Britt Hildeng (A): Einar Olav Skogholt har vært ordfører for denne saken i komiteen, men da han sitter i Lagtinget, vil jeg legge fram komiteens innstilling.
Problemet vedrørende rusmiddelmisbruk er voksende i vårt land, og sammen med omfanget er også kompleksiteten i behandlingen økende, bl.a. som følge av at rusmiddelmisbruket i større og større omfang tar form av blandingsmisbruk. Blandingsmisbruk der både alkohol og stoff er involvert, setter nye krav til fagkompetanse og til differensiering i behandlingstilbudet. Dette setter store krav til vår rusmiddelomsorg. Behovet for utbygging av behandlingsapparatet og rusomsorgen i det hele er stort. De beste forutsetninger for behandling har en når det foreligger gode behandlingstilbud, motiverte klienter og behandlingstilbud som kan tilbys når motivasjonen er der. Frivillighet i behandlingen må derfor være regelen i behandlingsoppleggene.
Det en imidlertid erfarer, er at det er situasjoner der klientene er i en slik situasjon at misbruket er så ødeleggende for den enkelte og har kommet så langt at en vanskelig kan snakke om den enkeltes valgfrihet, eller at misbruket har så store konsekvenser for en selv og andre at liv og helse er i fare, og at samfunnet derfor bør gripe inn, slik man f.eks. har gjort og tatt konsekvensen av ved at man i sosialtjenesteloven har tatt inn bestemmelser som gjør det mulig å anvende tvang overfor gravide rusmiddelmisbrukere.
Som bakgrunn for proposisjonen som nå fremmes, fremholdes det at behandlingen av rusmisbrukere i Norge i hovedsak er basert på frivillighet, men at det i noen sammenhenger kan være nødvendig å bruke tvang i en avgrenset periode. Muligheten for tilbakeholdelse av rusmiddelmisbrukere i institusjon med og uten samtykke er også hjemlet i sosialtjenesteloven.
Erfaringene fra rusmiddelomsorgen er imidlertid at bruk av tvang i liten utstrekning blir brukt, og det er uttrykt en antakelse om at det heller ikke blir brukt i situasjoner der det antas å være behov for det.
I forbindelse med velferdsmeldingen ble Regjeringen bedt om å medvirke til at bestemmelsen om tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukere fungerer slik at Stortingets intensjoner med loven blir ivaretatt.
Tvangsbehandling av klienter er og bør oppfattes som dramatisk og bør derfor følges opp med krav om behandlingstilbud og reguleringer som ivaretar den enkeltes rettsvern. Komiteen slutter seg derfor til forslag om endringer av sosialtjenesteloven som pålegger kommunene å lage tiltaksplan for den enkelte tvangsinnlagte, og at det hjemles adgang for i forskrift å gi nærmere bestemmelser om innholdet, og at disse bør omfatte presiseringer om planens omfang, frist for utarbeidelse av planene, krav om brukermedvirkning og kommunenes oppfølgingsansvar. Slike tiltaksplaner vil nettopp understreke kommunenes ansvar for behandling, og ettervernet forutsettes bygd ut i takt med det.
Skal tvangsbehandlingen fungere, er det også viktig at oppfølging og behandling skjer uten unødvendig opphold. Det er derfor viktig at kommunene har kvalifiserte institusjoner som kan ta imot klienter som blir henvist på grunnlag av et tvangsvedtak, slik at god behandling umiddelbart kan komme i gang. Og da kan det ta for lang tid dersom sosialtjenesten må vente med å finne en plass til vedkommende først etter at fylkesnemnda for sosiale saker har tatt standpunkt til hvilken institusjon som skal brukes i den bestemte situasjonen.
Godkjente institusjonsplasser som stilles til rådighet for kommunene, er derfor nødvendig for raskt å kunne finne egnede plasser. Dersom disse ikke er til stede, er det også vanskelig å ta i bruk bestemmelsen om tvang, selv når behovet for det er sterkt. Jeg vil understreke at i rusomsorgen må en bestrebe seg på å få til behandlingsopplegg som er basert på frivillighet. Men når det synes å være nødvendig å ta i bruk tvangsparagrafen, er det viktig at klientenes rettssikkerhet blir ivaretatt.
Med dette vil jeg anbefale innstillingen fra komiteen.
John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Innledningsvis vil jeg hevde at frivillig innleggelse for behandling generelt gir de beste resultatene. Dette gjelder også rusmiddelmisbrukere. I visse gitte situasjoner aksepterer imidlertid Fremskrittspartiet at tvang benyttes for behandling av rusmiddelmisbrukere, særlig i forhold til unge mennesker. Behandling med tvang av rusmiddelmisbrukere må imidlertid være unntaket og ikke regelen. Dette gjelder også ungdom.
I den foreliggende innstilling åpnes det for at sosialtjenesten tilpliktes å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende. I utgangspunktet er vi skeptisk til denne nyordningen, særlig når det gjelder voksne, myndige personer. En kan i denne sammenheng ikke se bort fra at pårørendes interesser for krav om tvangsinnleggelse kan ha ulike motiver. Dette har vi sett, ikke minst innen den psykiatriske helsetjeneste ved bruk av såkalte tutorerklæringer. Når det er sagt, vil jeg imidlertid understreke at det åpenbart finnes tilfeller hvor de pårørende rettmessig og med gode motiver ønsker tvangsinnlagt et familiemedlem med store rusproblemer. Særlig mener jeg at sosialtjenesten bør lytte til de pårørende i langt sterkere grad når det gjelder barn enn når det gjelder voksne.
Med de presiseringer jeg her har angitt, støtter Fremskrittspartiet forslaget i § 6-1.
Fremskrittspartiet er imidlertid imot at annet ledd i någjeldende lov § 6-2 blir opphevet, idet vi mener at skal det være noen mening med tvangsinnleggelse for behandling av rusmiddelmisbrukere, bør fylkesnemnda også anvise et egnet sted for slik behandling når tvangsvedtak blir gjort, slik praksis er i dag. Tvangsinnleggelse av spesielt unge stoffmisbrukere til kun oppbevaring uten adekvat behandling, kan Fremskrittspartiet ikke akseptere. Fremskrittspartiet mener derfor at en bør beholde annet ledd i § 6-2 i nåværende lovverk inntil en har bygd ut et tilstrekkelig antall med behandlingsinstitusjoner som kan ivareta og gi adekvat og forsvarlig behandling ved tvangsinnleggelse. Aksepterer en innleggelse ved bruk av tvang for rusmiddelmisbrukere uten å kunne henvise disse til et forsvarlig behandlingsapparat, er jeg redd for at vi snart er tilbake til forgangne tider med den gamle løsgjengerloven og Opstad-problematikken som ingen var tjent med. Dette er ingen ønsket utvikling sett fra Fremskrittspartiets ståsted.
Det er på høy tid at Stortinget får seg forelagt en evaluering av de behandlingsinstitusjoner som forefinnes, og har man i dag ikke tilstrekkelig med institusjoner og institusjonsplasser for tvangsbehandling, ja, da må samfunnet sørge for at slike plasser bringes frem, slik at det er mulig å gi tvangsinnlagte rusmiddelmisbrukere en skikkelig, faglig god behandling, slik vi tilstreber det i forhold til alle andre pasienter. For vi må ikke underslå at sterkt forkomne rusmiddelmisbrukere er syke mennesker som trenger behandling. Greier vi å holde fast ved den definisjonen, har vi kommet langt i å imøtekomme disse menneskers interesser.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa : Det er ei glede for meg å slå fast at innstillinga frå sosialkomiteen viser at det er brei semje om Regjeringa sine forslag til endringar i sosialtenestelova. Stortinget har ved fleire høve gitt uttrykk for at tvangsforskriftene i sosialtenestelova ikkje blir brukte i alle dei tilfella det kunne vera aktuelt. Regjeringa fylgjer no opp Stortinget sitt ynske ved behandlinga av velferdsmeldinga om å medverka til at lovforskriftene om tvangsbehandling av rusmiddelmisbrukarar kan verka slik at intensjonane med lova blir oppfylte.
Eg ynskjer òg å streka under at sjølv om behandlinga av rusmiddelmisbrukarar så langt som mogleg skal vera tufta på frivillig medverknad frå misbrukaren, er det i nokre tilfelle nødvendig at tvang blir nytta for å redda liv og for å motivera misbrukaren til å komma i gang med frivillig behandling.
Eg vil gjerne seia at eg har forståing for den skepsisen som er uttrykt frå nokre av partia i denne innstillinga. Sjølv har eg dette siste året hatt høve til – på ein spesiell måte – å besøkja ulike behandlingsopplegg innan rusvernet og har gjennom det møtt personar som sjølve har streka under at det var eit vedtak om tvang som berga akkurat dei.
Dei viktigaste endringane som er føreslått i sosialtenestelova, har som føremål å gjera det enklare å nytta tvangsforskriftene i lova overfor rusmiddelmisbrukarar og samtidig sikra rettstryggleiken til bebuarane i institusjonane. Det er sosialtenesta som skal vurdera om forholda for ein rusmiddelmisbrukar er slik at vilkåra for bruk av tvang er oppfylte. For dei pårørande er eit rusmiddelmisbruk ofte ei stor påkjenning. Dei kan lett føla maktesløyse både overfor misbrukaren og overfor hjelpeapparatet. For vaksne misbrukarar kan det opplevast som krenkjande med innblanding frå dei pårørande. Forslaget om at pårørande til misbrukarar skal få rett til å krevja vurdering av bruk av tvang, er meint å vareta begge sider. Det vil gje sosialtenesta ei plikt til å vurdera forholda for den misbrukaren det gjeld, men gjev samtidig ikkje dei pårørande partsrettar.
Endringa gjer ikkje at vilkåra for å nytta tvang blir lempa på. Sosialtenesta må framleis vurdera om vilkåra er oppfylte og om det er nødvendig å bruka tvang. Det kan gjera sosialtenesta merksam på eit misbruk på eit tidlegare tidspunkt, og dermed gjera behandling og rehabilitering lettare.
Lat meg i den samanhengen òg streka under at det er sett i verk tiltak for å gjera sosialtenesta endå meir motivert og kvalifisert til å gjera ein betre jobb overfor rusmiddelmisbrukarar. Det er frå mars sett i verk ein forsterkingsplan for sosialkontora.
Det er viktig at den institusjonen misbrukaren kjem til, er fagleg og materielt skikka til å gje riktig behandling. Særleg gjeld det når misbrukaren er innlagd under tvang. Regelen om at fylkesnemnda må godkjenna den konkrete institusjonsplassen, må sjåast i lys av det. Men det er òg viktig at misbrukaren får eit tilbod om behandling når han har behov for det, og at saksbehandlinga ikkje blir for langdryg. Det har vist seg at det kan vera vanskeleg for sosialtenesta å finna ein høveleg institusjonsplass før vedtak i fylkesnemnda, ikkje minst fordi plassen då må stå ubrukt lenge. Derfor har Regjeringa føreslått at vilkåret om at fylkesnemnda må godkjenna den enkelte institusjonsplassen, skal falla vekk. Eg meiner at omsynet til at rusmiddelmisbrukaren skal få forsvarleg behandling, er tilstrekkeleg teke vare på ved at alle institusjonane som tek imot misbrukarar etter vedtak etter sosialtenestelova §§ 6-2 og 6-2a, på førehand er peikte ut i planane til fylkeskommunen, og at sosialtenesta vurderer om institusjonen er eigna for den konkrete misbrukaren. Sosialtenesta vil i dei fleste høve ha eit godt grunnlag for vurderinga si fordi dei kjenner misbrukaren. Eg nemner likevel at fylkesnemnda framleis kan fastsetja at inntaket skal skje i ein særskild institusjon dersom dei meiner det er grunn til det.
Eg merka meg at sosialkomiteen ber Regjeringa om å greia ut det samla behovet for behandlingsplassar for rusmiddelmisbrukarar og behovet for eit tilbod om ettervern. Komiteen ber òg Regjeringa vurdera ei ordning med godkjenning av institusjonar for rusmiddelmisbrukarar på førehand. Eg er oppteken av desse spørsmåla og oppfattar no det som komiteen her ber om, som ei støtte til arbeid som allereie er sett i gang. Det er behov både for ei oversikt over dei behandlingstilboda som finst, og for å utvikla kvaliteten på tiltaka for rusmiddelmisbrukarar både i og utafor institusjon. Departementet har over tid sett i gang fleire tiltak for å stimulera ei slik utvikling. Støtte til dei sju regionale kompetansesentra er eitt av tiltaka, handlingsplan for styrking av sosialtenesta si fyrstelinje, som alt er nemnd, eit anna.
Lat meg òg nytta høvet til å opplysa om at eg i desse dagar set ned ei arbeidsgruppe som i løpet av fyrste halvår 1999 skal gå gjennom hjelpe- og behandlingstilbodet. Det er òg i tråd med det som komiteen ber om. Denne gruppa skal vurdera det samla døgnbehandlingstilbodet til rusmiddelmisbrukarar i forhold til dei behova som ligg føre, dei skal vurdera tiltak for kvalitetssikring og spørsmålet om ei offentleg ordning med godkjenning av døgninstitusjonane og vurdera mogleg behov for endring i noverande ansvarsplasserings- og finansieringssystem.
Det blir i dag gjort mykje godt arbeid av mange engasjerte og dyktige folk på dette området. Eg er imponert over det engasjementet eg har møtt innan rusvernet, både i det offentlege tilbodet og frå dei frivillige organisasjonane si side. Her er det mange personar som står på år ut og år inn, på eit område der det heilt tydeleg må vera mange vonbrot, men der det heldigvis òg er mange som ser både håpet og enkeltmennesket. Ikkje minst kan fleire av tiltaka tydeleggjera ein gevinst når det er høve til langsiktig oppfylging, over år, etter at ein rusmiddelmisbrukar har vore inne til behandling.
Sjølv om det blir gjort mykje godt arbeid, er det likevel behov for vidare utvikling her, og eg set min lit til at denne arbeidsgruppa kan koma med viktige idear og forslag. Eg vil på ein høveleg måte orientera Stortinget om resultatet av arbeidet.
Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er akkurat omme. Under tvil vil presidenten foreslå at dette møtet fortsetter inntil dagens kart er ferdigbehandlet. Presidenten vil minne om at det er tillyst en åpen høring som skulle startet nå, men presidenten vil allikevel – dersom Odelstinget slutter seg til det – foreslå at man i dette møtet, som sagt, gjør seg ferdig med dagens kart.
– Det anses vedtatt.
Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg skal være kort, men jeg ser det som nødvendig å presisere de fellesmerknadene som Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har her, og de betraktninger som ligger til grunn for dem.
I fellesmerknadene har begge partier understreket det alvorlige i å bruke tvang overfor rusmiddelmisbrukere, og når det gjøres, må grunnlaget og vurderingene for det som gjøres, være skikkelig på alle måter. Man må være sikret at det ikke foretas overgrep. Dermed har Sosialistisk Venstreparti på lik linje med Fremskrittspartiet reservert seg i forhold til endring av § 6-2 annet ledd i sosialtjenesteloven. Vi mener, sammen med Fremskrittspartiet, at dagens lov på dette punktet må opprettholdes. Det det går på, er at man skal vite hva slags institusjon vedkommende i så fall skal innlegges i, og at man ikke åpner for generelle tvangstiltak uten at det er presisert hva slags behandlingstilbud vedkommende skal ha – slik at på lik linje med Fremskrittspartiet, vil SV reservere seg i forhold til endringen av § 6-2 annet ledd.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se side 73)
Votering i sak nr. 1
Komiteen hadde innstillet til Odelstinget å gjøre
slike vedtak til
A.
Lov
om endringer i lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester
m.v.
I.
I lov av 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale
tjenester gjøres følgende endringer:
§ 6-1
Nytt femte ledd skal lyde:
Sosialtjenesten skal utarbeide
tiltaksplan for rusmiddelmisbruker som er i institusjon etter vedtak
med hjemmel i 6-2 eller 6-2a. Kongen kan gi forskrifter om innholdet
i tiltaksplanen.
Ny § 6-1a skal lyde:
6-1a. Sosialtjenestens
plikt til å vurdere bruk av tvang
etter melding fra pårørende
Sosialtjenesten skal ved
melding fra pårørende om omfattende rusmiddelmisbruk foreta de nødvendige
undersøkelser i saken, og vurdere om det skal fremmes sak etter
6-2 eller 6-2a. Når saken er utredet, skal den pårørende ha tilbakemelding
om dette.
En persons pårørende etter
første ledd er ektefelle, person som lever i ekteskapslignende eller
partnerskapslignende forhold med vedkommende, foreldre, myndige
barn og myndige søsken. Den pårørende må ha varig og løpende kontakt
med rusmiddelmisbrukeren.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Videre var innstillet:
§ 6-2
Nåværende annet
ledd oppheves.
Presidenten: Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti har varslet at de vil stemme imot.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes med 69 mot 16 stemmer.(Voteringsutskrift 15.14.08)Videre var innstillet:
Nåværende tredje til sjette
ledd blir nye annet til femte ledd og skal lyde:
Et vedtak etter første ledd skal treffes
av fylkesnemnda etter reglene i kapittel 9. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling til om
det skal være adgang til å ta urinprøver av klienten under institusjonsoppholdet.
Fylkesnemndas vedtak etter
første ledd kan bare settes i verk dersom institusjonen faglig og
materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende hjelp
sett i forhold til formålet med inntaket i institusjonen.
Sosialtjenesten kan la være å sette et vedtak
i verk om forholdene tilsier det. Er vedtaket ikke satt i verk innen
seks uker, faller det bort.
Et midlertidig vedtak
etter første ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom
de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtak ikke treffes og gjennomføres
straks. Lederen i fylkesnemnda skal snarest,
og om mulig innen 48 timer, treffe vedtak om foreløpig godkjennelse
av det midlertidige vedtaket. Midlertidige vedtak etter denne bestemmelsen er
enkeltvedtak. Fylkesnemnda er klageinstans.
Er det truffet midlertidig vedtak,
skal et forslag til endelig vedtak sendes
fylkesnemnda innen to uker. Dersom saken
ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne fristen, faller vedtaket
bort.
Nytt sjette ledd skal lyde:
Institusjonen skal uten
ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten ved innleggelser etter
denne bestemmelsen.
§ 6-2a
Første ledd skal lyde:
Det kan vedtas at en gravid rusmiddelmisbruker
uten eget samtykke skal tas inn på institusjon og holdes
tilbake der i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik
art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født
med skade, og dersom hjelpetiltak etter § 6-1 ikke er tilstrekkelig. Fylkesnemnda skal samtidig ta stilling til om
det skal være adgang til å ta urinprøver av klienten under institusjonsoppholdet.
Femte og nye sjette og sjuende
ledd skal lyde:
Et midlertidig vedtak etter første
ledd kan treffes av sosialtjenesten dersom de interesser bestemmelsen
skal ivareta kan bli vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke
treffes og gjennomføres straks. Lederen
i fylkesnemnda skal snarest, og om mulig innen 48 timer, treffe vedtak
om foreløpig godkjennelse av det midlertidige vedtaket. Midlertidige
vedtak etter denne bestemmelsen er enkeltvedtak. Fylkesnemnda er
klageinstans.
Er det truffet midlertidig
vedtak, skal forslag til endelig vedtak sendes fylkesnemnda innen
to uker. Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen denne
fristen, faller vedtaket bort.
Institusjonen skal uten
ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten ved innleggelser etter
denne bestemmelsen.
§ 6-3
Tredje ledd skal lyde:
Samtykket skal være skriftlig og skal
gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet
begynner. Slikt samtykke kan også gis ved direkte
overgang fra opphold med hjemmel i 6-2 og 6-2a. Før
misbrukeren gir sitt samtykke, skal han eller hun gjøres
kjent med eventuelle vilkår som nevnt i første
og annet ledd. Institusjonen skal uten ugrunnet
opphold varsle tilsynsmyndigheten dersom samtykket er gitt ved direkte
overgang fra opphold med hjemmel i 6-2 eller 6- 2a.
Nytt fjerde ledd skal lyde:
Institusjonen kan sette
som vilkår for oppholdet at klienten før oppholdet begynner, gir
samtykke til at det kan tas urinprøver under institusjonsoppholdet.
Nåværende fjerde
ledd blir nytt femte ledd.
§ 7-6
Tredje ledd skal lyde:
Hvis oppholdet bygger på vedtak som
nevnt i §§ 6-2 eller
6-2a, kan beboeren ikke utskrives før tiden
uten samtykke fra sosialtjenesten.
§ 7-11
Annet ledd skal lyde:
Beboerne skal ha rett til å bevege
seg både i og utenfor institusjonen/boligen med
de begrensninger som institusjonen/boligen fastsetter av
hensyn til behovet for trygghet og trivsel. Er en person
plassert i en institusjon på grunnlag av et vedtak eller
samtykke som nevnt i § 6-2, 6-2a eller § 6-3,
kan institusjonen begrense adgangen til å forlate institusjonen
i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets
formål.
Nytt tredje ledd skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter
med nærmere bestemmelser om tilbakeføring ved rømming fra institusjon
etter plassering med hjemmel i 6-2, 6-2a eller 6- 3, herunder regler
om ansvar for innbringing, praktisk gjennomføring og saksbehandling.
Nåværende tredje
ledd blir nytt fjerde ledd.
Nåværende fjerde
ledd blir nytt femte ledd og skal lyde:
Kongen kan gi forskrifter
til utfylling av bestemmelsene foran,
herunder om bruk av tvangsmidler,
om urinprøvetaking,
med sikte på å hindre at rusmidler eller
farlige gjenstander bringes inn i institusjonen/boligen,
om forvaltning av beboernes midler.
Ny § 7-14 skal lyde:
7-14. Kvalitetskrav
i behandlings- og
rehabiliteringstiltak
Kongen kan gi forskrifter
med nærmere bestemmelser om krav til kvalitet i behandlings- og
rehabiliteringstiltak.
§ 10-4
Første ledd første
punktum skal lyde:
Ansvaret for å reise sak etter §§ 6-2 og 6-2a har sosialtjenesten i den kommunen
der rusmiddelmisbrukeren oppholder seg.
II.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Votering:
Komiteens innstilling bifaltes enstemmig.Presidenten: Det voteres over lovens
overskrift og loven i sin helhet.
Votering:
Lovens overskrift og loven i sin helhet bifaltes enstemmig.Presidenten: Lovvedtaket vil bli sendt til Lagtinget.
Videre var innstillet:B.
Stortinget ber Regjeringen vurdere en ordning
med forhåndsgodkjenning av institusjoner for rusmiddelmisbrukere.
C.
Stortinget ber Regjeringen vurdere det samlede
behovet for behandlingsplasser for rusmiddelmisbrukere,
inkludert behovet for et ettervernstilbud.
Presidenten: B og C blir i samsvar med forretningsordenens § 30
fjerde ledd å sende Stortinget.