Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, June Trengereid Gruer, Erik Hager, Farukh Qureshi og Kristine Løfshus Solli, fra Fremskrittspartiet, Anette Carnarius Elseth, lederen Jon Engen-Helgheim, Finn Krokeide og Stian Storbukås, fra Høyre, Mahmoud Farahmand og Mari Holm Lønseth, fra Senterpartiet, Bent-Joacim Bentzen, fra Miljøpartiet De Grønne, Julie E. Stuestøl, og fra Kristelig Folkeparti, Hans Edvard Askjer, viser til Dokument 8:124 S (2025–2026), fremmet av stortingsrepresentantene Arild Hermstad, Ingrid Liland og Julie E. Stuestøl, der det fremmes representantforslag om å opprette et eget uavhengig antikorrupsjonsorgan i Norge.

Komiteen viser til at forslagsstillerne begrunner forslaget med at flere enkeltsaker de senere årene etter deres syn har avdekket svakheter i dagens ordninger for habilitet, åpenhet og håndtering av økonomiske interesser blant personer i sentrale maktposisjoner. Det vises til at Norge, til tross for høy tillit i samfunnet, mangler et samlet og forebyggende system som systematisk kan motvirke interessekonflikter og maktmisbruk. Forslagsstillerne peker videre på Norges forpliktelser etter FNs konvensjon mot korrupsjon og på anbefalinger i utredningen Foretaksstraff og korrupsjon fra 2021, og mener på denne bakgrunn at det er behov for å etablere et uavhengig, permanent antikorrupsjonsorgan for å styrke åpenhet, integritet og tillit til politiske beslutningsprosesser.

Komiteen besluttet å ikke avholde muntlig høring i denne saken.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet understreker at korrupsjon og andre økonomiske misligheter utgjør en alvorlig trussel mot demokrati, rettsstat og tilliten til offentlige institusjoner. Forebygging og bekjempelse av korrupsjon forutsetter både robuste institusjoner, klart regelverk og vedvarende politisk og administrativ oppmerksomhet.

Disse medlemmer viser til at Norge har etablert et bredt og helhetlig rammeverk for å forebygge, avdekke og sanksjonere korrupsjon. Innsatsen er forankret i et tydelig sektoransvar, omfattende åpenhets- og habilitetsregler, sterke kontroll- og tilsynsordninger og et effektivt strafferettslig apparat, i samsvar med Norges internasjonale forpliktelser.

Disse medlemmer vil fremheve at innsatsen mot korrupsjon de senere årene er blitt styrket, blant annet gjennom økt prioritering av økonomisk kriminalitet og etablering av spisskompetanse på antikorrupsjon i politi- og påtalemyndigheten. En målrettet og effektiv håndheving av straffelovens bestemmelser om korrupsjon er etter disse medlemmers syn et sentralt virkemiddel, både for å avdekke alvorlige lovbrudd og for å sikre allmennpreventiv effekt.

Disse medlemmer peker videre på at forebygging av korrupsjon og styrking av integritet ivaretas gjennom en rekke konkrete tiltak på tvers av sektorer. Dette omfatter blant annet åpne registre for verv og økonomiske interesser, strenge habilitets- og karanteneregler, tydelige begrensninger for politisk ledelse når det gjelder bierverv og økonomiske interesser, styrket opplæring og veiledning samt klare etiske retningslinjer for statsansatte. I tillegg bidrar regelverk for offentlige anskaffelser, økonomistyring og revisjon til å sikre etterprøvbarhet, åpenhet og demokratisk kontroll.

Disse medlemmer viser også til at det finnes etablerte mekanismer for å håndtere alvorlige og systemiske problemstillinger knyttet til tillit og integritet når forholdene tilsier det. Et aktuelt eksempel er oppnevningen av en uavhengig granskingskommisjon for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentlig tilgjengelig informasjon. Etter disse medlemmers syn illustrerer dette at norske myndigheter og Stortinget har evne til å reagere målrettet og proporsjonalt gjennom særskilte kontroll- og granskningsmekanismer, uten nødvendigvis å etablere nye permanente organer.

Disse medlemmer understreker samtidig at Norge jevnlig evalueres gjennom internasjonale ordninger, og at det ikke er gitt anbefalinger om å opprette et eget, permanent antikorrupsjonsorgan. Etter disse medlemmers syn oppfyller dagens ordninger kravene til forebygging, avdekking og oppfølging av korrupsjon, slik det følger av internasjonale konvensjoner og standarder.

Disse medlemmer mener at eventuelle nye tiltak og kontrollmekanismer må være basert på et dokumentert behov og en klar vurdering av merverdi sammenlignet med eksisterende ordninger. Pågående granskninger og prosesser bør få danne et kunnskapsgrunnlag før det eventuelt tas stilling til om eksisterende ordninger er tilstrekkelige, eller om ytterligere tiltak er nødvendige.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til at oppretting av enda et nytt organ, uavhengig eller ikke, vil kreve store ressurser og generere mer byråkrati. Det er heller ikke gitt at effekten vil være som ventet. Frankrike er et land med et annet lovverk og statsforfatning enn Norge. Det er ingen automatikk i at kopiering av HATVP-modellen vil ha tilsvarende effekt i den norske modellen.

Disse medlemmer støtter intensjonen om å få bukt med korrupsjon, men mener dette bør gjøres ved at Økokrim får bedre økonomiske rammer. Det at politiet i dag står i en utfordrende situasjon der de må prioritere vakthold fordi ressursene ikke strekker til, er svært krevende. Disse medlemmer mener at løsningen ikke er å stykke opp den kompetansen som allerede finnes, men å styrke den betraktelig. Det vises til at Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett har foreslått å styrke politiets bemanning vesentlig.

Disse medlemmer mener foreldelsesfristen på korrupsjonssaker bør oppheves. «Epstein-saken» har for fulle vist at også gamle forhold kan dokumenteres, noe som blir stadig mer aktuelt i en digitalisert verden. Korrupsjon er alvorlig kriminalitet som kan ha store konsekvenser, inkludert manipulering av den demokratiske styreform.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen snarest mulig fremme en sak om oppheving av foreldelsesfristen for korrupsjonssaker.»

«Stortinget ber regjeringen løfte politiets kompetanse på antikorrupsjonsarbeid.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti erkjenner at korrupsjon bidrar til å redusere tilliten til samfunnsstrukturene, men er likevel ikke enige i forslaget om opprettelse av et nytt antikorrupsjonsorgan. Norge har allerede et velutbygd og effektivt apparat for å bekjempe korrupsjon, blant annet gjennom Økokrim, Riksrevisjonen og det sektorvise arbeidet som finner sted i de respektive departementene. Disse organene har mandater, kompetanse og ressurser til å håndtere korrupsjonssaker på en profesjonell måte.

Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å styrke og koordinere det allerede eksisterende arbeidet. Det er ikke mangel på organer som er utfordringen, men at disse organene får de nødvendige ressursene og det politiske mandatet til å gjøre jobben sin. Disse medlemmer vil derfor oppfordre regjeringen til å sikre at eksisterende etater har tilstrekkelig kapasitet og klare retningslinjer for å bekjempe korrupsjon, i stedet for å opprette nye byråkratiske lag.

Disse medlemmer vil avslutningsvis understreke at korrupsjonsbekjempelse ikke bare er et spørsmål om kontroll og etterforskning, men like mye om forebygging og kulturbygging, og at korrupsjonsforbygging i siste instans er et spørsmål om moralske valg individuelt. Det er avgjørende at både offentlige og private aktører prioriterer åpenhet, transparens og god forvaltningspraksis.

Komiteens medlem fra Miljøpartiet De Grønne legger til grunn at høy tillit til norske myndigheter og beslutningsprosesser ikke kan tas for gitt eller forstås som en garanti mot hverken interessekonflikter og bindinger, misbruk eller uheldig bruk av makt og posisjon, svekket integritet eller korrupsjon. Tvert imot er høy tillit et resultat av gode, tydelige og etterprøvbare systemer. Når tilliten til både myndighetspersoner og institusjoner svekkes, er dette et varsko om at dagens ordninger for habilitet, interessekonflikter og åpenhet ikke oppleves som tilstrekkelige.

Dette medlem viser til at håndteringen av flere alvorlige saker de senere årene har bidratt til en slik tillitssvikt, og at også gråsoneproblematikk, uheldige bindinger og interessekonflikter som ikke nødvendigvis er straffbare, kan bidra til å svekke tilliten til myndighetspersoner og offentlige beslutningsprosesser.

Dette medlem viser til det vedlagte svaret fra statsråden og er enig i at effektiv bekjempelse av korrupsjon forutsetter både forebygging, avdekking og reaksjon. Dette medlem deler statsrådens vurdering av at arbeidet mot korrupsjon krever robuste og uavhengige institusjoner, kontinuerlig oppmerksomhet og en kultur der korrupsjon ikke aksepteres. Nettopp derfor mener dette medlem at det er nødvendig å vurdere om dagens regelverk og kontrollmekanismer er tilstrekkelige.

Dette medlem peker også på at ingen eksisterende norske organer i dag har som sitt hovedmandat å forebygge korrupsjon og interessekonflikter hos personer i sentrale maktposisjoner før et eventuelt lovbrudd eller regelbrudd har skjedd. Politiet, Økokrim, domstolene, tilsynsorganer og Stortingets kontrollfunksjoner spiller alle viktige roller, men griper i hovedsak inn i etterkant. Dette innebærer at ansvaret for å avdekke korrupsjon og uheldige bindinger i stor grad faller på medier, varslere eller tilfeldige hendelser, noe som ikke kan være et tilstrekkelig vern for demokratiet.

Dette medlem viser til internasjonale erfaringer, blant annet fra Frankrike, som viser at statlige organer med et tydelig forebyggende mandat kan bidra til å hindre maktmisbruk, sikre åpenhet og styrke tilliten til offentlige institusjoner. Samtidig understrekes det at et eventuelt norsk antikorrupsjonsorgan må være tilpasset norske forhold og norske styringstradisjoner. For å sikre reell uavhengighet fra den utøvende makt mener dette medlem at en modell etter mønster av Riksrevisjonen eller EOS-utvalget bør vurderes, herunder med eget mandat, eget budsjett og armlengdes avstand til regjeringen.

Dette medlem viser videre til at Norge gjennom internasjonale konvensjoner og samarbeid har forpliktet seg til å forebygge og bekjempe korrupsjon. Selv om etablering av et eget antikorrupsjonsorgan ikke er et eksplisitt krav, fritar ikke dette Norge fra å vurdere om ytterligere systemtiltak er nødvendige for å oppfylle både intensjonen og forventningene i disse forpliktelsene.

Dette medlem understreker videre at Økokrims antikorrupsjonsenhet gjør et viktig arbeid innen etterforskning, påtale og etterretning, og at styrkingen av dette miljøet er positivt. Samtidig mener dette medlem at det eksisterer et tydelig gap mellom dagens egenrapportering og registreringsordninger på den ene siden, og Økokrims strafferettslige arbeid på den andre. Et eventuelt antikorrupsjonsorgan bør derfor vurderes som et supplement, ikke en erstatning, med et mandat som også omfatter løpende oppfølging av habilitet, interessekonflikter og økonomiske bindinger hos myndighetspersoner, på tilsvarende måte som finansinstitusjoner i dag følger opp politisk eksponerte personer.

Dette medlem peker på at sektoransvaret for antikorrupsjon formelt ligger hos Justis- og beredskapsdepartementet, men reiser samtidig spørsmål om hvem som i praksis har ansvar for helhetlig kontroll med habilitet, interessekonflikter og økonomiske interesser i regjeringen, departementene og på Stortinget. Dette medlem viser til at dagens ordninger i stor grad bygger på egenerklæringer og etterfølgende kontroll, og mener at dette gir utilstrekkelig beskyttelse mot både reelle og opplevde interessekonflikter.

Dette medlem anerkjenner at Stortingets granskingskommisjon for å undersøke forhold som har blitt aktualisert gjennom offentliggjøringen av Epstein-dokumentene, også har et mandat til å peke på forhold som denne saken tar opp. Det vil derfor være nyttig at et utvalg som utreder hvordan et antikorrupsjonsorgan i Norge kan se ut, også ser på funnene i granskningskommisjonens rapport og eventuelle delrapporter. Dette medlem mener det derfor ikke er hensiktsmessig å sette en tidlig frist for utredningsarbeidet.

Dette medlem fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere om dagens ordninger for forebygging av korrupsjon, habilitet og håndtering av interessekonflikter hos myndighetspersoner er tilstrekkelige. Utvalgets arbeid skal bygge på egne undersøkelser samt relevante funn og anbefalinger fra Stortingets granskningskommisjon.»

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere hvordan det forebyggende antikorrupsjonsarbeidet kan styrkes, herunder hvordan eksisterende ordninger kan utvikles og samordnes bedre innenfor norske styrings- og forvaltningstradisjoner.»

«Stortinget ber regjeringen sette ned et utvalg som skal vurdere ulike organisatoriske løsninger for antikorrupsjonsarbeidet, herunder om enkelte oppgaver bør samles eller styrkes gjennom etablering av et eget organ.»