Fung. leder: Da gir jeg ordet til arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie.

Statsråd Anniken Hauglie: Takk for det.

Det er flere viktige EU-saker innenfor arbeids- og sosialfeltet som er aktuelle for tiden, og jeg er glad for at jeg har fått anledning til å komme hit og redegjøre for noen av disse sakene.

Jeg vil starte med innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Her er det nylig tatt et norsk initiativ overfor EU-kommisjonen. EØS- og EU-ministeren omtalte dette i den halvårlige redegjørelsen for Stortinget om viktige EU- og EØS-saker 23. november, men jeg vil utdype det noe mer i møtet her.

Arbeidslivskriminalitet er en betydelig utfordring i norsk arbeidsliv. Det er snakk om organisert kriminalitet på områder som skatt, trygd og arbeidsforhold. I EU snakker man gjerne om «undeclared work», som dekker mange av de samme felles utfordringene som er omfattet av begrepet arbeidslivskriminalitet. EU har nylig tatt viktige initiativer for å fremme gode og rettferdige forhold i arbeidslivet og styrke samarbeidet mellom offentlige myndigheter. Jeg kan bl.a. nevne håndhevingsdirektivet og forslag om revisjon av utsendingsdirektivet.

Arbeidslivskriminalitet representerer en felles utfordring for alle europeiske land. Som EØS- og EU-ministeren tidligere har nevnt, deltok statsminister Solberg på et toppmøte om arbeids- og sosialpolitikk i Gøteborg 17. november i høst, hvor Sveriges statsminister Löfven sammen med EU-kommisjonen var vertskap. I forkant av toppmøtet sendte statsministeren et brev til EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, hvor hun på vegne av regjeringen foreslo et styrket samarbeid mot arbeidslivskriminalitet på europeisk nivå. Vedlagt det brevet lå det en rapport med beskrivelse av de norske erfaringene med innsats mot arbeidslivskriminalitet og forslag til områder hvor det kan være aktuelt med nærmere samarbeid med EU og de enkelte medlemslandene.

Samarbeid på tvers er en rød tråd i disse forslagene. Sakene knyttet til arbeidslivskriminalitet har ofte internasjonale forgreininger. I mange tilfeller snakker vi om rene kriminelle nettverk med virksomheter som flytter seg hurtig fra land til land. Gjennom vår egen erfaring med regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet har vi lært at samarbeid på tvers er helt nødvendig for å kunne bekjempe de sammensatte utfordringene med arbeidslivskriminalitet. Så samarbeid er nødvendig mellom flere aktører.

Det er for det første nødvendig med samarbeid i arbeidslivet. På dette området har vi i Norge en felles virkelighetsoppfatning mellom partene og myndighetene, og jeg opplever også at dialogen er god.

Det er også nødvendig med styrket samarbeid mellom myndighetene. På nasjonalt nivå er det de siste årene etablert samarbeid mellom politiet, skattemyndighetene, Nav og Arbeidstilsynet som en av hovedpilarene i regjeringens tilnærming. Syv a-krimsentre, hvor etatene arbeider sammen og bruker sine samlede virkemidler slik at den kriminelle aktiviteten stanses, er blitt opprettet de siste par årene.

Et siste forhold er styrket samarbeid på tvers av landegrenser. Mange saker kan bare løses dersom flere lands myndigheter går sammen om oppgaven. Bedre ID-kontroll, felles informasjonstiltak og systemer for informasjonsdeling mellom etater er blant tiltakene som regjeringen ønsker å drøfte med EU-kommisjonen og medlemslandene. I rapporten som vi sendte, tar regjeringen også opp spørsmålet om det på europeisk nivå kan være hensiktsmessig med en samlet, felles strategi mot arbeidslivskriminalitet, slik at en kan se hele bredden av de utfordringene som vi står overfor.

EU-kommisjonen har nylig lansert planene om å opprette en «European Labour Authority» som et nytt samarbeidsorgan på arbeidslivsområdet. Regjeringens initiativ om styrket europeisk samarbeid mot arbeidslivskriminalitet vil også kunne ses i sammenheng med nettopp dette initiativet. Forslaget er foreløpig i støpeskjeen, men Kommisjonen har antydet at bl.a. analyse og risikovurdering, koordinering av tilsyn over landegrensene og tvisteløsning der det oppstår uenighet mellom medlemslandene knyttet til arbeidsmobilitet, kan være mulige arbeidsoppgaver for en slik myndighet. Kommisjonen har lansert en offentlig høring om dette initiativet, som pågår fram til 7. januar.

På toppmøtet i Gøteborg diskuterte stats- og regjeringssjefene flere viktige temaer, og generelt var det også stor enighet om behovet for at EU har en klart forankret sosial dimensjon. President Juncker understreket at en sterkere, mer demokratisk og mer rettferdig union må bygge på anstendige jobber, inkluderende vekst og like muligheter.

Den europeiske pilaren om sosiale rettigheter ble proklamert av Europaparlamentet, Rådet og EU-kommisjonen i fellesskap på møtet. Pilaren er ment å være et slags kompass med 20 prinsipper og rettigheter som skal sørge for bedre arbeids- og leveforhold i Europa. Forslaget om en slik pilar kommer som en erkjennelse av at det er viktig å styrke den sosiale dimensjonen i EU-samarbeidet. Det var bred enighet om behovet for fortsatt sosial utjevning og behovet for videre tiltak for å styrke deltakelsen på arbeidsmarkedet, sikre anstendige arbeidsforhold og fasilitere overgangen mellom jobber. Det ble også understreket. Viktigheten av å legge til rette for et godt partssamarbeid ble også trukket fram.

På disse punktene mener jeg at vi allerede har mye på plass i Norge. En rekke prinsipper og rettigheter som inngår i pilaren, vil kreve ytterligere lovgivningsinitiativer for å bli effektive. Kommisjonen har allerede tatt flere konkrete initiativer knyttet til eksisterende regelverk. Dette omfatter bl.a. gjennomførte konsultasjoner om mulige endringer i direktivet om skriftlige arbeidskontrakter og forslag om et direktiv om bedre balanse mellom arbeid og privatliv for foreldre og omsorgspersoner. Disse initiativene kan få konsekvenser for Norge som deltaker i EØS-samarbeidet, og vi vil selvfølgelig også følge tett det arbeidet som gjøres, sånn sett.

Vi deltar på flere arenaer i det europeiske samarbeidet knyttet til arbeidslivet. Jeg kan nevne deltakelse i den europeiske plattformen mot svart arbeid. Arbeidstilsynet er med som observatør i den plattformen, på vegne av norske myndigheter. Observatørstatusen begrenser ikke tilsynets mulighet til å delta og uttrykke seg i arbeidet i plattformen. Arbeidstilsynet har også informert om at plattformen er en god arena for å dele erfaringer med svart arbeid i bred forstand. Arbeidstilsynet har deltatt på de fleste møtene, og også Skatteetaten og kemneren har deltatt på seminarer som var av spesiell interesse for dem.

I tillegg har Arbeidstilsynet inngått bilaterale samarbeidsavtaler med flere europeiske land. Etter at EØS- og EU-ministeren og jeg vinteren 2016 inviterte Bulgaria, Litauen, Polen og Romania til et samarbeid mot arbeidslivskriminalitet, har Arbeidstilsynet underskrevet samarbeidsavtaler med de tre førstnevnte landene og er i sluttfasen med å ferdigstille en avtale med Romania. I tillegg har Arbeidstilsynet startet samtaler med Estland med tanke på samarbeid med dem. Disse avtalene har tre hovedelementer: praktisk samarbeid om tilsyn, deling av god praksis og informasjonstiltak overfor arbeidstakere og arbeidsgivere lokalt.

Det har allerede vært noen tilsynssaker med samarbeid over landegrensene. EØS-midlene gir oss muligheten til å finansiere slike samarbeidstiltak. Arbeidstilsynets vurdering er at arbeidstilsynene i de nevnte landene også ønsker å samarbeide med Norge, og at samarbeidet oppleves som nyttig. På denne måten følger vi fra norsk side opp med konkrete bidrag for å gjennomføre målsettingen om styrket europeisk samarbeid mot grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet.

EU-kommisjonens forslag til endringer i utsendingsdirektivet og prosessen i EU er det også naturlig å si noen ord om her. EØS- og EU-ministeren omtalte denne saken kort i Europautvalgets møte 25. oktober og i den halvårlige redegjørelsen for Stortinget 23. november. Kommisjonens forslag, som ble lagt fram i mars 2016, har altså som mål å finne riktig balanse mellom fri flyt av tjenester, beskyttelse av arbeidstakerne og rettferdige konkurransevilkår for lokale og utenlandske virksomheter. Dette initiativet har også den norske regjeringen ønsket velkommen.

Et viktig ledd i dette er å nedfelle prinsippet om lik lønn for likt arbeid på samme sted i stedet for dagens prinsipp, som tar utgangspunkt i minstelønn. Det synes nå å være mer eller mindre enighet om dette på EU-nivå. Både Rådet og Parlamentet har dette som utgangspunkt i sine mandater til de såkalte trilogiforhandlingene som nå pågår.

Det har vært viktig for den norske regjeringen å understreke at endringer i utsendingsdirektivet ikke må føre til en begrensning i statens handlingsrom til å bestemme hvordan lønnsbegrepet skal defineres i nasjonal rett. I både Rådets og Parlamentets tekster er dette viktige prinsippet også tydeliggjort, noe som fra norsk ståsted er positivt.

Et annet viktig element i endringsforslaget er forslaget om å begrense utsendingsperioden, dvs. definere hvor lenge en utsendt arbeidstaker kan jobbe i et annet EU-land uten å være fullt ut omfattet av lønns- og arbeidsvilkårene i vertslandet. EU-kommisjonen foreslo å sette grensen til 24 måneder, men i Rådets tekst ble begrensningen satt til 12 måneder, med mulighet for ytterligere 6 måneders forlengelse.

Det er positivt at det foreslås å fastsette en bestemt lengde på utsendingsperioden. Dette vil gi klarere regler å forholde seg til og bidrar til å gjøre håndhevingen av arbeidsvilkårene enklere. Samtidig mener jeg de foreslåtte tidsbegrensningene balanserer hensynet til tjenesteflyten i det indre markedet og hensynet til målsettingen om å styrke arbeidstakerrettighetene til dem som har forholdsvis lang tilknytning til det norske arbeidsmarkedet. Så både en utsendingsperiode på 24 måneder og en på 12 pluss 6 måneder bør derfor være akseptabelt for Norge.

I alle tilfelle gjenstår det å se om Rådet og Parlamentet kommer til enighet om en tekst, og i så fall hva som blir det nærmere innholdet i denne. Dersom det blir enighet, kan endringene i utsendingsdirektivet sannsynligvis bli vedtatt tidlig i 2018. Det vil da være en sak som vi naturlig nok kommer til å følge tett, også fra norsk side.

Fung. leder: Jeg har en umiddelbar kommentar, for det første til betegnelsene her. I andre sammenhenger snakker man både om utstasjoneringsdirektivet – utestasjoneringsdirektivet, har jeg også hørt si, og det leder nærmest tankene hen på Utenriksdepartementet, hvor man er utstasjonert – og på den annen side om utsendingsdirektivet, som jo kan få noen til å tro at vi er midt oppi asylreturer. Kunne vi bli enige om hva vi kaller dette fremover? Da kan det være en god veiledning å legge seg på de danske oversetternes bruk, så vi ikke lager en unødig barriere når vi diskuterer dette, f.eks. i Norden.

I samme begrepsavdeling får vi vel også si til dem som lurer på hvor det er blitt av søylene oppi EU-samarbeidet, at pilarer og søyler altså er det samme. Da kan vi hvile rolig og forstå at vår barnelærdom holder.

Men så til substansen: Når EU nå utvikler en sosialpolitikk og definerer det inn som en søyle, har også vi sagt at vår EØS-tilknytning berøres av de søylene som allerede ligger i EU-samarbeidet. Men her er det vel ikke snakk om at vi definerer inn en eventuell sosial søyle i vårt EØS-medlemskap? Det må da være det som går på handelshindringer, og som er EØS-relevant. For oss er det vel ikke snakk om å lene seg på den søylen, men rett og slett være klar over hvilke temaer som blir til, og som har EØS-relevans? Det blir en stor oppgave å holde rede på, for man kan både argumentere med at f.eks. arbeidslivskriminalitet kan ses på som et rent politisamarbeid, samtidig som det også kan ses på som beskyttelse av sosiale rettigheter. Her må man gjøre noen valg som ikke umiddelbart følger av en avklart begrepsbruk.

Vil statsråd Hauglie kommentere det?

Statsråd Anniken Hauglie: Nå gjenstår det å se hva som blir EØS-relevant for Norges del, men som jeg sa i innledningen min, har det som har vært viktig på arbeidslivsområdet, vært at de nordiske arbeidsministrene samlet har vært opptatt av at arbeidslivsområdet fortsatt blir innenfor nasjonal rett, dvs. bl.a. lønns- og arbeidsvilkår. Der hadde de nordiske arbeidsministrene en fellesdeklarasjon som vi oversendte i fjor, hvor vi nettopp understreket betydningen av det nasjonale handlingsrommet bl.a. innenfor dette området. Norden står på mange måter – om ikke i særstilling, men i Europa har man litt ulik innstilling til bl.a. inngåelse av lønns- og arbeidsavtaler bl.a., hvor kanskje partene i Norden har stort ansvar sammenlignet med en del andre land. I mange andre land har man f.eks. minstelønn, noe man ikke har i Norden. Men det gjenstår å se hvordan arbeidet med den sosiale pilaren utvikler seg.

Mitt inntrykk generelt er nå at det er store diskusjoner på de fleste europeiske arenaer om betydningen for et mer sosialt Europa, et mer inkluderende Europa. Så gjenstår det å se hvordan EU lander de ulike diskusjonene og hvilke rettslige bindinger det vil få.

Fung. leder: Karin Andersen, vær så god.

Karin Andersen (SV): Det første spørsmålet gjelder dette med utvidet samarbeid over landegrensene for å forhindre sosial dumping. Gjelder det alle sektorer, for eksempel transport, som jo er en av de store utfordringene nå, og der det på mange måter, både juridisk og teknisk sett, er vanskeligere å få på plass ordninger som faktisk sikrer mot sosial dumping?

Det andre spørsmålet knytter seg til utstasjoneringsdirektivet. Statsråden sa at regjeringen mente at det man nå hadde kommet fram til, var balansert. Det vil det jo være litt ulike meninger om – med hensyn til den perioden man godtar. På hvilken måte vil dette komme til Stortinget?

Fung. leder: Steinar Reiten, vær så god.

Steinar Reiten (KrF): Det går litt på det samme som Karin Andersen tok opp. I den informasjonspakken som Europautvalget har fått, er det viet en hel side til spørsmål om kabotasje. Her foreligger det et forslag om sosiale forhold i veitransporten som del av mobilitetspakke 1, der en ønsker å myke opp regler for kabotasje slik at det, slik jeg forstår det, skal være et ubegrenset antall kabotasjeoppdrag innenfor en uke, eller så mange en klarer å kjøre, mens vi i Norge i dag har veldig greie regler på at det skal være maks tre kabotasjeoppdrag i løpet av sju dager. Klarer Norge å forsvare den posisjonen i forhandlinger med EU?

Det andre jeg ser som bekymrer meg, er at det nå blir åpnet, bl.a. i land som Polen, for at en kan hyre inn sjåfører fra land utenfor EØS-området til å ta transportoppdrag. Det blir begrunnet med at en ikke klarer å skaffe kvalifiserte sjåfører i eget land. Bare i Polen ble det i 2016 gitt 41 000 slike tillatelser, bl.a. til filippinere og andre, noe som igjen fører til et press på norske lønns- og arbeidsvilkår. Hvordan forholder Norge seg til det?

Fung. leder: Lise Christoffersen, vær så god.

Lise Christoffersen (A): Til spørsmålet om transport: Jeg kunne tenke meg å utvide det til å bli oppdatert på hva som skjer innenfor luftfart, for også der er det i hvert fall forsøk på å samordne regelverket.

Men så har jeg noen spørsmål til det initiativet som Erna Solberg tok i Göteborg. Hva vil det kreve av ekstra innsats i Norge? Vi har jo stilt budsjettspørsmål for 2018, hvor regjeringa sier at den ikke planlegger ytterligere tiltak mot a-krim i 2018.

Så lurer jeg på hvordan en kunne tenke seg, eller om en kunne tenke seg å se på regler for offentlige innkjøp i den sammenhengen, og har også et spørsmål som gjelder etterlysninger fra arbeidsgiversida av flere a-krimsentre i de største byene i Norge.

Så til spørsmålet om samarbeid over landegrenser: Vi har jo startet et samarbeid internt i Norge, men er det samarbeidet godt nok fungerende i dag, eller er det fortsatt hindringer i vårt eget land som gjør at vi får en utfordring med å gjennomføre i forhold til andre land?

Fung leder: Da går ordet tilbake til statsråd Anniken Hauglie.

Statsråd Anniken Hauglie: For å ta det siste først: Om samarbeidet i Europa vil kreve ytterligere budsjettmidler, gjenstår litt å se, men mye av det samarbeidet som vi har tatt initiativ til, går også på informasjonsdeling, på samarbeid mellom tilsynene. Mye av dette samarbeidet vil også kunne innebære at man må få på plass noen hjemler og eventuelt noen IKT-løsninger, hvis man skulle gjennomført dette, og i hvilken grad det vil koste penger, får man komme tilbake til. Men mye av samarbeidet handler også om det.

Vi fikk på plass noe av dette i forbindelse med at Stortinget behandlet håndhevingsdirektivet før sommeren, hvor man bl.a. åpnet opp for at hvis en virksomhet bøtelegges av Arbeidstilsynet i Norge, legger ned og flytter ut av landet, vil andre lands myndigheter nå, i motsetning til tidligere, kunne forfølge saken der. Mye av dette a-krimsamarbeidet handler også om å gi hverandre fullmakter og mulighet til denne typen samarbeid.

Når det gjelder a-krimarbeidet i Norge og at man ikke har kommet med mer penger i budsjettene for 2018, er det også viktig å understreke at mye av a-krimsamarbeidet handler om samarbeid mellom etater og om informasjonsdeling. Mye av dette handler om informasjonsutveksling, og det jobber nå regjeringen bl.a. med. Justisdepartementet har nå et stort arbeid gående med å se på hvordan man kan dele mer informasjon mellom etatene. Men det er klart at det er heller ikke utelukkende enkelt å skulle dele informasjon. Det er mye taushetsbelagt informasjon som etatene sitter på, og det er viktig at man passer på at det hensynet også ivaretas. Regjeringen har allerede gjort det lettere for justismyndighetene å hente informasjon fra Nav, men vi har også et større arbeid gående der.

Når det gjelder det å etablere flere a-krimsentre – vi har nå etablert syv – er jeg for så vidt ikke fremmed for å etablere flere, men det er viktig å huske på at alt det arbeidet som a-krimsentrene gjør, skal også følges opp i linjen. Det er ikke gitt at man løser alle problemer ved å etablere a-krimsentre overalt. Jeg tror det har vært viktig å etablere dem man har etablert, kanskje skal man etablere flere, men samtidig skal alt det arbeidet som gjøres, også følges opp i de respektive linjene.

Når det gjelder spørsmålet om transport, skal jeg være litt varsom med å si for mye – det er ikke mitt ansvarsområde – men transport er også et av de områdene som løftes fram i det initiativet som statsministeren har tatt overfor EU.

Fung. leder: Akkurat når det gjelder kabotasjespørsmålet, foreslår jeg at statsråd Berger Røsland svarer på det, som er mer sentral i den sammenhengen.

Statsråd Anniken Hauglie: Ja.

Når det gjelder endringer i utsendingsdirektivet og på hvilken måte man kommer til Stortinget, må vi nesten komme litt tilbake til det og se om det i så fall er lov- eller forskriftsarbeid. Som sagt behandlet vi i Stortinget endringer i håndhevingsdirektivet før sommeren, og det er klart at er det behov for lovendringer, kommer vi selvfølgelig til Stortinget med det, når den tid kommer.

Fung. leder: Ruth Grung, vær så god.

Ruth Grung (A): Jeg har et spørsmål knyttet til utstasjoneringsdirektivet – hvis vi skal kalle det for det. Det gjelder i hvilken grad det omfatter underleverandører og eventuelt borgere fra ikke-EU/EØS-land.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Jeg har et spørsmål som går på konsekvensene av denne grenseutvidende kriminaliteten, for det er en kriminalitet vi snakker om. Da er det viktig at man også ser på straffenivået, hvilken straff man får for tilsvarende kriminalitet i ulike land. Meg bekjent er vel ikke Norge den som ligger fremst når det gjelder straffenivå. Diskuteres det også en felles straff for samme forbrytelse, slik prinsippet er ellers i samfunnet?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Jeg har først et spørsmål om initiativet på grenseoverskridende arbeidslivskriminalitet. Det har litt med hva slags strategier en velger, og jeg ser at det i informasjonspakken er vist til tiltak som går på styrket grenseoverskridende samarbeid. Men tar en fra norsk side i denne sammenhengen opp behovet for styrkede nasjonale reguleringer på noe område, enten det er snakk om innenfor arbeidslivslovgivning, sektorlovgivning eller for den sakens skyld styrket grensekontroll, eventuelt også permanent grensekontroll, for å bidra her?

Til det som går på grenseoverskridende samarbeid, er det på noen områder en diskuterer eller vurderer tiltak som vil innebære suverenitetsoverføring fra Norges side?

Så et kort spørsmål om utstasjoneringsdirektivet og utsendingsperioden: Var det slik å forstå at det fra regjeringens side framsto likegyldig hvorvidt den perioden blir 24 måneder eller 12 måneder pluss 6 måneder? Ut fra mitt syn er begge perioder særdeles lange når det er snakk om det som i utgangspunktet burde være arbeid av midlertidig karakter, og der en ikke er innenfor nasjonal lovgivning før den perioden er over.

Fung. leder: Takk skal du ha. Da går ordet tilbake til statsråden.

Statsråd Anniken Hauglie: Regjeringen har ikke tatt absolutt stilling til om det skal være 12, 18 eller 24 måneder, men vi har ment at de forslagene som har kommet, har vært en god balanse.

Når det gjelder spørsmålet fra Tybring-Gjedde om felles straff for samme forbrytelse, har ikke det vært en del av diskusjonen, meg bekjent.

Når det gjelder spørsmålet om utstasjoneringsdirektivet og om underleverandører er omfattet, var det noe Kommisjonen tok opp i sitt forslag, men det ble ikke tatt videre i arbeidet. Generelt vil det være slik at arbeidsmiljøloven vil gjelde for alle arbeidstakere som er i Norge, uavhengig av hvor de kommer fra.

Fung. leder: Da er det de to sist inntegnede, først Steinar Ness.

Steinar Ness (Sp): Det er no tre år sidan skatteetaten, politiet, Nav og ei rekke offentlege etatar la fram ei alvorleg situasjonsbeskriving av arbeidsmarknadskriminalitet i Noreg, som sikkert var den statsråden viste til innleiingsvis. Det gjeld ikkje berre svindel av trygd. Det gjeld også moms, unndratt innbetaling av skatt og arbeidsgjevaravgift, og vi snakkar om verdiar i størrelsesorden titalls milliardar kroner i tillegg til det som går på utnytting av arbeidskraft. Alvoret i dette er så stort at verksemder som driv lovleg i Noreg, står i fare for å verte utkonkurrerte.

Tre år seinare er tilbakemeldingane frå seriøse arbeidsgjevarar, som vi finn mange av, at det har vorte meir planar enn handling ut av regjeringa sin innsats. NHO-bedrifter opplyser at dei opplever i kvardagen sin at Arbeidstilsynet snur ryggen til opplagd openberr kriminalitet. Politiet i Vest politidistrikt seier at dei arbeider ut frå ein versting-strategi. Dei skal prioritere å avdekkje ti alvorlege tilfelle og etterforske dei, og dersom dei klarer å gjere det, har dei nådd ein ambisjon. Dei har ikkje ressursar til meir.

Då vert utfordringa her om ein har ressursar til å følgje opp i felt dei planane som vert lagde på overordna nivå. Det hjelper lite med samarbeidsavtalar dersom ein ikkje nasjonalt har ressursar til å prioritere og gjere jobben med å følgje opp. Spørsmålet er korleis statsråden vurderer ressursar i felt til å følgje opp dette viktige området i forhold til dei planane som er lagde.

Espen Barth Eide (A): Dette er mest en kommentar, og jeg ble egentlig inspirert av ordstyrers eget poeng til å begynne med. Det er at det er selvfølgelig helt riktig og viktig at man arbeider for rommet for å ha egne og strengere standarder. Men jeg tror også det er riktig at vi ønsker varmt velkommen at EU utvikler en mer aktiv sosialpolitikk. I all moderne økonomisk tenkning er man mer og mer enig om at man må tilrettelegge for inkluderende vekst og ha folk med seg på veien gjennom et stadig mer omstillingsorientert marked. Det er noe med det gamle skillet mellom at vi internasjonaliserer markeder og lar staten ordne resten, som ikke fungerer lenger. Så vi har også en offensiv interesse i at man hever standarden i Europa generelt, og der tenker jeg at et nordisk initiativ og en nordisk lederrolle er nyttig og bra fordi vi har erfaringer å dele med andre her. Det er egentlig bare en støtteerklæring til at vi stiller oss positive til en stadig tydeligere sosial politikk og sosialpolitisk pilar i EU, samtidig som vi selvfølgelig er opptatt av at vi skal ha våre egne standarder som går ut over det.

Statsråd Anniken Hauglie: Det siste kan jeg slutte meg helt til. Det er i Norges interesse at den sosiale dimensjonen settes på dagsordenen, ikke bare i EU. Det er hovedsaken nå i OECD. Jeg deltok på G20-møte tidligere i år, og dette er den store diskusjonen som pågår nå på alle viktige internasjonale arenaer, om å styrke den sosiale dimensjonen. For Norge er det helt avgjørende at dette tema løftes internasjonalt. Norge har tradisjonelt ganske strenge regler bl.a. på arbeidslivsområdet, og det er bra for oss, våre bedrifter og vårt arbeidsliv at den standarden heves i andre land. Det er jeg enig i.

Når det gjelder regjeringens arbeid mot arbeidslivskriminalitet, er det klart et av regjeringens store satsingsområder, hvor vi har gått sammen med partene om å utarbeide to strategier, en i 2015 som ble revidert, og ny ble lagt fram i 2017. Partene og myndighetene har gått sammen om konkrete tiltak mot arbeidslivskriminalitet, og partene har vært veldig fornøyd med den innsatsen som gjøres.

Så vet vi at arbeidslivskriminalitet er et stort og omfattende problem. Det er kreative aktører vi har med å gjøre. Når man klarer å ta dem på ett område, tyter det ut på et annet, for å si det slik. De er mer og mer kreative, og de klarer å omgå mye regelverk. Derfor har det samarbeidet man har klart å få til mellom etatene, vært viktig. Det som etatene selv sier, er at samarbeidet er verdifullt på de sentrene, også fordi de lærer mye av hverandre. Det er betydelig metodeutvikling som foregår på de sentrene. De lærer av hverandres måter å jobbe på, og det de sier, er at når de legger sine respektive verktøy i felles verktøykasse, blir de mer slagkraftige enn det de ellers ville vært. Det er flere tilsyn enn tidligere, og de klarer også å ta flere enn det de har klart tidligere.

Som jeg sa i mitt svar til Lise Christoffersen, handler dette arbeidet om ressurser på mer enn en måte. Ressurser kan være kroner og øre. Der har man styrket innsatsen betydelig de siste årene, men det handler også om kompetanse og metodeutvikling, hjemler og informasjonsdeling. Det handler om mye mer enn bare kroner og øre. Som jeg nevnte i innledningen min i stad, har regjeringen allerede gjort det mulig for justismyndighetene å få ut noe informasjon fra Nav. Det har vært viktig. Men det er også spørsmål om hvilken informasjon og på hvilken måte man skal kunne dele informasjonen mellom øvrige etater. Mange etater trenger informasjon fra hverandre, men det er selvfølgelig også spørsmål om hvor mye man kan dele før det går på personverninteressene løs. Det er et viktig og grundig arbeid.

Så er det selvfølgelig slik at alle etater, også disse, må prioritere. Summen av alle gode ønsker går ikke i hop. Arbeidstilsynet har to pilarer som de hviler sitt arbeid på. Det ene er HMS-arbeid, det klassiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet som de har, som ikke handler om kriminalitet, men om å forebygge skader, ulykker, død på arbeidsplassene. Det andre er å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Det er grunnen til at Arbeidstilsynets direktør og jeg har vært veldig tydelig overfor de seriøse i arbeidslivet på at jo mer de ivaretar HMS-delen selv, jo mer av arbeidslivets ressurser kan brukes på arbeidslivskriminalitet.

Jeg kan forsikre representantene om at vi skal fortsatt jobbe hardt og intenst for å bekjempe den type aktører, men gjennom det internasjonale samarbeidet som vi nå har, med forpliktende samarbeidsavtaler, med arbeidstilsyn i flere av de øst-europeiske landene, vil det være lettere for oss å ta nettopp de aktørene som beveger seg mellom landegrensene og det er mer effektivt enn det har vært tidligere. Jeg tror at det internasjonale arbeidet vi nå gjør, som er veldig konkret og operativt, vil kunne gjøre arbeidet lettere, men det er et krevende arbeid, det er det ingen tvil om.

Fung. leder: Da skjønner jeg det ikke annerledes enn at vi er ferdig med sak nr. 1. Da er selvfølgelig arbeids- og sosialministeren fri til å gå for å arbeide hardt og intenst, eller hun kan sitte og høre resten av møtet hvis hun vil det. Hun kan velge.

Fung. leder: Ingen av disse rettsaktene påkrever Stortingets samtykke.

Er det noen spørsmål?

Karin Andersen (SV): Jeg har et spørsmål.

Det er de rettsaktene som er under Kommunal- og moderniseringsdepartementet. De ser for så vidt helt greie ut, og de handler om byggtekniske ting som omhandler det som kan påvirke norsk industri. Det er, for å si det sånn, bygg og tre, og de kan i seg selv se uproblematiske ut. Spørsmålet er bare om dette vil være en fordel eller en ulempe for å utvikle norsk trebasert byggeindustri.

Fung. leder: Jeg vet ikke om statsråden er klar til å svare. Det gjelder Kommunal- og moderniseringsdepartementets område.

Statsråd Marit Berger Røsland: Jeg tror vi i så fall må gå tilbake til Kommunaldepartementet og undersøke det. Jeg tør ikke på stående fot si hvordan de klassifiseringsendringene som ligger her, påvirker norsk treindustri. Dette er teknisk og på forskriftsnivå, men vi undersøker det selvfølgelig og kommer tilbake.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Det er til det samme som ble tatt opp her, og et spørsmål til som en kan ta med i samme forbindelse. Det står i det EØS-notatet som følger med, at det vil bli nye krav til produktutforming som også vil innebære økte kostnader for private aktører. Kan vi få en konkretisering av hva som ligger i det, i tillegg til de spørsmålene som ble reist her i sted, som vi også er opptatt av?

Fung. leder: Det er notert.

Det er flott at det er mange som er på jakt etter skjulte handelshindringer. Det er veldig bra.

Når det ikke er ytterligere kommentarer enn disse spørsmålene til listen, vil vi med dette anse Europavalget for konsultert om disse rettsaktene, med henvisning til det som er omtalt i brev av 6. desember.

Da er vi ferdig med sak nr. 2.

Fung. leder: Da gir jeg ordet til statsråd Marit Berger Røsland.

Statsråd Marit Berger Røsland: Jeg tenkte jeg bare skulle begynne med å si jeg vil møte komitéleder Huitfeldt tidlig på nyåret for å drøfte de spørsmålene som er reist her om Europautvalget som konsultasjonsorgan, om format for møtene i utvalget. Jeg understreker at i dag vil jeg orientere utvalget om aktuelle saker, så dette er en orientering.

Jeg begynner med brexit. Jeg legger til grunn at Europautvalget ikke er blitt mindre opptatt av brexit siden sist vi møttes. Utmeldingsforhandlingene mellom EU og Storbritannia – som omhandler hvordan borgernes opparbeidede rettigheter skal videreføres, hvordan utfordringer knyttet til grensen mellom Storbritannia og Irland skal løses og hvordan omfanget av britiske finansielle forpliktelser til EU skal defineres – har, som dere har sett, vært en intensiv diskusjon de siste par ukene.

Sist fredag, den 8. desember, ble til slutt Kommisjonen og Storbritannia enige om vilkårene for utmelding, og Kommisjonen har anbefalt at medlemslandene også gir sin tilslutning under Det europeiske råds møte som begynner i morgen.

Så med grønt lyst fra medlemslandene, forhåpentligvis i forbindelse med Det europeiske råd, kan partene gå over til fase to av forhandlingene, som vil omhandle rammene for det framtidige forholdet og eventuelle overgangsordninger. Det er svært positivt at partene har nådd denne milepælen, for en ordnet brexit vil være bra både for Europa og for Norge.

I den enigheten som er oppnådd, er betingelsene som gjelder borgernes rettigheter av særlig betydning for oss. Theresa May har forsikret statsministeren vår om at de samme vilkårene vil bli tilbudt norske og andre EFTA-lands borgere. Det er positivt, og vi ser på hvordan dette kan gjennomføres i dialog med EU og Storbritannia. Vi har tro på at vi kommer til å finne gode og velfungerende løsninger for norske borgere her.

I tillegg til enighet om borgernes rettigheter er det blitt enighet om britenes finansielle forpliktelser samt grensespørsmål mellom Irland og Nord-Irland. Det ble presisert at ingenting er avtalt endelig før alt er avtalt, og det er også flere utestående spørsmål i det som nå er lagt fram.

I neste fase blir spørsmålet om overgangsordninger særlig viktig, også for oss. EUs råds president, Donald Tusk, som vil lede toppmøtet denne uken, har anbefalt at man nå raskt må komme i gang med samtaler om dette, altså som overgangsordninger.

En overgangsordning basert på status quo vil gi en ordnet overgang til et nytt og permanent forhold og sikre at det ikke oppstår nye handelshindre i en mellomfase. Å fortsette med dagens regelverk fram til en avtale om det framtidige forholdet foreligger, sikrer dessuten at næringslivet og andre berørte parter kun må forholde seg til én endring av rammebetingelsene, og ikke to. Det er åpenbart også i Norges interesse at partene klarer å enes om en slik overgangsordning, og vi ønsker muligheten til å bli inkludert i felles løsninger mellom EU og Storbritannia, både midlertidig og også eventuelt permanente.

Britene har ikke presentert en klar visjon for deres framtidige forhold verken til EU eller Norge, men britene har vært tydelige på at man ikke ønsker en eksisterende tilknytningsmodell, som EØS-avtalen. Dette gjør det utfordrende å planlegge, men det er ingen tvil om at felles europeiske løsninger er den beste måten å hegne om vår deltakelse i det indre markedet på.

I denne situasjonen ligger regjeringens tilnærming fast. Vi skal ivareta EØS-avtalen og de øvrige avtalene Norge har med EU samtidig som vi vil opprettholde et tettest mulig samarbeid med Storbritannia og en best mulig adgang til det britiske markedet.

Regjeringen har i alle samtaler med begge sider lagt vekt på at Norge og de andre EØS-landene i denne sammenhengen ikke er ordinære tredjeland, og at vi med deltakelse i det indre marked berøres direkte av forhandlingene. Dette er et budskap som forstås både av EU og Storbritannia.

Regjeringen jobber fortsatt for å sikre at vi er så godt forberedt som mulig på alle mulige utfall og scenarioer av brexit. Vi har tett dialog med både EU og Storbritannia gjennom hyppige møter både politisk og på embetsnivå. Jeg møtte Michel Barnier for andre gang forrige måned, og både utenriksministeren og jeg var i London i forrige uke for politiske samtaler. Vi opplever at det er god forståelse fra begge parter for vår posisjon.

Den tette dialogen med Storbritannia om hva vi må ha på plass av avtaleverk for å sikre at forholdet mellom våre to land kan forbli så nært som mulig også etter deres uttreden av EU og EØS, er i det siste blitt ytterligere intensivert og konkretisert. Vi fortsetter å være tydelige på at vi er klare til å forhandle om vårt framtidige forhold så snart det er mulig. For spørsmål relatert til det indre marked og brexit har vi nær og hyppig kontakt også med Island og Liechtenstein. Vi har felles mål om å hegne om integriteten til det indre marked.

Videre har årets bilaterale fiskeriforhandlinger mellom Norge og EU kommet i havn. Britene planlegger for at det nå er siste gang de deltar på EU-siden. Fra og med neste år blir det da trilaterale forhandlinger mellom Norge, Storbritannia som selvstendig kyststat og EU27.

På norsk side har vi gått i bresjen for å få på plass strukturer som på en bedre og mer effektiv måte kan håndtere fiskeriforhandlinger som involverer tre parter og ikke bare to. Dialogen med partene om disse spørsmålene fortsetter inn i det nye året. Her hjemme har referansegruppen for nærings- og arbeidslivsspørsmål under felles ledelse av UD og Nærings- og fiskeridepartementet hatt sitt første møte.

Vi har fått positive tilbakemeldinger fra organisasjonene som deltar og er fornøyde med at vi nå har etablert kanal for informasjonsutveksling med næringslivet og arbeidslivets parter. Dette er av stor viktighet etter hvert som forhandlingene om overgangsordninger og vårt framtidige forhold til Storbritannia tar til.

Så til EØS-rådet. Høstens EØS-rådsmøte ble avholdt den 14. november. Det var enighet om at EØS-avtalen fungerer godt og må hegnes om. I mitt innlegg understreket jeg at europeisk samarbeid er viktigere enn noen gang, og at EØS-avtalen fortsatt er en bærebjelke i norsk europapolitikk. I tillegg til å sikre Norges deltakelse ni det indre marked, samarbeider vi på de fleste politikkområder.

Jeg understreket også at det er et felles ansvar at EØS-avtalen fungerer godt. Både EU og EØS/EFTA-landene må arbeide effektivt for å redusere etterslepet av rettsakter til et minimum. Det er rom for bedre dialog, slik at forsinkelser kan unngås.

Den sosiale dimensjonen er viktig for Norge, og vi fortsetter arbeidet som er gjort for å sikre ordnede og rettferdige arbeidsvilkår for alle. Det ble vist til det norske initiativet om å styrke arbeidet mot grensekryssende arbeidslivskriminalitet.

Jeg er trygg på at EØS/EFTA-landene og EU sammen vil håndtere de utestående spørsmålene på en pragmatisk og fleksibel måte i tiden som kommer.

Så til mobilitetspakken, og den var det også stilt spørsmål om i spørrerunden tidligere i dag.

EU-kommisjonen la den 8. november fram del to av mobilitetspakken om økt konkurranse innenfor transportsektoren og mer miljøvennlige løsninger. Del en kom vel i mai i år, så dette er en pakke i to deler. Del to har et tydelig miljøfokus og skal bidra til EUs politikk og visjoner for framtidig europeisk mobilitet og overgangen til et lavutslippstransportsystem.

Pakken inneholder flere regelverksforslag som er viktige for Norge. Det foreslås bl.a. nye standarder for CO2-utslipp fra nye person- og varebiler for å framskynde overgangen til lav- og nullutslippsbiler. Videre foreslås endringer i direktivet om kombinert transport og direktivet om passasjertjenester med buss. Sistnevnte vil legge til rette for en åpning av det nasjonale markedet for rutetransport.

Regjeringen er opptatt av god oppfølging av del to, og for så vidt også del en, av mobilitetspakken. Vi vil involvere berørte aktører i det videre arbeidet og har bedt om innspill til utforming av de norske posisjonene.

Samferdselsdepartementet avholder faktisk i dag, 13. desember, et veitransportforum med bransjen om mobilitetspakken. Og når det gjelder de nye standardene for CO2-utslipp fra kjøretøy, vurderer departementet et eget innspill til EU-kommisjonen. Vi kommer tilbake til Stortinget med informasjon om de enkelte regelverksforslagene etter hvert som prosessen i EU skrider fram.

Så til neste tema – sikkerhets- og forsvarspolitikk. Regjeringen ønsker å videreutvikle og fordype det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet med EU på områder av felles interesse. Vi jobber for å komme tidligere inn i prosesser hvor vi allerede deltar. Vi vurderer også hvilke prosesser vi potensielt ønsker å koble oss på i framtiden. EU arbeider nå med flere initiativer for å styrke samarbeidet på dette området, og jeg vil trekke fram to eksempler.

PESCO er en ramme for frivillig sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom medlemstater som fyller kriteriene for deltakelse og har påtatt seg bindende forpliktelser til å oppfylle disse. 25 medlemsland har besluttet at de vil delta. Det europeiske råd vil foreta den juridisk bindende etableringen av PESCO på møtet som starter i morgen. PESCO er forbeholdt EUs medlemsland, men tredjeland vil unntaksvis kunne inviteres til å delta i PESCO-prosjekter. Vilkårene for slik tredjelandsdeltakelse er så langt ikke utarbeidet.

Det europeiske forsvarsfondet skal styrke samarbeidet innenfor både forsvarsforskning og anskaffelse av forsvarskapabiliteter. Norge deltar som eneste ikke-EU-medlem i det forberedende arbeidet for forskningsdelen. Tiltaket er innlemmet i EØS-avtalen.

Vi er imidlertid ikke invitert til å delta i delen som går på anskaffelse. Konsekvensene kan bli alvorlige for norskeid forsvarsindustri, deres datterselskaper og industrielle partnere i EU. Vi er tydelige på at vi har behov for, og at det er i vår felles interesse, at Norge får delta også i kapabilitetsdelen.

Det gjenstår mye arbeid i EU for å konkretisere PESCO og forsvarsfondet. Hva initiativene praktisk vil munne ut i, vet vi ennå ikke. Vi vil fortsette å vurdere muligheter og potensielle konsekvenser av initiativene for Norge.

NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, understreket under det nylige ministermøtet i NATO at PESCO og Det europeiske forsvarsfondet kan bidra til økte forsvarsbudsjetter, mer moderne kapabiliteter og mer rettferdig transatlantisk byrdefordeling. For å sikre at utviklingen i EU supplerer det NATO gjør, framhevet Stoltenberg også følgende prinsipper: Kapabilitetsutviklingen i EU og NATO må være i samsvar, styrker og kapabiliteter må være tilgjengelig for EU og NATO, og allierte som ikke er EU-medlemmer, må involveres i så stor grad som mulig. Dette er budskap som Norge støtter og også fremmer.

Så noen ord om snøkrabbe, som også har vært tema her i dette formatet tidligere. Jeg ønsker å gi bare en kort oppdatering.

For det første har Høyesterett ved dom 29. november 2017 gitt staten fullt medhold i straffesaken knyttet til et litauisk fartøy som fangstet snøkrabbe i Smutthullet. Domstolen viste til at Norge har suverene og eksklusive rettigheter over sin kontinentalsokkel for det formål å undersøke den og utnytte dens naturforekomster.

Videre ble det vist til at Norges sokkel strekker seg gjennom og forbi den norske delen av Smutthullet, og at Norge har eksklusiv rett til å utnytte snøkrabberessursen.

Høyesterett slo fast at Norge ikke er underlagt noen folkerettslig plikt basert på NEAFC-konvensjonen til å godta snøkrabbefangst i Smutthullet fra et litauisk fartøy uten norsk tillatelse. Tingrettens frifinnende dom ble opphevet. Det går dermed mot ny runde i tingretten basert på det Høyesterett har slått fast er riktig lovforståelse.

Når det gjelder dialogen med EU om mulig kvotebytte for at de skal få tilgang til snøkrabbe, avviste EU tilbudet under fiskeriforhandlingene i månedsskiftet november/desember. Det synes således vanskelig å komme til enighet på det nåværende tidspunkt. Det ser ut til at Europaparlamentet vil debattere snøkrabbe under sin sesjon i januar. Jeg har gjort norsk posisjon klar for relevante aktører.

EU gjennomførte sitt fiskerirådsmøte om bl.a. fastsetting av deres interne kvoteforordning for 2018 den 11.–12. desember. Vi kjenner foreløpig ikke til hva som ble fastsatt i møtet, inkludert om kvoteforordningen fremdeles omtaler snøkrabbe, så det må vi komme tilbake til.

Så to ord om havforvaltning. Mot slutten av 2016 la Kommisjonen fram en felles melding om internasjonal havforvaltning. Meldingen har blitt fulgt opp i Europaparlamentet, der miljøkomiteen vedtok en rapport den 28. november. Resolusjonstekster fra Europaparlamentet er ikke juridisk bindende, men uttrykker institusjonens synspunkter på ulike politikkområder.

Rapporten trekker fram flere temaer som står sentralt i norsk havpolitikk: marin forsøpling, styrket bærekraftig forvaltning, sirkulær økonomi og ulovlig, uregulert og urapportert fiske.

Nøkkelrollen til Havrettstraktaten trekkes fram. I arbeidet med rapporten ble det fremmet over 300 endringsforslag. Enkelte av disse endringsforslagene har hatt forslag som bryter med etablert norsk politikk. Eksempelvis er det fremmet forslag om et internasjonalt moratorium for leting etter og utvinning av olje og gass i internasjonale havområder. Dette ble nedstemt av parlamentets miljøkomité den 28. november. Det ble likevel flertall for enkelte andre forslag. Det gjelder forslag om internasjonal regulering av olje- og gassvirksomhet, forbud mot petroleumsvirksomhet i marine verneområder og forslag om at EU ikke skal støtte opp om mineralutvinning på havbunnen.

Komitérapporten skal behandles av Europaparlamentet i plenum i form av et resolusjonsforslag. Resolusjonstekster fra Europaparlamentet er, som sagt, ikke juridisk bindende, men uttrykker institusjonens synspunkter på politikkområder.

Fra norsk side er det kontinuerlig dialog med EU i havspørsmål. Også i parlamentsprosessen har flere norske aktører engasjert seg. Sentrale parlamentsmedlemmer arbeider for å fremme endringsforslag til plenumsbehandlingen. Vi er i tett dialog med dem for å medvirke til at den endelige resolusjonen blir i samsvar med norsk havpolitikk.

Helt til slutt vil jeg informere om at klima- og miljøministeren vil delta på neste møte i Stortingets europautvalg den 7. februar. Vi hadde en liten diskusjon om det sist. Det er store spørsmål som gjelder klima som ligger på bordet på EU-siden og som Norge har tett dialog med EU om, så jeg tror det vil være en god anledning til å diskutere oppfyllelse av klimamål og samarbeidet med EU på det punktet.

Fung. leder: Takk skal du ha. Jeg har tegnet meg selv for et spørsmål.

I denne snøkrabbesaken har Norge vel ikke fått medhold i realitetene. Det er bare Høyesterett som mener at den skal gå på nytt i tingretten på grunn av saksbehandlingsfeil eller uriktig lovanvendelse. Så vi har til gode å se en realitetsavgjørelse. Snøkrabbe er jo ikke det viktigste her, men prinsippet.

Da du var i Storbritannia – fikk du noen signaler om hvilken jurisdiksjon man fremtidig ser at UK vil underlegge seg i stridsspørsmål av internasjonal og grensekryssende karakter? Hittil har det vært EU-domstolen. Det har også vært noe av argumentasjonen de konservative har ført – de ser jo helst for seg at House of Lords skal gjeninnta sin øverste posisjon i rettssystemet. Da er vi tilbake til uavklarte rettstvister i det internasjonale samfunn. Da vil det kunne komme mange snøkrabbesaker, som berører norske interesser. Da er det veldig ugreit hvis UK står utenfor et rettssystem eller ikke anerkjenner domstolenes kompetanse, slik de i dag har gjort det. – Dette er et stort spørsmål. Jeg forlanger ikke alle svarene nå, men det er en interessant problemstilling.

Statsråd Marit Berger Røsland: Det er riktig at når det gjelder snøkrabbe, innebærer den høyesterettsdommen at det skal være ny behandling i tingretten. Men det er viktig å få slått fast helt tydelig det prinsippet som gjelder norsk jurisdiksjon på vår egen kontinentalsokkel, så jeg er glad for den avklaringen.

Når det gjelder jurisdiksjon, betydningen av de internasjonale domstoler for Storbritannias del, er jo Storbritannia underlagt en rekke internasjonale domstoler som ikke påvirkes av brexit som sådan. Når det gjelder brexit-delen av dette, har Storbritannia hatt som utgangspunkt at de skal ut av EUs indre marked, at de sånn sett ikke skal være underlagt EU-domstolen, og at de skal stå fritt til å fastsette sitt eget regelverk når det gjelder det som i dag omfattes av indre marked og regelverket knyttet til det. De har en prosess med sin «Withdrawal Bill», hvor de er nødt til å fjerne alle henvisninger til EU-institusjoner og EU-systemet i sin egen lovgivning. Det er en ganske omfattende prosess de er i ferd med å gjennomgå. Dette er ikke avklart, på den måten at det framtidige forholdet mellom Storbritannia og EU gjenstår å bli definert nærmere.

Når vi ser på borgernes rettigheter, som det nå er enighet om, har Storbritannia godtatt at britiske domstoler skal se hen til praksis fra EU-domstolen i en periode på åtte år framover, for å sikre at opptjente rettigheter for borgere skal kunne gjennomføres på lik måte mellom Storbritannia og EU-siden i en ganske lang periode etter brexit. Så det vil ikke være sånn at EU-domstolen mister innflytelse i Storbritannia fra dag én. I noen spørsmål er det allerede avklart at der må britiske domstoler se hen til praksis også i EU-domstolen, men det framstår rimelig klart at når Storbritannia skal ut av EU, ut av det indre marked, blir det heller ikke dagens tvisteløsningssystem, og selvfølgelig skal ikke EU-domstolen ha den samme rollen i Storbritannia som den har hatt til nå.

Fung. leder: Takk for det. Christian Tybring-Gjedde, vær så god.

Christian Tybring-Gjedde (FrP): Takk for det.

Jeg vil ta opp det som går på forsvarssamarbeidet. Jeg har tatt det opp tidligere – ikke i dette forumet, men mange ganger fra talerstolen i Stortinget. Det har vært et tilsvarende, om ikke akkurat identisk, initiativ fra EU før, helt tilbake til for 15–20 år siden. Det har mislyktes hver eneste gang. Dette er basert på en idealisme uten realisme.

For det første, når det gjelder forskningen: Landene har kommet på ulike nivåer når det gjelder forskning. Noen har kommet med veldig avansert forskning, andre har kommet veldig kort. Om man putter penger inn i et felles forskningsprosjekt om felles teknologiutvikling, vil noen land holde tilbake teknologi fordi de allerede er kommet lenger enn andre land – det er det første. Så det kommer ikke til å lykkes.

Når det gjelder anskaffelse, kommer det en rekke prinsipielle, juridiske og sikkerhetspolitiske spørsmål opp. Det kommer an på hva som skal produseres eller anskaffes, hvor det skal lokaliseres, når det skal brukes, hvem som skal bestemme hvordan det skal brukes. Dette er spørsmål som det er helt umulig å løse.

Derfor: Jeg skjønner at EU er basert på mye idealisme her, men dette er helt urealistisk. Så jeg føler at Norge bør fremme det synspunktet at det ikke er realisme i dette, og at vi ikke bare fortsetter å referere til noe som absolutt ikke kommer til å lykkes.

Fung. leder: Takk for det. Først Lise Christoffersen, deretter Sigbjørn Gjelsvik. Christoffersen, vær så god.

Lise Christoffersen (A): Takk.

Jeg har et spørsmål til det som gjelder mobilitetspakke 2, og det grenser litt til det første temaet vi hadde her i dag, med arbeids- og sosialministeren.

Det ene går på punktet om kombinert transport. På hvilken måte tenker en seg virkemiddelbruken her? Vil det bli pålegg, restriksjoner på veitransport der det er mulig med sjøtransport, eller hvordan tenker en det? Og hvordan tenker en å harmonisere regelverk og avgifter for ulike typer transport? Vi har jo lenge hatt en målsetting i Norge om å få mer gods over på sjø, men det er et problem at for sjøtransport betaler transportørene for mye mer av infrastrukturen enn man gjør langs vei – selv om det finnes bompenger.

Så lurer jeg på hvordan dette kan påvirke lønns- og arbeidsvilkår, f.eks. ILO-konvensjon 137, om havnearbeideres rettigheter, som diskusjonen går høyt om i mange land. Hvordan kommer den typen spørsmål til å bli vurdert i den sammenhengen?

Det andre gjelder det med busstransport. Nå er det sånn i Norge at vi nesten ikke har turbiler igjen, fordi de er utkonkurrert av utenlandske selskaper med utenlandske sjåfører. Det er forskjellige regler, bl.a. når det gjelder moms, som er med på å forsterke den utviklingen. Så hvordan skal en, når dette nå også skal dreie seg om vanlig transport, ta hensyn til den typen forhold, lønns- og arbeidsvilkår, i den sammenhengen? Forskjeller kan jo være av både lovlig og ulovlig karakter, så jeg vil gjerne høre hvordan en har tenkt å sette den typen spørsmål på dagsordenen.

Fung. leder: Takk for det. Da er det Sigbjørn Gjelsvik – vær så god.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Det er mange temaer her som det kunne være interessant både å kommentere og stille spørsmål om. Jeg skal prøve å begrense det litt, men bare kort bemerke at når det gjelder utviklingen i EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, har vi et helt annet utgangspunkt enn EU-landene har. Vi er ikke medlem av EU og er heller ikke i utgangspunktet med på samarbeid som EU har på det området. Vi er medlem av NATO. Jeg mener det er viktig at vi hevder norske interesser og ikke i utgangspunktet tenker at vi skal koble oss på alt som EU gjør på det området.

Jeg har et oppfølgingsspørsmål til det som Tetzschner stilte spørsmål om, for han etterlot nærmest et inntrykk av at britene ikke ønsker å delta i noe samarbeid på handelsområdet og kjøreregler internasjonalt knyttet til det. Er det kommet noen signaler om at britene eksempelvis ikke ønsker å være en del av WTO og de internasjonale kjøreregler som er der for handel?

Så til mekanismer mellom Norge og Storbritannia i framtiden: Det framstår fortsatt litt uklart, sett fra min side, hva som er regjeringens strategi, og hva en prioriterer som norske interesser. Er det å få til en bilateral avtale mellom Storbritannia og Norge? Per i dag er det vel kun Færøyene og Grønland vi har bilaterale handelsavtaler med. Ellers er det innenfor rammen av EFTA Norge prioriterer å bygge handelssamarbeid, enten gjennom at land fullt ut er med i EFTA, eller gjennom at en har tredjelandsavtaler. Så hva er det som er strategien per nå fra norsk side?

Fung. leder: Det var tre spørsmålsstillere. Det er én til som har meldt seg til spørsmål, og da er det ikke flere. Så hvis vi med forsamlingens tillatelse tar med Espen Barth Eide også, kan vi avslutte spørsmålsstillingen, og så får vi svar samlet.

Espen Barth Eide (A): Jeg har to kommentarer og ett spørsmål.

Jeg vil begynne med å si at i motsetning til representanten Tybring-Gjedde har i hvert fall Arbeiderpartiet sterk støtte til regjeringens tilnærming til PESCO. Det er slik at Norge i mange år har både søkt og hatt et ganske betydelig samarbeid bl.a. på forskning, utvikling og forsvarsinvesteringer i Europa. Det som nå skjer, er at mye av det samarbeidet som har vært organisert på litt ulike måter, nå samles i PESCO, noe som øker en viss fare for at vi blir noe mindre integrert enn vi har vært, fordi det blir litt klarere grenser. Det å prøve å søke – på egnet måte og selvfølgelig innen rammene av våre respektive medlemskap og ikke-medlemskap – at vi er så mye med på det som mulig, tror jeg er viktig både av sikkerhetspolitiske grunner, for vi trenger et ben i både det transatlantiske og det europeiske, og fordi det er bra for norsk forsvarsindustri, som er ganske stor, og som også har interesse av å være synlig til stede og deltaker i utvikling og samarbeid på det europeiske nivået. Det har jeg lyst til å gi støtte til.

Jeg vil igjen understreke vår støtte til tilnærmingen til Norges arbeid mot brexit. Det er viktig å være proaktiv her, og det er veldig viktig å søke å ha en best mulig og tettest mulig dialog med både Brussel og Storbritannia, men det er åpenbart viktig, som statsråden sier, at felles europeiske løsninger er det vi bør søke.

Det var kommentarene – så et spørsmål om fisk.

Da Storbritannia ble med i EU, ble deres historiske rettigheter på en måte inkludert i EUs samlede historiske rettigheter i forholdet til avgrensning mot Norge. Min bekymring er om de nå skal ha de rettighetene en gang til, eller om EU innser at de må avstå de kvotene som kom inn med Storbritannia. Hvordan forholder vi oss til det? For det kan bli en ganske betydelig materiell diskusjon i årene som kommer.

Fung. leder: Da er det Siv Mosslett, vær så god.

Siv Mossleth (Sp): Det gjelder mobilitetspakke 2. Det ble sagt fra ministerens side at del 1 av pakken kommer i mai. Da ønsker jeg konkret å få vite om det er det forslaget som omhandler økt konkurranse innenfor transportsektoren. Del 2 omhandler miljøfokus, ble det sagt, men det ble ikke sagt når den kommer. Når kommer den?

Fung. leder: Da går ordet tilbake til statsråd Marit Berger Røsland.

Statsråd Marit Berger Røsland: Vi starter med Tybring-Gjedde og forsvarssamarbeid. Det er klart – det var kanskje ikke veldig mye et spørsmål, men mer enn meningsytring. Jeg mener vi må ha et pragmatisk forhold til forsvarssamarbeidet som utvikler seg på EU-siden. Vi skal selvfølgelig følge nøye med på hvor konkret det blir, hvor mye som kommer ut av det, hva Norge er tjent med å være med på, og hva vi ikke er tjent med å være med på.

Utgangspunktet mitt er at vi nå ser at det er en økt ambisjon på EU-siden om å få noe til. Jeg tror dette er et tidspunkt hvor vi kanskje kan se mer konkrete resultater av det enn det vi har sett tidligere. Jeg konstaterer også at NATO og NATOs generalsekretær i stor grad uttrykker støtte til de initiativene som har kommet, og at dette totalt sett vil bidra til styrket forsvarsevne i EU og Europa. For Norges del, som NATO-medlem, mener jeg at det også er i vår nasjonale interesse. Så må vi passe på at de initiativene som kommer på bordet og utviklingen i dette, gjør at ikke norsk forsvarsindustri og våre deler av det får konkurranseulemper ved ikke å være tettest mulig på det arbeidet som skjer. Men jeg er for så vidt enig med Tybring-Gjedde i at det fortsatt er mange utestående spørsmål, og det gjenstår å se hvor ambisiøst og hvor mye leveranser det kommer ut av de initiativene som nå blir lansert på EU-rådsmøtet.

Til Christoffersen om mobilitetspakken – og jeg kan kanskje benytte anledningen til å oppklare det siste spørsmålet også: Del 1 kom i mai 2017. Del 2 kom i november 2017, så begge delene av denne mobilitetspakken er på bordet nå. Som jeg innledet med, er Samferdselsdepartementet i prosess med både å hente inn innspill, synspunkter på mobilitetspakken og å avklare norske posisjoner, be om innspill til de norske posisjonene, bl.a. gjennom et møte i dag – Veitransportforum – med bransjen om denne pakken. Det ville være galt av meg å begynne å forskuttere de norske posisjonene som ennå ikke er utviklet.

Jeg kan si én ting, og det er at vi selvfølgelig kommer til å se nærmere på dette når det gjelder å åpne det nasjonale markedet for utenlandske transportører innen rutetransport. Det er et forslag vi kommer til å se nærmere på. Vi vil ha nærmere dialog med næringen om konsekvensene av det forslaget og også utarbeide en norsk posisjon. Vi er med i Road Alliance, som er en gruppe som er bekymret for misbruk og svindel knyttet til regelverk for sosiale rettigheter, arbeid og trafikksikkerhet. Mange av de bekymringene som ble berørt, er Norge også i gang med å se på. Vi er med i Road Alliance, som har et særskilt fokus på dette. Hvis det er ønskelig, kan vi eventuelt invitere samferdselsministeren til et møte her, for å gå enda dypere inn i mobilitetspakken og spørsmål rundt det.

Så påpekte Gjelsvik spørsmål rundt PESCO. Jeg er helt enig i at NATO er vår forsvarsallianse. Det er der vårt primære fokus alltid skal ligge, men som jeg har påpekt, mener vi det ikke er noe motsetningsforhold mellom et sterkt NATO og det at Europa, gjennom samarbeidsstrukturer i EU, kan bli enda flinkere til å samordne ressursene sine på forsvarssiden.

Det er ingen signaler som jeg er kjent med, på at Storbritannia ikke vil ønske deltakelse i WTO, så det er det ikke noen grunn til å spekulere i.

Når det gjelder brexit, er situasjonen den at dersom EFTA skulle ønske en frihandelsavtale med Storbritannia, må det formelt besluttes i EFTA-sammenheng. Den prosessen er ikke avklart. Jeg kan ikke på vegne av EFTA erklære noen posisjon på det, men det er opplagt et spørsmål som vi må komme tilbake til. Vårt utgangspunkt er et tettest og mest mulig omfattende samarbeid mellom Norge og Storbritannia etter brexit. Jeg tror, som også Barth Eide var inne på, det er klart at de løsningene som det blir enighet om mellom EU og Storbritannia når det gjelder f.eks. det indre marked, som Norge, Island og Liechtenstein er en del av, selvfølgelig vil være av helt avgjørende betydning også for det forholdet vi skal etablere. Men som sagt er utgangspunktet vårt et tettest og mest mulig omfattende samarbeid som gjør at norsk næringsliv og andre berørte får minst mulig negativ effekt av brexit.

Så til spørsmålet om fisk: Det er jeg enig i at kommer til å bli både en krevende diskusjon, og at det har mange kompliserte faktorer i seg. Vårt utgangspunkt er at vi skal ha våre kvoter som vi har i dag. Det må være EU og UK som må gjøre opp seg imellom disse historiske rettighetene til fiskeriressurser. Fra norsk side har vi våre kvoter, og det skal ikke være noen effekt for Norges del av at Storbritannia og EU-siden nå må splitte opp sine fiskeriressurser igjen. Men det er helt opplagt at dette blir komplekse og krevende forhandlinger.

Fung. leder: Da vil jeg på vegne av de her fremmøtte komiteer takke statsråden for både orienteringene og den samtalen vi hadde etterfølgende.

Fung. leder: Det er ikke meldt inn noen saker under Eventuelt – møtet er hevet.