Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen
vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til
45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:
Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige
grupper 5 minutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at
det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover
den fordelte taletid, får en taletid på inntil
3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Leif Helge Kongshaug (V) (ordfører for saken): Det er i dagens innstilling til Odelstinget
et bredt flertall som stiller seg bak opplegget for et felles regelverk
for offentlige innkjøp, som også omfatter kommuner
og fylkeskommuner.
I januar 1999 vedtok Stortinget en ny innkjøpslov
der det gis adgang til å gi felles regler for alle statlige
innkjøp og for kommunale innkjøp over en viss
verdi. Under behandlingen den gang ble det gitt signal om at målet burde
være et felles regelverk for hele offentlig sektor også for
innkjøp under terskelverdiene.
Flertallet respekterte likevel at det måtte
skje en demokratisk prosess hvor kommunene og staten gikk inn i en
dialog om saken, og hvor konsekvensene for kommunene ble bedre klarlagt.
Dette arbeidet ble raskt igangsatt av regjeringen Bondevik i tråd
med Stortingets forutsetninger, og er nå sluttført
av regjeringen Stoltenberg.
Hvorfor er et slikt felles regelverk så viktig?
Jo, først og fremst fordi et komplisert og uoversiktlig
regelverk alltid rammer hardest dem med små ressurser.
Et stort konsern vil som oftest ha både ressurser og kompetanse til å forholde
seg til skiftende og kompliserte regler. Det har ikke alle landets
småbedrifter, som i slike tilfeller lett vil skvises ut
av konkurransen om oppdrag de ellers ville ha vært med
og kjempet om. Gjennom å få på plass
dette felles regelverket utjevner vi en god del av de ulempene små bedrifter
har i dag. Og det er et meget tungt argument for å gjøre
dette.
Samtidig er jeg overbevist om at et felles
regelverk vil være en fordel for de små oppdragsgiverne,
også i kommunesektoren. Jeg synes det er grunn til å trekke
fram at den konsekvensanalysen som er gjennomført for kommunesektoren,
underbygger dette, og at denne analysen har gitt oss et bedre beslutningsgrunnlag
enn vi hadde i januar 1999 for å innlemme kommunesektoren
fullt ut i regelverket.
Konsekvensanalysen viser at alle kommuner som
har lagt om til innkjøp etter anbudsprinsippet, har oppnådd økonomisk
gevinst. Det gjelder også de minste kommunene. Det er i
denne sammenhengen spesielt viktig at et felles regelverk gjør
det mye lettere å få til innkjøpssamarbeid
mellom flere kommuner, og at slikt interkommunalt samarbeid sterkt
kan redusere behovet for å bygge opp egen innkjøpskompetanse
og kapasitet i hver enkelt kommune. Dermed vil det forslaget flertallet
i dag stiller seg bak, kunne medvirke til å frigjøre
ressurser som kan benyttes til å gi et bedre tjenestetilbud
til innbyggerne.
Regjeringen har også foreslått å opprette
et eget tvisteløsningsorgan for offentlige innkjøp,
og en samlet komite har sluttet seg til det. For Venstre er det
da særlig gledelig at statsråden i løpet
av komitebehandlingen har sluttet seg til å la offentlighetsloven
gjelde for dette nye organet. Det skal meget gode grunner til å unndra
offentlige prosesser fra offentlighetsloven, og slike grunner synes
ikke å være til stede i dette tilfellet.
Når det gjelder spørsmålet
om lærlingklausul og antikontraktørklausul, er
også disse nærmere vurdert av Regjeringen, og
flertallet i komiteen slutter seg til disse vurderingene. Jeg er
særlig tilfreds med at Regjeringen så klart fraråder
en antikontraktørklausul. Det er all grunn til å understreke
at det store flertallet av enkeltmannsforetak er seriøse
og følger norsk lov, og at dette er bedrifter som samfunnet
trenger og bør oppmuntre til.
Avslutningsvis har jeg lyst til å understreke
spesielt det som flertallet i komiteen, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet,
peker på i de innledende merknadene. Regelverket som nå vedtas,
er så viktig og så samfunnsøkonomisk
positivt at det må tre i kraft så raskt som mulig. Jeg
regner med at statsråden har merket seg det, og at hun
i dag kan gi et signal om hvor raskt hun tar sikte på å innføre
det nye regelverket.
Karin Kjølmoen (A): Innledningsvis vil jeg minne om at denne saken
er en oppfølging av Stortingets behandling av Ot.prp. nr.
71 for 1997-98, som resulterte i en ny lov om offentlige anskaffelser.
Behandlingen viste at det var flertall for at Regjeringen skulle
vurdere konsekvensene av et felles regelverk for både statlige
og kommunale anskaffelser, uavhengig av verdien av anskaffelsene.
Som grunnlag for den proposisjonen vi behandler
i dag, har det vært et nært samarbeid med kommunesektoren,
og det er gjennomført en grundig konsekvensanalyse. Som
også saksordføreren var inne på, viste
konsekvensanalysen at det er et reelt og omfattende økonomisk potensial
i et felles regelverk på dette området.
Kommunenes Sentralforbund ønsker primært
ikke innføring av et felles regelverk, men det er verdt å merke seg
deres uttalelse, at hvis det likevel skjer, må ikke kravene
til f.eks. organisering og annonsering mv. resultere i vesentlige
ekstrakostnader. Når det gjelder dette forholdet, vil jeg
vise til det arbeidet som er i gang for å styrke lokaldemokratiet.
På det grunnlaget finner jeg ingen fare i at sentrale retningslinjer
skal pålegge kommunene spesielle måter å organisere
innkjøpene på. Selve organiseringen må bli
en sak for den enkelte kommune eller de eventuelt samarbeidende
kommunene. Etter mitt syn ligger det på det området
godt til rette for et samarbeid mellom flere mindre kommuner. Et
felles regelverk vil gjøre et slikt samarbeid betydelig
lettere.
Når det gjelder kostnadene, viser
jeg til at konsekvensutredningen viser at samtlige kommuner som
har lagt om innkjøpspraksis fra direkte kjøp til
mer bruk av anbud/tilbud, har hatt innsparelser. Kommunene
selv oppgir brutto innsparinger i størrelsesorden fra 1,5 pst.
til nærmere 30 pst. Ifølge departementet
viser dette at potensialet for besparelser er betydelig i kommunal
sektor. Det vises f.eks. til at en besparelse på 15 pst.
for de berørte innkjøpene vil kunne representere
et kostnadskutt på om lag 1,9 milliarder kr.
Blant annet på dette grunnlaget trekker departementet den
slutning at de gevinster kommunene kan oppnå, klart vil
overstige de økte kostnader og ressursbehov som en endring
av praksis og innføring av nytt regelverk medfører.
Som det framgår av innstillingen,
fremmer en samlet komite på ett punkt forslag til endring
i forhold til Regjeringens lovforslag. Det gjelder ny § 7
a fjerde ledd, angående offentlighet under saksbehandlingen
i tvisteløsningsorganet. En enstemmig komite mener at det
er tilstrekkelig å slå fast at lov om offentlighet
i forvaltningen får anvendelse på dette organets
virksomhet. Ytterligere innskrenkninger av offentlig innsyn anses
unødvendig. Jeg vil spesielt nevne at denne endringen skjer
i samråd med departementet, og jeg viser til brev av 17.
november 2000, som er inntatt i innstillingen.
Før øvrig viser jeg til saksordførerens
innlegg hva angår andre saksforhold og komiteens syn på disse.
Øystein Hedstrøm (Frp): Lov om offentlige anskaffelser trådte
i kraft 1. januar 1994 som en del av gjennomføringen av
EØS-avtalen i Norge. Dette var viktig, bl.a. for å få til
en bedre ressursutnyttelse.
Når offentlig sektor velger en dyrere
leverandør enn nødvendig, betyr det større
utgifter for skattebetalerne. Proposisjonen som Odelstinget behandler
i dag, legger opp til å samordne det uoversiktlige og kompliserte
regelverket som leverandører av varer, tjenester, bygg
og anlegg må forholde seg til. Vi mener derfor det er svært gledelig
at det nå åpnes for et felles regelverk for statlige og
kommunale anskaffelser, uavhengig av anskaffelsens verdi. En slik
lovhjemmel til utforming av en felles forskrift for statlige, fylkeskommunale
og kommunale anskaffelser burde egentlig ha kommet for flere år
siden, men det har ikke vært et flertall for det tidligere.
Ved behandlingen av Ot.prp. nr. 71 for 1997-98
i desember 1999 var det et flertall, alle utenom Fremskrittspartiet
og Høyre, som først ønsket å få vurdert
konsekvensene av å inkludere kommunesektoren som en helhet
i regelverket. Når det nå vil komme et felles
regelverk for oppdragsgivere, vil det føre til en forenkling, som
bl.a. vil øke tilgjengeligheten både for oppdragsgivere
og for leverandører.
Et ensartet regelverk vil lette rettssikkerheten
i markedet, samtidig som det gir homogenitet innenfor offentlige anskaffelser.
Dette vil gi arbeidsbesparelser, kanskje særlig for de
delene av næringslivet som i dag opererer mot både
statlig og kommunal sektor, og som finner det forvirrende med en
rettstilstand med to ulike regelverk. Så selv om det har
tatt litt lengre tid enn strengt tatt nødvendig å nå fram
dit vi står i dag, mener Fremskrittspartiet det viktigste
er at vi får et system som er så effektivt som
mulig, gjennom at den leverandøren velges som har det beste
anbudet, basert på en rekke forhåndsdefinerte kriterier.
Det er viktig at regelverket for offentlige
anskaffelser sikrer like konkurransevilkår, og at brudd
på regelverket får konsekvenser. Selv om det finnes
mange eksempler på profesjonelle oppdragsgivere innen stat,
kommuner og fylkeskommuner som lojalt følger regelverket
og ønsker å bruke det som et viktig redskap, finnes
det en del eksempler på det motsatte.
Klager og kritikk mot at offentlig oppdragsgiver
ikke har fulgt regelverket, har vært anført innen
de fleste sektorer. Det finnes trolig mørketall for avvikelse
som verken avdekkes i media eller av konkurrerende leverandører.
Dette gjør det enda viktigere å rette opp de mer
eller mindre systematiske overtramp i forhold til regelverket som
finner sted. Derfor er det positivt at Regjeringen nå går
inn for å opprette et tvisteløsningsorgan for
offentlige anskaffelser. Organets avgjørelser vil ikke
være bindende, og det skal være frivillig å benytte
denne klageadgangen.
Fremskrittspartiet mener opprettelsen av et
nytt tvisteløsningsorgan kan være et egnet virkemiddel
for å effektivisere håndhevelsen av anskaffelsesregelverket.
Mange bransjer ønsker et slikt virkemiddel velkommen.
Slik som klage- og overvåkingssystemet
har vært fram til nå, er terskelen svært
høy for små og mellomstore bedrifter til å få saker
belyst, selv om sakene absolutt skulle ha vært belyst.
Dette beror på mange faktorer. Små og mellomstore
bedrifter har i mange sammenhenger problemer med å gå til
søksmål mot en potensiell anskaffer, da man er
redd for at man ved en senere konkurranse ikke vil bli tatt med
i betraktningen. I andre tilfeller kan det være slik at
bedrifter må være sikre på å vinne
en sak før de tar skrittet og går til søksmål,
på grunn av faren for å måtte betale
advokat ved motpartens saksomkostninger ved et eventuelt tap. Det
er således både økonomiske og ressursmessige
hensyn som tilsier at leverandører avstår fra å gå til
søksmål. Derfor kan det være svært
nyttig å få opprettet et rådgivende tvisteløsningsorgan,
og Fremskrittspartiet har store forventninger til dette.
Ivar Kristiansen (H): I utgangspunktet er det en stor sak vi har
til behandling i dag. Offentlig sektor er jo den største
av alle innkjøperne vi har i dette landet, og det skulle
bare mangle at vi ikke får på plass et regelverk som
vil gi landets innbyggere og de som mottar tjenester fra offentlig
sektor, de beste priser som kan oppnås i markedet, slik
at man dermed blir gjort bedre i stand til å løse
de kjerneoppgavene offentlig sektor er satt til å forvalte.
Jeg vil gi saksordføreren honnør
for det grundige arbeidet som er gjort i forbindelse med denne saken.
Høyre slutter seg til innstillingen med ett lite unntak – det
er for så vidt viktig nok. Når flertallet vil
gi en åpning i lovverket for at oppdragsgivere kan stille
krav om at norske leverandører skal ha lærlinger
tilknyttet bedriften, så er ikke Høyre med på den
merknaden. Vi mener at det er relativt uakseptabelt å pålegge
norske leverandører et krav som ikke kan stilles til konkurrenter
i andre EØS-land. Her snakker vi faktisk om innkjøp som
er over de såkalte terskelverdiene, som er bundet opp i
EØS- og WTO-vedtekter.
Et annet forhold som jeg har lyst til bare å kommentere
kort, er at jeg ikke forstår helt hvorfor Kommunenes Sentralforbund
kjemper mot å innlemme kommunesektoren i lovverket – dette
etter at det sågar er påvist at det er kommunesektoren
som står for halvparten av de totale innkjøp.
Vi snakker om beløp på rundt 85 milliarder kr til
sammen. Når man også har fått høre
via kommentarer i saken at det her ligger et innsparingspotensial
på mellom 5 og 20 pst., så ser vi at
her kan også kommunesektoren spare betydelige beløp.
Og da synes jeg man burde hatt en mer offensiv holdning fra KS-ledelsens
side enn å fremstille kommunesektoren som ikke så vel
utviklet, at man fortsatt går rundt og handler i spissposer.
Hvis ikke den tid er forbi, så er det sannelig på tide
at KS-ledelsen sørger for at den blir forbi.
Morten Lund (Sp) (komiteens leder): Denne saken gjelder innkjøp under
de såkalte terskelverdiene i henhold til EØS-avtalen, og
Senterpartiet mener at det ikke er grunnlag for å si det
som står i proposisjonen, at samfunnets midler ikke utnyttes
på en effektiv måte i de kommunene som har egne
innkjøpsreglement, og som på ett eller flere punkt
avviker fra det som er tenkt ut i et departement.
Jeg trodde det var bred enighet om frivillighet
og det å finne de beste lokale løsningene, og
at en i hvert fall kunne ha avvik fra det som er tenkt ut sentralt.
Jeg er forundret over at Senterpartiet ble stående alene
i innstillingen med skepsis til at et felles regelverk for alle
store og små innkjøp i store og små kommuner
skal være det samme som det som gjelder for staten og alle
de største organisasjonene – og at det skal representere
den eneste muligheten.
Senterpartiet mener, som KS, at innføring
av felles prosedyreregler, også for de bitte små innkjøpene,
medfører ulemper for det store antallet av kommuner. Det
KS sier, og som er inntatt i proposisjonen, er følgende:
«Med
henvisning til at konsekvensutredningen viser ulemper for det store
antall av kommunene ved innføringen av prosedyreregler
for innkjøp under de såkalte terskelverdiene,
opprettholder KS sitt primære standpunkt om at slike regler
ikke bør innføres.»
Jeg tror KS har tenkt godt over dette. De har
sett at regler innføres frivillig i kommunene
fordi de ser fordelene, og de bruker sine egne eller KS" regler
ettersom.
Senterpartiet mener det er viktig å ta
hensyn til at mange kommuner er små, og at de greier seg
best med liten administrasjon og lite stivbeinte regler.
Jeg vil da minne om den generelle debatten som går omkring
detaljstyring av kommunesektoren. I proposisjonen står
det at loven begrenser kommunenes frihet. I gårsdagens
budsjettdebatt om kommunesektoren hørte jeg taler etter
taler si at nå var det om å gjøre at
kommunene fikk friheten sin tilbake, at vi sluttet med denne detaljstyringen.
Å overse et så lett forståelig budskap fra KS
og fra kommunene synes jeg er særdeles uklokt og ulogisk.
Jeg har forstått det som at Senterpartiet
når sin hensikt ved å stemme mot endringen av §11
første ledd.
Karin Andersen (SV): Først vil jeg ta opp det forslaget
som er omdelt på representantenes plasser.
Forrige gang saken var oppe, fremmet SV et
forslag om å få miljøhensyn inn. Det
forstår jeg etter kontakt med departementet at man jobber
med i en veiledning som heter «grønne anskaffelser»,
men at den ikke er helt klar ennå. Derfor er det litt vanskelig å si
om vi er fornøyd med den eller ikke, men jeg regner med
at de hensyn vi la inn, blir ivaretatt.
Når det gjelder de andre forslagene,
skal jeg gå kjapt gjennom dem, i og med at vår
mening ikke kan leses ut av innstillinga.
Når det gjelder kommunenes innlemming
i regelverket for innkjøp under terskelverdiene, vil dette
sikre minstekrav for alle, men det vil hindre noen kommuner i å ta flere
og bedre samfunnshensyn, f.eks. hensyn til lokale leverandører.
Det er jo noe med det å ha litt frihet som kunde òg,
og særlig som liten kunde kan det være et behov
for å ønske å velge noe bedre. Men det
kan jo òg gi en bedring i det man kanskje kunne kalle verstingkommuner,
som verken ville bry seg om skatteattester eller helse- og miljøkrav.
Allikevel velger SV å være enig med Senterpartiet
i denne saken, fordi vi tror at de fleste kommuner i de aller fleste
tilfeller vil bruke standardreglementet som grunnlag,
men at de i noen tilfeller kan ønske å ta også noen
hensyn utover det. Det er også en god mulighet til å drive
lokalpolitikk her, både for å fremme like konkurransekrav
for dem som ønsker det, og for dem som ønsker å kreve
bedre miljøhensyn eller bedre hensyn til lokale leverandører
f.eks.
Når det gjelder lærlingklausulen, åpningen
for å kreve en lærlingordning for norske leverandører,
så er vi fornøyd med det, for grunnen til å ha
en slik bestemmelse er jo hensynet til den norske lærlingordningen
og ikke til andre.
Når det gjelder det å gå vekk
fra kravet om kontraktørklausul, må jeg
si at vi er litt i tvil. Etter brevveksling med departementet om
saken føler jeg meg ikke helt trygg på at dette
er et system som vil hindre ulovlighet. Fra de svarene jeg har mottatt
fra statsråden, blir det litt sånn at hvis noen
av disse bedriftene ikke har helt rent mel i posen, så skal
ryktebørsen gå, og så skal noen liksom
fange opp dette, og etter hvert – hvis man har fått bevis
for det – skal man kunne ta kontakt med de ulike myndigheter
på de forskjellige områder her. Men det står helt
klart at det er verken hensiktsmessig eller forsvarlig at innkjøper
selv foretar kontroller eller stikkprøver for å sjekke
mulige brudd på norsk lovgivning. Jeg går ut fra at
det ikke betyr at en innkjøper, altså en kommune,
ikke kan ringe skattedirektøren eller Arbeidstilsynet for å sjekke
om det er noen anmerkninger på en bedrift dette dreier
seg om. I tillegg går jeg ut fra at når det er
en representant fra de ansatte som skal undertegne denne helse-,
miljø- og sikkerhetsegenerklæringen, så skal
det være en ansatt som er valgt eller utpekt som representant for
de ansatte, altså representativ, slik at ikke hvem som helst
kan gjøre det.
Så til det forslaget som vi fremmer
i dag, som går på at vi ber Regjeringa utrede
og fremme muligheter for å «ivareta de etiske
og menneskerettslige målsettinger som ligger i Initiativet
for Etisk Handel». Det er et initiativ som nå er
tatt av LO, av Kirkens Nødhjelp og av kooperasjonen – Coop – og
handels- og servicenæringen har også sluttet seg
til dette initiativet. Mye av det regelverket vi har nå,
sikrer oss nemlig ikke at utenlandske leverandører ivaretar
gode nok hensyn, bl.a. når det gjelder tvangsarbeid, retten
til å organisere seg, barnearbeid, tiltak mot diskriminering,
tiltak mot brutal behandling og det å ha trygge og hygieniske
arbeidsforhold, osv. I dette initiativet er det satt opp tolv forskjellige
punkter som de nå arbeider for.
Vi har tenkt at en slik regel må forutsette
at det er dem som tar en vare inn i landet, som må stå ansvarlig
for at dette skal være i orden, enten det nå er
innkjøper sjøl, en grossist eller et mellomledd.
Men vi vil be om å få se på en slik mulighet,
fordi vi opplever at det er svært viktig at også offentlig
sektor, som – slik det riktignok har vært sagt
her – er den største innkjøperen av alle,
ivaretar etiske og menneskerettslige målsettinger når
de bruker alle sine milliarder.
Presidenten: Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun
refererte til.
Statsråd Grete Knudsen: I likhet med representanten Kristiansen vil
jeg også gi honnør til saksordføreren, representanten
Kongshaug, for jobben som er gjort med dette til dels også tunge
og kompliserte, men viktige arbeidet, også når
det gjelder forholdet til offentlighetsloven. Det er klart at et
felles innkjøpsregelverk nå kan – om
det blir brukt riktig – frigjøre betydelige ressurser, både
for det offentlige og for næringslivet. Kommunene vil nå få et
moderne regelverk som vil være en støtte i arbeidet
med å oppnå best mulig anskaffelser, og regelverket
legger også til rette for at det offentlige i større
grad kan være en profesjonell og krevende kunde, noe som også vil
gi økt konkurransekraft.
Regjeringen ser det også som viktig – som
svar til representanten Karin Andersen – at de nye lovbestemmelsene
om ressurs- og miljøbevisste anskaffelser også nå får
en effekt.
For næringslivet betyr også et
felles regelverk i hele landet en klar forenkling. Et gjennomarbeidet
og enhetlig regelverk som er forankret i godt innkjøpsfag,
vil derfor gi fordeler både for leverandører og
for det offentlige.
Komitelederen, fra Senterpartiet, går
inn for at den enkelte kommune selv fortsatt skal bestemme om den
vil endre sin innkjøpspraksis. Her vil jeg minne om at
det ved større anskaffelser allerede er et regelverk som
også gjelder for kommunene. For anskaffelser under terskelverdiene
viser undersøkelsene at én av fem kommuner ikke
har noen innkjøpsrutiner. Siden utarbeidelsen av et godt
innkjøpsregelverk krever mye arbeid, er det ikke overraskende
at det nettopp er de små kommunene med meget begrensede
ressurser som ikke har innført disse. Et samlet regelverk
for det offentlige vil derfor særlig innebære
en fordel for de kommunene som ikke har laget sine egne innkjøpsregler.
Samtidig vil det løse dagens problemer med at enkelte kommuner
ikke har klare regler for hvordan leverandørene kan bli
likebehandlet.
Jeg kan ellers love at Regjeringen i utarbeidelsen
av nye forskrifter på disse områdene ikke skal
gi så detaljerte bestemmelser at det blir vanskelig for
de mindre kommunene.
Jeg vil videre understreke at et nytt, felles
innkjøpsregelverk ikke begrenser den kommunale
selvråderetten. Innkjøpsregelverket gir kun regler
for hvordan innkjøpsprosessen skal foregå, ikke
for hva som skal anskaffes. Det er fortsatt den enkelte kommune
som innenfor det alminnelige regelverk bestemmer hvilke
tjenester de skal tilby.
Opprettelsen av et eget tvisteløsningsorgan
for offentlige anskaffelser vil også bidra til et velfungerende
marked for offentlige anskaffelser.
Selv om hovedformålet med det nye
regelverket er å sikre effektive innkjøp, er jeg
glad for at vi også kan ivareta det særlige ansvaret
det offentlige har når det gjelder andre samfunnsmessige
hensyn, uten å tape hovedformålet av syne. Jeg
mener at vi har lyktes med å finne en god balanse gjennom
innføringen av skatteattest og lærlingklausul
samt en egenerklæring om helse, miljø og sikkerhet
og kontraktørvirksomhet. Jeg håper derfor at offentlige
myndigheter med utgangspunkt i dette nye regelverket kan være
et eksempel til etterfølgelse.
Jeg fikk et spørsmål fra
saksordføreren om hvor raskt vi kunne sette i gang. Jeg
kan da si at vi skal sette i gang forskriftsarbeidet med en gang,
med den nødvendige høringsrunden, med sikte på en
rask ikrafttredelse.
Det var også to spørsmål/kommentarer
fra SV. Det ene dreier seg om kontraktørvirksomheten. Her
ligger det jo et tungt utredningsarbeid bak, som har pågått
i mange år. Landsorganisasjonen har også vært
med i dette arbeidet. Etter hvert som utvalget arbeidet både
med de statlige og de kommunale offentlige anskaffelsene som sådanne, vet
vi at det ble skjøre kompromisser. Spørsmålet
er da hvor langt en skal kjøre det, og så miste
det. Så her må alle være med og kunne
gi og ta, slik at vi klarer å gjennomføre dette
med den ordningen som ligger her i dag.
Og når det gjelder forslaget om etisk
handel, er dette et initiativ fra Kirkens Nødhjelp og Landsorganisasjonen som
nettopp får støtte fra Nærings- og handelsdepartementet.
Jeg vil derfor med bakgrunn i dette forslaget gå gjennom
dette og se om det er noe som kan gjøres, selv om det i
dag synes som om det er lite av dette som angår direkte
de offentlige anskaffelsene. Men jeg synes det er riktig å gå gjennom
det for å se hva som er mulig å få gjort
i forhold til etisk handel.
Presidenten: De talere som heretter får
ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.
Karin Andersen (SV): På bakgrunn av det statsråden nå sa,
at hun vil gå gjennom saken, trekker jeg forslaget og kommer
eventuelt tilbake til det når vi får en tilbakemelding
fra statsråden.
Presidenten: Til orientering: Presidenten hadde
i alle fall tenkt å foreslå dette forslaget oversendt
Stortinget. Men siden Karin Andersen sier at hun trekker det, er
det herved trukket.
Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.
(Votering, se nedenfor)
Dette forslaget er imidlertid trukket tilbake
under avslutningen av debatten.
om endringer i lov 16.juni 1999 nr. 69 om
offentlige anskaffelser
I lov 16. juni 1999 nr. 69 om offentlige anskaffelser gjøres
følgende endringer:
Kongen kan ved forskrift gi bestemmelser til
utfylling og gjennomføring av loven. Kongen kan gi oppdragsgivere
de pålegg som er nødvendige for å sikre
oppfyllelse av denne lov eller forskrifter gitt i medhold av loven. Overfor
andre oppdragsgivere enn statlige organer, kommunale
og fylkeskommunale organer samt rettssubjekter som nevnt i § 2
første ledd bokstav b kan det likevel bare gis pålegg
som er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser
overfor fremmede stater eller internasjonale organisasjoner om offentlige
anskaffelser.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.