Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Vidar Kjølmoen, Morten Sandanger, Agnes Nærland Viljugrein og Elise Waagen, fra Fremskrittspartiet, Alf Erik Andersen, Kristin Løvaas Gjerde, Bjørnar Laabak og Sebastian Saltrø Ytrevik, fra Høyre, Amalie Gunnufsen og Anna Molberg, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Marian Hussein, og fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, viser til Representantforslag 132 S (2025–2026) fra representanter fra Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Fremskrittspartiet om åpenhet og rettferdighet for ofrene i trygdeskandalen.

Komiteen registrerer at forslagsstillerne mener at trygdeskandalen har blitt aktualisert ved at Klagenemnda for EØS-saker ikke har fått innsyn i en interdepartemental utredning fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2014 som forslagsstillerne mener kunne sørget for et bedre grunnlag for nemndas arbeid.

Komiteen viser til at forslagsstillerne på den bakgrunn fremmer forslag om at regjeringen skal fremlegge denne utredningen i sin helhet innen 1. mai 2026.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre vil understreke alvoret i trygdeskandalen og de belastningene som er påført enkeltmennesker og deres familier. Det er avgjørende at sakene ryddes opp i, og at tilliten til forvaltningen gjenopprettes. Samtidig må Stortingets behandling av denne typen spørsmål skje på en måte som ivaretar grunnleggende konstitusjonelle prinsipper.

Disse medlemmer viser til at den aktuelle rapporten er et internt arbeidsdokument utarbeidet for regjeringen Solberg. Det er en fast og langvarig praksis i norsk statsforvaltning at slike interne dokumenter ikke deles mellom ulike regjeringer. Dette er viktig for å sikre at embetsverket kan gi åpne, faglige og uavhengige råd til den til enhver tid sittende regjering.

Dersom Stortinget skulle kreve slike interne arbeidsdokumenter fremlagt, uten at det foreligger et særskilt og tungtveiende behov, vil det kunne få uheldige konsekvenser for samspillet mellom politisk ledelse og embetsverk og dermed for kvaliteten i beslutningsgrunnlaget i fremtidige saker.

Disse medlemmer viser til at det er nedfelt i retningslinjene Om forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk side 23 at

«[d]en til enhver tid sittende regjering må være trygg på at dialogen med embetsverket forblir mellom regjeringen og embetsverket.»

Disse medlemmer viser videre til at Stortinget tidligere har behandlet spørsmål om innsyn i den samme rapporten, og at et flertall den gang avviste forslaget, og viser til Stortingets behandling av Innst. 205 S (2021–2022), jf. Representantforslag 32 S (2021–2022). Da ble det blant annet lagt vekt på at Stortingets innsynsrett i kontrollsaker ikke bør benyttes til å fremskaffe dokumentasjon til bruk i andre prosesser, herunder pågående eller mulige rettssaker. Disse medlemmer mener at de vurderingene fortsatt er relevante.

Når det gjelder behovet for rapporten, legger disse medlemmer til grunn at dens relevans er begrenset. Rapporten omhandler regelverket for eksport av velferdsytelser til personer bosatt i andre EØS-land, mens trygdeskandalen i hovedsak gjelder praktiseringen av regelverket for personer bosatt i Norge med opphold i andre EØS-land. Videre foreligger det i dag mer oppdatert og omfattende kunnskapsgrunnlag om EØS-rettens betydning på trygdeområdet, blant annet gjennom senere lovarbeid og offentlige utredninger. Disse medlemmer mener derfor at hensynet til opplysning av saken ivaretas på en bedre måte gjennom disse kildene.

Disse medlemmer merker seg også at domstolene har hatt tilgang til rapporten i forbindelse med behandling av krav fra berørte personer, og at det der er gjort konkrete vurderinger av hvilke deler som er relevante. Dette understøtter synet om at en full offentliggjøring ikke er nødvendig for å ivareta de berørtes rettigheter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Rødt mener den såkalte trygdeskandalen har hatt såpass alvorlige konsekvenser for mange mennesker, og for tilliten til rettssystemet, politikere og Nav, at det er ekstra viktig at det er full åpenhet om saken, og at klagenemnda for EØS-saker får innsyn i rapporten fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet fra 2014. Innholdsfortegnelsen til 2014-rapporten viser dessuten at den inneholder vurderinger av EØS-avtalens betydning for en rekke av folketrygdens ytelser, og derfor er det etter disse medlemmers syn veldig viktig at også Stortinget får innsyn i 2014-rapporten.

Disse medlemmer peker på at rekkevidden til Stortingets innsynsrett etter Grunnloven § 75 bokstav f gjelder alle offentlige dokumenter. Stortinget kan gjennom vedtak i plenum pålegge regjeringen en konstitusjonell plikt til å utlevere ethvert dokument som er i regjeringen, eller som den underliggende forvaltning har. Det gjelder òg forvaltningens dokumenter som er «interne» etter offentligloven, og regjeringsinterne dokumenter, som regjeringsnotater og embetsverkets faglige vurderinger.

Disse medlemmer viser til statsrådens svarbrev til komiteen av 12. mars 2026. Disse medlemmer mente at statsrådens redegjørelse for bruken av Grunnloven § 75 bokstav f ikke ga et korrekt og dekkende bilde av Stortingets praksis, og stilte på denne bakgrunn oppfølgingsspørsmål til statsråden 19. mars 2026. Brevet samt statsrådens svarbrev følger vedlagt.

Disse medlemmer viste til at statsråden i sitt svarbrev av 12. mars 2026 hadde anført at Grunnloven § 75 bokstav f «nesten aldri» var brukt, og at det «ikke finnes eksempler fra nyere tid» på krav om dokumentutlevering. Etter disse medlemmers syn samsvarte dette ikke med den praksis som er dokumentert i Stortingets historie og i juridisk litteratur.

Disse medlemmer viste i oppfølgingsspørsmålene til fremstillingen i Christoffer Conrad Eriksen, «Stortingets innsynsrett» (Kritisk juss 2021), hvor det fremgikk at Stortinget ved en rekke anledninger har fattet plenumsvedtak om utlevering eller foreleggelse av protokoller, innberetninger og dokumenter, herunder med hjemmel i Grunnloven § 75 bokstav f. Det ble videre vist til at regjeringer i flere alvorlige saker om mulig styringssvikt også hadde utlevert interne dokumenter frivillig, uten at Stortinget hadde funnet det nødvendig å fatte særskilte plenumsvedtak.

Disse medlemmer viste videre til at dette blant annet hadde skjedd i saker som Øst-Grønland-saken, Undersøkelseskommisjonen av 1945, Kings Bay-saken, Reksten-saken, Gardermoen-saken og under bankkrisen på 1990-tallet. Etter disse medlemmers syn illustrerte disse sakene at Stortingets innsynsrett etter Grunnloven § 75 bokstav f både har vært brukt i praksis og har hatt stor betydning for å avdekke alvorlig styringssvikt.

På denne bakgrunn stilte disse medlemmer oppfølgingsspørsmål til statsråden om hvorvidt statsråden fortsatt mente at det ikke forelå relevant praksis for at Stortinget gis innsyn i regjeringens interne dokumenter, hvordan statsråden begrunnet at et plenumsvedtak måtte anses som en forutsetning for slik utlevering, og på hvilket rettslig og praksisbasert grunnlag statsråden avviste å fremlegge den usladdede rapporten «Eksport av velferdsytelser».

Disse medlemmer stilte videre spørsmål ved statsrådens argumentasjon i lys av at Arbeiderpartiet i 2019–2020 selv hadde fremmet forslag om utlevering av interne regjeringsdokumenter i forbindelse med trygdeskandalen.

Disse medlemmer mener statsrådens svarbrev av 26. mars 2026 ikke gir den nødvendige klarhet som Stortinget må kunne forvente i en sak som trygdeskandalen, hvor det gjennom flere år er avdekket en alvorlig systemsvikt med store konsekvenser for enkeltmenneskers rettssikkerhet. Disse medlemmer viser til at Stortinget i sin behandling av Redegjørelse av arbeids- og sosialministeren om Granskingsutvalgets rapport om EØS-saken, NOU 2020:9, jf. Innst. 278 S (2020–2021) slo fast at ansvaret for feilpraktiseringen var bredt fordelt, og at manglende åpenhet, svak styring og sviktende kontrollrutiner hadde gjort det mulig for feil å feste seg i systemet over lang tid. Disse medlemmer mener statsrådens svar ikke gjenspeiler alvoret som Stortinget tidligere selv har pekt på, og heller ikke viser en vilje til å rette opp de svakhetene i kommunikasjon og innsyn som har preget statens håndtering av skandalen.

Disse medlemmer mener det er uheldig når statsråden fastholder at det «ikke finnes eksempler fra nyere tid» på bruk av Grunnloven § 75 bokstav f, uten å erkjenne at bestemmelsen nettopp er utformet som et ekstraordinært kontrollvirkemiddel ment brukt der feil er så alvorlige at Stortinget må ha ubetinget innsyn for å avdekke og forstå systemsvikt. En slik forståelse ligger fast i Stortingets historiske praksis og er i tråd med de vurderingene komiteen tidligere har gjort i behandlingen av trygdeskandalen, hvor åpenhet ble fremhevet som avgjørende for å gjenopprette tilliten. Disse medlemmer mener statsrådens retoriske avstandstaken til historisk praksis svekker Stortingets kontrollmuligheter og ikke står i stil med sakens alvor.

Videre mener disse medlemmer det er problematisk at statsråden ikke redegjør for hvorfor regjeringen i denne saken ikke vil benytte seg av den adgangen tidligere regjeringer har hatt til å utlevere interne dokumenter frivillig, særlig i saker som har avdekket mangelfull styring, feilforståelser og sviktende kompetanse i sentrale forvaltningsledd. I Innst. 278 S (2020–2021) viste kontroll- og konstitusjonskomiteen til at nettopp åpenhet, fullstendig dokumentasjon og vilje til å legge frem grunnlagsmaterialet er nødvendig når staten har begått alvorlige feil. Disse medlemmer mener det derfor er uholdbart når statsråden unnlater å forklare hvorfor denne regjeringen vurderer innsyn annerledes enn tidligere regjeringer, og heller ikke svarer på hvorfor innsynsforslaget som Arbeiderpartiet selv støttet i 2020, nå avvises.

Disse medlemmer vil understreke at trygdeskandalen ikke bare handler om feil praktisering av EØS-retten, men om hvordan manglende åpenhet og feil i styringslinjene kunne pågå gjennom flere år uten å bli avdekket. Når Stortinget etterspør den usladdede rapporten «Eksport av velferdsytelser», skjer dette for å foreta den kontrollen som Grunnloven pålegger Stortinget i møte med alvorlige systemfeil. Disse medlemmer kan ikke se at statsråden i sitt svar gir en rettslig eller praksisbasert begrunnelse som forsvarer manglende frivillig innsyn, og mener statsrådens svar snarere bidrar til uklarhet og ytterligere avstand mellom Stortinget og regjeringen.

På denne bakgrunn mener disse medlemmer at statsrådens brev ikke tilfredsstiller det åpenhetsnivået og den samarbeidsviljen som må kreves i en sak hvor staten selv har utøvd urett. Disse medlemmer vil understreke at Stortinget må ha tilgang til all relevant dokumentasjon for å kunne lære av denne skandalen, gjenopprette tillit og sikre at tilsvarende svikt ikke skjer igjen.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremlegge for klagenemnda for EØS-saker den interdepartementale utredningen ‘Eksport av velferdsytelser’ fra 2014 usladdet og med vedlegg.»

«Stortinget ber regjeringen, på egnet måte, fremlegge for Stortinget den interdepartementale utredningen ‘Eksport av velferdsytelser’ fra 2014 usladdet og med vedlegg innen 1. mai 2026.»

Disse medlemmer reagerer med stor uro på opplysningene i mediene om at regjeringen har besluttet å avvikle klagenemnda for trygdeskandalen, og at samtlige 120 søknader om oppreisningserstatning er avslått. Ifølge mediene vil nemnda legges ned innen utgangen av juni, til tross for at flere saker skulle kunne gjenåpnes, og til tross for at ofrene fortsatt står uten en reell form for oppreisning eller anerkjennelse fra staten. Videre fremgår det av andre medier at nedleggelsen skjer etter en periode hvor nemnda selv har etterlyst innsyn i grunnlagsdokumenter fra staten, uten å få det, og at ofre nå vurderer å gå til sak mot staten fordi de står uten reelt rettsvern.

Disse medlemmer mener utviklingen er dypt bekymringsfull. Trygdeskandalen representerer en av de mest alvorlige systemsviktene i moderne norsk forvaltning, og Stortinget har tidligere pekt på hvordan manglende åpenhet, feil styring og sviktende kontrollrutiner gjorde det mulig for feil å pågå i årevis. Å legge ned den eneste klageinstansen som i dag er opprettet for å gi ofrene et minimum av oppreisning, uten at én eneste person har fått innvilget sin søknad, er etter disse medlemmers syn et nytt og uakseptabelt svik.

Disse medlemmer mener det er trist og alvorlig at staten ikke tar større ansvar for konsekvensene av egne feil, og at det nå skapes en situasjon der ofrene som allerede har blitt utsatt for urett begått av staten, igjen må ta saken gjennom rettsapparatet. Dette er i strid både med Stortingets tidligere intensjoner og med de grunnleggende prinsippene for statens ansvar ved systemiske feil. Når staten har begått omfattende og dokumentert urett, kan det ikke være slik at de som er rammet, skal tvinges til å føre nye, krevende og kostbare rettsprosesser for å få oppreisning.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sikre videre drift av klagenemnda for trygdeskandalen etter juni 2026.»

Disse medlemmer mener at en slik avvikling av klagenemnda for trygdeskandalen kombinert med et samlet avslag på alle innkomne søknader undergraver muligheten for å gjenopprette tillit og gjøre opp for den systematiske svikten staten selv har vært ansvarlig for. Det må sikres en ordning som gir reell og tilgjengelig oppreisning, og som i praksis ikke gjør domstolsbehandling til den eneste utveien for dem staten allerede har påført betydelig skade.