Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jan Petter Rasmussen (A) (ordfører for saken): I denne odelstingsproposisjonen tas det flere viktige kriminalpolitiske grep.

Det første punktet jeg vil ta for meg, er den såkalte rettshåndhevelsesarresten, det vil si muligheten for å varetektsfengsle når de vanlige betingelsene for varetektsfengsling ikke er til stede. Regjeringen og Arbeiderpartiet vil gjøre det lettere å varetektsfengsle voldsforbrytere ved å innlemme noen voldsforbrytelser eller legemskrenkelser med strafferamme på åtte og ni år i denne bestemmelsen. Nå gjelder denne bestemmelsen kun for forbrytelser med en nedre strafferamme på ti år.

Ved å gjøre dette ønsker en bl.a. å motvirke at folks tillit til rettssystemet svekkes. Vi ønsker ikke at personer som begår drap, voldtekt, grovt ran, ran, alvorlige legemsbeskadigelser og legemsfornærmelser skal gå fri til domfellelsen finner sted.

Samtidig som vi gjør det lettere å varetektsfengsle for grove voldsforbrytelser, er det viktig å peke på at rettshåndhevelsesordningen i utgangspunktet skal brukes med forsiktighet. Europarådets ministerkomites resolusjon om varetektsfengsel fra 1980 understreker dette sterkt, og praksis ved Den europeiske menneskerettighetsdomstol tilsier også forsiktighet.

Komiteen og Stortinget har ved flere anledninger påpekt at økt bruk av varetektsfengsling kan være et av tiltakene mot den såkalte gjengangerkriminaliteten.

Riksadvokaten sier også klart at han ser behovet for økt bruk av varetekt overfor en kjerne av meget aktive vinningskriminelle og for personer som repeterende begår mindre alvorlige voldshandlinger. Riksadvokaten og de fleste høringsinstansene som har vært inne i bildet, mener dette er mulig å få til innenfor dagens regler for pågripelser, for å hindre gjentakelse.

Om nødvendig var vi i Arbeiderpartiet innstilt på å utvide straffeprosessloven § 171 på dette punkt. Når dette nå ikke gjøres, er det under den klare forutsetning at Riksadvokatens intensjon om en mer aktiv bruk av varetekt overfor de nevnte grupper blir fulgt opp innenfor gjeldende lovverk.

Ikke minst gjennom mediene har vi fått en del rystende eksempler på hvilke lidelser og påkjenninger brudd på besøksforbud f.eks. kan påføre ekskone, ekssamboere og kjærester og eventuelle barn som også måtte være inne i bildet. Derfor ønsker vi i Arbeiderpartiet at voldelige menn som bryter et besøksforbud, lettere skal kunne pågripes og varetektsfengsles.

For å understreke alvoret gjøres også forsøk på brudd på besøksforbud, og medvirkning til dette, straffbart.

Jeg vil understreke at samtidig som en senker terskelen for rettshåndhevelsesarrest og varetektsfengsling ved gjentakelsesfare og ved det siste jeg nå var inne på, nemlig brudd på besøksforbud, må målet være å redusere det samlede antall varetektsdøgn. Dette kan oppnås ved raskere straffesaksbehandling og overføring til ordinær soning. Arbeidet med å få dette til blir høyt prioritert av Regjeringen.

Jeg vil også komme inn på Europarådets torturovervåkningskomites fokusering på forholdene for varetektsinnsatte som er underlagt restriksjoner. Bevisstgjøringen av påtalemyndighetene på dette punkt, informasjon til domstolen og de retningslinjer som ikke minst fengselsvesenet har fått for behandlingen av denne kategori fanger, viser at dette nå tas på alvor. I denne forbindelse er begrunnelsesplikten man nå innfører for kjennelser som tillater bruk av restriksjoner, og for at kravet om at tiltaket ikke er et uforholdsmessig inngrep, både riktig og viktig.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Økt bruk av varetekt kan være et effektivt virkemiddel overfor meget aktive kriminelle som begår vinningsforbrytelser eller voldshandlinger av mindre alvorlig karakter.

Jeg vil understreke at vi i Kristelig Folkeparti har merket oss den kritikk som er kommet fra forskjellige internasjonale kontrollorganer, som Den europeiske torturovervåkningskomite og FNs torturkomite. Men det bør være mulig å finne en bruk av varetektsinstituttet som både tar til følge kritikken utenfra og samtidig gjør varetekt til et effektivt virkemiddel i kampen mot kriminalitet.

Tillat meg å presisere: Varetekt er ikke en forskuttering av en mulig kommende idømt straff.

Kristelig Folkeparti er enig i at fare for nye voldshandlinger er et klart kriterium for bruk av varetekt, og forventer at både påtalemyndighet og domstol følger opp dette. Bruk av varetekt kan være et viktig virkemiddel for å stoppe voldsutøvere i en tidlig fase.

Når vi ikke går inn for å endre lovverket, er det på bakgrunn av at det store flertall av høringsinstanser, inkludert Riksadvokaten, ikke mener det er nødvendig med en lovendring for å benytte varetekt som et aktivt virkemiddel overfor gjengangere.

Samtidig som vi ønsker at varetekt skal brukes som et virkemiddel overfor gjengangere, mener Kristelig Folkeparti det er viktig å redusere antall døgn i varetekt. Det gjør man ved å ha en raskere straffesaksbehandling. Bruken av restriksjoner må også begrenses så langt som mulig.

Selv om de alminnelige vilkårene for varetekt ikke er oppfylt, kan varetekt likevel benyttes i noen tilfeller. Vilkåret for det er at det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken. Dette benevnes som rettshåndhevelsesarrest, og det har saksordføreren gått igjennom.

Kristelig Folkeparti er spesielt tilfreds med forslaget om straff for brudd på besøksforbud.

Et vanskelig avveiningsspørsmål dreier seg om mildere straffeutmåling ved tilståelse eller forklaring som i vesentlig grad har bidratt til at saken er blitt oppklart. Departementet har foreslått å innføre strafferabatt, og begrunner det først og fremst med to hensyn:

• prosessøkonomiske hensyn – altså forhold som mindre ressursbruk i etterforskning, enklere saksbehandling, kortere saksbehandlingstid osv.

• hensynet til fornærmede – det vil bli en mindre belastning på fornærmede, og fornærmedes troverdighet blir ikke dratt i tvil dersom gjerningsmannen har tilstått

Mothensynene til å innføre en slik rabatt er at man kan risikere å få gale tilståelser, dvs. at uskyldige tilstår fordi de er redde for å bli dømt uansett. Ved å tilstå kan de da få en mildere reaksjon. Også muligheten for at straffenivået blir senket, er et motargument. Kristelig Folkeparti ser med stor bekymring på en mulig utvikling der allerede lave straffeutmålinger blir enda lavere på grunn av en tilståelse med påfølgende strafferabatt. Ikke minst på områder som gjelder vold, voldtekt og andre seksuelle overgrep, kan en ytterligere senking av straffenivået virke provoserende, både på offeret selv og på samfunnet for øvrig. Komiteen har derfor understreket at straffenivået generelt må heves, og først etter at det er gjort, kan man ta hensyn til en tilståelse og gi strafferabatt. Dersom det gis strafferabatt i volds-/overgrepssaker uten at straffenivået har blitt skjerpet, vil det være i strid med lovgivers mening.

Kristelig Folkeparti mener det må være en forutsetning for å gi strafferabatt at tilståelsen har hatt vesentlig betydning for oppklaring av saken. Enhver tilståelse skal altså ikke tillegges vekt. Når Kristelig Folkeparti i det hele tatt går inn for å tillate en strafferabatt, er det fordi det kan være riktig i enkelte saker. Det kan gjelde saker der tilståelsen kommer umiddelbart eller på et tidlig tidspunkt, og er med på å oppklare både den etterforskede forbrytelsen og kanskje også andre forbrytelser. At fornærmede kan få en mindre belastning dersom gjerningsmannen tilstår, er også viktig.

Hensynet til fornærmede kan imidlertid slå begge veier: Det kan være en lettelse at gjerningsmannen tilstår, men det kan også oppleves som en ytterligere provokasjon at gjerningsmannen får lavere straff fordi han har tilstått forbrytelsen. Kristelig Folkeparti mener domstolene bør ta virkningene av strafferabatten overfor offeret med i vurderingen av om det skal gis strafferabatt eller ikke.

Vi mener det er viktig å evaluere erfaringene med strafferabatt etter en viss tid. En evaluering vil gi oss informasjon om strafferabatten virker etter sin hensikt, og vil også kunne fortelle om uforutsette virkninger.

Når det gjelder de øvrige spørsmålene i proposisjonen, slutter Kristelig Folkeparti seg til departementets forslag.

Anders C. Sjaastad (H): Stortinget behandler i dag forskjellige spørsmål omkring varetekt, og etter Høyres oppfatning fører det til positive tiltak med hensyn til målrettet bruk av varetektsinstituttet.

Høyre er glad for å få gjennomslag for at Stortinget nå enstemmig sender et signal til justisminister og påtalemyndighet om økt bruk av varetekt mot gjengangerkriminalitet.

Høyre tar til etterretning at justisminister og riksadvokats vurdering tilsier at det ikke er nødvendig med lovendring, men at behovet for å fengsle kriminelle gjengangere kan dekkes innenfor dagens lovverk. Høyre har ærlig talt vært i tvil om man ville akseptere dette, men avgjørende har vært at politi- og påtalemyndighet mener å kunne ivareta intensjonene om mer varetektsfengsling med nåværende lovhjemmel. Høyre forutsetter som vilkår for sin støtte at disse mulighetene virkelig benyttes. I motsatt fall vil Høyre fremme forslag om lovendring.

Høyre ser det som meget positivt at det er full enighet om økt bruk av varetekt for kriminelle gjengangere. Dette er et viktig virkemiddel for å stoppe voldsutøvere og gjengangere i en tidlig fase. Høyre er meget tilfreds med at det nå er gjennomslag for et gammelt forslag om å utvide rettshåndhevelsesarrest til også å kunne brukes ved alvorlig voldskriminalitet.

Det er gledelig at Odelstinget i dag utvider anvendelsesområdet for straffeprosessloven § 172 om rettshåndhevelsesarrest til også å omfatte alvorlige legemskrenkelser som har en strafferamme lavere enn ti år, og derfor ikke kommer inn under dagens regel. Formålet med § 172 er å motvirke folks mistillit til rettssystemet ved at personer som har begått alvorlige forbrytelser, som drap, voldtekt, grovt ran og alvorlig narkotikaforbrytelser, går fri helt frem til domfellelse.

Det er grunn til å se alvorlig på voldsutviklingen her til lands i tilknytning til både MC-miljøer, kriminelle organiserte gjenger og ekstreme nasjonalistiske miljøer. Dessverre er terskelen for utøvelse av ran og vold senket, og samfunnet må reagere tydeligere og tidligere. Det er viktig å vise at grove handlinger blir møtt med en umiddelbar reaksjon fra samfunnets side.

Høyre er tilfreds med enighet om å endre strafferammen for brudd på besøksforbud slik at det kan gi grunnlag for pågripelse og varetektsfengsling, og slik at man åpner for bruk av forelegg. Bra er det også at forsøk på og medvirkning til brudd på besøksforbud blir straffbart. Høyre støtter lovendringen fordi det er et viktig tiltak for kvinner og familier som er utsatt for trakassering og forfølgelse. Det er åpenbart at ileggelse av besøksforbud til nå har vært mindre effektivt enn det det burde ha vært, bl.a. på grunn av manglende muligheter for umiddelbare sanksjoner ved overtramp.

Høyre støtter at straffeloven § 59 endres slik at det ved straffeutmåling generelt skal legges større vekt på at det foreligger tilståelse. Forutsetningen for Høyres støtte er at straffenivået generelt må heves, og at lovendringen ikke skal innebære en reduksjon av dagens straffenivå. Dessuten må reduksjonen vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og det må særlig legges vekt på at tilståelsen har hatt betydning for offeret. Formålet er selvfølgelig å få flere tilståelser og på den måten få ned saksbehandlingstiden og øke effektiviteten i hele straffesakskjeden.

Fremskrittspartiets særmerknad er forunderlig. Man vil ikke premiere tilståelse, men straffe ytterligere dem som nekter skyld. Jeg har til nå svevet i den villfarelse at også Fremskrittspartiet ønsker at forbrytere skal oppmuntres til å bli ærlige og lovlydige og slutte å være kriminelle gjengangere. Nå har jeg ikke vært med på komiteens behandling av saken. Jeg kan derfor i teorien ikke utelukke at jeg har gått glipp av geniale tanker som ikke gjenfinnes i Fremskrittspartiets særmerknad.

Tor Nymo (Sp): Stortinget har bedt Regjeringen om å utrede økt bruk av varetekt overfor gjengangerforbrytere og effektivisering av prosessen med forbrytere som blir tatt på fersk gjerning.

Videre har departementet bedt om Riksadvokatens vurdering av om gjeldende regler og praksis ved varetektsfengsling ved gjentagelsesfare oppfattes som problematisk.

Riksadvokaten har uttalt at politi- og påtalemyndighet i forhold til en kjerne av meget aktive vinningskriminelle har sett behov for økt bruk av varetekt. Det samme kan gjelde for personer som stadig begår mindre alvorlige voldshandlinger. Riksadvokaten uttaler likevel at det ikke ser ut til å være noe særlig behov for lovendringer.

Departementet støtter Riksadvokatens vurdering og går ikke inn for å utvide hjemmelen til å varetektsfengsle på grunn av fare for gjentakelse.

Justiskomiteen har gitt entydige signaler om ønske om økt bruk av varetekt mot gjengangerkriminalitet. Vi har klart uttrykt at fare for nye voldshandlinger er et klart kriterium for bruk av varetekt, og at dette er et viktig virkemiddel for å stoppe voldsutøvere i en tidlig fase.

Komiteen tar departementets anbefaling til etterretning, men signaliserer klart og tydelig at Riksadvokatens intensjon om bruk av varetekt overfor de grupper han nevner, blir fulgt opp innenfor gjeldende regelverk.

Når det gjelder utvidelse av § 172, er vi i Senterpartiet svært fornøyd med at en samlet komite støtter forslaget, ut fra at både legemsfornærmelse med betydelig skade eller døden til følge og legemsbeskadigelse med visse alvorlige skadefølger er kategorier forbrytelser hvor folkets tillit fort kan komme på prøve hvis sannsynlige gjerningsmenn går fri i påvente av rettssak. Vi er også tilfreds med at varetekt etter endringsforslaget kan brukes ved flere tilfeller av grove voldshandlinger der gjerningsmannen er kjent. Denne ordningen skal brukes til å holde voldsutøvere borte fra gaten i påvente av rettssak eller soning, og komiteen understreker at dette er viktig for å bevare den alminnelige respekt for rettsordenen.

Justiskomiteen har ved flere anledninger gitt uttrykk for at straffeutmålingen for ulike typer forbrytelser generelt bør skjerpes, bl.a. når det gjelder vold mot barn, seksualforbrytelser og grov voldsbruk, og når det gjelder gjentatt vinningskriminalitet.

Senterpartiet er med i flertallet som er enig i at en rekke hensyn tilsier at tilståelsen bør tillegges større vekt ved straffeutmålingen enn tilfellet er i dag. Både prosessøkonomiske hensyn og hensynet til fornærmede er viktig. Påtalemyndigheten mener at mistenkte nå tilstår sjeldnere enn før, og at det i praksis i såkalte «hverdagssaker» er liten eller ingen strafferabatt for tilståelser.

Til slutt vil jeg gjerne uttrykke tilfredshet med de endringer som er fremmet i innstillingen.

Odd Einar Dørum (V): Venstre er enig i komiteens innstilling på alle vesentlige punkter og er med i komiteens flertall der det er uenighet, på punktet om strafferabatt. Jeg syns det er særlig viktig at vi nå får utvidet muligheten til å bruke varetekt, slik at mennesker som begår vold, voldsforbrytelser og andre grove forbrytelser som krenker folks rettsbevissthet, kan tas i varetekt i stedet for å gå fri. Komiteen har uttrykt seg sterkt og klart om det, og det er lite å tilføye utover å si at vi får alle håpe og legge til grunn at alle som sitter med det praktiske daglige ansvar hos politi og rettsmyndighet er så godt organisert at de faktisk legger merke til disse personene, slik at det ikke eventuelt må nye tragiske hendelser til for at det skal registreres. Jeg legger altså til grunn at for at det som her er sagt fra Stortingets side og komiteens side skal få effekt krever det også forvaltningsmessig håndtering og trykk på det slik at det blir fulgt opp.

Komiteen har også i innstillingen berørt noen av punktene fra Den europeiske menneskerettighetskommisjon, og jeg har ikke noe å legge til det som står, annet enn at jeg forutsetter at de punkter som tidligere er tatt opp fra kommisjonens side, hvor det er reist kritikk mot norske myndigheter, blir fulgt opp og behandlet i egnet form overfor Stortinget. Jeg har registrert at statsråden har markert klare synspunkter på å gjøre det, bl.a. når det gjelder varetektslengde utover det som her er nevnt, slik at jeg legger dette til grunn.

Jeg vil først og fremst knytte merknadene mine til de to siste punktene. Det ene gjelder besøksforbudet. Det er svært positivt at det nå ved dagens behandling innføres mulighet til å kunne sette noen i varetekt dersom de bryter besøksforbudet. Jeg tror imidlertid den viktigste utfordringen – nok en gang – ikke er det positive som skjer i dag, men at politi og domstoler faktisk tar i bruk de mulighetene de har. Mitt møte med mennesker som har vært utsatt for den type terror som beskrives her, og som ligger til grunn for besøksforbud – noe jeg bl.a. har lært gjennom møte med krisesentre – er at vi ofte hører at de ikke blir møtt med det alvor de skal møtes med, verken hos politi eller hos rettsmyndighetene. Så der det faktisk foreligger en situasjon allerede ut fra dagens lovgivning, reagerer man ikke med nok alvor. Så det er nok en gang grunn til å understreke at i tillegg til gode straffebestemmelser med viktige hensikter må de som skal håndheve dette, håndtere det med god kompetanse og nok alvor. Jeg tror det er helt avgjørende i forhold til det som knytter seg til de bakenforliggende årsaker til at vi har bestemmelser om besøksforbud, og som gjør det nødvendig å skjerpe dette i dag.

Når det gjelder strafferabatten, som er det siste punktet, konstaterer jeg at Fremskrittspartiet går mot det. Det er for så vidt logisk nok, fordi partiet jo generelt er tilhenger av den amerikanske baseballteknikken med «tre raske og bort me"n», eller av å bruke multiplikasjonstabell, for ikke å snakke om eksponentialregning, for å sørge for at straffeutmålingen skal skje. Så ut fra det standpunktet er dette et meget konsekvent standpunkt. Vi andre som da står på det som nå er kommet i denne innstillingen – og her står Venstre sammen med komiteens flertall – er villig til å gjøre det for å få oppklart forbrytelser. Men det er et viktig forbehold, og det har komiteen understreket særdeles sterkt: Vi kan ikke gjøre det på noen av de områdene som er nevnt, uten at vi tar utgangspunkt i et i praksis hevet straffeutmålingsnivå. Vi kan ikke ligge på dagens nivå når det gjelder en del av de forbrytelser som her er omtalt; komiteen har understreket det veldig sterkt.

Nå er det jo slik at stortingskomiteer ytrer seg, men vi får håpe at disse ytringene også tas med inn i domstolene og forfølges på andre måter. For skulle strafferabatten bli brukt ut fra noen av de straffeutmålingsnivåene vi har i dag, vil strafferabatten rett og slett virke mot sin hensikt. Det føler jeg at departementet klart har markert, og det føler jeg at komiteen har markert. Jeg føler behov for bare å understreke det, slik at det skal komme sterkt nok fram.

Jeg har en bekymring i tilknytning til denne saken – og den må bli uttrykt veldig kort. Jeg har en uro over at rettsvesenet vårt i dag beveger seg bort fra det at situasjonen for alle som deltar i rettsprosessen, er at man skal få oppklart saken. Det er selvfølgelig ofte slik at man skal kjempe for at noen går fri. Men jeg har en uro for at det av og til går veldig langt i at man skal få noen til å gå fri, uten at vi er sikre på at det er det riktige. Vi berører veldig vanskelige etiske spørsmål her, og jeg vil bare oppfordre justisministeren til på en egnet måte å ta opp disse spørsmålene i de møter hun sikkert regelmessig har med Den Norske Advokatforening.

Kristin Halvorsen (SV): For å begynne der som Odd Einar Dørum slapp, med dette som dreier seg om rabatt for tilståelser: Med de føringene som er lagt både fra departementet og fra komiteen, tror jeg at dette kan være ganske viktige forsøk for nettopp – som Dørum var inne på – å få rettssaker til å dreie seg om å få de faktiske forhold på bordet, slik at det er mulig å påta seg skyld, og for at ofrene også kan få se at noen påtar seg skyld for det som har skjedd med dem. Jeg tror at i altfor mange tilfeller får tiltalte i alvorlige voldssaker, voldtektssaker osv., beskjed om å holde kjeft, eller råd fra sine advokater om å holde kjeft, og at det lønner seg. Det betyr at vedkommende selv, som kanskje har vært i en situasjon, og i en erkjennelse av at man har gjort noe galt og gjerne vil gjøre opp for seg, ikke oppmuntres til det. Og som vi vet: Det viktigste for et offer i den typen saker er at noen påtar seg skyld for det som faktisk har skjedd, og at man selv slipper å gå rundt med skyldfølelse for at man har lokket eller lurt noen utpå. Det gjelder unger som er utsatt for incest, det gjelder voldtektsofre – det gjelder i veldig mange av den typen saker.

Det er bakgrunnen for å gå inn for den åpningen som komiteen og departementet nå gir. Jeg har møtt mange både i politiet og i rettsvesenet som har vært opptatt av at det må være mulig å innrømme å ha gjort en feil, å få si at man vil gjøre opp for seg, og så få gå videre i livet. Jeg håper at denne endringen kan bidra i en slik retning.

Å skulle gå inn for å utvide muligheten til å varetektsfengsle – omfattende bruk av varetekt er et av de områdene der Norge kritiseres mest når det gjelder menneskerettighetsspørsmål – er et fryktelig vanskelig spørsmål. Det er vanskelige avveininger som ligger bak den endringen som departementet og komiteen nå gjør når det gjelder muligheten for rettshåndhevelsesarrest.

Når SV støtter den utvidelsen som skjer, er det fordi vi mener at de typer bestemmelser som nå kommer inn under denne lovhjemmelen, ikke på noe som helst slags vis er noe frislepp. Det er eksempler på alvorlige voldsforbrytelser der man ikke har hatt mulighet til å varetektsfengsle med denne begrunnelsen, som opplagt har vært en alvorlig krenkelse av den alminnelige rettsoppfatning hos folk flest.

For oss er det svært viktig at dette ses i sammenheng med det arbeidet som ellers gjøres for å korte ned saksbehandlingstidene og få saker raskt opp til doms. Vi vet etter hvert at i forhold til å få en kriminell voldsutøver inn på et nytt spor, er det ikke straffens lengde som hjelper. Fengsel uten behandling eller fengsel uten andre typer tilbud hjelper ikke. Det hjelper oss, fordi en farlig voldsmann blir holdt borte fra gatene, men det hjelper ikke i forhold til å få vedkommende på rett kjøl. Det vi vet hjelper, som kan forebygge, og som er viktige signaler til andre i de miljøene som er preget av mye vold, er en rask reaksjon. Derfor er det ekstremt viktig at det arbeidet som gjøres på dette feltet, forseres. Det gjør at de prinsipielle betenkelighetene med å utvide muligheten til å varetektsfengsle blir mindre. Men det betyr også at den effektive delen av å hindre voldskriminalitet – og for så vidt også annen type kriminalitet – prioriteres.

Vi skal aldri glemme at 80 pst. av dem som sitter i norske fengsler, har sittet der før. Det betyr selvfølgelig at vi til en viss grad må ha fengsler, men vi må i mye større grad innrette arbeidet slik at folk gis muligheten til å komme ut av den type løpebane.

Når det gjelder brudd på besøksforbud, er jeg helt enig med Odd Einar Dørum i at dette er et felt som politiet og rettsvesenet må ta mye mer alvorlig. En del kvinner og barn utsettes for en ekstrem terrorvirksomhet. Vi lever i et lite, oversiktlig samfunn, og det betyr at det er fryktelig vanskelig å gjemme seg bort og komme seg unna den type overgripere. Det skulle tilsi at man må være enda mer på vakt i Norge enn andre steder for å gi disse kvinnene og barna beskyttelse.

Statsråd Hanne Harlem: Flere av de endringer som Regjeringen har foreslått i den proposisjonen Stortinget i dag behandler, gjelder tiltak som skal bidra til økt trygghetsfølelse hos den enkelte. Det gjelder både forslaget om at såkalt rettshåndhevelsesarrest skal kunne brukes i flere tilfeller enn i dag, og forslaget om justering av strafferammen ved brudd på besøksforbud.

Der det foreligger tilståelse eller sterke beviser for at en person har gjort seg skyldig i grove voldsforbrytelser, bør det i større grad være adgang til å holde vedkommende i varetekt, selv om det ikke foreligger tilstrekkelig gjentakelsesfare eller bevisforspillelsesfare. Utvidelsen vil ikke få betydning i svært mange saker, men det betyr ikke at den er uviktig. At varetektsfengsling kan benyttes i slike saker, vil være viktig for den alminnelige trygghetsfølelse. For offeret i den konkrete sak vil det ha stor betydning at siktede ikke blir løslatt etter kort tid. For øvrig kan omfattende medieomtale av saker i seg selv gi grobunn for engstelse hos mange, også andre enn offeret selv. Jeg har stor forståelse for at det vekker sterke reaksjoner at en person som er siktet for grov vold, og som kanskje til og med har tilstått, er løslatt fram til straffesaken kommer opp for domstolene.

Når det gjelder representanten Halvorsens kommentarer til den kritikken som har vært rettet mot Norge når det gjelder varetekt, har jeg lyst til å understreke at det Norge er kritisert for, ikke er det alminnelige omfanget av bruk av varetekt. Det vi har vært kritisert for, er spørsmålet om isolasjon, bruk av politiarrest i for lang tid og for lange varetektsopphold. Alle disse tre forholdene er vi opptatt av å gjøre noe med, og jeg kan da bekrefte overfor representanten Dørum at arbeidet når det gjelder de punktene, er i gang. Det er et høringsnotat ute, og jeg tar sikte på å legge fram konkrete lovforslag for Stortinget i løpet av vårsesjonen.

Et annet tiltak som vil kunne bidra til økt trygghetsfølelse, er den foreslåtte effektivisering av besøksforbudet. Besøksforbud er en viktig ordning. Politiet kan forby en person å oppsøke eller ta kontakt med en annen for et visst tidsrom. Forbudet blir automatisk etterprøvd av retten. Begrunnelsen er fare for straffbare handlinger, forfølgelse eller krenkelse av privatlivets fred. Den som forbudet skal beskytte, bør da kunne føle seg rimelig trygg på at forbudet blir etterlevd. Slik er det ikke bestandig i dag. Derfor er det et klart behov for å kunne benytte pågripelse og varetektsfengsling der de øvrige vilkår for dette er til stede, f.eks. gjentakelsesfare, som man nok i ganske mange tilfeller vil kunne se er til stede ved brudd på besøksforbud. I dag må den som overtrer et besøksforbud, ha blitt dømt for slik overtredelse tidligere for at strafferammen skal være høy nok for pågripelse og fengsling. Dette tar naturligvis tid, særlig når det heller ikke har vært adgang til å nytte bøtestraff, som, i motsetning til fengselsstraff, kan ilegges ved forelegg. Jeg er derfor helt overbevist om at det forslaget som et enstemmig storting nå antakelig vedtar, er helt riktig og helt nødvendig.

Jeg vil likevel fremheve at den største og viktigste kriminalpolitiske utfordringen vi står overfor, er å få til en raskere og mer effektiv behandling av straffesaker. Det er for øvrig også et viktig svar nettopp når det gjelder reduksjon av de lange varetektstidene. En effektiv strafferettspleie har etter mitt syn svært stor betydning for bekjempelse av kriminalitet og for den enkeltes trygghetsfølelse. To arbeidsgrupper har kartlagt flaskehalsene i straffesakskjeden og fremsatt konkrete forslag overfor departementet. En stor del av disse forslagene er for tiden ute på høring. I den proposisjonen som Stortinget i dag behandler, er det bare forslaget om at det ved straffeutmålingen skal legges større vekt på tilståelser, som skriver seg fra arbeidsgruppene. Og jeg vil legge til at dette forslaget, om å legge økt vekt på tilståelser, ikke bare er et spørsmål om hurtigere straffesaksbehandling, men ikke minst et spørsmål om nettopp å få oppklart saker og et spørsmål om hensynet til ofrene.

Jeg kan uten videre slutte meg til de merknadene komiteen har kommet med, men jeg har lyst til å understreke at det er bred enighet om økt straffenivå i en god del typer saker, særlig knyttet til vold og seksuelle overgrep. Det som er spørsmålet her, er om man innenfor det man kaller et alminnelig straffenivå, skal gjøre forskjell avhengig av om man har tilstått eller ikke. Og det er jeg overbevist om at er riktig å gjøre. Ikke minst den tendensen vi ser – som både representanten Halvorsen og representanten Dørum viste til – til at man ikke vil forklare seg, gjør at det er desto viktigere enn før. Jeg hører altfor mange eksempler hvor politiet kan fortelle at mistenkte har vært i ferd med å tilstå – så er det 5 minutter med forsvarer, og så er det bom stopp. Man sier ikke noe, fordi det er rådet fra forsvarer. Da er det viktig at de som tilstår, er villig til å gjøre opp for seg, forklare hva som er skjedd og hjelpe samfunnet, seg selv og offeret for å få saken ferdig og ut av verden. De skal ha en fortjeneste av det når de øvrige momentene ligger til rette for det.

Så jeg mener at dette er et riktig forslag, og jeg er glad for at flertallet i Stortinget slutter seg til det.

Presidenten: Presidenten vil bare for ordens skyld gjøre oppmerksom på at det er Odelstinget, ikke Stortinget, som behandler dagens lovsaker. Dette gjelder ikke bare statsrådens innlegg, men også foregående innlegg. Så her må man skjerpe seg: Det er Odelstinget som har møte nå.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.