Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige gruppene 5 minutter hver.

Videre foreslår presidenten at det ikke blir gitt høve til replikkordskifte etter det enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ågot Valle (SV) (ordfører for saken): Våren 1993 behandlet Stortinget innføringa av partnerskapslov for lesbiske og homofile, og loven ble da vedtatt med stort flertall i Odelstinget.

Den gang var Norge det andre landet i verden, etter Danmark i 1989, som vedtok en slik lov. Ved inngangen til det nye årtusen levde 1 480 lesbiske og homofile par i partnerskap. Antall par som bruker loven, er sterkt økende.

Når vi nå behandler endringer i partnerskapsloven, handler det først og fremst om en korrigering etter at loven har fungert i sju år og man har sett både styrke og svakheter i praksis.

Da den norske loven ble utformet, ble den gjort identisk med den danske. Og da svenskene vedtok sin partnerskapslov i 1994, gjorde de det samme. I 1999 endret danskene sin lov slik vi nå vil gjøre i dag, og svenskene gjorde sin tilsvarende endring i juni år.

Den foreslåtte endringa vil gjøre det mulig for par å inngå partnerskap selv om ingen av dem er norske statsborgere. Det avgjørende nå vil være hvorvidt de har lovlig opphold i Norge, og at de har hatt det de to siste år før registrering.

Det har i løpet av de sju årene loven har eksistert, vært tilfeller av par som ikke har fått lov til å inngå partnerskap og derved mulighet til stabile samliv i regulert form, fordi ingen av dem har vært norske statsborgere. Blant annet har jeg blitt fortalt om to svenske homofile som har bodd i Norge i over 20 år, og de har ikke kunnet inngå partnerskap. Heller ikke har de kunnet bruke loven i Sverige, fordi de ikke har vært bosatt der, og slik har det vel heller ikke vært ment at loven skulle fungere. Nå blir det altså en mulighet for dem.

Den lovendringa vi gjør i dag, bringer Norge i takt med lovene i Danmark og Sverige, samtidig som en rekke andre land også har fått – eller er i ferd med å få – en lignende lovgivning som parnerskapslovgivninga i de tre nordiske land.

Jeg anbefaler innstillinga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.