Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter for Kristelig Folkeparti, 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Einar Holstad (KrF) (ordfører for saken): Ot.prp. nr. 109 for 2001–2002 omhandler flere og til dels ulike forslag fra Regjeringen. Man drøfter hvorvidt rasistiske organisasjoner og rasistiske demonstrasjoner bør forbys, men fraråder dette. Man foreslår en tydeliggjøring av at rasistiske symboler omfattes av straffelovens rasismeparagraf. Videre foreslås endringer i bestemmelsen om besøksforbud og i straffelovens bestemmelse om strafferamme ved konkurrens.

Som saksordfører vil jeg gjennomgå hovedtrekkene i justiskomiteens innstilling. Justiskomiteen har grundig vurdert hvorvidt rasistiske organisasjoner bør forbys ved lov. Rasistiske organisasjoner, rasistiske grupperinger og rasistiske holdninger utfordrer vesentlige grunnverdier som vårt samfunn er bygd på, og utgjør en trussel mot landets minoriteter. Den enkeltes opplevelse av likeverd og livskvalitet er ikke forenlig med rasisme. Rasismen må bekjempes i alle dens former!

Vil et forbud mot rasistiske organisasjoner være et hensiktsmessig og effektivt middel for å bekjempe rasisme? Justiskomiteen mener at det kan bli vanskeligere å stoppe rekrutteringen til rasistiske organisasjoner om disse i større grad enn i dag skal operere i det skjulte. Konsekvensen av et lovforbud mot rasistiske organisasjoner vil lett kunne bli at organisasjoner av denne type går under jorden. Komiteen erkjenner dessuten at det faktisk vil være vanskelig å håndheve et organisasjonsforbud før straffbar handling er begått.

Etter Kristelig Folkepartis oppfatning skal man på prinsipielt grunnlag være tilbakeholden med organisasjonsforbud, dette fordi et slikt forbud kan misbrukes som et argument for begrensninger som rammer videre enn hensikten, og som argument for totalitære regimer. Vi vil derfor i et samfunnsperspektiv oppnå lite ved et lovforbud. Dette er grunnen til at en samlet komite støtter Regjeringens forslag om ikke å innføre et lovforbud mot rasistiske organisasjoner.

Hvorvidt rasistiske demonstrasjoner bør forbys, drøftes også i proposisjonen. Et forbud anbefales verken av Regjeringen eller av høringsinstansene.

Jeg vil påpeke at politiloven § 11 tredje ledd har vært brukt av bl.a. Oslo politidistrikt for å forby en rasistisk demonstrasjon som man vurderte ville forstyrre den offentlige ro og orden. Justiskomiteen har lagt vekt på at dagens regelverk gir mulighet for å forby demonstrasjoner. Vi har også vektlagt høringsinstansenes vurdering av at regelverket er tilstrekkelig slik det i dag er. Komiteen går derfor ikke inn for at det skal vedtas et eget straffebud mot rasistiske demonstrasjoner.

Justiskomiteens flertall mener at det er behov for å tydeliggjøre i straffelovens rasismeparagraf at også rasistiske symboler omfattes av forbudet. En slik tydeliggjøring vil gjøre det lettere for skoler, fritidsklubber og foreldre å sette regler for hva barn og unge kan bære av symboler.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at denne presiseringen i straffeloven § 135 a ikke medfører en dreining av politiets fokus, fra rasistiske uttalelser til rasistiske symboler. Gruppen av mennesker som kan tenkes å uttrykke seg i strid med rasismeparagrafen, er trolig langt større enn dem som bærer rasistiske symboler. Derfor må politiet ha en bred fokusering for å avdekke brudd på forbudet, både mot rasistiske uttalelser og symboler.

Ordningen med besøksforbud er et viktig virkemiddel for å verne enkeltmennesker mot vold, forfølgelse, krenkelse eller andre straffbare handlinger. De endringer som Regjeringen foreslår i straffeprosessloven § 222 a, vil klart gjøre bestemmelsen om besøksforbud mer tilgjengelig og dermed gjøre ordningen mer kjent og mer utbredt. Det er maktpåliggende at politiet anvender bestemmelsen om besøksforbud ved behov.

I justiskomiteens innstilling presiserer en samlet komite at bestemmelsen om besøksforbud må praktiseres likt over hele landet. Når det er risiko for at en person f.eks. vil bli utsatt for vold, skal det vern som gis fra politiets og det offentliges side, være likt – uavhengig av hvor i landet man bor.

De endringer som Regjeringen foreslår i besøksforbudsbestemmelsen, vil bidra til større klarhet om lovgivers intensjon og hensikt med bestemmelsen. Konsekvensen av lovendringen vil trolig både være mer lik praksis hos politiet hva gjelder ileggelse av besøksforbud, og videre vil personer som er i risikosonen, få en økt rettssikkerhet. Det er nå viktig at Justisdepartementet påser at påtalemyndigheten anvender bestemmelsen i tråd med Stortingets intensjon.

Personer som utsettes for overgrep i hjemmet av ektefelle, samboer eller andre, bør kunne sikres ved at overgriper ilegges et besøksforbud som også omfatter vedkommendes hjem. Dette er nødvendig for at personer som utsettes for overgrep i eget hjem, skal få beskyttelse på stedet der risikoen for krenkelsen er størst. Om overgriper i tilfeller med f.eks. vold i hjemmet ikke pålegges å flytte, må offeret velge mellom å flytte eller å forbli i en vanskelig livssituasjon. Dette valget er det urimelig å pålegge den krenkede part. En samlet komite støtter derfor Regjeringens forslag om at det i straffeprosessloven § 222 a inntas en egen hjemmel for nedleggelse av besøksforbud i eget hjem.

Justiskomiteen har her tatt et bevisst verdivalg. Vi står på den voldsutsattes side. Mennesker som utsetter andre for vold, skal ikke ha forrang, selv ikke til eget hjem. Vi erkjenner imidlertid at besøksforbud som innebærer forbud mot å oppholde seg i eget hjem, er inngripende. Av denne grunn og for å sikre lik praksis av besøksforbudsbestemmelsen er det viktig med en konkret hjemmel for dette i lovteksten.

Besøksforbud i eget hjem skal bare kunne nedlegges for tre måneder av gangen. I loven oppstilles imidlertid ikke noen absolutt grense for hvor lenge besøksforbud i eget hjem samlet sett skal kunne gjelde for. I den grad den eller de gjenværende i hjemmet ikke i løpet av tre måneder har hatt mulighet til å finne annet egnet bosted, bør besøksforbud i eget hjem normalt forlenges.

For justiskomiteen er det viktig at rettslig prøving av ileggelse av besøksforbud skjer så raskt som mulig. Dette er av stor betydning for den personen som besøksforbudet rammer. I komiteens innstilling ber vi Justisdepartementet melde tilbake til Stortinget i hvilken grad politiet prioriterer arbeidet med denne type saker.

Regjeringspartiene støtter Regjeringens forslag om endring i straffeloven § 62. Endringen innebærer at den øvre strafferammen ved konkurrens heves til det dobbelte av det strengeste lovbruddet som er til pådømmelse, dette i motsetning til dagens regel hvor den maksimale strafferamme er en og en halv ganger strafferammen i det strengeste straffebudet som behandles i saken. Dette forslaget får flertall gjennom Fremskrittspartiets subsidiære støtte.

Kristelig Folkeparti mener at det særlig er nødvendig å heve straffenivået i saker vedrørende volds- og seksuallovbrudd. Vi har tidligere påpekt at straffenivået for såkalte normalforbrytelser i slike saker er for lavt. Forbrytelser mot individet er generelt så vidt krenkende at straffverdigheten bør gjenspeiles i den utmålte straff i større grad enn hva tilfellet er i dag.

Påtalemyndigheten har under høringen særlig vært opptatt av at straffenivået ved omfattende og gjentatt vinningskriminalitet er for lavt. For å styrke samfunnets vern mot de skadelige utslag av vinningsforbryternes aktiviteter og ut fra mer allmenne forholdsmessighetsbetraktninger mener Kristelig Folkeparti at straffenivået også bør heves i denne type saker.

For øvrig viser jeg til justiskomiteens innstilling i saken.

Knut Storberget (A): Jeg skal prøve å være kort.

Når det gjelder de tre temaene som her er til behandling, er det vel én refleksjon som melder seg, både i forhold til kampen mot rasisme, kampen mot vold og det å forebygge at voldsdømte og også personer som er siktet for vold, beveger seg i områder hvor vi ikke ønsker å ha disse.

Disse tre forslagene har på mange måter en fellesnevner, og det er først og fremst at vi ikke kan stirre oss blinde på de virkemidlene man faktisk har i straffeprosessen. I så måte må jeg si at jeg syns det er prisverdig at man ut fra den debatten vi har hatt vedrørende kampen mot rasisme, stopper på det punktet som departementet her gjør i sitt forslag, og som også flertallet i justiskomiteen gjør når det gjelder et eventuelt forbud mot organisasjoner – først og fremst fordi det ligger et annet viktig signal i dette. Det er at strafferetten på mange måter er utilstrekkelig for å bekjempe økende rasisme ute, og at det faktisk er på andre arenaer og med andre midler stortingsflertallet mener at man skal bekjempe denne utingen.

Når det gjelder det forslaget som nå ligger på bordet med hensyn til symboler, er det åpenbart at mange har ment at det allerede var dekket av loven. Men den klargjøringen som gjøres, synes nødvendig. Den er etter undertegnedes og Arbeiderpartiets oppfatning også grei å ha med.

Det er likevel grunn til å presisere at for dem som måtte høre debatten, og for andre interesserte, betyr ikke dette for Arbeiderpartiets del – og jeg antar det også gjelder for hele flertallet – at man faktisk toner ned innsatsen mot den organiserte rasisme, snarere tvert imot. Den bør bekjempes, men, som sagt, på andre arenaer og med andre virkemidler enn dem vi i justiskomiteen umiddelbart har til rådighet. Jeg syns det er viktig å få sagt det.

Det forslaget som er fremmet når det gjelder straffeloven § 62, krever noen kommentarer fra Arbeiderpartiets side. Det er et forslag som vi går imot. Vi argumenterer mot dette forslaget mye etter de samme linjer. Det er nødvendig med en straffeskjerpelse når det gjelder gjengangerkriminalitet, og det er nødvendig med en straffeskjerpelse for flere typer vold. Vi har sett en straffeskjerpelse når det gjelder voldtekt, og det er nødvendig med straffeskjerpelse på flere områder. Det er helt åpenbart. Men Arbeiderpartiet har på mange måter valgt å falle ned på den konklusjon som departementet trekker sjøl, på side 40 i proposisjonen:

«Høringsrunden har bekreftet at det kan reises spørsmål ved om det er et reelt behov for lovendringen …»

Vi er av den oppfatning at da skal man være varsom med å begi seg inn på denne type symbolpolitikk – som det også er kalt av høringsinstansene – når man ser at effekten er marginal. Problemet er, når man tar f.eks. spørsmålet om grove tyverier hvor man ønsker seg en straffeskjerpelse for gjengangerne, at 95 pst. av de 2 550 reaksjoner for grovt tyveri som man hadde i fjor i dette landet, var bøter eller fengsel i under ett år. Ti reaksjoner lød på fengsel i tre år eller mer, mens maksimumsstraff ikke forekom. Det var i en situasjon hvor maksimumsstraffen for ett grovt tyveri er seks år, gjentatte grove tyverier er ni år, og nå ønsker altså flertallet å få den opp til tolv år. Jeg syns det er grunnlag for å si at dette farlig nærmer seg symbolpolitikk, som da antagelig ikke vil ha noen effekt i forhold til det problemet man står overfor.

Endelig ville også en slik linje etter hvert fordre en debatt om hvor langt man skal gå for å bekjempe disse samfunnsmessige ondene ved stadig å rope om strengere straffer, tatt i betraktning den økte belastningen på Kriminalomsorgen og de fleste av de oppgaver vi faktisk har gitt Kriminalomsorgen, både i forhold til varetekt, i forhold til vanskeligheter med prøveløslatelse og i forhold til de køene vi ser. Dette er bakgrunnen for at et mindretall i komiteen vil gå imot denne lovendringen i straffeloven § 62.

Carsten Dybevig (H): Internasjonale konvensjoner dissenterer for hvordan vi skal forholde oss til retten til å organisere oss. Vi har forpliktelser overfor FNs rasediskrimineringskonvensjon, som ettertrykkelig fastslår at rasediskriminerende organisasjoner skal forbys. På den annen side har Norge internasjonale forpliktelser i forhold til organisasjonsfrihet. Foreningsfrihet er nedfelt i EMK – Den europeiske menneskerettskonvensjon – artikkel 11 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, artikkel 22. Det sier seg selv at retten til å ytre seg fullt ut vil kunne krenke FNs rasediskrimineringskonvensjon. Det blir derfor en pinlig nøyaktig grense som må tråkkes opp. Det blir ikke en sak om smak og behag, eller hva hver enkelt måtte ha av personlige følelser. Det må være en klar og forståelig skillelinje mellom hvor grensen går for hva som er rasisme. Loven mot rasistiske ytringer vil kun ha betydning hvis domstolene blir i stand til å kunne pådømme brudd på straffeloven § 135 a.

I dag er loven utydelig og vag og vanskeliggjør domstolenes arbeid. Også grupper i befolkningen mener at ytringsfriheten blir truet. Loven må derfor tydeliggjøres. Loven vil ha bedre presiseringer enn tidligere, som vil gi et klarere skille for hva som er forbudt eller ikke. En forbedret presisering av loven kan også bidra til økt bruk av bestemmelsen.

Med endringen i loven vil det bli enklere for skoler, ungdomsorganisasjoner, fritidsklubber og familier å sette klare regler for hva slags type symboler ungdom kan bære.

Den nye loven gir imidlertid mange dilemmaer. Innstramninger i bruk av symboler vil etter manges mening være en begrensning av ytringsfriheten. Ytringsfriheten skal gå langt i et demokrati. Dess flere begrensninger i tillatte ytringer demokratiet innfører for å beskytte enkeltgrupper eller hele befolkningen, dess større mulighet for at disse ytringene og holdningene ikke kan bekjempes. Et demokrati som må beskytte seg mot ulike ytringsformer av frykt for hva en slik ytring kan medføre, er et skjørt demokrati. Den beste måten å bekjempe uakseptable holdninger på er gjennom spredning av kunnskap i debatt og ved argumentasjon. Dette styrker demokratiet, og det styrker ytringsretten. Vi kunne forby bruk av rasistiske symboler på generelt grunnlag. Spørsmålet blir da: Vil de grupper som står for uakseptable rasistiske holdninger, slutte å bruke disse symbolene eller bare innføre nye symboler? Med fornøyelse og til allmenn frustrasjon kunne de leke hund og katt med offentlige myndigheter. Justiskomiteen var på besøk i New York og fikk oppleve hvordan politiet hadde løst diverse gjengers hemmelige språk. Det som var typisk, var at nye koder, symboler og språk ble tatt i bruk for å opprettholde det hemmelige språk. Det mest vesentlige i denne saken er at bruk av symboler skal settes i sammenheng med hvordan de brukes. Det blir ikke en tolkningssak hva symbolet i seg selv betyr, men de facto hvordan ytringen eller symbolet gjøres og hva ytringen består i.

Brukes symboler sammen med rasistiske ytringer eller rasistisk adferd, rammes dette av § 135 a i straffeloven, den såkalte rasismeparagrafen. Det er ikke nok med passiv bruk av symboler, men krever en aktiv bruk av symboler for å ramme etniske grupper. Etter min oppfatning krenkes ikke ytringsfriheten, fordi straffelovens rasismeparagraf ikke blir gjort gjeldende før det foreligger en aktiv, ikke passiv, symbolbruk som er myntet på å ramme etniske minoriteter.

Å forby rasistiske organisasjoner vil også etter min oppfatning være kontraproduktivt. Hemmelige og undergrunnsorganisasjoner er ikke en god løsning for fremtiden. Det vil vanskeliggjøre samfunnets arbeid med å komme rasismen til livs. Dess flere forbud mot personer med rasistiske holdninger, dess mer opportunt for noen å kunne delta kun med den begrunnelsen og ikke kanskje på grunn av den rasistiske saken. Åpenhet er en forutsetning for at demokratiet med demokratiske virkemidler kan bekjempe rasistiske ytringer. Holdninger fjernes ikke alltid ved bruk av politimakt. Vi kan styre adferdsmønsteret hos de fleste, men samfunnets evne til å motarbeide rasistiske holdninger gjøres kun gjennom åpne demokratiske kanaler.

Forbud mot rasistiske demonstrasjoner kommer som en følge av innstramminger i bruken av rasistiske symboler. En demonstrasjon er en handling med bruk av symboler med ett formål: å krenke menneskeverdet og spre rasisme. Målet er ikke å fremme synspunkter, men å mane til rasistiske holdninger og adferd.

Så vil jeg si litt om besøksforbud. Et av forslagene er å ha mulighet til å nedlegge besøksforbud også i eget hjem. Det skal ikke være slik at en mor med barn må flytte fra hjemmet sitt bare fordi den voldelige faren står som eier av huset. Men besøksforbud skal kun brukes som et krisetiltak, og det krever raskt behandling. Derfor går vi inn for å klargjøre og forenkle regler og vilkår for saksbehandling.

Så gjelder det dette med konkurrens, og at man skjerper strafferammen når man har flere kriminelle handlinger samtidig. Det er viktig å markere overfor domstolene at Stortinget helt klart ønsker en skjerpet strafferamme for flere lovbrudd som blir begått samtidig.

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Jan Arild Ellingsen (FrP): For Fremskrittspartiets del har dette også vært en interessant odelstingsproposisjon som berører tre viktige forhold: Det første omhandler rasisme og holdninger til det. En ting skal være klinkende klar: Fremskrittspartiet tar avstand fra enhver form for rasisme. Likevel er det slik at vi i denne saken har funnet ut at når det gjelder forslaget som ligger framme om å forby rasistiske symboler, vil vi gå imot det. Vi har også registrert at det er ganske stor uenighet i høringsuttalelsene om hvordan man skal forholde seg til dette. Bekymringen hos de som er motstandere av å innføre et slikt forbud, er at dette blir et fokus på symbolene og ikke på holdningene. Det er en bekymring som Fremskrittspartiet deler. Vi er redd for at vi ved å fokusere på symboler får en dreining vekk fra det som er viktig.

Vi registrerer også, som sagt, at det er forholdsvis stor grad av dissens mellom de berørte parter om hva de faktisk ønsker å gjøre. Jeg vil bl.a. referere noe Straffelovkommisjonen sier i forhold til det denne studiegruppen har foreslått:

«Kommisjonen har ikke funnet noen holdepunkter for den forståelse studiegruppens flertall bygger på, og antar at denne også er i strid med den vanlige forståelsen av bestemmelsen.»

Videre deler vi den vurderingen som Riksadvokaten har når han påpeker at et utvidet forbud mot symbolbruk vil kunne føre til at man ikke så lett kan identifisere fienden, nemlig at fokus blir forskjøvet fra bekjempelse av holdninger til bekjempelse av symboler. På denne bakgrunn vil vi stemme imot forslaget som går på at man skal forby rasistiske symboler.

Når det gjelder et annet moment som er berørt her, som går på det med besøksforbud, er det helt klart at det for Fremskrittspartiets del også er viktig at vi tar et oppgjør med dette. Grunnen til det er at dette er noe av den verste type vold som faktisk foregår. Den foregår som regel innenfor hjemmets fire vegger, og det er de nærmeste som er taperne. Og i den grad vi kan gjøre noe med det, forplikter vi oss til faktisk å ta tak i dette, ikke minst i forhold til de ungene som blir direkte berørt, og som kanskje gruer seg når de kommer hjem fra barnehage og fra skole, til hva som vil skje den og den ettermiddagen og den og den kvelden. Derfor er det også viktig for Fremskrittspartiet å støtte opp om dette forslaget. Det handler om å ivareta den svake parten i et parforhold. Det er selvfølgelig et drastisk skritt å legge inn et besøksforbud i noens eget hjem, men i noen få tilfeller vil det være den beste løsningen, og det vil være det eneste forsvarlige. Vi forutsetter selvfølgelig at når man skal vurdere å innføre besøksforbud, skal man ha en grundig gjennomgang og en skikkelig vurdering av det før et slikt tiltak blir iverksatt. Det er ganske alvorlig når man pålegger noen å forlate eget hjem.

Det siste temaet som er berørt her, er et tema om konkurrens. Jeg har hørt representanten Storberget påpeke at man ikke bruker strafferammen godt nok i dag. Det tror jeg han har helt rett i. Det er vel en av utfordringene som Stortinget har når det gjelder å kommunisere ut til domstolene hva som faktisk er den aktuelle politiske holdningen i denne salen. Det er mulig at vi snakker forbi hverandre, det er mulig at domstolene synes at den straffeutmålingen de allerede gjør i dag, er god nok, men samtidig er det et politisk signal i det forslaget som foreligger fra Regjeringen. Da håper og tror jeg at domstolene også tar dette innover seg når man foreslår en skjerping av den type som her ligger framme. For Fremskrittspartiets del hadde vi helst sett at man gikk atskillig lenger, vi synes at hver enkelt kriminell handling skal straffes individuelt. Vi er en prinsipiell motstander av denne «kvantumsrabatten», som den så populært er blitt kalt etter hvert. Jeg lar meg også fascinere litt over en merknad fra Arbeiderpartiet og SV, som representanten Storberget var inne på i stad, hvor man påpeker at

«fangetallet i Norge i dag er stort nok, vi sliter med lange soningskøer og med en sulteforet kriminalomsorg. Dette taler ikke for å øke antallet fanger og forlenge deres straffer».

Da blir det altså tilnærmingen til soningskøene som er det aktuelle, og ikke den straffbare handlingen. En slik logikk vil iallfall Fremskrittspartiet ta sterk avstand fra, for da synes vi man lager en gedigen skivebom på saken.

Jeg vil ta opp forslaget vårt i forhold til § 62, forslag nr. 1. Hvis dette eminente forslaget mot formodning skulle falle, vil vi selvfølgelig støtte regjeringspartienes forslag.

Presidenten: Jan Arild Ellingsen har teke opp det forslaget han sjølv har referert til.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Det er fristende å si at med Fremskrittspartiet i regjering ville vi ikke fått bygd nok fengsler.

Jeg velger – i hvert fall foreløpig – å overlate innlegget om konkurrens til representantene for Arbeiderpartiet, fordi våre to partier har felles holdning i akkurat den saken. Jeg kommer heller til å konsentrere innlegget mitt om det som angår besøksforbud i eget hjem, for der har SV en del særmerknader som vi står alene om.

Jeg syns dette er en stor dag. Justiskomiteen tar med forslaget om adgang til å nedlegge besøksforbud i eget hjem et langt skritt i retning av å legge ansvaret for volden der den hører hjemme, nemlig hos voldsutøveren. Jeg syns det er flott, ansvarlig og modig av justisministeren å foreslå den presiseringen som må til, for at alle skal være klar over at voldelige personer kan fjernes fra eget hjem når volden finner sted hjemme. Dette forslaget ble i sin tid foreslått i brevs form av SVs representant, Ågot Valle, til tidligere justisminister Hanne Harlem, etter at Krisesentersekretariatet gang på gang hadde påvist hvilken urett vi gjør ofre for vold, som oftest kvinner og barn, når det er de som må ta konsekvensen av menns vold i hjemmet, ved at det er de – ofrene – som flytter ut, som oftest til et krisesenter. SV mener det er særdeles viktig at vi aldri tillater at ansvaret for vold skyves over på ofrene, og spesielt er det viktig at barna skjermes. Dette er derfor en viktig og riktig avgjørelse.

Samtidig mener jeg at vi kunne gjort mer, og vi kunne gjort noen ting annerledes. For det første mener jeg det er trist og til og med uansvarlig at komiteens flertall, alle unntatt SV og Arbeiderpartiet, ikke har innsett betydningen av behandling av voldsutøvere. Det hjelper verken å flytte voldspersoner ut av hjemmet eller å fengsle dem så lenge de ikke får hjelp til å slutte å bruke vold. Resultatet blir nemlig nye voldsofre, nye ødelagte liv – liv som vi faktisk kan redde, og som vi har plikt til å redde.

Alternativ til Vold – jeg slutter ikke å mase om dem – har i en nylig publisert bok, bestilt av Regjeringa sjøl gjennom handlingsplanen «Vold mot kvinner», påvist at 60–70 pst. av voldelige menn slutter å slå dersom de får adekvat behandling. ATV er faktisk landets, sannsynligvis et av verdens, beste tilbud innen voldsbehandling, og dermed også forebygging. Min bekymring er at de mennene – for det er i hovedsak menn det nye besøksforbudet vil angå – som nå vil tvangsflyttes ut av sine hjem, vil opparbeide seg en farlig aggresjon og hevnlyst, bl.a. som en følge av forsterket avmaktsfølelse. Disse mennene vil med andre ord kunne utgjøre en risiko for kvinners og barns liv og helse – og muligens andres også. Det er derfor ytterst viktig at Regjeringa følger denne utviklingen nøye, og det er mitt håp at den vil innse betydningen av et utbygd og stabilt ATV i framtida. Dette vil i så fall være en særdeles lønnsom investering.

Til den konkrete utformingen av forslaget: SV støtter Jurk, Juridisk Rådgivning for Kvinner, og Krisesentersekretariatet, som i høringsrunden gikk imot at nedleggelse av besøksforbud i eget hjem må begrenses til de tilfellene hvor det er risiko for straffbare handlinger. Også Riksadvokaten setter spørsmålstegn ved om et slikt krav svekker beskyttelsen av den svake part. Riksadvokaten påpeker videre at det at noen må forlate sitt eget hjem, uansett alltid vil være et sentralt moment i forholdsmessighetsvurderingen etter straffeprosessloven § 170 a. Barne- og familiedepartementet deler riksadvokatens bekymring.

Derfor fremmer SV forslag om at kriteriet for å nedlegge besøksforbud i eget hjem skal være at det er grunn til å tro, og ikke sannsynlighetsovervekt for, at en av handlingene som er nevnt i lovforslaget, vil begås. Jeg syns det er synd at ingen andre partier støtter oss i dette.

I tillegg går SV imot forslaget om at det skal være mulig å nedlegge begrensede besøksforbud. Jeg mener det er høyst spesielt og temmelig uansvarlig av departementet å fremme et slikt forslag uten å ha det på høring først. Høyesteretts kjæremålsutvalg skriver i «Rettstidende 2001» at «et besøksforbud med et nærmere begrenset unntak for besøk under tilsyn … vil i praksis lett kunne skape uklarhet, og dermed utsette den person som skal beskyttes for et press som ordningen med besøksforbud var ment å gi beskyttelse mot».

SV mener hensynet til samvær med felles barn under ingen omstendigheter må veie tyngre enn hensynet til den voldsutsattes sikkerhet. I slike tilfeller må man heller finne ordninger som gjør at den voldsutsatte slipper å møte den andre parten, f.eks. ved at det offentlige sørger for å hente barna og bringe dem til den besøksforbudet gjelder. Informasjon fra Krisesentersekretariatet viser at vold ofte utøves i forbindelse med overlevering av felles barn. Den besøksforbudet skal beskytte, må aldri utsettes for et press om å tilpasse seg i slike situasjoner. Dette kan umulig være bra for barna heller.

Til slutt: SV mener at den obligatoriske domstolsprøvingen av besøksforbud skal inkludere negative beslutninger, slik Barne- og familiedepartementet, Advokatforeningen, Krisesentersekretariatet og Kompetansesenter for voldsofferarbeid tar til orde for.

Jeg tar opp SVs forslag i innstillingen.

Presidenten: Inga Marte Thorkildsen har teke opp det forslaget ho sjølv har referert til.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er meget glad for at justiskomiteens flertall har sluttet seg til de tre forslagene til endringer i straffeprosessloven og straffeloven som er fremmet i Ot.prp. nr. 109 for 2001-2002, og for det siste av forslagenes vedkommende med subsidiær støtte fra Fremskrittspartiet.

Regjeringens forslag om å presisere at ytringer som framsettes ved hjelp av symboler også kan rammes av straffelovens rasismeparagraf, skal gjøre det lettere å slå ned på rasistiske ytringer ved bruk av symboler. Presiseringen kan også virke positivt på den sosiale ro i samfunnet og styrke tilliten til at rettssystemet er i stand til å reagere på uønskede handlinger. Jeg er derfor ikke enig med komiteens mindretall i at det ikke er behov for presiseringen. Jeg registrerer at mindretallet også frykter at ekstreme grupper gis «eiendomsrett» til symboler som er en del av vår historie og kulturarv. Jeg vil understreke at alle vilkårene i § 135 a må være oppfylt for at symbolbruk kan rammes. Presiseringen vil derfor – i likhet med gjeldende rett – bare ramme symbolbruk som kan regnes som en rasistisk ytring.

Forslaget om symbolforbud inngår i Regjeringens samlede arbeid mot rasisme. Andre tiltak er Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering 2002–2006, som Regjeringen la fram 1. juli 2002, og oppfølgingen av Holgersen-utvalgets utredning NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering. Denne utredningen er sendt på høring. Blant annet spørsmålet om å forby organisert rasistisk virksomhet og samvirke til etnisk diskriminering vil bli vurdert på nytt i det videre arbeidet med utredningen. Utvalget har foreslått også andre endringer i § 135 a. Endringen i dag er derfor en bit av et større arbeid for å verne mot rasisme.

Men jeg vil likevel knytte noen prinsipielle betraktninger til dette som i praksis går i samme retning som hos representanten Storberget. Jeg tror at når vi har disse lovbestemmelsene, er det fordi det i ytterste forstand ikke skal være tvil om at vi vil reagere, og at vi vil reagere mot yttergrenser, men den viktigste kampen mot både nazisme og rasisme føres i de åpne landskap, den føres i den åpne debatt, og den føres ved den direkte åndelige konfrontasjon. Den har vi gode eksempler på fra det første øyeblikk man begynte å marsjere i Mysen, til en situasjon som nå er etablert i Indre Østfold, hvor russen hvert år ved flere videregående skoler gjør krystallnattdagen til en markering mot rasisme og mot nazisme, for å markere at historien ikke skal bli glemt selv om det kommer nye generasjoner. Jeg synes det er storartet at 400–500 russ hvert år gjennomfører et slikt arrangement. Jeg synes det er verdt å nevne det fra Stortingets talerstol. Det er i grunnen en enorm oppmuntring for alle andre, og det er en påminnelse til oss som sitter her, og som har det til felles, de fleste av oss i hvert fall, at vi er eldre enn disse russekullene, at det er noen som om og om igjen er villig til å ta dette opp.

Når det gjelder forslaget i proposisjonen som handler om gjennomgripende endringer i straffeprosesslovens bestemmelse om besøksforbud, er jeg også glad for at det får bred tilslutning. Forslaget må på dette punktet ses i sammenheng med andre tiltak fra Justisdepartementet som har til formål å bekjempe vold mot kvinner og å bedre situasjonen for voldsofre. Det gjelder tiltak som opprettelse av et kvinnevoldsforum, et kvinnevoldsutvalg, samt en utredning om fornærmedes straffeprosessuelle stilling. Det er alt sammen eksempler på slike tiltak. Det samme er også forslaget i Ot.prp. nr. 117 for 2001–2002 Om lov om endringer i politiloven og straffeloven (fiktiv identitet) om å åpne for å innvilge truede personer endret personnummer, som kommer senere i dag, og de ulike forslagene som ligger i den arbeidsgruppen som har sett på ulike andre beskyttelsestiltak, som er tatt opp og omtalt i proposisjonen, og det er fremmet et konkret forslag fra komiteens side.

Den lovendringen som flertallet har gitt sin tilslutning til, innebærer både en lovteknisk omstrukturering av bestemmelsen og realitetsendringer, og vil gjøre bestemmelsen om besøksforbud til et mer effektivt virkemiddel i kampen mot vold i hjemmet.

En klar hjemmel for at besøksforbud kan nedlegges i eget hjem kan gjøre det lettere å fjerne overgriperen fra stedet der overgrepene skjer. Det er urimelig å kreve at offeret må flytte. For også å ivareta overgriperens rettssikkerhet, foreslås det strengere vilkår for besøksforbud i eget hjem enn for vanlige besøksforbud: Det må være sannsynlighetsovervekt for straffbare handlinger. For vanlige besøksforbud tydeliggjøres at det er tilstrekkelig at det er grunn til å tro at det vil finne sted et overgrep – som også kan være en krenkelse/forfølging som ikke er straffbar. Et mindretall i komiteen går inn for at det skal være lik risikograd for begge typer besøksforbud. Etter mitt syn er besøksforbud i eget hjem et svært inngripende tiltak, og man må sikre at det bare benyttes der det er strengt nødvendig.

Det samme mindretallet går imot en hjemmel for begrensede besøksforbud. Jeg mener at loven ikke må stenge for løsninger som kan være gode. Det kan f.eks. være at et barn bør ha samvær med faren selv om vedkommende har utsatt barnets mor for vold. Da kan det være behov for å begrense besøksforbudet, slik at samværet kan gjennomføres. Forutsetningen er at det kan settes vilkår, f.eks. om at det alltid skal være en tredjeperson til stede ved samværet. Begrensede besøksforbud er ikke ment å skulle og skal ikke utsette offeret for et nytt press. Mindretallet foreslår videre at den obligatoriske domstolskontrollen skal inkludere negative beslutninger. Jeg er enig i at noen hensyn taler for en slik ordning, men har lagt avgjørende vekt på å hindre en økt arbeidsbyrde. Partene kan alltid kreve domstolsbehandling. Likevel er dette et moment som er framført fra representanten Thorkildsens side, som jeg vil ta med meg videre i arbeidet på dette området.

Jeg vil også understreke veldig sterkt i forhold til det som representanten Thorkildsen tok opp om at jeg som statsråd, eller for den saks skyld regjeringspartiene, ikke er opptatt av den innsikt vi har fått gjennom den boken vi har bestilt gjennom Handlingsplanen mot vold, fra Alternativ til Vold, fra erfaringene på Brøset og fra Molde, at jo, det gjør vi jo. Vi har gjort det klart at vi ønsker å fornye Handlingsplanen mot vold i samliv – det er omtalt i statsbudsjettet – ved å legge økt vekt på tiltak som også retter seg mot menn. Det er helt riktig at tiltak som er satt inn på rett tidspunkt og på rett måte, kan hjelpe menn som ikke mestrer sitt sinne, til å klare seg. Og jeg har etter at dette er blitt en offentlig debatt, også fått kontakt med slike menn, som forteller om sine personlige erfaringer, og som forteller at dette faktisk nytter. Så jeg kan forsikre om at disse tiltakene selvfølgelig henger sammen, det er en del av helheten. Det er ikke til fortrengsel for det som kommer i dag, men det er svært viktig som en del av helheten.

Det siste forslaget i proposisjonen er å øke strafferammen ved konkurrens, det vil si ved sammenstøt av forbrytelser. Jeg mener at straffenivået f.eks. ved gjentatt vinningskriminalitet har vært for lavt. Forslaget vil signalisere at straffenivået ved konkurrens skal økes. Forslaget må også ses i sammenheng med et forslag om en egen gjengangerstraff som Justisdepartementet sendte på høring 10. september 2002.

Jeg registrerer at to mindretall anser at det ikke er et behov for lovendringen. Etter mitt syn er det viktig å sende et politisk signal om at straffenivået ved gjentatt kriminalitet på enkelte områder bør heves. På den annen side kan jeg ikke støtte det mindretallet som ønsker å summere strafferammer, kumulasjonsprinsippet, fordi det kan lede til svært uheldige og urimelige resultater i praksis, samt en uønsket binding av dommerskjønnet.

Til slutt vil jeg fullføre de sitater fra Justisdepartementets proposisjon som representanten Storberget begynte med. Jeg synes det kan være nyttig at når sitater påbegynnes, så fullføres de. For det første vil jeg sitere på side 40 nederst i første spalte:

«Departementet la til grunn at en slik løsning vil gi et tilstrekkelig signal om at straffenivået i konkurrenssaker bør heves.»

Altså skal det ganges med to istedenfor halvannen.

Deretter til representanten Storbergets påbegynte sitat:

«Høringsrunden har bekreftet at det kan reises spørsmål ved om det er et reelt behov for lovendringen,»

Det fortsetter slik:

«men det har ikke kommet vesentlige innvendinger mot den. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet for forslaget.»

Det kan ofte være et nyttig poeng å ta ut sitater fra et dokument, men det er alltid en fordel å fullføre sitatene.

Det er ikke slik at vi har gått hodeløst inn i dette. Hele hovedpoenget er jo den markeringen som er nevnt her, at man ønsker å sende et signal om å heve straffenivået, men uten samtidig å binde dommerskjønnet. Det er det som er det dominerende. Det er det som er den linje som ligger i Regjeringens program, som også er kalt for Sem-erklæringen, og det er det som framlegges her.

Det er en helt real sak at det er uenighet om dette, og at denne uenigheten kommer til syne på den måten den har gjort i dag. Men det bør være slik at når vi har lagt fram forslaget, vedkjenner vi oss det. Samtidig er det slik med alle forslag som gjelder straff – men det er ikke et tema her i dag – at vi er opptatt av det forhold at når folk har gjort opp for seg, skal de også ha en sjanse til å vende tilbake til samfunnet. Men det har vi som kjent rikelig anledning til å komme tilbake til i andre debatter.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Når jeg bad om ordet, var det på grunn av bemerkningen fra representanten Thorkildsen som gikk på at bl.a. Kristelig Folkeparti – hun nevnte oss ikke ved navn, men sa at det var de andre partiene – ikke var opptatt av Alternativ til Vold.

Jeg kan forsikre representanten om at jo visst er Kristelig Folkeparti opptatt av Alternativ til Vold. På grunnlag av det vi vet om programmet til Alternativ til Vold, tror jeg kanskje vi har vanskelig for å si at det er det beste i verden. Jeg tror nok vi bør være noe mer forsiktig med ordbruken om akkurat det. Men for oss er det viktig å støtte det som er positivt. Vi har nettopp hatt en budsjettdebatt i justiskomiteen, og der framgår det at vi støtter Alternativ til Vold. Men for oss er det ikke slik at fordi om noen er «det beste i verden», gir vi dem alt de ber om å få. Vi har en holdning til dette som sier at det som er virkningsfullt og som gir resultater, vil vi selvfølgelig være med og støtte oppunder.

Dette var bare en oppklaring av den eventuelle misforståelse at Kristelig Folkeparti skulle være motstander både av organisasjonen Alternativ til Vold og innholdet i begrepet «alternativ til vold». Selvsagt er vi ikke motstander av det. Vi ønsker å bidra aktivt og positivt.

Inga Marte Thorkildsen (SV): Dette dreier seg ikke om å støtte noen i ånden. Det kan man gjøre andre steder. Dette dreier seg faktisk om å bevilge de pengene som trengs.

Jeg er forferdelig lei av å høre representanter og ministere som sier at Alternativ til Vold er kjempebra, fantastisk, vi må støtte opp om det, men når det er snakk om cash, kommer det altså nada. Det holder ikke. Hvis man virkelig mener at Alternativ til Vold er viktig, og at andre behandlingstilbud også er viktig, koster det faktisk penger. Det betinger at man er villig til å levere. Er man ikke det, må man også finne seg i å måtte høre gang på gang at de pengene ikke kommer – ikke sant? Det som skaper politikerforakt, er at politikere til stadighet springer rundt og sier at det og det og det er viktig, uten å levere når det trengs.

Presidenten: Av omsyn til referatet vil presidenten oppmode representanten om å bruke eit språk som kan forståast parlamentarisk.

Fleire har ikkje bede om ordet, og debatten i sak nr. 8 er avslutta.