Thorbjørn Jagland (A): Norge deltar nå i tidenes viktigste internasjonale forhandlinger om en forpliktende avtale for å redde klodens klima.

Arbeiderpartiregjeringen la opp et forhandlingsopplegg for felles gjennomføring og rettferdig byrdefordeling. Dette vil sikre at land kan samarbeide om å nå målene, og det vil bl.a sikre at den norske gassen kan brukes på en fornuftig måte til beste for klodens klima. Representanter fra sentrumspartiene angrep dette sterkt da opplegget ble diskutert i Stortinget, og det ble sagt at Norge var en bremsekloss. Ragnhild Queseth Haarstad, som nå er statsråd, kalte det hele « skamfullt ». Nå har Bondevik-regjeringen overtatt den forrige regjerings forhandlingsopplegg, men den sår likevel tvil ved å si at dette skal løpende vurderes.

Jeg vil spørre om det kan være klokt å så tvil om det norske opplegget i en tid da vi faktisk er i ferd med å samle støtte fra flere land og brede grupperinger for det som er de viktige prinsippene for det norske forhandlingsopplegget.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er Regjeringens klare intensjon at vi skal få en ambisiøs og en forpliktende avtale på klimaforhandlingene i Kyoto i Japan i desember. Norge støtter i utgangspunktet EUs ambisjoner, som i første omgang er en stabilisering og deretter en reduksjon av CO2 og andre klimagasser med 10-15 % innen år 2010, og vi mener at USAs utspill er for lite ambisiøst.

Vi har også syn for at det kan være fornuftig å se flere land i sammenheng, slik at en får en fleksibel gjennomføring. Men det betyr ikke at Norge kommer til å slippe billig unna forpliktelsene fra Kyoto-konferansen. Vi må regne med, og Norge bør også selv ta sikte på, å bidra til reduksjon av CO2 og andre klimagasser. Derfor er det Regjeringens oppfatning at å starte reduksjon av CO2-utslipp med å øke utslippene med 6 %, slik bygging av to forurensende gasskraftverk på Vestlandet vil innebære, ikke er en fornuftig oppfølging. Men dette har vært behandlet i Stortinget to ganger tidligere, og vi tar derfor sikte på, etter Kyoto-konferansen, å utarbeide en stortingsmelding om resultatet av Kyoto-forhandlingene og konsekvensene for Norge og herunder også legge opp til en diskusjon i Stortinget om gasskraftverk og innfasing av dem, og om det er klokt i en slik oppfølging.

Vi sår ikke tvil om Norges opplegg. Men det er jo enhver regjerings plikt - det ville det også vært om Jagland hadde fortsatt som statsminister - å vurdere posisjonene etter den embetsmannskonferanse som nå pågår i Bonn, og før de avsluttende ministerkonferansene i Kyoto.

Thorbjørn Jagland (A): Det er helt klart at man må ha muligheter for fleksibilitet i slike internasjonale forhandlinger. Men det er noe ganske annet at man midt i et forhandlingsopplegg signaliserer at man egentlig ikke tror på det opplegget man har lagt fram, ved å si at det løpende skal vurderes. Og det er sterkt beklagelig i en situasjon da vi har en mulighet for å nå fram med det norske synet. Jeg må minne om at USA nå har gått inn for prinsippet om felles gjennomføring, det er også flere land som har gjort det. Jeg må minne om at flere går inn for det som har vært vårt syn hele tiden, nemlig at alle klimagassene skal ses under ett og tas med i dette.

Mitt spørsmål her går ikke på det forholdet som statsministeren nå tar opp, nemlig at Norge så å si skal ha et opplegg for å slippe billig unna. Det er ikke det det går ut på. Det som det går ut på, er å få en fornuftig klimaavtale som sikrer at klodens klima kan reddes, og at man kan ta i bruk de energivirkemidlene som vi har her.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Vi er enige om at vi skal ha en fornuftig klimaavtale. Spørsmålet er så til slutt: Hva blir en fornuftig klimaavtale?

Enhver regjering plikter løpende å vurdere utviklingen i en forhandlingsprosess. Det er jo først nå at klimaforhandlingene for alvor er kommet i gang, ved at USA har kommet på banen. Men vi har ikke lagt opp til en endring i det spørsmålet som dreier seg om muligheten for å se flere land i sammenheng og en fleksibilitet. Jeg vil advare mot en forestilling av at dette gjør at Norge skal kunne komme billig fra det når det gjelder reduksjon både av CO2 og andre klimagasser. Nå forhandles det i Bonn på embetsmannsnivå. Enhver regjering vil måtte - og det er jeg overbevist om at også en eventuell Jagland-regjering ville ha måttet - vurdere situasjonen etter de forhandlingene, før en går inn i de avsluttende forhandlingene i Kyoto. Dette innebærer ikke å så tvil om viktige forhandlingsprinsipp.

Jeg kan også opplyse ...

Presidenten: Taletiden er omme. Det blir anledning videre, for det blir tilleggsspørsmål - først Carl I Hagen.

Carl I Hagen (Frp): Regjeringen sa i sin tiltredelseserklæring at den er for større grad av åpenhet. Nå har statsministeren nettopp referert til USAs posisjon i disse klimaforhandlingene, som ble offentliggjort nylig. I dagens aviser kan vi lese at en henvendelse fra SV er avslått når det gjelder å få vite om den norske hovedforhandlingsposisjon, bl.a målsettingene som den norske regjering vil gå inn for under forhandlingene. Tidligere er Japans forhandlingsposisjon og EUs forhandlingsposisjon offentliggjort. Vil statsminister Bondevik sørge for, i samsvar med sin egen erklæring til Stortinget, at Norges hovedposisjonssynspunkter inkludert målsetting blir offentliggjort øyeblikkelig?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: De er allerede offentlige, og jeg har nettopp gjentatt dem nå i mitt svar til representanten Jagland, nemlig at Regjeringen går inn for i første omgang en stabilisering av utslipp av CO2 og andre klimagasser, for deretter å arbeide for en reduksjon - og i så måte er vi på linje med EU i ambisjonen om 10-15 % reduksjon innen år 2010. USAs posisjon er som kjent noe mindre ambisiøs, selv om det er positivt at USA nå konkret har kommet på banen. Jeg har videre gjort det klart at vi er for muligheten av en fleksibel gjennomføring, dvs. å kunne se flere land under ett, slik også EU har lagt opp til for sitt vedkommende. Hovedposisjonene i mandatet er altså klare og offentlige. Det er sannsynligvis ikke like klokt å offentliggjøre hver minste detalj i et forhandlingsmandat som en delegasjon bør ha å spille på i forhandlinger. Men de hovedpunktene som andre land har offentliggjort, har Norge for lengst offentliggjort.

Jens Stoltenberg (A): Det er en stor forskjell mellom det å så tvil om selve utgangspunktet for forhandlingene, forhandlingsmandatet, og det å si noe som er helt åpenbart, nemlig at man i forhandlinger skal forsøke å komme fram til en løsning og ikke nødvendigvis får det akkurat slik man ønsker.

Det som har vært problemet de siste dagene, er at det har oppstått uklarhet om Regjeringens holdning til grunnlaget for forhandlingene, til selve forhandlingsmandatet. Først sa man at man var tilhenger av mandatet som arbeiderpartiregjeringen utformet, deretter begynte man å si at man skulle vurdere mandatet og utgangspunktet løpende. Da oppstod det usikkerhet, og det er viktig at den usikkerheten fjernes, fordi det er viktige forhandlinger der det ikke bør herske tvil om hva som er Norges utgangspunkt. I vår sa mellompartiene at man bare skulle bruke CO2 som utgangspunkt for den norske klimamålsettingen, nå inkluderes flere klimagasser. Det er veldig bra. Men det er altså en endring i holdning. I vår kalte man Arbeiderpartiets opplegg for « skamfullt » og « bremsekloss », bl.a fordi arbeiderpartiregjeringen gikk inn for ulike forpliktelser. Nå har man snudd. Det er vi glad for, men dette bør det ikke herske usikkerhet om.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg vil avvise at det hersker en slik usikkerhet. Vi har uttalt det enhver regjering må uttale, og det jeg vet også var Jagland-regjeringens intensjon, nemlig at posisjonene og utviklingen i forhandlingsprosessen måtte vurderes etter embetsmannsdrøftingene som nå pågår i Bonn, forut for de avsluttende drøftingene i desember. Hovedprinsippene har vi redegjort for, og dem står vi på: stabilisering, deretter reduksjon med 10-15 % innen år 2010, muligheten for en fleksibel gjennomføring.

Jeg kan til slutt opplyse at den norske miljøvernministeren er invitert, sammen med relativt få andre av verdens miljøvernministere, til en forberedende ministerdrøfting i Japan forut for selve Kyoto-drøftingene. Det viser at Norge faktisk i dette bildet har fått en betydelig posisjon, og den er der altså også etter regjeringsskiftet.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål er til statsministeren.

De senere dagers internasjonale valutauro, som også gjenspeiler seg i Norge, setter søkelyset på at vi i Norge har valgt å styre gjennom finanspolitikken. Stramhet i finanspolitikken er nå viktig for ikke å få ny inflasjon og prisstigningsspiral.

Statsministeren har tidligere vært ute og talt om at det ikke er alle milliarder brukt over offentlige budsjetter på utgiftssiden som virker like inflasjonsdrivende. Det kan han ha noe rett i. Mitt spørsmål er om statsministeren mener det er slik at milliarder brukt til investeringer kan styres utenom norsk industri og norske leveranser, om det er i pakt med EØS-avtalen, og om statsministeren nå etter et par uker i regjeringskontorene har eksakte oppfatninger om at det er slik at utstyrsinnkjøp ikke har innenlandsk inflasjonsvirkning i det hele tatt. Jeg antar at Finansdepartementets folk vil ha tall for slikt, og det skulle være interessant å få det viderebrakt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Når det gjelder finanspolitikken, får vi rikelig anledning til å komme tilbake til den om noen dager når Regjeringen legger fram tilleggsproposisjonen med endringer i Jagland-regjeringens forslag til statsbudsjett. Denne regjering tar også sikte på å føre en stram finanspolitikk, og jeg er enig i at det har betydning for å dempe presset i norsk økonomi. Spørsmålet blir: Hva er stramt nok? Hvor er balansepunktet? Det forbeholder også denne regjeringen seg retten til å ha en oppfatning av, som vi vil presentere for Stortinget og deretter drøfte med partigruppene her.

Når det gjelder investeringer, er det klart at vi må holde oss til internasjonale regler, bl.a EØS-regelverket. Men vi vet at en del utstyr til ulike virksomheter i Norge, bl.a en del forskningsutstyr, medisinsk utstyr og ikke minst f.eks biler til politi og lensmenn, produseres i utlandet og ikke finnes på markedet i Norge. Det produseres som kjent f.eks ikke biler i Norge. Så det finnes typer kjøp som ikke har den virkningen i norsk økonomi som kjøp av varer og tjenester i Norge har. Det betyr ikke at slike innkjøp vil være totalt uten virkning på norsk økonomi, for en del av dette kommer det driftsutgifter til, og det skal vedlikehold til. Vi er altså fullstendig klar over at noe virkning vil en ha i innenlands økonomi av det meste av kjøp og investeringer. Men det finnes typer kjøp, det finnes typer investeringer hvor virkningen er begrenset. Og det var det uttrykket som også var brukt i regjeringserklæringen, at vi vil se etter investeringsformål hvor virkningene i norsk økonomi og på presset i norsk økonomi er begrenset.

Per-Kristian Foss (H): Statsministeren har vel rett i at norsk andel av verdens bilproduksjon ikke er spesielt overveldende! Og jeg registrer at statsministeren nå beroliger alle som har kjøpt eller planlegger å kjøpe ny bil, at det er til beste for økonomien. Det er et interessant synspunkt, som vi vil merke oss. Vi regner med at det også gir budsjettkonsekvenser når den tid kommer.

Men jeg skal ikke spørre om det. Jeg vil bare be statsministeren bekrefte at hans sterke uttalelser om behovet for å skjerpe, for å øke, de sparestimulerende tiltakene i økonomien fortsatt gjelder. Vi har i de siste dagene lest en del meldinger om at Regjeringen har fått andre tanker om behovet for å styrke særlig de skattestimulerte spareordningene, som har blitt meget populære, og som bidrar til å inndra kjøpekraft for dem som har råd til å la være, for mange år fremover gjennom ulike bindingsordninger. Står Regjeringens positive syn på behovet for økte sparestimulanser urokket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først om biler. Jeg tror representanten Foss vet hva jeg tenker på, nemlig - og det er det Regjeringen har antydet - kjøp av utstyr, altså biler, til politi og lensmenn. Det vil ha en begrenset virkning for norsk økonomi og for øvrig være et fornuftig kriminalpolitisk tiltak. Dette er selvsagt noe annet enn husholdningenes kjøp av bil, som svært ofte er lånefinansiert og derfor har en pressvirkning på norsk økonomi. Jeg skulle ønske at også Høyre og representanten Foss var litt mer opptatt av veksten i det private forbruk, som jo har vært den største, og ikke bare veksten i det offentlige forbruk, nemlig de offentlige budsjett.

Når det gjelder sparestimulerende tiltak, er det fortsatt Regjeringens oppfatning at vi bør ha mer av slike, også skattestimulerte. Det er riktig at det er en fagøkonomisk debatt om dette, og i en del statistikk fremkommer økning av slike tiltak tallmessig som et økt privatforbruk. Men det er etter mitt skjønn nokså teoretiske modeller. Jeg tror virkningen vil være positiv, og det er fortsatt Regjeringens intensjon å gjennomføre slike tiltak.

Haakon Blankenborg (A): Eg har eit spørsmål til statsminister Bondevik om Schengen.

Stortinget vedtok i vår ei avtale om samarbeid med Schengen-landa for å kjempe mot internasjonal kriminalitet og for å lette reisevilkåra i vår del av verda. Regjeringa har sagt at den vil forhandle med EU for å få ei avtale med EU om Schengen no som ein del av Schengen-samarbeidet har gått inn i EU. Det er viktig at Regjeringa stadfestar at den vil få til ei god Schengen-avtale for Norge.

I trontaleordskiftet for eit par dagar sidan kom det klart fram at eit fleirtal i Stortinget også meiner at ei eventuell avtale, viss vi får ei avtale i tråd med den vi har i dag, skal godkjennast umiddelbart utan taktiske omsyn til kva som måtte skje i andre land. I eit radioinnslag tidlegare i dag sa statsminister Bondevik - han antyda i alle fall - at han ville vente med ei slik godkjenning m.a til Danmark hadde hatt si folkeavstemming. Det er i strid med det som eit fleirtal i Stortinget klart gav uttrykk for så seint som i trontaleordskiftet. La ikkje statsminister Bondevik merke til det som vart sagt?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg kan bekrefte, noe Regjeringen også har gjort tidligere, at den er innstilt på å forhandle med EU om en ny Schengen-avtale. Det foregår nå undersøkelser, samtaler, mellom Norge og EU med sikte på at de reelle forhandlingene kan starte, og vi har grunn til å tro at slike reelle forhandlinger kan starte før jul. Så vil forhandlingenes forløp avgjøre når en regjering kan legge et resultat fram for Stortinget. Det er klart at vi i hele denne prosessen vil stå i nært samarbeid med Stortinget og Stortingets organer, slik at vi til enhver tid kan melde tilbake om forhandlingenes forløp og få signaler fra Stortinget og partiene her om den videre framdrift. Stortinget skal selvsagt få dette til behandling så snart det er ønskelig fra Stortingets side, og så snart det er mulig og forsvarlig. Men jeg vil jo tro at det vil være i alles interesse også å se hvordan det går i Danmark med den forestående folkeavstemning der, og om den får noen konsekvens eller ikke for Danmarks Schengen-tilknytning. Det er ikke et taktisk hensyn etter min oppfatning. Dette dreier seg om den nordiske passunionen, og det har jo vært ikke minst tilhengerne av Schengens intensjon at den skal bibeholdes.

Dette er for Regjeringen ikke et spørsmål om taktikk, men et spørsmål om realiteter. Men jeg kan forsikre hr. Blankenborg og Stortinget for øvrig at vi selvsagt her vil opptre i samsvar med det som er Stortingets ønske.

Haakon Blankenborg (A): Det som skjer i Danmark, må vurderast dersom Danmark skulle seie nei til Amsterdam-avtala. Like viktig for Norge er det som skjer i Sverige. Sverige hadde sin debatt om Amsterdam-avtala sist onsdag, der det var eit stort fleirtal - alle parti unntatt to småparti - som klart stadfesta at dei går inn for Amsterdam-avtala. Samarbeidet med Sverige er minst like viktig som samarbeidet med Danmark. Derfor er det også viktig at Stortinget markerer at dersom vi får ei avtale på linje med den vi har i dag, godkjenner Stortinget og Regjeringa denne utan sideomsyn til andre. Eventuelle problem som måtte oppstå seinare, må handterast deretter, med andre ord: Stortinget bør raskt og umiddelbart markere at ein vil godkjenne ei slik avtale og ikkje vente på andre. Eg er tilfreds med at statsminister Bondevik seier at ei slik avtale vil bli lagt fram for Stortinget og raskt ratifisert.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Blankenborg i at samarbeidet med Sverige er like viktig som samarbeidet med Danmark, men det som er vår felles intensjon, er å søke å bibeholde den nordiske passfriheten. Ethvert spørsmål som berører den, har interesse både for regjering og storting. Men her vil selvsagt Regjeringen ikke operere bare på egenhånd, her vil vi operere i nøye samråd med Stortinget og dets organer.

Jan Petersen (H): Jeg har lagt merke til at Regjeringen stadig vekk sier at den nettopp skal opptre i overensstemmelse med det som er Stortingets flertalls ønske. Det er jeg tilfreds med, men jeg stiller også spørsmål om de forbeholdene som ikke minst statsministeren en rekke ganger har lagt inn. Et av dem gjelder den avtalen som nettopp er behandlet. Jeg tror man må huske at Sverige ikke har tatt de samme forbehold som Danmark har. Realiteten er derfor at Sverige vil være en del av dette Schengen-samarbeidet.

Det er en annen forutsetning som statsministeren også har lagt ned, nemlig at det skal foretas såkalte konstitusjonelle vurderinger av Schengen-avtalen, og det er greit så langt det dreier seg om de nye spørsmålene som Amsterdam-traktaten reiser. Når jeg lytter til den nye regjeringens representanter, får jeg ofte inntrykk av at det man ønsker, er en omkamp på den debatten som var i vår og som Stortinget eksplisitt har tatt stilling til. Stortinget har sagt klart fra at med den avtalen som ble ratifisert før sommerferien, var det ingen konstitusjonelle problemer.

Kan statsministeren derfor bekrefte at det han eventuelt nå vil vurdere, er utelukkende de nye spørsmålene som Amsterdam-traktaten reiser?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Statsministeren har ikke særlig sans for omkamper, bortsett fra i de tilfeller hvor det måtte ha vært uavgjort i første kamp. Det erkjenner Regjeringen at det ikke var i denne saken, så vi tar til etterretning at stortingsflertallet mente at det ikke forelå konstitusjonelle problemer med Schengen 1-avtalen, på tross av at det også var folkerettslærde, som også var tilhenger av avtalen, som mente at regjeringen hadde en svært mangelfull utredning av det spørsmål. Det det derfor nå dreier seg om, er å foreta de nødvendige konstitusjonelle vurderinger av en Schengen 2-avtale, først og fremst fordi den jo som kjent skal integreres i EU, dels i søyle III, men enda mer interessant, i søyle I, som jo er den overnasjonale. Etter mitt skjønn er det enhver regjerings plikt å legge fram tilstrekkelig materiale for Stortinget slik at disse spørsmålene blir belyst som en del av beslutningsgrunnlaget, og det tar denne regjering sikte på. Det trenger ikke forsinke prosessen.

Carl I Hagen (Frp): Jeg vil gjerne stille spørsmål til statsministeren om det som nettopp ble nevnt, men på et helt generelt og prinsipielt plan, nemlig Regjeringens forhold til stortingsvedtak, og kanskje enda mer viktig, flertallsmerknader i komitéinnstillinger. Kan vi ta det som en selvfølge at alle tidligere vedtak i Stortinget vil bli fulgt opp av den sittende regjering med mindre den eksplisitt kommer til Stortinget og ber om endret vedtak, også de vedtak nåværende regjeringsparti stemte imot i fjor høst og på vårparten?

Det var også en utglidning under regjeringen Jagland når det gjaldt å følge opp både stortingsvedtak og særlig merknader fra komitéinnstillinger. Vil det være den nye regjeringens generelle og prinsipielle holdning at dersom et flertall i en komité i en merknad skriver at « flertallet ber Regjeringen ... » om et eller annet, vil Regjeringen følge dette opp selv om ikke regjeringspartiene tilhører dette flertallet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Først om vedtak: Stortingsvedtak er bindende for en regjering. For meg er det en selvsagt ting at enhver regjering følger opp stortingsvedtak dersom den da ikke inviterer Stortinget til å gjøre et nytt vedtak. Den muligheten har en regjering, og jeg må selvsagt forbeholde også denne regjering den muligheten. Men så sant vi ikke gjør det, er det vår plikt å følge opp stortingsvedtak.

Som kjent har ikke komitémerknader samme plass i vårt system som vedtak. De er politiske retningslinjer og signaler til en regjering, men ikke på samme måten konstitusjonelt bindende. En regjering bør beflitte seg på så langt som mulig å følge opp slike flertallsmerknader, selvsagt også i de tilfeller hvor regjeringspartiene ikke har vært med på dem, men de kan ikke på samme måte være bindene. Med all respekt for Stortinget må jeg vel etter erfaring fra å ha vært i regjering to ganger tidligere si at hvis en regjering til enhver tid skulle fulgt opp alle merknader, f.eks når det gjelder ønsker om økte bevilgninger umiddelbart i de nærmeste budsjett, måtte en regjering ha lagt fram statsbudsjetter som ofte var kanskje både to og tre ganger så store som forsvarlig. Jeg bare nevner dette som en illustrasjon på at det ikke er mulig for en regjering å håndtere merknader på samme måte som vedtak. Men de er viktige politiske signal, vi skal etterstrebe å følge dem opp så langt som mulig. Og en kan selvsagt på dette punkt fra Regjeringens side komme tilbake til Stortinget og invitere til nye holdninger fordi en finner føringene i slike merknader problematiske. Men det er viktig her å skjelne mellom bindende vedtak og merknader.

Carl I Hagen (Frp): Jeg takker for opplysningen. Nå var ikke jeg klar over at Kristelig Folkeparti og kanskje andre regjeringspartier har vært så lettsindige med sine merknader i tidligere tider som statsministeren her innrømmer og redegjør for, at det ikke helt var meningen at de skulle gjennomføres. Men om vi ser bort fra merknader som ber om bevilgninger, tenker jeg mer på merknader vedrørende praktisering av lover og forskrifter, hvor man ber Regjeringen sørge for en viss utredning, klargjøring og oppfølging av visse vedtak innenfor tidsfrister, altså ikke vedtak av økonomisk art.

Må vi oppfatte statsministeren dit hen at dersom flertallet virkelig ønsker at Regjeringen skal gjøre noe, må flertallsmerknader nå erstattes med konkrete, verbale forslag til vedtak i Stortinget? Eller kan vi påregne at slike typer flertallsmerknader i tråd med gammel tradisjon, særlig før Jagland-regjeringens tid, vil bli fulgt opp uten at man må bry Stortinget med å fatte formelle vedtak hele tiden?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå har ikke statsministeren betegnet merknader i Stortinget generelt som lettsindige, og intet parti var spesielt nevnt, derfor heller ingen spesielt utelatt. Men representanten Hagen nevnte også merknader som de tre regjeringspartiene ikke har vært med på. Derfor kan jo selvsagt min noe uærbødige omtale av en del merknader like gjerne adresseres til Carl I Hagens parti og andre.

Men jeg vil i fullt alvor si at Regjeringen vil etterstrebe så langt som mulig også å følge klare politiske føringer som er lagt i merknader, selvsagt også dem som ikke går på rent økonomiske forhold. Jeg tror ikke vi vil legge opp til en politikk som gjør at det skulle være nødvendig for Fremskrittspartiet eller andre partier i større grad å legge opp til vedtak istedenfor merknader. Vi vil etterstrebe å følge slike merknader, men jeg må ta det forbehold at vi her må skjelne mellom merknader og vedtak.

Erik Solheim (SV): Jeg vil få vende tilbake til det første spørsmålet, nemlig det som gjaldt klimapolitikken. Det er som kjent et av de områdene hvor nåværende regjeringspartier har brukt de sterkeste uttrykk om forrige regjering. Miljøvernministeren var så elskverdig i et skriv til oss å minne oss om debatten i fjor i desember her i Stortinget hvor dette var oppe. På bakgrunn av det som der ble sagt, hvor bl.a Ragnhild Queseth Haarstad og Hilde Frafjord Johnson på vesentlige punkter hadde meget skarpe angrep på daværende arbeiderpartiregjering, vil jeg spørre om den politikken som da gjaldt, fortsatt gjelder, eller om den er datostemplet.

For å være helt konkret: Statsministeren sa i et svar tidligere i dag at det norske innspillet i Kyoto går ut på en stabilisering av utslippene på 1989-nivå i år 2005 og dernest en reduksjon på 10-15 % innen år 2010. Jeg vil ha bekreftet at dette er et ensidig norsk innspill som gjelder uansett hva som ellers blir utfallet av Kyoto-konferansen.

Ingen i denne sal er mot verken byrdefordeling eller felles gjennomføring, men det som har vært sentrumspartienes klare politikk til nå, er at dette ikke må hindre at det blir en avtale i Kyoto. Jeg vil be om å få bekreftet at det fortsatt gjelder.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: De målsettinger representanten Solheim refererte til her, og som også inngår i Regjeringens politiske plattform, det såkalte Voksenåsen-dokumentet, står fast. Enhver regjering er under en forhandlingsprosess nødt til å vurdere hvordan vi kan bidra til å få til en ambisiøs og forpliktende avtale. Vi vil få et klarere bilde av dette når embetsmannsdrøftingene i Bonn snart er over, og før vi går inn i den avsluttende ministerdrøftingsfasen i Japan i desember.

Det som nok har vært mye av bakgrunnen for kritikk fra representanter for sentrumspartiene mot den foregående regjering, er selvsagt sammenkoplingen av klimaforhandlingene i Japan og gasskraftverkspørsmålet. Vi har sett det som problematisk å kunne greie å oppfylle det vi tror blir forpliktelsene for Norge etter Kyoto-konferansen, hvis vi starter med å bygge to sterkt forurensende gasskraftverk. Jeg tror en er nødt til å se disse to tingene i sammenheng, og det vil Regjeringen invitere til når vi etter Kyoto-forhandlingene legger fram en stortingsmelding.

Erik Solheim (SV): Nå svarte vel ikke statsministeren egentlig på spørsmålet, nemlig hvorvidt dette med felles gjennomføring og internasjonal avtale skal være overordnet, eller hvorvidt man er villig til å gi dette som ensidig norsk bidrag selv om man ikke oppnår det som er sagt, i avtalen. Men la nå det være. La meg spørre om en annen ting: I den samme debatten var sentrumspartiene fulle av forakt og raseri overfor arbeiderpartiregjeringen fordi man ikke ville legge Kyoto-mandatene åpent ut i Stortinget til debatt, slik at Stortinget kunne få innflytelse på de norske forhandlingsposisjonene. Jeg vil da spørre om dette fortsatt gjelder. Den gangen ville Arbeiderpartiet ha den debatten i den utvidede utenrikskomité. Det var sentrumspartiene knallhardt imot, mens nåværende regjering sier at den vil ha debatten i den utvidede utenrikskomité, altså det de tidligere var imot. Spørsmålet blir da ganske enkelt om sentrumsregjeringen vil ta initiativ til en åpen debatt i Stortinget etter embetsmannsdrøftelsene i Bonn, men før Kyoto-konferansen, slik at Stortinget kan få innflytelse på noe som er helt sentralt for Norge, nemlig utfallene i Kyoto.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvis det skulle være et ønske fra Stortingets side at man fikk en ny drøfting i Stortinget etter Bonn-forhandlingene og før forhandlingene i Kyoto, vil Regjeringen være imøtekommende til det.

Hovedposisjonene i det norske forhandlingsopplegget er jo allerede offentlige, og jeg har gjentatt dem her i dag, så jeg har litt vanskelig for å se hva man ytterligere er ute etter. Hvis det er de mer forhandlingstaktiske forhold som enhver forhandlingsdelegasjon må legge til grunn for å søke å komme lengst mulig mot målet, tror jeg ikke det er særlig klokt at disse gjøres til gjenstand for åpne drøftinger. Men hovedposisjonene til Norge er klare, de står fast. Det er klart at skulle det ikke bli en forpliktende Kyoto-avtale, vil Regjeringen selvsagt gjøre hva den kan for at Norge skal oppfylle de målsettingene vi har gått inn for. Men det er kolossalt viktig at det blir en internasjonalt forpliktende avtale. Hvis ikke blir dessverre det Norge måtte gjøre, likevel for lite å regne mot det vi taper hvis det ikke blir en ambisiøs internasjonal avtale.

Anneliese Dørum (A): Jeg vil få stille et spørsmål til kirkestatsråden.

Børre Knudsen har skapt problemer for Den norske kirken ved at han og hans meningsfeller driver en butikk i butikken - for å si det sånn. De mener at deres fortolkning av skrift og bekjennelse er den eneste riktige: Abort er drap, kvinner skal ikke tale i forsamlinger, og homofilt samliv er synd. Knudsen har lyst leger, regjering og bisper i bann og har latt seg vigsle til biskop i Strandebarm prosti. Den siste provokasjonen kom da en person uten teologisk utdannelse ble vigslet til prest av Børre Knudsen, med den eneste kvalifikasjon at han var mann. Fra media vet vi at de fleste av landets biskoper mener at de prestene som var med og støttet bispevigslingen av Knudsen, bør avskjediges.

Statsråden har sagt at han trenger mer tid for å avgjøre saken. Hvilke andre reaksjonsformer enn å ta fra dem kappe og krave, ser statsråden?

Statsråd Jon Lilletun: Denne saka starta med den såkalla bispevigslinga i Kautokeino i april. Umiddelbart vart det levert ein rapport til departementet frå biskopen i Nord-Hålogaland. Så gjekk det ut eit brev til biskopane. Brevet vart svara på frå alle biskopane med unntak av Stavanger-bispen, som av naturlege årsaker ikkje kunne - han var dessverre avgått ved døden. Vikaren svarte i august, men alle dei andre svarte i juni. Etter det vart saka liggjande i departementet fram til regjeringsskiftet utan at noko vart gjort.

No har denne regjeringa sete halvanna veke i departementskontora. Denne statsråden begynte umiddelbart å gå gjennom saka. Eg er i ferd med å innleie samtaler med dei aktuelle biskopane, og vil ta ei avgjerd i saka før kyrkjemøtet startar i Trondheim den 9. november. Eg forstår i og for seg at representanten Dørum og Arbeidarpartiet har store forventingar til denne regjeringa, men omsyn teke til historia, synest eg dette er lovt å skje rimeleg fort.

Anneliese Dørum (A): Jeg takker for svaret, og ser at dette er en vanskelig sak. Jeg vet også at departementet under den forrige regjering arbeidet svært hardt for å få til en minnelig løsning på denne saken, men det har vist seg at det ikke går an. Men det haster med å få til en løsning, fordi det er viktig å hindre at den norske folkekirken blir utsatt for slike provokasjoner og slik strid igjen og igjen.

Er det noen reaksjonsformer som ikke er prøvd, og hvordan vil statsråden hindre at den slags strid skal få fortsette?

Statsråd Jon Lilletun: Eg er heilt einig med Anneliese Dørum i at det er ei vond og vanskeleg sak.

Når det gjeld reaksjonsformer, har vel inga reaksjonsform i og for seg vore prøvd etter det som hende i Kautokeino. Det har avgrensa seg til samtaler. Det vil vere heilt gale av meg her i dag i ei sak som eg er midt i behandlinga av, å drøfte ope kva slags reaksjonsformer denne regjeringa eventuelt tenkjer å gjennomføre. Eg vil berre seie så mykje at same kva reaksjonsformer ein får frå kyrkje og regjering trur ikkje eg det vert sånn at desse personane ikkje kjem til å gje klart uttrykk for kor dei står, og det er sjølvsagt ein demokratisk rett dei har. Men i forhold til kva måte Regjeringa skal takle det på, vil eg kome tilbake til det før kyrkjemøtet.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - fra Inge Lønning.

Inge Lønning (H): Det egenartede i denne sak er jo at denne gruppering har kunnet holde på med sin adferd i så vidt lang tid på grunn av at vi har en statskirkeordning. Enhver annen kirkeordning ville ha ført til at man hadde reagert på et langt tidligere tidspunkt, så man spekulerer jo faktisk i den ordningen man unnsier ved enhver given anledning.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kan man regne med at den nye regjering også i denne sak vil følge den prinsipielle kirkepolitikk som særlig Kristelig Folkeparti har stått for, nemlig at man uten videre følger entydige råd som blir gitt av de kirkelige myndigheter?

Statsråd Jon Lilletun: Eg kan stadfeste at den avgjerda som denne regjeringa kjem til å ta, vil den ta etter nære konsultasjonar med dei nemnde biskopane og Kyrkja sine organ.

Presidenten: Sylvia Brustad - til tilleggsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Etter den såkalte bispevigslinga i Kautokeino den 6. april bad daværende kirkeminister Sandal om biskopenes syn på det, og i Dagsrevyen i oktober i år var det et helt klart flertall av biskopene som sa at de prester som her var involvert, burde bli avskjediget. Det var et syn som Anne Enger Lahnstein i det innslaget da hadde forståelse for.

Mitt spørsmål er: Når statsråd Lilletun her sier at det er en demokratisk rett å gi uttrykk for det en mener, er det så sin sak. Men spørsmålet er om den demokratiske retten skal gjelde innenfor Den norske kirke, om en skal sitte stille og se på at folk tar seg til rette i strid med det som er regelverket, folk som helt klart har et kvinnesyn som jeg mener ikke hører hjemme verken i Den norske kirke eller i det samfunnet vi lever i i dag. Og jeg oppfatter Børre Knudsen og hans medhjelpere som meget aktive motstandere både mot kvinnelige prester og mot selvbestemt abort. Mener statsråd Lilletun at dette er holdninger og handlinger som bør foregå innenfor Den norske kirke?

Statsråd Jon Lilletun: Eg vil ikkje gå inn på teologiske spørsmål i samband med dette. Det som departementet har plikt til å gå inn i, er brot på Kyrkja sine ordningar, og det at ein går på tvers av desse. Og det vil denne regjeringa, som eg har sagt, gjere noko med, og vi skal ha gjort det ganske raskt.

Når det gjeld det initiativet som statsråd Sandal tok, er jo det heilt rett. Men eg kan ikkje la vere ein gong til å returnere at eg er forundra når nesten alle dei reaksjonane var kjende i juni, og den regjeringa som representanten Brustad var medlem av, ikkje gjorde noko som helst med dei, at dei no krev at ei avgjerd omtrent skal kome dagen etter den nye regjeringa har tiltredd - det synest eg er eit vel sterkt krav. Men vi har lagt opp ein tempoplan, og eg håpar at det kan vere semje om at det er ei rimeleg skikkeleg saksbehandling frå Regjeringa si side.

Oddvard Nilsen (H): Hver dag står tusenvis av norske NSB-reisende i overfylte tog i kø til og fra arbeidet. Denne gangen er det ikke de tilsynelatende uløselige køproblemene eller de uendelige forsinkelsene jeg vil ta opp, men det faktum at en masse av disse menneskene står i kø - populært sagt står de som sild i tønne. Ved et tenkt uhell vil dette selvsagt kunne medføre stor fare for skade. For andre kjøretøyer, for andre transportmidler i Norge er det faste regler for hvor mange passasjerer man kan ta, men meg bekjent eksisterer det ikke noen slike retningslinjer for jernbanen.

Mitt spørsmål til samferdselsministeren er følgende: Vil statsråden ta et initiativ til at man ser på sikkerhetsproblemene knyttet til NSB?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er glad for at representanten tar opp køproblemene i NSB, for det er ikke noen tvil om at dette er en byrde for de mennesker som står i kø på stasjoner og ikke minst står tettstappet inne på tog. Min forgjenger som statsråd bad spesielt om å bli orientert om de problemene som hadde oppstått med nærtrafikken i Oslo-området, og det er lagt opp til en rapportering til departementet om det. De synspunktene som der kommer fram, vil jeg vurdere og også komme tilbake til senere.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om sikkerhet som er stilt, skal jeg ta det med meg og komme tilbake med et svar til representanten Nilsen senere.

Oddvard Nilsen (H): Det er slik at det er staten ved samferdselsministeren som kjøper tjenestene fra NSB. Totalt koster dette oss nesten 1 milliard kr for året. Det ville kanskje være fornuftig at staten opptrer som en krevende kunde, slik som alle andre bør gjøre, og stille nødvendige krav til den service og den grad av sikkerhet som man ønsker for den milliarden som man dog tross alt overleverer NSB.

Nå er problemet det at NSB er monopolist, og det er kanskje ikke så lett for statsråden å stille krav til en som har monopol på tjenestene. Mitt spørsmål til statsråden er da: Gjeldende regler gir faktisk anledning til å åpne for konkurranse på jernbanesporet i Norge. Vil statsråden ta et slikt initiativ og vise litt større fleksibilitet enn den regjeringen som nettopp har gått av?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det var to spørsmål i samme sak. Jeg vil ta det første spørsmålet først. Det ligger til grunn for denne regjeringen at når det gjelder alle typer tjenester som leveres av det offentlige, blir det satt i gang et arbeid for å kunne stille krav om service og kvalitet, så dette er noe som brukerne kjenner til. Det sier seg selv at en slik holdning også vil bli gjort gjeldende overfor NSB i de roller som staten og departementet har i forhold til NSB.

Når det gjelder spørsmålet om konkurranseutsetting, vil jeg her nøye meg med å vise til det som står i tiltredelseserklæringen fra regjeringen Bondevik og det politiske grunnlag, at i den utstrekning en skal bruke anbud og konkurranse, vil det være aktuelt når det gjelder tekniske tjenester. Jeg er selvfølgelig også kjent med de ordninger som samferdselsloven åpner for, og det er iverksatt virksomhet på bl.a bussdrift. Disse erfaringene evalueres nå, og jeg vil ta med meg representanten Nilsens synspunkter videre i denne sammenheng.

Kjell Opseth (A): Spørsmålet mitt går til statsministeren.

I det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringa går det fram at ei sentrumsregjering vil gå inn for at fjellova blir innført i Nordland og Troms. Dette vil føre til ei omfordeling av rettar, ei oppsplitting av forvaltninga og at grunntanken bak lovgjevinga vi har i dag for regulering av jakt og fiske på statens grunn, at folk skal ha lik tilgang, blir endra.

Programerklæringa frå Voksenåsen er ikkje med i regjeringserklæringa. Det er difor grunn til å spørje om ein kan tolke det slik at også dette forslaget er blitt borte mellom Voksenåsen og regjeringskvartalet, og at forslaget ikkje vil bli gjennomført.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nei, det kan ikke tolkes slik. Når en del saker som er omhandlet i det såkalte Voksenåsen-dokumentet, ikke var med i Regjeringens tiltredelseserklæring, hadde det rent praktiske grunner, nemlig at vi av hensyn til tidsbruken i Stortinget ikke kunne lese opp alt som stod i Voksenåsen-dokumentet, vi måtte gjøre et utvalg.

Men det jeg kan si, er at denne saken også har en side henimot Samerettsutvalgets innstilling og de viktige og vanskelige prinsipielle og juridiske spørsmål som der er tatt opp. Det er derfor Regjeringens holdning at vi først må få en avklaring når det gjelder de spørsmålene som Samerettsutvalgets innstilling reiser på det området vi her snakker om, før spørsmålet om den videre gjennomføring eller bruk av fjelloven tas opp, slik at vi får en avklaring av disse to spørsmålene i forhold til hverandre - først Samerettsutvalgets.

Kjell Opseth (A): Eg skjønar etter dette at det iallfall vil gå noko tid før Regjeringa tek stilling til om fjellova skal innførast i Nordland og Troms eller ikkje. Men spørsmålet er av stor prinsipiell karakter og av allmenn interesse. Difor vil eg gjerne spørje statsministeren om denne saka, når Regjeringa kjem så langt at ein er klar til å ta stilling til om ein skal fremje ei slik endring, vil bli lagd fram for Stortinget nettopp fordi den er av stor prinsipiell karakter.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig i at det er et viktig spørsmål, og alle større prinsipielle, viktige spørsmål bør forelegges Stortinget, så det vil Regjeringen gjøre, og da i lys av avklaringen når det gjelder Samerettsutvalgets innstilling.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - fra Svein Ludvigsen.

Svein Ludvigsen (H): Jeg synes det er betryggende å høre at man i hvert fall skal avvente Samerettsutvalgets innstilling før man foreslår innført fjelloven i Nord-Norge. Men jeg vil anbefale statsministeren at han også tillegger de oppfatninger som allmennheten har om disse spørsmålene, betydning. Det er et faktum at slik rettighetene forvaltes i dag, er allmennheten vel tilfreds med at man har god tilgang til fiske, til friluftsliv og til jakt, og det brede lag av allmennheten betakker seg faktisk for å skulle få en innføring av fjelloven som vil bety begrensende adgang til disse arealene på statens grunn som Statens skoger forvalter.

Vi har de siste dagene fått protester fra Salten jakt- og fiskeadministrasjon, som omfatter jakt og fiskeforeninger fra Tysfjord i nord til Meløy i sør. Det er sterke protester i Troms mot innføringen av denne loven av frykt for at man skal få en diskriminering (presidenten klubber) når det gjelder innbyggerne i de enkelte kommunene. Så mitt spørsmål ...

Presidenten: Taletiden er omme - for lengst.

Svein Ludvigsen (H): ... til statsministeren er da om han vil sikre at også allmennhetens rettigheter - og ikke bare det samerettslige - blir ivaretatt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg er enig med representanten Ludvigsen i at å sikre allmennheten god adgang er viktig. Det er det også for denne regjeringen.

I dag er som kjent fjelloven gjort gjeldende noen steder og ikke andre, og det er det skillet Regjeringen har funnet at det er vanskelig å ha en klar begrunnelse for. Men denne saken må nødvendigvis ta noe tid, også av hensyn til en avklaring når det gjelder Samerettsutvalgets innstilling. Vi skal selvsagt også ha med oss den andre siden ved saken som representanten Ludvigsen nå var inne på, nemlig allmennhetens adgang. Men det skillet som i dag er når det gjelder virkeområder for fjelloven, virker ikke like naturlig, og det er bakgrunnen for Regjeringens uttalelse i Voksenåsen-erklæringen. Men Stortinget skal få anledning til å komme inn på denne saken, slik at en kan ivareta både intensjonene i Samerettsutvalgets innstilling og allmennhetens interesser.

Marit Nybakk (A): Jeg har et spørsmål til samferdselsminister Odd Einar Dørum:

Vi leser daglig i avisene - og vi ser TV-reportasjer - om de dramatiske miljøskadene i Østmarka som følge av arbeidet med Romeriksporten, som altså er en del av byggingen av høyhastighetsbane til Gardermoen - skader som trolig er en følge av sprengninger i tunnelen. Noen av oss har også sett, både ved selvsyn og på bilder, hvordan dette er i ferd med å utvikle seg til en økologisk katastrofe som ikke bare angår Oslo.

Det er etter min oppfatning helt nødvendig at man nå får intensivert arbeidet for å bringe naturen tilbake i balanse - og jeg vil understreke: tilbake i balanse - og hindre nye miljøskader. Det er Groruddalen som i første omgang rammes av denne katastrofen, men som sagt, dette gjelder flere steder enn Oslo.

På hvilken måte vil statsråden nå følge opp denne saken og prøve å løse den?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er mitt inntrykk at hele Stortinget deler denne regjeringens oppfatning at dette er en sak som må løses så langt det er mulig, og jeg oppfatter det slik at det er det tverrpolitisk enighet om.

Jeg jobber nå med saken på den måten at vi for øyeblikket gjennomgår den handlingsplan som er framlagt av NSB Gardermobanen AS, for å sørge for at de får visse krav på seg fra vår side.

Det jeg har gjort helt klart, er at den viktigste saken nå er å berge naturmiljøet. Jeg er enig med representanten Nybakk i at dette ikke bare er en lokal sak, det er en nasjonal sak fordi den rammer mange mennesker, og fordi den også rammer mennesker i et dalføre som antakelig er det tettest befolkede dalføret i Norge, når det gjelder å bli utsatt for miljøpåkjenninger. Det er altså utgangspunktet for å jobbe med saken. Jeg har også gjort det helt klart at i den sammenheng er det å finne permanente løsninger overordnet tidligere fastsatte tidsfrister, slik at eventuelle endringer i tidsfristen for banen og eventuelle kostnader vil jeg, om det er nødvendig, komme tilbake til Stortinget med. Jeg har allerede sist uke orientert samferdselskomiteen om hvordan jeg arbeider med saken, og vil holde Stortinget løpende orientert om det videre arbeid.

Marit Nybakk (A): Jeg har et tilleggsspørsmål: Etter de opplysninger jeg har fått, lekker det nå 1.800 liter vann i minuttet og 2 millioner liter hvert døgn. Vi får også opplysninger om at boliger på Hellerud synker.

I det siste døgnet har vi fra NSB Gardermobanen fått signaler som tyder på at man diskuterer å senke grunnvannet permanent. Og jeg vil spørre samferdselsministeren: Vil han sørge for at man på ingen som helst slags måte nå tar skritt som gjør at man senker dette grunnvannet permanent? Det vil i så fall være en ny økologisk katastrofe.

Statsråd Odd Einar Dørum: Både NSB Gardermobanen og departementet jobber ut fra den forutsetning at vi den kommende måned søker å gjøre det vi kan for å få fram permanente løsninger. Alt som handler om tiltak etter denne tid, er ikke gjenstand for diskusjon nå. Nå er det utelukkende det å få løst saken som er gjenstand for diskusjon. Og jeg har forsikret meg om at NSB Gardermobanen også har den forståelsen.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål - fra Oddvard Nilsen.

Oddvard Nilsen (H): I den handlingsplanen som statsråden omtalte, står det at vannstanden i Puttjern og Lutvann skal stabiliseres inntil permanent løsning finner sted.

Så leser jeg altså i Dagbladet i går følgende - det gjelder da Lutvann:

I søknaden henviser NSB Gardermobanen til NIVA, som anbefaler at man lar Lutvann fortsette å synke inntil videre.

Kan statsråden forklare meg hva som menes med « stabiliseres », hvis man faktisk mener at Lutvann skal synke?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg er enig i at informasjonen som er sitert i Dagbladet, kan bringe fram mange tankekors, men det er ikke noen tvil om hvilke retningslinjer det nå arbeides etter. Det arbeides med å gjøre det man kan, kortsiktig og midlertidig, ved hjelp av etterinjisering for å stoppe lekkasjene, men i tillegg jobbes det nå for fullt for å få fram en plan for permanent stopping av lekkasjene. Når den planen foreligger, vil jeg komme tilbake med den. Departementets oppdrag underveis er å kvalitetssikre det arbeidet, slik at vi f.eks er helt sikker på at man har gjort vurderinger av grunnvannsspeilet i hele området, og har gjort det på en tilstrekkelig måte.

Odd Holten (KrF): Mitt spørsmål går også til samferdselsministeren.

Teletjenester er et område under vekst og utvikling, og midt i denne ekspansjonsperioden stilles selvfølgelig også Telenor overfor store utfordringer teknisk, organisasjonsmessig og ikke minst i den struktur de skal ha for sine tjenester. Omorganiseringen vet vi skaper store utfordringer og uro ikke minst blant de ansatte i distriktene som dette berører. Etter min vurdering må nettopp det å ha teletjeneste ute i distriktene kunne være et aktuelt tilbud om arbeidsplasser. Det er jo slik at teletjenestene burde kunne være der ute.

Mitt spørsmål blir da: Hva vil statsråden kunne gjøre med de signaler som nå går ut på at Telenor sentraliserer tjenestene og nedlegger distriktsarbeidsplassene? Dette gjelder svært mange lokalmiljøer.

Statsråd Odd Einar Dørum: Av grunnlaget for Regjeringen framgår det at man vil gjennomgå situasjonen både for Telenor og Posten, og her er jo situasjonen den at Stortinget har fastlagt rammevilkårene for driften av Telenor, men også pålagt samfunnsmessige føringer. Og jeg har tidligere, under erklæringsdebatten, sagt at når en slik virksomhet må rasjonalisere, er det en del av virksomheten. Men med så desentraliserte tjenester som det her er snakk om, og den teknikken som det er snakk om, må vi kunne ha en gjennomgang og sørge for at det som da kan desentraliseres, blir desentralisert. I praksis betyr dette nå at vi i nærmeste framtid vil ha et møte med Telenor for å bli orientert om virksomheten, og det vil inngå som en del av forberedelsene for den stortingsmeldingen Stortinget skal ha annethvert år om situasjonen i Telenor. Og en slik melding vil bli lagt fram senere dette året.

Odd Holten (KrF): Ja, jeg takker for det positive svaret, og ikke minst for at det er vilje fra statsrådens side til å kunne føre en dialog med de berørte parter. Det er, slik jeg har fått informasjon om, noe paradoksalt når det gjelder spørsmålet om at en omorganisering skal føre til en bedre økonomi i Telenor, at det kanskje skal utbetales ventelønn til 50-åringer. Dette må være en dårlig utnytting av ressursene, og jeg forventer da at de samtaler som nå føres, vil kunne ha det som mål at distriktsarbeidsplasser kan opprettholdes der hvor vi også har kompetanse.

Statsråd Odd Einar Dørum: I de samtaler som nå føres, vil jeg søke å bli orientert, og deretter vil jeg gjøre det jeg kan innenfor de muligheter jeg har, til å ivareta det som ligger i grunnlaget for Regjeringen, nemlig å sørge for at der det er saklig og driftsmessig grunnlag for det, blir tjenester desentralisert og ikke sentralisert.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det er kjent at Telenor har behov for en betydelig kapitaltilførsel for å kunne møte sine utfordringer både teknologisk og internasjonalt.

I sin tiltredelseserklæring uttalte statsministeren seg om behovet for et sterkt offentlig engasjement, og han uttalte da:

Også innen samferdselssektoren har staten, særlig gjennom NSB og Posten, viktige oppgaver.

Telenor ble altså ikke omtalt. Er det et signal om at man vurderer det statlige eierskapet i Telenor på en annen måte enn man gjør i forhold til NSB og Posten, og er dette et signal om at staten ikke vil stå ved det behov som er for kapitaltilførsel til Telenor, men holde åpent for en delprivatisering av Telenor?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det skal ikke oppfattes som noe signal om at vi ser annerledes på NSB og Posten i forhold til Telenor. Vi ser på dette som en viktig virksomhet i samfunnets tjeneste, og vi er kjent med at det nå er kommet til departementet et ønske fra Telenor om å få styrket egenkapitalen med 3 milliarder kr. Men det er en sak som vi nå behandler, og jeg er innstilt på å komme raskt tilbake med en sak om dette.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Inge Myrvoll.

Inge Myrvoll (SV): Da det gamle Televerket ble omgjort til AS, gjorde Stortinget et vedtak om at man skulle bruke den nye teknologien til å desentralisere. Den avgåtte regjeringen har ikke greidd å følge det opp. Og nå sier da samferdselsminister Dørum at han vil ha en gjennomgang, og han skal ha samtaler. Men det er en kjent sak at det hender at kua dør mens gresset gror, og de omorganiseringene som det nå foreligger planer om, kommer til å bli gjennomført i løpet av høsten dersom generalforsamlingen, dvs. statsråden, ikke setter foten ned.

Det er veldig vanskelig å reversere en utvikling som allerede er gjennomført. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Kommer han til å sette foten ned og si at de planlagte omorganiseringer, som i realiteten er sentraliseringer, må stoppes mens man tar den gjennomgangen og har de samtalene, slik at man ikke kommer i en situasjon der ytterligere tusener av arbeidsplasser er sentralisert til de store byene - som er stikk i strid med det Stortingets flertall har sagt skal skje når det gjelder ny teknologi i Telenor?

Statsråd Odd Einar Dørum: Samtale med Telenor skal være i nærmeste framtid, og de vurderinger som jeg da vil gjøre meg etter de samtalene, vil jeg komme tilbake til - og har ikke mer å tilføye på det nåværende tidspunkt.