Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 50 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver og en av de uavhengige representantene 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rita Tveiten (A) (ordførar for saka): Stortinget har nyleg høyrt fiskeriministeren si utgreiing om lovkrenkingar i fiskerinæringa, og debatterte same temaet den 8. mai. Debatten den gongen viste stor semje, og i dag følgjer Stortinget opp med ei rekkje endringar i lov om saltvassfiske og i lov om omsetjing av råfisk. Eg vil understreka at komiteen er samstemt i denne saka, noko som er ein stor styrke når ein tenkjer på kor høgt lydnivået kring fiskefusksakene har vore i media og elles dei siste månadene.

Fiskeressursane våre høyrer til det norske folket i fellesskap. Kven som har rett til å fangsta på desse ressursane, er regulert gjennom fiskerilovgjevinga vår. Ved handsaminga av St.meld. nr. 51 for 1997-1998, om Perspektiver på utvikling av norsk fiskerinæring, uttalte Stortinget at Noreg skal vera fremst i verda når det gjeld m.a. fiskeriforvalting.

Noreg er eit lite land, men ei stormakt når det gjeld fiskeri, medrekna at me er ein av verdas største eksportørar av sjømat. Det er klår samanhang mellom det å lukkast med marknadsarbeidet og det at det er tiltru til dei forvaltingsregima me nyttar oss av i Noreg.

Det er vidare heilt avgjerande for kvotetilrådingane frå år til år at utrekningsmodellane vert fylde med pålitelege og fullstendige data. Uregistrerte uttak gjer eit slikt arbeid umogeleg, noko som er heilt uakseptabelt. Det slår dessutan tilbake på næringsutøvarane ved at det før eller seinare kan bety ei krise ved at ulike fiskebestandar syner eit så lavt nivå at det kan verta nødvendig med dramatiske kutt i kvotetilrådingane – og i verste fall full stopp i det aktuelle fisket.

Det er positivt at det no vert innført ei ordning der fiskarar og mottak på land eller fartøy som tek imot fangsten, må ferda ut og underskriva eit dokument med relevante opplysingar – ein landingssetel – også når fisken vert levert med tanke på at omsetjinga skal skje på eit anna tidspunkt enn landingstidspunktet. Eit døme kan vera levering til eit frysehotell. Heile poenget er at myndigheitene må ha kunnskap om den mengda fisk som faktisk er tatt opp, for å kunna utøva ei forsvarleg forvalting av fiskeressursane våre.

Det er grunn til å minna om at dei levande marine ressursane er fornybare, men ikkje uuttømmelege, og at hausting og anna verksemd difor må utøvast og regulerast både på kort og lang sikt. Dette står og fell med haldningane knytte til hausting av levande ressursar i eit langsiktig perspektiv. Eg meiner departementet bør vurdera å innføra eit eige ressurssertifikat for den som sit med ansvaret om bord på det einskilde fiskefartøyet. I dag trengst det eit utvida kompetansefelt for å styrkja haldningane knytte til utnytting av våre marine ressursar. Ein måte å gjera dette på er å stilla krav om også fiskerifagleg kompetanse i tillegg til den reint navigasjonsmessige.

I arbeidet med å skjerpa kontrolltiltaka er det bruk for ein del større og mindre endringar i fleire lover innan fiskerilovgjevinga. Ein samla komite legg til grunn at den fiskerilovgjevinga me endar opp med, skal ha nødvendig legitimitet og vera av eit omfang og på eit detaljeringsnivå som både sikrar ei berekraftig ressursforvalting og er utforma slik at fiskarane har høve til å halda seg innanfor lova i det som er normal utøving av deira virke. Det same må gjelda andre yrkesutøvarar innan fiskerinæringa, t.d. i fiskemottaka.

Det må takast i bruk eit sett av reaksjonsmåtar i arbeidet med å koma fiskefusket til livs, og sanksjonane må stå i forhold til lovbrota. Sanksjonane må klart avspegla at kostnadene ved å bryta regelverket er større enn vinsten av slik verksemd. Det må nyttast strenge sanksjonar når tillitsbrotet mellom fellesskapet og den einskilde konsesjons- og løyvehavar er av særleg grov karakter. Sanksjonen kan i slike tilfelle òg vera at løyve til å kjøpa fisk, driva fiske eller anna tilknytt aktivitet vert inndrege for kortare eller lengre tidsrom, eller på permanent basis. Det er grunn til å minna om at slike reaksjonar har det vore veldig få av til no.

Det er naturleg at fiskeriverksemder, anten dei er å finna til sjøs eller på land, må omfattast med same form for innsyn som andre verksemder, også når det gjeld bakomliggjande dokumentasjon av forretningsdrifta. Det same gjeld straffereaksjonar. Dette er ei naturleg utvikling ettersom fiskerisektoren er forventa å få ei rivande utvikling i åra som kjem, men det vil ikkje vera fri etableringsrett, jf. både deltakarlova og råfisklova.

Spelereglane skal altså vera tydelege, slik at næringsutøvarane og samfunnet har klart føre seg kva som er kontrakten dei imellom.

Jon Lilletun (KrF): Eg vil slutte meg til det saksordføraren i sitt innlegg framførte på vegner av komiteen. Det er viktig at vi i ei slik sak har ein samrøystes komite.

Noreg har teke på seg store oppgåver og har store visjonar om korleis vi skal oppfattast internasjonalt. Då må vi ha ei forvalting som har tillit. Difor kan det vere grunn til å sjå på historia, om vi for lenge har akseptert og høyrt diverse rykte utan at vi i tilstrekkeleg grad har røkt etter om rykta hadde noko føre seg eller ikkje.

Når saka fyrst eksploderte, vil eg gje ros i forhold til den måten som fiskeriministeren greip tak i saka på, og eg vil rose den dialogen som er ført med næringa. Eg synest òg at framlegga som er komne her i dag, verkar tilfredsstillande, og at reaksjonsmåtane er gode – men dei må handhevast.

Difor skal eg ikkje oppta meir av Stortingets tid i forhold til denne saka, berre tilrå innstillinga og håpe at vi ikkje om nokre år skal oppleve at vi får same typen erfaringar, men at vi gjennom det vedtaket vi gjer i dag, har forvalta næringa på ein måte som gjer at vi har oppretta tilliten igjen internasjonalt.

Ivar Kristiansen (H): Det er all grunn til å gi honnør til departementets oppfølging i en sak som har fått veldig stor oppmerksomhet og fokusering. Det såkalte fiskefusket fikk jo toppet sin aktualitet like rundt årsskiftet.

Høyre forlangte fiskeriministerens redegjørelse i Stortinget. Den fikk vi. Det er fra Høyres side bare å slå fast at vi er fornøyd med den oppfølgingen – og med tempoet i oppfølgingen – som har funnet sted fra departementets side. I dette tilfellet kan Fiskeridepartementet fremstå som et godt eksempel overfor andre departementer når det gjelder å holde tempoet i en viktig sak oppe.

Saksordføreren har på en grei måte redegjort for komiteens oppfatning, og det meste av det hun var inne på, slutter vi oss selvfølgelig til.

Departementet må i oppfølgingen av forskriftene til loven sørge for at aktørene på en oversiktlig måte får kjennskap til de reglene og de tiltak som blir iverksatt. Da vil jeg bare henlede oppmerksomheten på at oppfølgingen av kontrolltiltak ikke må bære preg av at man utilsiktet skaper lovbrudd, og at det ikke må være regler som skaper unødvendige lovbrytere og lovbrudd, men at man har ordninger og regler, f.eks. når det gjelder begrepet «bifangst», slik at kontrollen med og oppmerksomheten på de små ting ikke stjeler oppmerksomheten fra det som er alvorlig, det som er viktig.

Derfor slutter Høyre seg til de foreslåtte tiltak som komiteen i dag legger frem forslag om.

Øystein Hedstrøm (Frp): Dette lovforslaget om kontrolltiltak innen fiskerisektoren dreier seg i all hovedsak om en utvidet kontrolladgang når det gjelder mottak, transport og omsetning av fisk og fiskeprodukter i områder – eller overfor fartøyer – som er underlagt norsk jurisdiksjon. Ikke bare tiltak, men strengere reaksjoner skal iverksettes for å stoppe ulovlighetene.

Dette er også en konkret oppfølging med bakgrunn i den redegjørelse som fiskeriministeren 3. mai i år holdt om fiskejuks og tiltak i den forbindelse. Vi fikk informasjon om tiltak som var iverksatt, og om tiltak som skulle gjennomføres. Komiteens innstilling bebuder støtte til departementets forslag.

Uttalelsene til fiskekjøper Odd Lorentzen i Dagbladet 21. november i fjor om storstilt fiskejuks utløste kraftige reaksjoner. Opplysningene om at store trålfangster ble lastet rett om bord i trailere uten å være registrert noen steder, fikk fart på våre myndigheter. En uke senere var Fiskeridepartementet ute med en pressemelding og varslet økt kontrollvirksomhet og strengere reaksjoner fra myndighetenes side. Fiskeriministeren hadde fått sannsynliggjort at det foregår juks og ulovligheter av et slikt omfang at det ikke kan aksepteres.

I redegjørelsen for Stortinget ble det presentert statistikker fra Fiskeridirektoratet som viste at antallet reaksjoner, inndragninger, advarsler og anmeldelser på slutten av 1990-tallet har økt med 3-6 pst. i forhold til midten av 1990-årene. Direktoratet anslår at kvotejukset kan ligge på fra 0 til 20 pst. av bokført fangst, alt etter hvilket fiskeri det dreier seg om. Med en bokført førstehåndsverdi på 10 milliarder kr årlig tyder dette på omgåelser i et så stort omfang at det utgjør betydelige verdier. Det er bakgrunnen for at alle politiske miljøer slutter opp om behovet for tiltak. Det er en erkjennelse av at kontrollbehovet er til stede, og at det er ønskelig å øke kontrollen og gjennomføre strengere reaksjoner fra myndighetenes side.

Når det er sagt: Det er viktig å se de lovforslag som nå presenteres, i sammenheng med den fiskeripolitikken som føres i dag. Mange autoriteter i fiskerinæringen er overbevist om at overkapasiteten i fiskeflåten er hovedårsaken til det omfattende fiskejukset. De norske kvotene kunne vært tatt opp med to tredjedeler av den eksisterende flåten. Det er derfor viktig å ta ondet ved roten, nemlig å redusere overkapasiteten i fiskeriene. Heldigvis er det stadig flere som innser at det er et behov for omfattende endringer i forvaltningen av hele næringen. Da må markedsmekanismen i større grad tas i bruk. Et marked vil avdekke hvor mange det er plass til i næringen hvis det skal gi både aktører og samfunn tilfredsstillende avkastning.

Leif Helge Kongshaug (V): Jeg vil bare kort få slutte meg til den rosen som departementet har fått i denne saken. Det er jo slik at det har vært sterkt fokus på fiskejuks det halvåret som er gått, og som det er sagt her, eksploderte det etter de avsløringene som fant sted. Men det er en kjent sak at det har foregått over lengre tid. Det har vært en god oppfølging av redegjørelsen, og de tiltakene som nå foreligger, er gode. Det har også vært en god prosess, med høringer og deltakelse fra de impliserte i næringen.

Nå er det slik at fiskerinæringen er en gjennomregulert næring – vi har et detaljert regelverk. Slik må det være. Vi har overkapasitet, som flere har nevnt, og ved overkapasitet og gode priser fristes man selvfølgelig til å foreta seg ting som en ikke bør. Uavhengig av det må det være en klar målsetting å få et så enkelt regelverk som mulig, men likevel hensiktsmessig. Jeg ber om at man går igjennom regelverket med det i tankene at regelverket ikke er slik at det er vanskelig å komme utenom det å kunne bli lovbrytere i enkelte sammenhenger. Et enkelt regelverk og et hensiktsmessig regelverk er viktig.

Det er også behov for en sterk kontroll på området. Det jeg vil appellere til statsråden om, er å utnytte de systemer og de organer som vi allerede har i dag – jeg tenker her på salgslagene, som har rutiner og har apparater og system som gjør at nettopp salgslagene kan være en god medspiller i forbindelse med denne saken. Det er viktig nå å spille på den infrastrukturen som allerede fins, og ikke nødvendigvis opprette helt ensidige, offentlig organer ved siden av de systemene som allerede er der. Så min appell er: Se på de systemene som allerede fins i salgslagene i dag, og se om ikke de kan utnyttes i et godt samarbeid med det offentlige!

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Otto Gregussen: Det som gjorde at jeg ville gripe ordet i denne saken, var at det er flere av representantene som har påpekt behovet for å få til et enklere regelverk. Det er jeg veldig enig i. Det er veldig viktig at regelverket skal være både enkelt og forståelig og akseptert av næringsutøverne. Derfor kjører vi prosesser i næringen hvor vi så langt som vi klarer, involverer de aktive organisasjonene i beslutningsprosessene, og dette skal vi fortsette med.

Men jeg vil allikevel si at kanskje det viktigste vi skal jobbe med i fremtiden for å komme dette uvesenet til livs, er holdninger. Hvis vi skaper en holdning i næringen om at alle sammen har et ansvar for ikke å sage over den grenen som vi sitter på, skaper vi et mye, mye bedre grunnlag for å få til en effektiv kontroll og for at fiskerireguleringene rent faktisk blir slik vi har tenkt. Det er den største utfordringen. Den ligger på oss som fiskerimyndigheter, men den ligger i stor grad på de aktive utøverne i næringen i alle ledd.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9, og den er da ferdigdebattert – på en veldig positiv måte, har presidenten registrert.

Tiden for formiddagsmøtet er omme, og vi starter ettermiddagens møte kl. 18 med sak nr. 10.