Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) (ordfører for saken): Jeg føler stor glede i dag i og med at vi har en samlet komite som nå vil endre denne loven. Da stortingsrepresentant Per Sandberg og jeg fremmet et Dokument nr. 8-forslag, som referert i innstillingen, der vi tok til orde for endringer i barneloven og tvistemålsloven, håpet vi selvfølgelig på et slikt utfall. Men det er ofte langt mellom håp og politisk resultat.

Dette er ikke en politisk sak på den måten at den styres av ideologi og partipolitikk. Det er mye mer en sak som handler om sunn fornuft, om rettferdighet og om praktiske konsekvenser av at DNA-teknologien finnes.

Problemet man har erkjent, er at barneloven, slik som den har vært utformet frem til i dag, ikke sikrer rettferdighet og likhet mellom mødre og fedre, fordi alle fedre som ønsker å få en bekreftelse på om de er far eller ikke, har vært prisgitt at moren samtykker i DNA-test. Moren har hatt en vetorett.

Det største og viktigste problemet i denne sammenheng er at barnet ikke får vite hvem som er dets biologiske far, og at biologiske fedre ikke får vite om de er far eller ikke.

Barne- og familiedepartementet har arbeidet med en gjennomgang av regelverket for fastsettelse og endring av farskap. Departementet har konkludert med det samme som Dokument nr. 8-forslaget fra Sandberg og meg. Denne gjennomgangen er nå konkretisert i Ot.prp. nr. 93 for 2001-2002.

Jeg er meget glad for at dette forslaget har vært på en omfattende høring, og at det er bred enighet om de forslag som nå fremmes.

Som politikere er det viktig at vi fokuserer på barnets beste. Det må være en åpenbar rett for alle barn å kjenne sitt biologiske opphav.

Når det gjelder forholdet mellom de biologiske foreldrene, sørger naturen for at det er liten tvil om hvem som er barnets mor. Imidlertid har det historisk sett kunnet være tvil om farskapet. Dette har DNA-teknologien satt en klar stopper for. DNA har gitt oss muligheten til likestilling mellom menn og kvinner når det gjelder spørsmålet om hvem som er foreldre. Det finnes en rekke eksempler hvor personer under betydelig press, ved rettsavgjørelse eller ved erkjennelse er blitt idømt farskap, men som i ettertid har vist seg å være feil.

Det er åpenbart at loven slik den har vært, har begrenset muligheten til å rette opp slike feil. Mange menn som har kommet i denne situasjonen, har slitt med store belastninger, psykiske problemer i tillegg til økonomiske belastninger ved bl.a. å måtte betale barnebidrag. Dette vil nå kunne rettes opp og gis noe kompensasjon for.

Det er, som jeg sa, bred enighet i denne saken, bortsett fra to mindre divergenser, én fra Arbeiderpartiet og én fra SV. Når det gjelder Arbeiderpartiet, har de i og for seg et greit standpunkt, de vil ha en begrensning når det gjelder tredjemanns rett til å ta opp sak. Jeg er uenig i deres synspunkt, men det er kurant å forholde seg til.

SV er jeg derimot noe mer forundret over. I en særmerknad sier partiet at man ikke mener at «loven skal ha tilbakevirkende kraft». Jeg tror at man da ikke helt har fått med seg hovedformålet i en slik lovendring. Hovedformålet med loven er jo nettopp å rette opp enkelte store feil som er gjort før DNA-teknologien ble tatt i bruk. Så her stiller jeg meg uforstående.

Til slutt vil jeg nevne at proposisjonen legger opp til endrede muligheter for å erkjenne farskap før fødselen, og om disse regelendringene er det ingen uenighet.

Jeg vil med dette legge frem komiteens innstilling.

Trond Giske (A): Det er bred enighet i komiteen om hovedtrekkene i proposisjonen fra Regjeringen. Arbeiderpartiet mener ikke at det er teknologien som er hovedsak i denne behandlingen. Det er ikke DNA-testing eller pater est-regel. Det er ikke gjenopptakelsesfrist eller foreldelse. Hovedsaken i behandlingen av denne lovendringen er hva som er barnets beste.

Etter Arbeiderpartiets syn er det til barnets beste at man tidligst mulig får avklart hvem som er barnets far. Det er ikke i barnets interesse at det i årevis skal herske usikkerhet eller tvil om hvem som er faren. Det er ikke til barnets beste at en idømt far skal gå i årevis med den usikkerheten, eventuelt også benektelsen, som kan ligge i denne type saker. Derfor har DNA-teknologien medført en ny fordel: Vi kan med stor sikkerhet si hvem som er barnets far.

På ett punkt divergerer vi fra flertallet: Vi ønsker å opprettholde en treårsfrist for tredjepersons krav om å reise en farskapssak. Den lovendringen som komiteen samstemmig slutter seg til, at den som idømmes eller påstås å være far, skal ha krav på DNA-testing, er vi fullt ut enige i. Men hva gjør vi i de tilfellene der barnet allerede har en etablert far og det kommer en tredjeperson som mener at han er barnets far og krever at saken skal tas opp? Skal den personen ubegrenset ha rett til å gripe inn i det etablerte familiemønsteret som allerede eksisterer? Skal den tredjepersonen ubegrenset ha rett til å ta opp en sak som vil bryte ned de vante mønstrene som barnet og foreldrene har? Jeg må si jeg er litt overrasket over at Kristelig Folkeparti, og også for så vidt Fremskrittspartiet, som i mange debatter og i mange foredrag framstår som familiens forsvarere, vil gi en tredjeperson den ubegrensede retten. Så kan man si at det kanskje er til barnets beste også å få avklart om den tredjepersonen er far. Etter hvert som barnet vokser opp, kan barnet selv ubegrenset be om å få den type DNA-testing. De rettighetene er fullt ut ivaretatt for barnet. Spørsmålet er hvilke rettigheter personen utenfor den etablerte far og den etablerte mor skal ha. Vi mener at det der må være en frist. Vi mener at tredjeperson må ta opp en slik sak innen barnet er tre år, ellers er vi redd for at en slik person utenfor de etablerte mønstrene kan ha en uberettiget makt. Det innebærer en uberettiget usikkerhetsfaktor for det etablerte familiemønsteret.

Jeg vil ta opp forslaget fra Arbeiderpartiet. Jeg vil også utfordre de kommende talere fra Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og også Høyre: Hvorfor kan man ikke være med og støtte dette forslaget?

Presidenten: Trond Giske har tatt opp det forslaget han refererte til.

Afshan Rafiq (H): Halvparten av norske barn fødes i dag utenfor ekteskap. Det er et bemerkelsesverdig høyt tall i internasjonal sammenheng. Heldigvis er det likevel slik at de langt fleste av de barna som fødes utenfor ekteskap, har samboende foreldre. De fleste av disse barna fødes derfor inn i trygge og stabile parforhold.

Det er likevel ikke tvil om at utviklingen har gått i retning av at flere og flere barn vokser opp med mer usikre rammer rundt familien enn tidligere. Vi må erkjenne at flere familier går i oppløsning, og at flere barn vokser opp med foreldre som ikke bor sammen. Noen barn vokser også opp uten å være sikre på hvem som er dets far.

Kjennskap til biologisk opphav har stor følelsesmessig betydning for enkeltmennesket. Etter hvert har også kjennskapet til det biologiske opphavet en større medisinsk betydning, uten at det nødvendigvis er det argumentet jeg vil vektlegge tyngst i forbindelse med denne saken.

Farskap fastsettes i dag på tre måter: enten etter pater est-regelen, etter erkjennelse eller etter dom. De fleste fedre vil som en selvfølgelighet erkjenne farskap til sine barn. Men som jeg allerede har vært inne på, gjør samfunnsutviklingen at det er uklarhet om farskap i flere saker enn tidligere. Vi er derfor glade for at Regjeringen har lagt stor vekt på betydningen av at barn så tidlig som mulig kan få mulighet til å få kjennskap til sitt biologiske opphav.

Jeg synes argumentet om at ekteskapet og det sosiale forholdet mellom foreldre og barn må vernes mot tredjemanns påstand om farskap, er et helt legitimt argument. Ekteskapet er en viktig og unik institusjon, og selv om det dessverre er slik at mange ekteskap går i oppløsning, utgjør ekteskapet på mange måter en viktig ramme om et parforhold som vi skal verne om, og som skal ha en særstilling. Dette betyr ikke at andre samlivsformer er mindreverdige på noen måte – bare så det også er sagt.

Mange er altså bekymret over at en tredjemann skal kunne ødelegge et stabilt parforhold ved å kunne sette frem påstand om at han, og ikke den som er juridisk far til barnet, er den biologiske faren. Jeg er redd for at de langt på vei har rett. Jeg er redd for at mange forhold vil bryte sammen på grunn av slike påstander. Men poenget er : Slik er det jo i dag også! I dag kan hvem som helst destabilisere et hvilket som helst parforhold eller samboerskap ved å sette frem påstand om at han er far til barnet i forholdet. Ja, frem til barnet er tre år har han sågar krav på å få reise farskapssak også, etter de reglene som gjelder i dag. Derfor vil vi oppheve de begrensningene som finnes i dag, ikke bare la tredjemann få lov til å destabilisere andres parforhold ved å sette frem påstander om farskap, men også la ham få lov til å reise sak. Så blir det nemlig klarhet og visshet rundt farskapet. To ting kan skje: enten er tredjemann faren eller så er han det ikke. Er han det ikke, er familien kvitt uheldige påstander fra en utenforstående en gang for alle, og det er en stor fordel for alle parter. Er tredjemann derimot faren, har han jo vunnet frem med et legitimt krav om å kjenne til sine egne barn. Men la meg også gjøre oppmerksom på at han samtidig har tatt på seg ganske tunge økonomiske forpliktelser.

Sannheten kan gjøre vondt, det må vi være klar over. Men som politiker har jeg liten lyst til å forklare andre mennesker hvorfor jeg synes de ikke skal få lov til å kjenne sitt biologiske opphav eller sitt avkom. Det må det være opp til folk selv å avgjøre, og det må være opp til folk å styre denne delen av sine liv. Derfor vil vi oppheve begrensningene i barneloven § 6 og la tredjemann få reise sak om farskap. Sannheten er nemlig ikke bare vond, den fører også med seg mye godt.

Et flertall i komiteen støtter også en utvidelse av muligheten til å erkjenne farskap. Fra nå av kan vordende fedre få mulighet til å erkjenne farskap i forbindelse med svangerskapskontroll. Forhåpentligvis vil mange bruke denne muligheten til å erkjenne farskapet i en mer avslappet og hyggelig atmosfære.

Samarbeidspartiene har også merket seg at staten, etter § 62 i barneloven, ved omgjørelse av farskap kun tilbakebetaler bidrag med samme sum som er innbetalt, altså krone for krone. Vi er glade for at en enstemmig komite nå ber Regjeringen se nøyere på disse forholdene og vurdere konsekvensene av en eventuell endring, slik at bidragsytere som etter at de i en periode har betalt barnebidrag finner ut at de ikke er far til barnet, skal få tilbakebetalt bidraget enten med renter eller med en form for indeksregulering av beløpet, ettersom det er slik at inflasjonen sørger for at et gitt kronebeløp blir mindre og mindre verdt år for år.

Alt i alt er den lovendringen som Stortinget i dag er i ferd med å vedta, et viktig skritt i riktig retning for å sikre barns rett til å kjenne til sitt biologiske opphav. I tillegg gir den ikke bare mødre, slik det har vært hittil, men også fedre adgang til å prøve et farskap, noe som er riktig i forhold til likestilling av foreldre, og spesielt i slike saker.

May Hansen (SV): Vi behandler i dag forslag til endring i barneloven når det gjelder fastsetting og endring av farskap – en viktig og nødvendig lovendring.

Det har skjedd store forandringer i familiestrukturen de senere år. I perioden 1981–1985 ble 20 pst. av alle barn i Norge født utenfor ekteskap. I dag er denne gruppen på 49,6 pst. – eller 50 pst., som forrige taler var inne på. Det vil si at det er like vanlig med ugifte foreldre som med gifte.

Som et utgangspunkt er det viktig å vite at de fleste fedre som ikke er gift med moren ved barnets fødsel, er samboere med mor. De fleste fedre erkjenner farskapet etter eget ønske, og de fleste gjør det på fødeavdelingen etter fødselen. Den Norske Jordmorforening og Jordmorforbundet innen Norsk Sykepleierforbund har lenge ønsket at farskap skulle kunne erkjennes innenfor svangerskapsomsorgen, på svangerskapskontrollen. Dette er foreslått bl.a. for å forebygge ubehagelige situasjoner på fødeavdelingen, f.eks. at far nekter å erkjenne farskap rett etter fødselen, eller at foresatte nekter far å skrive under når far er under 18 år. Som jordmor har jeg opplevd dette mange ganger, og for mor er dette meget ubehagelig rett etter en fødsel. Forslaget om at dette nå kan gjøres innenfor svangerskapsomsorgen i roligere former, som tidligere taler var inne på, er nødvendig og riktig. SV er glad for det og støtter denne lovendringen. Det er også viktig for far å erkjenne farskapet allerede i svangerskapsperioden.

Forslaget til endring av barneloven § 6 blir vedtatt her i dag, og heretter vil barnet, hver av foreldrene og tredjemann som mener han er far til barnet, alltid kunne reise sak for domstolene om farskap etter ekteskap eller vedgåing. Denne endring av loven vil nå likestille barnet, kvinnen og mannen, slik at alle alltid kan reise sak om fastsettelse av farskap.

En ny § 28 a i loven vil gi retten adgang til å pålegge blodprøve og DNA-analyse når det er reist sak om fastsettelse av farskap.

Det er barnets rettigheter som er det viktigste argumentet for å støtte denne lovendringen for SV. Barnelovens utgangspunkt er barnets beste, og SV vil presisere at det er hensynet til barnets behov for å kjenne sitt biologiske opphav så tidlig som mulig som er det viktigste argumentet for oss med denne lovendringen. Dette får også etter hvert mye større medisinsk betydning, med den rivende utvikling som skjer innen genteknologi og medisin. Denne lovendringen er også i tråd med FNs barnekonvensjon. Et barn har rett til, så sant det er mulig, å kjenne sitt biologiske opphav. Men her er det mange skjær i sjøen. Med denne lovendringen kan det også oppstå vanskelige situasjoner for alle involverte parter. Det er mange barn som har hatt en sosial far i mange år som ved denne lovendringen vil få vite at deres biologiske far er en helt annen. Mange fedre som har vært far for et barn i mange år, kan med denne lovendringen ende med å leve sammen med barnets mor uten lenger å være regnet som barnets biologiske far. SV vil derfor i tråd med Barneombudets anbefalinger presisere at barnets beste må ivaretas når barnet har levet med sosial far i mange år, og det blir fastslått at en annen mann er biologisk far til barnet. Det må ikke være automatikk i at biologisk far skal få del i barnets oppvekst, bli tildelt foreldreansvar eller kunne kreve samvær med barnet. Det må være domstolenes oppgave å ivareta barnets beste, og barnet selv må bli hørt. Dette er akkurat det samme som skjer med fosterbarn som bor i fosterhjem i mange år. Hvis det er snakk om tilbakeføring, er det domstolen som avgjør ut fra barnets beste om det skal skje. Jeg er glad for at komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, har støttet denne merknaden fra SV.

Avslutningsvis vil jeg si at loven aldri vil kunne formuleres på en slik måte at alle parter i en farskapssak får ønsket resultat. Loven kan heller ikke forhindre at det oppstår smertefulle situasjoner for barn, familier og/eller mulige fedre. Det jeg håper og tror, er at dagens lovendringsforslag på sikt kan redusere antallet saker der det er tvil om farskapet. Det at mor ikke lenger kan nekte en DNA-test, vil bety at også far og barn kan få en avklaring mye tidligere.

Så til Fremskrittspartiet: På grunn av kompleksiteten i disse sakene ønsker SV at loven ikke skal ha tilbakevirkende kraft.

Ola T. Lånke (KrF): Det er en viktig og vanskelig endring i barneloven Stortinget behandler i dag. Det er argumenter som taler for og imot den foreslåtte endringen.

Sist Stortinget behandlet endringer i barnelovens regler om farskap, våren 1997, stod Kristelig Folkeparti alene om å gå imot at den som påstår seg å være far, får søksmålskompetanse. Kristelig Folkeparti valgte ut fra en vanskelig avveining å ta hensyn til at det vil kunne skade barnet hvis en utenforstående mann bryter seg inn i et ekteskap der ektefellene ønsker å fortsette samlivet. Kristelig Folkeparti konkluderte i 1997 med at barnets beste i de aller fleste tilfeller vil være å få fortsette å vokse opp i trygghet og stabilitet sammen med mor og juridisk far.

Hvorfor har vi snudd? I verdispørsmål er det viktig å ha noen overordnede prinsipper. Kristelig Folkeparti har det absolutte menneskeverd som en grunnleggende verdi. Retten til å ha mulighet til kunnskap om egen identitet og opprinnelse er grunnleggende. Vi konkluderer nå med at pater est-regelen i ytterste konsekvens er løgn satt i system, og det kan vi ikke forsvare. Familier er i lengden ikke tjent med å skjule så viktige familiehemmeligheter som dette er. Jeg viser her til den åpenhet vi etter hvert heldigvis har fått omkring adopsjon.

For en-to generasjoner siden skulle slik kunnskap holdes skjult for omverdenen, og i alle fall for barnet. I dag er «alle» enige om at det er uheldig og i verste fall skadelig for barn å vokse opp med fortielse og løgner om sitt opphav. Vi tror i dag at åpenhet om disse tingene er og blir det beste. Forbausende nok har derfor Arbeiderpartiet inntatt den posisjon Kristelig Folkeparti tidligere hadde. De har gjort kjernefamiliens stabilitet og trygghet til sitt hovedanliggende – her basert på fortielse av faktiske forhold. Og begrunnelsen er altså barnets beste. Dette er noe overraskende kanskje, også ettersom en skulle tro at de nye teknologiske framskritt med bruk av DNA-testing ville ha endret alles oppfatning i en slik sak.

Dette er spesielt underlig siden Arbeiderpartiet gjentatte ganger har sagt at de er opptatt av at adoptivbarn skal ha mulighet til å bli kjent med sitt biologiske opphav. Men Arbeiderpartiet er jo ikke like konsekvente når det gjelder barn som har blitt unnfanget ved kunstig befruktning, og altså heller ikke når det gjelder fastsetting av farskap, som vi behandler her i dag. På dette området viser Arbeiderpartiet en manglende vilje til å tenke prinsipielt.

Kristelig Folkeparti mener at adoptivbarn og de som har blitt unnfanget ved hjelp av kunstig befruktning, skal ha rett til å bli kjent med sitt biologiske opphav. Men denne retten skal også gjelde barn som lever i familier der det er tvil om farskapet. Retten til å kjenne sitt biologiske opphav må gjelde alle barn.

Det er rettet kritiske spørsmål til at endringsforslaget skal ha tilbakevirkende kraft. Til det vil jeg si: Det strider mot hensynet bak lovforslaget dersom forslaget bare skal gjelde for barn som er født etter at loven trådte i kraft. Det er like viktig for barn som er født før loven trådte i kraft, å få kjennskap til sitt biologiske opphav. Det at foreldrene har innrettet seg på at sannheten aldri vil komme fram, er heller ikke akkurat egnet til å skape tillitsfulle og gode relasjoner i en familie.

De ovennevnte endringene er foreslått nettopp for å sikre at alle kan gå til sak om farskap uten vilkår eller frister. Det er etter Kristelig Folkepartis mening derfor ikke naturlig med overgangsregler. Samtidig er det også viktig å få fram at dette skal være en sak for domstolene, for retten. Det er ikke noe som skal overlates til den enkelte familie selv eller til et mer eller mindre tilfeldig valgt kontor å ta stilling til. Retten skal avgjøre. Barnet eller mor eller far i familien eller tredjeperson skal ikke ha en ubegrenset mulighet til å gripe inn, slik Trond Giske formulerte seg i sitt innlegg.

Til slutt vil jeg understreke at Kristelig Folkeparti ser svært positivt på at lovendringsforslaget legger stor vekt på at barn så tidlig som mulig skal få anledning til å få kjennskap til sitt biologiske opphav, slik at de kan vokse opp med ro og trygghet omkring disse spørsmålene.

Ola T. Heggem (Sp): Som representant for Senterpartiet har jeg ikke behov for å holde noe langt innlegg i denne saken. Senterpartiet er enig med komiteflertallet og støtter i hovedsak Regjeringens forslag til lovendring. Vi har merket oss at høringsinstansene også i stor grad gav sin støtte til disse endringene og føler at vi er med på en lovendring som har bred støtte i befolkningen.

Begrepet «til barnets beste» er mye brukt i forarbeidet til saken, og hensynet til barnets behov for å kjenne sitt biologiske opphav så tidlig som mulig er det viktigste argument for lovendringen – dette i tråd med FNs barnekonvensjon. Dagens lov hemmer muligheten til å rette opp feil der personer er blitt idømt farskap, eller har erkjent farskap, men hvor det i ettertid har vist seg at personen ikke er barnets biologiske far. Slike feil kan nå rettes opp, slik at familier kan få visshet om biologisk farskap.

Kjennskap til biologisk opphav har stor følelsesmessig betydning for enkeltmennesket og etter hvert også større medisinsk betydning. Det er også en stor påkjenning for en mann å være juridisk far til et barn han betviler er hans, uten mulighet til å få farskapet avklart med sikkerhet. Det er opplagt også en vanskelig situasjon preget av savn og fortvilelse for en mann å være avhengig av de juridiske foreldrenes samtykke for å få avklart om han er far til barnet eller ikke. Dette rettes nå opp.

Dette var alt jeg hadde behov for å si i denne saken. Og som sagt, Senterpartiet ser disse lovendringene som betydelige forbedringer og støtter forslaget.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er glad for at flertallet i komiteen har sluttet seg til Regjeringens forslag til endringer i barnelovens regelverk for fastsettelse og endring av farskap.

Forslagene til endringer i barneloven innebærer at alle involverte parter skal kunne reise sak for å få klarhet i hvem som er biologisk far til et barn. Det foreslås å fjerne vilkårene og fristene for å reise sak om endring av farskap. Barnet har allerede i dag en slik ubetinget rett til å reise farskapssak. Det nye er at også mor, far og en mann som mener han kan være far til et barn, en såkalt tredjemann, kan reise sak uten at det gjelder vilkår og uten at det gjelder frister. Forslaget gjelder både i de tilfellene der mor er gift og farskapet følger direkte av ekteskapet – den såkalte pater est-regelen – og dersom det følger av at en mann har erkjent farskapet. Regjeringen foreslår også at det skal bli lettere å få gjenopptatt en sak i de tilfellene der farskapet er fastsatt ved dom. Forslaget sikrer partene i en farskapssak en mulighet til å få gjenopptatt saken dersom den har vært behandlet av retten uten at DNA-analyse forelå.

Forslagene har vært på høring og har fått bred tilslutning fra høringsinstansene.

Regjeringen har også foreslått en endring som gjør det lettere å erkjenne farskap før fødselen. Erkjennelse av farskapet kan i dag gjøres i fødselsmeldingen, altså ved fødselen, eller ved personlig frammøte for folkeregisteret, fylkestrygdekontoret eller en dommer. Regjeringen foreslår nå at alle leger og jordmødre skal kunne motta farskapserkjennelser i forbindelse med svangerskapskontroll. Bakgrunnen er at dette vil være enkelt og praktisk for foreldrene. Også dette forslaget har fått bred tilslutning i høringsrunden.

DNA-analysen har ført til økt sikkerhet og presisjon ved fastsettelse av farskap og dermed også til en økt vektlegging av kunnskap om biologisk slektskap. Det biologiske farskapet kan dessuten i medisinsk sammenheng være en viktig opplysning for barnet. Regjeringen mener at det er svært viktig for et barn å få kjennskap til sitt biologiske opphav så tidlig som mulig. Det er også hovedbegrunnelsen for at Regjeringen nå mener det er nødvendig å gi alle parter muligheten til å reise sak om farskap. De juridiske foreldrene kan også ha et stort behov for å få avklart forholdene rundt farskapet. Det kan bety mye for forholdet mellom far og barn å få avklart en tvil som er oppstått omkring farskapet. En mann som mener han er far til et barn som allerede har en juridisk far, kan også ha en legitim interesse i å få reise sak om farskapet. En endring av farskapet kan føre til at det blir mulig å etablere en etterlengtet kontakt med barnet.

En sak om endring av farskap kan også føre til uro og omveltninger i et barns liv. I tilfeller der en av partene ønsker å gå til sak om farskapet, er det imidlertid allerede oppstått en situasjon med tvil og usikkerhet rundt farskapet. Det er vanskelig å hindre at barnet blir berørt av dette. Det er derfor et behov for å gi både mor, far og en mann som mener han kan være far til et barn, muligheten til å få avklart hvem som er barnets biologiske far.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har fremmet et forslag om å beholde dagens begrensninger i tredjemanns søksmålskompetanse. Det vil si at en mann som mener han kan være far til et barn som allerede har en juridisk far, fortsatt bare skal kunne reise sak inntil barnet er tre år.

Det er klart at en tredjemanns søksmål kan føre til at barnet får en ny juridisk far. Det vil medføre at denne mannen bl.a. vil kunne kreve samvær med barnet. Dersom foreldrene ikke blir enige om en samværsordning, må spørsmålet avgjøres i en egen sak om samvær for fylkesmannen eller retten. En slik avgjørelse skal, som ellers i slike saker, rette seg etter hva som er barnets beste.

Det vil kunne få like store konsekvenser for barnet dersom mor går til sak om endring av farskapet. Likeledes vil det kunne få store konsekvenser for barnet både økonomisk og følelsesmessig i tilfeller der en mann som har vært barnets juridiske og sosiale far i flere år, velger å reise farskapssak.

Regjeringen har foreslått endringer i barnelovens regelverk for endring av farskap på bakgrunn av en avveining mellom hensynet til barnets behov for ro, stabilitet og trygghet i en etablert familie og hensynet til barnets behov for å kjenne sitt biologiske opphav. I tillegg er det tatt hensyn til juridisk mors og fars og tredjemanns behov for å få avklart det biologiske farskapet. Etter Regjeringens oppfatning er det ikke naturlig ut fra hensynet til barnets beste å stille tredjemann i noen annen stilling enn de juridiske foreldrene når det gjelder muligheten til å gå til sak for å få avklart farskapet.

Selv om vilkårene og fristene for å reise sak om farskap fjernes også for tredjemann, mener jeg at det er lite trolig at menn vil bruke søksmålsadgangen uten at det er grunnlag for det – bare for å utsette en familie for påkjenning. Med en DNA-test vil det kunne fastslås med sikkerhet hvorvidt en mann er far til et barn. En mann vil altså uansett bare kunne reise sak om farskapet én gang. Det er også gitt regler i barneloven som bestemmer at dom kan avsies uten hovedforhandling dersom en DNA-test utpeker en mann til far eller viser at han ikke kan være far til et barn. En sak om farskap vil derfor kunne avgjøres relativt raskt og enkelt.

Komiteen har i sin innstilling bedt departementet om å vurdere konsekvensene av å innføre indeksregulering eller renteberegning ved tilbakebetaling av barnebidrag i de tilfellene der en mann blir frikjent for et farskap. Det må antas at de foreslåtte endringene i regelverket for endring av farskap vil føre til flere farskapssaker og dermed også noen flere saker om tilbakebetaling av bidrag. Det er imidlertid i dag svært vanskelig å anslå hvor mange krav som vil komme, og hvor store de eventuelt vil bli. Jeg vil i denne forbindelse nevne at ingen tilbakebetalingskrav mot folketrygden i regelverket for øvrig er gjenstand for indeksreguleringer eller renteberegninger. Men jeg har merket meg komiteens ønske om en vurdering av dette punktet, og vil komme tilbake til saken.

Komiteens medlemmer fra SV har fremmet forslag om at lovendringene ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Det er imidlertid ikke sagt noe nærmere i innstillingen om hva dette forslaget innebærer. Det er etter Regjeringens oppfatning viktig at lovendringen også omfatter barn født før loven trådte i kraft. Bakgrunnen for forslagene til endringer i regelverket er nettopp å sikre at alle kan gå til sak om farskap uten vilkår eller frister. Det foreslås derfor heller ingen overgangsregler.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trond Giske (A): Statsråden og Arbeiderpartiet er enige om hovedtrekkene i det vi i dag skal vedta. Vi er enige om at en person som urettmessig er idømt et farskap, skal få full mulighet til å få avklart det med en DNA-test, også om farskapet tidligere er avsagt ved dom etter gammel teknologi. Vi er 100 pst. enige om at en eventuell far skal få samme mulighet som mor til å ta opp en farskapssak for å få klarhet i om han er far eller ikke.

Der vi skiller lag, er om det fortsatt skal være slik at det i de tilfellene hvor barnet allerede har etablert en farsrelasjon, skal være en begrensing for en utenforstående tredjeperson til å få tatt opp en farskapssak. Der mener vi at man innen barnet er tre år må ta opp en slik sak. Det er ikke en absolutt grense. Vi sier også i vårt forslag at det skal være en mulighet for dette senere hvis særlige hensyn tilsier det, men det skal ikke være en automatisk rett etter at barnet er tre år.

Nå hørte vi Høyres representant Afshan Rafiq si at dette kommer til å føre til at mange forhold kommer til å bryte sammen, at det kommer til å føre til mye sosial uro for barnet, men at sannheten skal fram. Det minner om et skuespill av salig Ibsen, «Vildanden», hvor sannheten skulle fram, koste hva det koste ville, også for barnet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor går regjeringspartiene imot en slik begrensing på den automatiske retten? Barnet vil alltid kunne ta opp igjen saken. Hvorfor skal en person som da står utenfor, men som kan ha en mistanke om at han er far, ikke ha et press på seg til å ta opp saken når barnet er nyfødt eller så tidlig som mulig, men i stedet finne ut, etter at barnet er åtte, ti eller tolv år, at han nå vil ta opp igjen saken, eller kanskje også bare true med å ta opp igjen saken overfor moren, som kanskje ikke har fortalt sin mann om forholdet som ligger bak?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg er glad for at vi er enige om hovedtrekkene i dette lovendringsforslaget. Den desidert viktigste røde tråden i forslaget er barnets helt klare rett til å kjenne sitt biologiske opphav, altså bli kjent med og vite hvem som er far. I avveiningen av disse spørsmålene, som jo er vanskelige, har dette vært en rød tråd. Det gjelder også det som Ola T. Lånke var inne på, nemlig dette med sannheten og retten til å få vite.

I tillegg er det slik at i de tilfellene der det er oppstått tvil om farskapet, vil barnet antakeligvis før eller senere få kjennskap til dette, og jeg er redd for at det vil være en uro i disse familiene, selv om en tredjemann da ikke kan gå til sak.

Et siste argument er tilbakemeldingene fra høringsinstansene om dette. Og jeg har lyst til å sitere Nord-Hålogaland Bispedømmeråd, som uttaler at

«det viktigste er at alle parter skal ha muligheten til å få avklart farskapet og at barnet skal få vite hvem som er dets biologiske far, selv om dette kan medføre uro og smerte over en viss tid».

Ulf Erik Knudsen (FrP): Jeg har ikke noe problem med å tiltre de fleste av synspunktene fra statsråden. Det er gode synspunkter, som jeg kjenner meg godt igjen i.

Som statsråden er kjent med, er det ikke lagt opp til at denne loven skal tre i kraft straks, men «fra den tid Kongen bestemmer», i praksis Regjeringen. Jeg synes det er viktig at vi får vite litt om når vi kan forvente at loven trer i kraft. Det er ikke noen kompliserte endringer, og som statsråden sa, er det ikke fremmet forslag om overgangsregler. Det handler vel i høyden om å sende ut noen skjemaer og litt informasjon. Jeg antar også at man har gjort en jobb på forhånd når det gjelder dette, i og med at det har vært klart relativt lenge hvor flertallet i denne sak ligger. Jeg håper at loven vil tre i kraft uten ugrunnet opphold, og at det kanskje kan bli en julegave til folket, eller at det kommer en gang i januar. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Hvor fort kan vi vente oss at dette i praksis er på plass?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er ingen grunn for departementet til å dra ut denne saken på noen som helst måte. Det er riktig at det skal gjøres et arbeid i forkant, men så raskt som mulig utpå vårparten skal vi nok få denne loven effektuert.

Per Sandberg (FrP): Det er en merknad i innstillingen som Fremskrittspartiet ikke er med på, der komiteens flertall presiserer

«at barnets beste må ivaretas når man har levd med sosial far i mange år, og det dukker opp en biologisk far. Det må være domstolene som ivaretar barnets beste og ivaretar at barnet blir hørt».

Fremskrittspartiet står ikke inne for den merknaden, rett og slett i redsel for at det her legges opp til at domstolene skal ha mulighet til å fradømme barnet dets rettigheter som ligger i FNs barnekonvensjon. For hvis det er tanken i forbindelse med norsk barnelov, er de premissene som ligger der, ivaretatt allerede. Jeg ser ikke noen grunn til at komiteen eller Stortinget skal smøre flesk på flesk, holdt jeg på å si, hvis det er bare det som er intensjonen. Derfor mistenker jeg flertallet for å ha en ukjent agenda som skal gi statsråden mulighet for å legge føringer, enten i lovverk eller i forskrift, slik at domstolene kan gå inn og fradømme barnet dets rett til å ha samvær med sin biologiske far av hensyn til den sosiale far som har eksistert over tid. Vil statsråden avkrefte eller bekrefte mine mistanker i dette spørsmålet – for hvis hun bekrefter at så er tilfellet, tror jeg flertallet i Stortinget er på ville veier. Det må aldri bli slik at barnets rettighet til biologisk far blir svekket på noen slags måte, og heller ikke slik at biologisk fars mulighet til å ha samvær med sitt biologiske barn blir svekket. Den er allerede svak nok i norsk lovverk.

Statsråd Laila Dåvøy: Etter det jeg vet om flertallets merknad, har de ikke en annen eller umotivert agenda. Jeg er enig med representanten i at barnets rettigheter overgår alt. Det er barnets beste som skal gjelde i alle sammenhenger, og fra Regjeringens side holder vi på å inkorporere Barnekonvensjonen i norsk lov. Dette er også enormt viktig. Barnets rettigheter skal ivaretas. Så hvis jeg har avkreftet med dette, er jeg glad for det.

Trond Giske (A): Først en saksopplysning. Det er ikke slik at alle interessenter og høringsinstanser slutter seg til dette forslaget. Tvert imot, den instansen som statsråden selv har til å passe på barnets beste, nemlig Barneombudet, advarer jo mot det som regjeringspartiene nå gjør, og støtter det som Arbeiderpartiet har i sitt forslag, at det skal ligge en begrensning for tredjeperson i forhold til hvor lenge man automatisk skal ha rett til å ta opp en farskapssak.

Selvsagt er det avveininger. Det er riktig som statsråden selv sa i sitt første replikksvar, at også når mor tar opp en sak etter at barnet er tre år, eller ubegrenset, og også når den som er idømt et farskap, tar opp en sak, innebærer det sosiale konsekvenser for barnet. Men der har vi avveid og funnet at det er sterke grunner for at den muligheten skal ligge der, særlig for den far som kanskje har betalt bidrag i mange år og har vært uberettiget idømt et farskap som han ønsker å få avklart med en DNA-test. Men jeg skjønner ikke hvilke avveininger som ligger til grunn for at tredjeperson skal ha en slik ubegrenset, automatisk rett til å få opp en sak også etter at den treårsfristen er gått ut, hvorfor man ikke skal ha det presset til å ta opp igjen saken før barnet er tre år.

Det må jo være bra for barnet å få avklart dette så tidlig som mulig. Det må være bra for de personene som er involvert – mor, den som er far og har tatt på seg farskapet, og også barnet – at dette blir gjort tidlig. Hvilke tungtveiende hensyn er det som gjør at statsråden så iherdig forsvarer at man ikke skal ha en begrensning på tre år, selv om det også etter tre år skal finnes en ventil i lovverket for å kunne ta opp en sak dersom særlige grunner taler for det?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg har prøvd å svare på spørsmålet en gang før, men gjentar det gjerne.

Først vil jeg bekrefte at det er en del av høringsinstansene, som representanten sier, som har funnet det vanskelig å gå inn for akkurat denne endringen i loven. Men det er det prinsipielle i saken som gjør at Regjeringen har endt på dette standpunktet. Det er ikke naturlig slik som departementet og Regjeringen ser det, at man ut fra hensynet til barnets beste skulle stille tredjemann i en annen stilling enn f.eks. de juridiske foreldrene når det gjelder muligheten for å få avklart farskapet. Da går det igjen på barnets rett i alle sammenhenger til å få kjennskap til sitt biologiske opphav. Da ønsker vi at alle parter skal stilles likt i forhold til dette. Det har med sannhet og åpenhet å gjøre. Vi har avveid disse hensyn og funnet at barnets beste må gjelde, og vi mener at dette er barnets beste.

Trond Giske (A) (fra salen): Jeg ber om ordet til replikk.

Presidenten: Det er bare høve til to replikker. Representanten har full anledning til å melde seg på talerlisten.

De talere som fra nå får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Per Sandberg (FrP): I likhet med min kollega representanten Knudsen er jeg glad for at vi har kommet så langt at vi får et vedtak i denne saken.

Jeg skal ikke stå på talerstolen og si at nå får jeg rett igjen. Jeg skal heller ikke ta fra statsråden æren når hun står her og sier at Regjeringen nå får tilslutning for sitt forslag. Jeg har fremmet dette forslaget tidligere. Jeg skal ikke ta æren for det. De som skal ha æren, er de som sitter på galleriet. Her er også svaret til Giske. Giske etterlyser tungtveiende grunner til at vi må fjerne treårsfristen. Det sitter personer som er eksempler på det på galleriet. Jeg anbefaler Giske å ta en prat med disse personene etterpå. Det sitter en far på galleriet som i 18 år har kjempet for å få bekreftet eller avkreftet hvorvidt han var far til sin datter. Etter 18 år fikk han endelig bekreftet det, og det var stor glede over at han var biologisk far.

Det sitter også personer på galleriet som har betalt bidrag i 15 og 20 år, som har fått avkreftet at de var far, og som på en måte urettmessig har betalt bidrag over så lang tid. Det er derfor vi må fjerne treårsfristen. Det er den som har vært det store problemet. Hvis Giske er opptatt av at vi skal ha en rask avklaring, hvorfor ikke sette fristen til to år, hvorfor ikke sette den til ett eller fire år? Hvorfor tre år? Jeg skjønner ikke hvorfor Arbeiderpartiet har snudd i denne saken. For et års tid siden lå det an til at Arbeiderpartiet ville ha støttet dette forslaget, så det er tydelig at det har foregått påvirkning.

Jeg skjønner heller ikke argumentet når Giske prøver å si at Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti er de som alltid skal bevare familien. Det er jo klart at det er familien vi tar hensyn til. Hvis det er slik at vi ikke får forent biologisk barn og biologisk far, splitter vi jo familien. Det er det som er så viktig i slike saker, at barn får ta del i sin biologiske familie. Det er det som er viktig, og det er det som ligger til grunn for disse forslagene.

Jeg håper at dette vedtaket også fører til at vi kan ta skrittet fullt ut, for det vil jeg utfordre Stortinget på på et senere tidspunkt. Vi må gå, tror jeg, i retning av et obligatorisk DNA-register. Det vil løse alle problemer på dette feltet, både når det gjelder det familiære, og når det gjelder sykdom. Jeg håper statsråden også vil ta med seg en slik melding. Det vil iallfall sikre rettssikkerheten for enkeltindividet, og vi vil lære av historien, vi vil unngå alle de justismordene vi har vært vitne til i slike saker.

Til slutt: Jeg skjønner heller ikke merknaden til SV. Er det virkelig slik at SV verdsetter barn annerledes før loven trer i kraft, enn etter at loven trer i kraft? Er det noen verdiforskjell på de barna, hvorvidt de skal få vite om den biologiske far er til stede eller ikke?

Afshan Rafiq (H): Til representanten Giske: Vi synes det er viktig at sannheten kommer frem, fordi i dag er det faktisk slik at hvem som helst kan destabilisere et hvilket som helst ekteskap eller samboerskap ved å sette frem påstand om at han er far til barnet i forholdet. Vi synes i motsetning til Arbeiderpartiet at en tredjemann ikke bare skal få destabilisere andres parforhold, men også må ta konsekvensene av en slik påstand ved å få reise saken, slik at det blir klarhet og visshet rundt farskapet, til fordel for alle de involverte partene. Vi vil ha slutt på at tredjemann over lang tid kan få lov til å ødelegge andres familieforhold uten at det bringes på det rene hva som egentlig er sannheten. Sannheten er viktig, ikke bare for sannhetens skyld, men den er også viktig for de involverte partene.

May Hansen (SV): Jeg vil bare presisere at barnets beste og barnets rettigheter skal ivaretas. Hvis man har levd sammen med sosial far i mange år – man kan være 10, 15 år når det blir oppdaget at man har en annen biologisk far, jeg kjenner utallige eksempler hvor far ikke er far etter 15 år, og hvor man da får en ny far – er dette komplisert. Ingen i denne sal eller utenfor denne sal tror at dette ikke er komplisert. SV, som fremmet forslag i denne fellesmerknaden, mener at barnet skal ivaretas, og at domstolen må avgjøre. Det er akkurat det samme som skjer når et barn blir tatt bort fra sine foreldre og bor borte i et fosterhjem i 10–15 år. Vi mener at dette bør sidestilles, ikke for å frarøve biologisk far hans rettigheter, men for å ivareta barnets rettigheter. Det er barnet som må bestemme om han eller hun vil flytte eller ha samvær med sin biologiske far – og vi ønsker å nedtone det biologiske noe. Har man vært sosial far i 15 år, er det ganske viktig, både for far og for barnet.

Når det gjelder vår merknad, vil jeg igjen presisere at barnet kan alltid reise sak. Barnets rettigheter er ivaretatt. Det vi sier, og det som skjer ved denne endringen i loven, er jo at mor og far og tredjeperson nå får like rettigheter. Det er likestilling mellom kvinnen og mannen som nå ivaretas i stor grad ved denne lovendringen. Det mener vi er viktig. Men vi har altså lagt inn denne merknaden at lovendringen ikke skal ha tilbakevirkende kraft. Det er ofte at lovendringer ikke har det.

Trond Giske (A): Først til Afshan Rafiq. Hun sier at destabilisering kan en tredjeperson forårsake uansett – men nå skal man altså få lov til å destabilisere med loven i hånd. Man trenger altså ikke denne lovendringen for at mor og den etablerte far og det barn som føler seg destabilisert, kan få avklart om tredjeperson er far eller ikke, for de tre personene har, også med Arbeiderpartiets forslag, en ubegrenset rett til å ta opp igjen den type DNA-testing. Men det Afshan Rafiq og Høyre ønsker, er også å gi en tredjeperson muligheten til ikke bare å spre ord om hvorvidt man er far eller ikke, men også å ha loven i hånd når man går løs på å destabilisere et etablert familieforhold. At det er en fordel for dem som blir destabilisert, har jeg veldig vanskelig for å se.

Så til Per Sandberg. Det er jo ikke riktig det Per Sandberg sier. Han framstiller Arbeiderpartiets forslag som om de som sitter på galleriet, eller de som sitter rundt i landet, og som har vært urettmessig idømt et farskap i mange år, nå ikke skal få muligheten til å ta opp igjen saken med Arbeiderpartiets forslag. Det er feil. Det er også slik at den som mener at man er far, med Arbeiderpartiets forslag også etter tre år har en mulighet til å få tatt opp saken. Så når det gjelder historien til Per Sandberg, om en som etter 18 år får bekreftet at han er far til denne jenta, vil en også med Arbeiderpartiets forslag ha en slik mulighet. Det vi mener, er at det ikke skal være en automatisk rett for noen som har gått i tre år, sju år eller ti år og ventet, til å få tatt det opp. Jeg går ut fra at også i dette tilfellet var man innenfor treårsfristen med å ta opp saken, slik at dette hadde vært dekt opp med det forslaget som Arbeiderpartiet har fremmet.

Jeg skjønner ikke hva som er drivkraften i avveiningen til statsråden. Ikke kan det være barnets rettigheter, for barnet har altså full mulighet også med Arbeiderpartiets forslag til å ta opp igjen en sak når som helst. Ikke kan det være mors rett, for mor har jo da full mulighet til å ta det opp. Ikke kan det være den etablerte fars rett, for han har også full mulighet, og heller ikke kan det være tredjepersons rett til å få avklart dette, for den personen har også mulighet innen tre år til ubegrenset å ta opp en farskapssak. Men hvorfor skal man ha en rettighet utover de tre årene og vente ubegrenset til man bestemmer seg for om man vil ta opp farskapssak eller ikke? Måtte det ikke være i barnets beste interesse at det ble avklart så tidlig som mulig både for den som da mener at man er far og ønsker å få etablert farskapet, og for den som i dette tilfellet er barnet? Jeg kan ikke fatte og begripe at man mener at man ikke skal ha en slik begrensning, uansett om man er familiens forsvarer eller ikke. Men ut fra at man er barnets forsvarer, burde man være med på et slikt forslag som Arbeiderpartiet fremmer.

Per Sandberg (FrP): Representanten Giske påstår at jeg tar feil. Men en av årsakene til at vi står her i dag og skal endre loven, er faktisk treårsgrensen. Det er treårsgrensen som har sørget for at vi har hatt en rekke justismord opp gjennom de siste 10-20 årene. Det er det som er den grunnleggende årsaken til at vi har hatt slike historier. Det Giske og Arbeiderpartiet gjør, er jo bare å videreføre loven i dagens forstand. For i dag gis det også muligheter, med unntak på unntak på unntak, som Giske gir uttrykk for. Jeg vil ikke ha noe lovverk som kan ha en hel masse hull i i alle retninger. Jeg vil ha et lovverk som ivaretar barnets rettigheter og barnets beste. Det er det Arbeiderpartiet nå prøver å vri seg unna. For hva er det da som er spesielle tilfeller som ikke skal komme under treårsgrensen? Kan Giske gi meg noen eksempler på hva det er som blir spesielle tilfeller der vi kan åpne for at biologisk far kan ta en test og få dette avklart også etter tre år? Det blir en merkelig farse.

Så ville jeg gjerne – jeg fikk ikke noe skikkelig svar, men nå blir det sannsynligvis til at jeg for skylda for å trekke ut debatten, det pleier jeg å få – hatt svar også fra de andre partiene når det gjelder merknaden som er lagt inn fra SV. Hva legger de andre partiene i den merknaden? Er det slik at det skal strammes inn i forhold til biologisk far, eller i forhold til biologisk barn? Dette er ivaretatt fra før. SVs representant sier det jo selv – dette er ivaretatt i norsk lovverk. Når statsråden i tillegg bekrefter at FNs barnekonvensjon nå skal inkorporeres etter hvert, blir jo dette ivaretatt. Hvorfor skal det da være en flertallsmerknad som påpeker at domstolene skal ha mulighet til å fradømme biologisk far retten til samvær med sine barn? Jeg bare spør.

Presidenten: Trond Giske har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Trond Giske (A): Det hadde jo vært en fordel både for debattens saklige innhold og lengde at man forholdt seg til andre partiers forslag slik de var, og ikke framla dem på en annen måte.

Vi opprettholder jo f.eks. ikke treårsregelen i forhold til dem som urettmessig har vært idømt et farskap som de har betalt på i 15-18 år uten å ha fått mulighet til å ta opp saken igjen. Vi gir nå mulighet til far, likestilt med mor, når et barn kommer til verden, til å få fastsette hvem som er faren ut fra en DNA-test. Dette er vesentlige endringer, og det trenger ikke Sandberg stå her og late som om det ikke er. Det er jo det Per Sandberg har stått på talerstolen her gang etter gang i tidligere sesjoner og kjempet for. Det har han fått gjennomslag for, også med Arbeiderpartiets stemmer. Den eneste forskjellen er spørsmålet om tredjeperson skal ha en ubegrenset rett også utover tre år til å ta opp en sak. Hvorfor skal man ikke ha det presset på seg, og det kravet på seg, at man tar opp saken før det har gått tre år?

En mulighet for å ta dette opp etterpå, vil etter mitt syn nettopp være hvis man fra barnet var født, hele tiden har hevdet at man var far til barnet og aldri fått avklart det med en DNA-test.

Presidenten: Per Sandberg har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Per Sandberg (FrP): Jeg har lest merknadene og forslaget fra Arbeiderpartiet, og jeg ser ikke noen endringer, for de mulighetene som Arbeiderpartiet sier ligger i det forslaget, eksisterer allerede i dag. Det kunne vært interessant å få statsråden til å avkrefte eller bekrefte det. Problemet er jo det som det har vært snakket om tidligere i debatten, at 50 pst. av barn blir født utenfor ekteskap. Det er stor sannsynlighet for at mor, når barnet kommer til verden, ikke bor sammen med far. Det er en rekke eksempler – vi kan gå tilbake i historien – der den problematikken dukker opp at far ikke på riktig tidspunkt, innenfor tre år eller innenfor to år, har hatt anledning til i det hele tatt å få bekreftet hvorvidt han er biologisk far. Det er akkurat som dagens situasjon, og den blir videreført med det forslaget som foreligger fra Arbeiderpartiet. Det kan ikke Giske og Arbeiderpartiet vri seg vekk fra.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.