Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ola T. Lånke (KrF) [13:52:22] (ordfører for saken): Behandlingen av Ot.prp. nr. 35 markerer en ny, viktig milepæl i bestrebelsene på å sikre et best mulig rettslig fundament mot kjønnsdiskriminering i Norge. Dersom Odelstinget i dag vedtar Regjeringens forslag, blir Norge det andre land i verden som inkorporerer FNs kvinnekonvensjon med tilleggsprotokoll i sin lovgivning.

FNs kvinnekonvensjon ble vedtatt av FN i 1979, trådte i kraft i 1981 og ble av Norge ratifisert samme år. Det innebærer at kvinnekonvensjonen folkerettslig sett har vært gjeldende for vårt land i flere tiår. Den såkalte tilleggsprotokollen, som etablerer en individklageadgang, ble ratifisert fra vår side i 2002.

Den juridiske bakgrunnen for Regjeringens beslutning om å inkorporere kvinnekonvensjonen i norsk lovgivning er at det norske rettssystemet forutsetter en særlig gjennomføring for at internasjonale konvensjoner skal få samme rettslige status som nasjonale lover.

En viktig politisk målsetting er imidlertid å sikre at det er samsvar mellom norm og virkelighet når det gjelder lovgivningen. Regelverk og praksis som har en tilsynelatende kjønnsnøytral utforming, kan likevel ha virkninger som i praksis er diskriminerende. Formell likestilling er ikke nok, det er nødvendig at det skjer en faktisk likestilling. Dette rammes av konvensjonen.

Kvinnekonvensjonen har også etablert en komite, Kvinnekomiteen, til å overvåke at konvensjonspartene gjennomfører pliktene sine etter konvensjonen. Konvensjonspartene forpliktes til å rapportere jevnlig til Kvinnekomiteen om sin virksomhet. Den individklageadgang som er opprettet gjennom den frivillige tilleggsprotokollen, har ført til en styrket overvåkning av statenes gjennomføring av kvinnekonvensjonen. Kvinnekomiteen har utviklet en dynamisk tolkningsstil, og det forutsettes at konvensjonen gjennomføres progressivt i konvensjonsstatene.

Samtidig med at Regjeringen foreslår å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven, foreslås også noen lovendringer som ledd i en gjennomføring av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2002/73/EF, også kalt likebehandlingsdirektivet, om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, yrkesutdanning og forfremmelse av arbeidsvilkår.

Proposisjonen redegjør videre for behovet for harmonisering mellom likestillingsloven og arbeidsmiljøloven. Samtidig fremmes det forslag om innføring av forbud mot å gjøre bruk av gjengjeldelse overfor noen som har fremmet klage over brudd på loven, eller som har gitt uttrykk for at slik klage kan bli fremmet. Regjeringen fremmer også forslag om utvidelse av bestemmelsen om trakassering til også å omfatte trakassering på grunn av kjønn.

Regjeringen foreslår videre at bestemmelsen om delt bevisbyrde utvides til også å gjelde utenfor arbeidslivet, samt i saker vedrørende seksuell eller annen trakassering på grunn av kjønn. Et annet forslag innebærer endringer i erstatningsreglene ved trakasseringssaker. Her foreslås innført et objektivt erstatningsansvar for arbeidsgiver uavhengig av om det foreligger skyld, dvs. om trakasseringen er begått med forsett eller uaktsomt.

Jeg konstaterer med tilfredshet at et bredt flertall i komiteen slutter seg til de ulike lovendringsforslagene. Fremskrittspartiet er imidlertid imot likestillingsloven og fremmer derfor eget forslag om å oppheve loven i sin helhet. Partiet fremmer videre et par endringsforslag som de ønsker å stemme subsidiært over dersom deres primære forslag om opphevelse av loven skulle falle. Jeg går ut fra at Fremskrittspartiets representant vil redegjøre nærmere for partiets syn i sitt innlegg.

Det springende punkt i proposisjonen, om man kan si det slik, er imidlertid inkorporeringen av FNs kvinnekonvensjon med tilleggsprotokoll. Jeg konstaterer med tilfredshet at et bredt flertall, bestående av samtlige partier, går inn for å gjennomføre kvinnekonvensjonen i norsk lovverk. Det oppstod imidlertid likevel en uenighet knyttet til hvilket lovverk konvensjonen skal inkorporeres i. Regjeringen foreslår i proposisjonen at den inkorporeres gjennom likestillingsloven, som er et sentralt instrument for gjennomføring av likestilling mellom menn og kvinner i det norske samfunnet. Et annet alternativ ville være å innarbeide den i menneskerettighetsloven.

Regjeringen har i denne sammenheng valgt å følge anbefalingen fra Menneskerettighetslovutvalget, som mente det ikke var lurt å ta inn for mange konvensjoner i menneskerettighetsloven. Det ville kunne føre til at det ble vanskelig å sette skille mellom hvilke konvensjoner som bør være med, og hvilke som ikke bør være med, og at det lett skapes et A- og et B-lag av konvensjoner. Dessuten ville menneskerettighetsloven bli mer uoversiktlig.

Lovutvalget la vekt på at menneskerettighetsloven burde inneholde de tre generelle menneskerettighetskonvensjoner som på globalt og regionalt nivå tok sikte på å gjøre rettskatalogen i Verdenserklæringen rettslig bindende, nemlig konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som var vedtatt av FN, samt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen vedtatt av Europarådet. Det er viktig å være klar over at disse mer overordnede menneskerettighetskonvensjoner som allerede er innlagt i menneskerettighetsloven, også verner mot diskriminering på grunn av kjønn, på linje med rase, religion, politisk oppfatning, osv.

Hensikten med å være restriktiv med å inkorporere konvensjoner med forrang er å unngå en mulig utvikling i retning av maktoverføring fra lovgivende til dømmende myndighet, spesielt sett i lys av den dynamiske utviklingen av internasjonalt lov- og regelverk, til dels i retninger som var helt utenfor hva lovgiver med rimelighet kunne forvente på inkorporasjonstidspunktet. En restriktiv holdning til inkorporering i menneskerettighetsloven gjelder derfor ikke bare kvinnekonvensjonen, men gjelder generelt.

Komiteens medlemmer fra regjeringspartiene støtter Regjeringens forslag. Tre andre partier, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, sier derimot i innstillingen at de mener FNs kvinnekonvensjon i stedet burde inkorporeres i menneskerettighetsloven, og har fremmet forslag om dette.

Når det gjelder inkorporering av FNs kvinnekonvensjon, var det i utgangspunktet ikke flertall for noen av forslagene. Dette ville medføre at kvinnekonvensjonen ikke ville bli inkorporert i norsk lovverk på nåværende tidspunkt, noe som ville oppleves som et heller dramatisk tilbakeslag.

Jeg er derfor glad for at vi kom fram til en forståelse som sikrer at konvensjonen blir vedtatt innarbeidet med subsidiær støtte fra de tre partiene etter at deres primære forslag er falt. Høyre og Kristelig Folkeparti har på sin side gått inn for å be Regjeringen komme tilbake på egnet måte etter behandlingen av stortingsmeldingen om Makt- og demokratiutredningen med en vurdering av en eventuell inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettighetsloven.

På denne bakgrunn vil det da bli foretatt en nærmere vurdering av hvilke konsekvenser det vil ha om kvinnekonvensjonen også blir lagt inn i menneskerettighetsloven, hvilke konsekvenser det har både for menneskerettighetsloven som sådan og for eventuelt andre lover.

I og med at Stortinget nå skal drøfte stortingsmeldingen om makt og demokrati, hvor spørsmålet om forrangsbestemmelse i forbindelse med internasjonale konvensjoner er et tema, vil det være naturlig å avvente nettopp dette arbeidet.

Som sagt innledningsvis passerer vi i dag en ny milepæl for likestillingen. Norge har grunn til å være stolt over å ligge i front i verden når det gjelder å tilrettelegge ordninger som sikrer reell likestilling mellom kjønnene.

Til slutt vil jeg på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti ta opp de forslagene som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ola T. Lånke har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trond Giske (A) [14:01:31]: Kampen for at hvert enkelt menneske skal ha noen ubrytelige, umistelige verdier, rettigheter, har egentlig vært en revolusjon i synet på individet i det moderne samfunn. Det har vært en tøff kamp, og det har vært en kamp som har betydd mye for mange, men som langt fra er brakt i mål. Derfor er det nok et skritt i den prosessen og i det arbeidet at vi nå implementerer stadig nye deler av det internasjonale menneskerettsregimet også i vårt eget lovverk.

Vi er veldig ivrige og veldig sterke pådrivere når det gjelder å få andre land til å respektere ulike menneskerettigheter – knyttet til bistandsprosjekter eller ikke knyttet til bistandsprosjekter – til å respektere kvinner, til å respektere ulike minoriteter, til å respektere politiske rettigheter, og vi vet selvsagt også at når det gjelder sosiale og økonomiske menneskerettigheter, er vi veldig, veldig langt fra den virkelighet at de blir respektert overalt.

Derfor er det gledelig at det er et så bredt flertall i Norge som er tilhenger av at de ulike menneskerettighetskonvensjonene skal innarbeides i norsk lovverk. Det er bare Fremskrittspartiet som nok en gang stiller seg fullstendig på den linjen at de vil oppheve hele likestillingsloven. Det er også i tråd med det vi diskuterte i forrige sak – Fremskrittspartiet har det syn at så lenge ikke lovverket spesifikt diskriminerer, har man Kardemomme by, da er alle likestilt, da er diskriminering en saga blott. Man skal ikke gå mange meterne før man støter på tilfeller som motbeviser det hver eneste dag, også i vårt eget land.

Diskusjonen går selvsagt på hvordan FNs kvinnekonvensjon skal innarbeides i lovverket. Vi har allerede innarbeidet tre av de seks hovedkonvensjonene til FN. Det er konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, det er konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og det er konvensjonen om barns rettigheter. Alle de tre konvensjonene er innarbeidet i menneskerettighetsloven, men nå har altså Regjeringen bestemt seg for at når det gjelder likestilling mellom kvinner og menn, skal det gjøres på en annen måte.

Fra Arbeiderpartiets side har vi veldig vanskelig for å forstå hvorfor man nå plutselig når det gjelder denne menneskerettighetskonvensjonen, skal velge en annen måte å gjøre det på. Denne konvensjonen, som gjelder kvinners likestilling, som gjelder spørsmålet om å diskriminere kvinner, skal altså likestilles med annet lovverk istedenfor å gis forrang, slik den ville fått hvis den hadde vært innarbeidet i menneskerettighetsloven. Vi ser ikke noen gode argumenter for at man skal lage et slikt skille mellom forskjellige typer menneskerettigheter. Det er vanskelig å forstå at diskriminering av mennesker fordi de har et bestemt kjønn, er en diskriminering som i mindre grad skal bekjempes gjennom innarbeiding i en menneskerettighetslov, som i mindre grad skal gis forrang i forhold til andre bestemmelser, og som man i større grad skal ha adgang til å avvike fra gjennom ulike lovbestemmelser. Jeg tror vi ville reagert hvis andre land tok seg de frihetene som vi nå åpenbart ønsker her i Norge – friheten til å velge å innarbeide en konvensjon, friheten til å velge å si at dette er ting vi støtter, men samtidig sikre oss frihet til å avvike fra det når det er hensiktsmessig, etter eget forgodtbefinnende.

Hele hensikten med menneskerettighetene og konvensjonene er at de skal være overordnet hvert enkelt lands egen lovgivning. Det skal faktisk være noen rettigheter som er så grunnleggende at når vi selv kommer i situasjoner hvor vi av ulike årsaker skulle ønske å vri, tøye og strekke disse – f.eks. menneskerettighetene – har vi likevel bundet oss selv til masten og sørget for at vi faktisk gir dem forrang når det gjelder ulike problemstillinger. Jeg skjønner ikke at diskriminering på ulike områder skal gis ulik kategorisering. Det er det veldig vanskelig å forstå.

Norge har vært en pådriver på likestillingsområdet. Vi var det første landet i verden som sørget for så å si jevn fordeling mellom menn og kvinner i regjeringen. Vi var et av de første land i verden med kvinnelig statsminister. Vi jobber nå for å få kvinner inn i maktposisjoner i næringslivet. Vi har en jobb å gjøre – men vi er i ferd med å gjøre den jobben også, selv om det kanskje går litt tregere enn vi fra opposisjonen liker, når det gjelder å få kvinner inn i maktposisjoner i offentlig administrasjon.

Likestillingskampen er en av de store, grunnleggende menneskerettighetskamper. Den dreier seg om halvparten av befolkningen – faktisk bitte lite grann over halvparten av befolkningen – som opplever diskriminering, som opplever manglende likeverdighet, manglende muligheter til makt og innflytelse, til utfoldelse av egne evner og talenter, manglende muligheter for karriere, manglende respekt når det gjelder vold og overgrep osv., bare på grunn av det kjønn de tilhører. Da burde vi som det likestillingslandet vi liker å skryte av at vi er, og med den pådriverrollen som vi ønsker å inneha, også være det landet som sier at denne type diskriminering skal være like uakseptabel som annen diskriminering og gis den samme lovmessige behandlingen i henhold til menneskerettighetene. Derfor har vi fra opposisjonen et annet forslag. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ber Regjeringen inkorporere FNs kvinnekonvensjon i menneskerettighetsloven. Det mener vi hadde vært en riktig måte å gjøre dette på. Vi støtter de ulike praktiske konsekvensene av å ta en slik kvinnekonvensjon inn i norsk lovverk, vi mener det burde vært gjort på en annen måte, slik at denne menneskerettighetskonvensjonen gis den samme forrangen i norsk lovverk som de andre.

Jeg tar opp forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp det forslag han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:08:26] (komiteens leder): Jeg vil gi honnør til saksordføreren for et grundig arbeid og for en god redegjørelse av sakens innhold.

Forbudet mot diskriminering på grunnlag av kjønn er en av grunnpilarene i den internasjonale menneskerettighetsbeskyttelsen. Prinsippet er nedfelt i alle de sentrale menneskerettighetskonvensjoner. Spesielt sentralt på kjønnsdiskrimineringsområdet står FNs kvinnekonvensjon.

Likestilling mellom kjønnene handler rett og slett om rettferdighet. Uavhengig av kjønn skal vi ha de samme rettigheter, de samme plikter og de samme muligheter i samfunnet. Bakgrunnen for endringene i likestillingsloven er å sikre

• at FNs kvinnekonvensjon får en sterkere rettslig status i Norge

• at vi oppfyller våre forpliktelser etter EØS-avtalen og gjennomføringen av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner når det gjelder adgang til arbeid, adgang til yrkesutdanning og forfremmelse og arbeidsvilkår

• en harmonisering mellom likestillingsloven og arbeidsmiljølovens likebehandlingskapittel og diskrimineringsloven

Disse lovene skal håndheves av det nye Likestillings- og diskrimineringsombudet og Likestillings- og diskrimineringsnemnda fra 2006. Jeg viser til den saken vi behandlet nå bare for kort tid siden.

Ved inkorporeringen av kvinnekonvensjonen i likestillingsloven mener jeg vi klart og tydelig viser at kvinnekonvensjonen er et helt sentralt redskap for å bekjempe diskriminering og oppnå likestilling. Norge har helt fra 1981, da Norge ratifiserte kvinnekonvensjonen, vært folkerettslig forpliktet til å overholde FNs kvinnekonvensjon. Den er like bindende for den norske stat som enhver annen konvensjon. Det er også viktig å ha med seg at de mer overgripende menneskerettighetskonvensjoner som er inkorporert i menneskerettighetsloven, som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, også verner om diskriminering på grunn av kjønn, på lik linje med rase, religion, politisk oppfatning osv. Norge foretar nå, som et av de første land i verden, en inkorporering av kvinnekonvensjonen i nasjonal lovgivning.

Høyre mener det er nødvendig å ta i bruk likestillingspolitiske virkemidler for å oppnå et mer likestilt samfunn. Fremskrittspartiet ser ut til å mene at slike virkemidler ikke har betydning for arbeidet med å oppnå reell likestilling. Noen hevder sågar at det eksisterer reell likestilling i Norge – en myte som på mange måter blir det største hinderet for å oppnå reell likestilling.

Alle samfunn og demokratier bør arbeide målrettet for et likestilt samfunn og benytte de nødvendige midler for å forhindre diskriminering.

Høyre har sett det som hensiktsmessig å inkorporere kvinnekonvensjonen i den loven som konvensjonen har sterk saklig tilknytning til, nemlig likestillingsloven. Kvinnekonvensjonens sterke fokusering på kvinners rettigheter gjør at konvensjonen har en naturlig tilknytning til denne loven.

Å inkorporere kvinnekonvensjonen med tilleggsprotokoll gjennom likestillingsloven kan derfor bidra til å sikre mest mulig oversikt i lovverket. Inkorporeringen i likestillingsloven vil også bidra til at likestillingslovens håndhevingsorganer kan pålegges et særskilt ansvar for å føre tilsyn med at konvensjonen følges i norsk forvaltning og rettspraksis.

Det har, som også saksordføreren var inne på, i den senere tid vært fokusert på problemstillinger som er knyttet til rettsliggjøring av politikken, overføring av makt fra folkevalgte myndigheter til domstolene og internasjonalisering av rettsvesenet. Særlig har disse spørsmålene blitt debattert i forbindelse med Makt- og demokratiutredningen, og nå i St. meld. nr. 17, Makt og demokrati, som er til behandling i Stortinget.

Jeg har forstått det slik at hensikten med å være restriktiv med å inkorporere konvensjoner med forrang er å unngå en mulig utvikling i retning av maktoverføring fra lovgivende til dømmende myndighet. En restriktiv holdning til inkorporering i menneskerettighetsloven gjelder derfor ikke bare kvinnekonvensjonen, men generelt.

Som jeg sa, behandlingen av stortingsmeldingen om makt og demokrati vil bidra til å se disse spørsmålene i et helhetsperspektiv. Jeg ser fram til en ytterligere debatt knyttet til hvilken rettslig rang inkorporerte menneskerettighetskonvensjoner bør gis i nasjonal lovgivning. Jeg ser fram til en grundig prinsippdebatt om disse spørsmålene, som rekker mye lenger og videre enn til kvinnekonvensjonen.

Som saksordføreren også var inne på, har Høyre og Kristelig Folkeparti fremmet et forslag hvor vi ber Regjeringen komme tilbake til spørsmålet om en vurdering av en eventuell inkorporering av kvinnekonvensjonen i menneskerettighetsloven etter behandlingen av St.meld. nr. 17 om makt og demokrati. Den blir vel behandlet i løpet av våren, så jeg regner med at vi kommer tilbake til dette. Jeg tror det er viktig å ha den prinsippdebatten, og at det ikke bare blir knyttet til én konvensjon, men litt mer overordnet til flere konvensjoner.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [14:14:22]: Som det fremgikk av den foregående debatt og i en rekke i andre saker vi har behandlet i denne salen, har Fremskrittspartiet et helt annet syn på likestillingspolitikken enn de andre partiene.

Vi er grunnleggende motstandere av at det offentlige skal lage særtiltak, spesielle lover, kvoteringsordninger, ombud osv. for å særbehandle grupper av friske og arbeidsføre mennesker. Dette var jeg grundig inne på i innlegget mitt i foregående sak. Jeg har ikke tenkt å gjenta hele det innlegget. Jeg regner med at de fleste fikk med seg vårt syn i den saken.

Så til det man skal behandle i denne saken. Når det gjelder inkorporeringen av rådsdirektivet og FN-konvensjonen, vil vi konkret bemerke at man har lagt seg på et greit nivå med hensyn til forbud mot gjengjeldelse og forbud mot trakassering på grunn av kjønn, selv om vi tolker det dit hen at det allerede er delvis dekket inn på en grei måte i arbeidsmiljøloven og andre lover.

Med hensyn til erstatningsansvar mener vi imidlertid at man er på ville veier. Lovendringen åpner for at arbeidsgiveren kan få ansvar helt uten å ha noen faktisk skyld i det som skjer. Vi mener også at man er på ville veier når det gjelder bevisbyrde. Dette ble også omtalt under behandlingen av Ot.prp. nr. 33 for 2004–2005 i forrige uke. Det er i realiteten et helt nytt rettsprinsipp at man må bevise at man er uskyldig. Implikasjonene ved dette er rimelig oppsiktsvekkende. En arbeidsgiver kommer i en håpløs situasjon, for så fort noen roper diskriminering, må arbeidsgiveren bevise at han ikke har gjort noe galt, ellers vil han bli dømt.

Når det gjelder FN-konvensjonen, mener Fremskrittspartiet at Norge har en folkerettslig forpliktelse til å følge konvensjonen, og at ytterligere presiseringer gjennom innlemming i lovverket derfor er unødvendig.

Med dette vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag, som er å finne i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp det forslag han refererte til.

May Hansen (SV) [14:17:02]: Sosialistisk Venstreparti mener Regjeringas forslag om å holde FNs kvinnekonvensjon utenfor menneskerettsloven er inkonsekvent. De seks hovedkonvensjonene i FN bør ha samme status – alle bør være inkorporert med forrang i menneskerettsloven.

Regjeringa har foreslått å inkorporere FNs kvinnekonvensjon og FNs rasediskrimineringskonvensjon i henholdsvis likestillingsloven og en ny lov mot etnisk diskriminering. At de to konvensjonene nå endelig gjøres til en del av norsk lovverk, vil styrke rettsvernet på feltene kjønn og etnisitet, men det er uheldig at de to holdes utenfor menneskerettsloven.

Menneskerettslovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett. FNs barnekonvensjon og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er inkorporert i menneskerettsloven.

Hvordan internasjonale konvensjoner innarbeides i norsk lovverk, er ikke uvesentlig for hvilken rettslig status de får. Menneskerettsloven gir forrang, noe som betyr at bestemmelsene i denne loven går foran andre bestemmelser. FN etablerte en egen kvinnekonvensjon nettopp for å vise at kvinners menneskerettigheter skulle ivaretas i forhold til andre hensyn. Regjeringas forslag signaliserer at konvensjonen ikke gis lik rett som Barnekonvensjonen i norsk rett. Det sender ut et signal om at man ikke er like opptatt av kvinners rettigheter som av andre menneskerettigheter. Sosialistisk Venstreparti mener rettigheter som knyttes til kjønn og etnisitet, må gis likeverdig status med andre menneskerettigheter. Å innarbeide kvinnekonvensjonen i menneskerettsloven vil ha viktige signaleffekter. Ikke bare i juridisk sammenheng, men også for resten av det offentlige Norge er det viktig å signalisere at vi ikke aksepterer grov og systematisk kvinnediskriminering. Eksperter i FNs kvinnekomite som overvåker kvinnekonvensjonen, uttrykte stor forbauselse over at vold mot kvinner ofte avskrives som et privat anliggende i et så avansert samfunn som Norge. Dette står i en merknad fra FNs kvinnekomite til Norges 5. og 6. periodiske rapport, 2003. Kvinnekonvensjonen er viktig fordi den tolker diskrimineringsforbudet i lys av behovet for å styrke kvinners psykiske og fysiske integritetsbeskyttelse i forhold til vold og trakassering. Hvordan skal vi forklare at kvinners rettigheter i Norge har svakere vern enn f.eks. barns rettigheter? Sosialistisk Venstreparti fremmer derfor et forslag sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet hvor vi ber «Regjeringen inkorporere FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven». Men jeg vil også signalisere at hvis dette forslaget faller – en kan jo håpe at det ikke gjør det – vil vi subsidiært støtte Regjeringas forslag.

Det er i dag forbud mot seksuell trakassering og i tillegg en regel som gir arbeidsgiver, utdanningsinstitusjoner og organisasjoner en plikt til å arbeide for å hindre seksuell trakassering. Proposisjonen foreslår å utvide bestemmelsen til også å omfatte trakassering på grunn av kjønn. Det vil f.eks. ikke være tillatt å stemple kvinner som udugelige bare fordi de er kvinner. Det ligger også forslag i proposisjonen om endringer i erstatningsreglene ved trakasseringssaker. Arbeidsgiver som trakasserer en arbeidstaker, vil bli erstatningspliktig på et objektivt grunnlag. Dette er veldig bra.

At bevisbyrden delvis legges til arbeidsgiver, som er tilfellet i forskjellsbehandlingssaker ellers, vil styrke arbeidstakerens vern mot trakassering. Den som har blitt utsatt for trakassering, slipper å bære hele bevisbyrden selv.

Det er nå viktig å ta et grep som gir internasjonale menneskerettighetskonvensjoner høy status i nasjonal lovgivning. Det er spesielt viktig for at Norge fortsatt skal være en internasjonal pådriver i arbeidet for menneskerettigheter. Det er kommet mange innvendinger mot å inkorporere kvinnekonvensjonen i likestillingsloven. Flere høringsinstanser – alle unntatt én, faktisk – er enig med SV i at inkorporeringen burde skje gjennom menneskerettsloven.

Det er trist at vi ikke har kunnet komme fram til en enighet om dette, men som sagt, vi støtter subsidiært at Regjeringa kommer tilbake på egnet måte etter behandlingen av den varslede stortingsmeldingen om Makt- og demokratiutredningen med vurdering av en eventuell inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven.

Jeg tar opp vårt forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten May Hansen har tatt opp det forslag hun refererte til.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:22:34]: Tidlegare har Stortinget behandla diskrimineringslova, Ot.prp. nr. 33 for 2004-2005. Før i dag behandla vi diskrimineringsombodslova. Dei to sakene og den lova som vi debatterer no, er uløyseleg knytte til kvarandre og omhandlar same viktige hovudsak, nemleg norsk lovgiving mot diskriminering.

Før eg går nærmare inn på Senterpartiets standpunkt i forslaga til endring i likestillingslova, vil eg gjere kort greie for våre prinsipielle innvendingar i forhold til fleirtalet når det gjeld behandlinga av diskrimineringslova, der Senterpartiet står saman med Arbeidarpartiet og SV.

Vi støttar at Noreg no styrkjer diskrimineringsvernet i forhold til etnisk diskriminering, fordi diskrimineringsvernet har vore for dårleg, og lovbestemmingane er i beste fall spreidde på enkeltområde, som arbeidslivet, bustadlovgivinga og straffelova. Så langt er vi einige med Regjeringa. Hovudankepunktet mot diskrimineringslova, slik ho ligg føre, er at ho ikkje er gjennomarbeidd og gjord til ei generell diskrimineringslov. Med dagens diskrimineringslov er det fleire grupper i samfunnet som ikkje får diskrimineringsvern, og som dermed har mangelfullt vern i lovverket.

Vi meiner at det er behov for ei heilskapleg diskrimineringslov som omfattar fleire grupper enn dei som vert omfatta av det forslaget som ligg føre, i tråd med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettar artikkel 26.

Vi strekar samtidig under at det ikkje er meininga at ei generell diskrimineringslov skal erstatte allereie eksisterande spesialvern, som bl.a. finst i likestillingslova. Det er behov for ei generell diskrimineringslov som skal fungere som ein overbygning for det særvernet som i tillegg vil vere naudsynt.

Det er leitt at regjeringspartia ikkje går inn for at FNs kvinnekonvensjon i Noreg skal innlemmast i menneskerettslova, men i likestillingslova. Dersom denne lova vart lagd inn i menneskerettslova, ville ho hatt forrang i forhold til anna lovgiving. Men – og det er viktig å streke under – det ville absolutt ikkje svekkje lovgiving på området som er lagt inn i andre lover, f.eks. likestillingslova. Det er berre der likestillingslova gir dårlegare rettsvern, at bestemmingar frå FNs kvinnekonvensjon ville ha fått forrang dersom ho hadde vorte innlemma i menneskerettslova. Eg trur ei slik lovgiving ville kunne utfordre f.eks. trussamfunns rett til å diskriminere kvinner. Menneskerettar skal gjelde like mykje for begge kjønn, og eg meiner at det er sjølvsagt at kvinnenes rettar må vere universelle, på linje med religionsfridom.

Så til det alternative forslaget. Det er opplagt slik at forslaget frå mindretalet skal oversendast Stortinget. Det same gjeld forslaget frå Høgre og Kristeleg Folkeparti, som vi har sagt at vi vil støtte subsidiært. Då skal det ikkje realitetsbehandlast i Odelstinget. Samtidig ligg det inne eit forslag, nr. 3, som vi ønskjer å støtte subsidiært, når forslaget vårt har falle. Det skal behandlast i Odelstinget. Eg håper vi kan få ei utgreiing om korleis ein skal gå fram når ein skal votere over det.

Statsråd Laila Dåvøy [14:26:34]: Forslaget som Odelstinget skal behandle i dag, er basert på Regjeringens ønske om å gi FNs kvinnekonvensjon en sterkere rettslig status i Norge. Videre handler det om å sikre tilfredsstillende gjennomføring av EUs likebehandlingsdirektiv.

Jeg er glad for at komiteen gir sin tilslutning til endringene som gjøres, bl.a. for å oppfylle våre forpliktelser etter EØS-avtalen. De viktigste endringene som foreslås, vil styrke likestillingslovens status og dermed det generelle arbeidet for likestilling mellom kjønnene. Jeg tror også forslagene gir gode muligheter for en effektiv håndheving av likestillingsloven.

Regjeringen foreslår at FNs kvinnekonvensjon med valgfri protokoll inkorporeres i norsk lov. Dette betyr at konvensjonen gjøres til en del av norsk lov og gir den en sterkere rettslig status i Norge enn det konvensjonen har i dag. Norge har allerede vært folkerettslig forpliktet til å overholde FNs kvinnekonvensjon i flere tiår – Norge ratifiserte kvinnekonvensjonen 21. mai 1981. Inkorporeringen innebærer imidlertid et tydelig signal om at konvensjonen er et sentralt instrument i arbeidet for å bekjempe diskriminering og oppnå likestilling mellom kjønnene. Jeg er svært glad for at flertallet i komiteen gir sin tilslutning til en slik inkorporasjon, og er stolt av at Norge som et av de første land i verden foretar denne helhetlige integrasjonen.

Regjeringen foreslår å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven. Jeg har selvsagt merket meg at komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet ønsker å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i menneskerettsloven. Regjeringen har imidlertid sett det som mest hensiktsmessig å inkorporere konvensjonen i den lov som den har sterkest tilknytning til, nemlig likestillingsloven. Likestillingsloven er et sentralt virkemiddel for å oppnå økt likestilling mellom kvinner og menn i det norske samfunnet. Det følger av lovens formålsbestemmelse at loven særlig tar sikte på å bedre kvinners stilling. Å inkorporere kvinnekonvensjonen med tilleggsprotokoll i likestillingsloven kan derfor bidra til å sikre en god oversikt i lovverket. Jeg vil for øvrig vise til at Odelstinget den 19. april i år besluttet at FNs rasediskrimineringskonvensjon skal inkorporeres i den nye diskrimineringsloven. Det er også viktig å ha med seg at de mer overgripende menneskerettskonvensjoner som er inkorporert i menneskerettsloven, slik som Den europeiske menneskerettskonvensjon og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, også verner mot diskriminering på grunn av kjønn på linje med rase, religion, politisk oppfatning osv. Jeg viser til Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 26.

I februar 2005 møttes FNs kvinnekomite. Der meddelte Norge at Regjeringen hadde fremmet forslag overfor Stortinget om å inkorporere FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven. Dette ble mottatt med gratulasjoner og positive tilbakemeldinger.

I St.meld. nr. 17 for 2004-2005 Makt og demokrati, som er en oppfølging av maktutredningen, gir Regjeringen uttrykk for at inkorporering framover bør skje ved at de inkorporerte bestemmelser gis rang som ordinær lov, og at generelle nasjonale regler om lovtolkning gis anvendelse. Dette øker forutsigbarheten og klarheten i lovverket. Inkorporering av FNs kvinnekonvensjon i likestillingsloven er på linje med dette utgangspunktet. Regjeringen avventer imidlertid Stortingets behandling av stortingsmeldingen for eventuelt å komme tilbake til hvordan en inkorporering kan skje.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Faldet (A) [14:31:09]: Andre menneskerettighetskonvensjoner er inkorporert i norsk lovverk gjennom menneskerettsloven. Regjeringen mener imidlertid at konvensjonen om kvinnenes rettigheter ikke skal innarbeides på samme måte. Dermed vil ikke denne få samme forrang i norsk lov som de andre menneskerettighetskonvensjonene. Hvorfor mener Regjeringen at kvinners rettigheter ikke er så viktige?

Statsråd Laila Dåvøy [14:31:57]: Kvinners rettigheter er viktige. Jeg vil vise til at utvalget som forberedte menneskerettsloven, som også representanten Lånke var inne på, sa at de tre generelle konvensjoner som nå er inkorporert, var de man burde inkorporere, og at man burde avgrense det til dette. Deres argumentasjon, som også jeg synes vi skal stoppe litt opp ved, er at jo flere konvensjoner man tar med, jo mer vil det ramme de konvensjoner som da ikke tas med. Man la også der vekt på at det kunne bli en uoversiktlig lov hvis svært mange konvensjoner var med.

Så vil jeg vise til at den kanskje mest prinsipielle debatten som skal foregå i Stortinget når det gjelder makt- og demokratimeldingen, og som Stortinget ennå ikke har tatt, er at man ønsker å se nærmere på hva dette vil gjøre med lovverket. Man er bekymret for at man vil rettsliggjøre, og at man fratar lovgiver en del makt ved å gjøre dette. Og den debatten bør vi ta.

May Hansen (SV) [14:33:29]: Den siste tidas debatt om trossamfunnets forskjellsbehandling av kvinner og menn viser med all tydelighet at ulike menneskerettigheter kan komme på kollisjonskurs med hverandre. Til nå har religionsfriheten gått foran hensynet til likestilling, og det vil den fortsatt gjøre når man nå inkorporerer denne konvensjonen i likestillingsloven. Bevisst eller ubevisst har Regjeringa gitt likestilling mellom kjønnene automatisk vikeplikt for andre menneskerettigheter.

FN-systemet etablerte en egen kvinnekonvensjon nettopp for å vise at kvinners menneskerettigheter ikke skulle forsvinne til fordel for andre hensyn. Dette har vært ute på høring, og av de 22 høringsinstansene som uttalte at konvensjonen burde inkorporeres, mente 21 at dette burde skje gjennom menneskerettsloven. Det er vanskelig å skjønne at man da har vurdert det slik man har gjort fra Regjeringas side. Har dette noe med religionsfrihet å gjøre?

Heidi Grande Røys hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Laila Dåvøy [14:34:51]: Utgangspunktet er ikke religionsfrihet, fordi religionsfrihet også i dag er nedfelt i menneskerettighetsloven.

Når det gjelder det jeg også sa i innlegget mitt, er det slik at Regjeringen, og jeg håper også Stortinget, vil ha en god debatt om stortingsmeldingen om makt og demokrati. Og det jeg viste til, er den debatten som trekkes opp der, nemlig om den utviklingen som kan skje i retning av maktoverføring fra lovgivende til dømmende myndighet. Spesielt ser man på dette, heter det i meldingen, i lys av den dynamiske utviklingen av internasjonalt regelverk, til dels i retninger som var helt utenfor hva lovgiver på inkorporasjonstidspunktet med rimelighet kunne forvente.

Det kan være klokt å ta den debatten først og bruke litt tid, og kanskje også se på erfaringene med lovene vi allerede har inkorporert.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Eirin Faldet (A) [14:36:18]: Statsråd Dåvøy har ved flere anledninger understreket behovet for reell likestilling mellom kjønn. Det er bra, men når det kommer til handling, er jeg litt skuffet. FN opererer med seks hovedkonvensjoner. Tre av disse er gjort til norsk lov gjennom menneskerettighetsloven fra 1999: konvensjonene om sivile og politiske rettigheter, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og barnets rettigheter. De tre andre er konvensjonene om kvinnediskriminering og tortur.

Arbeiderpartiet mener det er på tide å innarbeide disse konvensjonene i menneskerettsloven. Menneskerettsloven har en forrang som betyr at ved konflikter skal menneskerettighetene gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Det vil bety at en gir kvinnekonvensjonen og rasediskrimineringskonvensjonen en tyngde i norsk lov.

Likestillingsombudet har ved flere anledninger sagt at kvinnekonvensjonen hører hjemme i menneskerettsloven. Men det bryr tydeligvis ikke Regjeringen seg noe om.

Hege Skjeie skriver i en artikkel i Dagbladet 23. april 2005 bl.a.:

«Regjeringen Bondevik vil gjerne framstå som menneskerettighetenes fremste våpendrager. I øst og vest, samt sør – men fra nå av altså ikke i nord, der Regjeringen selv bor. Her gjelder andre regler. FN kan nok ha sine hovedkonvensjoner om menneskerettighetene, men på norsk skal vi fra nå av trekke våre egne skiller mellom disse. Da får vi på norsk noen «særlig sentrale» menneskerettighetskonvensjoner, og noen ikke-så-sentrale konvensjoner. Bare de «særlig sentrale» konvensjonene hører hjemme i menneskerettsloven. Først i rekken av ikke-så-sentrale konvensjoner står, slik Regjeringen ser det, de som verner mot kvinne- og rasediskriminering. De får heller innarbeides i andre lover, slike som ikke har samme rettslige tyngde som menneskerettsloven. «Ett sted må grensen gå!» pleier de å si i Justisdepartementets lovavdeling. Her går den altså. Rett foran kvinne- og rasediskrimineringskonvensjonene.»

Jeg er enig i det som jeg nå har sitert. Vi kan ikke godta at kvinners rettigheter blir annenrangs. Hvorfor i all verden er det så stor motstand mot å innarbeide kvinnekonvensjonen i Menneskerettighetskonvensjonen? Det må faktisk statsråden forklare meg enda en gang.

May Britt Vihovde (V) [14:39:19]: Å sikra eit best mogleg rettsleg grunnlag for likestilling er ein nødvendig del av lovverket i ein stat. Derfor er forslaget om å inkorporera FNs kvinnekonvensjon i norsk lovverk gledeleg.

Sjølv om Noreg allereie i lang tid har vore folkerettsleg forplikta til å følgja konvensjonen, er dette eit viktig skritt vidare i likestillingsarbeidet. Å ha eit lovverk som effektivt motverkar kjønnsdiskriminering, er heilt sentralt i eit likestilt samfunn. Med inkorporeringa i likestillingslova vil denne lova få ei heilt ny tyngd og ein heilt ny status.

Det er etter kvart blitt ei slags etablert form for sanning at dersom ein skal vera politisk progressiv, må ein gå offensivt inn for å inkorporera konvensjonar i menneskerettslova. Representanten Trond Giske gjorde grundig greie for det.

Opposisjonen har brukt mykje energi på å hevda at inkorporering i likestillingslova hindrar vern mot diskriminering, særleg i trussamfunn. Men retten til ikkje å bli diskriminert er omfatta av dei allereie inkorporerte konvensjonane, slik også retten til religionsfridom er. Om likestillingskampen står og fell på trussamfunns syn på kvinner og menns moglegheit for posisjonar i trussamfunn, ja så er overforenklinga betydeleg, for det er ikkje slik at vi kan forby alt vi ikkje liker.

Menneskerettslova er ikkje meint å omfatta alle menneskerettskonvensjonar. Grunnen til at ein avgrensar dette, er at jo fleire som blir tekne med, jo meir vil ein svekkja dei som ikkje blir tekne med. Der er eg og statsråden heilt einige – det var det ho svarte representanten Faldet i ei replikkordveksling. Det er også viktig å vera merksam på at land som Sverige, Danmark, Island og Storbritannia berre har inkorporert Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Samtidig er det viktig at forrangsregelen blir reservert enkelte tilfelle. På den måten blir føreseielegheita og klarleiken i rettssystemet sikra, og, ikkje minst, ein kan medverka til å hindra ei forskyving av makt frå Stortinget til domstolane. Det er ei utvikling vi i Venstre ikkje ønskjer, fordi det til sjuande og sist handlar om demokratiet vårt, slik også maktutgreiinga har framheva.

Det er svært viktig å sjå dette i eit heilskapleg perspektiv. Venstre vil derfor også stilla seg bak forslaget frå komiteens medlemmer frå Kristeleg Folkeparti og Høgre om å be Regjeringa komma tilbake på eigna måte etter behandlinga av stortingsmeldinga om maktutgreiinga med vurdering av ei eventuell inkorporering i menneskerettslova. Det er etter kvart påtrengjande å sjå inkorporeringa av internasjonale konvensjonar i eit heilskapleg lys.

Presidenten: Dei talarar som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Statsråd Laila Dåvøy [14:42:36]: Til representanten Eirin Faldet: Jeg har lyst til å si, og gjenta, at det vi gjør i dag, er faktisk å inkorporere kvinnekonvensjonen i vårt norske lovverk. Vi er et av de første land i verden som gjør dette, og det er jeg stolt av. Samtidig har vi sagt at vi ønsker en prinsipiell debatt om rettsliggjøring i forbindelse med makt- og demokratimeldingen, og den er jeg helt sikker på vil komme i den sammenheng. Jeg har lyst til å presisere overfor representanten Faldet at det gjelder ikke bare kvinnekonvensjonen, det gjelder selvsagt også andre konvensjoner som man eventuelt ville ønske å inkorporere. Jeg vil vise til forslag nr. 2, fra mindretallet, der man altså ber Regjeringen komme tilbake til dette på egnet måte etter behandlingen av makt- og demokratimeldingen. Så det kan jo hende at vi får en ny debatt om dette senere, men da i en mer helhetlig sammenheng enn det vi kan gjøre i dag.

Eirin Faldet (A) [14:44:03]: Dette er nærmest en forklaring om hvordan vi skal stemme. Det ser ut til at Arbeiderpartiet blir nødt til å støtte det forslag som foreligger. Jeg forstår det slik at det ikke er politisk vilje til å inkorporere kvinnekonvensjonen i Menneskerettighetskonvensjonen akkurat nå. Forslaget fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet blir oversendt Stortinget. Arbeiderpartiet må derfor støtte forslaget om at kvinnekonvensjonen skal tas inn i norsk lov – bare. Jeg håper dette er en midlertidig lov, og at Stortingets flertall tar til vettet og sørger for at kvinnekonvensjonen inkorporeres i Menneskerettighetskonvensjonen. Det mener jeg faktisk at over halvparten av jordas befolkning og over halvparten av det norske folk, nemlig kvinnene, fortjener.

May Hansen (SV) [14:45:26]: Jeg vil også komme med en stemmeforklaring.

Forslagene våre blir jo ikke stemt over, de blir oversendt til Stortinget. Jeg sa i stad at hvis vårt forslag ikke får flertall, støtter vi subsidiært Regjeringas forslag, men nå er det klart at vi er helt nødt til å stemme for det forslaget som foreligger i dag, med inkorporering i likestillingsloven. Det er selvfølgelig bedre enn ingenting.

Ola T. Lånke (KrF) [14:46:15]: Jeg forstår det slik at det er ønske om å bli ferdig med denne debatten i formiddagsmøtet, så jeg skal ikke si så mye annet enn bare å uttrykke tilfredshet med representanten Eirin Faldets og nå sist også representanten May Hansens forsikring om at de ønsker å stemme for innstillingen.

Jeg er som saksordfører litt lei for at vi fikk dette problemet, og at man i dag ikke fikk anledning til å stemme over disse partienes primærforslag, men må vente til Stortingets behandling senere. Men realiteten har vi vært enige om. Så slik sett blir det det riktige utfallet uansett, selv om det formelt kanskje ser litt rart ut.

Jeg har til slutt bare lyst til å takke for debatten. Jeg synes det har kommet fram gode argumenter for de ulike standpunkter. Jeg tror også det er riktig å si at det ikke er noe lett spørsmål vi diskuterer – hvilken lovgivning disse internasjonale konvensjonene skal inkorporeres i for at vi skal få et best mulig utfall.

Jeg tror ikke dette er et spørsmål som påkaller de store prinsipielle og følelsesmessige uttrykkene. Jeg tror vi alle gjør rett i å vurdere disse tingene i ro og mak framover.

Nå har vi sett at vi er uenige, men vi kan være med og vurdere videre også en annen innlemming enn det som vi i første omgang vedtar. Jeg tror ikke noen har full oversikt over konsekvensene av den ene eller den andre løsningen, så det får vi ta oss litt tid til å se nærmere på, ikke minst etter at stortingsmeldingen om makt- og demokratiutredningen er behandlet her i huset. Vi ser derfor fram til neste runde.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [14:48:11]: Eg har berre lyst til å understreke at vi her eigentleg føregrip hendingsgangen. Slik innstillinga ligg føre, er det umogleg, slik andre også har sagt, for partia å stemme for sine primære standpunkt. Det vil seie at neste gong vi behandlar denne saka, nemleg i Stortinget, vil vi stemme for forslag nr. 1, frå Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet, mens vi i realiteten har gått inn for ein ny § 1b.

Så vil eg at statsråden tek med seg alt det positive som har vore sagt – både frå ho sjølv og frå andre – om den varsla stortingsmeldinga om makt- og demokratiutgreiinga, og at vi då skal få ein heilskapleg debatt.

Eg synest vi skal leggje oss på minnet, vi som no er i mindretal, at både Høgre og Kristeleg Folkeparti har varsla at dei kanskje kan komme på andre tankar når vi har debattert makt- og demokratiutgreiinga. Så same kven som sit i regjering når denne saka kjem tilbake til Stortinget, vil eg utfordre på dette.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2.