det fremstår urimelig at naboer, venner eller kollegaer må forlate Norge, og at myndighetene ikke vektlegger tilknytningen for mennesker som har blitt voksne i Norge og etablert seg med utdanning, jobb, bolig og familie.

Disse medlemmer vil peke på at resultatet av tilbakekallssaker for denne gruppen altfor ofte enten er at personen er utsatt for en belastende prosess, og at UDI har brukt unødige ressurser på å komme frem til at personen skal få bli i Norge, eller at godt integrerte unge mennesker får satt livet sitt på vent og sendes til et land de ikke kjenner.

Selv når saken ikke fører til at personen må forlate Norge, kan tilbakekall få alvorlige konsekvenser og virke integreringshemmende, for eksempel som følge av tilbakebetalingskrav fra Nav som rammer personens og dennes families økonomi.

Disse medlemmer mener dette ikke kan fortsette. Utgangspunktet etter statsborgerloven § 26 tredje ledd er at mennesker som kom som mindreårige til Norge, og som har fått statsborgerskap på uriktige eller ufullstendige opplysninger gitt av foreldre eller besteforeldre, ikke skal miste sitt statsborgerskap. Dette skjer likevel i stort omfang. Forvaltningen har høy terskel for å tilbakekalle statsborgerskap i slike saker.

Disse medlemmer mener videre at også i de tilfellene hvor opplysningene ikke er gitt av foreldre eller besteforeldre, men eksempelvis søsken eller andre ansvarspersoner eller av den mindreårige selv, ikke kan føre til tilbakekall etter utlendingsloven eller statsborgerloven.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre at Utlendingsdirektoratet ikke åpner sak om tilbakekall etter utlendingsloven eller statsborgerloven når utgangspunktet er uriktige eller ufullstendige opplysninger som ble gitt av personen selv eller personens foreldre / voksne omsorgspersoner, dersom utlendingen var barn første gang de uriktige opplysningene ble gitt.»

Ti års foreldelsesfrist

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til innstillingsmerknader og debatt under behandlingen av Representantforslag om en foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap, Dokument 8:43 S (2018–2019). Der fremgår det at lovfestingen av forholdsmessighetsvurderingen i statsborgerloven § 26 fjerde ledd ble sett på som et alternativ til foreldelsesfrist og skulle ivareta de samme interessene som en foreldelsesfrist.

Disse medlemmer vil i den forbindelse understreke at forholdsmessighetsvurderingen åpenbart ikke har hatt en slik tiltenkt funksjon. Det er klart at forvaltningen har feilet i anvendelsen av forholdsmessighetsvurderingen, slik vist til ovenfor. Forvaltningspraksis viser at det ikke er noen garanti for at lang botid i Norge og høy grad av integrering i samfunnet innebærer at forvaltningen ikke gjennomfører vedtak om tilbakekall av statsborgerskap. I tillegg er det klart at en forholdsmessighetsvurdering aldri vil kunne erstatte behovet for en foreldelsesfrist, hverken i statsborgerloven eller i utlendingsloven.

Disse medlemmer viser til foreldelsesfristene for straffbare forhold etter straffeloven og vil understreke at de samme hensynene gjør seg gjeldende i enda sterkere grad ved foreldelsesfrist ved tilbakekall av statsborgerskap og oppholdstillatelse. Når individer har hatt statsborgerskap eller opphold i Norge i mer enn ti år og dermed er integrert i samfunnet, vil tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelse regnes som et uhåndterlig inngrep i deres liv. Slike tilbakekallsvedtak utgjør enorme tap for familier, arbeidsplasser og lokalsamfunn. Når så lang tid er gått, er det få grunner som tilsier at forvaltningen bør bruke ressurser på å lete etter eventuelle uriktige opplysninger i vedtak om oppholdstillatelse eller statsborgerskap.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag.

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å lovfeste en foreldelsesfrist på ti år for tilbakekall av oppholdstillatelse og statsborgerskap.»

Forholdsmessighetsvurdering i tilbakekallsaker om oppholdstillatelse

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at det ikke er tatt inn noen vilkår om forholdsmessighet i utlendingsloven av 2025 når det gjelder tilbakekall av midlertidig og permanent oppholdstillatelse etter § 63.

Disse medlemmer viser til at de samme grunnene som gjør seg gjeldende som hensyn bak reglene om forholdsmessighetsvurderingen i statsborgerloven, også gjør seg gjeldende her. I det enkelte tilfellet vil det ofte finnes gode grunner til at tilbakekall av oppholdstillatelse ikke bør skje.

Disse medlemmer viser i den forbindelse til at det er etablert en streng praksis for tilbakekall. Det kan eksempelvis ses hen til Høyesterettssak HR-2016-2017-A der Høyesterett uttalte at utlendingsloven § 63 må forstås som et grunnlag hvor objektivt sett uriktig faktisk grunnlag for oppholdstillatelsen, kan innebære tilbakekall uavhengig av om utlendingen har opptrådt svikaktig, jf. avsnitt 52. Dette må regnes som en altfor streng regel.

Statsråden har i sin vurdering av representantforslaget pekt på at utlendingsloven § 38 vil ivareta behovet for en forholdsmessighetsvurdering. Utlendingsloven § 38 første ledd åpner for oppholdstillatelse dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller utlendingen har særlig tilknytning til riket. Disse medlemmer mener det er riktig at noen av individene som mister oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63, kan få tilbake denne tillatelsen etter § 38, og at dette må regnes som en følbar reaksjon. Samtidig må det understrekes at innvilgelse av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 er en adgang forvaltningen kan velge å ta i bruk. Det er ingen plikt. I tillegg er vilkårene etter utlendingsloven § 38 strenge slik at mange individer vil falle utenfor denne adgangen.

Disse medlemmer vil understreke at selv om forvaltningen med sitt forvaltningsskjønn kan velge å avstå fra å treffe vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelsen etter utlendingsloven § 63, vil individene det gjelder, sikres bedre rettssikkerhet om forholdsmessighetsvurderingen eksplisitt inngår i loven.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering i saker om tilbakekall av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 63.»

Rett til å møte personlig i saker om tilbakekall

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til statsborgerloven § 27, som gir den saken gjelder, adgang til å møte personlig og uttale seg i nemndmøtet. Dette er en rettighet som sikrer et viktig forvaltningsprinsipp, nemlig retten til kontradiksjon. Disse medlemmer viser til at det ikke gjelder en tilsvarende rett til personlig oppmøte i saker som går for utlendingsnemnda (UNE) knyttet til utlendingslovens tilbakekallsadgang. Tilbakekall av oppholdstillatelse kan være svært inngripende for individet det gjelder, og rett til personlig oppmøte kan bidra til at nemnden fatter korrekt beslutning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for at personer i alle saker om tilbakekall har krav på personlig oppmøte.»

Gjeninnføre ordningen i det det opphevede rundskrivet GI-02/2011

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne viser til at det finnes flere eksempler på at godt integrerte og sterkt bidragsytende innbyggere står i fare for å miste sitt statsborgerskap og bli kastet ut av Norge som følge av en streng tilbakekallspraksis i forvaltningen.

Disse medlemmer viser også til ordningen i det opphevede rundskrivet GI-02/2011, som sikret at personer som ble utvist på grunn av brudd på utlendingsloven, likevel fikk adgang til å søke om oppholdstillatelse på nytt som faglærte. I tiden mellom 2011 og 2017 opplyste UDI at det kun var tolv personer som hadde søkt om ordningen. Det var altså ikke snakk om en ordning som la et sterkt press på forvaltningen, men det var en viktig åpning for de enkeltindividene som hadde vært i faste arbeidsforhold og sånn sett hadde bidratt stort til velferdsstaten i Norge, men som hadde mistet statsborgerskapet eller oppholdstillatelsen sin.

Disse medlemmer viser til at forvaltningens strenge praksis knyttet til tilbakekall av statsborgerskap kan ha ført til at svært ressurssterke mennesker har fått innreiseforbud på feilaktig grunnlag. Disse medlemmer mener det er behov for å sikre at personer som kan ha blitt utvist som følge av en for streng praksis, gis mulighet til å flytte tilbake til Norge og gjenoppta livet sitt her.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjeninnføre ordningen kjent som Lex Amelie, som åpner for at personer som er utvist og har innreiseforbud, kan få arbeidstillatelse i Norge.»

Ny gjennomgang av tilbakekall av statsborgerskap vedtatt etter 1. januar 2020

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne vil påpeke at det er grunn til å stille spørsmål ved hvorvidt terskelen for tilbakekall av statsborgerskap innebærer at mennesker har fått feilaktige vedtak om tilbakekall som strider mot loven etter lovendringen i 2019.

Disse medlemmer viser til Stortingets spørretime 14. januar 2026, der regjeringen ved arbeids- og inkluderingsministeren påpekte at UDI har bekreftet at de i vedtak og retningslinjer har benyttet formuleringer som gir et inntrykk av en hevet terskel, men at disse formuleringene i praksis ikke har hevet terskelen for å anse tilbakekall som uforholdsmessig. Statsråden bekrefter også i sin skriftlige vurdering av representantforslaget at enkelte formuleringer i UDIs tekster kunne gi inntrykk av en hevet terskel, men at dette ikke reflekteres i praksis.

Disse medlemmer mener det er spesielt at statsråden utelukker at formuleringer i UDIs vedtak, hvor en lavere terskel for tilbakekall anvendes, har fått konsekvenser i praksis. Det er åpenbart at feil anvendelse av terskel for tilbakekall i UDIs dokumenter vil skape frykt for at forvaltningen har gjort feil i de konkrete sakene de har behandlet.

Disse medlemmer mener at en slik praksis ikke kan aksepteres. Det er åpenbart at forvaltningens anvendelse av to ulike terskler vil skape forvirring for folk som får sitt statsborgerskap tilbakekalt. Det er også åpenbart at det blir vanskelig å være sikker på at forvaltningen har anvendt riktig terskel i det konkrete tilfellet. Dersom det er fare for at forvaltningen har gjort feil, må dette ryddes opp i. Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen instruere UDI om å tilby alle som har fått vedtak om tilbakekall av statsborgerskap etter 1. januar 2020, en ny gjennomgang av saken for å sikre at vedtakene er i tråd med statsborgerloven.»