Møtelederen: Da har Espen Barth Eide kommet. Det ble stilt noen spørsmål i stad, og det er fint om de spørsmålene blir stilt igjen etter statsrådens redegjørelse, slik at han får muligheten til å høre spørsmålene og svare på dem.

Statsråd Espen Barth Eide: Jeg skal redegjøre litt om Norges klima- og miljøsamarbeid med EU.

Jeg begynner med å si at klimatoppmøtet i Glasgow har tatt oss et ganske langt skritt i riktig retning, slik jeg ser det. I møte med kode rød for kloden ga møtet en tydelig marsjordre på at det å holde 1,5-gradersmålet i live nå er målestokken for alle lands klimaarbeid. Vi må møte klimakrisen med offensiv og målrettet handling, og vi må gjøre det nå. Verden trenger med dette en enda raskere overgang til fornybar energi, og vi må enda raskere komme dit at lavutslippsteknologier og -løsninger tas i bruk på alle samfunnsområder. For første gang i historien fikk vi et signal fra klimatoppmøtet om at kull må fases ned, og at ineffektive fossile subsidier må fases ut. Vi fikk et globalt gjennombrudd for regnskog med økt finansiering og forpliktelser om å stanse skogtap innen 2030. Både Norge og EU bidrar her.

Det må ikke herske noen tvil om at det blir svært krevende å nå 1,5-gradersmålet. Samtidig er det enighet om at det er mulig. Med et raskt grønt skifte følger også muligheter. Regjeringen vil ruste Norge slik at vi kan være med å tilby morgendagens løsninger som vil sikre utslippskutt både i Norge og internasjonalt. Vi ønsker å omstille økonomien slik at den blir stadig mer fornybar, sirkulær og bærekraftig. Utslippskutt og grønn omstilling vil bli drivere for ny vekst, eksport og jobbskaping, som igjen vil skape velferd og gi inntekter til fellesskapet framover, når verden for øvrig går over i en mer bærekraftig retning.

Denne grønne omstillingen i Norge henger svært tett sammen med EUs. EU er vårt viktigste marked og vår nærmeste partner på klima og miljø. EUs grønne giv er verdens mest ambisiøse og omfattende plan for å oversette Parisavtalen til handling. Nye og eksisterende virkemidler, på tvers av politikkområder, skrus nå kraftig til i EU for å følge opp den grønne given. Det utvikles politikk og regelverk i et omfang som vi knapt har sett maken til før. Dette skjer i et høyt tempo, for det haster å komme på rett kurs til 2050.

Europas grønne giv vil påvirke Norge og mye vil falle inn under EØS-avtalen. Det er derfor ekstra viktig å være tett på EU nå som vesentlige rammebetingelser er i støpeskjeen. Vi skal bruke handlingsrommet som vi har, til å påvirke EU i tråd med våre interesser og sørge for at vi henter det vi kan ut av det europeiske samarbeidet på dette feltet. Et eksempel er nyheten som kom i oktober om at norske aktører har fått en særdeles god uttelling av den såkalte Green Deal-utlysningen av forsknings- og innovasjonsmidler. Vi får svært mye igjen for de pengene vi legger inn i dette.

Regjeringen ønsker å videreføre dagens klimaavtale med EU, som hadde svært bred oppslutning i Stortinget. Med dette som utgangspunkt ønsker vi å styrke samarbeidet med EU i retning av et tettere og mer strategisk industrisamarbeid. Jeg har allerede hatt innledende kontakt med klimakommissær Frans Timmermans, altså EUs første visepresident og sjefen for EUs grønne giv, om Norges bidrag til Europas grønne giv og vil komme tilbake til hvordan vi tar dette samarbeidet videre. Jeg kan kanskje bare understreke at vi har tre bein allerede – vi har selve EØS-avtalen, vi har en omfattende klimaavtale og vi er deltaker i EUs kvotesystem ETS – og at en slik industriavtale vil komme i tillegg til det og blir det fjerde beinet på en slik stol.

Så vil jeg si litt om Klar for 55. Europas grønne giv har et 2050-perspektiv, men på veien til 2050 har EU satt seg et mellommål som er 2030. Dette er i tråd med Parisavtalen. Det var opprinnelig på 40 pst., men ble så forsterket i fjor til 55 pst. De viktigste klimapolitiske diskusjonene i Brussel akkurat nå handler om hvordan hele EUs regelverk kan bli såkalt Klar for 55, eller Fit for 55 i 2030. Kommisjonen la fram en pakke med flere lovforslag og andre initiativer i juli i år, som nå er til behandling i Rådet og Europaparlamentet. Man regner med halvannet til to år på å få alt dette på plass. Vi følger tett med på regelverksutviklingen fra norsk side. Gjennom klimaavtalen vi allerede har med EU, er Norge en del av hele EUs klimaregelverk fra i år og fram til 2030 – og ikke bare den delen som dekkes av EUs kvotehandelssystem, som vi har vært med på siden 2008. Et fortsatt klimasamarbeid med EU betyr at reviderte versjoner av EUs klimaregelverk vil bli gjeldende for Norge – gitt Stortingets samtykke.

Kommisjonen foreslår nå et økt ambisjonsnivå i kvotesystemet som setter et felleseuropeisk tak på utslippene fra industri, fossil kraftproduksjon, petroleum og luftfart. Det foreslås en rekke tekniske endringer. Industrien er spesielt opptatt av reglene for tildeling av vederlagsfrie kvoter, som skal hindre karbonlekkasje, hvor Kommisjonen legger opp til en innstramming. Dette er et regelverk som må ses i sammenheng med den foreslåtte CO2-grensejusteringsmekanismen, CBAM – dette kan alle like godt lære seg en gang for alle, dette kommer vi til å høre mye om i årene som kommer – altså en mekanisme som vil lage en form for økonomisk beskyttelsesmur rundt Europa mot produkter som importeres med særlig høye utslipp i produksjonen. CBAM pålegger importører av visse varer å betale for utslippskostnadene forbundet med framstillingen av disse. Her er tanken at virksomheter i sektorer som beskyttes av CBAM, altså denne grensejusteringsmekanismen, gradvis får redusert sin tildeling av vederlagsfrie kvoter etter hvert som CBAM fases inn.

Et annet viktig nytt grep er å innføre kvoteplikt på skipsfart. Forslaget omfatter utslipp fra skip over 5 000 brutto tonn. Hvis noen lurer på hvor mye det er, så er altså Kiel-fergen på 75 000 brutto tonn og de vanlige skipene til Hurtigruten på ca. 11 000 brutto tonn. Kvoteplikten skal ifølge forslaget knytte seg til 100 pst. av klimagassutslippene fra seilaser mellom havner i EU, og 50 pst. av utslippene fra seilaser mellom EU-havner og havner i tredjeland. Det legges opp til en trinnvis innfasing av kvoteplikten fram mot 100 pst. dekning i 2026, hvor det er rederiet eller ansvarlig selskap for skipet som er den kvotepliktige parten. Dette skal bidra til å omstille skipsfarten til lav- og nullutslipp og kan bidra til å redusere utslipp også fra innenriks sjøfart og fiske i Norge. Norge har allerede uttrykt tydelig støtte til denne delen av forslaget, og dette er også i tråd med det som skjer f.eks. fra Norges Rederiforbunds side.

Klar for 55-pakken inkluderer for øvrig nok et initiativ rettet mot skipsfart. FuelEU Maritime omfatter nye krav til skipsfartens energi- og drivstoffmiks, hvor formålet er å sikre en gradvis innfasing av fornybare energikilder og lavutslippsdrivstoff i marin sektor fram mot 2050. Regjeringen ser positivt på dette forslaget. Det er også lagt fram et initiativ for mer bærekraftig drivstoff i luftfarten, RefuelEU Aviation. Her har vi delt våre erfaringer med det norske omsettingskravet for biodrivstoff i luften, med fagfolk fra EUs medlemsland og luftfartsbransjen.

Kommisjonen foreslår å etablere et eget separat kvotesystem for veitrafikk og bygg med kvoteplikt med innføring i 2026. Det ønskes med dette å etablere en felleseuropeisk pris på utslipp fra disse sektorene, hvor det så langt har vist seg krevende å få kontroll på utslipp. Dette er for mange et kontroversielt forslag da dette vil ramme vanlige folks lommebøker, spesielt i medlemsland med lavere inntektsnivå. Det kobles derfor til etableringen av et nytt sosialt klimafond i EU.

Den såkalte innsatsfordelingsforordningen setter et felles europeisk tak på utslippene fra sektorer som faller utenfor kvotesystemet, slik som transport, jordbruk, avfall og bygg samt deler av industrien og petroleumssektoren. Her får medlemslandene nasjonale utslippsforpliktelser fordelt ut fra nasjonalt inntektsnivå. Land med høyest BNP per innbygger får høyest utslippsmål, samtidig som det fortsatt legges opp til visse fleksibiliteter i regelverket. Hvis forslaget slik det nå ligger, står seg, ligger det i kortene at Norge kan få et nasjonalt mål for ikke-kvotepliktig sektor på 50 pst.

Forslaget til revidert skog- og arealbruksregelverk har som formål å øke disse sektorenes samlede nettoopptak for hele EU til 310 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2030. Dette er 85 millioner tonn høyere enn det opptaket som følger av dagens regelverk. Det økte ambisjonsnivået skal nås gjennom en trinnvis endring i regelverket:

For perioden 2021–2025 opprettholdes dagens regelverk med ganske minimale endringer. For perioden 2026–2030 foreslås det at landene tildeles nasjonale mål. Hvert land må opprettholde det gjennomsnittlige årlige opptaket som landet hadde i perioden 2016–2018, samt påta seg et økt opptak på toppen av dette, slik at EU i sum oppnår det økte målet om 310 millioner tonn i 2030. Forslaget utgjør en vesentlig forenkling i forhold til dagens regelverk. For øvrig foreslås det at dagens fleksibilitet mellom land innenfor systemet og mellom innsatsfordelingen av skog- og arealbrukssektoren i hovedsak videreføres i det nye regelverket, dog med noen innstramminger på sikt. Det er litt tidlig å si hva dette kan bety for Norge fram til 2030. Fra 2031 foreslås det å slå sammen jordbruk og skog- og arealbrukssektoren til en ny landsektoren som får et mål om klimanøytralitet innen 2035.

Pakken inneholder også en rekke forslag som blir fulgt opp av andre statsråder. Dette gjelder forordning om utslippskrav til kjøretøy og om infrastruktur for alternative energibærere i transportsektoren samt revideringer av effektiviseringsdirektivet og fornybardirektivet. Her er det godt samarbeid mellom departementene om oppfølging

For at EU skal nå klima- og miljømålene i 2030 og målene i EUs grønne giv, er det avgjørende å vri kapital til bærekraftige prosjekter og investeringer. Som utenriksministeren har redegjort for, gjør EU et omfattende arbeid nå på bærekraft i finansområdet for å bidra til å nå disse målene. Utviklingen av felleseuropeiske definisjoner på hva som er bærekraftig, den såkalte taksonomien, kan i denne sammenhengen bli svært viktig.

Så litt om sirkulærøkonomi og vekt på produkter. EU ser i økende grad klima i sammenheng med miljø og natur. Den sirkulære økonomien basert på en mer effektiv ressursbruk, hvor man reduserer presset på ressursene gjennom å gjøre produkter og verdikjeder mer bærekraftig hele livsløpet, er en viktig vei til å nå klimamålene og den grønne given.

Fokus rettes for det første på å få fram mer bærekraftige produkter med egenskaper som er designet slik at de passer inn i en sirkulær økonomi. Så mye som 80 pst. av et produkts miljøbelastning kan bli avgjort i selve designfasen. Tiltak og virkemidler rettes inn mot å fremme konkrete bærekraftsegenskaper, slik som lang levetid, reparerbarhet, gjenvinnbarhet, ombrukbarhet, minimumsinnhold av resirkulert råstoff i nye produkter osv., som fremmer mer sirkulære produksjons- og forbruksmønstre. For å få til dette legges det opp til en vesentlig utvidelse av det generelle regelverket for økodesign. Dagens økodesignregelverk er rettet mot energirelaterte produkter med vekt på energiforbruk, f.eks. i hvitevarer som brukes i husholdninger. Planen er å utvide direktivet til flere kategorier produkter og dekke flere egenskaper ved produktene slik at de kan levere på mål om økt bærekraft i bredt. Norge har spilt inn at vi støtter en utvidelse av direktivet langs disse linjer. Kommisjonens forslag til et styrket produktrammeverk ventes i mars. Dette vil bli et viktig initiativ som kan påvirke markedene vi opererer i i dag på sikt, og som vil gi oss bedre produkter på markedet også i Norge.

For det andre vil Kommisjonen styrke bærekraft i hele livsløpet på produkter på sju utvalgte nøkkelverdikjeder i den europeiske økonomien. For det første elektronikk og IKT-utstyr, så batterier og kjøretøy, emballasje, plast, tekstiler, byggevarer og til slutt mat, vann og næringsmidler.

Et forslag til nytt regelverk for batterier ble lagt fram allerede i desember i fjor og framholdes som en mal for innsatsen på de andre områdene. Her tar Kommisjonen et nytt grep i måten de jobber på. Nesten alle forhold som gjelder et produkt, håndteres her på en integrert måte gjennom samme prosess, selv om det i sak dekker over flere sektorregelverk. Formålet med dette regelverket er bredt og skal oppfylle flere mål på en gang. Det skal legge til rette for en felles europeisk batteriindustri basert på høye klima- og miljøstandarder, og gjennom det redusere Europas importavhengighet av metaller og andre viktige innsatsfaktorer. Det skal styrke EUs konkurransekraft globalt og samlet redusere klimagassutslippene og annen miljøbelastning ved økt effektivisering av transport- og energisektoren i Europa, som nå svært raskt beveger seg mot elektrisk transport. Der hvor batterier tidligere primært ble sett på som et avfallsproblem, ser man på hele livsløpet til batteriet. Nå skal det stilles krav i hele verdikjeden for produktet, fra råvareuttak til avfallsbehandling, og til ny bruk av gjenvunnet materiale som skal føres tilbake til verdikjeden. Reguleringen stiller også krav til kontroll med farlige kjemikalier, det totale karbonfotavtrykket til batterier samt forhold knyttet til batteriets ytelse og levetid. Produsenter av batterier forutsettes å ha oversikt over bærekraften i leveransekjedene sine i tråd med internasjonale prinsipper og aktsomhetskrav.

Produsenter av batterier pålegges å bruke en viss andel gjenvunnet råstoff i nye batterier. For å styrke etterspørselen er det foreslått bindende innkjøpskriterier for offentlige anskaffelser av batterier. Det følger også en rekke krav til dokumentasjon og merking av batterienes egenskaper og hvert batteri skal ha et unikt elektronisk pass. Alle markedsaktører skal ha tilgang til pålitelig informasjon om bærekraftsaspektene ved batteriet, såkalt grønnvasking. Udokumenterte påstander om at et produkt er såkalt grønt skal derved motvirkes. Norge har støttet hovedlinjen i forslag om nytt batteriregelverk. Med dette legger EU opp til en «race to the top» globalt, som vil legge grunnlag for ny batteriindustri i Europa basert på høye standarder.

Kommisjonen lanserte nylig, den 17. november, et forslag om et nytt regelverk for avskogingsfrie produkter og råvarer. Her fastsettes en rekke krav til omsettere og importører av soya, storfekjøtt, palmeolje, tømmer, kakao og kaffe og noen bearbeidede produkter som lær, sjokolade og møbler på det europeiske markedet. Dette er de varene omsatt på det europeiske markedet som har bidratt mest til global avskoging og skogforringelse. Regelverket vil gjelde varer produsert både innenfor og utenfor Europa. Formålet er å sikre at bare avskogingsfrie og lovlige produkter, altså i henhold til loven i opprinnelseslandet, er tillatt på EU-markedet. Området der varene er produsert, må ikke være avskoget etter 31. desember 2020. Disse kravene gjelder alle omsettere, uavhengig av størrelse.

EUs medlemsland vil være ansvarlig for gjennomføring og fastsetting av straffer, som kan omfatte bøter, beslagleggelse av ulovlige varer, inndragning av inntekter fra handelen deres samt midlertidig utestenging fra offentlige anskaffelser. Satellittbilder vil være en del av informasjonen som brukes til samsvarskontroller. Forpliktelse for operatører og myndigheter vil variere i henhold til risikonivået i produksjonen eller regionen.

Kommisjonen vil også samarbeide med partnerland for å håndtere avskoging og forringelse av skog. Det norske klima- og skoginitiativet er med og gjør Norge til en interessant dialogpartner for EU i dette arbeidet. Vi arrangerte bl.a. et webinar med Kommisjonen om det nye forslaget den 22. november. Norge har bidratt til å danne datagrunnlag og støtte opprinnelsen av nye overvåkingsverktøy som gjør det mulig å gjennomføre regelverket.

Helt til slutt litt om kjemikalier: Behovet for en ambisiøs kjemikaliepolitikk i Europa – og at vi er en del av den – understrekes av at miljøgifter og andre helse- og miljøfarlige kjemiske stoffer er en av de tre store, globale miljøutfordringene. Det er komplekse sammenhenger mellom forurensning, klimaendringer og tap av naturmangfold. Blant annet vet vi at klimaendringene forverrer effekten av forurensning fra miljøgifter, og at forurensning er en av driverne for tap av naturmangfold. Norske myndigheter har vært svært aktive i det europeiske samarbeidet under de mange kjemikalieregelverkene siden EØS-avtalen ble inngått. Gjennom deltakelse i videreutvikling av regelverkene har vi stor påvirkningsmulighet. Norge har utarbeidet grunnlaget for og fått gjennomslag for mange forbud mot og andre reguleringer av miljøgifter i EU.

En annen arena for påvirkning er nettverket av europeiske miljøministre, som samarbeider om en fortsatt ambisiøs kjemikaliepolitikk. Gruppen har bl.a. jobbet for å få på plass en strategi for giftfritt miljø i EU. Kommisjonens kjemikaliestrategi for bærekraft kom i fjor og svarer godt på de nordiske miljømålene.

Kjemikaliestrategien er en sentral del av den grønne given. Strategien skal bidra til en bedre beskyttelse av Europas innbyggere og miljø, med mål om et giftfritt miljø. Dette er også grunnleggende for den sirkulære økonomien, der vi er avhengig av å sikre at de farligste stoffene tas ut av kretsløpet, nettopp fordi flere produkter skal gjenvinnes til nye produkter.

I oppfølgingen av kjemikaliestrategien skal de europeiske kjemikalieregelverkene forenkles og styrkes, og det kommer svært mange endringer nå som vil gjelde også i Norge. Viktige tiltak er å fase ut de mest skadelige helse- og miljøfarlige stoffene raskere. Et eksempel er alle perfluorerte stoffer – PFAS-er skal bli samlet i et arbeid som forberedes av norske miljømyndigheter i samarbeid med fire andre land. Det legges også stor vekt på beskyttelse av forbrukere. Samarbeidet mellom ulike sektormyndigheter skal bedres. Regelverksendringer og andre tiltak under kjemikaliestrategien krever omstilling også hos norske virksomheter. Investeringer og innovasjon er nødvendig for å sikre overgangen til trygge og bærekraftige prosesser og produkter samtidig som det skal gi grunnlag for økonomisk vekst.

Norge har også en lang tradisjon for å arbeide for globale reguleringer på kjemikalieområdet. Her igjen er EU vår nærmeste allierte. I kraft av EØS-områdets økonomiske vekt og størrelse er vårt felles regelverk også med på å sette globale standarder der de globale konvensjonene fortsatt er fragmenterte.

Med andre ord jobber EU nå med store, omfattende pakker som blir svært viktige for Norges grønne omstilling. Det vil ta noen år før de ulike regelverkene er endelig vedtatt i EU, og til vi på vanlig måte skal vurdere EØS-relevansen av det som vedtas. I mellomtiden vil vi stå oss på å følge nøye med for å fremme norske interesser og bidra med kunnskap og erfaringer og styrke Norges rolle som en strategisk partner i Europas grønne skifte.

Helt til slutt har jeg lyst til å legge til at jeg tror vi trygt kan legge til grunn at mye av dette regelverket kommer til å bli gullstandarden også for andre land etter hvert som de skal prøve å omsette Parisavtalens mål og andre miljømål til praktisk handling. Så det er i veldig stor grad denne veien det nå bærer.

Møtelederen: Takk.

Jeg tenker vi kan starte med et par av spørsmålene fra forrige runde. Det var i hvert fall Lise Christoffersen og Ola Elvestuen, og jeg har også Lundteigen. Vi har en tidsramme fram til kl. 15.30, så jeg ber om at spørsmålene stilles på en effektiv måte, sånn at vi også får tid til svar fra statsråden. Vær så god, Lise Christoffersen.

Lise Christoffersen (A): Takk for redegjørelsen.

Statsråden sa at mye nå er i støpeskjea. I det forrige innlegget, fra utenriksministeren, ble det snakket bl.a. om taksonomi og om klassifisering av vannkraft, som tydeligvis er under diskusjon, og hvor EU legger litt brems på det med vannkraft.

Så har vi også sett i bakgrunnsmaterialet at når det gjelder skogbruk, bremser Finland og Sverige på en del av den regelverksutviklingen som skjer nå, og spørsmålet var: Er Norge også med på det? For skogbruk og treindustri er jo en viktig del av det grønne skiftet i Norge.

Så hadde jeg to kjappe til: Industri 4.0 er viktig for norsk industri. Det er kanskje ikke egentlig en del av et strategisk samarbeidsområde, det er jo mer preg av konkurranse mellom oss og en del andre land nå om utvikling av det. Så et kort spørsmål: Når det gjelder atomkraft, begynner en del å presse på for det. Hva er Norges posisjon i så måte?

Ola Elvestuen (V): Takk for redegjørelsen.

Det er veldig bra at man er så tydelig med hensyn til å følge opp klimaavtalen med EU og Klar for 55 – på alle områder, også det som går på skog- og arealbruk og de forskjellige delene hvor det kommer mye regelverk.

Det jeg hadde spørsmål om i stad, var egentlig det som står i Hurdalsplattformen om strategisk industrisamarbeid med EU. Statsråden sa også litt om det. Da lurer jeg på om det går an å si noe mer om hvordan det skal utvikles. Vil det være noe mer enn at man har flere og raskere implementeringer av direktiver? Nå er vi en del av IPCEI Hydrogen – er det å gå inn i andre av disse samarbeidsforaene, eller blir det først og fremst å støtte opp under norsk næringsliv som er en del av disse ulike industrialliansene som er der allerede i dag?

Per Olaf Lundteigen (Sp): Takk for innledningen.

Strømmarkedet gir noen ekstreme utslag. For første gang får vi i dag importert strøm fra gasskraftverk i Nederland. Tyskland skal utfase atomproduksjonen sin – 4 000 MW i år, 4 000 MW neste år. Det er enorme energimengder, over 60 TWh. Kunne statsråden drøfte litt hva som blir konsekvensene av bare den ene endringen for de norske strømprisene framover?

Det andre er at det er interessant at en har gått fra å se på jord og skog separat til å se på landbruk som en enhet. Det vil bety at det blir veldig viktig hva slags jordbruk vi har, og hva slags skogskjøtsel vi har. Hvis jord- og skogskjøtsel da fører til at fotosyntesen blir bedre ivaretatt, sånn at vi kan produsere større fornybare karbonmengder i det, er det fordelaktig. Da er spørsmålet mitt om betaling for denne klimajobben. Hvilken betaling er det lagt opp til for å få et privatøkonomisk insitament til at det skal lønne seg å gjennomføre et sånt økt opptak gjennom en bedre plantekultur, en bedre skogskjøtsel? Det må jo være helt essensielt for at dette skal bli noe mer enn planer.

Nikolai Astrup (H): Takk for innledningen.

Noen raske spørsmål: Karbontoll ble nevnt. Vil det få noen konsekvenser for vår CO₂-kompensasjonsordning for industrien? Og i så fall: Når og på hvilken måte?

Så et spørsmål om klassifisering av ulike energikilder: Det er mulig at jeg nå ikke har fulgt godt nok med, men er det slik at EU nå klassifiserer blått hydrogen som en grønn energibærer? Og hva er status for norsk gass i dette bildet? Det var vel noen rykter om at det kom noen beslutninger i forrige uke, men jeg er ikke helt sikker på svaret på det.

Så nevnte statsråden dette med skipsfart, og der jobbes det også i IMO. Kan statsråden si noe om hvorvidt det er sammenheng mellom det som gjøres i EU på skip over 5 000 bruttotonn, og det som rederinæringen jobber for å få til i IMO, eventuelt om vi risikerer at det blir et lappeteppe av litt ulike regimer, og hvordan vi da skal forholde oss til det? For rederinæringen vil gjerne ha en global CO₂-avgift, mens EU jo går litt foran. Er det mulig å kombinere disse regimene på en fornuftig måte for både klimaet og næringen?

Møtelederen: Da er det sist inntegnede – Lars Haltbrekken, vær så god.

Lars Haltbrekken (SV): Spørsmålet mitt har blitt stilt.

Statsråd Espen Barth Eide: Til Lise Christoffersen først: Når det gjelder taksonomi og vannkraft, var det en ganske aktiv innsats fra norsk side i fjor, også fra Småkraftforeninga og flere norske aktører og den daværende regjering, som gjorde at det regelverket ble noe bedre sett med norske øyne. Men det er fortsatt en problemstilling som går på at hvis man skulle bygge et nytt stort vannkraftverk i dag, slik som de store på 1960-, 1970- og 1980-tallet, er det klart at det er et betydelig naturinngrep som må regnes inn på minussiden før man får plussiden, nemlig mange år etterpå med ren strøm. Så når det gjelder det regnestykket, er det en grunn til at EU ikke ser på det som så naturvennlig som en del andre tiltak.

Fordelen for Norge er at de tiltakene har skjedd, den store utviklingen har skjedd. Så vi har vært opptatt av å understreke at videre utvikling, f.eks. oppgradering av eksisterende anlegg inne i fjellet og slike mindre justeringer, er noe helt annet enn om man skulle begynne å regne på hele naturinngrepet fra dag én. Så jeg mener at det i hvert fall har vært en forbedring. Meg bekjent er ikke alle spørsmål endelig løst, men jeg tror det har gått bedre med tanke på norske vannkraftinteresser, sett med norske øyne. Slik jeg har forstått det nå, er mye av dette ikke avklart.

Når det gjelder skogbruk, var det da vi inngikk klimaavtalen med EU, også noen utestående spørsmål, som senere ble avklart, og de ble vel i og for seg avklart på en måte som skogeierne var mer fornøyd med enn det de hadde fryktet. Men det er en pågående diskusjon, og jeg kjenner godt til at Sverige og Finland som store skognasjoner mener en del om det. Der er det slik at sist vi var inne i det, hadde vi vel synspunkter som lå ganske nært opptil det de hadde, men jeg er ikke kjent med om det har skjedd noe mer. Det har ikke vært noen ny diskusjon om det de siste seks ukene, i hvert fall, som jeg er klar over.

Så er jeg veldig enig i at Industri 4.0 definitivt er en del av dette. Hele ideen med Europas grønne giv er egentlig tre agendaer som faller sammen. Det er den grønne given, altså omstillingen til mer klima- og natur- og bærekraftvennlig produksjon, det er digital agenda, og det er strategisk autonomi, altså mer kontroll over råvarer og innsatsfaktorer og kjerneteknologier i Europa. De tre til sammen er i veldig stor grad sammenfallende med det som kalles enten den fjerde industrielle revolusjon eller Industri 4.0. Så jeg mener at det som skjer der, bl.a. på Kongsberg, i Buskerud, er ting som passer godt inn i denne industrisatsingen i Europa.

Når det gjelder atomkraft, har ikke regjeringen noe sterkt syn på det, annet enn at vi ikke har noen planer om å bygge atomkraft i Norge. Men jeg tror det er rimelig å si såpass som at det er uheldig om flere land faser ut atomkraft, i hvert fall før et fornybart system er på plass. Jeg for min del vil i hvert fall si at jeg håper at Finland og Frankrike og andre land med betydelig innslag av atomkraft fortsetter med det, siden de allerede har verdikjeder på plass og ikke da risikerer at man går over til mer fossile løsninger. Dette er ikke noe syn som Norge har hatt et veldig uttrykt standpunkt på, men det vil i hvert fall være min refleksjon som klima- og miljøminister. Noe helt annet er om det er lurt å investere i ny atomkraft nå, gitt at det tross alt er en ganske dyr kraftform, selv om den er utslippsfri, og den drar på seg en veldig lang verdikjede framover med å ta sikkert vare på atombrensel og slikt.

Til Elvestuen: For det første: Det er i hvert fall de tingene du nevner, altså mer aktiv bruk av IPCEI og de ordningene der, men den dialogen vi så vidt har initiert med Timmermans og Kommisjonen, er en samtale om å få Norge enda tettere inn i industrivekstplanene, altså at vi i større grad blir sett på som på innsiden av det strategiske løftet som skjer nå. For det som er ganske fascinerende, er å se hvordan EU nå tenker mye mer i retning av rettede investeringer, målrettet bruk av forskning og utvikling og innovasjon og slikt. Vi tror rett og slett at det er lurt for norske egeninteresser, norske bedrifter å være tyngst mulig inne i det. Formene på det må vi utrede i samråd med EU-kommisjonen, men vi tror det er mer å hente på å koble oss enda tettere på, og at det også vil være bra for EU selv. Det må være inngangen for oss.

Dette ble også litt inspirert av den litt kinkige saken vi har gående nå om batteritoll, hvor det har vist seg at en utilsiktet effekt av brexit-avtalen er at man nå pålegger toll på biler som skal handles mellom EU og Storbritannia, hvor mer enn 10 pst. av verdien på bilen er produsert utenfor Europa eller Storbritannia. Det vil fort ramme norske batteriprodusenter som vil inn i den verdikjeden. Så litt av inspirasjonen her var å se om man kunne finne en inngang her. Den ideelle løsningen på det hadde jo vært å bli med i EUs tollunion, men det har regjeringen ingen planer om, bare så det er slått fast, og da må man se om det finnes noen andre løsninger som kan ivareta noe av dette.

Så til Lundteigens gode og viktige spørsmål: Denne sammenslåingen jeg snakket om, er fra 2035. For ordens skyld: Det er fem år etter at vår nåværende klimaavtale med EU går ut. Vi vil lenge før det ha bestemt om vi lager en ny, men det er altså utenfor perioden for vårt nåværende samarbeid, som er avgrenset til 2030. Men det er definitivt noe det er lurt å følge nærmere med på. Jeg for min del er i hvert fall enig i at skal man sørge for en slik overgang til mer bærekraftig forvaltning av både skog- og landbruk, må det komme med støtteordninger og med både vridning og innretning på hvordan man støtter opp om det og gjør det mulig. Det kan være både teknologiutvikling og insentiver til landbruk og skog. Jeg tror ikke det ligger en ferdig pakke på hvordan det skal løses, men som i Norge har man i Common Agricultural Policy ganske betydelige støtteordninger, så jeg regner med at EU vil se på hvordan de kan vri det i retning av å gjøre det privatøkonomisk lønnsomt – som Lundteigen spurte om – nettopp å gjøre de tingene som også er bra for klima og miljø. Det blir det viktig å følge med på, og det har jeg faktisk sterke ambisjoner om å følge nøye med på, sammen med landbruks- og matministeren.

Når det gjelder strømsystemet: Nå kommer det en ny tysk regjering. Den er ikke på plass ennå, men den har levert en meget grundig regjeringsplattform, som jeg vil anbefale alle å lese. Det er bare 180 sider, men den er enda grundigere enn Hurdalsplattformen og har nesten like høy litterær verdi. Den sier ganske mye om dette, en massiv utbygging av fornybar. Så sier den – veldig interessant for Norge – at de erkjenner at på veien til et helt fornybart system vil de faktisk ha bruk for mer, ikke mindre, gass, så de kommer til å måtte bygge flere gasskraftverk for å fase ut kull raskere, for de vil fase ut kull innen 2030, ikke 2038, og at de gasskraftverkene skal bygges slik at de lenger fram kan bruke hydrogen eller andre former for rene løsninger.

Det går også litt inn på Astrups viktige spørsmål. Jeg tror at det er en slags erkjennelse som har dukket opp i Europa den siste tiden, gjennom den energikrisen vi nå har, at det vil ta lenger tid å komme ut av gass, og at gass enn så lenge erstatter andre og verre fossile kilder, selv om man har en langsiktig plan om at gassen enten må bort eller må bli hydrogen på veien. Så det er vel litt av svaret på det. Jeg tror vi skal ta inn over oss at denne energikrisen i Europa kommer til å vare en stund – ikke for alltid, men en del måneder. Det er smertefullt for mange, ikke minst for dem som betaler aller mest, som er folk på kontinentet, men også for oss.

Da var jeg innom ett av Astrups spørsmål, men det var to andre også.

Når det gjelder hydrogen: Meg bekjent er ikke EU ferdig med den diskusjonen om hvorvidt blått hydrogen klassifiseres som rent. Mitt syn og Norges syn er at det bør det bli. Så lenge vi kan dokumentere at det er klimamessig og økonomisk bærekraftig, kan konvertering av naturgass til rent hydrogen være en klimaløser som kan forskyve andre løsninger – bra for klimaet, bra for Europa, bra for å få restverdien ut av norsk gass. Det kommer vi til å fortsette å jobbe for, for det tror vi på. Så er det litt opp til oss å dokumentere at det faktisk er mulig å produsere med så lave utslipp som vi mener, og her har vi med oss f.eks. SINTEF og NTNU, slik at ikke bare industrien, men også våre fremste fagmiljøer mener at svaret på det er ja, det går an. Men det er en diskusjon vi skal ha.

Så til CBAM, grensejusteringsmekanismen: Den ideen som vel er ganske uangripelig, er at når den er fullt på plass, må man fase ut de virkemidlene den skal erstatte, for tanken her er at mens man tidligere brukte frikvoter og CO₂-kompensasjon for å hjelpe industrien mot konkurranse fra f.eks. Asia, skal nå asiater og andre få betale selv, altså at man flytter ansvaret over til dem. Det er det vel i og for seg ingen som er uenig i. Spørsmålet er når det ene går ned og det andre går opp. Det som norsk industri har vært veldig aktiv på, sammen med industrimiljøene i Europa, er at man ikke faser ut dagens ordninger før man ser konturen av de nye. Samtidig kan man ikke se for seg at WTO vil akseptere at man har begge deler, for det blir en slags dobbel subsidie. Den fortsatt relativt nye generaldirektøren i WTO har sagt at hun ikke ser noe egentlig prinsipielt i veien for en grensejusteringsmekanisme, men den kan ikke supplere andre ordninger med samme formål. Dette er ikke noe som skal avgjøres nå, ingenting endrer seg før 2026 og etter det, men diskusjonen skjer nå, så det er en diskusjon vi trenger å være tungt inne i.

Dette lå ikke i spørsmålet, men kanskje noen andre lurer på det, så jeg tar det fort likevel: Denne grensetollen vil ikke ramme oss, for vi er innenfor ETS. Så det vil ikke ramme oss på den måten, men det kunne eventuelt bety at man mistet adgangen til CO₂-kompensasjon, eller frikvoter, en gang i framtiden, så det er en viktig diskusjon å følge med på.

Til slutt det siste fra Astrup, et veldig sentralt og viktig spørsmål om IMO versus EU: Det er slik at EU går litt i front, fordi det tar tid i IMO. Vi jobber for å få den mest mulig effektive løsningen i IMO, som uansett blir en avgift – enten blir det en avgift, eller så blir det en avgift som blir en funksjon av et kvotesystem, som derved har en pris. Der er vi litt åpne med tanke på hvilket utfall det skal bli. Det viktigste er at det må være kompatibelt med målet om nullutslipp fra 2050. Så den ordningen som tar oss fortest dit, og som det blir enighet om, er det våre forhandlere jobber for. Vi har hovedfokus inn mot et kvotesystem, slik at antall kvoter etter hvert går mot null, men et alternativ er selvfølgelig et avgiftssystem. Det tar vi gjerne en fortsatt dialog med Stortinget om når det nærmer seg noe, men jeg tror neste beslutningspunkt er i 2023, så fram til det er det forhandlinger.

Da tror jeg at jeg har svart på spørsmålene. Det er i hvert fall min konklusjon.

Møtelederen: Jeg håper alle opplever at de har fått svar, for nå er vi to minutter på overtid. Da håper jeg også at ingen har noe til Eventuelt.