Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet og Høyre 15 minutter hver, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti 10 minutter hver og Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringa innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ola T. Lånke (KrF) [12:34:32] (ordfører for saken): Diskriminering gjør at mennesker ikke får sine drømmer oppfylt. De hindres i å bruke sine evner og anlegg på best mulig måte. Dette illustreres i et fint, lite dikt av Langston Hughes, «A Dream Deferred»:

«What happens to a dream deferred? Does it dry up like a raisin in the sun? Or fester like a sore-- And then run? Does it stink like rotten meat? Or crust and sugar over-- like a syrupy sweet? Maybe it just sags like a heavy load. Or does it explode?»

Kampen mot diskriminering handler om at like rettigheter også skal innebære like muligheter. Alle skal ha like muligheter uavhengig av etnisk opprinnelse, religiøs overbevisning, kjønn eller seksuell legning. Samfunnet må ikke hindre drømmer i å kunne gå i oppfyllelse.

Arbeidet mot rasisme og diskriminering og for likebehandling krever en kontinuerlig innsats.

Personer med minoritetsbakgrunn har i dag de samme formelle rettighetene som den øvrige befolkningen. Det er likevel nødvendig å sette i verk tiltak for at alle skal ha de samme reelle muligheter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Arbeidet mot diskriminering og rasisme må ses i denne sammenheng.

Kristelig Folkeparti mener det er svært viktig at vi har et lovverk som bidrar til å hindre all form for diskriminering. Vi er imidlertid opptatt av at innsatsen på områder som hittil har vært prioritert, og som allerede er godt ivaretatt gjennom lov og praksis, ikke må svekkes.

Proposisjonen vi behandler i dag, følger opp anbefalingen fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe om et felles håndhevingsapparat for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Denne rapporten er et ledd i oppfølgingen av NOU 2002:12 Rettslig vern mot etnisk diskriminering – Holgersen-utvalget.

Lovforslaget inneholder regler for håndhevingsapparatets organisasjon, funksjoner, kompetanse og saksbehandling. Proposisjonen foreslår at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering, SMED, blir samlet i et nytt felles organ: Likestillings- og diskrimineringsombudet. Samtidig foreslås det å opprette en tilhørende klagenemnd som skal ha vedtakskompetanse.

Det nye ombudet skal håndheve likestillingsloven, diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsforbudene i boliglovene. I tillegg skal ombudet påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon. Samtidig skal ombudet ivareta pådriver- og veilederoppgaver som skal bidra til økt likestilling og likebehandling.

For at ombudet skal kunne ivareta alle grupper ut fra faktiske behov, er det viktig at det blir tilført tilstrekkelige ressurser. Det vil Kristelig Folkeparti bidra til i forbindelse med budsjettbehandlingen til høsten.

Ombudet må inneha ekspertise på gruppespesifikk diskriminering og samtidig bygge opp ekspertise på tvers av diskrimineringsgrunnlag. I dette arbeidet er det viktig at ombudet har et tett og godt samarbeid med alle gruppers organisasjoner og andre aktører som arbeider for relevante interesser.

Jeg er glad for at et bredt flertall støtter Regjeringens forslag om et felles håndhevingsapparat for diskriminering på ulike grunnlag. Jeg tror det nye håndhevingsapparatet vil bidra til å gi brukerne en enklere hverdag. De slipper å forholde seg til mer enn én instans. Samtidig gir et felles håndhevingsapparat muligheter for kompetanseoverføring og erfaringsutveksling mellom fagmiljøer innen ulike diskrimineringsgrunnlag.

Bakgrunnen for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat er dagens lovverk samt Ot.prp. nr. 33 for 2004-2005, som ble behandlet i denne sal i forrige uke. Et bredt flertall i komiteen har imidlertid åpnet for en eventuell utvidelse av håndhevingsapparatets virkeområde til å gjelde flere ulike diskrimineringsgrunnlag, og vi i Kristelig Folkeparti imøteser Syse-utvalgets innstilling i den forbindelse.

I tillegg til å håndheve forbud mot diskriminering skal ombudet også være en pådriver for et samfunn med like muligheter. Pådriverrollen omfatter påvirkning av holdninger og atferd, støtte- og rettledningsfunksjoner samt utvikling av kompetanse og kunnskap.

Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har fremmet forslag om å opprettholde Likestillingssenteret og opprette et kompetansesenter for etnisk likestilling, med tilstrekkelige ressurser til å dekke oppgavene og knytte til seg kompetanse. De samme partier foreslår også å opprettholde den lovfestede pådriverrollen for Likestillingssenteret, og fremmer forslag om en tilsvarende lovfestet pådriverrolle for et kompetansesenter for etnisk likestilling. Disse forslagene får ikke støtte fra et flertall i komiteen.

Kristelig Folkeparti mener det er hensiktsmessig med et tett samarbeid mellom håndhever og pådriver. Målet er å få et ombud som er både en sterk lovhåndhever og en sterk og uavhengig pådriver. Jeg tror disse to funksjonene kan bidra gjensidig til å styrke hverandre. Prinsipper og metoder i både diskrimineringsvernet og pådriverarbeidet har klare likhetstrekk, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Det er dessuten viktig at pådriverrollen har forankring både i erfaringer fra lovhåndhevingsapparatet og i forskningsmiljøene. Klagesakene vil utgjøre et viktig fundament for pådriverarbeidet. Gjennom behandlingen av de konkrete sakene vil man få et godt grunnlag for å bedømme hvilke områder som bør prioriteres i pådriverarbeidet.

Kristelig Folkeparti er opptatt av at ombudet må finne en god balanse mellom lovhåndheving og pådriverarbeid. Både lovhåndheverrollen og pådriverrollen er lovfestet i § 3, og det er viktig å påse at pådriverarbeidet ikke taper kampen om ombudets ressurser.

Et av hovedformålene bak opprettelsen av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda er å skape et lavterskeltilbud hvor enkeltpersoner som mener seg utsatt for diskriminering, kan henvende seg og få ivaretatt sine rettigheter. Det er viktig å sikre at disse organers tilbud er likeverdig for hele landets befolkning, uavhengig av bosted. Det er også viktig at terskelen for å henvende seg er lav. Det kan ikke stilles krav om at henvendelsen må skje skriftlig. Det vil utelukke at funksjonelle analfabeter også kan få hjelp hos ombudet.

Ombudet må strekke seg langt i å veilede i alle typer saker uavhengig av hvordan klagen framsettes. Den saken gjelder, bør få råd og veiledning om hvordan saken kan forfølges. For at ombudet skal oppnå legitimitet, er det avgjørende at de som henvender seg, opplever å bli hørt.

Etniske minoriteter har i dag et eget rettshjelpstilbud hos Senter mot etnisk diskriminering. Etter sammenslåingen vil ikke disse gruppene lenger ha et eget rettshjelpstilbud, men må søke om fri rettshjelp på samme måte som andre. Derfor er det viktig at ombudets håndhevingsarbeid suppleres med en mulighet for fri sakførsel etter rettshjelpsloven § 17, slik Regjeringen foreslår. Det bør innvilges fri sakførsel i saker som gjelder diskriminering eller dårlig behandling, dersom saken har velferdsmessig betydning for vedkommende det gjelder.

Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag om å endre lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda slik at det er Stortinget som oppnevner Likestillings- og diskrimineringsombudet for fire år om gangen. Dette forslaget får ikke støtte av et flertall i komiteen.

Stortinget utnevner ett ombud: Stortingets ombudsmann for forvaltningen. De øvrige av våre ombud utnevnes av Regjeringen. Dette er i tråd med Grunnlovens maktfordelingsprinsipp, som legger den utøvende myndighet til nettopp Regjeringen. SVs forslag innebærer noe helt nytt hva gjelder Stortingets arbeidsområde, og er etter Kristelig Folkepartis oppfatning både uheldig og uhensiktsmessig.

Diskrimineringsombudet, så vel som andre ombud, skal kunne uttale seg fritt. Det er udiskutabelt. Det er imidlertid viktig at et ombud i størst mulig grad forankrer uttalelser og utspill i et godt faglig, forskningsbasert fundament. Av den grunn er det viktig at ombudet knytter til seg et nettverk av juridiske rådgivere med kompetanse på sitt felt, i denne sammenheng diskriminering.

Diskrimineringslovgivning er et viktig tema i flere europeiske land for tiden. I Tyskland har den rød-grønne regjeringen nylig fremmet forslag om å innføre en omfattende antidiskrimineringslov. Et felles håndhevings- og pådriverapparat gir store fordeler i arbeidet for likestilling og mot diskriminering i samfunnet. Derfor er det flott at også andre europeiske land har valgt å etablere et tilsvarende håndhevingsapparat. Det viser en styrket europeisk innsats i kampen mot diskriminering og for likebehandling.

Til slutt vil jeg bare anbefale komiteens innstilling.

Eirin Faldet (A) [12:44:38]: Regjeringen har fremmet forslag til lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Loven inneholder regler for ombudets og nemndas organisasjon, funksjoner, kompetanse og saksbehandling. Forslaget innebærer at Likestillingssenteret, deler av Senter mot etnisk diskriminering og Likestillingsombudet slås sammen til ett felles håndhevings- og pådriverapparat.

Arbeiderpartiet mener at valg av virkemidler og organisasjonsform for ombud må settes inn i en prinsipiell sammenheng om hvordan holdninger påvirkes og makt utøves. Offentlige myndigheter har ansvar for å sikre likebehandling og å bidra til å bekjempe fordommer og negative holdninger i samfunnet. Det er derfor viktig med klare lover og regler og et effektivt håndhevingsapparat.

Men minst like viktig er det å sikre at det også finnes aktive pådrivere med god kompetanse, som bidrar til holdningsendringer, og som deltar aktivt i debatten i det offentlige rom. Holdningsendringer vil bidra til en positiv samfunnsutvikling og til å nå politiske mål, som f.eks. reell likestilling. Arbeiderpartiet mener Regjeringen i proposisjonen tar for lett på slike prinsipielle drøftinger.

Det er også viktig å se flere ulike gruppers behov for vern i en sammenheng når det skal utvikles et felles håndhevingsapparat. Dette skjer til dels i det framlagte forslaget, men Regjeringen har f.eks. valgt ikke å vente på Syse-utvalgets innstilling, der en vurderer rettslige virkemidler mot diskriminering av funksjonshemmede.

Når det gjelder håndhevingsdelen, støtter Arbeiderpartiet forslaget om å opprette et felles likestillings- og diskrimineringsombud og en likestillings- og diskrimineringsnemnd. Det er viktig å ha et effektivt håndhevingsapparat som påser at lover og regler blir fulgt. Et felles håndhevingsapparat vil også kunne utnytte kompetanse i og erfaringer med de ulike diskrimineringsgrunnlagene.

Når det gjelder pådriverrollen, mener Arbeiderpartiet at den ikke kan slås sammen med håndhevingsdelen. Pådriverarbeidet kan fort komme i skyggen av håndhevingsarbeidet – og dermed bli svekket. Arbeiderpartiet mener også at det kan bli konflikt mellom den objektive håndheverrollen og en mer stillingstakende pådriverrolle. Håndheverrollen kan trekkes i tvil når det samme organet skal drive systemkritikk og være aktiv deltaker i samfunnsdebatten. Både Likestillingssenteret, Foreningen for kvinne- og kjønnsforskning i Norge, Kilden, kvinneuniversitetene, Krisesentersekretariatet, Human-Etisk Forbund og Kirkerådet støtter ett organ for håndheving, men vil ha pådriverrollen i separate organer.

Arbeiderpartiet går altså imot at Likestillingssenteret skal slås sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet. Vi mener at dagens likestillingssenter fungerer godt. Det favner også i dag om flere saker enn det ombudet gjør, f.eks. i spørsmål knyttet til vold mot kvinner. Arbeiderpartiet vil understreke at også andre aktører er viktige i pådriverarbeidet, og at også disse må styrkes.

Når det gjelder pådriverrollen for etnisk likestilling, foreslår Holgersen-utvalget – i NOU 2002:12 – at det opprettes et eget kompetansesenter for etnisk likestilling som skal drive med kunnskapsutvikling, pådrivervirksomhet, holdnings- og atferdspåvirkning, veiledning, dokumentasjon og overvåkning. Arbeiderpartiet støtter dette. Et slikt senter vil ha bredere funksjoner og andre oppgaver enn dagens Senter mot etnisk diskriminering, SMED. SMED ivaretar i dag en saksinntaksfunksjon, med rettshjelp og enkeltsaksbehandling. Rettshjelp utgjør i dag den tyngste delen av senterets virksomhet. Dette tilsier at senteret slås sammen med ombudet, med unntak for det utadrettede informasjonsarbeidet, som kan inngå i et nytt kompetansesenter. SMED går selv inn for en sammenslåing.

Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at sentrene må ha god kompetanse for å kunne ivareta pådriverrollen best mulig. Arbeiderpartiet mener også at pådriverfunksjonen for andre grupper som blir diskriminert, bør utredes nærmere. Spesielt er det viktig å trekke interesse- og brukerorganisasjonene med i dette arbeidet.

Arbeiderpartiet vil framheve det likestillingsarbeidet som er gjort ved landets to kvinneuniversiteter, Kvinneuniversitetet Nord, i Steigen i Nordland, og Kvinneuniversitetet på Løten, i Hedmark. Vi mener det er behov for regionale aktører som kan være pådrivere på likestillingsområdet overfor kommuner og næringsliv. Vi mener videre at verken etnisk diskriminering eller diskriminering på grunn av kjønn er et storbyfenomen. Vi mener derfor at regionalt likestillingsarbeid over hele landet er viktig, og at regionale aktører derfor bør styrkes. Kvinneuniversitetene bør ha et sterkere samarbeid med sentrale likestillingsaktører – og dermed være en forlenget arm ut i regionene.

Overvåkningsorganet for FNs kvinnekonvensjon i 2003 påpekte at likestillingsarbeidet i Norge er preget av sentralisering, og uttrykte bekymring for at dette svekker likestillingsarbeidet i distriktene. Jeg vil derfor spørre statsråden om det ikke er behov for å opprette to slike kompetansesentre, ett i nord og ett i sør, for å styrke likestillingsarbeidet i hele landet – og dermed også styrke kvinneuniversitetene i nord og i sør.

Jeg tar hermed opp de forslagene som Arbeiderpartiet sammen med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er forslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Eirin Faldet har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Afshan Rafiq (H) [12:51:45]: Mange oppfatter det slik at Norge har kommet langt i det viktige arbeidet for likestilling og mot diskriminering. På mange måter har vi også det, men det er viktig ikke bare å være fornøyd med nesten å ha nådd målet. Det er fortsatt mange mennesker i vårt samfunn som opplever diskriminering, enten på bakgrunn av kjønn, hudfarge eller seksuell legning eller av andre årsaker. For de menneskene som kjenner slik diskriminering på kroppen, er det viktig at arbeidet for et mer likestilt samfunn fortsetter med full styrke.

Regjeringen fremmer i Ot.prp. nr. 34 for 2004-2005 forslag om et felles håndhevingsapparat på tvers av diskrimineringsgrunnlag. Det foreslås at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering blir samlet i ett nytt felles organ – Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Likestillingssenteret, med sin faglige selvstendighet og uavhengighet, har markert seg som en aktiv pådriver i likestillingsarbeidet og har tematisk markert seg med stor bredde både innenfor områdene vold mot kvinner, mannsrollen og kjønn og makt. På samme måte har Senter mot etnisk diskriminering markert seg som et aktivt organ i arbeidet for å sikre vern mot diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse.

Å slå disse funksjonene sammen med lovhåndheveren Likestillingsombudet vil etter Høyres oppfatning bety en rekke positive ringvirkninger i arbeidet for likestilling og mot diskriminering.

For det første vil en samordning øke ombudets tilgjengelighet og synlighet. Målet om at brukerne, alt fra enkeltpersoner, virksomheter, organisasjoner og offentlige myndigheter, ikke skal behøve å forholde seg til flere myndigheter enn nødvendig, synes vi er et viktig ledd i arbeidet. Brukerne settes med dette i sentrum, ved at det blir lettere og mindre byråkratisk å få hjelp når en slik situasjon oppstår.

Videre er vi positive til den faglige synergien som sikrer økt kvalitet og forbedret evne til å møte tilfeller av diskriminering på flere grunnlag. Vi har stor tro på at et felles håndhevingsapparat betyr større mulighet for erfaringsoverføring mellom de ulike diskrimineringsgrunnlag, som vil kunne bidra til en bredere og mer helhetlig forståelse av hvordan forskjellsbehandling kommer til uttrykk i samfunnet, og hvordan den kan bekjempes. Et større, samlet apparat vil gi et stimulerende fagmiljø med større bredde i kompetansen, noe som også er positivt i arbeidet med å rekruttere og beholde høyt kvalifisert arbeidskraft.

Et tredje godt argument for å slå sammen pådriver- og håndheverrollen i diskrimineringsarbeidet er en mer effektiv utnyttelse av ressursene. Dette gjelder altså ikke bare de faglige ressursene, som jeg allerede har vært inne på, men også stordriftsfordelene ved samlokalisering og fordelene ved å kunne løse felles interne og administrative oppgaver. Rasjonell og effektiv drift er viktig for å kunne frigjøre de nødvendige ressurser til den viktige faglige delen av det arbeidet ombudet skal utføre. Høyre støtter for øvrig det som ble sagt av representanten Eirin Faldet i forhold til kvinneuniversitetene. Jeg viser også til våre merknader i innstillingen.

Det er fra flere hold reist spørsmål rundt problematikken ved å samle håndheverrollen og pådriverrollen i ett og samme ombud. Dette temaet har vært bredt drøftet både i Regjeringens fremlagte lovforslag, i høringsrunden og blant de sentrale aktørene i likestillings- og diskrimineringsarbeidet. Enkelte mener at pådriverrollen vil kunne bli mindre synlig og mangle legitimitet når den er samlokalisert og samordnet med håndheverrollen. Videre fremhever noen at uavklarte rollekonflikter mellom pådriver- og håndheverrollen kan svekke det nye ombudets troverdighet som lovhåndhever.

Jeg synes dette har vært en bred og god debatt, som på mange måter har belyst viktige sider ved organiseringen av arbeidet. Når flertallet i komiteen støtter forslaget om et felles håndhevings- og pådriverapparat mot diskriminering på ulike grunnlag, er det fordi vi har stor tro på at de positive ringvirkningene av sammenslåingen langt overveier de eventuelle ulempene. Vi vil allikevel understreke at ombudet må opprettholde en balanse mellom lovhåndheving og pådriverrollen, men vi har full tillit til at dette lar seg gjøre på en utmerket måte. Vi mener videre at pådriverfunksjonen vil bli styrket gjennom et tettere samarbeid med lovhåndhevingsapparatet, og peker da spesielt på den positive forankring pådriverapparatet vil få i erfaringer fra lovhåndhevingsarbeidet og i forskningsmiljøene.

Et annet punkt som har vært bredt diskutert i så vel høringsuttalelser som i den generelle debatten, har vært spørsmålet om hvorvidt Regjeringens forslag kun hensyntar diskrimineringsvern for enkelte klart definerte grupper. På denne bakgrunn oppfordrer vi i Høyre Regjeringen til å ta initiativ til at dette spørsmålet utredes med sikte på utarbeidelse av generelle regler mot diskriminering og eventuelt utforming av en samlet helhetlig lovgivning på området. Norsk lovgivning kan oppfattes som ufullstendig, fordi diskriminering også kan skje på andre grunnlag enn dem som allerede er hjemlet i lovverket, som rasisme, kjønn eller religiøs tilhørighet. Jeg vil også understreke at en eventuell samlet lovgivning på området ikke må svekke det vern særlovgivningen gir i dag. En fremtidig utredning må derfor belyse forholdet mellom generelle regler og særskilt vern ut fra avgrensede diskrimineringsgrunnlag. Vårt hovedmål er å sikre at lovgivningen hensyntar at diskriminering på generelt grunnlag må være forbudt. Dette vil i større grad sikre vern mot diskriminering, uavhengig av diskrimineringsårsak.

Det viktige arbeidet for å fremme likestilling i samfunnet og å verne innbyggerne mot diskriminering får etter min oppfatning en styrket posisjon som følge av den diskrimineringsombudslov vi vedtar i dag. Vi vil derfor anbefale at Regjeringens forslag vedtas, i tråd med komiteens flertallsinnstilling.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:59:06]: Som det fremgår av merknader både i denne saken og i mange andre saker som er behandlet i denne sal opp gjennom årene, har Fremskrittspartiet et helt annet syn i likestillingspolitikken enn de øvrige partier.

Fremskrittspartiet er grunnleggende imot at det offentlige skal lage særtiltak – spesielle lover, kvoteringsordninger, ombud osv. – for å særbehandle etter kjønn. Vi er tilhengere av det vi kaller en reell likestilling, dvs. et samfunn der det ikke gjøres forskjell på folk på basis av deres kjønn. Vi ønsker et minimumslovverk, som f.eks. arbeidsmiljøloven, der det slås fast at det skal være lik lønn for likt arbeid, og at ingen kan diskrimineres på grunn av f.eks. et svangerskap. Det bør holde.

Det er trist å se at flertallet fortsatt holder seg til en likestillingspolitikk som har sine røtter i 1970-tallet. Eksempelvis ser vi dette i saken som gjelder 40 pst. av det ene kjønnet i bedriftsstyrer, og vi har tidligere sett det da man innførte dette prinsippet i folkevalgte organer. Der ser vi bl.a. at 40 pst.-tvangen fører til at en kvinne som f.eks. er svært engasjert i helse- og sosialsaker, kan tvinges til å sitte i teknisk hovedutvalg, mens en mann som kanskje er interessert i skolesaker, blir tvunget inn i teknisk sektor.

Vi har full tiltro til at dagens moderne og dyktige kvinner utmerket godt klarer seg uten kvotering. Kampen for kvinners posisjoner f.eks. i arbeidslivet blir vunnet i løpet av de neste 10–20 årene uten kvotering eller særtiltak – ikke på grunn av den kvotering som har vært, eller på grunn av utvidelse av lovverket, men på grunn av at universiteter og høyskoler pr. i dag har 60 pst. jenter, og det er disse som er morgendagens næringslivsledere og morgendagens ledere i offentlig sektor. De er dyktige og smarte og har ikke behov for særbehandling.

Vi tror at det er en nedvurdering av folk å gi dem en jobb eller en posisjon på grunn av f.eks. kjønn. På samme måte tenker vi når det gjelder andre grupper, enten det er snakk om homofile, om etniske minoriteter eller om religiøse minoriteter. Så lenge det er snakk om friske og arbeidsføre mennesker, er Fremskrittspartiet motstandere av særtiltak. Hvis jeg driver et datafirma og trenger folk, og en dyktig, hyggelig og arbeidsom homofil tyrkisk muslim søker jobb, og jeg ikke ansetter denne personen, er det jeg som er en dust. Og i næringslivet fører konkurransen til at arbeidsgivere som oppfører seg dumt, i det lange løp vil tape i konkurransen.

Vi er altså fundamentalt motstandere av særtiltakene, kvoteringene og ombudsordningene. Vi ønsker å ta bort det meste av det som er av lovverk og bevilgninger på dette feltet, enten det er snakk om bevilgninger til homofiles organisasjoner, til likestillingssentre eller til innvandrerinteresseorganisasjoner. Det er helt all right at man ønsker å ha sine organisasjoner og foreninger for å tale sin sak, men vi oppfatter ikke at det er en offentlig oppgave å finansiere foreninger som er for friske, arbeidsføre mennesker. Vi innser imidlertid at vi er alene om dette i Stortinget. Vi har derfor valgt å gi vår subsidiære støtte til Regjeringens forslag om å slå sammen de eksisterende etater på dette området – i håp om at det på sikt skal bli lettere å avvikle disse virksomhetene.

Når det gjelder voteringen, vil vi, som det fremgår av merknadene, stemme for omorganiseringen, men ikke for de ytterligere utvidelser av loven som er skissert under punkt 2 på side 31 i innstillingen, spalte nr. 2.

Helt til slutt vil jeg si at jeg synes det er en tendens til at alle offentlige debatter om diskriminering i Norge har en viss hulhet. Man diskuterer ting som vil løse seg på sikt, men man tar ikke fatt i det som virkelig er en likestillingspolitisk utfordring i det norske samfunnet. Vi i Fremskrittspartiet etterlyser at det politiske flertall i denne sal skal begynne å slå i bordet overfor fundamentalistiske muslimske miljøer hvor det er en total mangel på likestilling. Kvinner utsettes for vold og voldtekt, som er det rette ordet på et tvangsekteskap eller et arrangert ekteskap – det er voldtekt. Vi etterlyser at dette skal komme frem i dagen som den sentrale og viktige politiske debatten om likestilling fremover. Men det virker verken som om dette er politisk korrekt, eller som om man har det nødvendige mot til å ta opp denne diskusjonen, trolig fordi man frykter å støte fra seg velgergrupper.

May Hansen (SV) [13:05:03]: Sosialistisk Venstreparti går inn for at det etableres et felles håndhevingsapparat mot diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet. Et felles håndhevingsapparat vil gi mulighet for kompetanseoverføring og erfaringsutveksling mellom fagmiljøene innen ulike diskrimineringsgrunnlag. Det vil også bli enklere for brukerne å forholde seg til én instans. Det er viktig å sikre gode verneregler i forhold til de ulike diskrimineringsgrunnlag.

Kjønnsdiskriminering er den diskrimineringen i Norge som rammer flest, og må på ingen måte nedprioriteres på bekostning av et felles håndhevingsapparat. Sosialistisk Venstreparti vil utvide håndhevingsapparatet til å gjelde flere ulike diskrimineringsgrunnlag. Det må arbeides aktivt videre med å skape et lovverk som sikrer at all diskriminering i Norge får et like godt vern etter norsk lov, og man må snarest innlemme diskriminering mot funksjonshemmede, som er under utredning av Syse-utvalget, og diskriminering mot seksuell orientering, alder m.m.

Det må være et klart mål at all diskriminering skal dekkes av parallelle lover, med like sanksjoner og straffer som gir et like godt rettsvern mot all diskriminering, uavhengig av diskrimineringens grunnlag. Norge må støtte diskrimineringsvernet i forhold til etnisk diskriminering, og vi vil henvise til Ot.prp. nr. 33 for 2004-2005, hvor det påvises at dagens rettslige vern mot diskriminering er mangelfullt, og at det finnes spredte bestemmelser i lovverket med anvendelse på enkeltområder – arbeidslivet, boliglovgivningen og straffeloven.

Sosialistisk Venstreparti er helt uenig i at det nye likestillings- og diskrimineringsombudet både skal omfatte tilsyn med lovverket og ha en mer kritisk pådriverrolle. Vi mener at Likestillingssenteret skal bevare sin rolle som pådriver, og at det skal opprettes et tilsvarende kompetansesenter for etnisk likestilling, bygd på SMED. Vi mener at forslaget vil svekke pådriverarbeidet for likestilling. Det er viktig at vi også i framtida har en funksjon som selvstendig og uavhengig pådriver, og at pådriverfunksjonen er lovfestet. Norge har over tid utviklet et likestillingsapparat med et klart skille mellom lovhåndhever og en uavhengig aktiv pådriverrolle som er unik i internasjonal sammenheng. Dette får vi internasjonal ros for. Vi trenger økt fokus på og styrking av kjønnsdiskrimineringsarbeidet i Norge. Vi har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked, noe som har ført til at likelønnsutviklingen går tregt i Norge. Der kvinneandelen er stor i yrkeslivet, er lønna dårlig. Kvinnerepresentasjonen i styrer har gått tilbake det siste året, og det er kvinner som i stor grad tar seg av omsorgsoppgavene i dette landet. Det er derfor viktig å styrke pådriverrollen og beholde den uavhengig og lovfestet.

Jeg vil understreke viktigheten av Likestillings- og diskrimineringsombudets frie rolle, og understreker at det ikke er Regjeringas eller Stortingets oppgave å diktere hvordan Likestillings- og diskrimineringsombudet løser sin ombudsrolle. Ombudet har ansvaret for å fremme interesser og rettigheter innen alle samfunnsområder. Ombudet må ha en fri, selvstendig og uavhengig rolle i forhold til Barne- og familiedepartementet, forvaltningen for øvrig, andre offentlige instanser og publikum.

Sosialistisk Venstreparti er ikke enig i at det er grenser for hvor politisk pågående et ombud kan være uten at det mister legitimitet som en uavhengig og objektiv håndheverinstans, slik det står i innstillingen. Den frie og uavhengige stillingen sikres best ved at Likestillings- og diskrimineringsombudet oppnevnes av Stortinget. SV fremmer derfor forslag om at Stortinget ber Regjeringen endre loven, slik at det er Stortinget som oppnevner Likestillings- og diskrimineringsombudet for fire år om gangen. Dette er helt i tråd med det vi også tidligere har sagt i forhold til Barneombudet. Også i denne innstillingen går man inn og begrenser ombudets frie rolle. Jeg syns det er alvorlig, og jeg håper at statsråden sier noe om det i sitt innlegg.

Jeg vil bemerke at man i Ot.prp. nr. 34 for 2004-2005 i flere av paragrafene i lovteksten bruker begrepene «homofil legning, leveform eller orientering». Det er uklart hva man legger i de ulike begrepene i lovteksten. Jeg er veldig glad for at komiteen fremmer forslag om at begrepene «homofil legning, levesett eller orientering» endres til «homofil orientering» i lovteksten.

Likestillingsarbeidet som gjøres ved våre to kvinneuniversiteter, Kvinneuniversitetet Nord og Kvinneuniversitetet på Løten, er viktig og nødvendig. Det er behov for regionale aktører som kan være pådrivere i forhold til kommuner og næringsliv på likestillingsområdet rundt omkring i landet. Regionalt likestillingsarbeid over hele landet er viktig, og de regionale aktørene bør styrkes. Flertallet i komiteen vil at kvinneuniversitetene skal ha et sterkere samarbeid med andre sentrale likestillingsaktører.

Jeg vil bruke slutten av mitt innlegg til å påpeke at det er et stort misforhold i ombudets rolle mellom grunnlaget kjønn og etnisitet på den ene siden og seksuell orientering på den andre siden. Det er uheldig at det nye ombudet kun vil få ansvar for seksuell orientering når det gjelder arbeidsliv og boligsektoren. Det betyr at de som har vært utsatt for diskriminering på boligmarkedet og i arbeidslivet på grunn av seksuell orientering, kan henvende seg til ombudet for å få bistand, men på alle andre samfunnsområder vil ikke ombudet ha noe mandat. Dette er uryddig, og kan i seg selv virke diskriminerende. Derfor må ombudet starte en prosess for snarest mulig å inkludere alle diskrimineringsgrunnlag i sitt virkeområde på alle samfunnsområder.

Diskrimineringsvernet er i dag lite tilfredsstillende, og vi må nå jobbe for å utvide arbeidet til å gjelde alle diskrimineringsgrunnlag på alle samfunnsområder.

Jeg tar opp vårt forslag.

Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [13:12:26]: Diskrimineringsombodslova er ei viktig lov i seg sjølv, men er ikkje ny på same måten som sjølve diskrimineringslova er det. Denne lova gir rammer for ombodet si verksemd som tilsvarer det som låg i likestillingslova for Likestillingsombodet sitt vedkommande.

Alle partia unnateke Framstegspartiet støttar Regjeringa sitt forslag om å opprette eit felles handhevingsapparat mot diskriminering. At Likestillings- og diskrimineringsombodet i all hovudsak vil arbeide med diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet, ligg bl.a. i lovgrunnlaget. Ulike former for diskriminering er gitt ulike nivå av vern i norsk lovgiving, så lenge Regjeringa ikkje har vilja laga ei generell diskrimineringslov.

Det er Likestillingsombodet, Klagenemnda for likestilling, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering som etter Regjeringa sitt forslag skal inngå i eit nytt felles handhevingsapparat. Sjølv om Senterpartiet støttar eit Likestillings- og diskrimineringsombod, støttar vi ikkje Regjeringa sitt forslag om å slå saman handhevarrolla og pådrivarrolla, verken på likestillingsområdet eller på område som tangerer etnisk diskriminering. Saman med Arbeidarpartiet og SV meiner vi at det ikkje kan kombinerast det at ombodet både skal ha tilsyn og fatte vedtak på grunnlag av lovverket og samstundes ha pådrivarrolle på det same området, som t.d. kan innebere kritikk av den lova ombodet skal handheve og må forsvare i vedtak så lenge lova gjeld.

Senterpartiet er også uroa for omsynet til ressursfordelinga mellom handhevarrolla etter lova og pådrivarrolla. Både Likestillingsombodet og Likestillingssenteret har rapportert om aukande pågang, og ved ressursmangel vil det vere naturleg å måtte prioritere lovsaker framfor vidareutvikling av likestillings- eller diskrimineringsarbeidet elles. Det er slett ikkje vanskeleg å tenkje seg rollekonfliktar mellom rolla som den meir objektive handhevarrolla som lova gir rammer for, og den meir stillingtakande pådrivarrolla overfor lovgivar, Stortinget, og sjølvsagt Regjeringa, som lagar lovforslaga. Ein slik uavklart rollekonflikt kan svekkje det nye Likestillings- og diskrimineringsombodet sitt truverde som lovhandhevar.

Senterpartiet går derfor inn for at Likesstillingssenteret skal behalde si rolle som pådrivar innanfor likestilling, og at det vert oppretta eit tilsvarande kompetansesenter for etnisk likestilling, slik Holgersen-utvalet foreslo. Dei skal drive kunnskapsutvikling, pådrivarverksemd, haldnings- og åtferdspåverknad, rettleiing, dokumentasjon og overvaking. Pådrivarrolla krev også ein meir variert verkemiddelbruk, som medieutspel, arrangering og deltaking på seminar og konferansar, foredragsverksemd, publisering av informasjon og statistikk, nyhendebrev, tidsskrift og utgreiingsarbeid. Likestillingssenteret og tilsvarande Senter mot etnisk diskriminering famnar vidare enn Likestillingsombodet gjorde, og det det nye Likestillings- og diskrimineringsombodet kan og vil gjere – det gjeld bl.a. seksualisert vald, vald mot kvinner og heimesfæren.

Eit skilje mellom pådrivarrolla og handhevarrolla vert elles støtta av ei rekkje av høyringsinstansane. Senterpartiet har derfor fremja forslag saman med Arbeidarpartiet og SV om å halde oppe Likestillingssenteret og opprette eit kompetansesenter for etnisk likestilling. Vi har også lagt til at dei må få tilstrekkeleg med ressursar for å dekkje oppgåvene og knyte til seg kompetanse.

Så stiller eg meg ganske uforståande til at Regjeringa har fremja forslag om at ombodet skal ha eit eige styre. Sjølv Statskonsult kan ikkje anbefale eit slikt ombod med eit styre meir enn eit ombod utan eit styre, slik Likestillingsombodet har fungert til no. Eg er einig med Likestillingsombodet, som har uttalt at ei etablering av eit styre kan avgrense uavhengigheita og svekkje likestillings- og diskrimineringsombodet sin integritet.

Det er viktig at vi får eit sterkt og uavhengig ombod som tør å utfordre og tør å uttale seg kritisk, sjølv om kritikken går i retning av storting og regjering eller er retta mot politiske parti. Eg vil på det sterkaste åtvare mot at sitjande regjeringar blandar seg inn i ombodet sine synspunkt innanfor sine område, slik vi såg tilløp til då Barneombodet hadde utsegner om kontantstøtta som enkelte parti ikkje likte.

Til slutt vil eg streke under at Senterpartiet støttar alt det positive som har vore sagt når det gjeld dei to kvinneuniversiteta.

Statsråd Laila Dåvøy [13:17:50]: Forslaget om etablering av et felles håndhevingsapparat for likestilling og mot diskriminering er basert på Regjeringens ønske om å håndheve diskrimineringslovverket på en god måte for brukerne, hvilket betyr å etablere et uavhengig, sentralt organ som kan arbeide helhetlig for likestilling og mot diskriminering.

I tillegg til likestillingsloven har vi i denne regjeringsperioden utviklet regelverk for likestilling og ikke-diskriminering på flere andre områder:

• arbeidsmiljølovens kapittel om forbud mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av seksuell orientering, funksjonshemning, alder, politisk syn, mv.

• boliglovens forbud mot diskriminering på grunnlag av homofil legning, leveform eller orientering

• den 19. april vedtok Odelstinget ny lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion, mv. – diskrimineringsloven

• Syse-utvalget, som vurderer funksjonshemmedes rettsvern, leverer sitt forslag i mai 2005

Disse lovverkene følger i store trekk samme metodikk og prinsipper som likestillingsloven. Likevel har lovverkene vært håndhevet av en rekke forskjellige organer: Likestillingsombudet, Senter mot etnisk diskriminering, Arbeidstilsynet og også det ordinære rettsapparatet.

Regjeringen mener at en samordning av håndhevingen av ulike diskrimineringsbestemmelser er til beste for brukerne. For enkeltpersoner som opplever diskriminering, vil det være en fordel å kunne forholde seg til ett organ framfor å orientere seg blant mange. Ett organ gir mye bedre muligheter til å møte tilfeller av multippel diskriminering, dvs. diskriminering på flere grunnlag. For arbeidsgivere, offentlige instanser, interesseorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner osv. som trenger veiledning om hvordan mangfold og likestilling aktivt kan fremmes, vil det likeledes være en hjelp å kunne forholde seg til ett organ.

Jeg mener også at et samlet håndhevingsapparat med et bredere fagmiljø og større grad av faglig erfaringsutveksling vil oppnå både større gjennomslagskraft, bedre resultater og derigjennom større legitimitet enn flere små separate organer, som vil måtte konkurrere om oppmerksomhet og ressurser.

Det er positivt at Stortinget er engasjert i pådriverfunksjonen, som det foreslåtte ombudet vil få. Jeg kan forsikre om at denne funksjonen vil få en meget tydelig plass i forskriften. Jeg mener at både lovhåndhevingsarbeidet og pådriverarbeidet vil dra nytte av en samling i ett felles organ. I tillegg vil enkeltsaker ombudet behandler som lovhåndhever, gi pådriverarbeidet viktig dokumentasjon og legitimitet. Når det gjelder multippel diskriminering, vil jeg peke på at Likestillingssenteret i de senere år har beskjeftiget seg med tema som berører flere diskrimineringsgrunner, f.eks. tvangsekteskap og kjønnslemlestelse, som berører både kjønn og etnisitet. Dette tyder på at samlingen med Senter mot etnisk diskriminering vil gi betydelig synergi og læring på tvers av ulike grunnlag.

Jeg er oppmerksom på utfordringene som er forbundet med å samle arbeidet med presserende enkeltsaker og det mer langsiktige pådriverarbeidet i samme organ, men vil presisere at pådriverarbeidet er like entydig lovpålagt som lovhåndheverarbeidet gjennom lovforslagets § 3, og at Regjeringen som nevnt vil forskriftsfeste et utfyllende mandat for ombudets pådriverarbeid. Dette betyr at ombudet ikke kan nedprioritere pådriverarbeidet.

Pådriverarbeidet vil fortsatt omfatte alle aspekter av kjønnsdiskriminering. Som i dag forutsettes også at denne funksjonen skal involvere og dra veksler på samarbeid med et bredt spekter av kompetansemiljøer og interesseorganisasjoner, nasjonalt så vel som regionalt og lokalt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A) [13:22:34]: Jeg mener at likestillingsarbeidet har stagnert på mange måter. Den dårlige kommuneøkonomien fører til at mange kvinner i omsorgsstillinger i helsevesenet blir oppsagt, og kvinnearbeidsplasser forsvinner. Det å ha et likestillingssenter som en pådriver i arbeidet med kvinners rettigheter mener jeg derfor er helt nødvendig. Jeg har lyst til å spørre statsråden: Mener statsråden at denne pådriverrollen blir ivaretatt ved å slå sammen pådriverrollen og håndhevingsrollen?

For to år siden la Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fram et forslag om at det skulle være 40 pst. kvinneandel i allmennaksjeselskaper, og at dette skulle tre i kraft fra 1. januar 2004. Regjeringen mente da, med statsråd Gabrielsen i spissen, at dette ikke var noe problem, og at det ikke var nødvendig å lovfeste dette. Det skulle gå av seg selv. Den gang var det 7 pst. kvinner i styrene, i dag er det 11 pst. Og da vil jeg spørre: Er statsråden fornøyd, eller er hun, i likhet med Arbeiderpartiet, svært utålmodig? Hva vil hun i så fall gjøre?

Statsråd Laila Dåvøy [13:24:10]: Til det første: Når det gjelder pådriverfunksjonen, som også vil bli en del av det nye ombudets oppgaver – slik Regjeringen har foreslått – er jeg overbevist om at dette er den riktige måten å organisere det på. Jeg tror det er klokt, som jeg også sa i mitt innlegg, og det vil gi en synergieffekt. Når man har lovhåndheverrollen og på denne måten kan bruke de saker som kommer inn, vil man til enhver tid vite hva som rører seg, og hva som er de store problemene på dette området. Dermed vil man også kunne ta seg av pådriverrollen på en god måte.

Jeg har lyst til å ta et eksempel, og det gjelder Likestillingsombudet i dag. Eksemplet går på aktivitetsplikten, der vi i dag ser at ombudet faktisk har en pådriverrolle og en lovhåndheverrolle. Dette har vært utført på en svært positiv måte, og det er meget aktivt i pådriverarbeidet.

Når det gjelder det siste, skjønner jeg egentlig ikke spørsmålet. Den saken er jo gjennomført i Stortinget etter den tidsplanen som har vært lagt fra Regjeringens side.

May Hansen (SV) [13:25:41]: Jeg vil ta tak i det siste jeg var inne på i mitt innlegg og påpeke at det er et stort misforhold i ombudets rolle mellom grunnlaget kjønn og etnisitet på den ene siden og seksuell orientering på den andre siden, og at det er uheldig at det nye ombudet kun vil få ansvar for seksuell orientering i arbeidslivet og på boligsektoren. Det betyr jo at hvis man har vært utsatt for diskriminering på alle andre felt og alle andre samfunnsområder, så har ikke ombudet noe mandat i forhold til diskriminering på grunnlag av seksuell orientering. Dette er ganske uryddig, og det er ganske vanskelig. Det kan altså i seg selv virke diskriminerende.

Jeg lurer på hvilke tanker statsråden har når det gjelder dette problemområdet, og hva hun vil gjøre for å få dette skikkelig på plass.

Statsråd Laila Dåvøy [13:26:52]: På noen områder vil seksuell orientering og diskriminering i den forbindelse være omfattet av det nye ombudets oppgaver. Det dreier seg om arbeidsmiljøloven og håndhevingen av den, og også om boligloven.

Vi har nylig hatt et prosjekt gående når det gjelder oppfølgingen av handlingsplanen for homofile og lesbiske. I dette prosjektet viste det seg at den største delen av den diskrimineringen vi ser i dag, er knyttet til arbeidsmiljølovens bestemmelser – så det vil være ivaretatt. Etter det jeg vet, er også de organisasjonene som er talerør for homofile og lesbiske, svært fornøyd med dette. Vi har ikke foreslått en generell diskrimineringslov her, men vi legger i første omgang inn de lovene vi har på disse områdene. Jeg tror det er klokt at vi går litt forsiktig fram, og så får vi se og evaluere etter hvert om nye grunnlag skal komme inn.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [13:28:25]: Vi har jo hatt fleire rundar om det med kjønnskvotering i styre og det med manglande kvinnerepresentasjon i leiande stillingar. Vi hadde håpt at dette skulle verte frivillig, men den lova må tre i kraft i august 2005.

Så vil eg inn på den fleirtalsmerknaden som fleire har vore innom når det gjeld dei to kvinneuniversiteta våre, og som går på at dei kan vere pådrivarar i høve til næringslivet på likestillingsområdet. Eg har stilt spørsmål til barne- og familieministeren – eller likestillingsministeren – om kva ho kan gjere for at vi skal nå dette målet i overgangsperioden på to år. Så spørsmålet mitt er: Ser statsråden her nokon moglegheiter for at desse to kvinneuniversiteta kan brukast som aktørar for å nå det som vi er opptekne av både når det gjeld styrerepresentasjon, og når det gjeld næringslivet?

Statsråd Laila Dåvøy [13:29:44]: Jeg har lyst til å henvise til side 45 i odelstingsproposisjonen der disse kvinneuniversitetene også står omtalt. De er i dag private stiftelser, kompetansesentre. Det er slik at Utdannings- og forskningsdepartementet gir grunntilskudd til Kvinneuniversitetet på Løten, og jeg antar at fylkeskommunen gir en del til Kvinneuniversitetet Nord. Ellers lever de av ulike oppdrag. Begge disse institusjonene er allerede gode samarbeidspartnere for oss, og de vil også være det framover. Vi trenger gode fagmiljø som kan være pådrivere. Det som vi også sier i proposisjonen, og som er viktig, tror jeg, er at en nærmere utforming av dette samarbeidet ønsker vi at det nye organet, det nye ombudet, skal være med og legge til rette for. Det er klart at vi trenger slike organer.

Trond Giske (A) [13:30:50]: Kamp mot diskriminering og kamp for likeverd, like muligheter og respekt er kanskje noen av de viktigste tingene vi kan jobbe med. Norges historie handler i stor grad om det – økt likeverd, økt respekt og integrering i samfunnet av ulike grupper. Vi har kommet et godt stykke på vei. Vi har integrert de ubemidlede som før ikke hadde stemmerett. Kvinner har kommet for fullt inn i samfunnet. Nå er det rundt de homofile kampen for likeverd og respekt står.

Regjeringen går dessverre ikke inn for en generell antidiskrimineringslov, men samler dette i ulike lovverk og hjemler det på ulike måter. Vi vet også at statsråden og hennes parti fortsatt mener at homofile ikke skal behandles likeverdig i spørsmål om ekteskap, i forhold til stebarnsadopsjon, osv. Jeg vil gjerne be statsråden legge fram en uttømmende liste over på hvilke områder det fortsatt skal være tillatt å diskriminere homofile.

Statsråd Laila Dåvøy [13:32:00]: Denne statsråden er imot enhver form for diskriminering uansett hvilke grupper man snakker om. Det er riktig at Regjeringen ikke har lagt fram et forslag om en helhetlig diskrimineringslov i denne odelstingsproposisjonen. Det er noen årsaker til det. Det vi har sagt, er at det kanskje vil kunne gi et mindre klart diskrimineringsgrunnlag. Det er viktig at lovgrunnlaget vi her snakker om, er klart og lett forståelig. Jeg vil si det slik: Vi har begynt et svært viktig arbeid. Det er også slik at hva som er diskriminering, kan være og er ulikt på ulike områder. Det kan etter min mening være klokt å høste noen erfaringer før vi eventuelt går til det skritt å foreta ytterligere utredninger.

Når det så gjelder retten til adopsjon og stebarnsadopsjon for homofile og lesbiske, føler jeg at vi snakker like mye om hvilke rettigheter det dreier seg om. Mitt og Kristelig Folkepartis anliggende i den sammenhengen har vært (presidenten klubber) barnets rett til en mor og en far, altså et helt annet utgangspunkt.

Presidenten: Presidenten ber om respekt for den taletida som er satt.

Statsråd Laila Dåvøy (fra salen): Unnskyld.

May Hansen (SV) [13:33:41]: Jeg må ta tak i det siste statsråden sier, fordi man diskriminerer barn som bor med én forelder, og som bor sammen med homofile foreldre. Enten Kristelig Folkeparti ønsker det eller ei, eller ikke vil ta det innover seg, er det slik i dette landet at det er mange lesbiske som får barn, det er mange homofile menn som får barn, og det er barn som bor sammen med homofile foreldre.

Det som forundrer meg, er at man tar opp barns rettigheter. Disse barna har ikke rettigheter på lik linje med andre barn, ikke til arv og ikke til å bli adoptert av den forelder de bor sammen med. En har f.eks. ikke mulighet til å adoptere barn fra resten av familien hvis en selv er homofil. Dette er diskriminering av barn, og det vil jeg gjerne at statsråden skal si noe om. Her diskriminerer man barn av enslige forsørgere, fordi man sier at mor, far og barn er den ideelle ordningen.

Statsråd Laila Dåvøy [13:34:59]: Dette blir en litt annen diskusjon enn diskusjonen om et nytt, felles ombud, men jeg skal selvsagt svare.

Jeg har lyst til å påpeke at når det gjelder stebarnsadopsjon, er det innført en tid tilbake. Like fullt må jeg få lov til å si at mitt utgangspunkt er at barn generelt har rett til en mor og en far. Vi er opptatt av at barn i dag trenger både menn og kvinner som gode rollemodeller. De møter ofte svært få menn både i skole og i barnehage. Vi har vært opptatt av dette i andre politiske sammenhenger. Mitt utgangspunkt er fortsatt barnets rett til en mor og en far, mer enn voksnes rett til å ha barn.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Trond Giske (A) [13:36:08]: Jeg synes det er interessant å legge merke til at statsråden sier at diskusjonen om homofile og adopsjon og om barn som vokser opp i en familie hvor foreldrene er et homofilt par, er en annen debatt. Selvsagt er det ingen annen debatt. Det dreier seg om det grunnleggende spørsmålet som vi her behandler: Hvordan skal vi hindre diskriminering, og hvordan skal vi sikre respekt og likeverd for alle uansett seksuell orientering, kjønn, hudfarge osv. Det er det vi diskuterer. Formålet med å samle dette i ett håndhevende organ er nettopp å styrke antidiskrimineringsarbeidet på alle disse feltene. Men da er det selvsagt vesentlig at lovverket for øvrig i Norge heller ikke diskriminerer noen ut fra de samme kriteriene. Det er der skillelinjen går mellom oss som ønsker å sørge for at lovverket faktisk gir den samme likeverdighet både til barn og foreldre, og dem som, har jeg registrert, skal gjøre det til en frisk del av sin valgkamp til høsten å fortelle at her må det fortsatt diskrimineres.

Det er ett område hvor det er uenighet i komiteen, det vesentligste området i tillegg til en felles diskrimineringslov, og det gjelder hvorvidt håndhevingen og pådriverrollen skal samles til ett organ. Det finnes gode argumenter for som handler om at man gjennom håndheverrollen ser områder hvor det trengs pådriverarbeid, og at man kanskje også kan få en del ressursbesparing ut fra en slik samordning, men det finnes også tunge, gode argumenter imot, og vi har funnet at de tyngste argumentene veier imot.

Det er veldig mange måter å bekjempe diskriminering på. Ett åpenbart område er å sørge for at lovverket ikke i seg selv diskriminerer. Fremskrittspartiet synes å mene at det er tilstrekkelig så lenge det ikke spesifikt i et lovverk eller regelverk diskrimineres mellom menn og kvinner, mellom svarte og hvite eller mellom homofile og heterofile. Da er alt i sin skjønneste orden. Så enkel er ikke verden. Vi har holdninger, vi har verdier nedarvet, vi har kulturell ballast, som likevel sørger for at det er diskriminering i et samfunn. Det må det aktivt kjempes imot, og en må sørge for at alle får reelt likeverd og lik mulighet.

Da er neste trinn å sørge for et lovverk som forbyr ulike former for diskriminering. Det gjør det lovverket vi har, i stor grad, og dette ombudet, eller denne håndhevingsinstansen, skal sørge for at det blir etterlevd. Men det tredje området er hele tiden å påvirke holdninger, ta opp saker, reise debatter, presse fram kanskje ny lovgivning eller reaksjoner eller sette dagsordenen slik at man bekjemper diskriminering. Her har man ofte ikke fullt ut mulighet til å regulere alt med lovgivning. Her må man i stor grad påvirke ulike holdninger i samfunnet. Når folk med utenlandsk etternavn f.eks. søker etter jobb i mange år og aldri blir innkalt til ett intervju, selv om kvalifikasjonene helt åpenbart er til stede, skyldes det et syn på folk med minoritetsbakgrunn som mindreverdige på arbeidsmarkedet, og det er veldig vanskelig å gjøre noe med lovverket som sikrer at de samme personer blir innkalt til intervju. Her er det holdningsarbeid, her er det pådriverrolle, her er det dagsordensetting som må til.

Det samme gjelder den strukturelle diskrimineringen som kvinner ofte blir utsatt for i politikken, i næringsliv, offentlig administrasjon, universitetssektoren osv. i forhold til å bli rekruttert til lederstillinger, få maktposisjoner, i like stor grad som menn. Menn rekrutterer menn, menn motiverer menn, menn ser menn, menn oppfordrer og stimulerer menn til å søke karriere. Det er den type strukturell diskriminering som en pådriverinstans kan ta tak i og gjøre noe med. Vi tror det hadde vært lettere å gjøre det hvis vi hadde opprettholdt et eget likestillingssenter, et pådriversenter for likestilling, for kunnskapsutvikling, for holdnings- og atferdspåvirkning, veiledning, dokumentasjon og overvåkning. Vi tror at en håndhever kan komme i en konfliktrolle. Et lovverk vil alltid være litt mer konservativt, henge litt mer etter i forhold til det pådriverarbeidet som skal drives, og man kan komme i situasjoner hvor pådriverarbeid og håndheverrollen kan komme i konflikt.

Vi har vært veldig tilhenger av at et likestillingssenter, med pådriverollen også i forhold til etnisk diskriminering, skulle jobbe tett sammen med en håndhever, gjerne samlokaliseres, gjerne spille på felles ressurser, men at man likevel hadde en uavhengighet. Det hadde styrket likestillingsarbeidet. Det hadde også gjort håndheverrollen enda sterkere, og vi hadde kanskje fått et enda raskere resultat når det gjelder å bekjempe diskriminering og sørge for at alle får de samme rettighetene i samfunnet.

Geir-Ketil Hansen hadde her overtatt presidentrollen.

May Britt Vihovde (V) [13:41:27]: Venstre meiner forslaget om å slå saman dagens apparat på kjønnslikestilling, Likestillingsombodet, Likestillingssenteret og klagenemnda for likestilling og det framtidige apparatet på etnisk likestilling, med bl.a. Senter mot etnisk diskriminering, er eit godt og viktig skritt mot eit meir likestilt samfunn.

Venstre vil understreka at kjernen i eit forbod mot diskriminering er menneskeverd og grunnleggjande menneskerettar, der alle menneske har same krav på respekt for sitt likeverd, uavhengig av bl.a. kjønn, etnisk bakgrunn, funksjonshemming eller seksuell orientering. Eit felles handhevingsapparat vil sikra at ulike diskrimineringsgrunnlag nyter same grad av vern gjennom eit sterkt lovverk og effektiv og samkjørt handheving, og vi vil understreka det overordna menneskerettsperspektivet i alt arbeid mot diskriminering. Eit felles handhevingsapparat vil gjera arbeidet med å harmonisera lovverk og praksis enklare, slik at same grad av vern raskare blir ein realitet.

Eit felles handhevingsapparat vil òg gjera det enklare å dela erfaringar og trekkja lærdom av dei på tvers av diskrimineringsgrunnlaga og dekkja samfunnsområde der dei ulike diskrimineringsgrunnlaga har mykje å tena på ein samla strategi. Eit eksempel som betyr mykje for folks kvardag, er arbeidsmarknaden.

I første omgang vil dette gjelda kjønn og etnisitet, men det bør ikkje ta lang tid før fleire diskrimineringsgrunnlag får same vern mot diskriminering gjennom lovverk og dermed har behov for effektiv handheving. Syse-utvalet som vurderer korleis funksjonshemma skal få eit betre vern mot diskriminering, legg fram sine forslag 18. mai, og Venstre meiner ein så raskt som mogleg bør setja i gang tilsvarande arbeid når det gjeld seksuell orientering.

Venstre meiner det er viktig at eit felles handhevingsapparat blir så effektivt som mogleg, både når det gjeld behandling av enkeltsaker, og når det gjeld påverknad. Etter Venstre si meining vil dette bli best teke i vare ved at det organet som behandlar enkeltsaker, også driv påverknadsarbeid. Gjennom behandling av enkeltsaker og i møte med enkeltskjebnar får ombodet innsikt i kva for problem som blir opplevd som mest presserande av dei som sjølve blir diskriminerte, og vil ha det mest presise utgangspunktet for å driva effektiv og målretta påverknad, ikkje berre mot diskriminering, men i minst like stor grad for likestilling. Dessutan vil det vera viktig at både dei som har rettar, og dei som har plikter etter lova, veit kor dei skal venda seg, både når det gjeld enkeltsaker, og når det gjeld rettleiing om korleis ein i større grad kan oppnå likestilling. Då er det viktig ikkje berre å ha eit felles handhevingsapparat på tvers av diskrimineringsgrunnlaga, men òg å unngå at dette blir fragmentert når det gjeld oppgåvene.

Venstre støttar derfor ikkje forslaget om at Likestillingssenteret skal bli halde ved lag med den organiseringa som det har i dag, og at det skal bli oppretta tilsvarande kompetansesenter på andre grunnlag. Venstre vil peika på at sjølv om dette har vore eit krav frå Likestillingssenteret, er det ikkje eit syn som blir støtta av Senter mot etnisk diskriminering, som nettopp har peika på behovet for eit oversiktleg apparat der erfaringane frå enkeltsaker dannar eit viktig grunnlag for effektiv påverknad.

Venstre trur at faren for at kjønnslikestilling skal drukna i eit felles apparat, er betydeleg overdriven, og vil understreka at likestilling ikkje er eit gode som det er for lite av. Det er derimot slik at jo fleire som blir likestilte, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag, jo meir likestilling får vi faktisk. Sjølv om det framleis er viktige uløyste oppgåver når det gjeld kjønnslikestilling, er både medvitet og kompetansen på dette området betydeleg og vil vera eit viktig bidrag til eit sterkare felles apparat også for påverknad.

Eit felles handhevingsapparat bør setjast i stand til å kartleggja både omfang og art av diskriminering for dei ulike diskrimineringsgrunnlaga. Eit verkemiddel bør vera å gjennomføra undersøkingar om opplevd diskriminering, slik ein har gjort når det gjeld etnisitet bl.a. i Danmark og Sverige. Slike undersøkingar vil vera svært nyttige særleg for å kunna seia meir om omfanget av diskriminering i Noreg.

Venstre vil understreka at det har mykje å seia at det nye felles apparatet får tilstrekkeleg med ressursar, slik at det kan bli eit godt lågterskeltilbod over heile landet. Det er òg viktig at ressursane strekk til for å skaffa seg spisskompetanse innanfor dei ulike diskrimineringsgrunnlaga som etter kvart bør bli inkluderte.

I Venstres liberale tradisjon er respekten for det enkelte menneskets likeverd sjølve kjernen. Med dette forslaget tek vi eit viktig skritt i retning av å gjera det tydeleg at alle menneske har krav på likeverd og på ikkje å bli diskriminerte, men likestilte.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [13:46:47]: Eg har berre ein kort merknad. I innlegget mitt kom eg til å hevde at ombodet skal ha eige styre. Eg vil presisere at det som står i proposisjonen, er at føresetnadene er at det vert oppretta brukarutval og ikkje styre.

Eirin Faldet (A) [13:47:19]: Siden det var litt uklarhet omkring replikken min, skal jeg bare presisere hva jeg egentlig er bekymret for. Jeg viser da til det forslaget som Arbeiderpartiet og SV hadde om 40 pst. kvinneandel i allmennaksjeselskaper, og at det skulle tre i kraft fra 1. januar 2004. Det ble jo nedstemt, for det fikk vi ikke flertall for.

Men det som er bekymringen min, er at andelen kvinner i styrer og utvalg i allmennaksjeselskaper i dag bare har økt med ca. 4 pst. Bekymringen blir da: Hva gjør egentlig statsråden i den overgangsperioden på to år som nå er vedtatt? Det var det jeg mente.

Statsråd Laila Dåvøy [13:48:29]: Det var jo greit med en oppklaring. Jeg var kanskje litt – nei, jeg skal ikke skylde på meg selv. Det var litt uklart for meg hva representanten mente, så det var greit med en oppklaring.

Svaret på det er at nå har Stortinget behandlet denne loven, og Stortinget har vedtatt at loven skal tre i kraft fra høsten av dersom man ikke har oppnådd 40 pst. kvinner i allmennaksjeselskapsstyrene. Det ser jo smått ut slik som det ligger an i dag.

Når det gjelder staten, har vi allerede innført loven fra 1. januar 2004, og i statsselskapene har vi allerede oppnådd 40 pst. Det er ulike ting knyttet til det vi gjør. Vi har disse databasene våre, NHO og næringslivet selv har satt i gang en rekke tiltak. Blant annet har NHO hatt et stort prosjekt, «Female Future». Jeg har lyst til å berømme NHO for det. Det er et godt tiltak. Det er også satt i gang opplæring av kvinnelige styremedlemmer, og hundrevis av kvinner i dette landet har allerede gått på ulike styreseminarer. Noe av dette er også i regi av offentlige institusjoner og organer. Det vil være helt utenkelig for meg i alle fall å skulle endre spillereglene nå, men det er vel heller ikke det representanten spør om. Å innføre ytterligere sanksjoner utover det som allerede ligger i loven, og som Stortinget har vedtatt, vil være å endre spillereglene underveis, og det synes jeg ikke vi skal gjøre. Men sammen med næringslivet og separat skal vi etter hvert vurdere om det finnes ytterligere bevisstgjøringstiltak vi kan sette i gang.

Jeg er stolt av den loven som denne regjeringen har fremmet, som næringslivet faktisk tar alvorlig, men ikke nok til at vi i år kanskje klarer å komme i havn med 40 pst. kvinner i allmennaksjeselskaper.

Så har jeg lyst til – siden det er ett minutt igjen – å si at det er viktig at alle vi som diskuterer denne nye loven som eventuelt skal komme fra høsten av, presiserer at dette ikke dreier seg om aksjeselskaper, små familiebedrifter og andre vanlige aksjeselskaper. Det dreier seg altså bare om allmennaksjeselskapene våre, og det er nok en del i det offentlige rom som ikke er helt klar over det. Så jeg føler at vi alle sammen har et politisk ansvar for å klargjøre dette sterkt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.