Finn Martin Vallersnes (H) (ordfører for saken): Det er i all hovedsak en enstemmig komite som står bak innstillingen om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone.

Norge er vel en av de siste kyststatene som utvider territorialgrensen til 12 nautiske mil, og grunnen til at vi gjør det såpass sent i forhold til mange andre stater, er at det har tatt noe tid å få på plass revisjonen av den norske grunnlinjen, men det arbeidet ble teknisk ferdigstilt i 2001 og 2002. Når vi følger etter en rekke andre kyststater i dette landet, er det innenfor sikker folkerettslig praksis.

Komiteen er innforstått med de endringer av lover og forskrifter som følger av denne lovgivningen. Ikke minst gjelder det bortfallet av den særskilte tollkontrollgrensen på 10 nautiske mil til fordel for etableringen av en tilstøtende sone på 24 nautiske mil, bl.a. i tollkontrolløyemed.

En har merket seg Regjeringens vurdering av hvilke konsekvenser lovendringen skal ha for de øvrige deler av norske landområder. Jeg skal her ikke gå nærmere inn på geografisk gjennomgang – det har vært ganske underholdende å se hvem som er fortrolig med beliggenheten av både Bouvetøya og Peter 1.s øy – men det gjelder her særlig utvidelsen av sjøterritoriet ved Svalbard, som medfører en tilsvarende utvidelse av det geografiske virkeområdet for Svalbardtraktaten.

Komiteen støtter at sjøterritoriet utvides til 12 nautiske mil for Jan Mayen og Svalbard samtidig med endringene for Fastlands-Norge, at ikrafttredelsen av lovendringen utsettes for de øvrige bilandene, og at etablering av en tilstøtende sone begrenses til Fastlands-Norge. Kun på ett punkt er det ikke enstemmighet i komiteen. Det er likevel et flertall, alle bortsett fra medlemmene fra Fremskrittspartiet, som er kjent med at det i dag er fem store verneområder på Svalbard som har territorialgrensen som yttergrense. Det fremgår av høringsinstansen at dersom det ikke foretas en utvidelse av de aktuelle verneområdene, vil sjøområdene mellom 4 og de nye 12 nautiske mil kunne bli åpnet for aktiviteter som er uforenlige med de aktuelle verneformål. Ved en utvidelse av sjøterritoriet ble det derfor etter flertallets syn aktuelt å foreta en utvidelse av de verneområdene som i dag har avgrenset sitt virkeområde til 4 nautiske mil.

Avslutningsvis vil jeg si at saken er av meget stor betydning, for sikkerheten langs kysten, ikke minst. En er oppmerksom på de siste årenes skipskatastrofer langs norskekysten, med betydelige både menneskelige og miljømessige konsekvenser. Jeg var ordfører i Haugesund i seks år før jeg kom til Stortinget, og bare i den tiden hadde vi innenfor mitt eget område både «Sleipner»-ulykken og siden også hendelsen med «Green Ålesund» som strandet i fjæresteinene, med betydelig forurensning som resultat. Det er klart at for sikkerheten langs kysten, men også for å forhindre miljøforurensning er det en rekke tiltak som er aktuelle, og mange er på gang. Nå får vi et betydelig forbedringsarbeid langs kysten med tanke på dette. Utvidelsen av sjøterritoriet er en vesentlig forutsetning for å styrke sikkerheten til sjøs. Norsk offentlig rett, herunder strafferett, privatrett og miljøbestemmelser, kan nå gjennomføres i et større geografisk område enn i dag, og en kan få etablert påbudte skipsleder og trafikkseparasjonssystemer i et utvidet område. Hvis en ser dette i sammenheng med etableringen av det såkalte AIS – satellittbasert Automatisk identifikasjonssystem – som en tar sikte på å få på plass fra slutten av inneværende år, vil dette i vesentlig grad bedre de risikoforebyggende tiltakene langs kysten. En kjenner også til at det i departementene arbeides med å få etablert forhåndsforberedte havneanlegg langs kysten, hvor en kan ta inn forurensingskilder før en får forurensing i sjøen. I denne sammenhengen er utvidelsen av territorialgrensen et av de viktigste virkemidlene og en forutsetning for at andre tiltak kan gjennomføres, og komiteen er veldig tilfreds med at dette kommer på plass. Jeg anbefaler innstillingen.

Heidi Sørensen (SV): SV støtter forslaget om å utvide territorialsonen fra 4 til 12 nautiske mil – eller, sagt med benevnelser som vi har lettere for å forholde oss til, fra 7,4 km til 22,2 km.

Bakgrunnen for det er selvfølgelig de økte truslene vi opplever i forbindelse med bl.a. frakt av olje fra Russland. Vi har i dag 200 slike transporter i året, men det kan øke sterkt i årene som kommer. Enkelte sier at om 5–15 år kan det bli fraktet så mye som 320 000 tonn olje langs norskekysten hver eneste uke. Vi kan få oljetankere i drift bare to mil utenfor kysten, og det er ingen betryggende avstand. Derfor er tilstøtningssonen også viktig. Det er også viktig at man så raskt som mulig setter i verk tiltak som seilingsleder, eventuelt også losing der det er behov for det.

Den største utfordringen vi står overfor på kort sikt, er slepebåtkapasiteten. Akkurat i dag har vi ingen båter som er sterke nok til å slepe vekk en stor oljetanker hvis den skulle komme i drift utenfor norskekysten. Kystlinjen fra Vardø til Stad er veldig lang, og responstiden er avgjørende hvis man skal unngå slike katastrofer.

I forbindelse med behandlingen av havmiljømiljømeldingen påpekte en samlet energi- og miljøkomite behovet for at slepebåtkapasiteten i Nord-Norge må styrkes, og Stortinget har fattet vedtak om at Regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett må fremme konkrete tiltak for å styrke denne kapasiteten.

Det er bra at vi nå får økt mulighet til å sette i verk tiltak ut til 22,2 km. Men det finnes også en internasjonal mekanisme for å beskytte sårbare hav- og kystområder mot trussel fra skipsfart. Gjennom FNs sjøfartsorganisasjon IMO kan Norge søke om å gjøre sårbare havområder til såkalte PSSA-områder – Particularly Sensitive Sea Areas, altså særskilt sensitive sjøområder.

Får et område PSSA-status, kan det iverksettes reguleringer også utenfor 12 eller 24 nautiske mil. Og man kan differensiere ut fra hvor farlige skipslastene er. PSSA-status er også en anerkjennelse av at et område har verdi og sårbarhet, og vil legitimere bruk av seilingsleder, krav til skipsdesign, losplikt, varslingsplikt osv. Kriteriene for å bli et PSSA-område er

• økologiske forhold, som går på sjeldenhet, unikhet, mangfold, grad av uberørthet osv.

• sosiale, kulturelle og økonomiske forhold, som økonomisk betydning av områdene, rekreasjonsmuligheter, turisme osv.

• vitenskapelige og pedagogiske forhold, at området har historisk verdi eller kan brukes som referanseområde

Områdene i Barentshavet fyller alle kriterier, og arbeidet med sektorkonsekvensutredningene i forbindelse med den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet vil gi oss ytterligere dokumentasjon som kan brukes.

Barentshavet er et av verdens rikeste matfat i form av fiskeriressurser, og har en tetthet og et mangfold av sjøfugl som knapt finnes andre steder. I tillegg kommer en bunnfauna som har vakt internasjonal oppsikt etter at man i fjor fant et dypvannskorallrev utenfor Røst.

Det er ikke mange PSSA-områder i verden i dag. Great Barrier Reef utenfor Australia var det første. Samferdselskomiteen besøkte Australia i vinter og så den imponerende forvaltningen av dette PSSA-området. En lignende forvaltning hadde vært mulig å etablere for Barentshavet. Andre PSSA-områder er Sabana utenfor Cuba og to områder som ble behandlet på siste møte i IMO, Florida Keys i USA og Malpelo Island utenfor Colombia.

SV er derfor svært glad for at Regjeringen har tatt initiativet til å søke IMO om å gjøre deler av Norskehavet, Barentshavet og vernesonene rundt Svalbard til et såkalt PSSA-område.

Jon Lilletun (KrF): Å sikre ei berekraftig utvikling for lufta, jorda og havet er ei viktig oppgåve. Også generasjonane etter oss må få gleda av og sjansen til å nyte ei rein luft og eit reint hav.

Dei norske havområda er i dag blant verdas rikaste og reinaste, men forureininga aukar. Vi har eit stort ansvar for å ta vare på våre kyst- og havområde med den fantastiske dyre- og fuglebestanden som lever der i dag. Det er Noreg sitt ansvar å forvalte desse ressursane på ein berekraftig måte, men det kan berre verte gjort i samarbeid med andre land og aktørar. Miljøutfordringane kjenner ingen grenser.

Kristeleg Folkeparti er svært oppteke av å verne miljøet langs kysten. Det er urovekkjande at atomavfall og skipslaster med store mengder olje og radioaktive stoff vert frakta nær vår norske kyst, og at det er ein auke av transporten av miljøfarleg last langs kysten. Berre i fjor passerte over 200 russiske oljetankarar og båtar med farleg og forureinande last langs norskekysten. Ein ny oljeleidning frå Sibir til Murmansk vil kunne auke oljetrafikken ytterlegare.

Uroa for ulukker med desse skipa skaper frykt for forureining av havet og kysten. Risikoen for ulukker er svært liten statistisk sett, men faren for forlis og ulukker er alltid til stades. Vi må ta med i risikovurderinga det faktum at norskekysten nordover vinterstid er eit av dei mest vêrharde områda i heile verda. Ulukkene med «John R.» og «Green Ålesund» og den katastrofale ulukka på spanskekysten nyleg viser kor viktig det er med god beredskap dersom ulukka skulle vere ute.

Regjeringa har føreslått ulike tiltak for å møte denne trugselen. Utvidinga av territorialfarvatnet frå 4 til 12 nautiske mil er eitt av desse tiltaka. Utvidinga av territorialfarvatnet er eit tiltak Kristeleg Folkeparti meiner er svært viktig, og eg er difor glad for at det er stor semje om utvidinga i Stortinget. Eg vil gje ros til Regjeringa for å ha fremja eit berekraftig og framtidsretta tiltak. Det er eit førebyggjande tiltak som er med på å tryggje kysten vår og det maritime miljøet, og er med på å bevare vår reine kyst og vårt rike hav.

Innanfor territorialfarvatnet har Noreg suverenitet, og farleg skipstrafikk kan verte tvinga til å segle lenger ut frå kysten. Ei utviding gjev betre moglegheit til kontroll av utanlandske skip. Endringa vil føre med seg at norske myndigheiter får høve til å peike ut seglingsleier i større avstand frå kysten for skip med stort skadepotensial. Noreg kan etablere påbodne skipsleier og trafikkseparasjonssystem.

Når det gjeld kysten rundt Svalbard, vil Kristeleg Folkeparti understreke at det er eit stort fleirtal i utanrikskomiteen som i denne saka ber om at utvidinga av aktuelle verneområde på Svalbard må skje samstundes med utviding av sjøterritoriet for å unngå at sjøområde mellom 4 og 12 nautiske mil vert opna for aktivitetar som ikkje er i samsvar med dei aktuelle verneformåla. Det er eit heilt sentralt punkt, som fleire høyringsinstansar har peika på.

Det er eit sterkt behov for å regulere atom- og oljetransportar, m.a. når det gjeld å avgjere kven som har ansvaret ved ulukker med slike skip. I samband med tiltak som kan styrkje vernet om miljøet langs kysten, ynskjer Kristeleg Folkeparti å vise til Innst. S. nr. 80 for 2001-2002, der ein samla utanrikskomite ber Noreg vere ein pådrivar i arbeidet internasjonalt med å gjere statar rettsleg og økonomisk ansvarlege som følgje av forureining over landegrensene. Ein samla komite bad Noreg vurdere om det kunne vere formålstenleg å fremje ein bindande konvensjon for miljø generelt. Målet må vere at prinsippet om at forureinar skal betale, òg skal gjelde for statar, ikkje berre individ og selskap.

Den internasjonale utviklinga pregar Noreg meir i dag enn før. Ikkje berre trugselen mot miljøet må møtast med både nasjonale og internasjonale tiltak, det gjeld òg kampen mot fattigdom, kriminalitet og narkotika. Kristeleg Folkeparti ser det difor som positivt at ei utviding av sjøterritoriet og etablering av tilstøytande sone vil gje større moglegheit til å hindre internasjonal narkotika- og menneskesmugling via sjøvegen. Såleis er vårt nasjonale tiltak med på å møte internasjonale utfordringar.

Ivar Kristiansen (H): Det er en samlet komite som står bak innstillingen i en stor og viktig sak for hele nasjonen, for norskekysten og for kontrollovervåking og beredskap. La meg bare få si at Heidi Sørensen selvfølgelig har helt rett når hun understreker hvor sårbart ethvert tenkelig miljø i og rundt Barentshavet og Norskehavet er med den utviklingen vi ser i skipstrafikken, som fører med seg økt risiko og trussel, men jeg tror samtidig det er viktig å understreke at man ikke møter denne utviklingen helt uforberedt, slik det kanskje kan gis et inntrykk av at man gjør. Samtidig er Norge nødt til å forholde seg til utviklingen som den kommer. Den må man forholde seg til gjennom de internasjonale organene som forvalter disse spørsmål, som Norge er så veldig avhengig av, jf. IMO, i alle de øvrige havområdene hvor Norge er en stormakt ute.

Samtidig vil jeg understreke at det er ingen tvil om at den formidable økningen av skipstransport gjennom Norskerenna, i og utenfor Norskehavet og i Barentshavet innebærer en økt risiko og trussel vi vil komme til å møte i tiden som kommer. Da er det også viktig at vi harmoniserer vår politikk med EUs, eksempelvis på definisjonen enkelt eller dobbelt skrog. Vi ser nå gjennom utviklingen på Snøhvit at slepebåtberedskapen langt på vei vil komme på plass på en tilfredsstillende måte, to slepebåter vil være på plass om ikke så altfor lang tid i dette området. Samtidig er det vel verdt å understreke at nå etableres det en overvåkingssentral i forståelse med Russland og det de kan og vil akseptere, altså i samarbeid med Russland, men selvfølgelig stasjonert på norsk side. Jeg tror det som også er viktig når vi diskuterer dette spørsmålet, og med de truslene som ligger her, er at vi ikke bare, slik alle talerne hittil har vært inne på, er forberedt, men at vi også definerer myndighet og ansvar, for hittil har det vært mye kluss i forbindelse med å definere ansvar ved skipsuhell. Her har vi en lang vei å gå fortsatt, men jeg føler at denne saken er med og legger trykk på det å definere ansvar ved uhell. Men i og med vårt nærvær gjennom utviklingen rundt Snøhvit må det være en oppgave også for Det norske storting å bidra til å delta i å sette en miljøstandard, en teknologisk standard, også i samarbeid med Russland, som jeg føler vi har en veldig god dialog med på mange andre områder. Da kan vi være med og få på plass bilaterale løsninger som også tar høyde for de skipsleder som skal kanalisere den økte trafikken. Denne faren føler jeg også at man langt på vei er i ferd med å unngå, og da får vi bare håpe at vi i og med økt styrke, økt beredskap, er med på å redusere den fremtidige trusselen til så langt ned mot minimum som det er mulig å nå.

Utenriksminister Jan Petersen: Det skal bare bli noen få bemerkninger. Jeg har lyst til å kvittere for det faktum at Odelstinget nå med stor tilslutning aksepterer og vedtar en sak som er av den største betydning for landet. Det er riktig som saksordføreren sier, at vi er en av de siste kyststater som gjør dette, men desto viktigere er det at vi nå får dette på plass, og jeg må derfor si at jeg er svært tilfreds med denne behandlingen. Dette er et viktig virkemiddel for å beskytte miljøet, men i likhet med representanten Lilletun har jeg lyst til å understreke at formålet er selvfølgelig langt mer enn å beskytte miljøet; det er også andre formål som blir godt ivaretatt med denne utvidelsen.

Når det gjelder beskyttelse av miljøet, har mye av debatten gått på det, mange ting ligger utenfor dette spørsmål som det nå inviteres til. Jeg skal derfor la de elementene ligge, selv om jeg jo uten videre er enig i viktigheten av disse andre elementene. Bare ett poeng, for ikke å skape misforståelser: De tilstøtende sonene, som ble nevnt i debatten, er nok dessverre ikke av dem som i miljøsammenheng vil være et virkemiddel. De har andre formål, men det understreker jo bare betydningen av nettopp å legge vekt også på andre virkemidler enn dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.