Presidenten: Etter ønske fra
familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at
debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og
at taletida blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet
og Høyre 15 minutter hver, Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti
10 minutter hver og Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet
5 minutter hver.
Videre vil presidenten foreslå at
det blir gitt anledning til replikkordskifte
på inntil fem replikker med svar etter innlegg
fra medlemmer av Regjeringa innenfor den fordelte
taletid.
Videre blir det foreslått at de som
måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Dette anses vedtatt.
Ola T. Lånke (KrF) [12:34:32] (ordfører for saken): Diskriminering gjør at mennesker ikke
får sine drømmer oppfylt. De hindres
i å bruke sine evner og anlegg på best mulig
måte. Dette illustreres i et fint, lite dikt
av Langston Hughes, «A Dream Deferred»:
«What
happens to a dream deferred?
Does it dry up
like a raisin in the sun?
Or fester like a sore--
And then run?
Does it stink like rotten meat?
Or crust and sugar over--
like a syrupy sweet?
Maybe it just sags
like a heavy load.
Or does it explode?»
Kampen mot diskriminering handler om at like
rettigheter også skal innebære like
muligheter. Alle skal ha like muligheter uavhengig
av etnisk opprinnelse, religiøs overbevisning, kjønn eller
seksuell legning. Samfunnet må ikke
hindre drømmer i å kunne gå i
oppfyllelse.
Arbeidet mot rasisme og diskriminering og for
likebehandling krever en kontinuerlig innsats.
Personer med minoritetsbakgrunn har i dag de
samme formelle rettighetene som den øvrige befolkningen.
Det er likevel nødvendig å sette i verk
tiltak for at alle skal ha de samme reelle muligheter
til å delta i samfunnet og bruke sine
ressurser. Arbeidet mot diskriminering og rasisme må ses
i denne sammenheng.
Kristelig Folkeparti mener
det er svært viktig at vi har et lovverk som bidrar til å hindre
all form for diskriminering. Vi er imidlertid opptatt av at innsatsen
på områder som hittil har
vært prioritert, og som allerede er godt ivaretatt gjennom
lov og praksis, ikke må svekkes.
Proposisjonen vi behandler i dag, følger
opp anbefalingen fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe om et felles håndhevingsapparat
for diskriminering på grunnlag av kjønn og etnisitet.
Denne rapporten er et ledd i oppfølgingen av NOU 2002:12
Rettslig vern mot etnisk diskriminering – Holgersen-utvalget.
Lovforslaget inneholder regler for håndhevingsapparatets
organisasjon, funksjoner, kompetanse og saksbehandling. Proposisjonen
foreslår at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret
og Senter mot etnisk diskriminering, SMED, blir samlet i et nytt
felles organ: Likestillings- og diskrimineringsombudet. Samtidig
foreslås det å opprette en tilhørende
klagenemnd som skal ha vedtakskompetanse.
Det nye ombudet skal håndheve likestillingsloven,
diskrimineringsloven, arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel
og diskrimineringsforbudene i boliglovene. I tillegg skal ombudet
påse at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med
de forpliktelser Norge har etter FNs kvinnekonvensjon
og FNs rasediskrimineringskonvensjon. Samtidig skal ombudet ivareta
pådriver- og veilederoppgaver som skal bidra til økt
likestilling og likebehandling.
For at ombudet skal kunne ivareta alle
grupper ut fra faktiske behov, er det viktig at det blir tilført
tilstrekkelige ressurser. Det vil Kristelig Folkeparti
bidra til i forbindelse med budsjettbehandlingen til høsten.
Ombudet må inneha ekspertise på gruppespesifikk
diskriminering og samtidig bygge opp ekspertise på tvers
av diskrimineringsgrunnlag. I dette arbeidet er det viktig at ombudet
har et tett og godt samarbeid med alle
gruppers organisasjoner og andre aktører som
arbeider for relevante interesser.
Jeg er glad for at et bredt flertall støtter
Regjeringens forslag om et felles håndhevingsapparat for
diskriminering på ulike grunnlag. Jeg tror det nye håndhevingsapparatet
vil bidra til å gi brukerne en enklere hverdag. De slipper å forholde
seg til mer enn én instans. Samtidig gir et felles håndhevingsapparat
muligheter for kompetanseoverføring
og erfaringsutveksling mellom fagmiljøer innen
ulike diskrimineringsgrunnlag.
Bakgrunnen for opprettelsen av et felles håndhevingsapparat
er dagens lovverk samt Ot.prp. nr. 33 for 2004-2005, som ble behandlet
i denne sal i forrige uke. Et bredt flertall i komiteen
har imidlertid åpnet for en eventuell utvidelse
av håndhevingsapparatets virkeområde til å gjelde flere
ulike diskrimineringsgrunnlag, og vi i Kristelig Folkeparti
imøteser Syse-utvalgets innstilling i den forbindelse.
I tillegg til å håndheve
forbud mot diskriminering skal ombudet også være
en pådriver for et samfunn med like muligheter.
Pådriverrollen omfatter påvirkning av holdninger
og atferd, støtte- og rettledningsfunksjoner samt utvikling
av kompetanse og kunnskap.
Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet har fremmet forslag om å opprettholde
Likestillingssenteret og opprette et kompetansesenter for etnisk likestilling,
med tilstrekkelige ressurser til å dekke oppgavene og knytte
til seg kompetanse. De samme partier foreslår også å opprettholde
den lovfestede pådriverrollen for Likestillingssenteret,
og fremmer forslag om en tilsvarende lovfestet pådriverrolle
for et kompetansesenter for etnisk likestilling. Disse forslagene
får ikke støtte fra et flertall i komiteen.
Kristelig Folkeparti mener
det er hensiktsmessig med et tett samarbeid mellom
håndhever og pådriver. Målet er å få et
ombud som er både en sterk lovhåndhever
og en sterk og uavhengig pådriver. Jeg tror disse to funksjonene kan
bidra gjensidig til å styrke hverandre. Prinsipper og metoder
i både diskrimineringsvernet og pådriverarbeidet har
klare likhetstrekk, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Det er
dessuten viktig at pådriverrollen har forankring både
i erfaringer fra lovhåndhevingsapparatet og i forskningsmiljøene.
Klagesakene vil utgjøre et viktig fundament for pådriverarbeidet.
Gjennom behandlingen av de konkrete sakene vil man få et
godt grunnlag for å bedømme hvilke områder
som bør prioriteres i pådriverarbeidet.
Kristelig Folkeparti er
opptatt av at ombudet må finne en god balanse mellom
lovhåndheving og pådriverarbeid. Både
lovhåndheverrollen og pådriverrollen er lovfestet
i § 3, og det er viktig å påse
at pådriverarbeidet ikke taper kampen om ombudets
ressurser.
Et av hovedformålene bak opprettelsen
av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og
diskrimineringsnemnda er å skape et lavterskeltilbud hvor
enkeltpersoner som mener seg utsatt for diskriminering,
kan henvende seg og få ivaretatt sine rettigheter.
Det er viktig å sikre at disse organers tilbud
er likeverdig for hele landets befolkning, uavhengig av
bosted. Det er også viktig at terskelen for å henvende
seg er lav. Det kan ikke stilles krav om at henvendelsen
må skje skriftlig. Det vil utelukke at funksjonelle analfabeter også kan
få hjelp hos ombudet.
Ombudet må strekke seg langt i å veilede
i alle typer saker uavhengig av hvordan klagen framsettes.
Den saken gjelder, bør få råd og veiledning
om hvordan saken kan forfølges. For at ombudet skal oppnå legitimitet,
er det avgjørende at de som henvender seg, opplever å bli
hørt.
Etniske minoriteter har i dag et eget rettshjelpstilbud hos
Senter mot etnisk diskriminering. Etter sammenslåingen
vil ikke disse gruppene lenger ha et eget rettshjelpstilbud,
men må søke om fri rettshjelp på samme måte
som andre. Derfor er det viktig at ombudets håndhevingsarbeid
suppleres med en mulighet for fri sakførsel etter rettshjelpsloven § 17,
slik Regjeringen foreslår. Det bør innvilges fri
sakførsel i saker som gjelder diskriminering eller
dårlig behandling, dersom saken har velferdsmessig betydning
for vedkommende det gjelder.
Sosialistisk Venstreparti har fremmet forslag
om å endre lov om Likestillings- og diskrimineringsombudet og
Likestillings- og diskrimineringsnemnda slik at det er Stortinget
som oppnevner Likestillings- og diskrimineringsombudet for fire år
om gangen. Dette forslaget får ikke støtte
av et flertall i komiteen.
Stortinget utnevner ett ombud: Stortingets
ombudsmann for forvaltningen. De øvrige av våre
ombud utnevnes av Regjeringen. Dette er i tråd med Grunnlovens maktfordelingsprinsipp,
som legger den utøvende myndighet til nettopp
Regjeringen. SVs forslag innebærer noe helt nytt
hva gjelder Stortingets arbeidsområde, og er etter Kristelig
Folkepartis oppfatning både uheldig og uhensiktsmessig.
Diskrimineringsombudet, så vel som
andre ombud, skal kunne uttale seg fritt. Det er udiskutabelt.
Det er imidlertid viktig at et ombud i størst mulig grad
forankrer uttalelser og utspill i et godt faglig, forskningsbasert
fundament. Av den grunn er det viktig at ombudet knytter til seg
et nettverk av juridiske rådgivere med kompetanse
på sitt felt, i denne sammenheng diskriminering.
Diskrimineringslovgivning er et viktig tema
i flere europeiske land for tiden. I Tyskland har den rød-grønne
regjeringen nylig fremmet forslag om å innføre
en omfattende antidiskrimineringslov. Et felles håndhevings-
og pådriverapparat gir store fordeler i arbeidet for likestilling og
mot diskriminering i samfunnet. Derfor er det flott at også andre
europeiske land har valgt å etablere et tilsvarende
håndhevingsapparat. Det viser en styrket europeisk innsats
i kampen mot diskriminering og for likebehandling.
Til slutt vil jeg bare anbefale komiteens
innstilling.
Eirin Faldet (A) [12:44:38]: Regjeringen har fremmet forslag til lov om
Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Loven
inneholder regler for ombudets og nemndas organisasjon, funksjoner,
kompetanse og saksbehandling. Forslaget innebærer at Likestillingssenteret,
deler av Senter mot etnisk diskriminering og Likestillingsombudet slås
sammen til ett felles håndhevings- og pådriverapparat.
Arbeiderpartiet mener at valg av
virkemidler og organisasjonsform for ombud må settes inn
i en prinsipiell sammenheng om hvordan holdninger påvirkes
og makt utøves. Offentlige myndigheter har ansvar for å sikre
likebehandling og å bidra til å bekjempe fordommer
og negative holdninger i samfunnet. Det er derfor viktig med klare
lover og regler og et effektivt håndhevingsapparat.
Men minst like viktig er det å sikre
at det også finnes aktive pådrivere
med god kompetanse, som bidrar til holdningsendringer, og som deltar
aktivt i debatten i det offentlige rom. Holdningsendringer vil bidra
til en positiv samfunnsutvikling
og til å nå politiske mål, som f.eks. reell
likestilling. Arbeiderpartiet mener
Regjeringen i proposisjonen tar for lett på slike prinsipielle
drøftinger.
Det er også viktig å se
flere ulike gruppers behov for vern i en sammenheng når
det skal utvikles et felles håndhevingsapparat. Dette skjer
til dels i det framlagte forslaget, men Regjeringen har f.eks. valgt ikke å vente
på Syse-utvalgets innstilling, der en vurderer rettslige
virkemidler mot diskriminering av funksjonshemmede.
Når det gjelder håndhevingsdelen,
støtter Arbeiderpartiet forslaget
om å opprette et felles likestillings- og diskrimineringsombud
og en likestillings- og diskrimineringsnemnd. Det er viktig å ha
et effektivt håndhevingsapparat som påser at lover
og regler blir fulgt. Et felles håndhevingsapparat vil også kunne
utnytte kompetanse i og erfaringer med de ulike diskrimineringsgrunnlagene.
Når det gjelder pådriverrollen,
mener Arbeiderpartiet at
den ikke kan slås sammen med håndhevingsdelen.
Pådriverarbeidet kan fort komme i skyggen av håndhevingsarbeidet – og
dermed bli svekket. Arbeiderpartiet
mener også at det kan bli konflikt mellom
den objektive håndheverrollen og en mer stillingstakende
pådriverrolle. Håndheverrollen kan trekkes i tvil
når det samme organet skal drive systemkritikk og være
aktiv deltaker i samfunnsdebatten. Både Likestillingssenteret,
Foreningen for kvinne- og kjønnsforskning
i Norge, Kilden, kvinneuniversitetene, Krisesentersekretariatet,
Human-Etisk Forbund og Kirkerådet støtter ett
organ for håndheving, men vil ha pådriverrollen
i separate organer.
Arbeiderpartiet
går altså imot at Likestillingssenteret skal slås
sammen med Likestillings- og diskrimineringsombudet. Vi mener
at dagens likestillingssenter fungerer godt. Det favner også i
dag om flere saker enn det ombudet gjør, f.eks. i spørsmål
knyttet til vold mot kvinner. Arbeiderpartiet
vil understreke at også andre aktører
er viktige i pådriverarbeidet, og at også disse
må styrkes.
Når det gjelder pådriverrollen
for etnisk likestilling, foreslår Holgersen-utvalget – i
NOU 2002:12 – at det opprettes et eget kompetansesenter
for etnisk likestilling som skal drive med kunnskapsutvikling, pådrivervirksomhet,
holdnings- og atferdspåvirkning, veiledning, dokumentasjon
og overvåkning. Arbeiderpartiet
støtter dette. Et slikt senter vil ha bredere funksjoner
og andre oppgaver enn dagens Senter mot etnisk diskriminering, SMED.
SMED ivaretar i dag en saksinntaksfunksjon, med rettshjelp og enkeltsaksbehandling.
Rettshjelp utgjør i dag den tyngste delen av senterets
virksomhet. Dette tilsier at senteret slås sammen med ombudet,
med unntak for det utadrettede informasjonsarbeidet, som kan inngå i et
nytt kompetansesenter. SMED går selv inn for en sammenslåing.
Arbeiderpartiet
vil understreke viktigheten av at sentrene må ha god kompetanse
for å kunne ivareta pådriverrollen best
mulig. Arbeiderpartiet mener også at
pådriverfunksjonen for andre grupper som blir
diskriminert, bør utredes nærmere. Spesielt
er det viktig å trekke interesse- og brukerorganisasjonene
med i dette arbeidet.
Arbeiderpartiet
vil framheve det likestillingsarbeidet som er gjort ved landets
to kvinneuniversiteter, Kvinneuniversitetet Nord, i Steigen i Nordland,
og Kvinneuniversitetet på Løten, i Hedmark. Vi
mener det er behov for regionale
aktører som kan være pådrivere
på likestillingsområdet overfor kommuner og næringsliv.
Vi mener videre at verken etnisk diskriminering eller
diskriminering på grunn av kjønn er et storbyfenomen.
Vi mener derfor at regionalt likestillingsarbeid over hele
landet er viktig, og at regionale
aktører derfor bør styrkes. Kvinneuniversitetene
bør ha et sterkere samarbeid med sentrale
likestillingsaktører – og dermed være
en forlenget arm ut i regionene.
Overvåkningsorganet for FNs kvinnekonvensjon
i 2003 påpekte at likestillingsarbeidet i Norge
er preget av sentralisering, og uttrykte bekymring
for at dette svekker likestillingsarbeidet i distriktene. Jeg vil
derfor spørre statsråden om det ikke
er behov for å opprette to slike kompetansesentre, ett
i nord og ett i sør, for å styrke likestillingsarbeidet
i hele landet – og dermed også styrke kvinneuniversitetene
i nord og i sør.
Jeg tar hermed opp de forslagene som Arbeiderpartiet sammen
med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet
er forslagsstiller til.
Presidenten: Representanten Eirin Faldet har tatt opp de
forslagene hun refererte til.
Afshan Rafiq (H) [12:51:45]: Mange oppfatter det slik at Norge
har kommet langt i det viktige arbeidet for likestilling og mot
diskriminering. På mange måter har vi også det,
men det er viktig ikke bare å være
fornøyd med nesten å ha nådd målet.
Det er fortsatt mange mennesker i vårt samfunn som opplever
diskriminering, enten på bakgrunn av kjønn, hudfarge eller
seksuell legning eller av andre årsaker.
For de menneskene som kjenner slik diskriminering på kroppen,
er det viktig at arbeidet for et mer likestilt samfunn fortsetter
med full styrke.
Regjeringen fremmer i Ot.prp. nr. 34 for 2004-2005 forslag
om et felles håndhevingsapparat på tvers av diskrimineringsgrunnlag.
Det foreslås at Likestillingsombudet, Likestillingssenteret
og Senter mot etnisk diskriminering blir samlet i ett nytt felles
organ – Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Likestillingssenteret, med sin faglige selvstendighet og
uavhengighet, har markert seg som en aktiv pådriver i likestillingsarbeidet
og har tematisk markert seg med stor bredde både
innenfor områdene vold mot kvinner,
mannsrollen og kjønn og makt. På samme måte
har Senter mot etnisk diskriminering markert seg som et aktivt organ
i arbeidet for å sikre vern mot diskriminering
på grunnlag av trosbekjennelse, hudfarge, nasjonal eller
etnisk opprinnelse.
Å slå disse funksjonene sammen
med lovhåndheveren Likestillingsombudet vil etter
Høyres oppfatning bety en rekke positive ringvirkninger
i arbeidet for likestilling og mot diskriminering.
For det første vil en samordning øke
ombudets tilgjengelighet og synlighet. Målet om at brukerne,
alt fra enkeltpersoner, virksomheter, organisasjoner og offentlige myndigheter, ikke
skal behøve å forholde seg til flere myndigheter
enn nødvendig, synes vi er et viktig ledd i arbeidet. Brukerne
settes med dette i sentrum, ved at det blir lettere og mindre
byråkratisk å få hjelp når en
slik situasjon oppstår.
Videre er vi positive til den faglige synergien
som sikrer økt kvalitet og forbedret evne til å møte
tilfeller av diskriminering på flere grunnlag. Vi har stor
tro på at et felles håndhevingsapparat betyr større
mulighet for erfaringsoverføring mellom de ulike
diskrimineringsgrunnlag, som vil kunne bidra til en bredere og mer
helhetlig forståelse av hvordan forskjellsbehandling kommer
til uttrykk i samfunnet, og hvordan den kan bekjempes. Et større, samlet
apparat vil gi et stimulerende fagmiljø med større bredde
i kompetansen, noe som også er positivt i arbeidet med å rekruttere
og beholde høyt kvalifisert arbeidskraft.
Et tredje godt argument for å slå sammen
pådriver- og håndheverrollen i diskrimineringsarbeidet
er en mer effektiv utnyttelse av ressursene. Dette gjelder altså ikke bare
de faglige ressursene, som jeg allerede har vært inne på,
men også stordriftsfordelene ved samlokalisering
og fordelene ved å kunne løse felles interne og
administrative oppgaver. Rasjonell og effektiv drift er viktig for å kunne frigjøre
de nødvendige ressurser til den viktige faglige delen av
det arbeidet ombudet skal utføre. Høyre
støtter for øvrig det som ble sagt av representanten
Eirin Faldet i forhold til kvinneuniversitetene. Jeg viser også til våre
merknader i innstillingen.
Det er fra flere hold reist spørsmål
rundt problematikken ved å samle håndheverrollen
og pådriverrollen i ett og samme ombud. Dette temaet har
vært bredt drøftet både i Regjeringens
fremlagte lovforslag, i høringsrunden og blant de sentrale
aktørene i likestillings- og diskrimineringsarbeidet. Enkelte
mener at pådriverrollen vil kunne bli mindre
synlig og mangle legitimitet når den er samlokalisert og
samordnet med håndheverrollen. Videre fremhever noen
at uavklarte rollekonflikter mellom pådriver- og
håndheverrollen kan svekke det nye ombudets troverdighet
som lovhåndhever.
Jeg synes dette har vært en bred og
god debatt, som på mange måter har belyst viktige
sider ved organiseringen av arbeidet. Når flertallet i
komiteen støtter forslaget om et felles
håndhevings- og pådriverapparat mot diskriminering
på ulike grunnlag, er det fordi vi har stor tro på at
de positive ringvirkningene av sammenslåingen langt overveier
de eventuelle ulempene. Vi vil allikevel understreke at ombudet
må opprettholde en balanse mellom
lovhåndheving og pådriverrollen, men vi har full
tillit til at dette lar seg gjøre på en utmerket
måte. Vi mener videre at pådriverfunksjonen
vil bli styrket gjennom et tettere samarbeid
med lovhåndhevingsapparatet, og peker da spesielt på den
positive forankring pådriverapparatet
vil få i erfaringer fra lovhåndhevingsarbeidet
og i forskningsmiljøene.
Et annet punkt som har vært bredt
diskutert i så vel høringsuttalelser som i den
generelle debatten, har vært spørsmålet
om hvorvidt Regjeringens forslag kun hensyntar diskrimineringsvern
for enkelte klart definerte grupper. På denne bakgrunn
oppfordrer vi i Høyre Regjeringen til å ta
initiativ til at dette spørsmålet
utredes med sikte på utarbeidelse av generelle regler mot
diskriminering og eventuelt utforming av en samlet helhetlig
lovgivning på området. Norsk lovgivning kan oppfattes
som ufullstendig, fordi diskriminering også kan
skje på andre grunnlag enn dem som allerede er
hjemlet i lovverket, som rasisme, kjønn eller
religiøs tilhørighet. Jeg vil også understreke
at en eventuell samlet lovgivning på området ikke
må svekke det vern særlovgivningen gir i dag.
En fremtidig utredning må derfor belyse
forholdet mellom generelle regler og særskilt
vern ut fra avgrensede diskrimineringsgrunnlag. Vårt hovedmål
er å sikre at lovgivningen hensyntar at diskriminering
på generelt grunnlag må være
forbudt. Dette vil i større grad sikre vern mot
diskriminering, uavhengig av diskrimineringsårsak.
Det viktige arbeidet for å fremme
likestilling i samfunnet og å verne innbyggerne mot diskriminering
får etter min oppfatning en styrket posisjon
som følge av den diskrimineringsombudslov vi vedtar i dag.
Vi vil derfor anbefale at Regjeringens forslag vedtas, i tråd
med komiteens flertallsinnstilling.
Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:59:06]: Som det fremgår av merknader både
i denne saken og i mange andre saker som er behandlet
i denne sal opp gjennom årene, har Fremskrittspartiet
et helt annet syn i likestillingspolitikken enn de øvrige
partier.
Fremskrittspartiet
er grunnleggende imot at det offentlige skal lage særtiltak – spesielle
lover, kvoteringsordninger, ombud osv. – for å særbehandle etter
kjønn. Vi er tilhengere av det vi kaller en reell
likestilling, dvs. et samfunn der det ikke gjøres
forskjell på folk på basis av deres kjønn.
Vi ønsker et minimumslovverk, som f.eks. arbeidsmiljøloven,
der det slås fast at det skal være lik lønn
for likt arbeid, og at ingen kan diskrimineres på grunn
av f.eks. et svangerskap. Det bør holde.
Det er trist å se at flertallet fortsatt
holder seg til en likestillingspolitikk som har sine røtter
i 1970-tallet. Eksempelvis ser vi dette i saken som gjelder 40 pst.
av det ene kjønnet i bedriftsstyrer, og vi har tidligere
sett det da man innførte dette prinsippet i folkevalgte
organer. Der ser vi bl.a. at 40 pst.-tvangen fører til
at en kvinne som f.eks. er svært engasjert i helse- og
sosialsaker, kan tvinges til å sitte i teknisk hovedutvalg,
mens en mann som kanskje er interessert
i skolesaker, blir tvunget inn i teknisk sektor.
Vi har full tiltro til at dagens moderne og
dyktige kvinner utmerket godt klarer seg uten kvotering. Kampen
for kvinners posisjoner f.eks. i arbeidslivet
blir vunnet i løpet av de neste 10–20 årene
uten kvotering eller særtiltak – ikke
på grunn av den kvotering som har vært, eller
på grunn av utvidelse av lovverket, men på grunn
av at universiteter og høyskoler pr. i dag har 60 pst.
jenter, og det er disse som er morgendagens næringslivsledere
og morgendagens ledere i offentlig sektor. De er dyktige og smarte
og har ikke behov for særbehandling.
Vi tror at det er en nedvurdering av folk å gi
dem en jobb eller en posisjon på grunn av f.eks.
kjønn. På samme måte tenker
vi når det gjelder andre grupper, enten det er snakk
om homofile, om etniske minoriteter eller om religiøse
minoriteter. Så lenge det er snakk om friske og arbeidsføre
mennesker, er Fremskrittspartiet motstandere av
særtiltak. Hvis jeg driver et datafirma og trenger folk, og
en dyktig, hyggelig og arbeidsom homofil tyrkisk muslim
søker jobb, og jeg ikke ansetter denne personen, er
det jeg som er en dust. Og i næringslivet fører
konkurransen til at arbeidsgivere som oppfører seg dumt,
i det lange løp vil tape i konkurransen.
Vi er altså fundamentalt motstandere
av særtiltakene, kvoteringene og ombudsordningene. Vi ønsker å ta
bort det meste av det som er av lovverk og bevilgninger på dette
feltet, enten det er snakk om bevilgninger til homofiles organisasjoner,
til likestillingssentre eller til innvandrerinteresseorganisasjoner.
Det er helt all right at man ønsker å ha sine
organisasjoner og foreninger for å tale sin sak, men
vi oppfatter ikke at det er en offentlig oppgave å finansiere
foreninger som er for friske, arbeidsføre mennesker. Vi
innser imidlertid at vi er alene om dette i Stortinget. Vi har derfor
valgt å gi vår subsidiære støtte
til Regjeringens forslag om å slå sammen de eksisterende
etater på dette området – i håp
om at det på sikt skal bli lettere å avvikle
disse virksomhetene.
Når det gjelder voteringen, vil vi,
som det fremgår av merknadene, stemme for omorganiseringen,
men ikke for de ytterligere utvidelser av loven som er
skissert under punkt 2 på side 31 i innstillingen,
spalte nr. 2.
Helt til slutt vil jeg si at jeg synes det
er en tendens til at alle offentlige debatter om diskriminering
i Norge har en viss hulhet. Man diskuterer ting som vil løse
seg på sikt, men man tar ikke fatt i det som
virkelig er en likestillingspolitisk utfordring
i det norske samfunnet. Vi i Fremskrittspartiet
etterlyser at det politiske flertall i denne sal skal begynne å slå i
bordet overfor fundamentalistiske muslimske
miljøer hvor det er en total mangel på likestilling.
Kvinner utsettes for vold og voldtekt, som er det rette ordet på et
tvangsekteskap eller et arrangert ekteskap – det
er voldtekt. Vi etterlyser at dette skal komme frem i dagen som
den sentrale og viktige politiske debatten om likestilling fremover.
Men det virker verken som om dette er politisk korrekt, eller
som om man har det nødvendige mot til å ta opp
denne diskusjonen, trolig fordi man frykter å støte
fra seg velgergrupper.
May Hansen (SV) [13:05:03]: Sosialistisk Venstreparti går inn
for at det etableres et felles håndhevingsapparat mot diskriminering
på grunnlag av kjønn og etnisitet. Et felles håndhevingsapparat
vil gi mulighet for kompetanseoverføring
og erfaringsutveksling mellom fagmiljøene innen
ulike diskrimineringsgrunnlag. Det vil også bli
enklere for brukerne å forholde seg til én instans.
Det er viktig å sikre gode verneregler
i forhold til de ulike diskrimineringsgrunnlag.
Kjønnsdiskriminering er den diskrimineringen
i Norge som rammer flest, og må på ingen måte
nedprioriteres på bekostning av et felles håndhevingsapparat.
Sosialistisk Venstreparti vil utvide håndhevingsapparatet
til å gjelde flere ulike diskrimineringsgrunnlag. Det må arbeides
aktivt videre med å skape et lovverk som sikrer at all
diskriminering i Norge får et like
godt vern etter norsk lov, og man må snarest
innlemme diskriminering mot funksjonshemmede, som er under utredning
av Syse-utvalget, og diskriminering mot seksuell orientering,
alder m.m.
Det må være et
klart mål at all diskriminering skal dekkes av parallelle
lover, med like sanksjoner og straffer som gir et like
godt rettsvern mot all diskriminering, uavhengig av diskrimineringens
grunnlag. Norge må støtte diskrimineringsvernet
i forhold til etnisk diskriminering, og vi vil henvise til Ot.prp.
nr. 33 for 2004-2005, hvor det påvises at dagens rettslige
vern mot diskriminering er mangelfullt, og at det finnes spredte
bestemmelser i lovverket med anvendelse på enkeltområder – arbeidslivet, boliglovgivningen
og straffeloven.
Sosialistisk Venstreparti er helt uenig
i at det nye likestillings- og diskrimineringsombudet både
skal omfatte tilsyn med lovverket og ha en mer kritisk pådriverrolle.
Vi mener at Likestillingssenteret skal bevare sin rolle
som pådriver, og at det skal opprettes et tilsvarende kompetansesenter
for etnisk likestilling, bygd på SMED. Vi mener at
forslaget vil svekke pådriverarbeidet for likestilling. Det
er viktig at vi også i framtida har
en funksjon som selvstendig og uavhengig pådriver, og at
pådriverfunksjonen er lovfestet. Norge har over
tid utviklet et likestillingsapparat med et klart skille mellom
lovhåndhever og en uavhengig aktiv pådriverrolle
som er unik i internasjonal sammenheng. Dette får vi internasjonal
ros for. Vi trenger økt fokus på og styrking av
kjønnsdiskrimineringsarbeidet i Norge. Vi har et av Europas
mest kjønnsdelte arbeidsmarked, noe som har ført
til at likelønnsutviklingen går tregt i Norge.
Der kvinneandelen er stor i yrkeslivet, er lønna dårlig.
Kvinnerepresentasjonen i styrer har gått tilbake det siste året,
og det er kvinner som i stor grad tar seg av omsorgsoppgavene i
dette landet. Det er derfor viktig å styrke pådriverrollen
og beholde den uavhengig og lovfestet.
Jeg vil understreke viktigheten av Likestillings-
og diskrimineringsombudets frie rolle, og understreker at det ikke
er Regjeringas eller Stortingets oppgave å diktere
hvordan Likestillings- og diskrimineringsombudet løser
sin ombudsrolle. Ombudet har ansvaret for å fremme interesser
og rettigheter innen alle samfunnsområder.
Ombudet må ha en fri, selvstendig og uavhengig rolle i
forhold til Barne- og familiedepartementet, forvaltningen for øvrig,
andre offentlige instanser og publikum.
Sosialistisk Venstreparti er ikke
enig i at det er grenser for hvor politisk pågående
et ombud kan være uten at det mister legitimitet
som en uavhengig og objektiv håndheverinstans, slik det
står i innstillingen. Den frie og uavhengige stillingen
sikres best ved at Likestillings- og diskrimineringsombudet oppnevnes
av Stortinget. SV fremmer derfor forslag om at Stortinget ber Regjeringen
endre loven, slik at det er Stortinget som oppnevner Likestillings-
og diskrimineringsombudet for fire år om gangen. Dette
er helt i tråd med det vi også tidligere
har sagt i forhold til Barneombudet. Også i denne
innstillingen går man inn og begrenser ombudets frie rolle.
Jeg syns det er alvorlig, og jeg håper at statsråden sier
noe om det i sitt innlegg.
Jeg vil bemerke at man i Ot.prp. nr. 34 for
2004-2005 i flere av paragrafene i lovteksten bruker begrepene «homofil
legning, leveform eller orientering». Det er
uklart hva man legger i de ulike begrepene i lovteksten. Jeg er veldig
glad for at komiteen fremmer forslag om at begrepene «homofil
legning, levesett eller orientering» endres til «homofil
orientering» i lovteksten.
Likestillingsarbeidet som gjøres ved våre
to kvinneuniversiteter, Kvinneuniversitetet Nord og Kvinneuniversitetet
på Løten, er viktig og nødvendig. Det
er behov for regionale aktører
som kan være pådrivere i forhold til kommuner
og næringsliv på likestillingsområdet
rundt omkring i landet. Regionalt likestillingsarbeid over hele landet
er viktig, og de regionale aktørene
bør styrkes. Flertallet i komiteen
vil at kvinneuniversitetene skal ha et sterkere samarbeid
med andre sentrale likestillingsaktører.
Jeg vil bruke slutten av mitt innlegg
til å påpeke at det er et stort misforhold i ombudets
rolle mellom grunnlaget kjønn og etnisitet på den
ene siden og seksuell orientering på den andre
siden. Det er uheldig at det nye ombudet kun vil få ansvar
for seksuell orientering når det gjelder arbeidsliv
og boligsektoren. Det betyr at de som har vært utsatt for
diskriminering på boligmarkedet og i arbeidslivet på grunn
av seksuell orientering, kan henvende seg til ombudet
for å få bistand, men på alle
andre samfunnsområder vil ikke ombudet
ha noe mandat. Dette er uryddig, og kan i seg selv virke diskriminerende.
Derfor må ombudet starte en prosess for snarest mulig å inkludere alle
diskrimineringsgrunnlag i sitt virkeområde på alle
samfunnsområder.
Diskrimineringsvernet er i dag lite
tilfredsstillende, og vi må nå jobbe for å utvide
arbeidet til å gjelde alle diskrimineringsgrunnlag
på alle samfunnsområder.
Jeg tar opp vårt forslag.
Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp det
forslaget hun refererte til.
Eli Sollied Øveraas
(Sp) [13:12:26]: Diskrimineringsombodslova er ei viktig lov
i seg sjølv, men er ikkje ny på same
måten som sjølve diskrimineringslova er det. Denne lova
gir rammer for ombodet si verksemd som tilsvarer det som
låg i likestillingslova for Likestillingsombodet sitt vedkommande.
Alle partia unnateke Framstegspartiet
støttar Regjeringa sitt forslag om å opprette
eit felles handhevingsapparat mot diskriminering. At Likestillings-
og diskrimineringsombodet i all hovudsak vil arbeide med diskriminering
på grunnlag av kjønn og etnisitet, ligg bl.a.
i lovgrunnlaget. Ulike former for diskriminering er gitt ulike nivå av
vern i norsk lovgiving, så lenge Regjeringa ikkje
har vilja laga ei generell diskrimineringslov.
Det er Likestillingsombodet, Klagenemnda for
likestilling, Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering
som etter Regjeringa sitt forslag skal inngå i
eit nytt felles handhevingsapparat. Sjølv om Senterpartiet støttar
eit Likestillings- og diskrimineringsombod, støttar vi
ikkje Regjeringa sitt forslag om å slå saman
handhevarrolla og pådrivarrolla, verken på likestillingsområdet eller
på område som tangerer etnisk diskriminering. Saman
med Arbeidarpartiet og SV meiner vi at det ikkje kan kombinerast
det at ombodet både skal ha tilsyn og fatte vedtak
på grunnlag av lovverket og samstundes ha pådrivarrolle
på det same området, som t.d. kan innebere kritikk
av den lova ombodet skal handheve og må forsvare i
vedtak så lenge lova gjeld.
Senterpartiet er også uroa
for omsynet til ressursfordelinga mellom handhevarrolla etter lova
og pådrivarrolla. Både Likestillingsombodet
og Likestillingssenteret har rapportert om aukande pågang,
og ved ressursmangel vil det vere naturleg å måtte
prioritere lovsaker framfor vidareutvikling av likestillings- eller
diskrimineringsarbeidet elles. Det er slett ikkje vanskeleg å tenkje
seg rollekonfliktar mellom rolla som den meir objektive
handhevarrolla som lova gir rammer for, og den meir stillingtakande pådrivarrolla
overfor lovgivar, Stortinget, og sjølvsagt Regjeringa,
som lagar lovforslaga. Ein slik uavklart rollekonflikt kan svekkje
det nye Likestillings- og diskrimineringsombodet sitt truverde som
lovhandhevar.
Senterpartiet går
derfor inn for at Likesstillingssenteret skal behalde si rolle som
pådrivar innanfor likestilling, og at
det vert oppretta eit tilsvarande kompetansesenter for etnisk likestilling,
slik Holgersen-utvalet foreslo. Dei skal drive kunnskapsutvikling,
pådrivarverksemd, haldnings- og åtferdspåverknad,
rettleiing, dokumentasjon og overvaking. Pådrivarrolla
krev også ein meir variert verkemiddelbruk, som
medieutspel, arrangering og deltaking på seminar og konferansar,
foredragsverksemd, publisering av informasjon og statistikk, nyhendebrev,
tidsskrift og utgreiingsarbeid. Likestillingssenteret og tilsvarande
Senter mot etnisk diskriminering famnar vidare enn Likestillingsombodet
gjorde, og det det nye Likestillings- og diskrimineringsombodet
kan og vil gjere – det gjeld bl.a. seksualisert
vald, vald mot kvinner og heimesfæren.
Eit skilje mellom pådrivarrolla
og handhevarrolla vert elles støtta av ei rekkje
av høyringsinstansane. Senterpartiet
har derfor fremja forslag saman med Arbeidarpartiet og SV om å halde oppe
Likestillingssenteret og opprette eit kompetansesenter for etnisk
likestilling. Vi har også lagt til at dei må få tilstrekkeleg
med ressursar for å dekkje oppgåvene og knyte
til seg kompetanse.
Så stiller eg meg ganske
uforståande til at Regjeringa har fremja forslag om at
ombodet skal ha eit eige styre. Sjølv Statskonsult
kan ikkje anbefale eit slikt ombod med eit styre meir
enn eit ombod utan eit styre, slik Likestillingsombodet
har fungert til no. Eg er einig med Likestillingsombodet,
som har uttalt at ei etablering av eit styre kan avgrense uavhengigheita
og svekkje likestillings- og diskrimineringsombodet sin integritet.
Det er viktig at vi får eit sterkt
og uavhengig ombod som tør å utfordre
og tør å uttale seg kritisk, sjølv om
kritikken går i retning av storting og regjering eller
er retta mot politiske parti. Eg vil på det sterkaste åtvare
mot at sitjande regjeringar blandar seg inn i ombodet sine
synspunkt innanfor sine område,
slik vi såg tilløp til då Barneombodet
hadde utsegner om kontantstøtta som enkelte parti ikkje
likte.
Til slutt vil eg streke under at Senterpartiet
støttar alt det positive som har vore sagt når
det gjeld dei to kvinneuniversiteta.
Statsråd Laila Dåvøy [13:17:50]: Forslaget om etablering av et felles håndhevingsapparat
for likestilling og mot diskriminering er basert på Regjeringens ønske
om å håndheve diskrimineringslovverket på en
god måte for brukerne, hvilket betyr å etablere
et uavhengig, sentralt organ som kan arbeide helhetlig
for likestilling og mot diskriminering.
I tillegg til likestillingsloven har vi i denne
regjeringsperioden utviklet regelverk for likestilling og ikke-diskriminering
på flere andre områder:
arbeidsmiljølovens kapittel
om forbud mot diskriminering i arbeidslivet
på grunn av seksuell orientering, funksjonshemning,
alder, politisk syn, mv.
boliglovens forbud mot diskriminering på grunnlag
av homofil legning, leveform eller orientering
den 19. april vedtok Odelstinget ny
lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet,
religion, mv. – diskrimineringsloven
Syse-utvalget, som vurderer funksjonshemmedes rettsvern,
leverer sitt forslag i mai 2005
Disse lovverkene følger i store trekk
samme metodikk og prinsipper som likestillingsloven. Likevel
har lovverkene vært håndhevet av en rekke forskjellige
organer: Likestillingsombudet, Senter mot etnisk diskriminering,
Arbeidstilsynet og også det ordinære
rettsapparatet.
Regjeringen mener at en samordning
av håndhevingen av ulike diskrimineringsbestemmelser er
til beste for brukerne. For enkeltpersoner som opplever
diskriminering, vil det være en fordel å kunne
forholde seg til ett organ framfor å orientere seg blant
mange. Ett organ gir mye bedre muligheter til å møte
tilfeller av multippel diskriminering, dvs. diskriminering på flere
grunnlag. For arbeidsgivere, offentlige instanser, interesseorganisasjoner,
utdanningsinstitusjoner osv. som trenger veiledning om hvordan mangfold
og likestilling aktivt kan fremmes, vil det likeledes være
en hjelp å kunne forholde seg til ett organ.
Jeg mener også at
et samlet håndhevingsapparat med et bredere fagmiljø og
større grad av faglig erfaringsutveksling vil oppnå både
større gjennomslagskraft, bedre resultater og
derigjennom større legitimitet enn flere små separate
organer, som vil måtte konkurrere om oppmerksomhet og ressurser.
Det er positivt at Stortinget er engasjert
i pådriverfunksjonen, som det foreslåtte ombudet
vil få. Jeg kan forsikre om at denne funksjonen vil få en
meget tydelig plass i forskriften. Jeg mener at både
lovhåndhevingsarbeidet og pådriverarbeidet vil
dra nytte av en samling i ett felles organ. I tillegg vil enkeltsaker
ombudet behandler som lovhåndhever, gi pådriverarbeidet
viktig dokumentasjon og legitimitet. Når det gjelder multippel diskriminering,
vil jeg peke på at Likestillingssenteret i de
senere år har beskjeftiget seg med tema som berører flere
diskrimineringsgrunner, f.eks. tvangsekteskap og kjønnslemlestelse,
som berører både kjønn og etnisitet. Dette
tyder på at samlingen med Senter mot etnisk diskriminering
vil gi betydelig synergi og læring på tvers av ulike
grunnlag.
Jeg er oppmerksom på utfordringene
som er forbundet med å samle arbeidet med presserende enkeltsaker
og det mer langsiktige pådriverarbeidet i samme organ,
men vil presisere at pådriverarbeidet er like
entydig lovpålagt som lovhåndheverarbeidet gjennom
lovforslagets § 3, og at Regjeringen som nevnt vil forskriftsfeste
et utfyllende mandat for ombudets pådriverarbeid. Dette
betyr at ombudet ikke kan nedprioritere pådriverarbeidet.
Pådriverarbeidet vil fortsatt omfatte alle
aspekter av kjønnsdiskriminering. Som i dag forutsettes også at
denne funksjonen skal involvere og dra veksler på samarbeid med
et bredt spekter av kompetansemiljøer og interesseorganisasjoner,
nasjonalt så vel som regionalt og lokalt.
Presidenten: Det blir replikkordskifte.
Eirin Faldet (A) [13:22:34]: Jeg mener at likestillingsarbeidet
har stagnert på mange måter. Den dårlige kommuneøkonomien
fører til at mange kvinner i omsorgsstillinger i helsevesenet
blir oppsagt, og kvinnearbeidsplasser forsvinner. Det å ha
et likestillingssenter som en pådriver i arbeidet med kvinners
rettigheter mener jeg derfor er helt nødvendig.
Jeg har lyst til å spørre statsråden:
Mener statsråden at denne pådriverrollen
blir ivaretatt ved å slå sammen pådriverrollen
og håndhevingsrollen?
For to år siden la Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti fram et forslag om at det skulle være
40 pst. kvinneandel i allmennaksjeselskaper, og at dette skulle
tre i kraft fra 1. januar 2004. Regjeringen mente da, med statsråd
Gabrielsen i spissen, at dette ikke var noe problem, og at
det ikke var nødvendig å lovfeste dette.
Det skulle gå av seg selv. Den gang var det 7 pst. kvinner
i styrene, i dag er det 11 pst. Og da vil jeg spørre: Er
statsråden fornøyd, eller er hun, i
likhet med Arbeiderpartiet, svært utålmodig? Hva
vil hun i så fall gjøre?
Statsråd Laila Dåvøy [13:24:10]: Til det første: Når det
gjelder pådriverfunksjonen, som også vil
bli en del av det nye ombudets oppgaver – slik Regjeringen
har foreslått – er jeg overbevist om at dette
er den riktige måten å organisere det på.
Jeg tror det er klokt, som jeg også sa i mitt
innlegg, og det vil gi en synergieffekt. Når man har lovhåndheverrollen
og på denne måten kan bruke de saker som
kommer inn, vil man til enhver tid vite hva som rører seg,
og hva som er de store problemene på dette området. Dermed
vil man også kunne ta seg av pådriverrollen
på en god måte.
Jeg har lyst til å ta et eksempel,
og det gjelder Likestillingsombudet i dag. Eksemplet går
på aktivitetsplikten, der vi i dag ser at ombudet faktisk
har en pådriverrolle og en lovhåndheverrolle.
Dette har vært utført på en svært positiv
måte, og det er meget aktivt i pådriverarbeidet.
Når det gjelder det siste, skjønner
jeg egentlig ikke spørsmålet. Den saken
er jo gjennomført i Stortinget etter den tidsplanen
som har vært lagt fra Regjeringens side.
May Hansen (SV) [13:25:41]: Jeg vil ta tak i det siste jeg var inne
på i mitt innlegg og påpeke at det er et stort misforhold
i ombudets rolle mellom grunnlaget kjønn og etnisitet
på den ene siden og seksuell orientering på den andre
siden, og at det er uheldig at det nye ombudet kun vil få ansvar
for seksuell orientering i arbeidslivet
og på boligsektoren. Det betyr jo at hvis man har vært
utsatt for diskriminering på alle andre
felt og alle andre samfunnsområder,
så har ikke ombudet noe mandat i forhold til
diskriminering på grunnlag av seksuell orientering.
Dette er ganske uryddig, og det er ganske vanskelig.
Det kan altså i seg selv virke diskriminerende.
Jeg lurer på hvilke tanker statsråden
har når det gjelder dette problemområdet, og hva
hun vil gjøre for å få dette skikkelig
på plass.
Statsråd Laila Dåvøy [13:26:52]: På noen områder vil
seksuell orientering og diskriminering i den forbindelse være
omfattet av det nye ombudets oppgaver. Det dreier seg
om arbeidsmiljøloven og håndhevingen av den, og også om
boligloven.
Vi har nylig hatt et prosjekt gående
når det gjelder oppfølgingen av handlingsplanen
for homofile og lesbiske. I dette prosjektet viste det seg at den
største delen av den diskrimineringen vi ser
i dag, er knyttet til arbeidsmiljølovens bestemmelser – så det
vil være ivaretatt. Etter det jeg vet,
er også de organisasjonene som er talerør
for homofile og lesbiske, svært fornøyd
med dette. Vi har ikke foreslått en generell
diskrimineringslov her, men vi legger i første
omgang inn de lovene vi har på disse områdene. Jeg
tror det er klokt at vi går litt forsiktig fram, og så får vi
se og evaluere etter hvert om nye
grunnlag skal komme inn.
Eli Sollied Øveraas (Sp) [13:28:25]: Vi har jo hatt fleire rundar om det med kjønnskvotering
i styre og det med manglande kvinnerepresentasjon i leiande stillingar. Vi
hadde håpt at dette skulle verte frivillig, men den lova må tre
i kraft i august 2005.
Så vil eg inn på den fleirtalsmerknaden
som fleire har vore innom når det gjeld dei to
kvinneuniversiteta våre, og som går på at
dei kan vere pådrivarar i høve
til næringslivet på likestillingsområdet.
Eg har stilt spørsmål til barne- og familieministeren – eller
likestillingsministeren – om kva ho kan gjere for at vi
skal nå dette målet i overgangsperioden på to år.
Så spørsmålet mitt er: Ser statsråden
her nokon moglegheiter for at desse to kvinneuniversiteta kan brukast
som aktørar for å nå det som vi er opptekne
av både når det gjeld styrerepresentasjon,
og når det gjeld næringslivet?
Statsråd Laila Dåvøy [13:29:44]: Jeg har lyst til å henvise til side
45 i odelstingsproposisjonen der disse kvinneuniversitetene også står
omtalt. De er i dag private stiftelser, kompetansesentre. Det er
slik at Utdannings- og forskningsdepartementet gir grunntilskudd
til Kvinneuniversitetet på Løten, og jeg antar
at fylkeskommunen gir en del til Kvinneuniversitetet Nord. Ellers
lever de av ulike oppdrag. Begge disse institusjonene er allerede gode
samarbeidspartnere for oss, og de vil også være
det framover. Vi trenger gode fagmiljø som kan være
pådrivere. Det som vi også sier
i proposisjonen, og som er viktig, tror jeg, er at en nærmere
utforming av dette samarbeidet ønsker
vi at det nye organet, det nye ombudet, skal være med og
legge til rette for. Det er klart at vi trenger slike organer.
Trond Giske (A) [13:30:50]: Kamp mot diskriminering og kamp for likeverd, like
muligheter og respekt er kanskje noen av de viktigste
tingene vi kan jobbe med. Norges historie handler
i stor grad om det – økt likeverd, økt
respekt og integrering i samfunnet av ulike grupper. Vi har kommet
et godt stykke på vei. Vi har integrert de ubemidlede
som før ikke hadde stemmerett. Kvinner har kommet
for fullt inn i samfunnet. Nå er det rundt de homofile
kampen for likeverd og respekt står.
Regjeringen går dessverre ikke
inn for en generell antidiskrimineringslov, men samler dette i ulike
lovverk og hjemler det på ulike måter. Vi vet også at
statsråden og hennes parti fortsatt mener at
homofile ikke skal behandles likeverdig i spørsmål
om ekteskap, i forhold til stebarnsadopsjon, osv. Jeg vil gjerne
be statsråden legge fram en uttømmende liste over
på hvilke områder det fortsatt
skal være tillatt å diskriminere homofile.
Statsråd Laila Dåvøy [13:32:00]: Denne statsråden er imot enhver form
for diskriminering uansett hvilke grupper man snakker om. Det er
riktig at Regjeringen ikke har lagt fram et forslag om
en helhetlig diskrimineringslov i denne odelstingsproposisjonen.
Det er noen årsaker til det. Det vi har sagt,
er at det kanskje vil kunne gi et mindre klart diskrimineringsgrunnlag.
Det er viktig at lovgrunnlaget vi her snakker om, er klart og lett
forståelig. Jeg vil si det slik: Vi har begynt et svært
viktig arbeid. Det er også slik at hva som er
diskriminering, kan være og er ulikt på ulike
områder. Det kan etter min mening være klokt å høste noen
erfaringer før vi eventuelt går til
det skritt å foreta ytterligere utredninger.
Når det så gjelder retten
til adopsjon og stebarnsadopsjon for homofile og lesbiske,
føler jeg at vi snakker like mye om hvilke rettigheter
det dreier seg om. Mitt og Kristelig Folkepartis
anliggende i den sammenhengen har vært (presidenten klubber)
barnets rett til en mor og en far, altså et helt annet
utgangspunkt.
Presidenten: Presidenten ber om respekt for den taletida
som er satt.
Statsråd Laila Dåvøy (fra salen): Unnskyld.
May Hansen (SV) [13:33:41]: Jeg må ta tak i det siste statsråden
sier, fordi man diskriminerer barn som bor med én forelder,
og som bor sammen med homofile foreldre. Enten Kristelig
Folkeparti ønsker det eller
ei, eller ikke vil ta det innover seg, er det
slik i dette landet at det er mange lesbiske
som får barn, det er mange homofile menn som får
barn, og det er barn som bor sammen med homofile foreldre.
Det som forundrer meg, er at man tar opp barns
rettigheter. Disse barna har ikke rettigheter på lik
linje med andre barn, ikke til arv og ikke
til å bli adoptert av den forelder de bor sammen med. En
har f.eks. ikke mulighet til å adoptere barn
fra resten av familien hvis en selv er homofil. Dette er diskriminering
av barn, og det vil jeg gjerne at statsråden skal si noe
om. Her diskriminerer man barn av enslige forsørgere, fordi
man sier at mor, far og barn er den ideelle ordningen.
Statsråd Laila Dåvøy [13:34:59]: Dette blir en litt annen diskusjon enn diskusjonen
om et nytt, felles ombud, men jeg skal selvsagt svare.
Jeg har lyst til å påpeke
at når det gjelder stebarnsadopsjon, er det innført
en tid tilbake. Like fullt må jeg få lov til å si
at mitt utgangspunkt er at barn generelt har rett til en mor og
en far. Vi er opptatt av at barn i dag trenger både menn
og kvinner som gode rollemodeller. De møter ofte svært
få menn både i skole og i barnehage.
Vi har vært opptatt av dette i andre politiske
sammenhenger. Mitt utgangspunkt er fortsatt barnets rett til en
mor og en far, mer enn voksnes rett til å ha barn.
Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.
Trond Giske (A) [13:36:08]: Jeg synes det er interessant å legge
merke til at statsråden sier at diskusjonen om
homofile og adopsjon og om barn som vokser opp i en familie
hvor foreldrene er et homofilt par, er en annen debatt. Selvsagt
er det ingen annen debatt. Det dreier seg om det grunnleggende
spørsmålet som vi her behandler: Hvordan skal
vi hindre diskriminering, og hvordan skal vi sikre
respekt og likeverd for alle uansett seksuell
orientering, kjønn, hudfarge osv. Det er det vi diskuterer.
Formålet med å samle dette i ett håndhevende
organ er nettopp å styrke antidiskrimineringsarbeidet
på alle disse feltene. Men da er det selvsagt
vesentlig at lovverket for øvrig i Norge heller ikke
diskriminerer noen ut fra de samme kriteriene. Det er
der skillelinjen går mellom oss som ønsker å sørge
for at lovverket faktisk gir den samme likeverdighet både
til barn og foreldre, og dem som, har jeg registrert, skal gjøre
det til en frisk del av sin valgkamp til høsten å fortelle
at her må det fortsatt diskrimineres.
Det er ett område hvor det er uenighet
i komiteen, det vesentligste området i tillegg til en felles
diskrimineringslov, og det gjelder hvorvidt håndhevingen
og pådriverrollen skal samles til ett organ. Det finnes
gode argumenter for som handler om at man gjennom håndheverrollen
ser områder hvor det trengs pådriverarbeid,
og at man kanskje også kan få en del
ressursbesparing ut fra en slik samordning, men det finnes også tunge, gode
argumenter imot, og vi har funnet at de tyngste argumentene veier imot.
Det er veldig mange måter å bekjempe
diskriminering på. Ett åpenbart område
er å sørge for at lovverket ikke i seg
selv diskriminerer. Fremskrittspartiet
synes å mene at det er tilstrekkelig så lenge
det ikke spesifikt i et lovverk eller regelverk
diskrimineres mellom menn og kvinner, mellom
svarte og hvite eller mellom homofile og heterofile.
Da er alt i sin skjønneste orden. Så enkel er ikke
verden. Vi har holdninger, vi har verdier nedarvet, vi har kulturell
ballast, som likevel sørger for at det er diskriminering
i et samfunn. Det må det aktivt kjempes imot, og en må sørge
for at alle får reelt likeverd og lik
mulighet.
Da er neste trinn å sørge
for et lovverk som forbyr ulike former for diskriminering. Det gjør
det lovverket vi har, i stor grad, og dette ombudet, eller
denne håndhevingsinstansen, skal sørge for at
det blir etterlevd. Men det tredje området er hele
tiden å påvirke holdninger, ta opp saker, reise
debatter, presse fram kanskje ny lovgivning eller reaksjoner eller
sette dagsordenen slik at man bekjemper diskriminering. Her har
man ofte ikke fullt ut mulighet til å regulere
alt med lovgivning. Her må man i stor grad påvirke
ulike holdninger i samfunnet. Når folk med utenlandsk etternavn
f.eks. søker etter jobb i mange år og
aldri blir innkalt til ett intervju, selv om kvalifikasjonene
helt åpenbart er til stede, skyldes det et syn på folk
med minoritetsbakgrunn som mindreverdige på arbeidsmarkedet, og
det er veldig vanskelig å gjøre
noe med lovverket som sikrer at de samme personer blir innkalt til
intervju. Her er det holdningsarbeid, her er det pådriverrolle,
her er det dagsordensetting som må til.
Det samme gjelder den strukturelle diskrimineringen som
kvinner ofte blir utsatt for i politikken, i næringsliv, offentlig
administrasjon, universitetssektoren osv. i forhold til å bli
rekruttert til lederstillinger, få maktposisjoner, i like
stor grad som menn. Menn rekrutterer menn, menn motiverer menn,
menn ser menn, menn oppfordrer og stimulerer menn til å søke
karriere. Det er den type strukturell diskriminering som
en pådriverinstans kan ta tak i og gjøre noe med.
Vi tror det hadde vært lettere å gjøre
det hvis vi hadde opprettholdt et eget likestillingssenter,
et pådriversenter for likestilling, for kunnskapsutvikling,
for holdnings- og atferdspåvirkning, veiledning, dokumentasjon
og overvåkning. Vi tror at en håndhever kan komme
i en konfliktrolle. Et lovverk vil alltid være
litt mer konservativt, henge litt mer etter i forhold
til det pådriverarbeidet som skal drives, og man kan komme
i situasjoner hvor pådriverarbeid og håndheverrollen
kan komme i konflikt.
Vi har vært veldig tilhenger av at
et likestillingssenter, med pådriverollen også i
forhold til etnisk diskriminering, skulle jobbe tett sammen med
en håndhever, gjerne samlokaliseres, gjerne spille på felles
ressurser, men at man likevel hadde en uavhengighet. Det
hadde styrket likestillingsarbeidet. Det hadde også gjort
håndheverrollen enda sterkere, og vi hadde kanskje
fått et enda raskere resultat når det
gjelder å bekjempe diskriminering og sørge for
at alle får de samme rettighetene i samfunnet.
Geir-Ketil Hansen hadde
her overtatt presidentrollen.
May Britt Vihovde (V) [13:41:27]: Venstre meiner forslaget om å slå saman
dagens apparat på kjønnslikestilling, Likestillingsombodet,
Likestillingssenteret og klagenemnda for likestilling og det framtidige
apparatet på etnisk likestilling, med bl.a. Senter mot
etnisk diskriminering, er eit godt og viktig skritt mot eit meir
likestilt samfunn.
Venstre vil understreka at kjernen i eit forbod
mot diskriminering er menneskeverd og grunnleggjande menneskerettar,
der alle menneske har same krav på respekt for
sitt likeverd, uavhengig av bl.a. kjønn, etnisk bakgrunn,
funksjonshemming eller seksuell orientering.
Eit felles handhevingsapparat vil sikra at ulike diskrimineringsgrunnlag
nyter same grad av vern gjennom eit sterkt lovverk og
effektiv og samkjørt handheving, og vi vil understreka
det overordna menneskerettsperspektivet i alt arbeid mot diskriminering.
Eit felles handhevingsapparat vil gjera arbeidet med å harmonisera
lovverk og praksis enklare, slik at same grad av vern
raskare blir ein realitet.
Eit felles handhevingsapparat vil òg
gjera det enklare å dela erfaringar og trekkja
lærdom av dei på tvers av diskrimineringsgrunnlaga
og dekkja samfunnsområde
der dei ulike diskrimineringsgrunnlaga har mykje å tena
på ein samla strategi. Eit eksempel
som betyr mykje for folks kvardag, er arbeidsmarknaden.
I første omgang vil dette
gjelda kjønn og etnisitet, men det bør ikkje
ta lang tid før fleire diskrimineringsgrunnlag får same
vern mot diskriminering gjennom lovverk og dermed har behov for
effektiv handheving. Syse-utvalet som vurderer korleis funksjonshemma
skal få eit betre vern mot diskriminering, legg fram sine
forslag 18. mai, og Venstre meiner ein så raskt
som mogleg bør setja i gang tilsvarande arbeid
når det gjeld seksuell orientering.
Venstre meiner det er viktig at eit
felles handhevingsapparat blir så effektivt som mogleg, både
når det gjeld behandling av enkeltsaker, og når
det gjeld påverknad. Etter Venstre
si meining vil dette bli best teke i vare ved
at det organet som behandlar enkeltsaker, også driv
påverknadsarbeid. Gjennom behandling av enkeltsaker og
i møte med enkeltskjebnar får ombodet
innsikt i kva for problem som blir opplevd som mest presserande
av dei som sjølve blir diskriminerte, og vil ha det mest
presise utgangspunktet for å driva effektiv og målretta
påverknad, ikkje berre mot diskriminering, men
i minst like stor grad for likestilling. Dessutan
vil det vera viktig at både dei som
har rettar, og dei som har plikter etter lova, veit kor
dei skal venda seg, både når det gjeld
enkeltsaker, og når det gjeld rettleiing om korleis ein
i større grad kan oppnå likestilling. Då er
det viktig ikkje berre å ha eit felles handhevingsapparat
på tvers av diskrimineringsgrunnlaga, men òg å unngå at
dette blir fragmentert når det gjeld oppgåvene.
Venstre støttar derfor ikkje
forslaget om at Likestillingssenteret skal bli halde ved lag med
den organiseringa som det har i dag, og at det skal bli oppretta
tilsvarande kompetansesenter på andre grunnlag.
Venstre vil peika på at sjølv om dette
har vore eit krav frå Likestillingssenteret, er
det ikkje eit syn som blir støtta av Senter mot
etnisk diskriminering, som nettopp har peika på behovet
for eit oversiktleg apparat der erfaringane frå enkeltsaker
dannar eit viktig grunnlag for effektiv påverknad.
Venstre trur at faren for at kjønnslikestilling
skal drukna i eit felles apparat, er betydeleg overdriven,
og vil understreka at likestilling ikkje er eit gode
som det er for lite av. Det er derimot slik at jo fleire
som blir likestilte, uavhengig av diskrimineringsgrunnlag, jo meir
likestilling får vi faktisk. Sjølv om det framleis
er viktige uløyste oppgåver når det gjeld
kjønnslikestilling, er både medvitet
og kompetansen på dette området betydeleg og vil vera eit
viktig bidrag til eit sterkare felles apparat også for
påverknad.
Eit felles handhevingsapparat bør
setjast i stand til å kartleggja både
omfang og art av diskriminering for dei ulike diskrimineringsgrunnlaga.
Eit verkemiddel bør vera å gjennomføra
undersøkingar om opplevd diskriminering, slik ein har gjort
når det gjeld etnisitet bl.a. i Danmark og Sverige. Slike
undersøkingar vil vera svært nyttige
særleg for å kunna seia meir om omfanget av diskriminering
i Noreg.
Venstre vil understreka at det har
mykje å seia at det nye felles apparatet får tilstrekkeleg
med ressursar, slik at det kan bli eit godt lågterskeltilbod
over heile landet. Det er òg viktig at ressursane strekk
til for å skaffa seg spisskompetanse innanfor
dei ulike diskrimineringsgrunnlaga som etter kvart bør
bli inkluderte.
I Venstres liberale tradisjon er respekten
for det enkelte menneskets likeverd sjølve kjernen. Med
dette forslaget tek vi eit viktig skritt i retning av å gjera
det tydeleg at alle menneske har krav på likeverd
og på ikkje å bli diskriminerte, men
likestilte.
Presidenten: De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Eli Sollied Øveraas
(Sp) [13:46:47]: Eg har berre ein kort merknad. I innlegget
mitt kom eg til å hevde at ombodet skal ha eige
styre. Eg vil presisere at det som står i proposisjonen,
er at føresetnadene er at det vert oppretta brukarutval
og ikkje styre.
Eirin Faldet (A) [13:47:19]: Siden det var litt uklarhet omkring replikken
min, skal jeg bare presisere hva jeg egentlig er bekymret
for. Jeg viser da til det forslaget som Arbeiderpartiet
og SV hadde om 40 pst. kvinneandel i allmennaksjeselskaper, og at
det skulle tre i kraft fra 1. januar 2004. Det ble jo nedstemt,
for det fikk vi ikke flertall for.
Men det som er bekymringen min, er at andelen
kvinner i styrer og utvalg i allmennaksjeselskaper i dag bare har økt
med ca. 4 pst. Bekymringen blir da: Hva gjør egentlig statsråden
i den overgangsperioden på to år som nå er
vedtatt? Det var det jeg mente.
Statsråd Laila Dåvøy [13:48:29]: Det var jo greit med en oppklaring. Jeg var
kanskje litt – nei, jeg skal ikke skylde på meg
selv. Det var litt uklart for meg hva representanten mente, så det
var greit med en oppklaring.
Svaret på det er at nå har
Stortinget behandlet denne loven, og Stortinget har vedtatt at loven
skal tre i kraft fra høsten av dersom man ikke
har oppnådd 40 pst. kvinner i allmennaksjeselskapsstyrene.
Det ser jo smått ut slik som det ligger an i dag.
Når det gjelder staten, har vi allerede
innført loven fra 1. januar 2004, og i statsselskapene
har vi allerede oppnådd 40 pst. Det er ulike ting knyttet
til det vi gjør. Vi har disse databasene våre,
NHO og næringslivet selv har satt i gang en rekke tiltak.
Blant annet har NHO hatt et stort prosjekt, «Female Future».
Jeg har lyst til å berømme NHO for det. Det er
et godt tiltak. Det er også satt i gang opplæring
av kvinnelige styremedlemmer, og hundrevis av kvinner i dette landet
har allerede gått på ulike styreseminarer. Noe
av dette er også i regi av offentlige
institusjoner og organer. Det vil være helt utenkelig
for meg i alle fall å skulle endre
spillereglene nå, men det er vel heller ikke
det representanten spør om. Å innføre
ytterligere sanksjoner utover det som allerede ligger i loven, og
som Stortinget har vedtatt, vil være å endre
spillereglene underveis, og det synes jeg ikke vi skal
gjøre. Men sammen med næringslivet og separat
skal vi etter hvert vurdere om det finnes ytterligere
bevisstgjøringstiltak vi kan sette i gang.
Jeg er stolt av den loven som denne regjeringen
har fremmet, som næringslivet faktisk tar alvorlig, men ikke nok
til at vi i år kanskje klarer å komme i havn med
40 pst. kvinner i allmennaksjeselskaper.
Så har jeg lyst til – siden
det er ett minutt igjen – å si at det er viktig
at alle vi som diskuterer denne nye loven som eventuelt
skal komme fra høsten av, presiserer at dette ikke dreier
seg om aksjeselskaper, små familiebedrifter og andre
vanlige aksjeselskaper. Det dreier seg altså bare
om allmennaksjeselskapene våre, og det er nok en del i
det offentlige rom som ikke er helt klar over det. Så jeg
føler at vi alle sammen har et politisk ansvar
for å klargjøre dette sterkt.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til
sak nr. 1.
(Votering, se side 562)
Disse forslagene blir i henhold til forretningsordenens § 30
fjerde ledd å sende Stortinget.
om Likestillings- og diskrimineringsombudet
og
Likestillings- og diskrimineringsnemnda
(diskrimineringsombudsloven)
Loven her gir regler om organiseringen av og
virksomheten til Likestillings- og diskrimineringsombudet (ombudet)
og Likestillings- og diskrimineringsnemnda (nemnda).
Ombudet og nemnda skal føre
tilsyn med og medvirke til gjennomføringen av følgende
regelverk:
Ombudet skal føre tilsyn med at norsk
rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge
har etter følgende konvensjoner:
Likestillings- og diskrimineringsombudet oppnevnes av
Kongen for en periode av fire år
med mulighet for én gangs gjenoppnevning.
Ombudet er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt
underordnet Kongen og departementet. Kongen eller departementet
kan ikke instruere ombudet om behandlingen av enkeltsaker eller
om ombudets faglige virksomhet for øvrig. Kongen eller
departementet kan heller ikke omgjøre ombudets
vedtak etter § 4.
Ombudet skal arbeide for å fremme
reell likestilling uavhengig av kjønn, etnisitet,
nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge,
språk, religion og livssyn på alle samfunnsområder.
På arbeidslivets område skal ombudet også arbeide
for å fremme likebehandling uavhengig av politisk syn,
medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell
orientering, funksjonshemming og alder. Ombudet skal i tillegg arbeide
for å fremme likebehandling uavhengig av homofil orientering
i boligsektoren.
Ombudet skal føre tilsyn
med og medvirke til at bestemmelsene nevnt i § 1 annet
ledd overholdes.
Ombudet kan gi uttalelse om hvorvidt et forhold
er i strid med bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd. Ombudet skal søke å oppnå at
partene frivillig retter seg etter uttalelsen. Dersom
frivillig ordning ikke oppnås, kan ombudet forelegge
saken for nemnda til behandling etter § 6.
Ombudet tar opp saker av eget tiltak eller etter
henvendelse fra andre. Enhver kan bringe en sak inn for ombudet.
Saker brakt inn for ombudet av en som ikke selv er part
i saken, skal bare behandles av ombudet dersom den krenkede
parten gir sitt samtykke til dette. Dersom særlige hensyn
tilsier det, kan ombudet likevel behandle en slik sak,
selv om det ikke er gitt samtykke.
Ombudet skal avvise en sak dersom saken er
avgjort av en domstol eller brakt inn for en
domstol til avgjørelse. Ombudet skal også avvise
en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke
er oppfylt. Ombudet kan i særlige tilfeller henlegge en
sak dersom ombudet ikke finner grunn til videre behandling.
Ombudets avvisning eller henleggelse kan påklages
til nemnda.
Ombudet skal veilede den som bringer en sak
inn for ombudet. Veiledningsplikten omfatter alle relevante
forhold knyttet til saken og gjelder uavhengig av om ombudet har
myndighet til å uttale seg etter loven her. Ombudet skal ikke
representere parten utad.
Dersom partene ikke frivillig innretter
seg etter ombudets uttalelse, jf. § 3 tredje
ledd, og det antas å medføre ulempe eller
skadevirkning å avvente nemndas
vedtak, kan ombudet treffe vedtak som nevnt i § 7.
Ombudet skal grunngi vedtaket samtidig med
at det treffes. Nemnda skal underrettes om vedtaket.
Ombudets vedtak kan påklages til nemnda.
Likestillings- og diskrimineringsnemnda skal
bestå av en leder, en nestleder og
seks øvrige medlemmer. Det skal i tillegg være fire
varamedlemmer. Nemnda inndeles i to avdelinger. Lederen og nestlederen
deltar i begge avdelingene.
Medlemmene og varamedlemmene oppnevnes av Kongen
for fire år. Det er mulighet for én
gangs gjenoppnevning. Leder og nestleder
skal oppfylle kravene som er foreskrevet for dommere. Ved første
gangs oppnevning oppnevnes halvparten av medlemmene og varamedlemmene
for to år.
Nemnda er et uavhengig forvaltningsorgan administrativt
underordnet Kongen og departementet. Kongen eller departementet
kan ikke gi instruks om eller omgjøre nemndas
utøving av myndighet i enkeltsaker.
Saksforberedelsen forestås av et eget
sekretariat.
Nemnda behandler de saker som bringes inn for
den etter §§ 3 og 4. Beslutter ombudet å ikke
bringe en sak inn for nemnda etter § 3 tredje
ledd, kan saken bringes inn av en part i saken eller av
en som har brakt saken inn for ombudet uten å være
part. Saker brakt inn for nemnda etter annet punktum skal bare
behandles av nemnda dersom den krenkede parten gir sitt samtykke
til dette.
Nemnda kan kreve at ombudet bringer nærmere
bestemte saker som er behandlet av ombudet inn
for nemnda.
Nemnda skal avvise en sak dersom saken er avgjort
av en domstol eller brakt inn for en domstol
til avgjørelse. Nemnda skal også avvise
en sak dersom vilkårene for å behandle saken ikke
er oppfylt. Nemnda kan i særlige tilfeller henlegge en
sak dersom den ikke finner grunn til videre behandling.
Nemnda kan treffe vedtak om at det foreligger
brudd på bestemmelser nevnt i § 1 annet ledd,
med mindre annet er bestemt. Dersom nemnda ikke
kan treffe vedtak etter § 9, skal nemnda
gi uttalelse om hvorvidt det forhold som er brakt inn for nemnda
er i strid med bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.
Nemnda kan med de unntak som følger
av §§ 9 og 10 pålegge stansing, retting
og andre tiltak som er nødvendige for å sikre
at diskriminering, trakassering, instruks eller gjengjeldelse
opphører og for å hindre gjentakelse. Nemnda
kan sette en frist for oppfyllelse av pålegget.
Nemndas vedtak skal grunngis samtidig med at
det treffes.
Nemnda kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre gjennomføring
av pålegg etter § 7, dersom fristen
for å etterkomme pålegget er oversittet. Tvangsmulkten
begynner å løpe dersom ny frist for å etterkomme
pålegget oversittes, og skal normalt løpe
fram til pålegget er oppfylt. Nemnda kan sette ned eller
frafalle ilagt mulkt når særlige grunner taler
for det.
Tvangsmulkten tilfaller staten. Vedtak om tvangsmulkt er
tvangsgrunnlag for utlegg.
Nemndas vedtak om tvangsmulkt skal grunngis
samtidig med at det treffes.
Kongen kan i forskrift gi regler
om tvangsmulktens størrelse, varighet og andre
bestemmelser om fastsettelse og gjennomføring.
Nemnda kan ikke oppheve eller
endre vedtak truffet av andre forvaltningsorganer.
Nemnda kan heller ikke gi pålegg om hvordan myndighet
til å treffe vedtak må utøves for ikke å komme
i strid med bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd.
Nemndas vedtak er ikke bindende for
Kongen eller departementene.
Dersom en sak etter bestemmelsene
nevnt i § 1 annet ledd som indirekte reiser spørsmål
om en tariffavtales eksistens, gyldighet eller forståelse
er brakt inn for nemnda, kan hver av partene i tariffavtalen få dette
spørsmålet avgjort av Arbeidsretten.
Nemnda kan gi en begrunnet uttalelse om hvorvidt
en tariffavtale eller
bestemmelse i tariffavtale
som er brakt inn for nemnda, er i strid med bestemmelsene nevnt
i § 1 annet ledd. Partene i tariffavtalen kan i slike tilfeller
bringe spørsmålet om avtalens forhold til en bestemmelse nevnt
i § 1 annet ledd inn for Arbeidsretten.
Sak for nemnda som bringes inn for Arbeidsretten etter første
ledd eller annet ledd annet punktum stilles i bero til spørsmålet
er ferdig behandlet av Arbeidsretten.
Nemnda kan ikke i noe tilfelle treffe
avgjørelser som etter lov 5. mai 1927 om arbeidstvister
og lov 18. juni 1958 nr. 2 om offentlige tjenestetvister
hører under Arbeidsretten.
Offentlige myndigheter plikter uten hinder
av taushetsplikt å gi ombudet og nemnda de opplysninger
som er nødvendige for gjennomføringen av bestemmelsene nevnt
i § 1 annet ledd. Slike opplysninger kan også kreves
av andre som har vitneplikt etter tvistemålsloven. Tvistemålsloven § 211
gjelder tilsvarende. Avgjørelse som nevnt i tvistemålsloven §§ 207
tredje ledd, 208 annet ledd, 209 annet ledd og 209 a tredje
ledd treffes av tingretten.
Ombudet og nemnda kan foreta de undersøkelser
som de finner påkrevd for å utøve sine
gjøremål etter denne lov. Om nødvendig
kan det kreves hjelp av politiet.
Ombudet og nemnda kan kreve at opplysninger
skal gis til, eller at undersøkelse skal kunne
foretas av, andre offentlige organer som er pålagt å medvirke
til gjennomføringen av bestemmelsene nevnt i § 1
annet ledd.
Ombudet og nemnda kan kreve bevisopptak
ved domstolene, jf. domstolloven § 43 annet ledd.
Vedtak av nemnda kan bringes inn for domstolene
til full prøving av saken. Vedtak av ombudet etter § 4
første ledd kan ikke bringes inn for
domstolene uten at klageadgangen er utnyttet, og klagen er avgjort
av nemnda. Tvistemålsloven § 437 første
ledd siste punktum gjelder tilsvarende.
Søksmål til overprøving
av nemndas vedtak må reises innen tre måneder etter
at underretning om vedtaket er mottatt.
Søksmål om gyldigheten av
nemndas vedtak rettes mot staten ved nemnda.
Den som forsettlig eller uaktsomt
unnlater å etterkomme pålegg gitt med hjemmel
i §§ 4 eller 7 eller som medvirker
til dette, straffes med bøter. Det samme gjelder forsettlig eller
uaktsom unnlatelse av å oppfylle opplysningsplikten etter § 11.
Overtredelse foretatt av en person i underordnet
stilling straffes ikke dersom overtredelsen vesentlig
skyldes underordningsforholdet.
Overtredelse av § 13 påtales
kun etter begjæring av nemnda, med mindre
offentlig påtale kreves av allmenne hensyn.
Påtalemyndigheten kan i forbindelse
med straffesaken kreve dom for tiltak for å sikre
at den lovstridige handlingen, unnlatelsen eller gjengjeldelsen
opphører og for å hindre at den gjentas.
Dersom ikke annet er bestemt, gjelder
forvaltningsloven for ombudets og nemndas virksomhet.
Kongen kan gi forskrifter med nærmere
bestemmelser om ombudets og nemndas, herunder sekretariatets, organisering,
oppgaver og saksbehandling.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Saker om brudd på likestillingsloven
som er brakt inn for Likestillingsombudet eller Klagenemnda
for likestilling før ikrafttredelsen av loven her, skal
overføres til henholdsvis Likestillings- og diskrimineringsombudet eller Likestillings-
og diskrimineringsnemnda for videre behandling. Likestillings- og
diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda
skal også behandle nye saker som gjelder forhold
fra før lovens ikrafttredelse dersom forholdet var i strid
med bestemmelsene nevnt i § 1 annet ledd eller
tilsvarende bestemmelser slik de lød før ikrafttredelsen.
Saker som nevnt i første
ledd skal behandles etter reglene i loven her.
Det kan bare treffes vedtak som nevnt i §§ 4,
7 og 8 i den utstrekning det også var adgang
til det før ikrafttredelsen av loven her.
For så vidt gjelder familieliv
og rent personlige forhold skal loven ikke håndheves
av de organer som er nevnt i § 9 i
loven her.
Hvis det foreligger omstendigheter
som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering
i strid med annet ledd, skal slik diskriminering
anses som bevist, med mindre den som har utført
handlingen sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke
har funnet sted.
Hvis det foreligger omstendigheter
som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering
i strid med annet ledd, skal slik diskriminering
anses som bevist, med mindre den som har utført
handlingen sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke
har funnet sted.
(1) I vedtektene kan det ikkje setjast
vilkår for å vere andelseigar som tek
omsyn til etnisitet, nasjonalt opphav, avstamming,
hudfarge, språk, religion eller
livssyn. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg
grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller
ha vekt ved tildeling av bustad. Ved slik diskriminering
gjeld diskrimineringsloven.
(1) I vedtektene kan det ikkje setjast
vilkår for å vere andelseigar som tek
omsyn til etnisitet, nasjonalt opphav, avstamming,
hudfarge, språk, religion eller
livssyn. Slike omstende kan ikkje reknast som sakleg
grunn til å nekte godkjenning av ein andelseigar eller
brukar eller ha vekt ved bruk av forkjøpsrett. Ved slik diskriminering gjeld diskrimineringsloven.
Presidenten vil gjøre oppmerksom på at
den reglementsmessige tid for formiddagens møte
nå er omme, men foreslår at møtet fortsetter
inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.