Møtelederen: Da gir jeg ordet til arbeids- og sosialministeren.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Tusen takk for det, og god morgen alle sammen. Jeg skal ha en redegjørelse først. Det kommer til å ta ca. et kvarter–tjue minutter.

Koronaepidemien har i løpet av kort tid, i løpet av det siste året, hatt stor innvirkning på økonomien og arbeidsmarkedene i absolutt alle europeiske land. Som i Norge har de enkelte medlemsland i EU møtt krisen med ulike nasjonale støtteordninger for bedrifter og arbeidstakere. Medlemslandene har også kommet til enighet om en rekke felles tiltak og finansielle virkemidler for å dempe virkningene av krisen. På arbeids- og sosialområdet er dette virkemidler som finansieres over EUs budsjetter, og som Norge ikke tar del i.

Med koronakrisen som bakteppe vil det portugisiske formannskapet dette halvåret bidra til å skape en inkluderende omstilling til en grønn og digital økonomi. Det vil de bl.a. gjøre innenfor rammene av de politiske forpliktelsene i den europeiske søylen for sosiale rettigheter, som medlemslandene i 2017 sluttet seg til. Søylen inneholder 20 prinsipper om å levere nye og effektive rettigheter for innbyggerne i tre kategorier:

1. like muligheter og adgang til arbeidsmarkedet

2. rettferdige og rimelige arbeidsvilkår

3. sosial beskyttelse og inkludering

Siden kunngjøringen av søylen på Göteborg-toppmøtet i 2017 er det vedtatt mange tiltak med direkte referanse til denne. Det gjelder bl.a. flere direktiver, innføring av nye sosiale indikatorer i koordineringen av landenes økonomiske politikk samt videreutvikling av finansielle instrumenter.

Sist uke, den 4. mars, la Kommisjonen frem en handlingsplan for å gjennomføre de 20 prinsippene, og den handlingsplanen trekker opp mål for EU for økt sysselsetting, økt deltakelse i livslang læring og redusert fattigdom frem mot 2030. Den annonserer en rekke initiativer der det for noen også er indikert tidspunkt for fremleggelse.

På generelt grunnlag er det ikke vanskelig å støtte de brede politiske målsettingene i den sosiale søylen. Vårt forhold til EU på arbeids- og sosialområdet er imidlertid rammet inn av EØS-avtalen. Der implementering av den sosiale søylen kommer i form av rettsakter, vil det kunne ha konsekvenser også for oss, og vi må vurdere dem nøye.

Jeg skal si litt om forslag til direktiv om minstelønn, som illustrerer noen av problemstillingene rundt dette. Direktivforslaget om tilstrekkelige minstelønninger som EU-kommisjonen la frem 28. oktober i fjor, er et viktig eksempel på det jeg sa. Forslaget har fått blandet mottakelse i EU-landene. Mens noen land støtter det, har andre land markert seg som sterke motstandere, ikke minst gjelder det Danmark og Sverige. Jeg har hatt samtaler med kollegaer i Danmark og Sverige og understreket overfor dem at jeg deler deres skepsis.

Regjeringen støtter de generelle prioriteringene om bedre levestandard og høyere lønn til de lavest lønnede i Europa. Vi støtter også intensjonen om å styrke grunnlaget for kollektive forhandlinger, men verken partene i arbeidslivet eller regjeringen ønsker et direktiv som kan gripe inn i lønnsdannelsen. Det vil både kunne svekke partenes rolle i lønnsdannelsen og svekke incentivet til å organisere seg, og begge deler har vært viktig i det inntektspolitiske samarbeidet og den økonomiske utviklingen i Norge over tid. Sagt på annen måte: Dette er et forslag som passer dårlig – bryter med – det som er fundamentene i den nordiske modellen for partssamarbeid og trepartssamarbeid.

Regjeringen har hatt møte med Europakommisjonen om direktivforslaget og bl.a. møtt kommissæren i videokonferanse sammen med arbeidslivets parter i arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Kommisjonen er således svært godt kjent med det norske synet på saken. Kommisjonen gir uttrykk for at direktivforslaget tar høyde for hvordan den nordiske modellen er innrettet, og videre hevder de at land hvor lønn fastsettes gjennom forhandlinger mellom arbeidslivets parter, ikke vil bli pålagt å innføre en lovfestet minstelønn eller å allmenngjøre avtaler.

Partene i arbeidslivet i Norge har et felles syn på saken. Etter deres vurdering unntar ikke direktivforslaget Norge klart nok fra fremtidige forpliktelser knyttet til lønnsdannelsen, og de er dessuten bekymret for hvordan EU-domstolen i fremtidige saker kan fortolke et direktiv. EU-retten er dynamisk. Regjeringen er helt enig med partene i arbeidslivet om dette.

I tillegg er det fortsatt usikkert om Kommisjonen har det rettslige grunnlaget for å legge frem et direktiv om tilstrekkelige minstelønninger da EU-traktaten avgrenser EUs lovgivingskompetanse mot lønnsforhold. Danmark, støttet av flere, har bedt Rådets juridiske tjeneste om en uttalelse om det traktatmessige grunnlaget for direktivforslaget. I et brev fra ni medlemsland til EUs formannskap bes det om at denne uttalelsen blir gjort tilgjengelig og tas hensyn til i de vurderingene som skal gjøres nasjonalt, og slik at arbeidslivets parter blir informert. De ni landene tar også til orde for at en rådsrekommandasjon vil være et bedre og mer fleksibelt instrument enn et direktiv på området.

Jeg har i et brev til det portugisiske formannskapet gitt støtte til synspunktene til de ni landene og gjort rede for norsk syn på saken.

Kommisjonen har ikke merket forslaget som EØS-relevant, men det kan vi ikke tillegge vekt, etter vår vurdering. Vi bør uansett gjøre vår egen vurdering, og det er vi godt i gang med. Så venter vi som nevnt på hva vurderingene fra Rådets juridiske tjeneste vil ha å si for direktivforslaget. I tillegg må vi ta høyde for at ordlyden blir endret gjennom forhandlingene i Rådet og forhandlingene i Europaparlamentet.

Europaparlamentet har nylig begynt det innledende arbeidet med direktivforslaget. De har utnevnt saksordførere til saken fra henholdsvis den sosialdemokratiske S&D-gruppen og den konservative EPP-gruppen. Det synes for meg at skillelinjene i denne saken vel så mye følger landbakgrunn som politisk tilhørighet.

Jeg opplever det slik at det i alle fall i de skandinaviske landene er en samstemt holdning på tvers av politiske partier og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner om at dette er et forslag som ikke godt nok reflekterer våre modeller for kollektive forhandlinger og respekten for arbeidslivets parter og deres uavhengige stilling. For å fremme norske synspunkter i saken oppfordrer jeg også partigruppene på Stortinget til å ta opp saken overfor sine kollegaer i Europaparlamentet og forklare hvorfor forslaget om tilstrekkelig minstelønn ikke passer med vår arbeidslivsmodell, til tross for de aktverdige formål forslaget måtte ha.

Et litt annet tema: EØS-avtalen sikrer at Norge er en del av et arbeidsmarked som omfatter 30 land. Ut fra hensynet til folkehelsen og smitterisiko har Norge og mange andre land i Europa begrenset EØS-borgeres rett til fri bevegelse over landegrensene under koronaepidemien. Regjeringen innførte innreiserestriksjoner for utenlandske statsborgere i mars 2020, og disse justeres fortløpende i tråd med smittesituasjonen i landet.

EU vedtok 13. oktober 2020 en rådsanbefaling om en koordinert tilnærming til restriksjoner på den frie bevegeligheten som følge av covid-19-pandemien. Rådsanbefalingen knyttet til det indre marked ble gitt 1. februar 2021 og oppdaterer og utfyller anbefalingene fra oktober i fjor. Det følger av rådsanbefalingen at unødvendige reiser innad i EØS kan begrenses, men medlemslandene må sikre fri flyt av varer og tjenester. Enhver restriksjon på den frie personbevegelsen må være forholdsmessig og ikke-diskriminerende.

Rådsanbefalingen er ikke rettslig bindende for medlemslandene. Vi kan således begrense den frie bevegeligheten ut fra hensynet til folkehelsen. Norge har sammenlignet med andre land fortsatt et relativt lavt smittenivå, og regjeringen har valgt en streng linje når det kommer til innreiserestriksjoner, krav om testing og karanteneplikt. På grunn av de nye virusmutasjonene innførte regjeringen 29. januar et midlertidig innreiseforbud for utlendinger som ikke er bosatt i Norge.

Det er gjort snevre unntak for bestemte grupper arbeidsreisende, f.eks. innen transport og personell i samfunnskritiske funksjoner. Det er viktig å begrense risikoen for importsmitte og hindre spredning av nye, mer smittsomme virusvarianter. En gjenåpning av grensen må derfor skje gradvis, og regjeringen vurderer fortløpende når det kan åpnes opp for flere arbeidsreisende.

Innstrammingene har skapt særlige utfordringer for EØS-borgere som pendler til og fra Norge. Regjeringen har åpnet for innreise fra EØS-dagpendlerne som jobber i Norge og bor i Sverige eller Finland. Unntaket fra innreiserestriksjonene for denne gruppen gjaldt fra mandag 1. mars, forutsatt at grensependlerne følger et strengt testregime. Kontrollen og dokumentasjonen av testing, bosted og arbeidsgivere blir betydelig strengere sammenlignet med ordningen før grensen i praksis ble stengt. Unntaket for dagpendlere i bo- og arbeidsmarkedsområdene i grenseregioner er, slik vi vurderer det, innenfor de gjeldende retningslinjer og i samsvar med praksis i flere land.

For øvrige pendlere er situasjonen mer krevende. Disse kommer reisende fra større avstander og flere land. Det er også langt flere av dem, selvfølgelig. Unntakene vi kan gjøre, må være funksjonelle og kan ikke være basert på geografi. Unntakene har vi derfor avgrenset til personell som ivaretar samfunnskritiske eller meget viktige funksjoner. Der grensestengingen har skapt utfordringer for arbeidsgivere i Norge med å opprettholde produksjonen, har vi midlertidige støtteordninger som skal bøte på det. For arbeidstakere som ikke kommer seg på jobb og får lønn, kan situasjonen derimot være veldig vanskelig, og den blir selvfølgelig vanskeligere etter hvert som dette har vart utover de første to annonserte ukene.

Regjeringen la i utgangspunktet til grunn at de som er bosatt i utlandet og gjennom grensestengingen er blitt avskåret fra å møte på jobb, kunne permitteres. Med mindre de ikke har opparbeidete rettigheter, ville de da få dagpenger på lik linje med andre permitterte. Arbeidslivets parter – som ifølge permitteringsordningen er de som forvalter permitteringsgrunnlaget, selv om det er den enkelte arbeidsgiver som permitterer – mente at stengte grenser ikke alene kunne begrunne bruk av permitteringsordningen fordi det ikke innebar bortfall av arbeid. Det har ført oss til konklusjonen at fordi dette ser ut til å vare relativt lenge, må vi opprette en ny ordning for kompensasjon av inntektsbortfall for disse EØS-arbeidstakerne. Et konkret forslag blir fremmet for Stortinget relativt raskt – ganske snarlig.

Et hovedpoeng nå er å understreke at vi gjennom denne ordningen ønsker å etterleve våre forpliktelser for den utenlandske arbeidskraften som har opparbeidete rettigheter i Norge, og opprettholde gode relasjoner til nabolandene våre og øvrige avsenderland av arbeidskraft til Norge.

For å følge opp sporet om grensekryssende sosiale rettigheter vil jeg til slutt kort nevne et knippe saker knyttet til trygdeforordningen – først Nav-saken, trygdesaken.

Det er nå snart et og et halvt år siden det ble klart at Nav hadde feilpraktisert folketrygdens oppholdskrav for personer som hadde mottatt sykepenger, pleiepenger og attføringspenger under opphold i andre EØS-stater. Dette var og er en svært alvorlig sak. Det ble igangsatt tiltak for å forebygge at noe tilsvarende skulle skje igjen. Regjeringen satte ned et granskingsutvalg for å avdekke hvordan denne feiltolkningen kunne oppstå og bli videreført i så lang tid, både i trygdeforvaltningen og i straffesakssporet, og for å få forslag til læringspunkter.

Utvalget leverte sin rapport i begynnelsen av august 2020. Departementet og Arbeids- og velferdsdirektoratet bruker nå funnene og læringspunktene fra rapporten for å jobbe videre med saken. Det er verdt å nevne at de funnene og læringspunktene ikke bare har verdi for denne konkrete saken, men også for Norges arbeid med EØS-saker generelt. Det er også gjennomført to kontrollhøringer. Den siste skal behandles i Stortinget 22. mars. Vi får snart en uttalelse fra EFTA-domstolen som vil legge grunnlag for en rettslig avklaring i Høyesterett.

Litt om revisjon av trygdeforordningen: Europakommisjonen la i desember 2016 frem forslag til endringer i forordningen for trygdekoordinering. Forslagene gjelder enkeltområder og omfatter bl.a. økt periode for eksport av dagpenger, koordineringsregler for langtids pleietrengende, enkelte lovvalgsbestemmelser og endringer av definisjonen av familieytelser, slik at foreldrepenger nå skal anses å være en individuell rettighet.

Forhandlingene i EU har vært langvarige og preget av kompromisser, men også stor uenighet. Særlig når det gjaldt arbeidsløshetsytelsene, har det vært stor uenighet. Saken er nå overlatt til det portugisiske formannskapet, som sier de vil prioritere saken i et nytt forsøk på å få medlemslandene til å komme til enighet om en revidert forordning.

Til slutt litt om forhandlingene mellom Storbritannia og EØS/EFTA-landene om en plurilateral avtale om trygdekoordinering.

I desember 2020 gjorde Norge og Storbritannia gjennom en brevveksling nødvendige endringer i den eksisterende bilaterale trygdekoordineringsavtalen, slik at den kan anvendes for personer som først beveger seg mellom de to landene etter 1. januar 2021. I februar 2021 ble det imidlertid påbegynt samtaler mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene om en plurilateral trygdekoordineringsavtale som i det vesentligste er ment å speile protokollen om trygdekoordinering som ble inngått mellom Storbritannia og EU på julaften 2020, som en del av handels- og samarbeidsavtalen mellom de to partene.

Samtalene er så vidt kommet i gang, men det er ønskelig å ferdigstille forhandlingene så fort som mulig. Deretter må det gjennomføres en juridisk gjennomgang, oversettelse og andre formelle prosedyrer før en proposisjon om en avtale om trygdekoordinering, inkludert helsetjenester, kan bli oversendt Stortinget. Ettersom forhandlingene vil kunne ta noe tid, håper jeg likevel at Stortinget vil akseptere å få oversendt proposisjonen etter fristen 10. april.

Møtelederen: Da kan vi ta talerliste. Vi begynner med Rigmor Aasrud, deretter Sigbjørn Gjelsvik.

Rigmor Aasrud (A): Takk til statsråden for en grundig gjennomgang. Det er to spørsmål fra meg. Har dere noen indikasjon på hvor raskt det minstelønnsdirektivet kan passere parlamentet og bli en realitet? Hvor mye haster det å komme enda mer i inngrep med EUs organer for å få fremmet norsk syn? Jeg vet vi skal gjøre det løpende, men har du noe begrep om når man regner med å være ferdig med den prosessen?

Det andre går på det med Nav-sakene. Jeg har forståelse for at man nå venter på EFTA-domstolen og avklaring i norsk høyesterett, men er det andre ordninger dere ser nå at det er nødvendig å gjøre endringer på, eller det som i utgangspunktet er grunnlaget for den Nav-saken som vi har hatt til behandling?

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): Takk for en veldig omfattende orientering. Jeg har to spørsmål. Det første går på dette med minstelønn. Du refererte til noen synspunkt som gikk på at EU ikke hadde kompetanse til å vedta regler knyttet til lønnsdannelse, eller noe i den retning. Er det et synspunkt som regjeringen har, og vil det eventuelt bety at Norge vil mene, dersom det nå blir vedtatt et direktiv, at det ikke er EØS-relevant?

Så har jeg et spørsmål til det du sier om prosessen knyttet til ny trygdeforordning. Der refererte du til at det var betydelige dragkamper internt i EU, men jeg registrerte ikke at du sa noe om hva som var norske synspunkt på de vesentlige punktene som det er dragkamp rundt, så om du kunne ha sagt litt rundt hva som blir vurdert som spesielt problematisk fra norsk side, og hva som er den norske posisjonen.

Audun Lysbakken (SV): Takk for orienteringen. Den minstelønnssaken er veldig, veldig viktig for oss. Det er et klassisk eksempel på problemene som oppstår når EU skal regulere arbeidslivet, for dette vil være en progressiv, positiv ordning for veldig mange land sørover i Europa som kan bidra til å rydde opp i arbeidslivet, slik at man får høyere lavlønnssatser, men slå helt motsatt ut for oss. Jeg har to spørsmål knyttet til det. Gjør regjeringen noe mer nå for å koordinere med Sverige og Danmark for å påvirke det videre? Dette er et veldig alvorlig spørsmål for norsk arbeidsliv.

Det andre gjelder egentlig bare det rent formelle. Hvis dette skulle komme dit at det kommer til et minstelønnslovverk som vi har grunn til å frykte at kan påvirke Norge, f.eks. gjennom domstolsbeslutninger, er det sånn at reservasjonsretten ikke kan brukes så lenge EU selv sier at det ikke er EØS-relevant? Vil vi komme i den situasjonen at hvis vi vil reservere oss, må vi først forlange at det skal anses som EØS-relevant? Jeg tror statsråden skjønner hvor jeg vil hen. Hvor er vår formelle mulighet til å eventuelt stoppe dette?

Møtelederen: Da er det Svein Roald Hansen. Jeg har ingen flere på talerlisten, så da er han den siste, før vi går til statsråden.

Svein Roald Hansen (A): Det gjelder spørsmålet om den sosiale søyle i det hele tatt er EØS-relevant. Kommisjonen har ikke merket den sånn, og statsråden sier at det kan vi ikke helt stole på blir enden på det, og vi vurderer det selv, hva vi mener om det. I den kontakten som tydeligvis har vært med Kommisjonen om minstelønnsdirektivet bl.a., har det kommet noen signaler som tyder på at Kommisjonens vurdering ikke står seg? Når vil vi fra vår side være ferdig med vår vurdering av EØS-relevansen? For hvis det ikke er EØS-relevant, går jeg ut fra at vi heller ikke har noe å bekymre oss for når det gjelder minstelønnsdirektivet.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til statsråden.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Tusen takk for tilbakemeldinger. Jeg tar dem punktvis, og så er det noe overlapp her.

Når det gjelder hvor raskt det kommer et eventuelt minstelønnsforslag, vet vi ikke, men sannsynligvis ikke før andre halvår 2021 eller første halvår 2022. Så kan jeg si at basert på de samtalene vi har med politikere i EU-land som vi har et nært forhold til, er nok vurderingen nå at det vil komme noe, at det er vanskelig å unngå, så man får ikke lenger stoppet dette, men det er fortsatt et stort arbeid for å gjøre at det klart og tydelig er rom for at vi kan gjøre det på vår måte i Norden.

Så er det spørsmål nummer to fra Aasrud, og det er om det er andre ordninger som vi nå ser gjennom. For å svare kort på det ser vi nå gjennom alle ordninger. I kjølvannet av EØS-saken, eller Nav-saken, har vi gått gjennom alle ordninger for å se om det er andre områder hvor man er nødt til å justere og endre. Det er den ene delen av svaret på det. Det andre er at som på alle andre områder i norsk samfunnsliv er det også på trygde- og ytelsesområdet sånn at det stadig kommer opp saker hvor enten henvendelser kommer fra ESA med spørsmål, eller man ser at det er rettsutvikling i EU-systemet knyttet til andre medlemsland, som gjør at vi også hele tiden må vurdere innholdet eller innretningen i våre ordninger. Det er en kontinuerlig prosess. Men det jeg også kan si, er at vi har ikke funnet andre områder hvor det er tilsvarende noe som kan sammenlignes med det vi har funnet i EØS-saken. Alt dette er også oversendt kontrollkomiteen, som har hatt ganske grundige runder rundt dette.

Så til spørsmålet fra Gjelsvik, som det egentlig er flere av dere som berører. EUs sosiale søyle er en politisk søyle, og det betyr at forslag under den søylen er ikke EØS-relevant. Når det gjelder minstelønnsforslaget, er det både en prosess i EU hvor de selv skal finne ut om de mener dette er relevant, men det vil selvfølgelig også være en prosess hos oss for å finne ut om det er EØS-relevant helt konkret, knyttet til minstelønn. Men de delene som kommer i den sosiale søylen, har vi ikke som sådanne sluttet oss til. Det er ting vi kan implementere.

Det var også et spørsmål fra Gjelsvik om trygdeforordningen og hvilke konkrete ting vi synes er problematisk der. Det er flere ting. For eksempel er det spørsmålet om hvor lenge man kan ta med seg dagpenger ut av landet – tre måneder, seks måneder, eventuelt andre – hvor vi holder på og ønsker en ganske restriktiv linje, altså mener at tre måneder er tilstrekkelig. Det er spørsmålet om forhåndsvarsling før utsending av arbeidstakere, dagpenger og spørsmålet om krav til minste opptjeningstid før siste arbeidsland blir kompetent stat, samt varighet av eksportrett for dagpenger, som var det første jeg nevnte.

Jeg er litt usikker på om Norge har utarbeidet detaljerte posisjoner i alle disse spørsmålene. Det er vanlig i disse møtene at man spør embetsverket litt om påfyll.

Finn Ola Jølstad: Det vi har utarbeidet, står i EØS-avtalen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Ja.

Så var det et spørsmål fra Lysbakken i hvilken grad vi koordinerer med Sverige og Danmark knyttet til den minstelønnssaken. Jeg er ikke sikker på om jeg ville brukt ordet «koordinere», men vi lener oss tungt på og snakker mye med Sverige og Danmark og gjør det vi kan på egen kjøl. Men det er i stor grad Sverige og Danmark som EU-medlemmer som nå driver denne prosessen internt. Vi har sagt at vi er med på hva de måtte ønske, men vi gjør også ting som f.eks. dette brevet til det portugisiske formannskapet, med støtte til den meningen som ni medlemsland har kommet med.

Så hadde Lysbakken et spørsmål som jeg lurer på om jeg rett og slett må overlate til UD, for det var spørsmålet om den såkalte reservasjonsretten knyttet til saker som vi mente ikke var EØS-relevante, og et eller annet om prosessen rundt det. Det tror jeg nesten jeg må overlate til UD, for det hørtes ut som et litt mer generelt spørsmål, så det tror jeg nesten må stilles på nytt til utenriksministeren etterpå.

Så var vel Hansen innom noe av det samme som jeg svarte på og kommenterte tidligere, altså forholdet mellom den sosiale søylen som sådan og et eventuelt minstelønnsdirektiv. Det har jeg kommentert tidligere.

Møtelederen: Før jeg gir ordet til utenriksministeren, vil Tetzschner stille et spørsmål, vær så god.

Michael Tetzschner (H): Jeg har egentlig to spørsmål når det gjelder direktivet om minstelønn. Jeg vil bare høre: På hvilke prinsipper vil man utarbeide minstelønnsnivå, for det må jo variere fra land til land? Jeg vet ikke hva som ligger i det direktivet annet enn at medlemslandene da må forplikte seg til en ordning med en statlig minstelønn.

Innholdsmessig skulle ikke dette være noe problem, for vi har et system i Norge med relativt sammenpresset lønnsstruktur og med allmenngjøring. Så vi vil til enhver tid, vil jeg tro, reelt sett ligge over det nivået som andre vil fastsette som en statlig minstelønn og dermed løse det som er det underliggende problemet, nemlig risikoen for utnyttelse av bevegelig arbeidskraft.

Det resonnementet bringer meg over til det neste, nemlig at det skal vel godt gjøres å si at det ikke er EØS-relevant når det er snakk om eventuell dumpingproblematikk for den arbeidskraften som beveger seg mellom EU- og EØS-landene. Spørsmålet gjelder: I slike tilfeller er det ikke EU-domstolen som er håndhevingsorganet for Norge, det er EFTA-domstolen. Så spørsmålet er hvilken prosedyre ser statsråden for seg at vi arbeider for våre synspunkter gjennom ved vår representasjon i EFTA-domstolen når det gjelder å konstatere om dette er EØS-relevant eller ikke?

Problemet må angripes fra to sider, hvor jeg støtter begge. Vi kan selvfølgelig argumentere for at det ikke er EØS-relevant og være forberedt på at det likevel blir det. Det andre er det innholdsmessige, som vi da eventuelt må få hjelp av våre nordiske venner i EU for å påvirke.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til arbeids- og sosialministeren igjen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Når det gjelder sporet om minstelønnsdirektivet, er det for det første sånn, som jeg sa, at både EU har en vurdering i Kommisjonen og det er krevd en vurdering i hele EU, fordi det er uenighet om dette mellom medlemslandene.

Når det gjelder vår prosess, har vi en prosess med UD for å vurdere hvorvidt dette er EØS-relevant på vanlig måte.

Så er det litt vanskelig å besvare alle detaljspørsmål om hvordan vi eventuelt vil forholde oss til det, for selv om det har kommet et forslag som har forskjellige elementer, er det ikke sånn at vi vet hvordan dette vil ende. Men i forslaget som er der i dag, er det 4 kapitler og 19 artikler. Et kapittel, kapittel 2, retter seg mot dem som har lovbestemt minstelønn. Artikkel 4 sier noe om kollektive overenskomster. Og det er der det kommer, foreløpig, en sånn formulering om at land som har lavere dekningsgrad enn 70 pst., skal utarbeide handlingsplaner for hvordan denne skal økes pluss en del andre innramminger.

Det jeg nå har oppfattet som Danmarks og Sveriges strategi, er ikke at dette skal stanses, for det tror man ikke lenger er mulig, men det er å sikre at teksten ikke legger grunnlaget for, heller ikke gjennom fremtidig rettsfortolkning, at man skal gripe inn i det som er den nordiske arbeidslivsmodellen.

Det er sånn, og det er i og for seg riktig, at vi har en lovbestemt minstelønn på enkelte områder der det er allmenngjort, men vi har klare prosesser for det. Det er ikke sånn å forstå – det er det vel ingen som har foreslått, eller det er mulig det er noen i Europaparlamentet – at faren her er at EU vil komme å sette en minstelønn som skal gjelde for alle i hele Europa. Det er borte. Men bare det at staten går inn og generelt fastsetter en minstelønnssats, er i seg selv et brudd med måten vi gjør det på. Vår måte å gjøre det på er at vi har mulighet, som en ventil, til å allmenngjøre noen tariffavtaler i spesielt utsatte bransjer – renhold er en sånn bransje som har det, og landbruk har det – men da er det med utgangspunkt i partenes fremforhandlede tariffavtaler.

Jeg er litt usikker på om dette var svar på Tetzschners spørsmål, men kort oppsummert er vårt mål det samme som jeg har oppfattet er Sveriges og Danmarks mål, og det er å sikre at selv om det skulle komme et slikt direktiv, har det minimal påvirkning og vil i hvert fall ikke virke forstyrrende på hvordan vår lønnsdannelse og vårt trepartssamarbeid og partssamarbeid er bygd opp – ikke minst at det legger grunnlaget for en rettsutvikling som gjør at vi om ti år ikke står i en annen situasjon.

Møtelederen: Da sier jeg tusen takk til statsråd Røe Isaksen, som denne gangen, i motsetning til i stortingssalen for en stund tilbake, sa «landbruk» og ikke «jordbruk» om jordbruksavtalen, så dette er veldig bra. – Husker dere det? Han måtte be om unnskyldning, for han sa «landbruk» i stedet for «jordbruk», men nå var du veldig presis, Røe Isaksen!

Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Jeg tenkte bare jeg skulle svare veldig kort på det spørsmålet Lysbakken hadde knyttet til reservasjonsretten.

For at en rettssak skal kunne innlemmes, må det være enstemmighet i EØS-komiteen. Hvis vi kommer til at det verken er EØS-relevant eller ønskelig å innlemme, vil det ikke være enstemmighet, og det innebærer at det heller ikke blir innlemmet. Og reservasjonsretten er først aktuell når det er snakk om regelverk som er relevant, men ikke akseptabelt. Det betyr at vi kommer ikke inn i den problemstillingen, og derfor opplever vi ikke at det vil være aktuelt i denne sammenheng hvis vi kommer til at det ikke er EØS-relevant, og det ikke blir enstemmighet.

Så vil jeg også nevne EFTA-domstolen. Deres kompetanse handler om og er avgrenset til rettsakter, som er innlemmet i EØS-avtalen, og har sånn sett ikke noen rolle i det å vurdere EØS-relevans. Det må i så fall avtales og ordnes mellom partene.

Møtelederen: Da har Lysbakken bedt om ordet en gang til, vær så god.

Audun Lysbakken (SV): Jeg skjønner at vi ikke kan reservere oss mot noe som i utgangspunktet ikke kommer inn under avtalen, men det som er den store utfordringen her, er da at regjeringen nå sier selv at her er det en reell frykt for at det likevel i praksis vil bli EØS-relevant gjennom en framtidig domstolsbehandling. Det er en betydelig utfordring hvordan Norge skal forholde seg til det, for om det skjer på et tidspunkt i framtiden, har vi ingen mulighet til å beskytte oss mot det. Det er det som er utfordringen her.

Jeg ber ikke regjeringen ha et svar på det på sparket, men det er en veldig viktig problemstilling: Noe som i utgangspunktet ikke defineres som EØS-relevant, kan i praksis likevel bli det.

Michael Tetzschner (H): Det hang igjen et spørsmål fra forrige runde, men jeg skal av tidshensyn avstå fra å gjenta det.

Siden Lysbakken brakte EØS-relevans på bane, er det klart at domstolen ikke kan begynne å herje og tolke hvis man først er enig om at avtalen på dette punkt ikke gjelder partene. Så der behøver man ikke være bekymret for at domstolene begynner å tolke en avtale som partene er enige om ikke gjelder mellom dem på dette området.

Møtelederen: Utenriksminister, vil du si noe om det på slutten her? Vi begynner å få litt dårlig tid. – Nei. Vil arbeids- og sosialministeren si noen ord?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen: Tusen takk til dere!

Møtelederen: Da går vi videre til sak nr. 2, rettsaktene.

Møtelederen: Neste møte i EØS-komiteen finner sted 19. mars, og da har vi fått en kommentert liste med rettsakter. Den inneholder 64 rettsakter og en EØS-komitébeslutning om endring av protokoll 10.

Endringene som krever Stortingets samtykke har ligget til beslutning den siste måneden. Saken jeg henviser til er for øyeblikket til behandling i Stortingets transport- og kommunikasjonskomité. Frist for avgivelse er 16. mars.

– Er det kommentarer til denne lista? – Det er det ikke. Da er vi konsultert.

Da går vi til neste sak.

Møtelederen: Da skal utenriksministeren ha en ganske omfattende redegjørelse, så det er fint hvis man kan tegne seg allerede nå, så jeg klarer å styre møtet fram mot Stortingets møtestart.

Vær så god, utenriksminister.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Jeg skal prøve å fatte meg i noenlunde korthet, men likevel være innom det som er oppgitt i den annoterte dagsordenen.

Den 1. mars hadde klima- og miljøministeren, olje- og energiministeren, samferdselsministeren og jeg et felles møte med Europakommisjonen om den grønne given. EUs delegasjon ble ledet av første visepresident, Frans Timmermans, som dere godt vet, har ansvaret for den grønne given.

Det er både en vekststrategi og en sektorovergripende plan for å gjøre Europa til verdens første klimanøytrale kontinent innen 2050. Jeg er veldig glad for, som jeg tror jeg har sagt i utvalget før, at fokuset på pandemihåndtering ikke har dratt oppmerksomheten bort fra klimaambisjonene og at arbeidet, som vi veldig tydelig ser, fortsetter med full styrke.

Formålet med møtet var å identifisere satsingsområder av gjensidig interesse og ikke minst synliggjøre at Norge er en veldig relevant partner for EU i dette arbeidet. Vi har både forskningsmiljøer, teknologi, næringsliv og kunnskap som kommer til å gi viktige bidrag til et klimanøytralt Europa.

Samtalen dreide seg bl.a. om CO₂-avgifter og andre klimavirkemidler. Det dreide seg om sirkulærøkonomi med vekt på både batterier, elektrifisering av transport og grønn skipsfart og karbonfangst og -lagring. Hydrogen som en mulig langsiktig løsning på avkarbonisering av energisektoren ble også diskutert, i tillegg til havvind. Og der omtaler EU Norge som et foregangsland.

Vi tok opp to andre saker som er viktige for norsk kraftbransje og norsk næringsliv. Den første gjelder kriteriene for bærekraftige investeringer i henhold til EUs nye klassifiseringssystem, den såkalte taksonomien, som vi som sitter i dette Teams-møtet er noen av de få som enten får hjertebank eller andre ting av. For Norge er det veldig viktig å sikre at regelverket innebærer en likebehandling av sektorer og næringer som er av betydning for oss, inkludert at vannkraft ikke får strengere kriterier enn andre fornybare energikilder som sol og vind.

Den andre saken dreier seg om forslag om en grensejusteringsmekanisme, ofte omtalt som karbontoll, som er varslet fra Kommisjonen innen juni. Formålet med mekanismen er å motvirke at den ambisiøse klimapolitikken EU har, i særdeleshet EUs kvotesystem, skal føre til karbonlekkasje ved at industrivirksomhet i EU legges ned og erstattes av virksomhet utenfor EU som har en mindre ambisiøs politikk.

Bedrifter i Norge deltar som kjent i EUs kvotesystem på lik linje med bedrifter i EU. Det er fortsatt uklart, og det kom også fram på møtet vi hadde med Kommisjonen, hvordan en sånn mekanisme ville bli utformet og hvordan Norge og norske virksomheter vil bli berørt. Men det er viktig for Norge at en sånn mekanisme utarbeides og utformes i tråd med WTO-reglene og andre internasjonale forpliktelser.

I begge sakene viste Kommisjonen stor vilje til å lytte og åpnet også for nye møter og konsultasjoner framover, hvor vi kan få lagt fram norske posisjoner i større detalj. Det mener vi er viktig, og det følger vi nå opp.

Den globale dimensjonen ved Europas grønne giv er også viktig for Norge. Når USA nå tydelig gjeninntrer i det globale klimaarbeidet, kan det skape en sunn konkurranse, industriutvikling og energiomstilling, og ikke minst virke gjensidig forsterkende. Vi forventer at klima og grønn omstilling vil ta en stadig større plass på den internasjonale arenaen framover og stå helt sentralt i EUs relasjoner både med USA og Kina, i forholdet til Storbritannia og i EUs partnerskaps- og utviklingspolitikk mer generelt.

Norge og EU står samlet i synet på behovet for å mobilisere klimafinansiering og sikre økte globale ambisjoner for utslippskutt. Norge og EU vil også fortsette å jobbe for å fremme globale ambisjoner på områder som biologisk mangfold, kjemikalier og avfall, inkludert redusert plastforurensning i havet og redusert avskoging.

Så til spørsmålet om forhandlingene om Norges framtidige forhold til Storbritannia, og jeg ber om at det jeg nå skal si, unntas offentlighet i referatet.

Når det gjelder frihandelsavtalen, jobber vi for at den skal kunne tre i kraft i løpet av 2021 og på den måten sikre næringslivet like konkurransevilkår som eller bedre konkurransevilkår enn sine konkurrenter. Nå er vi inne i siste fase av forhandlingene. Målet er å ferdigstille innen påske, slik at avtalen kan oversendes Stortinget for behandling i vårsesjonen. Men det er viktigere med en god avtale enn en rask avtale. Vi har som kjent en midlertidig avtale om varehandel som vil fungere inntil en ny avtale er på plass.

På fiskeriområdet har Storbritannias uttreden av EU og handelsavtalen mellom EU og Storbritannia satt Norge i en vanskelig posisjon, både når det gjelder soneadgang og muligheten til å forhandle om andeler. Som vi tidligere har signalisert, har vi utsatt undertegning av en trilateral fiskeriavtale mellom EU, Norge og Storbritannia. De bilaterale forhandlingene med henholdsvis EU og Storbritannia pågår imidlertid fortsatt.

I september 2020 fikk vi på plass en rammeavtale for fiskeri med Storbritannia som la et godt grunnlag for videre samarbeid. Forhandlingene om kvoter og soneadgang for 2021 bærer imidlertid bud om at det kan bli krevende i praksis. Vi håper på et godt samarbeid med Storbritannia, men ser samtidig at det kan bli utfordringer når vi ikke alltid har sammenfallende interesser på alle områder.

For den norske flåten er det spesielt britisk økonomisk sone som er viktig. Britiske fiskere har ikke samme interesse i å fiske i norsk sone, og de har avtale om adgang til å fiske i EU-sonen allerede. De tre fiskeriavtalene vil henge nært sammen, bl.a. fordi verdien av en fiskekvote også avhenger at hvor kvoten kan fiskes. Vi ønsker derfor en bedre forståelse av hva avtaler om adgang til å fiske i hverandres soner og kvotebytte konkret vil innebære for norske fiskere før trepartsavtalen med EU og Storbritannia kan undertegnes.

Når det gjelder utdanningssamarbeidet, har Storbritannia som kjent valgt å ikke delta videre i Erasmus-programmet. Erasmus favner brorparten av dagens norsk-britiske utdanningssamarbeid på alle nivåer. Kunnskapsdepartementet har derfor en nær dialog med sine britiske motparter om vilkårene for å sikre det bilaterale samarbeidet framover, inkludert behovet for en intensjonsavtale på utdanningsfeltet.

Så om EUs kvotefastsettelse i fiskevernsonen ved Svalbard. Jeg ber om at også dette unntas offentlighet.

Like før årsskiftet fastsatte Norge i tråd helt ordinær praksis torskekvoter for tredjeland i fiskevernsonen ved Svalbard. Det har Norge gjort siden etableringen av fiskevernsonen i 1977. Norge valgte den gangen å ikke etablere en full økonomisk sone eller et generelt forbud mot at utenlandske fartøy fisker i sonen uten etter avtale med lisens. Jeg går ikke nærmere inn på historien her, for jeg regner med at den er kjent.

Norge valgte i stedet å opprette en fiskevernsone hvor fisket reguleres når det er nødvendig for å beskytte og forvalte bestandene på en hensiktsmessig måte. Fisket etter torsk er derfor regulert, og Norge valgte å legge til rette for videreføring av allerede etablerte fiskemønstre. Norske fartøy kan derfor fiske i fiskevernsonen innenfor den nasjonale norske kvoten, som er avtalt med Russland, og det samme gjelder russiske fartøy. De fisker innenfor den russiske kvoten som er avtalt oss imellom.

For det andre så Norge på fiskeriaktiviteten i tiårsperioden forut for opprettelsen av fiskevernsonen og ga på det grunnlaget kvoter til tredjeland som hadde fisket der. EU, som allerede den gangen hadde en felles fiskeripolitikk, fikk en samlet kvote basert på medlemslandenes totale fiske, og av EU-landene sto Storbritannia for nær halvparten. Dette er kvoter som er regulert ensidig fra norsk side og av disse historiske årsakene ikke inngår i en avtale med de aktuelle partnerne og ikke blir kompensert gjennom slike avtaler. Det er heller ikke kvoter Norge er forpliktet til å videreføre.

Da Storbritannia ved årsskiftet gikk ut av EU, var det nødvendig på nytt å vurdere torskekvoten som til da hadde blitt gitt til EU. Vi valgte å trekke Storbritannias historiske fiske fra torskekvoten som vi ga til EU, og dette ble meddelt til EU både i et uformelt møte på forhånd og gjennom de vanlige diplomatiske kanalene da forskriften var vedtatt. For oss var det derfor veldig overraskende da EU den 29. januar i år offentliggjorde sin årlige kvoteforordning for fiske i fremmede farvann, hvor de har gitt seg selv en torskekvote i fiskevernsonen ved Svalbard som er langt høyere enn den Norge har fastsatt i forskrift og meddelt til EU. Vi mener det er uakseptabelt. Det er bare Norge som kan regulere og tildele kvoter i fiskevernsonen. EUs opptreden er en krenkelse av norske rettigheter og et brudd på EUs forpliktelser etter havrettskonvensjonen. Det har ført til protester fra norsk side, både gjennom diplomatiske kanaler og på politisk nivå. Vi har gjort det klart overfor EU at ethvert fiske utover Norges kvotetildelinger vil være et ulovlig fiske, og at det vil bli håndhevet av Kystvakten på alminnelig måte.

At Norge og EU har ulikt syn på den geografiske rekkevidden av enkelte av Svalbardtraktatens likebehandlingsbestemmelser, er vel kjent. Det kan imidlertid ikke legitimere EUs opptreden i denne saken. Norge har uansett enekompetanse til å regulere fangsten også i områder der traktatens likebehandlingsregler gjelder.

Kontrollen med ressurser i våre maritime områder er av fundamental nasjonal interesse. At noen tar loven i egne hender, setter en veldig uheldig presedens. Det er ødeleggende for våre interesser, men det undergraver også grunnlaget for ansvarlig ressursforvaltning.

Saken har også betydning utover det. Svalbardtraktaten har, som dere vet, rundt 45 parter, inkludert parter som Russland, Kina og for så vidt Nord-Korea. Man kan jo lett tenke seg hvor kaotisk og potensielt farlig det vil bli, bl.a. for stabiliteten i Arktis, dersom alle disse partene følger EUs eksempel og tar seg til rette i fiskevernsonen. Det er derfor viktig at Norge står samlet og er tydelig i dette spørsmålet. Jeg syns det er veldig beklagelig at denne saken har blitt en del av vårt ellers usedvanlig gode samarbeid med EU, men dette er et for viktig spørsmål til at vi er villig til å fire på det.

For å unngå brå omveltninger i etablerte fiskemønstre som følge av brexit har Norge for 2021 ensidig fastsatt en kvote på 5 500 tonn torsk til Storbritannia i fiskevernsonen. Kvoten ble tilbudt med en klar forutsetning om at dette ikke betydde at vi ville tildele Storbritannia gratis torskekvoter i fiskevernsonen i årene framover.

For Norge er vår viktigste handelspolitiske prioritering, i tillegg til EØS-avtalen, å sikre det multilaterale systemet og WTO. Norsk økonomi og norske arbeidsplasser trenger et velfungerende internasjonalt handelsregelverk som sikrer tilgang til markedene for våre varer og tjenester. Det har de senere årene vært en økende vilje til å bryte internasjonale kjøreregler for handel og manglende reell vilje til å løse en fastlåst situasjon i WTO. Flere WTO-medlemmer har under pandemien innført restriktive krisetiltak som har berørt handel, selv om det også er gjennomført en rekke tiltak for å lette på handelen. Økt bruk av proteksjonistiske tiltak har også bidratt til å skade norske næringslivsinteresser. Det har vi sett også i andre land.

Det multilaterale handelssystemet må både styrkes og moderniseres for å møte det som er dagens utfordringer, men det er fortsatt ganske langt unna en felles forståelse blant WTOs 164 medlemmer om hva det innebærer, og hvilket omfang reformer skal ha. Trump-administrasjonen hadde en ganske annen oppfatning av hva WTO-reform burde innebære, enn veldig mange medlemsland. Det var en av flere grunner til at krisen i organisasjonen ble fordypet. Derfor er det veldig positivt at den nye amerikanske administrasjonen har signalisert at de ønsker å innta en lederrolle multilateralt, inkludert i Verdens handelsorganisasjon, og ikke minst jobbe aktivt med reform. Vi ønsker sammen med andre medlemmer å engasjere USA i konstruktive diskusjoner om hvordan vi kan få WTO ut av den krisen som nå er. Vi er imidlertid forberedt på at handel ikke nødvendigvis vil stå øverst på den nye administrasjonens agenda. Hovedfokuset kommer nok til å være på nasjonal økonomisk gjenoppbygging etter pandemien. Det kommer til å være på miljø og klima og også arbeidstakeres rettigheter. På mange måter blir også forholdet, særlig når det gjelder handelspolitikken til Kina, helt sentralt for USA, og det kommer til å bli vanskelig framover.

Utfordringene til tross for skiftet i USA kommer til å være mange og komplekse. Men det er veldig positivt at Ngozi Okonjo-Iweala fra Nigeria ble valgt til ny generaldirektør i februar og tiltrådte stillingen 1. mars. Det er et historisk valg. Hun er den første kvinne, hun er den første afrikaner som leder WTO eller forløperen GATT. Hun har skissert et veldig ambisiøst program for å skape framdrift i arbeidet i WTO med konkrete resultater til ministermøtet. Det er i veldig sterk grad i tråd med de norske prioriteringene vi har. Vi ser veldig fram til samarbeidet med den nye generaldirektøren.

Det skal også velges ny generalsekretær til OECD. OECD er, som dere vet, veldig viktig for Norge. Den neste generalsekretæren må bidra til å sikre et veldig godt samspill mellom et sterkt og velfungerende sekretariat og ikke minst medlemslandenes ønsker. Det å bygge bro mellom medlemslandene er ikke en enkel oppgave, men det er en oppgave for den nye generalsekretæren. Valget står nå mellom to gode kandidater. Det er Mathias Cormann fra Australia og Cecilia Malmström fra Sverige. Begge vil ha evne og kapasitet til å fornye OECD etter 15 år med samme generalsekretær. Vi vet ikke ennå hvilken av de to kandidatene som hadde fått flest stemmer i den siste runden som gikk på mandag. Det kommer ikke til å bli kjent før på et møte som skal være mellom kl. 14 og 16 i dag, så jeg kan dessverre ikke bringe nyheter til Europautvalget om dette nå. Men det kommer senere i dag.

Så vil jeg avslutningsvis si at i går publiserte regjeringen sitt arbeidsprogram for samarbeidet med EU i 2021. I årets utgave av arbeidsprogrammet står samarbeidet innenfor helseområdet sentralt, siden håndteringen av covid-19 har vært og kommer til å være en hovedsak både for EU og Norge. Samtidig beveger EU seg også på andre områder som angår oss. Det er naturlig igjen å avslutte der jeg startet, med den grønne given. Det er også andre områder som trekkes fram i arbeidsprogrammet denne gangen. Én ting er deltakelsen i forsvarsfondet, EDF, samarbeidet på migrasjons-, justis- og politifeltet, felles interesse i samarbeid for EUs nære nabolag og også velfungerende rettsstater og sterke sivilsamfunn. Så for dem som har noe tid til overs, selv om jeg ikke tror så mange har det akkurat nå, er det fullt mulig å lese arbeidsprogrammet og sånn sett få en ganske grei belysning og gjennomgang av både bredden og ambisjonsnivået i samarbeidet med EU.

Da stopper jeg der.

Møtelederen: Takk.

Da er det Barth Eide først.

Espen Barth Eide (A): Jeg har lyst til å takke utenriksministeren for en veldig grundig og god redegjørelse om utrolig viktige ting, og alle de temaene henger nært sammen, som utenriksministeren også understreket. EU er nå verdens absolutte klimaleder, og jeg hører til dem som blir litt ekstra varm om hjertet når noen sier taksonomi. Jeg skjønner at det foreløpig er en mindretallsposisjon, men det kan jo endre seg.

Det er veldig bra at også de særlige spørsmålene vi har ønsket at regjeringen skulle reise om vannkraft, har blitt tatt opp, for der er det rett og slett en del norsk kompetanse jeg tror Kommisjonen ville ha godt av å bli kjent med, rett og slett fordi vår vannkraft er litt annerledes konstruert enn elvekraft på kontinentet f.eks. Så det er viktig at det følges opp.

Til det med grensejusteringsmekanisme eller Carbon Border Adjustments har jeg to kommentarer. Det ene er naturligvis at det er viktig at regjeringen sørger for at Norge kommer på innsiden. Det skulle bare mangle. Det ville være svært ubehagelig å være på feil side av den grensemuren, men det er jeg ikke så veldig bekymret for, for hele logikken er at det skal straffe land som ikke driver med karbonfrysing. Det gjør jo vi, så hvis dette gjøres ordentlig, burde det ikke være en trussel mot oss. Derimot ville det vært et stor framskritt for verden. Jeg merket meg at John Kerry, Bidens klimautsending, var hos Timmermans i går og diskuterte dette. Det er mye som tyder på at det kan bli en enighet mellom EU og USA. Den nye generaldirektøren Okonjo-Iweala har selv sagt at hun egentlig ikke ser at det er noe prinsipielt i veien med dette i forhold til WTO, så lenge det utformes på en rettferdig og uforutsigbar måte og ikke blir skjult proteksjonisme, men er innrettet mot det som er formålet, nemlig at en vare som er produsert med høye karbonutslipp i et land som ikke priser karbon, må ilegges en avgift som tilsvarer det det ville kostet å lage den i det landet. Men hvis en innfører et karbonprisingssystem, slipper man unna. Da er det etter mitt syn ikke et proteksjonistisk tiltak lenger. Det er en oppfordring til å oppføre seg i tråd med Parisavtalens forpliktelser. Jeg tenker at det er viktig, og det er egentlig mitt innspill, at Norge engasjerer seg i den dialogen også i WTO. Det er faktisk i vår interesse nå som vi strammer til i fellesskap med vår egen karbonprising i Norge, at vi ikke blir utsatt for den karbonlekkasjen fra de landene som ikke gjør dette ordentlig. Så det vil jeg bare gi varm støtte til.

Møtelederen: Da er det Svein Roald Hansen, og deretter Sigbjørn Gjelsvik. Jeg ber de inntegnede om å fatte seg i korthet.

Svein Roald Hansen (A): Jeg har et spørsmål vedrørende forhandlingene med Storbritannia om vår nye handelsavtale, og det gjelder opprinnelsesreglene.

Det er litt detaljert, men i avtalen mellom Storbritannia og EU har de blitt enige om at bildeler fra EU kan regnes som britiske, når det gjelder opprinnelsesreglene. Hvis vi oppnår det samme i vår avtale, altså at norske bildeler kan regnes som britiske, vil det da gjelde bare eksport til Norge, eller vil det også gjelde britenes eksport av biler til Europa? Det har jo en viss betydning for bildelerindustrien vår.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp): For det første gir vi full støtte til at Norge skal vise fasthet overfor EU når det gjelder den beskrivelsen som utenriksministeren gir når det gjelder fisk.

Så til taksonomi. Når det gjelder Espen Barth Eide og meg: Det banker nok litt forskjellige steder i kroppen når en hører det. Men til det som blir tatt opp, til at vannkraft er én ting – jeg registrerte ikke helt hva som var status på det – men det er også andre ting. Hele poenget med taksonomien er jo at en skal vri investeringer i en bestemt retning. Dersom en får en løsning som gjør det vanskeligere for oss å bidra til en omstilling i retning av eksempelvis å satse mer på skogbruk, treforedling – det har jeg spurt finansministeren om allerede – er det andre ting enn vannkraft som en nå jobber med? Og hva er status på de områdene som er viktige for Norge?

Så bare kort til det som Espen Barth Eide nevnte når det gjelder karbongrensejusteringsmekanisme. Jeg er bare opptatt av i arbeidet der – vi har en jo et viktig regime knyttet til CO2-kompensasjonsordning, som nå er blitt forlenget, og som en fortsatt jobber med detaljene i, hvordan det vil forholde seg inn i dette i framtiden? Det er jo ganske viktig for de virksomhetene i Norge som er omfattet.

Så bare et spørsmål til slutt når det gjelder handelsavtaleforhandlinger med Storbritannia. Ligger det på noen områder an til mer omfattende liberale regler mellom Norge og Storbritannia enn det som har gjeldt gjennom EØS? Og hva er status med tanke på landbruk?

Emilie Enger Mehl (Sp): Det var bare veldig kort om utenriksministeren kan kommentere status på landbruket i forhandlingene som er med Storbritannia, sånn som Sigbjørn Gjelsvik tok opp. Jeg ser at det har vært ytret stor bekymring fra Bondelaget bl.a. knyttet til om man vil gi innrømmelser på landbruk. Det hadde vært fint om utenriksministeren kunne kommentere de bekymringene litt nærmere.

Møtelederen: Da er det Audun Lysbakken, og så Torgeir Knag Fylkesnes.

Audun Lysbakken (SV): Jeg skulle bare si at jeg har strøket meg.

Møtelederen: Da er det Torgeir Knag Fylkesnes.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eg har eit spørsmål knytt til fiskevernsona. Kor trygg er ein på at det står seg i havretten? Er ein heilt trygg på det? Det er det eine.

Det andre er om spørsmålet om fiskevernsona frå norsk side eller frå EU si side har vore tema i frihandelsavtaleforhandlingane, eller har ein halde dette heilt utanfor.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Først spørsmålet og kommentaren til Espen Barth Eide. Jeg er enig i dine påpekninger, og jeg tenker også at det er veldig positivt at Kerry var hos Timmermans og besøkte Brussel i går, for det er også starten på et veldig viktig samarbeid den veien. Vi kommer til å fortsette å engasjere oss i disse diskusjonene i WTO. Jeg skal ha en samtale med den nye generaldirektøren nå i løpet av noen få dager. For oss er det selvfølgelig viktig at dette faktisk er forenlig med WTO-regelverket. Det har vi lagt som en forutsetning hele veien, og jeg syns også det er veldig positive toner fra henne at dette ser ut til å være kompatibelt og i tråd med regelverket. Vi kan heller ikke komme i en situasjon der vi plutselig er på kollisjonskurs på det feltet, på det som i utgangspunktet er et positivt tiltak for å hindre at industri i Europa skiftes ut med mer forurensende industri andre steder.

Så til Svein Roald Hansens spørsmål. Svein Roald Hansen har helt rett i at det er et ganske teknisk spørsmål, så jeg skal prøve å svare på det uten at det blir for teknisk. Det er som Svein Roald Hansen sier, at den avtalen som er inngått mellom EU og Storbritannia, inneholder opprinnelsesregler. Det betyr at man kan tillate helt fri bruk av deler fra både EU og Storbritannia når man produserer biler. Og det er biler som er aktuelt i dette tilfellet. Det kalles visstnok bilateral kumulasjon. Så er det sånn at denne avtalen tillater ikke såkalt diagonal kumulasjon, dvs. at man f.eks. kan ha den samme frihet for bruk av bildeler fra Norge, for å relatere det til det som var spørsmålet. Bildeler fra Norge kan ikke fritt brukes i produksjon av britiske biler som eksporteres fra Storbritannia. De norske bildelene vil være tredjelandsmateriale. Det betyr ikke at man ikke kan bruke norske bildeler, det betyr bare at det må holdes innenfor en kvote på 45 pst. av såkalte tredjelandsmaterialer. Hvis de norske materialene er innenfor det, er det helt ok. Da kan bilene eksporteres til EU.

Vi har jo ikke avsluttet forhandlingene med Storbritannia, som kjent. Vi legger til grunn at opprinnelsesreglene i avtalen vi skal inngå, vil inneholde muligheter for kumulasjon. Det er situasjonen nå, og det betyr i prinsippet en konkurranseulempe for norske leverandører i den avtalen som er inngått allerede mellom EU og Storbritannia, for vi er en stor eksportør av bildeler, så det er en utfordring. Den forbyr ikke bruk av norske bildeler, det er bare at det må inngå sammen med eventuelle andre lands komponenter i en 45 pst. avgrenset del. Jeg håper det var noenlunde svar på spørsmålet. Hvis ikke, får Svein Roald Hansen ringe meg etterpå, så skal jeg utdype det nærmere.

Så til Sigbjørn Gjelsviks spørsmål. Jeg er selvfølgelig også helt enig i det som sies knyttet til fisk, og det er derfor vi står veldig tydelig på det.

Så tenker jeg at Espen Barth Eide og Sigbjørn Gjelsvik sikkert kan fortsette diskusjonen om taksonomien og hvilken begeistring eller manglende begeistring man får for den. Tanken med taksonomien er også at man skal hindre grønnvasking. Det er en veldig viktig side av dette. Som Espen Barth Eide helt riktig var inne på, er vår vannkraft av en ganske annen karakter enn det som betegnes som vannkraft i Europa. Jeg opplevde på det møtet vi hadde med Timmermans, at det var en genuin og oppriktig interesse for å forstå både den norske vannkraften og for så vidt annen fornybar energi bedre, og sånn sett ikke bidra til å legge unødvendige hindringer eller ulemper i veien.

Vi jobber også – til spørsmålet fra Sigbjørn Gjelsvik – med CCS, som ett eksempel, og det er også selvfølgelig andre ting på agendaen, men det er noe av det vi jobber mest med nå, og som også ble nevnt i det møtet vi hadde med kommisjonen.

Det legges ikke opp til flere reguleringer i forholdet til Storbritannia enn det vi hadde som EØS-medlem. Men det kan bli andre bestemmelser enn det vi hadde, for nå er jo Storbritannia et nært tredjeland. Og selvfølgelig blir det jo et annet grunnlag når vi ikke lenger har EØS-avtalen som omdreiningspunkt.

Til spørsmålet fra både Sigbjørn Gjelsvik og Emilie Enger Mehl om status på landbruk er vi som sagt fortsatt inne i en intens forhandlingsfase. Derfor kommer jeg ikke til å gå inn på enkeltelementer der, annet enn å si at det er – akkurat som vi har forventet – gode diskusjoner, men det er klart at det er også tøffe diskusjoner. Dette er en avtale som skal regulere frihandel bredt – den skal regulere veldig mange ting. Det betyr at avtalediskusjonene også er intense, naturlig nok. Her er jeg også sikker på at næringsministeren, som har ansvaret for forhandlingene, gjerne kommer tilbake til utvalget igjen når det er ønsket fra utvalgets side.

Så til spørsmålet fra Torgeir Knag Fylkesnes om hvor trygge vi er på at dette står seg i havretten. Det er vi helt trygge på, og det er også fordi dette har vi gjort siden 1977, siden fiskevernsonen ble opprettet. Det er helt i tråd med havretten, og det er også helt i tråd med Svalbardtraktaten. Vi hadde en ikke helt ulik situasjon i 2011, hvis jeg ikke husker helt feil, hvor det også var en tilsvarende situasjon knyttet til at EU tildelte seg egenkvoter. Dette har også en viss forgrening til en annen sak utvalget er godt kjent med, nemlig spørsmålet om snøkrabbe og snøkrabbefangst, der EU igjen har drevet egenlisensiering av at EU-fartøy kan fangste snøkrabbe på norsk sokkel. Det er på samme måte noe vi også har reagert sterkt mot, som dere vet.

Møtelederen: Det var veldig flott, da rakk vi alt sammen. Da har Torgeir Knag Fylkesnes hånden oppe – ønsker du ordet igjen?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Ja, det var berre om det siste, om konflikten rundt tildeling av kvoter i fiskevernsona, om det har vore tema i forhandlingar om frihandelsavtalen mellom Noreg og EU. Om det har vore tema frå norsk side eller frå EU si side, om ein har kopla desse to tinga.

Møtelederen: Da gir jeg ordet til utenriksministeren.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Jeg beklager, jeg skjønte ikke helt spørsmålet. Vi har jo ikke noen frihandelsforhandlinger med EU.

Møtelederen: Vil du utdype, Torgeir Knag Fylkesnes?

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Har det vore tema og andre diskusjonar knytte til fastsetting av kvotar med f.eks. Storbritannia, om dette har vore tema der?

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide: Som jeg sa i innlegget mitt, har vi en trilateral avtale som nå egentlig er ferdig forhandlet, men som vi avventer signering av, inntil vi får klarhet i de to bilaterale sidene – både Norge-EU og Norge-Storbritannia. Så alle de tre har for så vidt berøringspunkter, og derfor har vi avventet den signeringen for at vi skal kunne både gjøre ferdig forhandlingene på de to bilaterale og se sammenhengen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV): Eg lurte på om dette har forgreiningar til andre forhandlingar med Storbritannia m.a. Men takk for svaret.

Møtelederen: Det er ikke meldt inn noe til Eventuelt.

Da sier jeg tusen takk til utenriksministeren og tusen takk til Europautvalget for et veldig godt møte. Da hever jeg møtet.