Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Karin Andersen (SV) [18:25:41] (ordfører for saken): En ny lov for arbeidsmarkedet i Norge til erstatning for sysselsettingsloven er en viktig sak. Dette er et lovverk på et område som er svært viktig, både for landet og for veldig mange mennesker hver eneste dag. Derfor er det viktig at dette lovverket hjelper Aetat med å fylle den viktige funksjonen den har, både på vegne av samfunnet og overfor enkeltmennesker.

Det er store endringer på gang på hele dette feltet. Litt utpå vinteren får vi en sak om sammenslåing av deler av eller kanskje hele Aetat, trygdeetaten og deler av sosialfeltet. Det kan jo borge for at det kan være noen endringer i alt underliggende lovverk som relaterer seg til disse sakene. Det har komiteen og Regjeringen tatt høyde for og sagt at det er det en åpning for å komme tilbake til. Det er det umulig å overskue i dag. Det må vi ta når alt ligger til rette. Men Regjeringen har forsikret oss om at de endringene som den har foreslått nå, ikke skal vanskeliggjøre det arbeidet.

Det meste av det som Regjeringen har lagt fram, har fått tilslutning i komiteen. Men det er noen forhold som et flertall har hatt et annet syn på. Jeg skal redegjøre for dem, men også for noe av det vi er enige om.

Jeg mener at noe av hovedgrepet som er gjort i det nye lovforslaget, er å gi den enkelte rett til en skriftlig behovsvurdering. Den skal inneholde hvilke av Aetats tjenester som vedkommende kan ha bruk for for å ha sjanse til å få og beholde en jobb. Det er svært viktig. Imidlertid gir ikke denne behovsvurderingen noen rett til tiltak. Men man må normalt forutsette at Aetat skal ha som mål at vedkommende faktisk blir tilbudt de tiltakene som skal stå i en slik behovsvurdering.

Alle mener at dette skal evalueres. Flertallet i komiteen mener at denne evalueringen må komme kjapt, for det er veldig viktig at dette ikke blir en slags papirbestemmelse, altså at en har rett til å få et papirark som det står noe på, men at det ikke er noe mer enn det. Jeg tror det vil virke veldig negativt hvis vi ender opp med det, at det blir en type individuelle planer som bare er en rett til å få en skriftlig vurdering og ikke noe mer. Poenget må jo være at Aetat med det virkemiddelet de nå får, faktisk greier å systematisere jobben sin overfor den enkelte på en bedre måte enn det de har gjort fram til nå.

Det har vært en debatt i forbindelse med denne proposisjonen om det er flere som skal ha en type rett knyttet til tjenester fra Aetat. Et flertall i komiteen peker på at det kan være riktig at flere skal ha en slik rett. Det er pekt på flere grupper, f.eks. ungdom og langtidsledige som går ut av dagpengeperioden. Det har også vært pekt på yrkeshemmede som har en type rett når de først blir vurdert, men spørsmålet er om dette skal forsterkes. Flertallet tar ikke opp dette i denne innstillingen, men viser både til budsjettet og til den større saken om en eventuell sammenslåing av etatene.

Formålet har vært diskutert, og flertallet i komiteen har ønsket at anti-diskriminering skal inn i formålet i loven. Vi har funnet det underlig at Regjeringen, regjeringspartiene og Fremskrittspartiet i utgangspunktet ikke har vært enig i dette. Det har forundret meg veldig, fordi Regjeringen ellers har nedsatt utvalg nettopp fordi det foregår diskriminering i arbeidslivet, og også opprettet et felles håndhevingsapparat fordi det foregår diskriminering i arbeidslivet – og vi vet at det er i arbeidslivet mye diskriminering foregår. Derfor har det vært helt naturlig for flertallet at anti-diskriminering burde stå i formålet.

Det har også vært problematisert at Aetat skulle ha oppgaver som i seg sjøl skulle diskriminere. Og det må jeg si vi er veldig forundret over, fordi Aetats oppgaver er å bøte på at noen ikke er likestilt i arbeidsmarkedet. Det er hele hensikten med Aetats oppgaver.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [18:31:33]: Arbeidarpartiet ser at det er behov for å revidere lovgjevinga innafor arbeidsmarknadstenestene. Me er også tilfredse med at forslaget framleis gjev heimel til at det skal vere ein offentleg arbeidsmarknadsetat som skal ha ansvar for å gjennomføre arbeidsmarknadspolitikken. Eg har også registrert at bistand til både arbeidssøkjar og arbeidsgjevar er nemnt særskilt. Og det er etter vår meining bra.

Slik me ser det, er dette dei viktigaste premissane i lova, og vidare ei viktig presisering, nemleg at ein skal vidareføre føresetnaden om å førebyggje og dempe skadeverknaden av arbeidsløyse. Dette er viktige signal i forhold til den nasjonale arbeidsmarknadspolitikken som ein forventar skal bli ført. I juni i år behandla Stortinget St.meld. nr. 19 for 2003–2004, og eg ser desse signala i forhold til kva Stortinget elles slutta seg til av føringar i den saka.

Departementet skriv i proposisjonen under punkt 5.3 at føremålsbestemminga ikkje er meint å skulle angje innhaldet i velferdspolitikken, og at det derfor ikkje er behov for å seie noko meir om arbeidslinja enn det som ligg i forslaget. Det kan eg forstå og akseptere ut frå det faktum at verkemidla og politikken kan og må variere ut frå det behovet som arbeidsmarknaden stiller. På denne bakgrunnen meiner Arbeidarpartiet at innhaldet i sjølve tekstforslaget tek i vare det grunnleggjande behovet me har for å sikre politisk styring og kontroll med arbeidsmarknadspolitikken ved å fortsetje den tradisjonelle linja med at dette er eit offentleg ansvar.

I dag er det nok fornuftig at Aetats ulike brukargrupper ikkje er definerte slik m.a. Rikstrygdeverket i sitt høyringssvar til departementet har meint at dei burde definerast. Eg ser likevel at det kan vere fornuftig å lovfeste rettar for enkelte grupper, som yrkeshemma, langtidsledige og ungdomar, utover det som gjeld i dagens lover og forskrifter. Me vil ikkje ta stilling til eller foreslå dette no, men varsle at ein vil kome tilbake til dette spørsmålet i samband med behandlinga av saka om ei ny arbeids- og velferdsforvaltning.

Når det gjeld forslaget om rett til behovsvurdering, har det fleire sider. Sjølve innhaldet i tanken bak forslaget, nemleg at alle skal ha rett til ei rask avklaring av situasjonen sin, er bra. Slik eg forstår det, har Aetat allereie i dag ein slik praksis, som i stor grad varetek dette omsynet. Men det er viktig å vere klar over at ei slik avklaring ikkje utløyser nokon rett utover det at Aetat må forplikte seg til ein konkret innsats eller ei form for service. Eit fleirtal i komiteen ber om at ordninga blir evaluert etter eitt år, for å sjå om ordninga er funksjonell og verkar etter intensjonen.

Når det gjeld Rådet for Aetat, er det nok rett at rådet ikkje har fungert optimalt. Men det inneber etter vår meining ikkje at rådet skal eller bør leggjast ned. Eg vil også vise til, som det står i innstillinga, at det går fram av ILO-konvensjon nr. 88 at det skal etablerast eit samarbeid med arbeidslivets partar gjennom rådgjevande komitear. Derfor må me leggje forholda til rette for at rådet skal bli betre og fungere meir i tråd med dette. Eg vil peike på at Arbeidarpartiet meiner at dette m.a. kan gjerast ved at Rådet for Aetat får uttalerett til styringsbrevet frå Arbeidsdirektoratet.

Hans Kristian Hogsnes (H) [18:36:25]: Denne proposisjonen inneholder et forslag til ny lov som skal erstatte tidligere lov av 27. juni 1947 nr. 9 om tiltak for å fremme sysselsettingen. Det har lenge vært behov for en fullstendig revisjon av sysselsettingsloven, fordi den på flere punkter er lite tidsmessig. Senest ved behandling av Ot.prp. nr. 70 for 2001–2002 om Aetats organisering ble dette varslet.

I denne saken foreslås det en generell modernisering av loven. Det er lagt vekt på å klarlegge de ulike aktørenes rettigheter og plikter for å styrke brukernes reelle rettssikkerhet. Samtidig foreslås det en presisering i forhold til enkelte av forvaltningslovens saksbehandlingsregler.

De største endringene fra gammel lov er nettopp at Aetats plikt til å gi service tydeliggjøres. Videre klargjøres Aetats hovedoppgaver i en egen paragraf. Det foreslås at Aetats registrering av arbeidssøkere, avklaring av arbeidssøkernes kompetanse og vurdering av behov for tjenester reguleres i loven.

Aetats forpliktelse til å sikre brukermedvirkning lovfestes. Forholdet til forvaltningsloven presiseres. Tidligere lov regulerte i egen bestemmelse Aetats rett til å nekte arbeidsgivere som ikke lenger fylte rimelige krav, registrering eller andre tjenester. Denne bestemmelsen foreslås nå fjernet.

Videre er det verdt å nevne at lovforslaget viderefører reglene om plikt til å melde ledige stillinger til Aetat. Ved masseoppsigelser foreslås det å reservere meldeplikten for tilfeller der arbeidstiden i mer enn fire uker innskrenkes til under 50 pst. Dette er en reduksjon fra tidligere bestemmelse, hvor det var en innskrenkning til under 30 timer.

Det er også grunn til å merke seg at begrepene «privat arbeidsformidling» og «utleie av arbeidskraft» foreslås definert i lovteksten. Videre foreslås tidligere bestemmelser om å kreve at formidlings- og utleievirksomhet skal registreres som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, eller få garanti opphevet.

Oppsummert vil jeg understreke at det er viktig å foreta en modernisering av lovteksten. Det foreslås ikke de store forandringene, men loven forenkles en hel del. I tillegg forsterkes Aetats plikt til individuell oppfølging, og kravene, som tidligere har vært mest å sammenligne med sandpåstrøing i forhold til private formidlere, fjernes.

Jeg finner også grunn til å vise til at det er bred enighet i denne salen om å bekjempe arbeidsledigheten. Det er grunn til å peke på en positiv utvikling på arbeidsmarkedet som bedrer mulighetene for et inkluderende arbeidsliv. Aetat har en sentral rolle i gjennomføring av arbeidsmarkedspolitikken, og jeg vil minne om at Aetat er styrket med midler tilsvarende nær 700 årsverk i perioden 2003–2005. Samlet sett er dette den største ressurstilførselen til Aetat på mange år. Jeg vil peke på at det legges stor vekt på å styrke Aetat for å gi arbeidssøkere bedre veiledning og oppfølging. Det er viktig å sikre god innsats, slik at personer som er avhengige av midlertidige trygdeytelser eller sosialhjelp, kan bli selvforsørget gjennom ordinært arbeid.

Jeg vil på dette grunnlaget anbefale lovforslaget vedtatt, med de endringene som fremgår av forslagene nr. 1, 2 og 3, som jeg har æren av å fremme på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, samt forslag nr. 4, som fremmes på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Hans Kristian Hogsnes har tatt opp de forslag han refererte til.

Torbjørn Andersen (FrP) [18:40:19]: Fremskrittspartiet vil i det alt vesentlige kunne gi sin tilslutning til denne lovrevisjonen som vi i dag behandler, der gjeldende sysselsettingslov skal erstattes av en helt ny arbeidsmarkedslov.

Selve endringene i den nye arbeidsmarkedsloven i forhold til gjeldende sysselsettingslov er imidlertid mindre omfattende, slik jeg ser det. I alt vesentlig videreføres mye av innholdet i gjeldende sysselsettingslov i den nye arbeidsmarkedsloven. Loven skifter navn, men skifter i noe mindre grad innhold.

Fremskrittspartiet har merket seg at selve oppbyggingen og organiseringen av Aetat ikke drøftes i proposisjonen, og at dagens struktur på Aetat videreføres i arbeidsmarkedsloven. I den nye arbeidsmarkedsloven vil Aetats oppgaver, slik de er etter sysselsettingsloven i dag, bli videreført; Aetats viktigste oppgaver blir fortsatt å hjelpe arbeidssøkere med å få jobb, hjelpe arbeidsgivere med å få arbeidskraft samt dempe skadevirkningene av arbeidsledighet, bl.a. gjennom virkemidler i form av ulike arbeidsmarkedstiltak.

Fremskrittspartiet er imidlertid enig i at det er riktig og viktig at den nye loven på en tydeligere måte enn gjeldende sysselsettingslov skal gi Aetat en lovfestet plikt til å yte bedre brukerservice, og at brukernes rettigheter skal klargjøres bedre. I den nye arbeidsmarkedsloven videreføres også den praksis at de årlige bevilgningene over statsbudsjettet blir avgjørende for omfanget og dimensjoneringen av arbeidsmarkedstiltakene. Slik sett er arbeidsmarkedspolitikken i betydelig grad også påvirket av den årlige budsjettprioritering i tillegg til de rent lovregulerte forholdene.

La meg få nevne at Fremskrittspartiet ønsker et fritt og selvregulerende arbeidsmarked og arbeidsliv. Jeg er av den oppfatning at intensjonen om et velfungerende, fleksibelt og robust norsk arbeidsmarked best kan oppnås uten en for rigid lovregulering av alle forhold i arbeidslivet og i arbeidsmarkedet. Betingelser, avtaler som regulerer forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, bør i større grad overlates til partene i arbeidslivet, slik å forstå at den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver må kunne inngå individuelle arbeidsavtaler vedrørende f.eks. arbeidstid, overtidsarbeid og arbeidsbetingelser for øvrig på et friere grunnlag enn hva lovverket tillater i dag.

Fremskrittspartiet mener også at det norske arbeidsmarkedet på sikt er best tjent med en økende grad av fleksibilitet i forhold til f.eks. arbeidstid, arbeidsavtaler, privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft. En framtidsrettet og moderne norsk arbeidsmarkedspolitikk er viktig for å skape et mer robust og konkurransedyktig norsk næringsliv og arbeidsliv – dette fordi Norge har svært begrensede muligheter til å melde seg ut av den sterkt økende globaliseringen. Fremskrittspartiet har derfor liten sans for de begrensninger denne arbeidsmarkedsloven inneholder vedrørende privat arbeidsformidling og utleie av arbeidskraft, jf. § 26 om privat arbeidsformidling og § 27 om utleie av arbeidskraft.

Jeg kan slett ikke se noen avgjørende argumenter for de begrensninger innen privat arbeidsformidling og -utleie som disse to paragrafene inneholder. Totalt sett vil det norske arbeidsmarkedet være best tjent med færrest mulige lovbegrensninger på begge disse områdene som jeg her viser til. Jeg vil derfor presisere at Fremskrittspartiet følgelig vil stemme imot hele § 26 om privat arbeidsformidling og imot hele § 27 om utleie av arbeidskraft – dette fordi vi mener at det ikke er noe presserende behov for slike reguleringer i lovs form på disse områdene, og at disse paragrafene er uheldige dersom intensjonen, en mer effektiv arbeidsformidling, og målsettingen, et selvregulerende og fleksibelt arbeidsliv, skal oppnås.

Jeg vil derfor avslutningsvis be presidenten om å legge opp voteringen på en hensiktsmessig måte vedrørende Fremskrittspartiets synspunkter på dette området.

Helt til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Torbjørn Andersen har tatt opp det forslag han refererte til.

Pål Kårbø (KrF) [18:45:40]: Deltaking i arbeidslivet er den viktigaste sikringa for sosial inkludering og mot fattigdom. Eit inkluderande arbeidsliv som hindrar at menneske vert utstøytte, er difor viktig.

For Kristeleg Folkeparti er det eit overordna mål å redusera arbeidsløysa og leggja til rette for eit arbeidsliv med plass til alle. Det er difor gledeleg å registrera ei positiv utvikling på arbeidsmarknaden generelt og arbeidet med eit inkluderande arbeidsliv spesielt.

Aetat har ei sentral rolle i høve til å redusera arbeidsløysa, særleg når det gjeld personar som har vanskar i høve til arbeidsmarknaden. Difor har Samarbeidsregjeringa gjennomført den største ressurstilførselen til Aetat på mange år, med om lag 560 nye årsverk. Utover dette kjem tilleggsløyving og rammeoverføring frå trygdeetaten i 2004. I alt 160 stillingar er difor overførte til Aetat i samband med at yrkesretta attføring vart samla i Aetat.

Dette har gitt grunnlag for å styrkja rettleiinga og gi tettare oppfølging av arbeidssøkjarane. Men vi må ta fleire grep:

• For det første må vi sikra gode tenester, slik at personar som er avhengige av førebelse ytingar eller sosialhjelp, kan verta sjølvforsørgde gjennom arbeid.

• For det andre må vi leggja til rette for at Aetat kan vidareutviklast som ein etat med god service til brukarane.

• For det tredje må vi sikra at dei som treng bistand i arbeidssøkingsprosessen, får tilbod om aktiv oppfølging frå Aetat.

• Og for det fjerde må vi sikra eit lovverk som er i samsvar med dagens behov, som styrkjer rettstryggleiken, og som klargjer dei ulike aktørane sine rettar og plikter.

Dei tilrådde endringane i arbeidsmarknadslova som vi no debatterer, legg til grunn nettopp dette. Ikkje minst har vi tru på at kravet om skriftleg behovsvurdering av alle arbeidssøkjarar vil medverka til betre og meir treffsikre tiltak, ikkje minst fordi arbeidssøkjaren gjennom dette får høve til å medverka og påverka.

Arbeidsmarknadstiltak vil framleis vera eit viktig verkemiddel overfor utsette grupper i arbeidsmarknaden. Men Kristeleg Folkeparti trur ikkje det er rett å innføra garantiar eller lovfesta rettar for ei eller fleire grupper ledige. Vi veit at behovet for aktuelle prioriteringar vil og bør variera med tida. Vi meiner difor det er svært viktig å ha fleksibilitet i lovverket som gir rom for å følgja utviklinga i arbeidsmarknaden. Det sikrar kvalitet og tidsmessig tilpassa tenester i tråd med dei arbeidslause sine behov.

I dagens situasjon er det etter vår oppfatning særleg behov for å prioritera grupper som yrkeshemma, langtidsledige og ungdommar. Det er likevel ikkje sikkert at det er desse gruppene som har størst behov for bistand i morgondagen. Men behovet for å prioritera dei yrkeshemma vil mest sannsynleg vera permanent for Aetat. Det er difor òg i tråd med Kristeleg Folkeparti sine prioriteringar.

Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet vil ha ein diskrimineringsparagraf inn i lova. Kristeleg Folkeparti meiner at dette er å blanda korta.

Lat det vera klart: Kristeleg Folkeparti er imot alle former for diskriminering, òg i arbeidslivet. Men dette må ikkje forvekslast med forskjellsbehandling eller særbehandling. Arbeidsmarknadspolitikken er i stor grad basert på positiv særbehandling av grupper som står svakt på arbeidsmarknaden. Særbehandling vert gitt i form av prioritering av ulike målgrupper, slik som f.eks. innvandrarar eller ungdommar.

Ei innføring av ein diskrimineringsregel i arbeidsmarknadslova er ikkje kurant, og det vil vera viktig å ha grundige vurderingar av kva presiseringar og avgrensingar som må gjerast for å vidareutvikla dagens arbeidsmarknadspolitikk.

Kristeleg Folkeparti meiner at den diskrimineringa det i praksis er snakk om på dette området, er teken vare på gjennom det lovverket som forpliktar arbeidsgivaren til å sjå til at det ikkje skjer diskriminering ved tilsetjingar og i arbeidslivet elles.

Aetat bør heller ikkje tilleggjast kontrolloppgåver knytte til regelverk som ligg til andre forvaltingsorgan. Det gjeld både diskriminering og kontrollfunksjon for å verna arbeidssøkjarar mot sosial dumping og useriøse arbeidstilhøve. Dette åtvarar også Aetat sterkt imot.

Kristeleg Folkeparti vil halda fast på at Aetat skal vera ein tenesteytar for dei arbeidssøkjande og ikkje byggja opp funksjonar som overlappar oppgåver i andre organ.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [18:50:33]: Senterpartiet meiner at det er stadig nødvendig å fokusera på modernisering, effektivisering og fornying. Men då må dei tiltaka som blir sette i verk, vera til det betre.

Eg er einig i saksordføraren si understreking av dei områda der komiteen står saman med departementet. Det går òg fram av innstillinga på kva område det er delte meiningar i komiteen.

Men eg har lyst til å streka under nokre få punkt. Senterpartiet ynskjer eit forsterka engasjement mot arbeidsløyse og mot sosial dumping. Vi er då vare for alle dei forslaga som kjem, og som vil bidra i så måte. Difor synest vi det er verdt å følgja opp at Rikstrygdeverket meiner at yrkeshemma skal synleggjerast betre i lova. Difor synest vi det er viktig å ha antidiskrimineringsreglar inn i lova. Difor synest vi òg det er viktig at det er ein person i Aetat som har ansvaret for den enkelte arbeidssøkjaren. Vi synest òg det er klokt at rådet består, altså at vi har eit partssamansett utval inntil ei ny organisering av arbeids- og velferdstenestene er oppretta.

Så kjenner vi ein sterk frustrasjon i forhold til det som her er føreslått når det gjeld varslingsplikt ved masseoppseiing. Skal det vera slik at Aetat i ei tid der talet på delstillingar aukar kraftig, berre skal ha fokus på dei som har minst 50 pst. stilling? Det er vi djupt ueinig i. Aetat skal ha eit breiare fokus.

I tråd med vårt engasjement mot sosial dumping synest vi at det er veldig viktig å få på plass ei godkjenningsordning eller andre krav som er eigna til å sikra seriøsitet i arbeidsutleigebransjen. Eg må nok seia at i forhold til dei debattane som vi hadde i vår på akkurat det punktet, har dette behovet forsterka seg over sommaren.

Så til slutt: På tampen av komitebehandlinga vart det reist ei problemstilling som ingen av oss har omtalt i innstillinga, og det er det som står under punkt 9.1.5, som gjeld spesielle reglar for formidling av sjøfolk. Det er ILO-konvensjon nr. 179 som gjer det nødvendig. Departementet seier der at dei vil føreta ei forskriftsfesting. Eg vil berre be statsråden stadfesta at han kjem til å utarbeida ei slik forskrift i samråd med aktuelle organisasjonar både på arbeidstakar- og arbeidsgjevarsida.

Statsråd Dagfinn Høybråten [18:54:56]: Utgangspunktet for forslaget til lov om arbeidsmarkedstjenester er å rydde opp i dagens lovgivning, som er lite tidsmessig, dvs. som på en del punkter ikke er i samsvar med dagens praksis og oppfatninger. Både i Ot.prp. nr. 70 for 1998-1999 og i Ot.prp. nr. 70 for 2001-2002 ble det varslet en full gjennomgang av dagens lov, som er fra 1947.

Lov om arbeidsmarkedstjenester er et forslag til en relativt liten lov. Det dreier seg likevel om en viktig lovrevisjon. Loven gjelder en landsdekkende og for mange brukere svært betydningsfull etat, nemlig Aetat.

Jeg er glad for at det er stor grad av enighet om de viktigste prinsippene i lovforslaget. Jeg har, foruten komiteens konkrete merknader til selve lovforslaget, lagt merke til komiteens henvisning til Rattsø-utvalgets innstilling til ny arbeids- og velferdsforvaltning. I likhet med komiteen er jeg innforstått med at det kan og vil bli behov for å endre så vel denne loven som andre lover når Stortinget får saken til behandling. Det har likevel vært viktig å få vedtatt forslaget til ny lov om arbeidsmarkedstjenester nå. For det første kan det gå noe tid før ny arbeids- og velferdsforvaltning blir etablert, og for det andre inneholder dette lovforslaget bestemmelser som også må vurderes videreført innenfor rammen av en slik ny modell. Tilslutningen i innstillingen til slike forslag gir oss anledning til å få prøvd ut nye tiltak i praksis og få en tilbakemelding fra brukerne.

Jeg ser også av komiteens innstilling, til tross for ulike oppfatninger om virkemidler, at man gir uttrykk for høye ambisjoner i forhold til det som er uttrykt i lovens formålsbestemmelse, et inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Disse mål er det bred politisk enighet om i Norge.

De viktigste fornyelsene i lovforslaget er at det er lagt vekt på å styrke brukernes rettssikkerhet og innflytelse. Det foreslås innført en rett for den enkelte bruker av Aetat til å få vurdert sitt behov for arbeidsmarkedstjenester, og det foreslås en bestemmelse som skal sikre at brukerne gis medvirkning ved planlegging og evaluering av Aetats tjenester.

Samtidig gjør loven en viktig opprydning og forenkling i dagens regelverk. Det gjelder bl.a. rekkevidden av forvaltningslovens saksbehandlingsregler for avgjørelser om arbeidsmarkedstiltak, der det nå blir en større klarhet i når Aetat skal følge forvaltningslovens saksbehandlingsregler, herunder reglene om begrunnelsesplikt og klagerett.

I sum gir lovforslaget et betydelig enklere og klarere regelverk for Aetats tjenester, samtidig som brukerperspektivet blir styrket.

Lovforslaget gir et bedre utgangspunkt for de lovendringer som det senere vil bli behov for som følge av arbeidet med en ny og mer samlet arbeids- og velferdsforvaltning.

La meg kort gå inn på noen av de viktigste punktene i forslaget.

Det foreslås innført en rett for den enkelte arbeidssøker til å få vurdert sitt behov for tjenester. Vurderingen vil angi om arbeidsformidling, veiledning, kvalifisering eller andre av arbeidsmarkedsetatens virkemidler er nødvendige og hensiktsmessige for at arbeidssøkeren skal få bedret sine muligheter på arbeidsmarkedet. Vurderingen skal gis skriftlig og vil danne grunnlag for en tydeligere avklaring av etatens service. Jeg er glad for at komiteen har pekt på at dette må følges opp. Jeg vil sørge for at evaluering blir gjennomført, slik det er framholdt i debatten.

Stortinget har tidligere bedt om at brukermedvirkning sikres i Aetat. Etaten har på denne bakgrunn allerede gjennomført systematisk brukermedvirkning gjennom et sentralt brukerforum og gjennom lokale brukerfora i alle fylker i landet. Med lovforslaget vil brukermedvirkning nå sikres i lov.

Det foreslås å oppheve dagens lovbestemte plikt til å ha et råd for Aetat. Det er ikke naturlig at det bindes opp i lov hvilke former kontakten mellom Aetat og arbeidslivets parter skal ha. Dette bør Aetat i samarbeid med partene fortløpende vurdere.

Det foreslås å oppheve kravet om at virksomhet som driver privat formidling og utleie av arbeidstakere, skal registreres som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, alternativt at virksomheten stiller garanti. Dette kravet ble innført i 1998 med formål å sikre seriøsitet i disse bransjene. Bakgrunnen for at kravet nå foreslås opphevet, er en faglig vurdering av at kravet ikke fungerer etter sitt formål.

Regjeringen foreslo å fjerne dagens bestemmelse om at arbeidssøker eller arbeidstaker som ikke fyller «rimelige krav i samband med formidlingen» kan bli nektet bistand fra Aetat, dvs. bli utelukket fra tjenestene. Bestemmelsen ble opprinnelig tatt inn som en ordens- og disiplinærregel. I praksis er den også blitt benyttet bl.a. overfor arbeidsgivere som det kan dokumenteres driver ulovlig virksomhet.

Jeg tar til etterretning at komiteen mener det fortsatt er behov for en slik bestemmelse. Jeg har også merket meg at Stortinget mener bestemmelsen skal kunne brukes overfor arbeidstakere og bedrifter som ikke fyller rimelige krav som Aetat stiller i forbindelse med sine tjenester.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:00:14]: Eg har eit spørsmål knytt til punkt 10, om sanksjonar. Det finst i dag firma som nektar tilsette å organisere seg. Det finst kanskje òg firma som betaler t.d. overtid med varer, eller dei betaler ei løn som ligg langt under det som er tariff-festa. Mitt spørsmål til statsråden blir: Vil slike firma kunne hevde at dei driv såkalla lovleg verksemd, slik § 2 gjev til kjenne som føresetnad for bistand frå Aetat, og kan eventuelt Aetat nekte å skaffe arbeidskraft til bedrifter som t.d. bryt arbeidsmiljølova og gjeldande tariffavtaler?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:01:22]: Etter min oppfatning omhandler § 2, om lovens virkeområde, i prinsippet det samme som det flertallet er ute etter i forslaget til § 28, om utestengning med utgangspunkt i at det er ulovlige handlinger eller ulovlig virksomhet som rammes. Jeg har merket meg at flertallet mener at bestemmelsen om nektelse av bistand skal kunne brukes overfor arbeidstakere og bedrifter som ikke fyller rimelige krav Aetat stiller i forbindelse med sine tjenester, herunder bl.a. ved sosial dumping og useriøse arbeidsforhold. Og der det foreligger klare lovbrudd, er det klart at vilkårene for en slik bruk må være til stede.

Torbjørn Andersen (FrP) [19:02:40]: Jeg må si at jeg finner det noe underlig at man har behov for å lovbestemme at det er ulovlig for private arbeidsformidlere å kunne ta seg betalt for en formidlingstjeneste overfor en arbeidssøker. Og jeg må si at jeg også anser de begrensninger loven hjemler vedrørende utleie av arbeidskraft, som noe merkelige. Mener virkelig statsråden at disse lovbegrensningene som han her viser til med hensyn til privat arbeidsformidling og utleie av arbeidstakere, er noe som styrker innsatsen for å formidle ledig arbeidskraft, eller styrker mulighetene for å skape et mer fleksibelt og selvregulerende arbeidsliv?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:03:38]: Jeg mener vel at den som vil endre rettstilstanden, er den som bør begrunne hva som er tungtveiende grunner for å gjøre det. Etter min oppfatning er fjerning av vilkåret om at det ikke kan kreves betaling fra arbeidssøkende ved privat arbeidsformidling, ikke tilstrekkelig begrunnet, og dersom man skulle gå inn på det, måtte man etter mitt syn gjøre en nærmere utredning av hvilke effekter det ville ha. Det er ikke gjort. For øvrig definerer lovforslaget begrepene «privat arbeidsformidling» og «utleie av arbeidstakere» i lovteksten, og definisjonene viderefører dagens rettstilstand med hensyn til hvem som omfattes av regelverket.

Karin Andersen (SV) [19:04:37]: Det er to forhold jeg har behov for å spørre statsråden om.

Det ene gjelder verbalforslaget fra flertallet der man ber Regjeringen «fremme forslag om retningslinjer, godkjenningsordninger eller andre krav som er egnet til å sikre seriøsitet i arbeidsutleiebransjen». Vi vet at det foregår sosial dumping i Norge i dag, og vi vet at de som er mest utsatt for det, er folk som har dårlig tilknytning til arbeidsmarkedet, som er arbeidsledige og på desperat jakt etter jobb. Og da er det jo viktig at vi går inn og sikrer seriøsitet i de bransjene, særlig fordi servicenæringen sjøl har bedt om det. De har god kjennskap til dette og vet at det innenfor disse bransjene er en del useriøse aktører. Så det er vanskelig å forstå hvorfor Regjeringen ikke imøtekommer det.

Det andre spørsmålet er knyttet til at Aetat skal formidle kunnskap om rettigheter til utdanning. Og jeg syns at det lover litt dårlig med tanke på å få en utredning om en stor etat der folk skal kunne gå inn én dør og få greie på alt de kan hjelpe seg med når de er utenfor arbeidslivet. Hva er grunnen til at statsråden er så redd for at Aetat skal ha plikt til å informere godt om de rettigheter folk har til utdanning?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:06:09]: Det er vel ikke slik at statsråden er redd for at Aetat skal informere godt om andre etaters tilbud og om rettigheter i lovverket som forvaltes av andre enn Aetat. Det spørsmålet her gjelder, er jo om det skal lovfestes som en plikt for etaten i forhold til de hovedoppgaver som Aetat må ha. Og det er en annen diskusjon. Jeg mener at en helhetlig tilnærming til informasjon overfor de gruppene det gjelder, er viktig, selv om man ikke nødvendigvis skriver det inn her.

Når det gjelder tiltak mot sosial dumping, så er det etter min oppfatning et veldig viktig anliggende. Jeg mener at vi har en rekke tiltak som nå er iverksatt. Vi ser at virkemidlet allmenngjøringsloven nå er tatt i bruk, og jeg mener at før man går inn på nye tiltak, bør man i samarbeid med arbeidslivets parter vurdere hvordan de tiltakene vi allerede har iverksatt, fungerer.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:07:42]: Det er mogleg at eg var ein smule uoppmerksam, men i innlegget mitt bad eg statsråden om å stadfesta at han når det gjeld formidling av sjøfolk, vil utarbeida ei forskrift i samråd med dei organisasjonane det gjeld. Eg gjentek det no, slik at han får moglegheit til å stadfesta det.

Dette lovforslaget vart lagt fram den 16. april i år. Etter det har vi fått EØS-utvidinga, og vi ser allereie konsekvensane i forhold til arbeidsinnvandring og i forhold til formidling av utanlandsk arbeidskraft. Ja, vi har fått allmenngjering på sju landanlegg, men det går vel ei stund før det blir snakk om allmenngjering på fleire arbeidsplassar. Og her har altså både arbeidstakarorganisasjonar, UDI og Servicebedriftenes Landsforening bedt om at dei krav som i dag vert stilte til firma som driv utleige, ikkje blir fjerna. Korleis kan det ha seg at Regjeringa held fast ved det?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:09:09]: La meg først si at representanten Meltveit Kleppa ikke var uoppmerksom. Jeg tok ikke opp dette spørsmålet i mitt innlegg, men jeg kan bekrefte at jeg har merket meg det flertallet i komiteen skriver i sine merknader, og vil arbeide med en oppfølging av det.

Når det gjelder tiltakene i forbindelse med EØS-utvidelsen, har vi iverksatt den overgangsordningen som er vedtatt av Stortinget, og følger opp den. Vi har sett at allmenngjøringsloven, som ble vedtatt tidlig på 1990-tallet i forbindelse med inngåelsen av selve EØS-avtalen, fungerer etter sin hensikt. Jeg har til hensikt å følge dette feltet tett og har etablert et nært samarbeid med partene i arbeidslivet, og vil drøfte konsekvensene av EØS-utvidelsen og behovet for eventuelt andre tiltak og virkemidler med partene allerede i et møte i Arbeidslivspolitisk råd denne måneden.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [19:10:37]: Av og til kan me lese i media om at tilsette i Aetat til tider blir utsette for trugsmål og anna trugande oppførsel frå arbeidssøkjarar. Dette kan t.d. vere trugsmål som ikkje blir råka av dagens straffelovgjeving. Slik eg forstår den gjeldande sysselsetjingslova, har ho i seg vedtak som tilseier at Aetat faktisk kan nekte å hjelpe menneske som utøver slike trugsmål mot arbeidstakarar i Aetat.

Mitt enkle spørsmål blir da: Kvifor vil ikkje departementet vidareføre dette vedtaket, slik eg har forstått at også Aetat har bedt om i si høyringsutsegn til lova?

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:11:58]: Trussel mot offentlig tjenestemann er ulovlig og straffbart i Norge, uansett hvilken etat vedkommende tjenestemann eller -kvinne representerer. Det strafferettslige vernet står der uavhengig av hvordan denne lovgivningen er regulert i forhold til Aetat spesielt. Jeg vil si at det rettsvernet er viktig, og det er viktig at den type handlinger følges opp. Men det er etter mitt syn først og fremst et spørsmål om strafferettslige reaksjoner og ikke et spørsmål om tjenester i forhold til Aetat, selv om det også kan være en sammenheng mellom disse tingene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin Andersen (SV) [19:13:23]: Jeg må si at jeg synes ikke statsråden svarer særlig godt i forhold til Aetat og informasjon om rettigheter til utdanning, for det er ingen som har foreslått lovfesting av dette. Det er rett og slett en politisk understreking fra et flertall i komiteen som sier at dette er viktig. Det er kjempeviktig at man har en bred forståelse av dette når man skal lage en stor etat der folk skal kunne gå innenfor én dør og få informasjon og bistand på de områdene de trenger. Da virker det veldig underlig at man på en måte prøver å skyve dette temaet vekk, for det er jo så utrolig viktig for veldig mange av de arbeidsledige at de får utdanning. Så det er underlig at man inntar en sånn holdning.

Så til dette med sosial dumping. Ja, det er riktig at det på en del områder er allmenngjort tariffavtaler, og SV anbefaler det sterkt. Det er et godt virkemiddel, men det har ikke skjedd på noen av de områdene som jeg refererte til i mitt innlegg, nemlig servicesektoren. Servicenæringa sjøl har bedt Stortinget og Regjeringen om å vurdere noen tiltak for å sikre seriøsitet i denne bransjen. Statistikken viser også at det er her folk blir syke og uføretrygdet. Det er tøffe forhold i den bransjen, og de rekrutterer også veldig mange av dem som er ut og inn av arbeidsmarkedet på usikre ansettelsesforhold. Jeg må si at jeg er bekymret over at man ikke ser det og ikke engang er villig til å vurdere slike tiltak for å sikre en bransje der de mest utsatte jobber.

Så er jeg litt i stuss om Fremskrittspartiets stemmeforklaring her i stad. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at forslaget fra flertallet til § 26 annet ledd er i sitt innhold identisk med mindretallets forslag, nr. 4. Det er altså bred enighet i Stortinget om at det ikke skal kreves betaling av arbeidssøkeren for formidlingstjenester. Jeg regner med at presidenten legger opp avstemningen slik at det blir klart at det blir et flertall for innholdet i det, slik at ikke denne litt overraskende stemmeforklaringen skal resultere at vi vedtar en lovbestemmelse som mangler denne viktige saken, for den er veldig viktig også for flertallet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [19:16:30]: Eg skal berre utdjupa to forhold. Det eine er det som eg tok opp i innlegget mitt om sjøfolk, der eg viste til punkt 9.5.1 i proposisjonen, som omtalar dei spesielle reglane som ILO-konvensjon nr. 179 føreset. Det var altså eit spørsmål som kom opp så seint under behandlinga i komiteen at komiteen ikkje omtalar det spesielt. Eg er nøydd til å understreka nettopp det, sidan statsråden viste til det komiteen seier, for det er altså eit område som komiteen ikkje omtalar. Men eg synest det er naudsynt at statsråden stadfestar når han varslar forskriftsfesting på dette området, at det skal skje i samråd med dei organisasjonar det gjeld. Eg tek opp dette fordi det er sådd utryggleik. Ein har kontakta departementet utan å få tak i kva innhald departementet eigenleg tenkjer seg at denne forskrifta skal ha.

Så til spørsmålet om tiltak mot sosial dumping. I punkt 9.3.3 i proposisjonen seier departementet at forslaget om å oppheva kravet om at verksemder skal registrerast som aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, eller få stilt garanti, blir halde ved lag. Det framgår klart at det er fleire organisasjonar, m.a. Norges Ingeniørorganisasjon, LO, Servicebedriftenes Landsforening og UDI, som går imot dette forslaget, og dei grunngjev dette nettopp med at det då vil vera vanskelegare å sortera dei seriøse bedriftene frå dei useriøse. Departementet held altså fast ved forslaget sitt, men så seier dei til slutt:

«Departementet vil samtidig peke på at det om nødvendig i forskrift kan fastsettes nærmere vilkår for melding, rapportering, tilsyn, organisering og drift av formidlings- og utleievirksomheter.»

Dersom det er slik at statsråden følgjer dette området nøye, vil eg òg bede han om å følgja opp det som Regjeringa sjølv her skriv kan iverksetjast som tiltak mot sosial dumping, nemleg forskriftsfesting.

Statsråd Dagfinn Høybråten [19:19:51]: La meg forsøke å oppklare i dialogen mellom representanten Karin Andersen og meg at jeg ikke har uttalt meg mot den politiske målsetting at arbeids- og velferdsforvaltningen i Norge skal informere bredt i forhold til de målgruppene som den har et ansvar for. Den skal selvfølgelig primært informere om de virkemidler den selv forvalter, men det er min klare forventning at man har oversikt over, kan henvise til og informere om også det som andre etater har å bidra med. Så håper jeg at det skulle være ute av verden.

Når det gjelder spørsmålet om tiltak i forbindelse med sosial dumping, er det en problemstilling som jeg kan forsikre om at jeg i nær kontakt med partene i arbeidslivet følger meget nøye. Vi har nedsatt en partssammensatt arbeidsgruppe som følger utviklingen spesielt i forbindelse med EØS-utvidelsen, og vi skal ha en tilbakemelding fra det arbeidet i et bredt anlagt møte med partene den 24. november.

Vi vil selvsagt også vurdere tiltak som kan sikre seriøsitet i ulike bransjer. Det er noe som vi hele tiden fokuserer på fra ulike sider av regjeringsapparatet, det være seg de ulike etater og kontrollmyndigheter som opererer i forhold til næringslivet og i forhold til virksomhetene, og jeg vil selvsagt også fra min synsvinkel fokusere på dette.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.