Europautvalget - Møte i Europautvalget torsdag den 20. september 2018

Dato: 20.09.2018

Sak nr. 2

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide vil etter planen redegjøre for følgende: – Brexit Orientering om status i forhandlingene mellom EU og Storbritannia og forberedelsene på norsk side. – Samarbeidet med Polen – status og mulig utvikling Orientering om forholdet til Polen, og særlig om EØS-midlene for perioden 2014–21. – Tilgang til strømmetjenester og nett-tv i utlandet Portabilitetsforordningen trådte i kraft i EU i april i år og gjelder nå direkte i alle EUs medlemsstater. På møte i EØS-komiteen 6. juli ble det besluttet å innlemme forordningen i EØS-avtalen, med forbehold om Stortingets samtykke. – Handel Orientering om status for EUs beskyttelsestiltak.

Talere

Lederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Selv om det ikke er så mange som er til stede på møtet i dag, er det klart at vi også er opptatt av kvalitet. Sånn sett er dagens tilstedeværende selvfølgelig ansett å ha svært høy kvalitet.

Forrige uke holdt Europakommisjonens president Juncker sin siste tale til Europaparlamentet om unionens tilstand. I den løftet han fram tema som viser at det er stor grad av samsvar mellom det EU er opptatt av, og det som er norske prioriteringer – fem korte eksempler fra min side:

Det ene er å hegne om Parisavtalen og ta kampen mot klimaendringer på alvor. Det andre er å ha nødvendig kontroll på Europas yttergrenser, samtidig som vi skal bygge gode relasjoner til Europas nærområder, ikke minst Afrika. Det tredje er at arbeidsledigheten går ned i Europa, særlig ungdomsledigheten. Det skapes nye jobber. Det fjerde er at vi skal forsvare rettsstaten i møte med krefter som undergraver den. Og det femte er målet om en ordnet britisk uttreden av EU, og et nytt partnerskap der samarbeidet blir så tett som mulig.

Neste år er et stort europeisk valgår. For perioden 2019–2024 skal både nytt europaparlament og ny europakommisjon på plass. Regjeringa vil fortsette det gode samarbeidet med EUs institusjoner og representanter.

Jeg vil også legge til at det i det kommende valgåret, og opptakten til det, er viktig at alle politiske partier bruker de samarbeidsarenaene vi har tilgang til for å kunne gi synspunkter på hva vi mener bør være europeiske prioriteringer framover.

Så til dagsordenen, og jeg begynner med brexit. Forhandlingene om Storbritannias utmelding går nå inn i en avgjørende fase. Det er nå kontinuerlig forhandling mellom partene for om mulig å komme fram til enighet om en utmeldingsavtale fram til EUs toppmøte 18. og 19. oktober. Det skal etter planen vedtas en politisk erklæring om rammene for det framtidige forholdet samtidig. Det er usikkert om tidsskjemaet vil holde, men signaler fra forhandlingspartene antyder at man ved behov vil kunne forhandle videre også etter toppmøtet i oktober. Det vil da sannsynligvis holdes et ekstraordinært toppmøte i november, og dette er da trolig den egentlige tidsfristen. Samtidig skal det legges til at Barniers forslag om å gjøre det har også skapt noe uro og ikke full enighet blant alle. Men det er likevel antakelig en mer realistisk tilnærming, og det er det for så vidt viktig å ha i denne sammenhengen.

To uavklarte spørsmål er særlig vanskelige: Det er grensen mellom Irland og Nord-Irland, og det er rammene for det framtidige forholdet.

Andre viktige temaer som videreføring av borgernes rettigheter, er det i realiteten enighet om. Det er egentlig bare formaliteter som gjenstår, men igjen: Alt er avhengig av at man blir enige om en avtale.

Når det gjelder det framtidige forholdet mellom EU og Storbritannia, lanserte den britiske regjeringa i juli sin visjon i form av statsminister Mays «Chequers Proposal». Forslaget inkluderer flere omstridte temaer – som videreføring av et felles regelverk for fri flyt av varer og et tollpartnerskap som ligner tollunionen. I praksis kan de britiske forslagene beskrives som mer omfattende enn en frihandelsavtale, men mindre omfattende enn de sveitsiske ordningene, og betydelig mindre enn EØS. EU ønsker dette velkommen som det første substansielle britiske innspillet til forhandlingene. Samtidig stilles det en rekke spørsmål til forslagene.

Videreføring av felles varemarked vil bety en oppsplitting av de fire friheter, det foreslåtte tollpartnerskapet vil innebære at EU må delegere forvaltningsansvar for tollgrensen til et ikke-medlemsland. Det er noe EU per nå har signalisert at de vanskelig kan gå med på. Britenes forslag til samarbeid innenfor justis-, sikkerhets- og utenrikspolitikken ser ut til å ha blitt betydelig bedre mottatt av EU. Likevel: Mye tyder på at EU i utgangspunktet er positiv til britisk deltakelse på operativt nivå, men ikke åpen for å la britene delta i beslutningsstrukturer.

Jeg kan også nevne fra det uformelle toppmøtet i Salzburg, som går i dag og gikk i går, at posisjonene fortsatt er der de var – det ser rimelig fastlåst ut. Donald Tusk sa i går at det var «more optimism but the clock is ticking». Sånn at det er noe mer optimisme, men fortsatt vanskelig fordi ingen har beveget posisjonene sine. Sannsynligvis kommer heller ikke det til å skje før nærmere en endelig deadline for forhandlingene.

Parallelt med intensivering av forhandlingene om en utmeldingsavtale er det økende oppmerksomhet om muligheten for at Storbritannia kan tre ut uten en utmeldingsavtale – altså et «no deal»-utfall. Min vurdering er at det fortsatt er sannsynlig at det kommer en utmeldingsavtale på plass, og at det blir en ordnet uttreden. Samtidig må vi erkjenne at problemene som gjenstår å løse, er veldig vanskelige. Derfor følger regjeringa nå to spor. Vi jobber både med løsninger som kan speile de relevante delene av utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia, og med beredskap for hva som må gjøres hvis det ikke blir en avtale. Norge er nesten i mål med samtalene mellom EFTA-landene og Storbritannia om en bilateral avtale om borgernes rettigheter. Det ser ut som vi finner en løsning på det som gjenstår relativt snart. Det er – for å nevne det også – en betydelig politisk vilje til å finne en god løsning på det, både fra britenes side og selvfølgelig også fra vår side.

Storbritannia har nå denne uken fått nødvendige autorisasjoner til å inngå avtaler med andre land. Vår avtale vil kunne inngås når EU og Storbritannia har inngått en avtale.

Dersom EU og Storbritannia kommer til enighet om en utmeldingsavtale, skal Storbritannia i en overgangsperiode behandles som om landet fortsatt er EU-medlem. Og så er det viktig å huske på i denne sammenheng at Norge ikke er part i utmeldingsforhandlingene. Det er en del ganger jeg blir møtt med at våre innspill til utmeldingsforhandlingene er viktig, men vi er altså ikke part i det, naturlig nok, siden vi ikke er EU-medlemmer.

Vi jobber derfor med å finne rettslige løsninger som sikrer at EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU blir gjeldende også mellom Norge og Storbritannia i overgangsperioden.

Videre jobber regjeringa med forslag til lov- og forskriftsendringer som vil være nødvendig for å få på plass et avtaleverk som speiler de relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen. Jeg nevnte beredskapsarbeidet knyttet til et «no deal»-utfall. Vi har bl.a. kartlagt på hvilke områder det er mest tidskritisk å få på plass løsninger når Storbritannia ikke lenger omfattes av EUs regelverk. La meg bare gi tre korte og relativt praktiske eksempler på ting vi jobber med:

Det ene er luftfart – sikre at flyene ikke blir stående på bakken 29. mars 2019. Det andre er legemidler og beredskap for at det kan bli mangel på enkelte legemidler. Dette er noe Legemiddelverket og andre jobber kontinuerlig med, og dette er ikke unikt for Norge – dette gjelder for andre land i Europa også. Og det tredje er risikoen for at det kan bli problemer med sjømateksporten hvis det ikke finnes enighet om veterinærregler.

Det er tre ganske praktiske temaer som er nokså tidskritiske, og som vi derfor jobber mye med.

Det er tett kontakt på embetsnivå om «no deal»-forberedelser med både EU og Storbritannia. Samtidig jobber nå de enkelte fagdepartementene intenst med å se konkret på hvilke tiltak det eventuelt vil være behov for på deres ansvarsområder. Vi har god dialog med næringslivet, og embetsverket i UD møter referansegruppen for nærings- og arbeidslivsspørsmål igjen i morgen.

Jeg kan også nevne at jeg tok initiativ til et trilateralt møte mellom Island, Liechtenstein og Norge i midten av juni. Det var det første tilsvarende møtet vi hadde, og det er rett og slett fordi vi på veldig mange områder selvfølgelig har felles interesser som vi ønsker å forsøke å få så godt gjennomslag for som mulig.

Så vil jeg gå over til samarbeidet med Polen og redegjøre for status og mulig utvikling. La meg innledningsvis slå fast at det bilaterale forholdet mellom Norge og Polen er tett og godt. Spesielt innenfor handel, sikkerhet og forsvar har utviklingen vært positiv det siste tiåret. Det er nå over 100 000 polakker i Norge, og den langvarige økonomiske støtten til Polen gjennom EØS-midlene har også bidratt til det nære forholdet. Norske fagetater, bedrifter, forsknings- og kulturinstitusjoner tar del i dette samarbeidet.

Siden regjeringsskiftet i 2015 har Polen hatt en politisk utvikling som bekymrer. Det er vi ikke alene om å mene. Også andre land, EU og Europarådet har vært kritiske til en rekke reformer som den polske regjeringa har iverksatt. Særlig har reformen av justisvesenet vakt internasjonal bekymring.

I desember 2017 iverksatte Europakommisjonen EU-traktatens spesifikke sanksjonsprosedyre, artikkel 7, mot Polen for brudd på EUs grunnleggende verdier. Det var første gang den prosedyren ble tatt i bruk, og den understreker alvoret i situasjonen. Det er verdt å merke seg at prosedyren nå også er blitt initiert overfor Ungarn i Europaparlamentet, og det skjedde nå, den 12. september.

Bakgrunnen er at Europaparlamentet anser at manglende respekt for bl.a. ytringsfrihet, akademisk frihet og minoriteters rettigheter i Ungarn vil innebære en klar risiko for et alvorlig brudd på EUs grunnleggende verdier. Det er nå opp til EUs medlemsland å vurdere om de ønsker formelt å iverksette artikkel 7 også overfor Ungarn. Dette er, som dere kjenner til, en ganske lang prosedyre med mange trinn før man kommer i en sanksjonssituasjon.

I tråd med regjeringas strategi for samarbeidet med EU har vi aktivt støttet opp under EUs politikk for vern av rettsstatsprinsippene. Vi har gjentatte ganger tatt dette opp med polske kollegaer. Enn så lenge har endringene i Polen likevel fortsatt i høyt tempo, tross både nasjonal og internasjonal motstand. Vi ser at også andre deler av polsk samfunnsliv har blitt påvirket i negativ retning, f.eks. innenfor kultur, sivilt samfunn og mediepolitikk.

Norge har sammen med Island og Liechtenstein et unikt inntak i Polen gjennom EØS-midlene. Polen er den største mottakeren av EØS-midler og skal over den neste sjuårsperioden motta 809 millioner euro i støtte. Det vil si omkring 1 mrd. kr i året.

Forhandlingene med Polen om hva EØS-midlene skal brukes til, ble langvarige og utfordrende. Det gjaldt særlig hvordan programmet for støtte til sivilt samfunn skulle forvaltes, og det er ca. 10 pst. av midlene. Til slutt fant vi en løsning som respekterte giverlandenes ufravikelige krav om at midlene må forvaltes uavhengig av myndighetene. Tross denne enigheten har polske myndigheter de siste månedene forsøkt å justere prosedyren for valg av fondsoperatør for midlene til sivilt samfunn, gjennom en rekke møter på høyt nivå. Så langt har vi fått gjennomslag for våre synspunkter, godt støttet av Island og Liechtenstein.

Også i andre samarbeidsprogrammer som skal finansieres av EØS-midlene, ser vi at den polske regjeringa ønsker å vri samarbeidet i tråd med deres prioriteringer på dette feltet. Giverlandene har understreket at oppfølgingen må være i tråd med rammeavtalene som ble undertegnet i desember 2017.

Når samarbeidet blir mer utfordrende, kan det være lett å miste det overordnete målet av syne. Vi må holde fast ved EØS-midlenes langsiktige bidrag til sosial og økonomisk utvikling og de positive konsekvensene midlene har for kontakt over landegrensene med et av våre viktige samarbeidsland.

Vi kan ikke utelukke at utfordrende prosesser om EØS-midlene kan føre til økt oppmerksomhet om vårt forhold til Polen i tida som kommer. Vi vil stå fast på våre prinsipper og understreke EØS-midlenes bidrag til demokratiutvikling, en velfungerende rettsstat og et fritt og aktivt sivilt samfunn. Samarbeidet må være basert på grunnleggende rettigheter i tråd med signerte avtaler. Det er god og aktiv europapolitikk, og det gjør oss interessante for EU-systemet, som selv leter etter gode mekanismer for å påvirke medlemsland der politikken går på tvers av felles prinsipper.

Så et langt sprang til en gladnyhet, vil jeg si, for alle som har lyst til å se på favorittseriene sine, også når de er ute og reiser. Jeg snakker da selvfølgelig, som alle forstår, om tilgang til strømmetjenester og nett-tv i utlandet – den såkalte portabilitetsforordningen.

EU har det siste året vært veldig aktive på det digitale området. Blant annet jobbes det med reform av opphavsretten. Denne er forankret i Europakommisjonens strategi for det digitale indre marked – DSM-strategien. Det er foreslått en rekke ambisiøse tiltak for å skape et reelt indre marked for digitalt innhold og digitale tjenester. Portabilitetsforordningen ble vedtatt i 2017 som en av de første rettsaktene under DSM-paraplyen.

EUs portabilitetsforordning løser et opphavsrettslig problem som europeiske forbrukere har irritert seg over lenge: at når du er i utlandet, får du begrenset tilgang til nettbaserte abonnementstjenester for tv, film, musikk eller bøker. Ikke sjelden blokkeres innholdet i slike tjenester fordi rettighetene ikke er klarert for bruk i andre land.

Forordningen gir regler som skal sikre at abonnenter av nettbaserte innholdstjenester også får tilgang til de tjenestene ved midlertidig opphold utenfor landet de bor i. Abonnerer man på betalingstjenester som Netflix, TV 2 Sumo eller HBO, skal man altså ha samme tilgang til innhold og funksjon hele tida, uavhengig av om man er på reise i EØS-området eller hjemme. Det skal ikke betales noe ekstra for denne portabiliteten, og tilbyderen trenger heller ikke å klarere dette spesielt med rettighetshaver.

Men i utgangspunktet gjelder forordningen bare for betalingstjenester. For tilbydere av gratistjenester, som NRK nett-tv, er det valgfritt om de ønsker å omfattes av reglene.

Forordningen trådte i kraft i EU i april i år og gjelder nå i alle EUs medlemsstater. EØS-komiteen besluttet 6. juli å innlemme forordningen i EØS-avtalen, med forbehold om Stortingets samtykke. Kulturdepartementet har nå på høring, med høringsfrist neste uke, et forslag til endringer i åndsverkloven som gjennomfører forordningen også i Norge. På bakgrunn av den vil det i høst bli utarbeidet en proposisjon til Stortinget.

Så til handel og toll. Det har vært mye oppmerksomhet om EUs beskyttelsestiltak på stål på grunn av den amerikanske tollen. EU vedtok i juli å innføre midlertidige beskyttelsestiltak på import av stål. Bakgrunnen er, som vi har diskutert her i utvalget før, faren for at stålprodukter omdirigeres til Europa og sånn sett overfyller det europeiske markedet som en konsekvens av at USA har innført tollsatser på stål og aluminium.

Norge har i likhet med flere andre land sett på og gitt utrykk for at vi mener de amerikanske tiltakene er veldig bekymringsfulle. Vi er unntatt fra EUs beskyttelsestiltak. Det er gode nyheter for Norge og for norsk næringsliv. EUs begrunnelse for å unnta EØS-landene er at Norge og de to andre EØS/EFTA-landene, som en del av det indre markedet, er veldig tett integrert i EUs verdikjeder.

Vedtaket er en bekreftelse på EØS-avtalens betydning for Norge og norsk næringsliv. Både Norge og Sveits er sterkt integrert med EU – Norge gjennom EØS-avtalen og Sveits gjennom sine mer enn 120 bilaterale handelsavtaler. Begge land er eksportører av stål til EU, men Sveits er ikke unntatt fra tiltakene. Vårt unntak viser at EØS-avtalen gir et sterkere vern i denne type saker enn en omfattende handelsavtale, som Sveits har.

Jeg vil avslutningsvis si noen ord om Det europeiske forsvarsfondet, EDF. Fondet skal etter forslag fra Europakommisjonen etableres og finansieres som en permanent ordning gjennom EUs langtidsbudsjett i 2021–2027. Fondet har to formål. Det er for det første å stimulere medlemslandene til flernasjonal forsvarsforskning gjennom et forskningsprogram hvor Europakommisjonen kan dekke inntil 100 pst. av prosjektkostnadene. For det andre er det å stimulere til flernasjonalt materiellutviklings- og anskaffelsessamarbeid gjennom et industriutviklingsprogram hvor Europakommisjonen kan dekke 20–80 pst. av kostnadene i de ulike prosjektfasene.

Kommisjonen har foreslått å forplikte 13 milliarder euro til fondet i perioden 2021–2027. 4,1 milliarder euro vil gå til forskningsprogrammet, mens 8,9 milliarder vil gå til kapabilitetsprogrammet. Det forventes at ca. to tredjedeler av beløpene vil utbetales i sjuårsperioden.

I Europakommisjonens utkast til retningslinjer anbefales det at fondet skal være åpent for EFTA- og EØS-landene. Norsk deltakelse i forsvarsfondet vil kunne være viktig for norsk forsvar, forsvarsforskning og forsvarsindustri. Samtidig vil norsk deltakelse ha en betydelig inngangspris, og kostnadene bestemmes etter EØS-avtalens § 82 første ledd. Det vil også, som vi vet, ha en kostnad å ikke delta. Norske interesser og norske aktørers reelle muligheter i programmet må derfor vurderes før regjeringa forplikter seg til deltakelse.

Vi må gi en foreløpig tilbakemelding til EU om deltakelse i forsvarsfondet i februar 2020. Regjeringa vil derfor diskutere Det europeiske forsvarsfondet i høst sammen med norsk deltakelse i de øvrige forskningsprogrammene i EUs neste langtidsbudsjett.

Lederen: Tusen takk. Da åpner jeg opp for spørsmål. Det er først Jonas Gahr Støre.

Jonas Gahr Støre (A): Takk til utenriksministeren, som på mirakuløst vis har kommet seg fra Svalbard til Stortinget – imponerende!

Jeg har lyst til å stille noen spørsmål rundt brexit. Det første er: Hvis det blir et avtaleverk, både på vei ut og i den permanerende avtalen, hvor man skulle vurdere at britene får bedre løsninger enn vi har under EØS – det ville være to ikke sammenlignbare størrelser, fordi de neppe går inn i EØS, men hvor man kan se at de får tilgang, deltakelse som er bedre – hvordan vil regjeringen håndtere det? Og har vi noen dialog med EU om det er et kriterium de vurderer avtaleverket opp mot – altså det institusjonelle forholdet de har til EFTA-landene?

Jeg synes det er interessant det utenriksministeren sier om å speile de relevante bestemmelsene. Kan hun si litt mer om hva det egentlig betyr i praksis?

Det er mulig utenriksministeren var inne på det, men jeg spør allikevel: Det framkom i nyhetsbildet at Norge nå har fått grønt lys til å starte forhandlingene med Storbritannia, hvis jeg forsto det riktig. Hva betyr det? Er vi i gang med å se på hva regimet vil være for Norge og Storbritannia i en etter EU-situasjon?

Så har jeg lyst til å understreke at jeg tror de forhandlingene som materielt sett blir mest krevende, er fiskeriforhandlingene, og at vi bør være godt forberedt på det både teknisk og med hensyn til de miljøene i Norge som vil bli berørt.

Når det gjelder Polen, har jeg ett spørsmål, og det er: Ja, det er viktig å påse at de pengene vi gir, blir anvendt på riktig måte, men har det vært vurdert fra regjeringens side å stille spørsmål ved våre forpliktelser til Polen, om vi i det hele tatt skal holde oss på det nivået vi nå er på? Det er vårt viktigste bistandsland, hvis vi ser det i stort. Jeg ser ikke for meg at Norge ensidig skal gå til en innskrenkning av hva vi bidrar med til Polen etter avtalen, men EU knapper jo inn på en del av ordningene overfor både Polen og Ungarn. Er det da rimelig at vi utenfor, helt ukritisk, fortsetter å utbetale de samme summene?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): For det første synes jeg Gahr Støre hadde flere gode spørsmål, som jeg for så vidt også hadde på min liste.

Jeg tar det fra starten av: Utenriksministeren var så vidt innom Junckers tale. En av tingene som ble tatt opp der, og som også er blitt konkretisert i etterkant, går på dette med beskyttelse av yttergrense og grensestyrke. Jeg vil si at det er noe som reiser en rekke problemstillinger, og jeg vil spørre hva slags syn regjeringen har på det som så langt har kommet fram, og hva slags prosess en ser for seg opp mot Stortinget.

Så til brexit. I tillegg til det Gahr Støre har spurt om, vil jeg gjerne ha litt mer konkretisering av det utenriksministeren ikke vurderer som det mest sannsynlige scenarioet, men allikevel et scenario som en også er forberedt på, nemlig et scenario uten en avtale. Utenriksministeren nevner noen temaer som er viktige å finne en løsning på. Jeg er helt enig i at det er viktig å finne løsninger både innenfor luftfart og det som går på eksport av fisk når det gjelder veterinære bestemmelser bl.a., men allikevel er jo det et relativt begrenset område. Mitt spørsmål er: Hvis en kommer i en situasjon der det ikke blir noen avtale mellom EU og Storbritannia, hva er Norges ambisjon? Er det å få til en bilateral handelsavtale med britene? Er det å få til en avtale gjennom EFTA? Hva er det som er strategien, all den tid en ser det som en betydelig mulighet at det scenarioet òg kan oppstå, at det kan oppstå relativt raskt?

Så til det siste spørsmålet, som gjelder EUs beskyttelsestiltak på stål. Det er godt kjent at en har litt ulike vurderinger her. Jeg registrerer, som ett eksempel, at sist EU innførte ståltiltak, ble Norge omfattet. Nå har en gjennom et godt arbeid sørget for at vi har fått et unntak. Men det er to elementer EU har brukt i sin begrunnelse. Det ene er at en er tett integrert økonomisk. Det andre er at den påvirkning som vår eksport har på den totale handelen med stål, er såpass liten at det slik sett kan la seg begrunne å unnta oss. Da er spørsmålet, med hensyn til aluminium, som har vært sagt kan bli det neste punktet: Er det en tilsvarende argumentasjon som i så fall vil bli brukt for at Norge skal bli unntatt, dersom det skulle komme, eller har man en annen strategi?

Audun Lysbakken (SV): Takk for orienteringen. Jeg har noen spørsmål.

Jeg vil først si at det er bra regjeringen er forberedt på et «no deal»-scenario, for jeg tror det er veldig viktig at vi ikke utelukker at det kan bli utfallet. Gitt situasjonen i britisk politikk akkurat nå, er jo ikke det bare et spørsmål om hva som skjer på EU-siden, men også et spørsmål om det i det hele tatt vil være mulig å få en avtale gjennom parlamentet. Jeg tror det er veldig viktig at vi understreker betydningen av at vi forbereder oss på et sånt scenario.

Så har jeg et spørsmål som går litt i samme retning som det Gahr Støre hadde, for det har vært antydninger i media om at den norske regjeringen kommuniserer overfor EU at det er viktig for Norge at Storbritannia ikke får en bedre avtale enn vi har. Hvis det er sånn, synes jeg det er viktig at det kommuniseres til Stortinget, for det vil i hvert fall være sånn for flere av partiene her, tror jeg, at vi har det motsatte utgangspunktet, nemlig at om det skulle utvikles en form for samarbeid mellom EU og et utenforland som er bedre enn den avtalen vi har i dag, ville det være en god ting, ikke en dårlig ting, og åpne muligheter for Norge på sikt. Så om det signalet gis fra Norge til EU, synes jeg det er viktig at vi får en mulighet til å mene noe om det.

Når det gjelder Polen, vil jeg bare ha utenriksministerens bekreftelse på to ting. Det ene er at selvfølgelig er det uaktuelt for regjeringen å gi etter på de justeringene som polske myndigheter ønsker seg – det andre at det er et reelt alternativ for Norge å holde penger igjen. Det er viktig, mener jeg, at det alternativet finnes på bordet når en ser den reelle situasjonen vi er i nå, nemlig at vi bidrar med betydelige beløp til i hvert fall to regimer som blir mer og mer autoritære, og i en situasjon der det er, mener jeg, bekymringsfulle tendenser også i en del andre land – Kroatia f.eks. – som vil bli veldig oppmuntret hvis ikke reaksjonen mot Polen og Ungarn er tydelig.

Det siste spørsmålet er mye mindre alvorlig, men jeg bare lurer på dette med portabilitetsforordningen – for det er viktig for mange. Utenriksministeren nevnte ulike ting som det vil berøre, men vil det også berøre idrett og rettigheter til idrett?

Ingjerd Schou (H): Takk til utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg skal begynne på det sikkert minst viktige, men allikevel et mindre tema, som Lysbakken avsluttet med. Jeg forsto at når det gjelder NRK, altså den type sendinger, var det frivillig. Kan utenriksministeren utdype om det er frivillig for NRK, og hvem det er frivillig for, slik at man får klarhet i det? For jeg tror at selv om man ikke følger serier, kan nyhetsbildet være like aktuelt å ta en titt på.

Det er to ting til. Det ene er at jeg har lyst til å si at jeg er veldig fornøyd med at Norge er veldig tydelig på at vi støtter opp under det som på en måte er EUs posisjon i forholdet til Polen. Og selv om det nå går feil vei, har jeg lyst til å høre en vurdering når det gjelder EØS-midlene, som jo ikke skal brukes til velferdsøkninger – de skal brukes til å hjelpe til med demokratiutvikling, at vi håndhever rettsstatsprinsippene og sikrer menneskerettighetene. Da blir spørsmålet om våre midler, når det går gal vei, innrettes på rett måte, eller om vi skal holde noe tilbake, om de skal innrettes på en måte som kan motvirke at det går feil vei.

Det andre gjelder mediabildet og brexit, der jeg ser at noen har tatt til orde for et nytt referendum, men at statsministeren veldig tydelig avviser det. De spørsmålene jeg hadde på listen om brexit, er nå stilt, men ett punkt gjenstår, og det er: Kan utenriksministeren utdype den beredskapen vi skal ha, og har, hvis det ikke blir en avtale?

Une Bastholm (MDG): Takk for orienteringen.

Jeg bet meg litt merke i delen om brexit, om sjømateksporten. Hva er det vi er uenig om der i forhandlingene så langt, og hva er Norges posisjon når det kommer til veterinærkriterier?

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Det er veldig mange ting man kan kommentere her – også tanker om tiden fremover. Men noe hører kanskje til internt i regjeringen, og noe hører til i dette rommet.

Jeg har en generell kommentar når det gjelder Polen og Ungarn. Det er veldig viktig at man ikke fordømmer, men forsøker å forstå strømningene som finnes i disse landene, og også i mange andre land. Jo mer man fordømmer, jo mer skyver man disse landene fra seg. Jeg tror ikke det er så veldig klokt det som flere rundt bordet her sier, at man skal straffe og ikke gi osv. for å få dem på plass i det mønsteret vi ønsker at de skal være. – Det var en kommentar.

Det som er det viktigste for meg her, er dette forsvarsfondet som vurderes opprettet. Det er veldig viktig at vi ser at vi ikke har tilsvarende interesser som de større europeiske landene har. Vi har faktisk mer motstridende interesser. Vi er relativt små. Vi er store gjennom størrelsen på landet vårt, men vi er små i en europeisk-amerikansk sammenheng. Vi er helt avhengig av et godt forhold til amerikansk forsvarsindustri. Det er der vi både utvikler ny teknologi og tjener penger, og vi får smitteeffekter på andre teknologiområder. Det er ikke tilfellet med Europa. Spesielt Frankrike og Tyskland har en stor interesse av å trekke Norge ut fra det bilaterale samarbeidet med USA, og få dem mer over i en europeisk retning. Det er uheldig overfor vår nærmeste allierte, USA, og det er også uheldig for norsk forsvarsindustri, men veldig fordelaktig for tysk og fransk forsvarsindustri. Jeg vil advare mot at vi stiller oss for positive til det. Jeg synes vi har vært litt for positive til nå. Hvis vi prøver å gå inn i dette forsvarsfondet i 2020, er det noe jeg er veldig uenig i uavhengig av betingelsene for det, for det får konsekvenser enten de er uttalt eller ikke uttalt.

Lederen: Jeg har et par spørsmål selv.

Det ene gjelder det mange har vært inne på, konsekvenser for Norge om det ikke blir en avtale. Den britiske regjeringa har bestilt 80 analyser om hva som blir konsekvensen hvis det ikke blir en avtale. Hva er regjeringas forberedelser når det gjelder norske interesser dersom det ikke blir noen avtale mellom Storbritannia og EU?

Det andre spørsmålet er knyttet til det som har vært diskutert mange ganger her: Vil utenriksministeren utelukke at Storbritannia blir en del av EØS-avtalen? Også dette knyttet til medlemskap i EFTA ber jeg henne redegjøre for.

Til slutt vil jeg bare legge til at strømmetjenester er en ubetinget fordel. Med tanke på at NRK har vært vanskelig å laste ned i en del land, kan jeg redegjøre for at tv-serien Side om side nå kan strømmes på iPad fra Kina – og det er en stor fordel!

Vær så god, utenriksminister.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg tar det siste som et godt tegn på mye. Det kan jo hende det til og med er langt utenfor EUs portabilitetsforordning, men det er allikevel viktige framskritt.

Det er flere spørsmål som har omtrent samme innramming rundt brexit, så i stedet for å gå kronologisk igjennom, tror jeg jeg prøver å gi litt overordnede svar på det som er hovedpoengene.

Bare for å ta det først: Jeg har også av og til hørt og sett i pressen at Norge skulle ha en ambisjon om å unngå at Storbritannia får en bedre avtale enn Norge. Det har vi selvsagt ikke. Det verken sies eller arbeides det for. Det er helt og fullt et forhold mellom Storbritannia og EU. Som jeg sa, vi er ikke part i forhandlingene. Vi har heller ingen påvirkning på hva forhandlingsresultatet blir.

Det eneste vi har vært veldig opptatt av, og som vi også har kommunisert utad til Storbritannia og EU, er følgende to ting: Det ene er at vi selvsagt ser det som mest tjenlig med en ryddig brexit snarere enn et «no deal»-scenario, eller et scenario hvor det er mange løse tråder og kanskje til og med en forskyvning av fristen, for det vil skape veldig mye usikkerhet ikke minst for norsk næringsliv om hva som da blir situasjonen.

Det andre vi har sagt, og som er en posisjon som deles av EU, er at vi er veldig opptatt av integriteten til det indre marked, altså at man ikke skal kunne splitte opp de fire frihetene og sånn sett ødelegge det indre marked. Det er to veldig viktige posisjoner. Det handler om at vi er opptatt av at vi skal ha et veldig nært forhold til britene og et nært handelsforhold også etter brexit. Men vi må samtidig være klar på at for norske interesser er det klart at det å bevare integriteten til det indre marked, som gir oss felles kjøreregler, markedsadgang, felles standarder osv., er uhyre viktig for Norge siden 80 pst. av eksporten vår går til EU. Det gjelder også muligheten til f.eks. å hente inn arbeidskraft når vi trenger det.

Så kan man diskutere hva som vil gi britene en bedre avtale. Det vi ser veldig tydelig, er at ulike former for handelsavtaler uten det dynamiske rammeverket som EØS-avtalen gir, vil på mange måter være veldig vanskelig å karakterisere som en bedre avtale. Men igjen, det er helt opp til Storbritannia og EU – hva britene ønsker, hva EU ønsker, og hva de klarer å bli enige om. Det legger ikke vi oss bort i. Men vi er som sagt opptatt av de to pilarene, og vi er opptatt av – for å komme til spørsmålet fra Gahr Støre – å kunne speile relevante deler. Hvis vi klarer å gjøre det, og hvis vi får en avtale mellom Storbritannia og EU som er god på mange sentrale områder, er det klart at hvis vi kan speile det regelverket inn i EØS/EFTA, vil det spare oss for mye arbeid ved at vi på en måte kan fortsette som før på mange områder. Det vil ikke bli sånn på alle områder. Det gjenstår å se hvilke områder det ikke blir sånn eller blir sånn – avhengig av hva avtalen blir.

Dette er litt av frustrasjonen med situasjonen sånn den er, at vi kan per nå bare planlegge for mange ulike scenarioer. Vi kan ikke begynne med selve forhandlingene. Vi kan begynne med diskusjonene uformelt, det er det ikke noe i veien for, men ikke selve forhandlingene. Det gjør at vi fortsatt planlegger for alle mulige eventualiteter.

Signalet fra EU er også at de er veldig opptatt av å hegne om EØS-avtalen, for de ser også de åpenbare fordelene med den. Derfor er det også noe vi diskuterer mye, selvsagt.

Så vil jeg bare ta sjømateksport først, som Une Bastholm var inne på. Det er ingen uenighet der, men hvis det blir et «no deal»-utfall, faller regelverket bort. Da må vi skaffe et regelverk som gjør at vi kan få til sjømateksporten. Det er altså ingen uenighet, det er mer et spørsmål om regelverket finnes der eller ikke hvis en sånn situasjon skulle oppstå.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke ambisjoner vi har for et «no deal»-utfall, er det ikke på noen måte et ønskelig utfall. Det gjør vår og alle andre lands jobb betydelig mer komplisert fordi vi da må begynne på scratch, alle land med, å forhandle. Det vil være en veldig tidkrevende prosess også. Men jeg tror nok at det som er et av hovedpoengene i denne sammenheng, er å forsøke å begrense de negative konsekvensene kanskje spesielt for norsk næringsliv. De er veldig avhengig av den markedsadgangen vi har også til Storbritannia. Husk at vi eksporterer mye til Storbritannia. Vi tilbyr Storbritannia nær 40 pst. av all gassen de konsumerer i tillegg til veldig mye annet, selvfølgelig. Det er viktig at vi ikke kan ha andre løsninger på indre marked-spørsmål enn det EU har. Det vil også være en faktor som teller med her.

Vi har sagt mange ganger, og det er det vi jobber ut fra, at vi ønsker å forhandle fram et så bredt og så dypt forhold til Storbritannia som mulig etter brexit.

Noe av det vi bekymrer oss litt over nå, er kapasiteten på britisk side dersom det skulle bli et «no deal»-scenario. Da skal de forhandle med mange, og da vil de være i en veldig vanskelig posisjon i utgangspunktet. Det er nettopp derfor også poenget med å speile relevante deler av en eventuell avtale mellom EU og Storbritannia er så viktig, fordi det vil spare alle for mye arbeid og gjøre ting enklere.

Polen er et stort spørsmål. Vi utvikler nå programmer i samarbeid med polske myndigheter, og det gjør vi med alle der EØS-midlene er involvert. Det er programmer som skal være i tråd med de MoU-ene som er inngått, altså de rammeavtalene som er inngått. Avtalen med EU spesifiserer også at programmene skal være i tråd med de grunnleggende verdiene. Det er det vi jobber ut fra, selvsagt.

Det spørsmålet som særlig gjelder Polen, var jo gjenstand for mye diskusjon også før inngåelsen av MoU-en. Den ble ikke signert før i desember i fjor, fordi det var langvarig uenighet om rammene rundt bruken av EØS-midlene. Når spørsmålet så kommer om vi vurderer, som Lysbakken spør om, å holde tilbake midler, er svaret på det ja. Det handler rett og slett om at EØS-midlene er en pakke. Man kan ikke bare plukke ut en del og så bli enige om alt det andre – dette er en pakke. Sivilsamfunnsmidlene står, som jeg sa, for omtrent 10 pst. av EØS-midlene i de ulike landene. Det som er dilemmaet med ikke å inngå en avtale, som også da inkluderer sivilsamfunnsmidlene, er nettopp at i mange av de samfunnene der vi ser vilkårene for sivilsamfunnet bli betydelig verre, er EØS-midlene veldig ofte nesten den eneste finansieringen av sivilsamfunnet som finnes. Så det er et dilemma, det skal jeg være ærlig å innrømme, og det er vanskelig å vite hva som i den gitte situasjonen vil være riktig: å ta vekk alt for å markere og da også risikere å ta vekk det lille som er av finansiering av sivilt samfunn.

Til spørsmålet om å gi etter for kravene, har vi vært veldig tydelig. Jeg har hatt noen, jeg vil kalle det ikke helt hyggelige, møter med polske regjeringsmedlemmer, men det er helt nødvendig. Det er helt nødvendig også å fortelle at man kan ikke endre spillereglene underveis – rett og slett fordi vi har funnet fram til kompromisser som ivaretar hensynet til begge parter på en god måte. Jeg har også aktiv dialog med Liechtenstein og Island om dette, selvfølgelig, og vi står sammen om dette. De er helt enig i måten å håndtere det på, og er også selvfølgelig enig i at dette er en pakke, som ikke kan splittes opp, hvor du kan «cherry pick» det du liker og la være med andre ting.

Så til spørsmålet fra Gahr Støre om fiskeriforhandlinger. Vi er godt forberedt på det også på teknisk side. Det jobber Nærings- og fiskeridepartementet og fiskeriministeren mye med, for det er klart at dette kan bli en vanskelig sak.

Spørsmålet fra Gjelsvik dreide seg om Junckers tale og grensestyrke. Vi har også bidratt til Frontex med skip, og vi har også bidratt finansielt. Det hersker fortsatt litt usikkerhet om hva forslaget hans eller det han tok opp i talen, konkret vil innebære. Noe av jobben nå på det uformelle toppmøtet og toppmøtet som skal være i oktober, er å samle trådene både fra den enigheten som kom i juni, som er skjør på mange måter og ikke så veldig konkretisert, og noe av dette som kom her. Hva det vil føre til til syvende og sist, vet vi ikke ennå, men vi følger dette nøye, for vi har selvfølgelig også interesse av at man finner felleseuropeiske løsninger på en del av disse områdene. Vi har også tradisjonelt ytt noen frivillige bidrag til det fordi vi mener at her er det viktig.

Til spørsmålet om aluminium: Vi har foreløpig ingen indikasjoner på at EU kommer til å gjennomføre tilsvarende for aluminium. De begynte en foreløpig undersøkelsesprosedyre – den tar jo normalt to år – men vi har ennå ikke fått noen indikasjoner fra EU på at de kommer til å gjøre noe.

Når det er sagt, vil jeg skynde meg å legge til at det som har skjedd de siste dagene, med ytterligere opptrapping av handelskonflikten mellom USA og Kina, selvfølgelig også kan få konsekvenser for EU. Det må vi i så fall komme tilbake til – hvilke konsekvenser det får.

Det er klart at noe av det vi har vært bekymret for, er at man nå skal legge ekstra toll på bl.a. bildeler, som jo er et ganske stort marked for Norge, der aluminium er en ikke ubetydelig komponent. Foreløpig har vi ikke sett det, men vi er samtidig veldig opptatt av at vi skal komme til gode løsninger med EU også der.

Til spørsmålet om hva ambisjonene er uten en avtale, om den skal gå bilateralt, gjennom EFTA eller hvordan: Igjen vil veldig mye avhenge av hva situasjonen blir. Vi planlegger for alle mulige situasjoner, men vi kan også komme i en situasjon hvor f.eks. vi og Island har ulike interesser på noen områder, og at det da er noe vi må gjøre nasjonalt, istedenfor f.eks. gjennom EFTA. Så det kommer rett og slett an på sitsen etterpå. Vi planlegger for alt, og så må vi gjøre en vurdering av hva som best ivaretar våre interesser.

Til britisk politikk – det tror jeg det kan være greit å knytte noen kommentarer til: Jeg avslører ingen stor hemmelighet når jeg sier at Theresa May er i en veldig vanskelig situasjon innenrikspolitisk. Det er vanskelig å få flertall for noe som helst i parlamentet. Det er flere som tar til orde for at denne «Chequers proposal» som ble lagt fram, er det eneste det kan være mulig å få flertall for, men det er heller ikke gitt at det er det.

Det skal være partikongress i det konservative partiet nå i begynnelsen av oktober. Det kan bli en ganske interessant runde. Jeg tror man skal forvente at brexit selvfølgelig kommer til å prege dagsordenen, det tror jeg ikke det er noe hemmelighet rundt. Men det kan også bli en ganske krevende politisk sits i det hele og store. Hvilke fullmakter til forhandling Theresa May faktisk får av sitt eget parti, kommer til å være ganske avgjørende.

Foreløpig har også Labour vært ganske stille rundt en del av disse spørsmålene og sånn sett ikke tonet så mye flagg, og det blir derfor også viktig å vurdere hva de kommer til å gjøre, gitt et bestemt forhandlingsutfall.

Det er stadig flere som for så vidt snakker om en ny folkeavstemning, det har vært noen «frontbenchere» i Labour som har snakket om det også, men det er foreløpig ikke såpass unisont at det er grunn til å tro at det kommer til å skje med det første. Men igjen: Etter hvert som månedene nå går fram mot 29. mars, og det kanskje er mer og mer sannsynlig med et «no deal»-scenario – selv om vi mener det fortsatt er mest sannsynlig at det blir en enighet – eller at man bare ikke kommer videre fordi ingen firer på posisjonene, er det klart at det kravet kan komme til å øke i styrke. Spørsmålet er da om det ikke bare kommer til å polarisere en allerede polarisert debatt ytterligere, på begge sider, altså både de som er «hard brexiters», og de som gjerne vil bli.

Det å spå om britisk politikk om dagen skal andre få lov til å gjøre, det skal ikke jeg gjøre.

Så til forsvarsfondet: Vi har som sagt ikke tatt noen beslutning rundt det ennå, og det skal vi heller ikke gjøre før om en stund. Men det er klart at vi har ønsket – fra lang tid tilbake egentlig – å knytte oss tett opp til forsvarsindustrien også i Europa, rett og slutt av den enkle grunn at den konsolideres. Det gir gode muligheter for norsk industri, norsk forsvarsindustri, og det er selvfølgelig også av interesse for norsk forsvarsindustri, fra alt fra forskning til kapabilitetsutvikling. Vi har jo vært med i European Research Agency over tid, og det har også gitt oss viktige inntak i de prosessene.

Men det er samtidig viktig å peke på at noe av målsettingen med dette til syvende og sist er å kunne få til mer europeisk samarbeid om utvikling og anskaffelser. Det er det altfor lite av. Christian Tybring-Gjedde kjenner godt til dette også fra tidligere, fra sin tid i Forsvarsdepartementet, at det finnes ganske mange ulike varianter av de fleste materiellsystemer i Europa, som ofte gjør interoperabilitet vanskelig. Så det er det endelige målet.

Til slutt til Huitfeldts spørsmål, om vi utelukker EØS for Storbritannia: Som jeg har sagt mange ganger: Det er først og fremst Storbritannia som har utelukket det for Storbritannia, og det går på tvers av begge partiene. Vi ser ikke noen endring i det. Det litt interessante – må jeg si – er at når man snakker om EØS-spørsmålet i Storbritannia, de politikerne som gjør det, er det ingen som nevner EFTA. Så det er noe overraskende, hvordan de ser for seg at tilknytningen i så fall skal være til EØS, for det er jo to tilknytningspunkter inn til EØS; det er EU, og det er EFTA. Så det er litt interessant på en måte å forsøke å analysere hvordan de i så fall ser for seg en inntreden, under hvilke forutsetninger, og det har det foreløpig vært vanskelig å få et nærmere svar på.

Det er klart at det som er hovedpoenget med den britiske uttredenen, er at de ikke ønsker fri bevegelse av personer, de ønsker ikke felles regelverk og standarder med EØS, og det må man akseptere. Det vi har sagt, er at skulle britene endre mening, må vi selvfølgelig diskutere det. Men da må poenget være at det som er vår kjerneinteresse, som jeg var inne på innledningsvis, nemlig et indre marked som beholder sin integritet, må være en grunnforutsetning for det.

Så til spørsmålet om hvordan man forbereder det overfor norske interesser: Jeg tror vel det viktigste å si der, er at vi jobber veldig godt på tvers av departementene, for som alle her vet veldig godt, er mesteparten av europapolitikken innenrikspolitikk. Det er nettopp derfor fagdepartementene er så viktig i de sammenhengene, og at de har forberedt seg godt og forbereder seg godt. Vi jobber på tvers i regjeringa også med nødvendig lovgivningsteknisk arbeid som uansett må komme som følge av brexit. Vi jobber veldig tett med norsk næringsliv, og det møtet som skal være igjen i morgen, er et bilde på det, og vi forsøker så godt vi kan å informere så mye som mulig om det vi vet til enhver tid.

Men igjen: Når vi ikke sitter som en del av forhandlingene og på mange måter er prisgitt det forhandlingsresultatet EU og Storbritannia kommer fram til, kan vi per nå ikke gjøre så veldig mye annet enn å forberede alle mulige scenarioer, informere så godt vi kan, og ha så mye dialog vi kan.

Lederen: Da har Sigbjørn Gjelsvik tegnet seg. Jeg setter strek under hans innlegg.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Først til hvorvidt EFTA er noe tema: EFTA blir også tatt opp som tema, eksempelvis når EFTA/EØS-delegasjonen har hatt møter med britiske parlamentarikere, EFTA har vært tatt opp i interpellasjonsdebatt i Underhuset, det har vært tema for rapporter. Så det er også et tema i den britiske debatten, selv om jeg er helt enig i at det ikke har vært et offisielt standpunkt fra verken det konservative partiet eller Labour.

Men grunnen til at jeg tok ordet igjen, var svaret på det som går på et «no deal»-scenario. For jeg synes det fortsatt framstår veldig diffust hva som er Norges strategi i en situasjon der det enten ikke blir noen avtale i november, når EU og Storbritannia har satt sin tidsfrist, eventuelt at den avtalen blir avvist i Storbritannia i f.eks. januar/februar neste år. Hva er da Norges posisjon? En har heller ikke – så langt – fra regjeringens side lagt fram noen analyse av de ulike alternativer og styrker og svakheter ved dem, eksempelvis et EFTA-medlemskap for britene, som f.eks. da ville gitt full tollfrihet for norsk fiskeeksport, men som selvsagt kunne hatt noen andre konsekvenser ved seg, eventuelt en tredjelandsavtale med EFTA og Storbritannia, eller en bilateral avtale mellom Norge og Storbritannia, eventuelt en kombinasjon av de to siste.

Så spørsmålet er: Hva slags analyser blir gjort, hvordan vil de analysene tilflyte Stortinget, og hvordan ser en for seg å involvere Stortinget i en situasjon der et «no deal»-scenario vil kunne oppstå?

Lederen: Flere er ikke inntegnet, og da gir jeg ordet til utenriksministeren – vær så god.

Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide: Jeg skulle ønske jeg kunne gi veldig klare svar på hva som kommer til å skje ved et «no deal»-scenario, men det kan jeg ikke, rett og slett av den enkle grunn at det er helt avhengig av hva forhandlingsresultatet blir. Det gjelder særlig, i veldig sterk grad, tilknytningen til det indre marked, for selv om man ikke får en helhetlig avtale, er det ikke utelukket at britene vil kunne ønske å fortsette på noen områder. Jeg har f.eks. sagt at de ønsker å fortsette i mange av byråene, eller i hvert fall en utvalgt del av byråene. Hva vil det ha å si?

Analysene av de ulike alternativene gjøres fortløpende, og det er klart at det hadde vært mye enklere for oss og for alle andre hvis det per nå hadde begynt å avtegne seg omtrent hvor dette ville gå, også med en avtale. Men det vet vi jo heller ikke ennå. Så med tanke på spørsmålet knyttet til både EFTA, tredjelandsavtaler, bilaterale avtaler – ja, hvis det er sånn at alle EØS/EFTA-landene ser seg tjent med å ha en felles posisjon overfor Storbritannia, kan det være en mulighet, men det er ikke gitt at det kommer til å være på den måten. Hvis vi ser at vi er best tjent med bilaterale avtaler, og det også er det Storbritannia ønsker, er det en mulig vei å gå.

Men det er klart at vi er i den situasjonen at inntil det begynner å avtegne seg et tydeligere bilde, er det vi kan gjøre, å analysere situasjonen og se hvordan de ulike ting vil slå ut for Norge, så godt det går, eller så langt det lar seg gjøre, per nå. Det er klart at dette vil vi selvfølgelig også komme tilbake til Stortinget med, når vi begynner å se konturene av det.

Jeg vil tro at vi i alle fall i november vet nokså sikkert om det blir en avtale eller ikke. Grunnen til at jeg sier det, er at når november er satt som en slags deadline, er det rett og slett fordi det ikke er tid til å ratifisere fram til 29. mars 2019 hvis det ikke er klart i november. Så med mindre man får til noe innen november er omme, er det veldig vanskelig å se for seg det.

Noen har luftet tanken om at man skulle forlenge perioden for forhandling, altså at utmeldingen kommer senere, men det er heller ingen enkels sits, fordi det nettopp på grunn av den usikkerheten som er, også skapes betydelig usikkerhet i næringsliv og i økonomi. Det tjener ikke Storbritannia, det tjener ikke EU, det tjener ikke oss.

Vi kan heller ikke gå inn og vurdere hva som er mest sannsynlig at britene gjør, dersom det blir en avtale. Det som er mye av dilemmaet her, er at vi kan komme i en situasjon, som Gjelsvik selv også nevner, at det er framforhandlet en avtale som så blir avvist i parlamentet. Da går vi på kort tid fra en situasjon der vi tenker oss at vi kan speile relevante deler, til en situasjon der parlamentet avviser. Hva vilkårene for avvisningen vil være, om alt avvises, og hvordan man da skal gå videre, vet vi jo ikke.

Nettopp derfor er vår – jeg holdt på å si – beste bruk av tid nå å kartlegge alle mulige alternativer og scenarioer, drive lovgivningsarbeid, gjøre alt klart og rett og slett avvente hva resultatet blir, og så velge det alternativet som da ivaretar norske interesser best.

Lederen: Flere er ikke inntegnet.