Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Torbjørn Andersen (FrP) (ordfører for saken):I Ot. prp. nr. 112 for 2001-2002 fremmer Regjeringen forslag til endringer i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77. Blant de viktigste forslagene som fremmes i denne proposisjonen, er forslagene som går ut på å innføre maksimale tidsfrister for byggesaksbehandlingen i kommunene. Ved at det nå skal innføres klare tidsfrister for byggesaksbehandlingen i kommunene, forventer man å oppnå økt tempo og raskere behandling av byggesøknader.

Bakgrunnen for å innføre maksimalfrister for tidsforbruket i byggesaksbehandlingen er at det i flere kommuner har tatt svært lang tid å behandle byggesøknader. I en del tilfeller har saksbehandlingstiden vært over et halvt år, og enkelte steder også enda lengre. En såpass lang behandlingstid har skapt betydelige problemer både for husbygger og for de foretak som skal utføre byggearbeidene. Formålet med disse endringene er derfor å få til en raskere, enklere og mer forutsigbar byggesaksbehandling, noe som vil være til fordel for både huseiere, tiltakshavere og de ansvarlige foretakene som utfører byggearbeidene.

La meg ikke unnlate å legge til at mange kommuner i dag allerede ligger innenfor de tidsfrister som foreslås, mens andre kommuner, som bruker lengre tid på byggesaksbehandlingen, vil måtte skjerpe seg når tidsfristene nå innføres.

Tidligere har det ikke vært tidsfrister på behandling av byggesaker, med unntak for enkle tiltak og meldinger.

Komiteen har sett det som positivt at Regjeringen fremmer forslag om å innføre tidsfrister i byggesaksbehandlingen, og forslagene får da også i all hovedsak komiteens tilslutning, dog med visse endringer og skjerpelser fra komiteens side.

Saksordfører vil bare kort få referere noen av de viktigste forslagene og samtidig få nevne komiteens syn og hva Fremskrittspartiet alternativt foreslår i forhold til forslagene.

Departementet foreslår i proposisjonen å innføre en tolv ukers maksimalfrist for kommunal behandling av byggesøknader. Flertallet støtter dette forslaget. Fremskrittspartiet foreslår imidlertid seks ukers maksimalfrist, men blir stående alene om dette.

Departementet foreslår så en to ukers tidsfrist for utstedelse av ferdigattest for bygg. En enstemmig komite støtter forslaget.

Departementet foreslår en tre ukers frist for å utstede midlertidig brukstillatelse på bygg. Flertallet i komiteen ber imidlertid Regjeringen om å innføre en én ukes tidsfrist på midlertidig brukstillatelse.

Videre foreslås det en åtte ukers tidsfrist for kommunene til å oversende klagesaker til fylkesmannen vedrørende avslag på byggesøknader. Flertallet i komiteen har kuttet to uker i departementets forslag og fastsetter en seks ukers frist, mens Fremskrittspartiet mener at to uker bør være tilstrekkelig. Det foreslås også en seks ukers tidsfrist for fylkesmannen til å behandle saker der en klage har gitt utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42. Flertallet støtter forslaget, men Fremskrittspartiet mener fristen bør være to uker. Departementet foreslår at forhåndskonferanse skal avholdes innen tre uker, mens Fremskrittspartiet foreslår to uker. Fremskrittspartiet får her flertall for sitt forslag om en to ukers frist, og at denne tidsfristen skal nedfelles direkte i loven. Det foreslås videre en fire ukers tidsfrist for annen sektormyndighet til å uttale seg. Komiteens flertall støtter dette, mens Fremskrittspartiet foreslår en tre ukers frist, uten å få flertall for dette. Og til sist: Regjeringen foreslår å redusere fristen fra fire til tre uker for behandling av enkle tiltak og får her tilslutning fra en enstemmig komite.

Komiteen har i sin behandling også ønsket en mer klargjørende presisering av hva som kan regnes som enkle tiltak etter § 95 b i loven, da dette kan synes uklart. Det har derfor medført en noe begrenset anvendelse av byggesaksbehandling etter reglene om enkle tiltak.

Når det gjelder ordningen med meldinger, støtter komiteen i all hovedsak Regjeringens forslag om å utvide ordningen med meldinger. Fremskrittspartiet foreslår, i tråd med Dokument nr. 8:59 for 2000-2001, å utvide meldingsordningen til å omfatte tiltak inntil 300 m2, men får ikke flertall for dette.

Videre foreslås det at ansvarlig søker skal være mottaker av naboprotester, noe både Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet går imot, fordi dette kan påvirke rettssikkerheten i naboprotestsaker samt påføre mindre byggeforetak et betydelig ekstraarbeid i enkelte tilfeller der det framkommer naboprotester.

Når det gjelder ansvars- og kontrolloppgaver, foreslår Regjeringen at kontrollplaner bare skal vedlegges søknaden, og at de ikke lenger trenger å bli godkjent av kommunen. Komiteen gir sin tilslutning til dette.

Så vil jeg tillate meg å komme med en kommentar av en mer generell karakter om den gjeldende plan- og bygningslovgivningen.

Et hovedanliggende mot lovreformen som ble vedtatt i 1995, er at systemet med skjemadokumentasjon ikke fungerer etter hensikten og skaper et unødvendig byråkrati og et skjemavelde som virker både kompliserende, fordyrende og forsinkende på byggeprosessen. Det er derfor gledelig at komiteen langt på vei er enig med Fremskrittspartiet i dette syn, og at alle partier gir uttrykk for at systemet basert på omfattende dokumentasjon kan ha visse svakheter og derfor ber det nedsatte bygningslovutvalget foreta en grundig gjennomgang med sikte på forbedringer.

Jeg synes det lover bra at en enstemmig komite er enig i at plan- og bygningsloven virker for kompliserende, og at forenkling hovedsakelig skal være i fokus når det gjelder framtidige endringer i byggelovgivningen, og at det utvalget som er nedsatt for å gjennomgå loven, har som mandat å vurdere ytterligere forenklinger i denne loven. Dette velger jeg som saksordfører å tolke som et positivt tegn på at det er bred tverrpolitisk enighet på Stortinget om at den gjeldende bygningslovgivningen kan og skal forenkles og forbedres. Enkelte vil si at hele reformen, pbl-97, er henimot bortkastet, og at vi heller bør gjeninnføre loven slik den var tidligere, i hensiktsmessig grad. Hvorvidt reformens intensjoner i så måte er oppnådd, er fortsatt meg bekjent overhodet ikke dokumenterbart. Ingen erfaringer som jeg så langt kjenner til, tyder på at reformen har vært vellykket i forhold til hensikten. De erfaringer jeg selv har brakt for dagen, tyder faktisk heller på det motsatte. Dersom det viser seg at kritikerne har rett, at loven ikke har medført noe vesentlig forbedret kvalitet på nye bygg, er hele loven slik den er innrettet i dag, å betegne som en ren fiasko. De 2– 3 milliarder kr i ekstra byggekostnader som reformen anslagsvis har påført huseierne, er bortkastede penger for samfunnet og for husbyggerne. Det er derfor tungtveiende grunner for å hevde at lovreformen er til skade og bør reverseres. Lovreformen, pbl-97, bygger mer på håp og tro enn på reelle fakta.

Tiltakshaver, altså det vi kalte byggherre tidligere, må betale for et byråkrati og et omfattende papirarbeid som vi i liten grad kan feste tillit til har medført økt kvalitet og bedre bygg. Systemet med egenkontroll, der den utførende skal kontrollere sitt eget arbeid opp mot utfylte skjemaer, blir i liten grad fulgt opp på byggeplassene landet rundt. Dermed er et av de mest sentrale elementer i lovreformen i ferd med å bli undergravd. Systemet fungerer rett og slett ikke slik det var tenkt. Hva bør vi gjøre? Kommunenes og tiltakshavers ansvar for kontroll og tilsyn må styrkes på bekostning av byggaktørenes egenkontroll, slik utviklingen har vært i en del andre europeiske land. Egenkontrollens formaliserte rolle må reduseres, og det må gjeninnføres et direkte stedlig tilsyn ute på byggeplassene, slik Fremskrittspartiet foreslår. Papirmølle og skjemavelde må reduseres. Lovens krav må forenkles, og byråkratiet må bli vesentlig mindre i byggesaksbehandlingen. Man bør i alt videre arbeid med endringer i plan- og bygningsloven ha forenkling som utgangspunkt og strategi.

Fremskrittspartiet har foreslått en rekke endringer i tråd med det jeg har sagt her i mitt innlegg, og Fremskrittspartiet har i innstillingen også formulert en rekke kritiske merknader til den eksisterende bygningslovgivningen. De andre partiene slutter seg til de aller fleste merknadene som Fremskrittspartiet har, men denne støtten faller dessverre bort når det gjelder å støtte våre konkrete forslag til endringer.

Jeg vil så avslutningsvis i mitt innlegg og som saksordfører i denne sak få rette en aldri så liten henvendelse til det utvalget som nå er nedsatt for en treårsperiode for å foreslå ytterligere forenklinger i byggesakslovgivningen: Måtte utvalget evne å innse denne lovens galskap, og måtte utvalgets arbeid gi resultater som fører til endringer som virkelig hjelper, for her trengs det virkelig en real opprydning!

Presidenten: Presidenten fikk ikke helt med seg om representanten fremmet de forslagene han refererte til.

Torbjørn Andersen (FrP): Det gjorde jeg.

Presidenten: Da har representanten Torbjørn Andersen fremmet de forslagene han refererte til.

Signe Øye (A): Det er et helt klart behov for en opprydding i og forenkling av bestemmelsene om byggesaker i plan- og bygningsloven. Derfor er Arbeiderpartiet positiv til at Regjeringen har fulgt opp mye av det arbeidet som tidligere kommunalminister Brustad og Stoltenberg-regjeringen satte i gang med dokumentet «En bygningspolitikk i framtida» for å få enklere og raskere byggesaksbehandling.

Men Arbeiderpartiet synes ikke Regjeringens forslag i Ot.prp. nr. 112 går langt nok for å få til en vesentlig forenkling og effektivisering av behandlingen av byggesaker. Det viser også innstillingen der kommunalkomiteens flertall på veldig mange områder går lenger enn Regjeringens forslag, med kortere tidsfrister og sanksjoner.

For Arbeiderpartiet er det et overordnet mål å få fart på boligbyggingen her i landet. Plan- og bygningsloven er et viktig grep for å få dette til, og det er behov for endringer slik at en ikke forsinker boligbyggingen mer enn absolutt nødvendig. Derfor går Arbeiderpartiet også lenger enn Regjeringen på en god del punkter i innstillingen. Mange forteller nemlig om lange, fordyrende saksbehandlingsprosedyrer som går over måneder og år før byggetillatelse blir gitt. Slik kan vi ikke ha det.

Proposisjonen bygger også på Dokument nr. 8:59 for 2000-2001, som ble framsatt av bl.a. nåværende statsråd Solberg, og innstilling S. nr. 199 for 2000-2001. Jeg har merket meg at flere av de forslagene som ble fremmet den gang, nå er glemt. Bare Fremskrittspartiet tar opp igjen alle forslagene fra den gang, så tidene forandrer seg.

Byggesaksbehandlingen tar mange steder for lang tid og er for lite forutsigbar. Det må vi gjøre noe med. Tid er som oftest penger. Lang saksbehandlingstid fordyrer byggeprosjektene og går som oftest ut over byggherren. Det er byggherren som må betale. Det er lenge siden lønnen til byggesaksbehandlerne i kommunene ble betalt med innkomne skattepenger. I dag er dette, som på mange andre områder i kommunen, drevet etter selvkostprinsippet. Enklere regler og kortere saksbehandlingstid kan være med på å forhindre at gebyrene øker vesentlig i den nærmeste framtid.

Derfor mener Arbeiderpartiet at det er helt nødvendig å gjøre grep på mange områder. Ett vesentlig grep er å innføre tidsfrister. Det vil Stortinget også gjøre i dag. Men Arbeiderpartiet mener at tidsfrister får liten effekt dersom det ikke følges opp av sanksjoner som motiverer kommunene til å holde fristene. Derfor vil Arbeiderpartiet gå inn for at sanksjoner innføres på samme tid som tidsfristene settes. Det vil være ryddig overfor kommunene. Vi går inn for at ved overskridelser av de tidsfrister for saksbehandlingen som er fastsatt, skal byggesaksgebyret reduseres med 5 pst. for hver uke fristen oversittes. Det vil gi kommunene et større press for å behandle ferdig søknaden innen fristen, men samtidig er ikke kuttet større enn at kommunene skal kunne håndtere dette.

Det var meget overraskende at Regjeringen kun gikk inn for å skaffe seg en hjemmel for å kunne gi forskrifter om sanksjoner på et senere tidspunkt, og så vil vente og se på utviklingen. Erfaringsmessig ville det da gå flere år før dette ble vurdert og iverksatt. Derfor er det dog bra at et flertall i komiteen bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti, SV og Senterpartiet ønsker å innføre sanksjoner fra 1. juli 2004. Men Arbeiderpartiet forstår ikke begrunnelsen for at man ikke innfører sanksjonene fra samme dag som tidsfristene innføres.

Regjeringen mener at to ukers frist for midlertidig brukstillatelse er rimelig, og at dette bør ha samme frist som ferdigattest. Arbeiderpartiet er uenig i begge deler. Midlertidig brukstillatelse går ut på å ta bygget i bruk. Det haster alltid. Det koster å la et ferdig bygg stå ubrukt. Det haster fordi man dermed kan få konvertert byggelånet, som er et dyrt lån, til det permanente lånet som har lavere rente. Renteberegninger bransjen har foretatt, kan dokumentere at redusert tid i forhold til å få utstedt brukstillatelse vil kunne føre til betydelige samfunnsøkonomiske besparelser. Det gir billigere byggekostnader. Derfor er det meget bra at alle med unntak av SV i Stortinget nå går inn for en frist på kun én uke. Dersom fristen ikke overholdes fra kommunen, kan bygget likevel tas i bruk og konvertering av byggelånet skal kunne skje.

Klagesaker tar ofte lang tid, og det kan være akseptabelt. Men at kommunen skal ha åtte uker for å oversende en klagesak til fylkeskommunen, slik Regjeringen foreslår, kan ikke forsvares dersom vi ønsker å effektivisere og få en raskere saksbehandlingstid. Der hadde jeg trodd statsråden hadde hatt større ambisjoner. Men igjen: Stortinget kutter i den tiden kommunen skal ha til rådighet, fra åtte til seks uker. Det bør være mer enn nok. At Fremskrittspartiet ikke vil ha mer enn to uker, mener Arbeiderpartiet er å gå for langt, og at det ikke vil være gjennomførbart.

Arbeiderpartiet er enig i at forhåndskonferansen fortsatt skal være frivillig for den private part, men at det skal gjøres mer avklarende og forpliktende for kommunen, og at det settes en maksimalfrist på to uker for å avholde konferansen. Vi tror forberedte forhåndskonferanser kan spare mye tid og penger i ettertid. Det spennende er jo at dersom det legges fram en fullstendig søknad til forhåndskonferansen, skal det kunne gis byggetillatelse i møtet. Det skjerper jo forberedelsene for tiltakshaver og/eller ansvarlig søker også.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet vil at enkle tiltak etter § 95 b skal fremgå direkte av loven og ikke fastsettes i forskrift, slik de øvrige partiene går inn for. Vår begrunnelse for det er at det tidligere har vært uklart hva som defineres som enkle tiltak. Ved at det fremgår direkte av loven, vil det være helt klart hva som skal defineres som dette, og Arbeiderpartiet vil støtte forslag nr. 10, fra Fremskrittspartiet.

Ordningen med enkle tiltak har tre kriterier, nemlig

• at reguleringsplanen følges

• at arbeidet utføres av ansvarlig selskap

• at naboer ikke klager

Eksempler på enkle tiltak er eneboliger, rekkehus og småblokker. Dermed skulle det være mange byggesaker i landet som faller inn under ordningen med enkle tiltak.

På ett område er Arbeiderpartiet uenig med regjeringspartiene. Det gjelder forslaget om at ansvarlig søker skal være mottaker av naboprotester. Arbeiderpartiet mener det vil bli forvirrende å ha to systemer med nabovarsler, ett for meldingssaker og ett for søknadspliktige tiltak, slik Regjeringen foreslår. Vi mener det er viktig at kommunen, som nøytral part i klagesaker, er mottaker. Vi mener også at dagens ordning fungerer godt med hensyn til rettssikkerhet og partenes interesser. Interessen for den profesjonelle medhjelperen for å fremme tiltakshavers sak er større enn for kommunens mann. Det kan føre til at naboen får mindre korrekte opplysninger om rettigheter mv. enn hva kommunen ville ha gjort. Naboen kan også føle seg mer presset til ikke å klage.

Hvorfor endre en ordning som virker tilfredsstillende i dag? I tillegg vil den nye ordningen ikke være mindre byråkratisk og dermed heller ikke tidsbesparende. Arbeiderpartiet mener at kommunen er en god garantist for åpenhet og ryddighet og vil holde fast ved dagens ordning.

Til slutt: Målet med endringene i plan- og bygningsloven må være at brukerne skal få det enklere og billigere når de kommer i kontakt med plan- og bygningsloven. Samtidig skal det ikke gå ut over behovet for økt boligbygging, høy standard på bygningsmassen og trygghet for den enkelte boligbygger eller boligkjøper.

Med de vedtakene som blir fattet her i salen i dag, er vi et godt stykke på vei til å få til en enklere og mer effektiv byggesaksbehandling.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet.

Presidenten: Signe Øye har fremmet det forslaget hun refererte til.

Hans Kristian Hogsnes (H): Dette er en god dag for alle oss som er opptatt av et enklere Norge. De forslagene som ligger til behandling i Ot.prp. nr. 112 om plan- og bygningsloven, vil innebære raskere saksbehandling, større forutsigbarhet, mer hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom kommunen og aktørene i byggebransjen og ikke minst et enklere og klarere lovverk.

Denne saken har, som det fremgår av innstillingen, sitt opphav i et privat lovforslag, Dokument nr. 8:59 for 2000-2001, fremmet av Høyre i 2001, og Stortinget gav intensjonene i forslaget bred tilslutning. Denne brede tilslutningen finner vi også i denne innstillingen.

En del av forslagene må ses på bakgrunn av at saksbehandlingstiden mange steder fremdeles er for lang, og at kommunene også praktiserer reglene i loven ulikt. Forslagene i denne proposisjonen har derfor til hensikt først og fremst å redusere saksbehandlingstiden i byggesaker, samtidig som det legges opp til at selve saksbehandlingen skal bli enklere og mindre omfangsrik. Det er behov for en mer effektiv og ikke minst mer forutsigbar byggesaksprosess.

Det er grunn til å nevne at mange norske kommuner allerede i dag behandler byggesøknader innenfor de tidsfrister som foreslås i denne odelstingsproposisjonen. Men det skal ikke legges skjul på at vi i noen kommuner, kanskje spesielt i pressområdene, ser at byggesaksbehandlingen kan ta svært lang tid. Ikke bare er dette fordyrende for utbygger og kjøper, men det fører også til at det blir dårlig samsvar mellom tilbud og etterspørsel av nye boliger.

De foreslåtte endringene i tidsfristene vil medføre at kommuner og andre instanser som i dag ikke klarer å behandle byggesøknader innenfor de foreslåtte tidsrammer, må etablere en mer effektiv byggesaksprosess. Erfaringene fra kommuner som med suksess allerede har iverksatt slike tiltak, viser at dette kan skje uten at man behøver å tilføre større personalressurser og mer økonomi, snarere tvert imot. Samtidig vil de foreslåtte forenklinger bidra til å lette kommunenes og tiltakshavernes arbeid med en byggesøknad.

Jeg har, som mange vet, en bakgrunn som ordfører i Tønsberg, en kommune som gjennom flere år systematisk har arbeidet med å gjøre byggesaksbehandlingen enklere for kommunens innbyggere. Enkel og regelstyrt byggesaksbehandling over disk i servicesentre og mer faglig fokus på de kompliserte sakene har gjort byggesaksbehandlingen enklere og ikke minst mer forutsigbar. Det stiller store krav til byråkratiet, men muliggjør også større fokus på en mer brukerorientert byggesaksbehandling.

I mange kommuner vil innføring av tidsfrister, bl.a. på byggesaksbehandling, klagebehandling, midlertidig brukstillatelse og ferdigattest, medføre at de som i dag overskrider de foreslåtte frister, må sette inn ekstra personalressurser for å bli à jour. Etter hvert vil vi se at kommunene bruker mindre tid på purringene, på all «brannslukkingen» og på hele tiden å måtte forklare at ting tar tid. Dermed får de muligheten til å redusere denne ressursinnsatsen og i stedet bruke større ressurser på å løse sakene.

Det er også bred enighet i kommunalkomiteen om at det er et klart behov for flere forenklinger i lovgivningen. Fokus i det lovarbeidet som Regjeringen allerede har igangsatt, må derfor være å oppnå ytterligere forbedringer og forenklinger for å skape en enda mer brukervennlig lovgivning på dette feltet. Kommunene ber jo om enklere lovverk, og så får SV, som de gjorde i foregående debatt, heller kalle det en detaljstyring at vi leverer det kommunene her ber oss om. Jeg vil heller peke på viljen vi har til å øke kravene til og brukermakten over byråkratiet ytterligere, gjennom at en samlet komite går inn for at kommunens byggegebyrer skal reduseres, eller bortfalle helt, når fastsatte frister ikke holdes.

Videre er det et sentralt poeng at byggegebyrene skal beregnes etter selvkost. Det skal rett og slett lønne seg også for kommunen å gi god og rask service til sine innbyggere. Da gjør vi virkelig også Norge litt enklere. Fra Høyres side støtter vi forslaget til vedtak i saken.

Heikki Holmås (SV): Dette er en grei sak å behandle her i salen, for vi er enige om hovedprinsippet. Og hovedprinsippet er at her skal vi innføre tidsfrister, fordi vi tror det blir bra for folk, og fordi vi tror det vil bli lett å få fart på boligbyggingen. I forbindelse med den saken vi behandlet i sted, mente sågar regjeringspartiene at dette kanskje var et av de aller viktigste tiltakene vi kunne sette i verk for å få fart på boligbyggingen. Men sånn er det vel ikke.

Dette er en sak som preges av at vi håper og tror at tidsfrister vil bidra til både kjappere og bedre saksbehandling, et enklere Norge og litt av hvert. Men vi kan ikke være helt sikre, og det er jo selvfølgelig et par farer. Den ene faren er at en risikerer at byggesaksgebyrene kan bli høyere, fordi en del kommuner har for dårlig økonomi til å være med på å sponse dette av sin egen kasse, og dermed kan en risikere at de, hvis en skal få en kjappere behandling, kan være nødt til å ta høyere gebyrer. Den andre faren er selvfølgelig at i store, kompliserte byer – de har vi ikke så mange av, men vi har Oslo – kan en risikere at en faktisk ikke bidrar til at en får flere positive tilbakemeldinger, men en kan risikere at en kommune kan gi avslag fordi dette blir for komplisert å ta fatt i. Men det til side – vi håper og tror at dette blir bra.

Så er dette en detaljregulering, og jeg har ikke noe behov for å si at det er veldig dumt. For noen ganger er det riktig og bra med detaljregulering, slik som i dette tilfellet der en innfører tidsfrister. Det er mer Høyre som har et behov for å gjennomføre disse besvergelsene mot detaljregulering, mens hver gang de selv kommer med en detaljregulering, er det veldig godt fundert og kjempelurt. Men vi er nå med på at enkelte ganger kan dette være lurt – slik er det.

Jeg tenkte jeg skulle ta opp et par punkter der de viktigste uenighetene er. Det ene er at det er uenighet om tidspunktet for innføringen av dette. Der er Arbeiderpartiet knallharde og sier at dette må vi innføre fra dag 1. Det vil altså ikke kommunene. Kommunene sier klart i høringsuttalelsene at det er OK med tidsfrister, men vi kan ikke innføre det fra dag 1, for det blir for «heavy» – de må få litt tid på seg til å omstille seg til en slik innføring. Det er vi med på å sikre flertall for sammen med Regjeringen, men til gjengjeld har vi sagt at det skal være en «end date» for dette – det skal altså være en sluttdato, slik at dette skal være innført innen da og da. Det tror jeg blir bra.

I tillegg vil innføring av tidsfrister være en utfordring for en del kommuner som har dårlig økonomi. Det er ingen tvil om at kommuner som sliter med å få ting sammen, og som trenger å ta et løft i forhold til saksbehandling i byggesaker, sliter spesielt hvis de har en veldig dårlig kommuneøkonomi. Dette nekter Regjeringen å se. Den om det. Vi får håpe det går bra, og så får vi heller høre etter hvert om vi har rett i at de kommunene som har dårligst økonomi, vil være de som sliter mest med å få gjennomført dette – alternativt, slik jeg sa, at gebyret kommer til å øke.

Det er en uenighet i forhold til det som går på ansvarlig søker, der vi og Regjeringen er enige om at ansvarlig søker skal være den som skal være «postkasse» for klager. Noen mener det er en dum ting å innføre. Jeg tror det er bra. Jeg synes argumentene for å innføre dette er gode. Det fører til at det blir lurt av ansvarlig søker å komme i dialog med naboer som er interessert i å klage. I tillegg står det klart i forarbeidene her at ansvarlig søker blir nødt til å skrive ned og gi en respons på hva en har gjort i forhold til det som det er blitt klagd på. Det betyr klarhet for de folkene som skal være med på å beslutte dette politisk, og gir også en mulighet for kommunen til å gå inn og si: Har nå ansvarlig søker gjort det han eller hun kunne for å sørge for at dette kommer på plass? Jeg var litt skeptisk i forhold til rettssikkerhetsprinsippet når det gjaldt dette. Jeg var skeptisk i forhold til om dette vil svekke muligheten for folk til å klage. Jeg tror ikke det, rett og slett fordi det får konsekvenser for ansvarlig søker å unnlate å rapportere inn eventuelle klager de har fått. Nå endrer vi loven og sørger for å straffe de ansvarlige søkere som underslår informasjon. Derfor tror jeg at dette skal bli bra. Og alt i alt tror jeg dette kommer til å bli bra.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Denne endringa trur eg alle som har byggjeplanar, gleder seg over. Fyrste fase i forenklinga av plan- og bygningsloven er no gjennomført. «Dette har vi venta på så lenge» – og Regjeringa er i farten. Og når representanten frå SV seier at dette er ei «detaljregulering», er min respons: neppe så, broder! Sanninga er vel at kommunane i mindre grad skal leggja seg bort i detaljar – det skal verta færre detaljar, og så skal dei auka tempoet.

For regjeringspartia har det vore viktig å redusera saksbehandlingstida og forenkla sjølve saksbehandlinga. Dette er gode nyheiter for alle som har byggjeplanar, som eg har sagt, og for heile byggjebransjen. Brukarane skal kunna stilla krav til offentlege tenester. Kristeleg Folkeparti står på brukarane si side og ynskjer derfor å gjera Noreg enklare gjennom å fjerna unødvendige lovar, reglar og forskrifter.

Eg skal ikkje gjenta alt som er sagt av så mange her, men det er sett fristar for å korta ned tida til å behandla saker, og eg vil nemna nokre fristar som iallfall har gleda meg og Kristeleg Folkeparti. Det er at det er tolv vekers generell tidsfrist for å behandla byggjesaker, og det er for mange kommunar nesten ein revolusjon. Så er det ei vekes frist for kommunane til å avgjera søknader om mellombels brukstillating og to vekers frist for kommunane   til   å   avgjera   søknader  om  ferdigattestar – det er vårt forslag. Ein føreslår også å redusera behandlingstida for enkle tiltak til tre veker, og dette betyr store endringar for dei som er i denne marknaden. Endringane legg til rette for auka tempo, større føreseielegheit og meir føremålstenleg arbeidsfordeling mellom kommunane og aktørane, og ikkje minst skapar det eit enklare og klarare lovverk til glede for enkeltmennesket og byggjebransjen.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (leiar for komiteen): Eg vil i denne saka gi ros til statsråden som har sytt for å få fram ei sak til Stortinget om heilt nødvendige forslag til forenklingar. Eg vil òg gi ros til saksordføraren, Torbjørn Andersen, som i komiteen har sytt for ein omfattande og samtidig ryddig gjennomgang på eit komplisert område.

Senterpartiet sitt syn framgår av innstillinga, og eg viser til henne når det gjeld dei ulike lovendringane, både det som gjeld tidsfristar, og andre forenklingar. Det framgår der at Senterpartiet dels er med i fleirtalet som støttar Regjeringa sine forslag, og dels er med på forslag som går lenger, både kortare tidsfristar og ytterlegare forenklingar.

Lat meg berre understreka at når Odelstinget no går til det skrittet å vedta å innføra tidsfristar, kan det innebera auka kostnader for nokre kommunar. Det er kommunar i dag som har kortare fristar for byggjesaksbehandling enn det vi føreslår, og andre kommunar vil sjølvsagt ha moglegheit til å slutta seg til ein slik praksis. Men det vil òg vera nokre kommunar som no blir nøydde til å setja inn auka ressursar på denne typen saker.

Vi føreset at statsråden i kommuneproposisjonen for 2003 drøftar dette nærmare, slik at dei vedtaka vi gjer i dag, ikkje inneber at det er skule, omsorg eller andre lovpålagde oppgåver som må betala dette.

Vi støttar forslag om eit regelverk som òg varetek det som skjer dersom kommunane ikkje overheld dei tidsfristane som no er sette. Vi meiner at dei må få tid til nødvending omstilling, difor vert bortfall eller reduksjon av byggjesaksgebyr fyrst innført frå 1. juli 2004.

Statsråd Erna Solberg: Jeg skal ikke bruke tid på å gå gjennom hele lovforslaget og komiteinnstillingen. Det er jo slik at i det store og hele har komiteen sluttet seg til Regjeringens forslag, med litt andre tidsfrister på noen punkter. Man har altså fått gjennomslag for hovedprinsippene, og det synes jeg er positivt.

Forslagene baserer seg på et Dokument nr. 8-forslag som ble fremmet av Per-Kristian Foss, Sverre Hoddevik og meg selv i sesjonen 2000-2001. Det er ikke slik at mange forslag derfra nå er lagt i en skuff, men kanskje fordi de har blitt bearbeidet av jurister, er de blitt betydelig bedre – betydelig mer gjennomførbare i juristenes verden, hvor altså byggesaksbehandlingen hører til. Blant annet er hele reformen med klarere å presisere forenklingen i enkle tiltak en del av oppfølgingen av det mest kontroversielle forslaget i Dokument nr. 8-forslaget, nemlig at vi kunne se for oss at en enebolig, hvis ikke naboen hadde problemer med det, kunne bygges uten at det var full byggesaksbehandling. Det husker jeg at det var få som gav oss støtte for i salen den gangen, og i alle fall ikke den daværende regjering, men nå er jeg glad for at vi alle er enige om at med de prinsippene som ligger her, kan faktisk også det skje.

Det er viktig med tidsfrister, som komiteen også sier. Det er en mulighet for at tidsfrister i denne saken, og kanskje ikke minst i den saken som ligger til behandling i energi- og miljøkomiteen, som dreier seg om plansiden og tidsfristene der, vil ha betydning for utbyggingstakten og for hvor hurtig man får i gang nye prosjekter. Det er viktig å få bedre struktur, men jeg tror det vi gjør på plansiden, kan være vel så viktig som det vi gjør på byggesakssiden.

Jeg har også lyst til å understreke at det vi gjør her, på en måte er strakstiltakene, i den forstand at det er det man kunne gjøre raskt. Det ble altså nedsatt et planlovutvalg under Bondevik I-regjeringen, og det er nå nedsatt et bygningslovsutvalg som har helt klart i sitt mandat å gå gjennom både forenklinger og evalueringen av den reformen som har vært for å gjøre byggesaksbehandlingen raskere, og også å se på, med ukritiske øyne, om det er deler av den reformen som eventuelt bør reverseres.

Jeg har lyst til å kommentere ett punkt, fordi jeg vil at Stortinget skal være klar over det. Representanten Øye sa at det var utrolig at man skulle bruke åtte uker på å oversende en klagesak til fylkeskommunen. Intuitivt kan det også virke som lang tid, men jeg har lyst til å gjøre oppmerksom på at vi selvfølgelig vil gjennomføre den reduksjonen fra åtte til seks uker som her foreslås av komiteen. Det blir vedtatt som lov. Men det vil også kreve et arbeid for å klargjøre hvilke krav det skal være til saksbehandling mellom Kommunal- og regionaldepartementet og sivilombudsmannen, fylkesmannsembetene og Oslo kommune, for det har vært et av de store tvistepunktene. Hvilke krav skal det være til saksbehandlingen? For det er også et krav etter forvaltningsloven at det organet som har besluttet at en sak skal ses på, altså besluttet det første vedtaket, f.eks. bygningslovsutvalget i kommunen, også er det organet som skal kunne se på saken på nytt i en klagebehandling før en slik oversendelse. Så der ligger det litt andre lovkrav som gjør at det tar litt tid. Jeg mener at det er fullt mulig å gjennomføre dette på seks uker, men det vil altså kreve at vi da er kritiske til hvor grundig saksbehandling som skal gjøres, og at vi får en forståelse med fylkesmannsembetene og sivilombudsmannen om retningslinjer for å opprettholde det.

La meg så si to ting om dette med gebyrer. Vi bad om en hjemmel fordi vi følte at kommunene burde få tid til å få effektivisert saksbehandlingen i forhold til de nye tidsfristene. Vi syntes det ville være «upsykologisk» å slenge på med sanksjoner samme dagen som man gjennomfører et nytt forslag, fordi det tar tid i kommunesektoren å komme gjennom dette. Jeg synes derfor at flertallet i Stortinget har gjort noe klokt, når man først ønsker allerede nå å signalisere at man skal ha sanksjoner, ved at man i alle fall lar det komme en tid etter, og lar kommunene få en tilpasningstid.

I tillegg til det har jeg lyst til å si at potensialet for ytterligere forenklinger og forbedringer i de forskriftene som skal utarbeides etter at lovhjemmelen nå er gitt, er stort. Regjeringen skal gjøre sitt beste for at de forskriftshjemlene vi nå får, skal bidra til forenklinger og ikke forvanskninger, som det kanskje har vært noen tilfeller av tidligere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP): Først vil jeg få gi ros til statsråd Solberg for hennes innsats og engasjement for å forbedre og forenkle plan- og bygningslovgivningen.

Men jeg vil gå rett på et par konkrete saker. Det ble nevnt Dokument nr. 8:59 for 2000-2001, som er en vesentlig del av grunnlaget for denne odelstingsproposisjonen. Det ble fremmet av representantene Erna Solberg, Foss og Hoddevik i sin tid, og her var det et forslag som gikk ut på at meldingsordningen skulle utvides til 300 m2. På meg virker det som om statsråden tilsynelatende har forlatt dette forslaget om å utvide meldingsordningen til å gjelde tiltak opp til 300 m2, men kanskje tar jeg feil. Jeg vil gjerne at statsråden svarer på akkurat det.

En annen ting: Det er nedsatt et utvalg som skal jobbe med, se på og gå gjennom den eksisterende plan- og bygningsloven i løpet av en treårsperiode. Betyr det at Høyre vil foreta seg noe med plan- og bygningsloven i løpet av denne perioden, eller skal man sitte i tre år og vente på den endelige innstillingen fra dette utvalget?

Statsråd Erna Solberg: For å begynne med det siste: Det vil nok komme nye endringer, særlig på forskriftssiden, i plan- og bygningsloven i løpet av denne perioden. Det er som sagt forskrifter som skal utarbeides i forhold til det. Hvis vi ser enkelte særlige områder i det arbeidet som bør reguleres i lov, vil vi gjøre det tidligere. På plansiden, som jeg har sagt har større betydning i forhold til å få boligbyggingen raskere opp, vil det nok komme mye større reformer. Planlovutvalget er antatt å avlevere innstilling før påske i år, og i den forbindelse vil hele forsinkelsesbiten som gjelder de større reguleringssakene, og hele planprosessen, være grunnlag for at Regjeringen skal komme til Stortinget med forslag om reformer på det området. Det ligger under miljøvernministerens ansvarsområde.

Så til spørsmålet om eneboligen på 300 m2. Da vi foreslo at meldingsordningen skulle utvides, var det med tanke på at man skulle ha et krav til at det var en ansvarlig søker, altså et firma, en som var godkjent til å gjøre dette byggearbeidet. Det er et krav som ligger under forenklede tiltak og ikke under meldingsordningen. Derfor har vi isteden valgt å oppnå akkurat det samme med de tre hovedkravene vi har til forenklede tiltak, som altså er en innskjerping i forhold til det som har vært tidligere, nemlig at man skal ha en ansvarlig søker i forhold til lovens definisjoner, naboene skal ikke klage, og det skal være i henhold til reguleringsplanen. Da har i utgangspunktet ingen myndigheter noe med å si at de skal behandle denne saken på noen måte, fordi det de skal ha av innvendinger, skulle i så fall ha vært avklart som kriterier i reguleringsplanen i fremtiden. I så måte er det ikke bare en enebolig på 300 m2 som vil kunne bygges på denne måten. Under forutsetning av at kommunen ikke har lagt spesielle begrensninger i reguleringsplanen, vil betydelig større bygg enn dette også kunne bygges etter en tre ukers behandlingsfrist og etter forenklede tiltak. Men vi har lagt vekt på at det skal være en ansvarlig søker, slik at vi har forbrukerperspektivet med oss, og at vi har sikkerhet for at papirene er i orden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet.