Grethe G Fossum (A): Jeg vil få stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

I regjeringen Bondeviks tiltredelseserklæring la statsministeren vekt på at man ville utrede mange saker som de tre regjeringspartiene faktisk i opposisjonstilværelse hadde uttalt seg ganske skråsikkert om. Kun på ett område er man i regjeringsposisjon helt sikker på at alle problemer og konsekvenser er under kontroll, nemlig når det gjelder kontantstøtte til småbarnsfamilier.

Siden 1992 har Kristelig Folkeparti fremmet tre ulike modeller for kontantstøtte, og Senterpartiet har i hvert fall i valgkampen uttalt at de er imot prinsippet om å få utbetalt noe for offentlige tjenester ved ikke å bruke dem. Her er det duket for interne stridigheter i Regjeringen - det blir det kanskje flere av. Det er ganske ulike oppfatninger om hvordan man skal gjøre dette i Regjeringen, og jeg føler da at det er riktig å stille familieministeren følgende spørsmål:

Er alle problemer og konsekvenser av å innføre kontantstøttemodellen godt nok vurdert før man bevilger 0,8 milliarder kr på 1998-budsjettet?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dei ulike utgreiingane som regjeringa Bondevik ønskjer å gjera, gjer vi fordi vi har eit ekte engasjement for desse sakene. Når det gjeld saka om kontantstøtte, har vi òg eit ekte engasjement. Representanten peiker på at vi skal løyva 0,8 milliardar kr. Vi får koma tilbake til summen på fredag når tilleggsproposisjonen blir lagd fram.

Dette er ei sak som Kristeleg Folkeparti har jobba med i veldig mange år. Dette har vore gjennomført i Finland i fleire år, og i eit kort tidsrom òg i Sverige. Det som er heilt klart, er at vi kjem tilbake til Stortinget med dette som ei eiga sak til våren, då både representanten og heile Stortinget skal få vera med på å legga føringar i forhold til kontantstøttemodellen. Vi er likevel så sikre på at vi klarer å koma fram til ei skisse at løyvingane kjem til å bli lagt inn i tilleggsproposisjonen, slik vi òg har sagt i Voksenåsen-erklæringa og i regjeringserklæringa.

Representanten Fossum er opptatt av alle problema og konsekvensane, og det er faktisk eg òg. Det er klart at når vi legg fram denne saka for Stortinget - og vi får jo god grunn til å koma tilbake til alle desse problemstillingane seinare i dag, for det er ganske mange som har stilt spørsmål om dette - skal ikkje eg bruka meir tid på dette no. Men vi er klar over problemstillingane. Vi kjem tilbake til det, og representantane, Stortinget, vil få vera med og legga føringar for ein konkret plan som syner at vi tar problemstillingane på alvor, og slik at vi kjem fram til ei god ordning som eg trur småbarnsforeldra i Noreg vil bli glade for å få.

Grethe G Fossum (A): Jeg synes det er interessant at familieministeren nå legger opp til en helt ny måte å arbeide på i Stortinget. Hvis det skal være slik at man først bevilger penger og så ser på problemene etterpå, kan vi få mange interessante løsninger. Men fullt utbygd vil kontantstøttemodellen koste minst 4 milliarder kr. Det er like mye som statsstøtten til barnehager.

Synes barne- og familieministeren at det er forsvarlig, ja rett ut anstendig å bruke skattebetalernes penger til et gedigent eksperiment uten at det bygger på konsekvensanalyse eller at man har hatt forsøksprosjekter som viser at dette er både ønskelig og verdt å satse skattebetalernes penger på?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det Regjeringa i fyrste omgang har sagt, er at vi skal gjennomføra det for 1-2-åringane frå 1. august 1998 og for 2-3-åringane frå 1. januar 1999. Vi har òg sagt at parallelt med den vidare utbygginga skal vi ha ei kontinuerleg evaluering av tilskotet. Når representanten seier at dette er eit like stort tilskot som statsstøtta til barnehagane, er jo det eventuelt det tilskotet vi har til barnehagane i dag før ein har fullt utbygt barnehagetilbod. Ein vil få eit tilskot til barnefamiliane anten gjennom ei kontantstøtte eller gjennom barnehagetilskotet i kommunane, slik at alle småbarnsforeldre får den same støtta. Og det meiner eg faktisk er eit godt rettferdskrav, som eg ynskjer å kjempa for.

Presidenten: Kristin Halvorsen - til tilleggsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har et tilleggsspørsmål på dette punktet til statsråd Marit Arnstad fra Senterpartiet.

Jeg tror at veldig mange småbarnsforeldre ønsker mer fleksibilitet og større mulighet til å legge opp sin egen hverdag. Men det er mange forslag som kan gi det, som er bedre enn kontantstøtte. Det å f.eks gi fedre selvstendige rettigheter til svangerskapspermisjon tror jeg ville betydd at mange flere fedre tok permisjon i forbindelse med barns fødsel. I dag følger de mors stillingsbrøk og ikke sin egen. Det andre jeg tror ville gitt mer fleksibilitet, er flere deltidsplasser i barnehagene, og det tredje er lavere barnehagepriser. Det er altså ikke uvanlig at en heldags barnehageplass kan koste både 3.500 og 4.000 kr pr måned. Det er klart at lavere pris vil gi barnefamiliene større valgfrihet.

Jeg vil gjerne ha statsråd Marit Arnstads kommentar til hvorfor kontantstøtte ensidig prioriteres som det eneste og viktige forslaget, når det er mange andre som også ville gitt småbarnsforeldre mer valgfrihet.

Statsråd Marit Arnstad: Det har vært en omfattende debatt i Senterpartiet, som i mange andre partier, om hvorledes en kan legge til rette hverdagen for småbarnsforeldre. Det har vært en omfattende debatt, og som representanten Halvorsen peker på, har det også dreid seg om flere element. I forhold til den debatten som har vært om kontantstøtte, har også Senterpartiet drøftet denne saken og sett på både fordeler og ulemper.

Dette var også et viktig tema under forhandlingene på Voksenåsen, og den forhandlingsløsningen en da kom fram til, har Senterpartiet stilt seg bak. Det er en viktig forutsetning for oss at en fortsetter arbeidet med utbygging av barnehageplasser, og at tilskuddet til barnehager opprettholdes. Det ligger også inne i forhandlingsløsningen. Men alle vet - også Kristin Halvorsen - at det har vært forhandlinger mellom tre ulike partier, og at det som står i Voksenåsen-erklæringen, er det som de tre partiene har forhandlet seg fram til. Og det står sjølsagt hele Regjeringen bak.

For øvrig er jeg ikke i tvil om at debatten om hvordan en kan legge forholdene til rette for barnefamiliene, kommer til å fortsette i årene framover.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Karita Bekkemellem Orheim.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille følgende tilleggsspørsmål til barne- og familieministeren:

Utviklingen i likestillingspolitikken til den nye Bondevik-regjeringen bekymrer. I går på TV2-nyhetene hørte vi helseminister Dagfinn Høybråten fra Kristelig Folkeparti konsekvent avvise å imøtekomme søknaden til de 150 kvinnene som i dag ikke fyller vilkårene for å ta fostervannsprøve. Før i uken stod stortingsrepresentant Rise fra Kristelig Folkeparti fram som en forkjemper for at mannen skulle være familiens åndelige overhode. Dagens debatt om kontantstøtte har også et likestillingsperspektiv. Ser vi i disse tre sakene Kristelig Folkepartis syn på kvinnerollen? Og: Har ikke barne- og familieministeren tillit til at kvinnene selv kan ta avgjørelser på egne vegne?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det var mange problemstillingar som vart reiste av representanten i dette innlegget.

Før det fyrste har eg lyst til å avkrefta det ho påstod om stortingsrepresentant Rise, at han hadde uttalt at mannen skal vera familiens åndelege overhovud. Det har han slett ikkje sagt, det har eg nemleg snakka med han om - (munterhet i salen) - for eg såg det same avisoppslaget. Han gav uttrykk for at mannen òg må ta ansvar på heimebane, og det synest eg faktisk er eit veldig godt utspel, for det er altfor mange menn som har tatt for lite ansvar på heimebane - og det er mange ting ein kan ta ansvar for der.

Når det gjeld likestillingsdebatten og den nye regjeringa, har eg jo registrert den uroa som har kome til uttrykk både frå arbeidarpartihald og frå anna hald når det gjeld i kva retning dette fører. Eg trur faktisk at denne regjeringa kjem til å halda likestillingsfana høgt. Vi er òg blitt nedstemte av Arbeidarpartiet i mange likestillingspolitiske saker. Vi vil fremma ei rekkje av dei på nytt, og så får heller historia døma om vi har vore mindre likestillingsopptatte enn den avgåtte regjeringa.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går til nærings- og handelsminister Sponheim.

I grunnlaget for Regjeringens dannelse forekommer det ingenting om opsjoner. Opsjoner er populært, særlig i små og mindre bedrifter, som et virkemiddel til å stimulere de ansatte til å ta sterkere del i bedriftens liv og få utbytte når det går godt, og det har også vært brukt særlig i gründerbedrifter for å få snudd en dårlig utvikling i positiv retning. Jeg har registrert at statsråd Sponheim har uttalt at han ser positivt på dette virkemidlet, på tross av at Venstre blant flere i Stortinget har deltatt i skattemessige beslutninger som har gjort at opsjonene i praksis overhodet ikke brukes i dag. Mitt spørsmål er om Sponheim uttaler seg på Regjeringens vegne når han vil endre reglene for beskatning av opsjoner.

Statsråd Lars Sponheim: Først til historiebeskrivelsen til representanten Foss: Det er slik at Venstre i forrige stortingsperiode sammen med andre partier - også et parti som Per-Kristian Foss kjenner godt - stilte forslag om å endre skattereglene for opsjoner, bl.a slik at opsjoner kan innføres i små bedrifter der de kan gis til alle de ansatte. Det som kommer til uttrykk i det politiske grunnlaget for denne regjeringen, er et ønske om å legge fram en handlingsplan for småbedrifter. Det arbeidet er i gang, og jeg håper å kunne komme tilbake til Stortinget med en slik handlingsplan tidlig i 1998. En slik handlingsplan må på en måte ta inn over seg konsekvensene av at vi er i ferd med å få en ny bedriftsverden, der mange småbedrifter nå vokser fram, som har et kjempepotensial, og som først og fremst har produksjonsgrunnlaget sitt i hodet på de ansatte. Ikke minst gjelder det de små IT-bedriftene. Vi vet også at nystartede bedrifter ofte har problemer med å betale det det koster å skaffe seg kvalifisert og dyktig personell. Den eneste måten å skaffe seg det på, er ofte å gi de nytilsatte en adgang til bedriftens muligheter til fremtidig inntjening, ved eierskap i bedriften. Derfor er denne regelen om skattetidspunktet for opsjoner blitt til direkte hinder for å få mange flere slike gode småbedrifter. I en slik handlingsplan for småbedrifter vil det være nødvendig å se på disse reglene igjen. Jeg er helt overbevist om at det, slik bransjen selv har sagt, vil være fullt mulig å komme fram til regler som ikke slipper løs dette opsjonsvesenet som vi så de verste utslagene av innenfor det forrige regelregimet, men som kan ta vare på muligheten for medeierskap blant de ansatte i de små bedriftene, for dermed å holde den viktige kapitalen som er i hodet på de ansatte, i bedriftene.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er enig med næringsministeren i hans beskrivelse av betydningen for småbedriftene av å bruke et slikt opsjonsvirkemiddel, både blant de ansatte, og også når lederskifte er påkrevd for å snu utviklingen i bedriften. Men bedriftene lever jo ikke av å vente på offentlige planer, bedriftene lever av at Stortinget faktisk gjør noe og handler, og det er den viktigste delen av dette. Mitt spørsmål er hvorfor ikke Regjeringen rett og slett vil fremme det forslaget som er omtalt av den foregående regjering i nasjonalbudsjettet, om å endre beskatningen for tildeling av opsjoner til ansatte. Det står altså omtalt i nasjonalbudsjettet, men er av det jeg antar er en inkurie, ikke omtalt i skatteproposisjonen, altså Ot.prp.nr.1. Jeg antar at å følge opp et forslag fra den tidligere regjering som går i riktig retning, ikke kan være det største problemet for denne regjering. Mitt spørsmål er: Når vil dette forslaget bli fulgt opp? Det er som kjent i høst det er budsjettbehandling i Stortinget.

Statsråd Lars Sponheim: Nå er det slik at den nye regjeringen legger fram sin tilleggsproposisjon fredag, hvor eventuelle endringer og forsterkninger av den foregående regjerings budsjett vil komme fram.

Så til den første delen av spørsmålet fra Foss: Det er viktig at vi totalt sett har gode rammevilkår for disse små IT-bedriftene, hvor dette er et aktuelt virkemiddel. Det er like fullt viktig å se dette i sammenheng og - hvis vi velger å gå inn på en endring av opsjonsreglene - finne fram til en måte slik at vi får med oss det vi ønsker å få med oss, nemlig å gi mulighet for medeierskap enten til alle eller til nøkkelpersonell i disse bedriftene, uten å ta med seg det uvesenet som vi alle vet at de gamle opsjonsreglene hadde i seg.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til barne- og familieministeren.

Mediene omtaler stadig saker om bidragspliktige fedre som settes ut av spill. I Norge har vi over 30.000 barn som helt har mistet kontakt med sine fedre. Vi vet at den økonomiske situasjonen for fedre etter skilsmisser ble forverret i 1989, da vi fikk prosentbidrag, og den ble ytterligere forverret i 1992 med ny skattereform. Den gamle regjeringen har lenge lovet å komme med en reform av bidragssystemet, og lovet siste gang å komme med den nå i høst. Den gamle regjeringen har vært preget av sendrektighet, og dette har bidratt til å slå nye spiker i likkista til mange bidragspliktige, så nå er det mange som setter sin tillit til den nye barne- og familieministeren. Og jeg vil spørre henne: Når kan vi regne med å få en proposisjon om en endret bidragsmodell til Stortinget?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten tek opp eit veldig vanskeleg spørsmål, synest eg. Endringa i barnebidragsordninga vart teken ut av det øvrige lovarbeidet med barnelova, som vart behandla her i Stortinget i førre sesjon. I september i 1996 sende departementet ut eit høyringsnotat med forslag til endringar i barnebidragsordninga etter barnelova. Problemet med det er at høyringsfråsegnene peikar i alle retningar, og derfor er det så vanskeleg å trekka ein klar konklusjon. Det er òg slik at høyringsinstansane er opptekne av ulike sider ved forslaga. Det er ikkje samla støtte til nokon av dei modellane som den førre regjeringa foreslo, og eg er nøydd til å arbeida vidare med endringane i barnelova. Eg kan røpa så mykje som å seia at ein del av dei breva som ligg på pulten min, er sende akkurat frå fedre som har fått store økonomiske problem etter samlivsbrot i forhold til bidragsordningane og reiseutgifter, som er eit stort problem for mange av dei. Eg kan visa til, og eg har merka meg, at fleirtalet i komiteen i behandlinga av endringar i barnelova, som omhandlar farskap, morskap og foreldra sitt ansvar samla sett, særleg har bedt Regjeringa om at spørsmålet om reiseutgifter ved samvær blir vurdert ved ei revidering av barnebidragsreglane. Det vil bli utarbeidd eit høyringsnotat med konkrete forslag til endringar i gjeldande regelverk, og seinare vil det bli arbeidt med ein odelstingsproposisjon. Eg kan dessverre ikkje i dag seia noko nærmare om når dette blir gjort, men det er ei av dei sakene som ligg ganske høgt oppe på pulten min.

Øystein Hedstrøm (Frp): På vegne av mange bidragspliktige - jeg vil minne om at 10 % av dem er kvinner - vil jeg si at det haster nå med å få frem en ny ordning. De tingene som statsråden nevner om samværsdager og forskjellige andre ting som spiller inn på økonomien, har vært kjent lenge. I dag er barna rene pengemaskinene, og vi vet at en bidragsmottaker kan ha ti ganger så god økonomi som en bidragspliktig, uten at det får betydning for bidragets størrelse. Så her er vi nødt til å se på begge partenes økonomiske situasjon for å få rettferdige ordninger. Jeg vil minne statsråden om hva hun sa til Foreningen 2 Foreldre i valgkampen, at Kristelig Folkeparti skulle være villig til å se på prosentsystemet fordi de mente at dette kunne slå negativt ut for samværsmulighetene.

Vil statsråden ta dette innover seg i Regjeringen og arbeide ut fra det poenget at man bør fjerne systemet med prosentberegning?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan ikkje i dag ta til orde for at vi skal fjerna dette systemet, men eg har lova å sjå på det. Eg synest at dette er ei vanskeleg sak, det skal eg ærleg innrømma. Men det som for meg er det viktigaste når vi skal gå vidare med denne saka, er å sjå på kva som tener borna best. Når det skjer samlivsbrot, veit vi at det blir auka kostnader for både far og mor, og vi må finna eit system som tek vare på borna sine interesser. Det vil vera det som står i høgsetet for meg, og så får foreldra koma i tur og orden i forhold til deira interesser. Her er det store interessemotsetnader mellom far og mor, og representanten Hedstrøm nemner òg at det berre er 10 % av bidragsytarane som er kvinner, og 90 % er då menn. Vi veit at menn generelt har betre økonomi enn kvinner, samtidig som mange av dei har problem med å halda ved lag kontakten med borna sine fordi bidraga er så store. Eg har merka meg det som representanten har sagt og eg er for så vidt informert om dei ulike problemstillingane. Men når høyringsinstansane gjev så forskjellige signal, håpar eg òg at representanten har forståing for at det er vanskeleg å trekka konklusjonar. Men eg kjem tilbake til Stortinget med denne saka.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Marit Arnstad.

Før valget mente mellompartiene svært mye om en lang rekke spørsmål. Det gjør de fortsatt, men de mener nå ofte noe annet enn de gjorde før valget. En av de sakene der det i hvert fall er usikkerhet om hva de faktisk mener, er spørsmålet om utvinningstempoet for olje og gass. Det er to helt forskjellige måter å regulere det tempoet på. Det ene er gjennom å regulere tildeling av lete- og utvinningslisenser. Det er en veldig fornuftig og riktig måte å regulere tempoet på - en måte som også Jagland-regjeringen benyttet seg av, bl.a ved å utsette 16. konsesjonsrunde. Noe helt annet er å bruke petroleumsloven og regulere ned utvinning fra allerede utbygde felt. Senterpartiet har gått inn for 10 % kutt i løpende produksjon, og så sent som i februar i år fremmet Senterpartiets leder forslag om kutt i inneværende år i den løpende produksjonen fra allerede utbygde felt.

Mener statsråd Arnstad det samme som Senterpartiet mente i valgkampen?

Statsråd Marit Arnstad: Regjeringen vil i sitt arbeid når det gjelder spørsmålet om oljeutvinningstempo, ta utgangspunkt i det som ble framforhandlet i Voksenåsen-erklæringen.

Representanten Stoltenberg har rett i at det betyr at Regjeringen ønsker seg en lavere oljeproduksjon på et jevnt nivå. Det tror vi er riktig både ut fra hensynet til miljøet og til en langsiktig ressursforvaltning. Vi har hatt en kraftig økning i tempoet. Faktisk har vi hatt tre ganger så sterk økning som det vi regnet med i 1985. Derfor mener vi det er nødvendig å gå gjennom og se på de mulighetene som finnes for å kunne redusere tempoet i oljeutvinningen, og det vil også Regjeringen gjøre på en grundig måte.

Jens Stoltenberg (A): Det er i og for seg gledelig det jeg nå hører, for selv om det er litt uklart, må det innebære at Senterpartiet totalt har forlatt sitt krav om kutt i den løpende produksjonen. Det som står i sentrumserklæringen, er at man skal bruke lete- og konsesjonspolitikken. Det er helt i tråd med det Arbeiderpartiet har ment hele tiden. Vi utsatte 16. konsesjonsrunde i to år. Man kan godt diskutere en ytterligere utsettelse, men det får betydning for produksjonen mange år fram i tid.

Det sentrumspartiene har kritisert, er dagens produksjon, og de foreslår kutt i dagens produksjon ved å bruke petroleumsloven til å pålegge allerede utbygde installasjoner å produsere mindre.

Jeg tolker svaret som at det standpunktet er fullstendig forlatt. Det er ikke mer enn få måneder siden Senterpartiet satte som absolutt krav for å forhandle med Arbeiderpartiet at vi skulle kutte 10 %. Det gjør man ikke lenger, og man kan altså samarbeide med andre som ikke er villig til det, og det er gledelig.

Statsråd Marit Arnstad: Det innebærer, som jeg sa i mitt første svar til representanten Stoltenberg, at Regjeringens arbeid vil ta utgangspunkt i det framforhandlede dokumentet fra de tre partiene på Voksenåsen. Jeg regner med at et hvilket som helst annet utsagn fra denne talerstolen ville ha overrasket representanten Stoltenberg. Det betyr at vi tar utgangspunkt i letepolitikken i forhold til 16. konsesjonsrunde. Vi skal vurdere spørsmålet om en køordning, og vi skal også se på forholdet til økologisk sårbare områder.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål fra Bent Hegna.

Bent Hegna (A): Det heter i grunnlaget til sentrumsregjeringen at det ikke skal tildeles nye lete- eller utvinningstillatelser i « økologisk utsatte områder ».

Kan statsråden fortelle oss hva det betyr? Hva er ikke et økologisk sårbart område?

Senterpartiets nestleder og leder i næringskomiteen i Stortinget har uttalt til avisen Nordlys at Barentshavet er et slikt økologisk område, og at Regjeringen ønsker å stanse letevirksomheten der. Det må jo bety at Regjeringen vil stanse prosjektet på gassfeltet Snøhvit i Barentshavet, som gir flere hundre arbeidsplasser, og som blir et viktig fundament for videre aktivitet i Nord-Norge. Er den nye Regjeringens distriktspolitikk begrenset til overføringer over statsbudsjettet og ikke til satsing på verdiskaping i distriktene?

Statsråd Marit Arnstad: Regjeringen har lagt et grunnlag når det gjelder oljepolitikken, som gjør at vi skal gå gjennom de mulighetene som finnes for å kunne redusere tempoet. Vi vil gå gjennom og se på hvorledes man kan få en mer langsiktig ressursforvaltning, og vi har sagt at vi særlig vil se på økologisk sårbare og utsatte områder. Hva vi legger i det begrepet, vil også være gjenstand for en vurdering fra Regjeringens side i sammenheng med en bred gjennomgang av oljepolitikken. Det skal skje på en ryddig måte, og det skal skje på en grundig måte. Men det er ingen tvil om at dess lenger nord man kommer i dette landet, dess mer sårbare blir også en del av områdene i forhold til bl.a miljøet, slik at det er et forhold som man også må ta hensyn til i den videre vurderingen fra Regjeringens side.

Ola T Lånke (KrF): Jeg vil stille et spørsmål til statsråden for utvikling og menneskerettigheter, Hilde Frafjord Johnson.

En av de aller første oppgavene som den nye statsråden for utvikling og menneskerettigheter fikk, var å lede en større internasjonal konferanse mot barnearbeid. Dette var en arv fra den forrige regjering, som den hadde forberedt. Jeg har lyst til å spørre statsråden om den videre oppfølgingen av denne konferansen. Jeg tror nok mange vil spørre om hvilken betydning slike konferanser egentlig har. De koster jo en god del å avholde. Samtidig vet vi at barnearbeid er et enormt problem internasjonalt. Den forrige regjering hadde et betydelig engasjement i disse spørsmålene. Med utnevnelsen av en ny statsråd for både utvikling og menneskerettigheter er det naturlig å spørre om den nye regjeringen vil legge an en like bred og sterk profil som den forrige regjeringen hadde i dette spørsmål. Og ser statsråden for seg at Norge får en nøkkelrolle i dette arbeidet?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det var en glede for meg som statsråd å ta over denne saken fra den forrige regjering. Jeg kan understreke for Stortinget at engasjementet fra denne regjering når det gjelder kampen mot barnearbeid, er like sterkt som engasjementet var for den forrige regjering. Dette ligger også i den nye statsrådspostens portefølje, nemlig menneskerettigheter og utvikling, fordi barnearbeid er også en barnerettighets- og menneskerettighetssak, samtidig som det er en utviklingssak. Vi vet at fattigdom er den viktigste årsaken til og den viktigste konsekvensen av barnearbeid.

Så til oppfølgingen: Jeg er enig med representanten Lånke i at det nytter lite med konferanser hvis det bare blir ord og ikke handling. Et av hovedmålene for denne regjeringen har derfor vært å omsette ord i handling. Vi har lansert to forhold som vi vil fokusere på. Det første er at vi selv handler. Det er bakgrunnen for at Regjeringen vil bruke 200 mill. kr av bistandsbudsjettet - etter planen og regjeringens Voksenåsen-erklæring et økende bistandsbudsjett - til prosjekter mot barnearbeid gjennom UNICEF, ILO og Verdensbanken. Dette vil være konkrete prosjekter i ulike deler av verden. Det er vår handling.

Når det gjelder handling i forhold til oppfølging av konferansen, vil Norge påta seg en førerrolle i forhold til det å initiere en oppfølgingsprosess. Dette ligger i den siste artikkelen i handlingsplanen som ble lagt frem og vedtatt på Oslo-konferansen. Der har man lagt opp til at det skal skje en videre prosess. Der ønsker Norge sammen med en rekke andre land å få til en oppfølgingsmekanisme, og vi vil fortsette våre konsultasjoner og ta initiativet, noe jeg også understreket i mitt avslutningsinnlegg ved konferansens slutt.

Presidenten: Jeg synes det er flott at den nye regjeringen vil følge opp noe av det engasjementet som Norge har hatt, og innta en førerrolle i kampen mot barnearbeid. Det er et betydelig internasjonalt problem, som omfatter 150-200 millioner barn som lever i en fryktelig vanskelig situasjon.

Den forrige regjering arbeidet også med en spesiell ILO-konvensjon mot barnearbeid, og jeg har lyst til å høre om den nye regjeringens syn på dette arbeidet. I hvilken grad vil den nye regjeringen jobbe videre for å få til en internasjonal konvensjon mot barnearbeid?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg er glad for å få dette spørsmålet. Det var ikke så fokusert på Oslo-konferansen og i den planen som vi har lagt opp til. Der ligger det en oppfølging av både barnekonvensjonen og den eksisterende ILO-konvensjonens arbeid for avskaffing av barnearbeid. Det vi nå vil gjøre, er å følge opp også i forhold til den nye ILO-konvensjonen som er under utarbeidelse, arbeidet for å avskaffe og sette et forbud mot de mest utbyttende former for barnearbeid, derunder barneslaveri, prostitusjon og en rekke andre helt uakseptable former for barnearbeid, med en klar tidsramme som ILO har lagt opp til. Denne konsultasjonsprosessen internasjonalt i arbeidet med denne konvensjonen vil pågå det neste år, og kanskje halvannet år. Vi vil også i denne sammenheng være på offensiven og forsøke å være en pådriver i denne prosessen. Det vil gi oss enda et verktøy i kampen mot de helt uakseptable og uverdige forhold som mange barn lever under.

Presidenten: Vi får tilleggsspørsmål, fra Grethe G Fossum.

Grethe G Fossum (A): Jeg vil gjerne få lov å stille et tilleggsspørsmål til ministeren. Jeg er veldig glad for den oppfølgingen som ministeren har gjort i forhold til den forrige regjeringens engasjement når det gjelder barnearbeid. Men alltid ved slike store konferanser er det en del sand i maskineriet. En del av barna på konferansen reiste hjem fordi de faktisk ikke fikk lov til å delta på den delen av konferansen hvor politikerne og beslutningstakerne, som man gjerne ville ha snakket litt med, var til stede. Det er mange unnskyldninger for det, og det kan godt være at den forrige regjeringen kanskje satte noen grenser for hvordan dette skulle være, men siden man er minister, kunne man kanskje ha bestemt noe annet.

Hva vil bistandsministeren gjøre i framtiden for at barns røst skal høres, også når de kanskje har andre meninger enn det ministeren selv har?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Ja, statsråden for utvikling og menneskerettigheter har tatt over et opplegg som - som representanten riktig påpekte - i utgangspunktet var begrenset når det gjaldt barns deltakelse. Det jeg gjorde da jeg kom i departementet, var å sørge for både at jeg selv var på barnas NGO-forum - denne egne konferansen som ble avholdt - og at de fikk avlegge sin sluttrapport for ministerdelen av konferansen. Det var det ikke lagt til rette for i utgangspunktet, og det sørget jeg for etter at jeg kom inn i regjeringskontorene. Det som da skjedde, var at det ble en splittelse på denne barnekonferansen og at det var noen barn som følte at deres syn ikke var ivaretatt med den sluttrapport som NGO-forumet la til rette for. Det kan jeg som statsråd bare notere meg. Det synes jeg er synd, men det førte da til denne protesten fra fire av barna som følte at de ikke kom til orde.

Når det gjelder oppfølgingen, ligger det i handlingsplanen at barn skal bli hørt i hele prosessen i hvert enkelt land, og også internasjonalt, og det vil jeg også sørge for i fortsettelsen.

Presidenten: Vi får nok et tilleggsspørsmål, fra Erik Solheim.

Erik Solheim (SV): Barnearbeid er noe som til sjuende og sist først og fremst bare kan utryddes ved økonomisk framgang. Barnearbeid er i praksis forsvunnet i land som Sør-Korea og andre land som har hatt en fenomenal økonomisk framgang. Det er klart at å få til det, og fordelingen av det, er det aller viktigste, men likevel er det noe Norge kan gjøre isolert sett. Og en av de tingene er å tenke gjennom hvordan norske bedrifter opptrer. Man vet jo ikke, men jeg tviler på at det er noen norske bedrifter som direkte bruker barnearbeid, men det er slett ikke utenkelig at norske bedrifter indirekte gjør det gjennom sine underleverandører. Nå har altså danske Lego erklært at de vil lage et etisk regelverk for hele sin virksomhet, hvor dette er en av de mange ting som inngår, men det inngår også mye, mye mer. Norske bedrifter har vært veldig nølende til å lage etiske regelverk. Det gjelder både NHO og enkeltbedriftene. Hvis ikke sentrale norske enkeltbedrifter og NHO selv utarbeider slike etiske regelverk som f.eks Lego nå har gjort - og som også stiller krav til alle Legos underleverandører - vil da ministeren ta initiativ fra statlig hold til å pålegge slike regelverk?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: For det første har representanten Solheim helt rett i at bekjempelse av fattigdom er den viktigste måten å kvitte seg med dette uverdige barnearbeidet på. Det gjør vi ved vårt aktive engasjement - også den nye regjeringens økte engasjement - på dette området.

Når det gjelder spørsmålet om norske bedrifter, er det et viktig anliggende representanten Erik Solheim peker på. Det jeg vil varsle i denne sammenheng, er at denne regjeringen vil forsterke dialogen med næringslivet når det gjelder ivaretakelse av menneskerettigheter, og dermed også barns rettigheter. Dette går på en forsterking av disse anliggender i våre bedrifters engasjementer internasjonalt. Det vi ønsker å gjøre, er å finne en form og en struktur på dette slik at vi får en systematikk i og en forsterking av denne dialogen, så disse hensynene bedre blir ivaretatt. Det jeg kan si, er at dette arbeidet nå er igangsatt i mitt departement, og av den grunn vil jeg komme tilbake til disse spørsmålene også i forhold til Stortinget.

Kristin Halvorsen (SV): Barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland er minister for ti tusener av unger som holder på å drukne i støv og møkk i timevis hver eneste dag. Jeg har mange eksempler fra det ganske land på hvor dårlig renholdet og vedlikeholdet er på norske skoler. Det gjør at ungene tilbys et arbeidsmiljø som ingen voksne ville ha funnet seg i. Det har vært en lang historie om tilstanden i Oslo-skolene, men det er også eksempler på at foreldre har holdt ungene sine hjemme fra skolen andre steder i landet, f.eks i Sandnes, fordi det rett og slett har vært så møkkete der. I Oslo-skolen er det et eksempel fra Hersleb skole, der ventilasjonsanlegget ble stengt fordi det ikke hadde vært rengjort på 75 år! Den oppvoksende slekt sitter altså med møkk, støv, basiller og et arbeidsmiljø rundt seg som er hinsides, og som ikke hører hjemme i 1997, og som henger veldig dårlig sammen med den velstandsutvikling man har hatt på veldig mange andre områder i samfunnet.

Jeg skulle likt å vite hva barne- og familieministeren har tenkt å gjøre med dette.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er eit alvorleg bilete representanten Halvorsen teiknar, og eg trur diverre at ho har rett i mykje av det ho seier. Det har blitt gjort for dårleg arbeid når det gjeld reinhald i skulane. Eit av problema er kanskje at det har vore så mange reformer i skuleverket at det ikkje er igjen nok økonomi til både vedlikehald og reinhald. Dette går på kommuneøkonomien i forhold til kva som er att av midlar til å setta inn på reinhald.

Frå mitt departement si side ligg det ikkje nokon konkrete planar i forhold til å ta tak i reinhaldet på norske skular. Det er faktisk kommunane sitt ansvarsområde i forhold til deira vedlikehald av skulane. Men det vi kan gjera i denne regjeringa, er å gi kommunane betre økonomi, slik at dei kan ha midlar både til vedlikehald og til reinhald av skulebygningane.

Eg trur at vi har vore for opptekne av å gjennomføra dyre og kostbare reformer i skuleverket utan å ta på alvor rekneskapen i forhold til dei utgiftene ein har til vedlikehald og reingjering. Det er noko som eg vil ta med i det vidare arbeidet, og eg vil gi signala til kyrkje-, utdannings- og forskingsministeren, som har skulen som sitt ansvarsområde, men òg sjølvsagt til kommunalministeren i forhold til kommuneøkonomien. Noko meir konkret kan eg ikkje svara i dag.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg syns kanskje tonen fra barne- og familieministeren var noe dempet i forhold til den tonen jeg ofte har vært vant til å høre fra stortingsrepresentant Valgerd Svarstad Haugland i Stortinget når det gjelder å stå på for de som har dårlig vern, og deres rettigheter i forhold til kommunene og kommunenes økonomi.

Mitt poeng er at dette må være et litt overordnet verdispørsmål, fordi det faktisk sender ganske mange signaler til unger hver eneste dag om hvor lite verdt de egentlig er, når tilstanden i den norske skolen er som den er på helt enkle forhold, og når ikke engang ting som i utgangspunktet koster lite, løses.

Derfor har jeg følgende utfordring til barne- og familieministeren: At arbeidsmiljøloven også må gjelde for unger og ungdom. Det er én grunn til at man ikke har mulighet til å slå i bordet overfor kommuner som bruker ungenes daglige miljø som salderingspost, og det er at lovverket på dette området er mye dårligere enn for voksne. Kan barne- og familieministeren svare meg på om det er noen logiske konsekvenser her - at ikke ungene skal ha det samme vern av sitt arbeidsmiljø som voksne har?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, det kan eg for så vidt ikkje svara på konkret.

Representanten trakk fram mitt engasjement tidlegare for utsette grupper. Det engasjementet er ikkje berre eit tidlegare engasjement, det er òg eit noverande engasjement.

Eg vil be om respekt for at vi skal legga fram vår tilleggsproposisjon på fredag, og eg har ikkje noko mynde til å koma med budsjettlekkasjar i dag i forhold til korkje kommuneøkonomien eller skuleøkonomien.

Når det gjeld arbeidsmiljølova, er det noko som kan vurderast. Men problemet er at arbeidsmiljølova inneheld så mykje meir enn det som bør gjelda barn og ungdom. Det som eventuelt må vurderast, er om ein skal ha ei eiga lov som gjeld berre for denne gruppa. Det kan vurderast. Det er blitt vurdert før om arbeidsmiljølova òg skal gjelda skuleverket, men ein har vel kome fram til at slik lova er i dag, er det ikkje ein formålstenleg reiskap. Så får ein sjå om ein eventuelt kan laga ei ny lov som òg tar opp dei problemstillingane som representanten trakk fram.

Kjell Opseth (A): I Dagens Næringsliv den 30. oktober tek nærings- og handelsministeren til orde for at Telenor kan gå på børsen etter ny kapital. Ei delprivatisering av Telenor er neppe i samsvar med det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringa, og det er i alle høve ikkje i samsvar med det Senterpartiet har stått for og truleg framleis står for på dette området. Det er difor grunn til å spørje: Er utsegna om at Telenor bør delprivatiserast eit uttrykk for statsråd Sponheim sitt syn, eller er det no blitt Regjeringa sin politikk?

Statsråd Lars Sponheim: Det er denne regjeringens oppfatning at vi ikke bør ha styring med overskriftene i avisene. Dermed kan jeg heller ikke ta ansvar for overskriftene som måtte komme i avisene. Jeg er overbevist om at representanten Opseth leste teksten under overskriften også, og den er definitivt ikke i samsvar med overskriften at Telenor bør på børs.

Det jeg gav uttrykk for på spørsmålet om delprivatisering, og jeg svarte på en generell problemstilling som gjelder flere selskaper, er at det ikke handler om å selge aksjer staten måtte eie, men om å vurdere når disse ekspansive selskapene - og vi skal vel som eier være glad for at disse aksjeselskapene, som mange andre, er ekspansive - ønsker å utvide og skaffe seg en bedre kapitalbase osv., hvor mye av statens penger vi skal bruke for å skaffe ny kapital til selskapene.

Jeg har ikke konkludert. Det gjorde jeg heller ikke da jeg svarte Dagens Næringsliv. Jeg gav uttrykk for at det setter spørsmålet om delprivatisering i et nytt lys, fordi det handler om å hente fram nye penger som står i konkurranse med bruk av penger på andre områder, f.eks det området som var til debatt i foregående spørsmål. Det gjelder ikke bare dette selskapet. Det gjelder også selskaper hvor staten ikke eier 100 %, men kanskje en lavere andel, og som nå er inne i en ekspansiv periode. Vi kan nevne Kongsberg Gruppen, vi kan nevne Raufoss, vi kan nevne mange selskaper som er i en sånn situasjon. Heldigvis går det bra for dem. De trenger en styrket kapitalbase.

Den problemstillingen staten må forholde seg til framover, er om vi skal holde vår eierandel ved å legge mer penger inn i disse selskapene. Det gjør at hele privatiseringsspørsmålet kommer inn i en annen form, og den debatten må også Regjeringen gå inn i ganske fort.

I sum er jeg ganske sikker på at alle disse selskapene, som er ekspansive og som staten er eier i, trenger så mye penger at det skal bli litt av et statlig løft å være med på alt de måtte ønske seg.

Kjell Opseth (A): Det er ikkje noko særleg tvil om at eg har lese både overskrifta og det som har stått i teksten elles. Det er tydeleg etter statsråden sitt innlegg no at han er på glid, og då har eg lyst til å sitere det som står i Voksenåsen-erklæringa:

For å bidra til et mest mulig likeverdig offentlig tjenestetilbud i hele landet vil en sentrumsregjering gå igjennom Telenors, Postverkets og Statskrafts strukturplaner og prinsipper for prising av tjenestene.

Eg har lyst til å streke under « offentlig tjenestetilbud ». Dette dokumentet skal gjelde i fire år, og då er spørsmålet, når statsråden allereie er på glid om delprivatisering, om det er slik at heile Regjeringa er på glid eller om det framleis er berre statsråd Sponheim.

Statsråd Lars Sponheim: Det er fortsatt slik at statsråden har tillatt seg å reise en debatt om vanskelige spørsmål framover fordi den norske staten må fremskaffe atskillig penger for å holde eierandeler i svært mange selskaper, langt flere enn de representanten Opseth her nevner. En slik debatt hindrer ikke at denne Regjeringen ønsker å gå løs på og se om de samfunnsmessige oppgavene til de viktige statsaksjeselskapene blir løst tilfredsstillende. Det er ikke noen motsetning mellom det. Det er sågar ikke åpenbart at det alltid er best å bruke statlige penger på eiersiden hvis en direkte kan kjøpe seg gode tjenester omkring i distriktene for penger. Det er problemstillinger som vi blir tvunget til å gå inn i, fordi mange av disse bedriftene er ekspansive og de trenger penger bl.a for å kunne ivareta sine interesser i utlandet. Jeg skal før øvrig svare på lignende spørsmål i den ordinære spørretimen om noen minutter.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål, fra Karl Eirik Schjøtt-Pedersen.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Statsrådens svar er jo interessant på grunn av at han her ikke bare åpner for å delprivatisere Telenor, men også annen virksomhet som i dag er fullt statlig eid. Men for å rydde litt i statsrådens tanker: Han har uttalt seg på et spørsmål fra Dagens Næringsliv om kapitaltilførsel på 3 milliarder kr til Telenor. Det var det han svarte på i artikkelen, og det andre, at plassering av statlig kapital selvfølgelig ikke er det samme som statlig drift. Men nå er det også slik at da Stortinget diskuterte disse spørsmålene, var Senterpartiet også imot å etablere Telenor som aksjeselskap. Kristelig Folkeparti understreket at det var et 100 % statlig eid selskap, det var ikke på noen måte en privatisering av Televerket. De gikk inn for å lovfeste at Televerket skulle eies fullt ut av staten. Og da er mitt vesentlige spørsmål: Mener Regjeringen det som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har ment i Stortinget og som Venstres samferdselsminister måtte forstås å gi tilslutning til i Stortinget sist onsdag, eller mener Regjeringen det som næringsministeren nå holder åpent for - altså delprivatisering ikke bare av Telenor, men også av annen statlig virksomhet?

Statsråd Lars Sponheim: For å ta det første - delprivatisering av andre selskaper. I mitt forrige svar nevnte jeg noen av disse selskapene. De er delprivatisert, staten har en eierandel i disse selskapene, flere av dem har behov for ny kapital for å utvide sitt engasjement både her i landet og i utlandet. Det er klart at ved en emisjon i disse selskapene vil staten måtte ta stilling til om man skal holde sin eierandel ved å tilføre nye penger, om man bare skal tilføre noe av pengene som skal til for å holde denne eierandelen, eller om man ikke skal være med i det hele tatt. Alt vil innebære en forskyvning av den eierandelen man måtte ha. For mange av disse gjelder dette områder hvor selskaper allerede er delprivatisert og staten har en eierandel. Når det gjelder Telenor, er det en sak som ligger til behandling under en annen fagstatsråd, og Regjeringen vil om kort tid behandle spørsmålet om utvidelse av aksjene i Telenor.

Ansgar Gabrielsen (H): Næringsministeren kan bare bli stående for jeg skal få lov til å stille nok et spørsmål til ham.

Næringsministeren har brukt mye energi siden valget for å dempe forventningene, og ikke minst etter at det ble klart at det ble en sentrumsregjering. Det blir stadig oftere overskrifter om dette, som i Næringslivets Ukeavis for 31. oktober, der det står at Sponheim « skrur ned forventningene ». Det er jo de samme forventningene som tidligere stortingsrepresentant Sponheim har brukt fire år på å skru opp, som han nå holder på å skru ned.

Mitt spørsmål til Sponheim er: Betyr det kort og godt at det er vanskeligere å drive næringspolitikk for Sponheim i statsrådposisjon enn det var som venstremann? Og hva er det som egentlig er Sponheims problem? Han vet at han i Stortinget har flertall for de næringsvennlige standpunktene han hadde som stortingsrepresentant, så det er bare å fremme sakene. Han vet at Høyre og Fremskrittspartiet har sluttet seg til alle de sakene som går i riktig retning. Hva er egentlig statsråd Sponheims problem?

Statsråd Lars Sponheim: Hva som egentlig er statsrådens problem, vet jeg ikke om interesserer verken presidenten eller stortingssalen så veldig mye; jeg føler ikke å ha noen politiske problemer som måtte høre hjemme i denne salen.

Så må jeg også kunne få bekrefte at det er brukt mye energi siden valget - ikke for å skru ned forventninger, men for å lage en god politikk. Etter min oppfatning er det i Voksenåsen-erklæringen en atskillig bedre politikk for småbedrifter og andre bedrifter enn den den forrige regjering førte. Om den tilleggsproposisjonen som kommer på fredag, og som en statsråd her tidligere sa det ikke bør lekkes for mye fra, kan jeg iallfall si så mye at her kommer mye næringsvennlig politikk som går klart i en bedre retning enn det den forrige regjeringen la fram i sitt budsjett, så jeg kan ikke se at næringsministeren har noe problem. Jeg kan heller ikke se at det kan være noe bedre å drive næringspolitikk fra Stortinget enn fra næringsministerposten, snarere tvert imot - der er det mulig å få til veldig mye bra for bedriftene, og det har næringsministeren tenkt å få til.

Ansgar Gabrielsen (H): Nå er det jo slik at både statsråder og andre stadig henviser til dette som kommer på fredag - og når vi kommer til fredag, antar jeg at man henviser til noe som kommer siden. Jeg har et konkret forslag til statsråd Sponheim på et område som ikke koster noe, og hvor det ikke er nødvendig å henvise til fremtiden, men der jeg kan vise til hans egen fortid, som er meget ærerik. Det gjelder å få bort det ufornuftige og ulogiske standpunktet som går på frivillig overtid, og det taket som gjelder der. Det er en masse bedrifter som har store problemer med å få kvalifisert personell. I mange bransjer er det helt stopp. Vi har nå en arbeidsledighet som er om ikke null, så på vei mot null. De argumentene som var tidligere for ikke å gjøre denne endringen, er i det aller vesentligste falt bort. Kan statsråden tenke å bidra til å løse på dette? Det koster faktisk ingen ting.

Statsråd Lars Sponheim: Ja, jeg kan iallfall takke for rådet, og jeg kan love representanten at statsråden skal tenke på dette, og så får vi se hva som blir Regjeringens politikk.

Jan Tore Sanner (H): Mitt spørsmål går til olje- og energiminister Marit Arnstad.

Statsråden sitter med ansvar for et felt hvor den nye regjeringen i mange saker vil være i mindretall i Stortinget. Jeg vil ta opp et av de spørsmålene som har skapt betydelig uro i petroleumssektoren, og det gjelder forslaget om å gjeninnføre det såkalte køordningsprinsippet for utbygging av nye felt.

Køordningsprinsippet ble innført av daværende arbeiderpartistatsråd Øien i 1986, og det ble avskaffet i regjeringen Syses tid av daværende senterpartistatsråd Eivind Reiten - bl.a fordi det viste seg at køordning var et lite egnet styringsverktøy. Det er ikke noe i erfaringsmaterialet fra perioden 1986-90 som viser at det kunne være en miljøpolitisk begrunnelse for å ha et slikt køordningsprinsipp. Mitt spørsmål til statsråden er:

Hvilke erfaringer fra den tid er det som tilsier at man bør gjeninnføre prinsippet om køordning?

Statsråd Marit Arnstad: Som jeg har vært inne på i svar på et tidligere spørsmål, er Regjeringens utgangspunkt at en vil gå igjennom alle de muligheter som fins til å få en jevn oljeproduksjon på et lavere nivå enn i dag. Derfor står det også i Voksenåsen-erklæringen at en vil vurdere spørsmålet om å innføre et køordningssystem.

Det er sjølsagt ikke mulig for meg å forskuttere noen ting om konklusjonene i forhold til en slik vurdering før vurderingen er gjennomført, og den vurderingen er en av de ting Regjeringen nå skal ta fatt på i gjennomgangen av oljepolitikken.

Jan Tore Sanner (H): Her har man jo faktisk en god del erfaringsmateriale å bygge på, så det er ikke et nytt prinsipp som skal innføres, som man ikke har prøvd ut tidligere. Køordning ble som sagt prøvd ut i perioden 1986-90, og erfaringene tilsa at dette var et lite egnet styringsverktøy bl.a fordi det førte til økt utbyggingspress - her var det om å gjøre å komme først til mølla for å komme inn i denne køen som man hadde som et prinsipp. Og mitt spørsmål var: Hva i erfaringsmaterialet er det som tilsier at dette bør vurderes på nytt? Jeg minner om at det var daværende senterpartistatsråd Eivind Reiten som avskaffet det, så det statsråden kunne ha gjort, var bl.a kanskje å be om å få noe av det erfaringsmaterialet man hadde fra den tiden, og begrunnelsen for at man avskaffet det. Det er jo ikke uten grunn at det prinsippet ble avskaffet av senterpartistatsråd Eivind Reiten. Jeg gjentar spørsmålet: Hva i erfaringsmaterialet er det som tilsier at det bør gjeninnføres?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg har sett en del av de synspunkt som har kommet i forhold til den tidligere ordningen, og har merket meg dem. Men utgangspunktet for Regjeringens arbeid framover er at vi ønsker å se på de mulighetene som eventuelt måtte finnes for å kunne dempe tempoet, som i dag er for høyt når det gjelder oljeutvinning. Vi har sagt i Voksenåsen-erklæringen at her vil vi også vurdere spørsmålet om et køordningssystem. Vi har ikke konkludert i forhold til et slikt system, men vi synes det er verdt å gå igjennom og foreta en vurdering av et slikt system igjen. I en slik vurdering kan vi sjølsagt også gløtte på hvilke erfaringer en har hatt tidligere.

Presidenten: Per-Kristian Foss - til tilleggsspørsmål.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er sikker på at gårsdagens 75-årsjubilant fra Nord-Trøndelag, Reidar Due, vil sette pris på at man vil gløtte på hans synspunkter fra den tid han var en meget sterk motstander av det køordningssystemet statsråd Arnstad nå tar til orde for.

Mer og mer får jeg inntrykk av at denne regjering er et seminar for vurdering av om det er mulig å gjøre Arbeiderpartiets feil fra i går om igjen, i strid med de erfaringer og synspunkter man selv hadde for meget få år siden. Det er mange som nå frykter at dette køordningssystemet kombinert med sterke krav på klimautslippssiden vil føre til at olje- og gassfelt - særlig gassfelt - liggende utenfor Midt-Norge og Nord-Norge vil bli hindret utbygd av denne grunn. Det er ikke minst ut fra at gassfrakt over lange avstander fører til større klimautslipp enn over korte avstander. Det favoriserer Nordsjøen på bekostning av Midt-Norge og Nord-Norge. Kan statsråden avkrefte at denne køordning vil bli brukt til f.eks å stanse et så omfattende og vitalt felt som Snøhvit utenfor Finnmark?

Statsråd Marit Arnstad: Først må jeg få lov å gjøre oppmerksom på det som jeg presiserte i begge mine foregående svar, nemlig at vi ikke har konkludert omkring et køordningssystem. Vi har sagt at vi skal gjennomgå den problematikken og foreta en vurdering av det. Det var det ene.

Jeg synes ikke det er noen grunn for representanten til å dramatisere dette. Det må være lov for Regjeringen å gå igjennom de mulighetene som kan finnes for å få et redusert utvinningstempo. Men i en slik sammenheng må Regjeringen sjølsagt også ta tilbørlig hensyn til fordelingen av oljeproduksjonen mellom de ulike landsdelene.