Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten begrenses til 1 time, og at taletiden blir fordelt slik:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 15 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver og en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken): Den enstemmige innstilling vi skal vedta i dag, er oppfølging og endring i forhold til lov av 17. januar 1997 nr. 11. Den gang vedtok Stortinget nye regler om strafferettslig utilregnelighet. Det vedtok også nye regler om særreaksjonene forvaring og overføring til tvunget psykisk helsevern. Fordi Stortinget på det tidspunktet var i tvil om psykiatrien og kriminalomsorgen hadde den nødvendige kapasitet til å kunne ivareta de særreaksjonsdømte på en tilfredsstillende måte, ble det vedtatt at tidspunktet for lovens ikraftsetting skulle fastsettes i egen lov. Det skjer i den innstillingen vi vedtar i dag, og tidspunktet settes til 1. januar 2002. Det betyr at Odelstinget nå forutsetter at kapasiteten både innenfor psykiatrien og kriminalomsorgen er tilfredsstillende eller vil bli det når loven trer i kraft, slik at vi oppfyller lovens intensjon med å ta hånd om de særreaksjonsdømte på en tilfredsstillende måte. Denne forutsetning er ufravikelig.

I loven av 17. januar 1997 nr. 11 vedtok Stortinget regler om særreaksjonene forvaring og tvunget psykisk helsevern. I tillegg til disse vedtar vi i dag regler om særreaksjonen tvungen omsorg. Denne vedtas i stedet for den tidligere foreslåtte særreaksjon for psykisk utviklingshemmede lovbrytere som ikke straffedømmes.

Når det gjelder hvem som skal idømmes de ulike særreaksjonene, vil det grovt sett skje slik: Tvunget psykisk helsevern blir den lovbryter dømt til som var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, og derfor utilregnelig. Tvungen omsorg idømmes psykisk utviklingshemmede i høy grad, dvs. stort sett personer med IQ under 55, og som av den grunn ikke kan straffes.

Forvaring kommer i stedet for det som tidligere het sikring.

Hvor skal så de som er dømt til særreaksjoner, være? De som er idømt tvungen omsorg, skal som hovedregel gjennomføre denne i en fagenhet, og det er viktig at særreaksjonen iverksettes straks påtalemyndigheten har gitt melding om at dommen er rettskraftig. Fagenheten må knyttes til en større institusjon som kan gi faglig og administrativ støtte. Dessuten må denne større institusjonen ha erfaring med kontroll av personer som kan være farlige. Det økonomiske ansvaret er statlig. I første omgang blir det etablert én slik fagenhet, ettersom erfaringen så langt tilsier at det ikke vil være noe stort antall som idømmes tvungen omsorg.

Dersom hensynet til den domfelte tilsier det og sikkerhetshensyn ikke taler imot, kan fagenheten inngå avtale med en kommune eller andre om at en del av særreaksjonen kan gjennomføres der. Men hele komiteen vil meget sterkt understreke at jo større gjentakelsesfaren er for ny kriminalitet, desto større krav må det stilles til sikkerhetstiltakene. Ja, dersom vurderende instans i det hele tatt er i tvil om forsvarligheten ved å la en særreaksjonsdømt gjennomføre deler av den tvungne omsorgen utenfor fagenheten, bør man ikke gå for en slik ordning.

Men uansett om gjennomføringen skjer innenfor fagenheten eller utenfor etter avtale, som jeg nevnte, så er det staten som skal dekke utgiftene. Komiteen er klar over den faglige uenighet som er avdekket gjennom høringsuttalelsene om hvem som skal ha ansvaret for gjennomføringen av reaksjonen tvungen omsorg, likedan uenigheten om hvorvidt den bør gjennomføres i en sentral fagenhet, på regionalt plan eller i kommunene. Men vi har samstemt sluttet oss til at staten bør ha hovedansvaret for tiltak som primært har som hensikt å sikre samfunnet mot alvorlige forbrytelser. Vi mener også at det ligger utenfor kommunenes naturlige ansvarsområde å stå ansvarlig for gjennomføringen av en idømt reaksjon som skal være et alternativ til straff, uansett lovbryterens sinnstilstand og evnenivå.

På hvilken måte kan samfunnet være sikker på at vi sikrer oss mot gjentatte forbrytelser fra utilregnelige, psykisk utviklingshemmede lovbrytere? Eller spurt på en annen måte: Hvor lang tid vil det være normalt å tilbringe i en fagenhet? Komiteen mener, som departementet, at det ikke går an å gi noe standardsvar på et slikt spørsmål. Det vil måtte skje en fortløpende faglig iakttakelse med individuelle vurderinger. Verken normaltid eller lengstetid er derfor aktuell problemstilling. Fordi forholdene er slik, er det svært viktig med god ekspertise og høy faglig kvalitet på vurdering av risiko for farlighet, for å unngå uriktige beslutninger. Som jeg nevnte innledningsvis, forutsetter komiteen at den faglige kunnskap og ekspertise på dette området er til stede og stadig utvikles når loven trer i kraft fra kommende årsskifte.

Spørsmålet om hvordan vi kan få til den best mulige rehabilitering av den domfelte, er vanskelig å besvare absolutt. Det viser også svarene fra høringsinstansene som anbefalte ulike løsninger. Gjennom innstillingen har vi på visse betingelser sagt ja til muligheten for å gjennomføre tvungen omsorg utenfor fagenheten, fordi det kanskje vil medføre bedre rehabiliteringsmuligheter for den domfelte. Selv om de fleste høringsinstansene sa noe annet, ser vi noe hold i frykten for at når vi etablerer en sentral fagenhet, så vil det kunne føre til en oppblomstring av vanskelig og utfordrende atferd hos den enkelte. Dette er det viktig å ha et våkent øye og et lyttende øre for. Det kan i så fall bli aktuelt å opprette flere fagenheter for bl.a. å avhjelpe ulempene i forhold til avstanden til den domfeltes normale nærmiljø.

Hvilke rettigheter har den domfelte? For det første de rettigheter som ligger i at han eller hun får den individuelt tilpassede oppfølging fra fagenheten som kan gi rehabilitering av vedkommende, slik at faren for gjentakelse blir fjernet. For det andre kan den domfelte kreve at domstolen årlig vurderer om særreaksjonen kan opphøre. For det tredje skal retten hvert tredje år vurdere spørsmålet om opphør, uavhengig av om den domfelte har bedt om det. Og for det fjerde kan påtalemyndigheten til enhver tid beslutte opphør av reaksjonen.

Når justiskomiteen nå til forskjell fra det som står i Innst. O. nr 33 for 1996-97 går imot at påtalemyndigheten skal ha en adgang til rettslig overprøving av vedtak om at en særreaksjonsdømt skal overføres fra fagenheten til f.eks. en kommune, begrunner vi det med Riksadvokatens uttalelse, som vi gir vår tilslutning. Man skal være varsom med å gi påtalemyndigheten en form for løpende oppfølgingsansvar hva gjelder sikkerheten ved gjennomføring av særreaksjonen. Det ansvaret er og bør være hos den faglig ansvarlige.

Selv om loven gir den som dømmes til tvungen omsorg, en del rettigheter, så griper den like fullt dramatisk inn i den enkeltes personlige forhold. Når komiteen følger proposisjonens forslag, forutsetter vi at lovforslaget er vurdert opp mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og funnet å ligge innenfor denne.

En annen endring vi foretar i dag, er beslutningen om å erstatte nåværende sikringsbestemmelser med forvaring. Forvaring er en tidsubestemt straff som idømmes tilregnelige lovbrytere der tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet. Forvaring skal kunne idømmes på grunnlag av ett lovbrudd, men vanligvis vil det skje ved gjentakelse av en alvorlig forbrytelse. En samlet komite understreker at psykiatri og fengselsvesen må samarbeide godt for å treffe de beslutningene som både gir lovbryteren det best egnede rehabiliteringstilbud og samfunnet den optimale sikkerhet.

Den tredje særreaksjonen handler om tvungent psykisk helsevern. Dette idømmes en lovbryter som var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, og dermed utilregnelig. Også i dette tilfellet skal særreaksjonen brukes fordi den er nødvendig for å verne samfunnet.

Justiskomiteen har også vurdert hva som kan gjøres i forhold til en gruppe utilregnelige personer som begår mindre alvorlig kriminalitet, men som ikke desto mindre er et stort problem for samfunnet. Vi er klar over at departementet mener lov om psykisk helsevern vil være egnet til å regulere nevnte lovbrytere og deres situasjon når loven trer i kraft. Likevel er komiteen av den oppfatning at personer som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet, ikke må bli gående uten et tilbud, og fremmer derfor forslag i overensstemmelse med dette.

Når vi fra nyttår får forvaring i stedet for sikring, vil vi få en overgangsperiode hvor det gjelder to ordninger side om side. Men det er ønskelig å få idømte sikringsdommer konvertert til de nye særreaksjonene så snart som mulig. Komiteen støtter derfor forslaget om at sikring som er satt i verk, kan fortsette til lengstetiden er gått ut med mindre den domfelte krever at sikringstiltaket innstilles, eller at det reises sak om konvertering til en av de nye særreaksjonene.

I overgangsreglene som ble vedtatt i lov 17. januar 1997 nr. 11, framgår det at sikringsdommer som er avsagt før loven trer i kraft, faller bort innen ett år etter ikrafttredelsen. Dersom påtalemyndigheten fortsatt mener det er behov for en særreaksjon, må den reise sak for herreds- eller byretten med påstand om idømmelse av særreaksjon før sikringsdommen er falt bort. Komiteen er enig i at omgjøringssak bør reises innen ett år etter at det er satt fram begjæring om det. Men komiteen avviser at ettårsfristen gjøres absolutt, og det skal heller ikke knyttes rettsvirkninger til om den i enkelttilfeller skulle bli oversittet.

Angående innholdet i forvaringen slutter komiteen seg til departementets synspunkter og forslag. Til problematikken omkring prøveløslatelse av forvaringsdømte er det kommet innspill til saksordfører fra bl.a. Stine Sofies stiftelse. Man er engstelig for at det skal bli automatikk i prøveløslatelser, hvor man tar mer hensyn til den dømte enn til samfunnet. Komiteen vil på nytt peke på nødvendigheten av faglig forsvarlige vurderinger samt understreke betydningen av en tett og god oppfølging fra Kriminalomsorgen overfor dem som prøveløslates.

Når det gjelder reglene om strafferettslig utilregnelighet og særreaksjoner samt prøveløslatelse av forvaringsdømte, mener komiteen det er riktig å gjennomføre etterkontroll, slik at neste storting gis mulighet til å vurdere ordningene. For øvrig går komiteen ut fra som en selvfølge at det i etatene skjer en fortløpende evaluering av regelverket og dets praktiske konsekvenser.

Det siste punktet jeg vil omtale fra proposisjonen, er i en helt annen gate enn det så langt nevnte, nemlig spørsmålet om det er behov for endringer i reglene om uaktsomt bildrap. I 1988 inkluderte Stortinget også uaktsomt drap ved bruk av motorvogn i straffeloven § 239. Men det gikk relativt kort tid før man reagerte på at praksis hadde ført til at selv den minste uoppmerksomhet fra en bilfører kunne føre til påtale og dom for uaktsomt drap. Departementet gav da uttrykk for at det i første rekke ville være opp til Riksadvokaten å treffe avgjørelse om en justering gjennom påtalepraksis. Men Riksadvokaten mente at påtalemyndigheten ikke burde ta ansvaret for og styre en slik kursendring. Som svar på interpellasjon fra undertegnede 31. mai 1999 uttalte justisministeren at både Høyesterett og Riksadvokaten hadde gitt signaler om at praksis var i ferd med å bli endret. Stortinget la i debatten vekt på at ikke hvilken som helst uaktsomhet eller avvik fra idealatferden skulle føre til domfellelse for aktsomt drap. Men både da, tidligere og senere har vi understreket som et ufravikelig krav til enhver bilfører at hensynet til sikkerhet i trafikken krever skjerpet oppmerksomhet for å unngå alvorlige ulykker.

Det er sannsynlig at bruken av betegnelsen «uaktsomt drap» i seg selv er en utfordring til den alminnelige rettsfølelsen når den brukes om trafikkulykker forårsaket av edrue bilisters hverdagsatferd i trafikken. Betegnelsen passer best når den brukes på voldsforbrytelser som ender med døden. Komiteen er derfor enig i at så lenge det ikke er tale om kvalifisert uaktsomhet, ville en mer treffende og mindre belastende betegnelse være «dødsfall voldt ved uaktsom kjøring». Vi støtter departementets betraktninger om at en mindre presisering i loven kan være veien å gå i denne omgang for å bevege oss mot det som er lovgivers intensjon. For øvrig bør Straffelovkommisjonen vurdere aktsomhetskravet i straffeloven §§ 237– 239.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg er glad og lettet over at vi nå endelig setter i verk reglene for forvaring av de tilregnelige, tvungent psykisk helsevern for de utilregnelige og tvungen omsorg for de psykisk utviklingshemmede som er kriminelle og farlige. Det har tatt mange år fra vi hadde de første utredningene på dette området og fram til i dag. Det er mer enn fire år siden Stortinget vedtok de reglene som vi nå iverksetter. Det har skjedd en del ting siden vedtakelsen av reglene.

For det første har helsevesenet blitt satt bedre i stand til å ta imot de som blir dømt. Dessuten har Kriminalomsorgen utviklet seg stort i positiv retning, og loven har i dette iverksettelsesforslaget også noen endringer som gjør den enda bedre. Og alt dette er jo veldig bra. Det er ganske grusomt at vi i løpet av disse årene har sett flere eksempler på at vi trenger et bedre system enn det vi har i dag, og at vi burde hatt det på plass for lenge siden. Vi må ha en mye bedre forvaring av farlige kriminelle, enten de er friske, syke eller psykisk utviklingshemmet. Vi må ha en bedre forvaring for å beskytte samfunnet på en enda bedre måte og ha et opplegg som kan bidra til å gjøre menneskene ufarlige når de en dag kommer ut. Dagens sikringssystem er lite hensiktsmessig i så måte. Dessuten er det et veldig uheldig tosporet system vi har, med straff og sikring, hvor vi sier at sikring ikke er straff. En kan jo spørre dem som på tiende året sitter på sikring på Ila, om de ikke føler det som straff.

Tilregnelige farlige folk skal ikke være ute, men de skal også ha en rettssikkerhet, og det blir mye bedre med det nye forvaringssystemet. Syke folk hører ikke hjemme i fengsel. Utilregnelige folk bør ikke straffes. Det er jo ingen mening i å straffe noen som er utilregnelige og ikke ser konsekvensene av sine egne gjerninger eller ikke forstår dem. Men de må likevel passes på, og de må behandles. Og det kan vi nå.

Det har blitt fremstilt i media som om dette nye regimet vil føre til kortere soning for noen, men det er jo galt. Fortsatt kan en risikere å bli sittende på livstid hvis en fortsetter å være vurdert som farlig. Og nå er det domstolene som skal ta avgjørelsen om de fortsatt vil være farlige. Komiteen understreker at det er viktig at vi sikrer en god kompetanse for vurdering av om folk er farlige.

Saken lå i to og et halvt år i justiskomiteen før vi vedtok de forrige reglene. Det viser at det var en vanskelig sak politisk, men den var også vanskelig fordi det ligger mange medisinskfaglige vurderinger og holdninger bak, hvor det var til dels profesjonskamp, og hvor forskjellige holdninger kom til uttrykk. Jeg tror at det vi nå iverksetter, er en veldig bra balansegang mellom de ulike holdningene, og et bra opplegg for å nå det overordnede målet. Men vi må ikke tro at vi har funnet fasiten én gang for alle. Utviklingen må følges nøye, vi må dra erfaringer av systemet vi nå iverksetter, og komme med mulige endringer.

Underveis i prosessen er det jo allerede endret syn. For eksempel var Statens helsetilsyn i forrige runde svært skeptisk til at kommunene skulle ha ansvaret for omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Nå har vi hatt gode erfaringer med sikringsdømte som kommunene har ansvaret for. Nå går heller høringsinstanser og er skeptiske til å skulle ha en sentralfaglig enhet.

Vi har gjort en endring i vilkåret for å bli idømt forvaring. Vi sier at det ikke lenger skal være en gjentatt forbrytelse, det holder at en har gjort noe grusomt én gang, og det er fare for gjentakelse. Vi sklir også på det området som går på hvorvidt flere arter forbrytelser som utilregnelige gjør, skal kunne være grunnlag for å kunne idømme tvungen omsorg, og ber Regjeringen se nærmere på det.

Jeg tror også det er en ting til som må vurderes på ny når vi har trukket noe erfaring, og det gjelder en sikkerhetsventil for gråsonefolka – de som ikke kan ta ansvar for egne handlinger fordi de har en alvorlig psykisk lidelse, men ikke er psykotiske, de som er psykisk utviklingshemmede i lettere grad, eller de som har en kombinasjon av dette. Vi ønsket fra Arbeiderpartiets side ved forrige runde, da vi vedtok reglene, å ha en fakultativ straffefrihetsregel. Dessverre gikk ikke den igjennom i Stortinget. Men jeg tror, når vi har vunnet noe erfaring, at det må være et tema som vi tar opp til ny vurdering.

Tor Nymo (Sp): Jeg var med i justiskomiteen i forrige periode da det ved lov av 17. januar 1997 ble vedtatt nye regler om strafferettslig utilregnelighet og om særreaksjonene forvaring og overføring til tvungent psykisk helsevern.

Komiteen var den gang sterkt i tvil om psykiatrien og kriminalomsorgen hadde den nødvendige kapasitet til å kunne ivareta oppgavene med å ta hånd om de særreaksjonsdømte på en tilfredsstillende måte. Stortinget bestemte derfor at tidspunktet for lovens ikraftsetting skulle fastsettes i egen lov.

Stortinget vedtok ikke Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 60 for 1995–96 om særreaksjonen tvungen omsorg for psykisk utviklingshemmede lovbrytere som ikke straffedømmes. I stedet vedtok Stortinget å be Regjeringen legge fram et nytt lovforslag basert på et statlig ansvar. I Senterpartiet er vi derfor svært tilfreds med at Regjeringen har lagt fram et lovforslag i tråd med det flertallet i Stortinget bad om, at psykisk utviklingshemmede som ikke kan straffes, i høy grad kan idømmes særreaksjonen tvungen omsorg, og at staten skal ha ansvaret for dem som blir dømt til tvungen omsorg.

Det er grunn til å merke seg at tvungen omsorg etter forslaget bare kan opprettholdes når vilkåret om gjentakelsesfare fortsatt er oppfylt. Den domfelte og de andre klageberettigede skal årlig kunne få domstolsprøvd spørsmålet om opphør av særreaksjonen. Lovforslaget omfatter bestemmelser som sterkt griper inn i den enkeltes personlige forhold.

Senterpartiet er også tilfreds med at fagenheten bør knyttes til en regional sikkerhetsavdeling innenfor det psykiske helsevernet. Det er viktig å understreke betydningen av at fagenheten blir knyttet til en større institusjon som kan gi faglig administrativ støtte, og som har erfaring med kontroll av personer som kan være farlige.

Komiteen har sluttet seg til departementets forslag til endringer i reglene om forvaring. Forvaring er en tidsubestemt straff som idømmes tilregnelige forbrytere. Det er grunn til å merke seg at forvaring i hovedsak bare bør idømmes ved gjentakelse av en alvorlig forbrytelse, og at gjentakelse ikke skal være et vilkår.

Forvaring skal også kunne idømmes på grunnlag av ett lovbrudd, da det ikke kan utelukkes at enkelte tilregnelige forbrytere allerede etter å ha begått en alvorlig forbrytelse, kan ha vist en så farlig atferd at det av hensyn til beskyttelsen av samfunnet må kunne reageres med forvaring dersom tidsbestemt straff ikke anses å være tilstrekkelig.

Endringene i reglene om forvaring innebærer ikke noen utvidelse i forhold til gjeldende regler om sikring.

Komiteen viser til at særreaksjonen overføring til tvungent psykisk helsevern kan idømmes en lovbryter som var psykotisk eller bevisstløs i gjerningsøyeblikket, og dermed anses som utilregnelig. En forutsetning for å kunne idømme denne reaksjonen er at det er nødvendig for å verne samfunnet, og at lovbryteren har begått eller forsøkt å begå visse typer alvorlige forbrytelser. Det må også være nærliggende fare for gjentakelse av lovbrudd.

Komiteen har i den forbindelse spesielt merket seg høringsuttalelsen fra Troms politidistrikt om hvilke lovbrudd som kan gi grunnlag for å idømme denne særreaksjonen. Komiteen har merket seg at utilregnelige personer som begår mindre alvorlig kriminalitet, også kan utgjøre et stort problem for samfunnet.

Svært gledelig for meg er det at en enstemmig komite deler Troms politidistrikts syn om at samfunnet har behov for beskyttelse også mot mindre alvorlige forbrytelser begått av utilregnelige, særlig dersom den ellers straffbare aktiviteten blir svært plagsom, omfattende og intens. Komiteen viser til at departementet mener at lov om psykisk helsevern er bedre egnet til å regulere disse situasjonene. Komiteen er ikke uenig i en slik vurdering, men etter komiteens oppfatning er det viktig at personer som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet, ikke blir gående uten et tilbud. Komiteen ønsker derfor en sikkerhetsventil mot dette i loven.

I Senterpartiet er vi fornøyd med at en enstemmig komite foreslår:

«Stortinget ber Regjeringen vurdere en endring i straffeloven, slik at utilregnelige lovbrytere som begår klart samfunnsskadelig kriminalitet i større grad enn i dag skal kunne idømmes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg.»

Dette åpner helt klart for en mulighet til å imøtekomme de sterke ønskene fra Troms politidistrikt. Det er jeg svært fornøyd med.

Statsråd Hanne Harlem: Lovvedtaket om ikraftsetting av særreaksjonsreformen fra 1. januar 2002 setter strek for et langvarig lovarbeid.

Allerede i 1957 anmodet Justisdepartementet Straffelovrådet om å overveie forslag om revisjon av straffelovens regler om sikring og forvaring. Utredningen kom i 1974. Både Straffelovkommisjonen og Særreaksjonsutvalget har deretter vurdert spørsmålene i sine utredninger. Justisdepartementet fremmet saken overfor Stortinget i 1994, og det ledet til vedtak i Stortinget i desember 1996. Stortinget bestemte at tidspunktet for lovens ikraftsetting skulle fastsettes i egen lov, og det er en slik lov Odelstinget i dag behandler. Denne forhistorien tyder på at dette området ikke er noen enkel materie.

Med de nye særreaksjonene på plass vil flere lovbrytere være sikret en adekvat reaksjon, samtidig som samfunnets behov for beskyttelse er ivaretatt. Reformen innebærer at det tosporede systemet med straff og sikring for tilregnelige lovbrytere oppheves. Forvaringen skal ha et annet innhold enn fengselsstraff. Helsevesenet får plikt til å ta imot utilregnelige lovbrytere, og den såkalte «asylsuvereniteten» oppheves. Domstolene skal jevnlig prøve grunnlaget for særreaksjonene.

Jeg er glad for at komiteen slutter seg til forslaget om å fjerne vilkåret om at en tilregnelig lovbryter må ha begått eller forsøkt å begå en alvorlig forbrytelse tidligere, for å bli idømt forvaring. Man kan ikke utelukke at enkelte lovbrytere allerede etter å ha begått én alvorlig forbrytelse som krenket andres liv, helse eller frihet, har vist en så farlig atferd at det bør kunne reageres med forvaring.

Med forvaringen innføres en i prinsippet tidsubestemt straff. Også etter gjeldende rett kan lovbrytere bli sittende på sikring livet ut, men sikring regnes ikke som straff.

En dom på fengsel i 21 år og sikring i 10 år konverteres etter overgangsreglene til forvaring. Det skal settes en tidsramme for forvaringen. Den rammen domstolen første gang fastsetter, kan ikke overstige 21 år, men forvaringen kan deretter forlenges med inntil fem år av gangen livet ut.

Sikring kan utholdes i anstalt eller i frihet. Forvaring skal utholdes i anstalt, mens løslatelse på prøve vil ivareta de hensynene som sikring i frihet gjør i dag, nemlig en gradvis overgang til et liv i frihet der det er grunn til det. Men nettopp fordi en forvaringsdom er basert på fare for gjentakelse av alvorlige forbrytelser, er det selvfølgelig helt sentralt at sikkerheten blir et avgjørende moment i vurderingen av både om og hvordan en eventuell løslatelse på prøve skal gjennomføres.

Strafferettslige særreaksjoner er inngripende sanksjonsmidler. De bør derfor reserveres for de alvorligste lovbruddene. Jeg har likevel forståelse for at også mindre alvorlige lovbrudd begått av utilregnelige lovbrytere – der man jo ikke kan reagere med straff – kan være til stor skade og plage for samfunnet, særlig der den ellers straffbare aktiviteten er særlig omfattende og intens. Jeg tror derfor det kan være grunn til å se nærmere på hvordan dette problemet skal løses, slik det også er varslet i proposisjonen. Jeg har derfor forståelse for at Stortinget ber Regjeringen vurdere nærmere om straffeloven bør endres slik at utilregnelige i større grad skal kunne idømmes en særreaksjon. Men jeg viser til at også endringer i lov om psykisk helsevern kan være et alternativ ved vurderingen.

For å unngå at reglene om sikring og de nye reglene om særreaksjoner skal løpe parallelt i lang tid, ble det i proposisjonen foreslått bestemte overgangsregler for eksisterende sikringsdommer. Komiteen har foreslått endringer i disse overgangsreglene som gjør at en eventuell oversittelse av den ettårsfristen som Regjeringen foreslo, ikke skal lede til at sikringen bortfaller. Jeg slutter meg til komiteens forslag, som kombinerer en rask overgang til det nye systemet med at sikringstiltak ikke bortfaller utilsiktet.

Det er ikke tvil om at det er omfattende endringer i vårt straffereaksjonssystem Odelstinget i dag synes å ville vedta skal settes i kraft. Det blir spennende og utfordrende for flere deler av vårt justisvesen. Vi må være forberedt på å følge dette nøye og gjøre endringer dersom vi ser at det er behov for det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.