Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Per Vidar Kjølmoen, Morten Sandanger, Agnes Nærland Viljugrein og Elise Waagen, fra Fremskrittspartiet, Bjørnar Laabak, Julia Brännström Nordtug, Morten Wold og Sebastian Saltrø Ytrevik, fra Høyre, Amalie Gunnufsen og Anna Molberg, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Marian Hussein, og fra Rødt, Marie Sneve Martinussen, viser til Prop. 43 L (2025–2026) Endringer i folketrygdloven (delvis avvikling av stønad til enslig mor eller far).

Komiteen viser til at regjeringens forslag til endringer i folketrygdloven innebærer at overgangsstønaden og stønad til barnetilsyn til enslige i arbeid forbeholdes enslig mor eller far som har aleneomsorg for barn opp til 14 måneder eller for særlig tilsynskrevende barn. For øvrige enslige foreldre foreslås stønadene avviklet.

Komiteen viser til at det i forslaget fra regjeringen til endring i folketrygdloven innebærer en oppheving av tilleggsstønader og stønad til skolepenger mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, viser til at endringene ble varslet i Prop. 1 S (2025–2026). Flertallet viser til at stønaden har en historie tilbake til 1965. Innretningen på stønaden er gradvis forsøkt endret i tråd med samfunnsutviklingen. Da ordningen ble innført, var formålet først og fremst å sette unge, enslige mødre uten utdanning eller jobb i stand til å ta seg av barnet sitt, mer på linje med de mødrene som hadde en ektefelle som kunne forsørge dem.

Flertallet støtter departementets vurdering i at hele ordningen bærer preg av å være etablert i en annen tid. Stønad til enslig mor eller far ble innført i en tid da det var liten tilgang til organisert barnetilsyn og langt færre yrkesaktive kvinner enn nå. I motsetning til da stønadene ble innført, er det i dag ikke uvanlig at barnets foreldre ikke bor sammen, uten at dette nødvendigvis er til hinder for at de er i arbeid.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det fra innføringen av stønaden og frem til i dag har vært gjort betydningsfulle grep for å muliggjøre omsorg for barn i kombinasjon med arbeid og utdanning. Herunder tilnærmet full barnehagedekning, innføring av makspris i barnehage, nye ordninger i Lånekassen og skolefritidsordning.

Disse medlemmer mener det er et prinsipielt spørsmål om det fortsatt er behov for en særskilt trygdeytelse til enslig mor eller far, eller om aleneforeldrenes særlige behov for praktisk og økonomisk hjelp må eller bør ivaretas gjennom de generelle støtteordningene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener overgangsstønaden eksisterer på overtid, og at den bør avvikles. Disse medlemmer mener aleneforsørgere med behov for økonomisk støtte i en overgangsfase i livet skal ivaretas av andre etablerte stønadsordninger. En vei inn i arbeid er den viktigste hjelpen aleneforsørgere kan få, og disse medlemmer er bekymret for den fattigdomsfellen de mange stønadsordningene utgjør for enkelte i dag.

Disse medlemmer viser til Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2026, hvor det ble foreslått å avvikle overgangsstønad for de som er i ordningen fra 1. juni 2026, og stanse adgang til nye fra 1. januar 2026.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen avvikle ordningen med overgangsstønad for enslig mor eller far, og komme tilbake med forslag om dette i statsbudsjettet for 2027.»

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at overgangsstønaden ble innført i en tid med lavere yrkesdeltakelse blant kvinner. Disse medlemmer viser til at det siden ordningen ble etablert, er gjennomført store reformer som gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg for barn.

Disse medlemmer viser til at det i dag er vanlig at foreldre ikke bor sammen uten at dette hindrer deltakelse i arbeidslivet, og at begge foreldre forventes å bidra til forsørgelse av barnet også etter samlivsbrudd.

Disse medlemmer viser videre til at stabile arbeidsforhold og tilknytning til arbeidslivet er den viktigste garantien for økonomisk trygghet for både foreldre og barn. Velferdsordningene bør derfor i størst mulig grad understøtte arbeid.

Disse medlemmer deler komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiets vurdering av at overgangsstønaden i sin nåværende form ikke i tilstrekkelig grad er tilpasset dagens samfunn og arbeidsliv. Samtidig viser disse medlemmer til at regjeringens forslag viderefører ordningen kun for enslige foreldre med barn under 14 måneder og for foreldre med særlig tilsynskrevende barn. Disse medlemmer mener det fortsatt vil være behov for en stønad for disse gruppene, i en fase hvor omsorgsbelastningen er særlig stor og muligheten for arbeid og selvforsørgelse kan være begrenset.

Disse medlemmer peker på at å fjerne overgangsstønaden for denne gruppen vil kunne medføre økte utgifter til økonomisk sosialhjelp i kommunene.

Disse medlemmer støtter på denne bakgrunn lovforslaget fra regjeringen.

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rødt viser til at overgangsstønaden historisk har vært et sentralt virkemiddel for å redusere fattigdom, styrke kvinners økonomiske selvstendighet og gi enslige forsørgere trygghet i en krevende livsfase. Disse medlemmer mener derfor at avvikling av ordningen er et betydelig velferdspolitisk veivalg som svekker det særskilte sikkerhetsnettet for familier med én forsørger.

Disse medlemmer viser til høringsinnspillet fra Norske Kvinners Sanitetsforening som advarer mot at avviklingen av overgangsstønaden særlig kan ramme kvinner i sårbare livssituasjoner, herunder voldsutsatte og enslige forsørgere med svak tilknytning til arbeidslivet. Disse medlemmer deler bekymringen for at økonomisk selvstendighet og muligheten til å etablere et trygt liv etter samlivsbrudd eller vold kan bli svekket dersom viktige overgangsordninger bygges ned. Disse medlemmer mener regjeringen må følge konsekvensene nøye og sikre at andre ordninger faktisk ivaretar dem som mister rettigheter etter kapittel 15.

Disse medlemmer merker seg at departementet selv legger til grunn at endringene kan føre til økt behov for andre ytelser, herunder økonomisk sosialhjelp. Disse medlemmer er bekymret for at avviklingen vil kunne flytte forsørgeransvar fra folketrygden til kommunene, og at flere enslige foreldre og barn kan oppleve økonomisk utrygghet som følge av dette.

Disse medlemmer understreker at hensynet til barnets beste må være grunnleggende i all familie- og velferdspolitikk. Når inntektsgrunnlaget svekkes for enslige forsørgere, vil konsekvensene også ramme barna gjennom økt økonomisk press og redusert handlingsrom i hverdagen. Disse medlemmer mener slike virkninger må følges nøye.