Vidar Bjørnstad (A): Jeg har et spørsmål til statsråd Aure.

Vi har de siste dagene registrert uttalelser fra statsråden der hun har gitt en mer realistisk beskrivelse av norsk asyl- og flyktningpolitikk og også understreket begrensningene. Regjeringen har hittil holdt liberaliseringsfanen høyt, og høyere enn det det etter min oppfatning er grunnlag for med de faktiske endringer som er skjedd, og som, som statsråden medgir, kan ha gitt folk utenfor Norge et feilaktig, overdrevent inntrykk av at de vil få opphold i Norge. Inntrykket bekreftes av kilder både i Norge og utlandet og av personer som i dag søker asyl i landet. Det som hittil har skjedd av endringer i retningslinjer, gjelder asylkriteriene, der Regjeringen i hovedsak har fulgt opp Arbeiderpartiets bebudede endringer.

Mitt spørsmål til statsråd Aure gjelder familiegjenforening. I Dagsavisen Arbeiderbladet på lørdag stod det å lese at det også her er skjedd endringer. Hvilke endringer har skjedd, og kan statsråden meddele her og nå hva endringene består i?

Statsråd Aud-Inger Aure: Påstander om at liberaliseringen er blitt misforstått og ute i Europa er blitt tolket som grunnlag for det man kaller en flyktningstrøm, har jeg tilbakevist på flere måter. Men jeg har også sagt at jeg er åpen for at det kan være at budskapet som er kommet ut, er et annet enn det som ble sendt.

Det jeg fastholder, er at det til tross for at vi har gjennomført en liberalisering og det jeg vil kalle en oppmyking av asylkriteriene som skal gi en mer human flyktningpolitikk, så ligger det ikke noe i det Regjeringen og jeg har sagt, som skulle tilsi at folk ute skulle få et veldig stort håp om å få bli i Norge. Det vi har sagt, er at vi har foretatt en oppmyking, og den står vi for. Den går noe lenger enn det Arbeiderpartiet hadde sagt de ville gå inn for, og det er bare én ting å si til det, og det er at Arbeiderpartiet bebudet en oppmyking, den kom ikke i deres regjeringstid, det visste de at de ikke ville rekke.

Når det gjelder hvilke signaler som har nådd ut og ført til en uberettiget optimisme om å få bli her i landet, så er det ikke Regjeringen som har gitt de sterkeste signalene i så måte, men det vi har sagt, er kanskje ute blitt forvansket og forvekslet med det som andre på Stortinget har sagt.

Når det gjelder familiegjenforening, er det vel det samme spørsmålet som dukker opp igjen. Det Arbeiderpartiet har sagt de ville gjøre og ikke rakk å sette ut i livet, har vi sagt at vi skal gjøre noe med. Noe mer detaljert tror jeg ikke jeg skal være i dag. Vi skal stå ved det vi har lovet. Vi skal ha en oppmyking, men den er ikke av den karakter som her er blitt forsøkt utnyttet av noen. Vi hører hva som blir sagt av dem som kommer hit, og det er at det ikke bare er denne regjerings signaler som er blitt oppfattet, men man har fått et generelt positivt inntrykk av Norge, i samarbeid med det tidligere Jugoslavia og Jugoslavia fra krigstiden og fram til i dag.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg kan være enig med statsråden i at andre kanskje har medvirket mye til å gi en feil beskrivelse av norsk asyl- og flyktningpolitikk, uten at jeg skal gå videre i den retning.

Det som er min kritiske innvending mot Regjeringen, er at de markedsfører endringer som ikke klargjøres i innhold, og det er det mitt spørsmål går på. Når det i Arbeiderbladet på lørdag ble opplyst at det her også er en liberalisering når det gjelder spørsmålet om familiegjenforening, forstår jeg det slik at det er en liberalisering utover de endringer som ble gjennomført sist sommer. Spørsmålet mitt er: Har Regjeringen etter sin pressemelding den 13. januar gjennomgått praksis og foretatt endringer som konkret er nedfelt i retningslinjer, eller er dette bare noe som ligger på statsrådens bord?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det som er gjennomført, og som er vedtatt i Stortinget, er en liberalisering med hensyn til å øke antallet overføringsflyktninger. Så har vi presentert våre kriterier for hvem som skal få opphold på asylgrunnlag, og vi har sagt at vi her vil ha en løpende vurdering. Vi har også sagt at når det gjelder bl.a familiegjenforening av søsken, så skal vi se mer liberalt på det. For øvrig er Stortinget kjent med at når det gjelder gjennomgangen av praksis for å få opphold på humanitært grunnlag, er det noe vi fortsatt har til vurdering, og dette vil vi komme tilbake til ganske snart.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Jan Simonsen.

Jan Simonsen (Frp): Det er helt opplagt at det har skjedd en alvorlig liberalisering. En hvilken som helst annen regjering ville umiddelbart ha innført visumplikt i en så alvorlig situasjon som vi står overfor i dag. Jeg konstaterer at Regjeringen foreløpig ikke ønsker å gjøre det, og at statsråden ikke ser ut til å ha noen form for bekymring for disse økonomiske flyktningenes sparepenger og heller ikke for norske skattebetaleres penger. Men hun burde som justisminister være bekymret for den kriminalitetsutviklingen vi nå kan få, for statsråden er vel ikke så blåøyd at hun tror at det ikke er en del kriminelle serbere som nå henger seg på de økonomiske flyktningene og reiser til Norge.

Mitt spørsmål går på hva hun vil gjøre for å forhindre at disse flyktningene får anledning til å begå kriminalitet. Min idé er at hun kan sørge for å plassere disse på asylmottak lengst mulig vekk fra de store byene - i Karasjok eller Kautokeino eller slike steder - og sørge for at de ikke slipper ut av asylmottaket før søknaden er behandlet.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg konstaterer at Fremskrittspartiets representanter holder fram med det som har vært ankepunktet mot vår oppmyking hele tiden. Jeg konstaterer også at det ikke bare er de signalene som kommer fra en regjering, som kan nå langt ut i verden, men også det som er sagt fra Stortingets talerstol av andre, som har overdrevet sterkt eventuelle virkninger av den oppmykingen vi har foretatt, og de må ta sin store del av ansvaret for at det er kommet ut et helt annet budskap enn det jeg og Regjeringen ønsker å komme med.

Når det gjelder dette med at det er økonomiske flyktninger, hører vi både fra Høykommissæren for flyktninger og fra andre som har besøkt området, at det er store muligheter for at dette er ulykkelige mennesker som flykter på grunn av fattigdom og nød. Betegnelsen « økonomiske flyktninger » synes jeg kanskje stempler dem på en litt urettmessig måte. Det vi har sagt, er at vi ønsker å gå gjennom hver enkelt asylsøknad og foreta en individuell behandling, og vi vil ikke vurdere visumplikt nå.

Presidenten: Vi får oppfølgingsspørsmål fra Jan Petter Rasmussen.

Jan Petter Rasmussen (A): Justisministeren har i uttalelser vist en klar holdning i forhold til kirkeasyl. Hun har klart frarådet en slik framgangsmåte, som for det første er meget usolidarisk overfor alle de asylsøkere som følger de lover og regler vi har i Norge, og som for det andre vil kunne sette familier og - ikke minst - mange barn i en håpløs og lite verdig situasjon.

Det er for øvrig verdt å merke seg at justisministerens holdning står i sterk kontrast til det daværende stortingsrepresentant Bondevik sa for halvannet år siden. Den gang mente han at alle som satt i kirkeasyl, burde få opphold.

I dagens aktuelle tilfelle, med asylsøkere fra Øst-Slavonia, er det blitt antydet at kirkeasyl igjen kan være et alternativ. At slike tanker kommer fra asylsøkerne selv, kan en kanskje til en viss grad forstå, men at det fra ledende kirkehold nærmest blir invitert til dette, er meget betenkelig.

Hva vil justisministeren foreta seg overfor Kirken? Kan hun f.eks tenke seg å gå i en dialog med Kirkens ledelse for å hindre at dette eventuelt skal kunne bli en realitet?

Statsråd Aud-Inger Aure: Til det er å svare at jeg har allerede den dialogen med Kirkens ledelse. Jeg har hatt møter med kirkeledere og biskoper der vi har drøftet disse tingene. Jeg kjenner til at Kirken selv har nedsatt et utvalg som vurderer det. Og jeg oppfatter ikke det som er sagt fra enkelte hold innenfor bispekollegiet, som en invitasjon. De har bare klarlagt det som har vært Kirkens holdning hele tiden, at de lukker ikke døren for noen som kommer. Men jeg har også lest uttalelser fra de samme biskoper der det har kommet fram et helt annet og mer reflektert bilde enn det som kom ut i de første nyhetene. Så jeg fastholder at kirkeasyl ikke er noen god løsning. Hvis folk føler seg truet på livet, vil jeg si det slik at da skal de få opphold i Norge. Er det en reell forfølgelsesfare, blir søknader om opphold innvilget. Er det ikke grunner til opphold som har et feste i norsk lov, må de ut.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Jeg må si jeg synes det er komplett uinteressant at statsråden er opptatt av hvem som har sendt gale signaler utover i verden. Poenget er at gale signaler er sendt, og det lokker en god del mennesker som ikke vil få ja på sine søknader, til å bryte opp og bruke alle sine penger på å komme til Norge. Så vil de være her i noen måneder, og så vil de altså bli returnert ut av Norge. Det betyr at vi lokker mange mennesker til en livssituasjon som er enda verre enn den de nå har, og med betydelig usikkerhet. Og da er spørsmålet: Er det ikke slik at hvem som er skyld i dette, egentlig er uinteressant? Poenget er: Hva har statsråden tenkt å gjøre for at det skal bli sendt riktige signaler, slik at vi ikke lokker mennesker som ikke vil få ja, til å komme hit?

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg vil protestere på betegnelsen at vi lokker mennesker til å komme hit. Her er det kommet signaler, og jeg synes ikke det er helt uinteressant på hvilken måte mennesker er blitt forledet til å tro at vi har en åpenhet vi ikke har. Det kan være at enkelte her prøver på å få spådommer å bli selvoppfyllende, og det beklager jeg.

Det øvrige som er grunnlaget for at jeg ikke har villet vurdere visumplikt, er enkelt og greit at vi ennå ikke har gått grundig nok inn i sakene. Vi har sagt at dette ikke er av et slikt omfang at vi ønsker å vurdere visumplikt. Norge har en visumfrihetsavtale med Kroatia. Det har også de aller fleste andre land, og i det internasjonale samfunn er det slik at skal man ha internasjonalt samkvem og kontakter, er det bygd på en forutsetning om gjensidig tillit. Det antall som er kommet til Norge, blir betraktet som en flyktningstrøm. Og etter enkelte argumentasjoner kunne man minst tro det var fem tusen og ikke fem hundre som var kommet hit til landet.

Vidar Kleppe (Frp): At Fremskrittspartiet er blitt tillagt så mye makt og så stor innflytelse internasjonalt som justisministeren har gitt inntrykk av, er ikke jeg så sikker på. Men at den nye sentrumsregjeringen nå åpner opp for at folk kan kjøpe seg lykke i Norge for 2.000-3.000 kr på norske skattebetaleres regning, synes jeg er beklagelig. Det er også beklagelig at justisministeren ikke engang svarer på det viktige spørsmål som min kollega Jan Simonsen tok opp, nemlig: Hva vil justisministeren gjøre med dem som er kommet til landet vårt, og som vi ut fra signaler som er kommet, vet er kriminelle? Vil justisministeren og den nye regjeringen foreta seg noe på dette området? Og er det sånn at justisministeren og den nye regjeringen nå heller ikke vil ta et ansvar når det gjelder de signalene enkelte biskoper og prester er kommet med, nemlig at hvis justisministeren og den nye regjeringen sier nei, og asylsøkerne må ut igjen, står norske kirkedører åpne for dem?

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg har fra første øyeblikk spørsmålet om kirkeasyl kom opp, advart veldig sterkt, og det har blitt hørt både av biskoper og andre. Så at ikke vi forsøker å komme i en dialog her for å forhindre det resultatet som representanten Kleppe forutser, er ikke riktig.

Så til det at Fremskrittspartiet er blitt tillagt så stor makt her: Fremskrittspartiets uttalelser kan være én av flere årsaker til at man kanskje har fått en mengde asylsøkere som er kommet hit på feil grunnlag. Jeg vil gjøre oppmerksom på at vi har ambassader. Er det noen som ønsker å sette seg inn i hva som er norsk politikk når det gjelder asylsaker, lar det seg gjøre. Man er ikke nødt til å sveve i villfarelse og ta sjansen på å reise. Så her er det veldig mange forskjellige ting som kommer inn i bildet. Norge har ikke den store tilstrømningen som det er blitt sagt. Og for det andre: Å påstå at disse folkene er kriminelle, og at man på forhånd vet eksakt om den enkelte har et beskyttelsesbehov, går heller ikke an.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg vil gjerne få rette et spørsmål til justisminister Aure.

Vi vet ut fra de siste dagers meldinger at hvis den flyktningstrømmen som har vært til nå, fortsetter ut året, vil vi få en økning i antall asylsøkere fra 2.000 i 1997 til 6.000 i 1998. Vi vet at de som har vært intervjuet om årsaken til at de kommer hit, oppgir klare økonomiske grunner.

Jeg vil ta avstand fra Fremskrittspartiets karakterisering av dem som kommer hit, som kriminelle. Jeg tror det er gode økonomiske grunner for at de søker seg til Norge. Men hvis vi får den situasjonen at folk bruker sparepengene sine unødig for å komme til Norge, at Norge bruker unødig mange ressurser på å behandle søknader og anker og mange folk og penger på mennesker som antakelig skal sendes tilbake, og at de som reelt sett fortjener opphold, drukner i bunken, da vil jeg vite: Hva skal til for at justisministeren støtter Høyres krav om å innføre visum, slik man har det i Sverige?

Statsråd Aud-Inger Aure: Svaret mitt må begynne med det som jeg hele tiden har sagt, at dette er et spørsmål som Regjeringen har under løpende vurdering. Når vi ikke har funnet tiden inne til å gjøre noe med dette ennå, er det ut fra at vi føler at det er en veldig opphausset stemning rundt dette. Nå er det begynt å komme flere flyktninger, etter at vi har hatt flere år med relativt lite tilstrømning. Vi vet at en flyktningstrøm er avhengig av forholdene ute i verden, og her har vi fått en uro.

Det er blitt sagt fra bl.a Høykommissæren for flyktninger at man ikke kan si at det foreligger en generell forfølgelsesfare, og det forholder vi oss til. Men det forhindrer ikke at ikke norske asylmyndigheter vil vurdere hver enkelt asylsøkers søknad, for vi vet at det kan være enkeltpersoner som er trakassert på en sånn måte at det kan kalles forfølgelse. Vi vet at noen er truet av forfølgelse, derfor har vi vurdert situasjonen, og vi ønsker at de som har et behov for beskyttelse, skal ha en mulighet til å få det.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg registrerer at justisministeren ikke svarte på spørsmålet om hva som skal til for at vi skal innføre visum, slik som Sverige har gjort.

Jeg må si at asylpolitikken er en blanding av fire virkemidler: Det er den faktiske asylpolitikken som føres - den er ikke særlig forskjellig fra Arbeiderpartiets asylpolitikk. Så er det markedsføringen av den asylpolitikken som føres - Regjeringen har hele tiden markedsført en ny politikk. Dernest er det håndhevelse av avslag - å sende hjem dem som får nei etter to og tre anker. Og til slutt: Man gir signaler om nye åpne dører.

I pressemeldingen fra justisministeren av 13. januar sies det en ting som er annerledes enn det som stod i Gerd-Liv Vallas pressemelding, nemlig at man arbeider med en oppmyking av opphold på humanitært grunnlag, som er det de store søknadsbunkene gjelder. Så det er et signal til dem som bor i Kroatia, om at dørene vil bli åpnet. Kan vi nå be om at i hvert fall den luken blir lukket, og at arbeidet avsluttes?

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg vil først gripe fatt i Sverige. Sverige har gjennom Schengen-samarbeidet også hatt visumfrihet for folk fra Kroatia. De fikk permittert denne friheten i 1995. De øvrige land i Europa, bortsett fra Be-Ne-Lux-landene, har denne visumfriheten. Den er bygd på internasjonale avtaler, og Norge er tilsluttet disse gjennom sin samarbeidsavtale med Schengen. Her er det internasjonale regler som ligger til grunn, men som jeg har sagt, vurderer vi dette løpende.

Den faktiske oppmykningen som ligger i dette, har vi til dels fått prøvd ut ved de regelendringene vi har gjort, men erfaringene vil vise hvor mye dette utgjør. At vi har drevet en markedsføring som går langt utover det som vi mente å gjøre, er helt feil. Vi har markedsført våre endringer akkurat for det de står for. - (Presidenten klubber.)

Presidenten: Det blir et tilleggsspørsmål til, fra Carl I Hagen.

Carl I Hagen (Frp): Jeg vil gjerne spørre statsråden om hun ikke er enig i at det ikke er det som sies, som teller som signal, men det man gjør. Sverige har innført visumplikt, mens Norge sier at man ikke engang vil vurdere det når omfanget av flyktninger er så lite som nå - bare 500 de siste ukene. Det var mitt første spørsmål.

Så har jeg lyst til å spørre om statsråden er enig i at det ville ha vært mer naturlig at de økonomiske flyktninger fra Øst-Slavonia reiste til Serbia, som er det landet hvor den etniske gruppe de tilhører, bor. Når de kommer hit, er det fordi de ønsker en bedre levestandard, bedre livsstandard på norske skattebetaleres regning, i hvert fall til å begynne med. Det er ingen annen logisk begrunnelse. -

(Presidenten klubber.)

Presidenten: Taletiden er omme.

Statsråd Aud-Inger Aure: Det blir stadig påpekt at Sverige har opphevet visumfriheten. Det kan man ikke gjøre med det internasjonale regelverket som her gjelder. Men det er permittert - det har de fått godkjenning for, for dette var noe de tok opp i 1995. Norge tok ikke den type forbehold. Vi har et regelverk, og det vil være veldig maktpåliggende også for denne Regjeringen at vi holder fast på de avtaler vi har inngått i så måte. Det vet jeg at et stortingsflertall her i salen er enig i. Hvor den enkelte som opplever seg selv i nød, finner å ville søke tilflukt, har vi selvfølgelig ikke noe herredømme over.

Det jeg hele veien har sagt, er at vi vurderer løpende om det blir behov for å innføre visumplikt. Det har vi ikke funnet ennå, men når en situasjon er oppstått som gjør at vi føler at det er riktig, så kommer den vurderingen på nytt. Så her er det ikke noe hemmelig.

Presidenten: Det er et tilleggsspørsmål til, fra Per-Kristian Foss.

Per-Kristian Foss (H): Etter å ha lyttet til statsrådens gjentatte svar, vet jeg ikke om akkurat begrepet « markedsføring » er den rette betegnelsen på statsrådens presentasjon av norsk flyktning- og asylpolitikk. Statsråden sa i sitt første svar at det kan være kommet ut noe annet enn det som er sendt. Jeg må tillate meg å si at det som hittil er presentert, er en sammenhengende tåketale, så uforståelig at jeg forstår godt at dette kan bli misforstått, og jeg tror ikke det har noe med mottakeren å gjøre.

Mitt spørsmål er ganske enkelt følgende: Blant det man løpende skal vurdere i forhold til å innføre visumplikt, vil statsråden vektlegge vurderingen til norske observatører som har vært i området en stund lenger enn den delegasjonen som nå er på besøk der? Vil statsråden også vektlegge den vurderingen som FNs menneskerettighetsorgan kommer med med det første?

Statsråd Aud-Inger Aure: Svaret kunne vært ja. Vi tillegger det vekt og vi vil fortsatt gjøre det - det er én av flere faktorer som blir vurdert fra vår side.

Det å forsøke å redegjøre for en asylpolitikk som det har vært redegjort for før, i pressekonferanse og i forbindelse med utallige spørsmål i Stortinget, på ett minutt, anser jeg som helt umulig. Så hvis man vil misforstå, er det mulig å gjøre det. Jeg føler ikke at det er noen tåketale fra Regjeringens side. Tvert imot har jeg blitt beskyldt for å være usedvanlig klar i min uttalelse om at det ikke er noen endring. De som kommer her uten å ha et reelt beskyttelsesbehov, får ikke opphold i Norge.

Rune Kristiansen (A): Mitt spørsmål går til næringsministeren:

Dagbladet sist søndag gjorde det kjent at kunstsamlingen på Freia tilhører de amerikanske eierne. Visestatsminister Enger Lahnstein har fra Japan uttrykt at det kan være aktuelt å endre konsesjonen. Mitt første spørsmål til næringsminister Sponheim er: Er det aktuelt for Regjeringen å endre konsesjonslovene? Og spørsmål 2: Er det aktuelt å endre konsesjonsvilkårene til Freia?

Presidenten: Før presidenten gir statsråd Sponheim ordet, vil hun understreke at vi ikke har noen visestatsminister i dette landet.

Statsråd Lars Sponheim: Spesielt siden det er OL, har vel en sportsminister eller en kulturminister, og dessuten en sportsinteressert statsminister grunn til å være der.

Så til spørsmålet: Det er ikke aktuelt å endre industrikonsesjonen for Freia på bakgrunn av spørsmålet om kunstsamling. Det er sannsynligvis grunn til å tro at industrikonsesjonsloven ikke hjemler den type hensyn. Det ble heller ikke vurdert den gangen konsesjon ble gitt til de nye eierne av Freia. De nye eierne skrev i sin søknad at kunstverdier som er en del av kjøpet, vil bedriften forvalte som en del av det integrerte miljøet i den bedriften de kjøper. Man kan si at når bedriften fikk konsesjon var den uttalelsen en del av grunnlaget for konsesjonen. Hvis de skulle finne på å prøve å flytte ut av landet - hvilket vi alle håper og tror de ikke gjør - er det tvilsomt i hvilken grad industrikonsesjonsloven hjemler bruk av virkemidler i den sammenhengen. Men vi har virkemidler i kulturminneloven, som ligger under kulturministerens ansvarsområde, og det vil være aktuelt å bruke disse hvis eierne ønsker å flytte viktige kulturminner ut av landet. Blant annet gjennom lang kontakt med de nye eierne av Freia har jeg grunn til å tro at de ønsker å beholde et godt miljø og en god bedrift i Oslo. Og slik jeg kjenner engasjementet hos de ansatte, er jeg helt overbevist om at å beholde disse kunstverdiene - og også betydelige kulturverdier som bedriften forvalter utenom disse maleriene - er en del av det bedriften må gjøre for å beholde en god bedrift i Oslo.

Rune Kristiansen (A): Jeg takker så langt for svaret. Det er kjent at et av regjeringspartiene har vært sterk motstander av konsesjonslovene, bl.a industrikonsesjonsloven. Kan næringsministeren nå bekrefte at det ikke er aktuell politikk for den sittende regjering å komme med forslag om endringer i den nåværende konsesjonsloven på industriområdet?

Statsråd Lars Sponheim: Denne Freia-konsesjonen ble gitt etter den gamle industrikonsesjonsloven. Etter det har vi fått et nytt lovverk som vi kaller for ervervsloven, som er noe annerledes. Det er ingen planer i Regjeringen om å endre den nye loven, som så vidt har trådt i kraft. Men etter at loven har fungert en stund - og da snakker jeg ikke om den gamle industrikonsesjonsloven, men om ervervsloven - vil det være behov for å summere opp de erfaringer vi har, og se om den har fungert etter hensikten. Den fungerer jo fortløpende. Vi får, om ikke daglig, så ukentlig og månedlig, nå inn meldinger om denne ervervsloven når det gjelder ulike fusjoner, aksjekjøp osv. Det er en aktiv lov som brukes i departementet. Nå begynner vi å få en del erfaringer, og vi vil selvsagt løpende vurdere de erfaringene. Det er ikke noe spesielt som skulle tilsi at vi nå har behov for å gå løs på ervervsloven - tilsynelatende fungerer den bra.

Siv Jensen (Frp): Mitt spørsmål går til statsråd Marit Arnstad. Den siste tiden har det hersket stadig større tvil og usikkerhet omkring Snorre B. Gjennom flere år har stabilitet og forutsigbarhet vært Regjeringens politikk innenfor dette området, og det synes nå å være en markant endring. Hva er statsrådens fremdriftsplan i forhold til Snorre B?

Statsråd Marit Arnstad: La meg først få si at bakgrunnen for en del av de vurderingene som nå skjer, også i forhold til Snorre B, er det faktum at oljeselskapene har rapportert inn investeringstall som viser at planene for 1998 er langt mer ekspansive enn ventet. I den sammenhengen har Regjeringen varslet at vi vil vurdere det totale aktivitetsnivået og framdriften i enkeltprosjekter som ikke er vedtatt av tidligere regjeringer eller Stortinget. Det er en vurdering som Regjeringen vil gjøre i tiden framover. Vi ønsker å se alle felt i sammenheng for å kunne vurdere hva som er mest fornuftig dersom det skulle være aktuelt med utsettelse når det gjelder ett eller flere felt. Det tror vi er en ansvarlig og viktig linje å følge, i forhold til de presstendensene vi ser i norsk økonomi. Jeg har merket meg at Arbeiderpartiets nestleder ikke stiller seg negativ til en eventuell utsettelse av enkeltprosjekter. Det synes jeg er en positiv og ansvarlig holdning.

Snorre B er et av de prosjektene som ikke er vedtatt. Derfor hører det inn under den helhetlige vurderingen som Regjeringen vil foreta. Men det er ikke tatt noen avgjørelse om Snorre B-prosjektet blir utsatt. Det er mange vurderinger som må inn i bildet omkring det.

Når det gjelder spørsmålet om kontraktsinngåelse, som har vært framme i media, har jeg fått en søknad fra Saga om å få tillatelse til å inngå kontrakt. Det skal etter petroleumsloven søkes om en slik tillatelse. Formålet med det er nettopp at en ikke skal binde opp politiske myndigheter på en sånn måte at en prosess blir ugjenkallelig. Den bestemmelsen ble innført ved siste revidering av petroleumsloven, og jeg har gitt uttrykk for at Saga skal få svar på søknaden i løpet av uken.

Siv Jensen (Frp): Jeg konstaterer at statsråden nok en gang understreker at en reduksjon i oljeinvesteringene vil være rett medisin for å dempe presset i norsk økonomi. Men dette er bare ett av mange høyst varierende signaler som er kommet fra Regjeringen i forhold til å dempe presset i norsk økonomi.

Jeg vil gjerne stille statsråden spørsmål i forbindelse med oljeinvesteringer, som av de aller fleste vurderes som langsiktige investeringer. En tukling med disse ville kunne få store konsekvenser for norsk økonomi langt inn i fremtiden. Er det statsrådens og Regjeringens intensjon å gjøre dette på en slik måte at det vil få negative konsekvenser i fremtiden? Jeg vil også spørre: Er det nå Regjeringens intensjon å dempe oljeinvesteringene kraftig? Jeg vil også gjerne vite hvilket omfang man her legger opp til.

Statsråd Marit Arnstad: Når investeringene ser ut til å øke så mye mer enn forventet - så betydelig i forhold til de opprinnelige forventningene og anslagene - er det klart at Regjeringen, dersom vi skal følge en ansvarlig økonomisk linje, er nødt til å vurdere hva det kan bety, og om det skal medføre utsettelse eller endringer i framdriften av enkeltprosjekt som ikke er vedtatt.

Vi kan ikke som regjering unnlate å se investeringene på sokkelen i en bredere økonomisk sammenheng, men det er klart at det er momenter knyttet til investeringene i oljesektoren som Regjeringen må ta med seg i en slik vurdering. Et av de momentene peker Siv Jensen selv på, nemlig det at det her er snakk om langsiktige investeringer som vil få betydning over år.

Et annet moment er selvsagt hensynet til ressursutnyttelse i de enkelte felt. Regjeringen har ikke gjennomført en helhetlig vurdering ennå. Tallene er fortsatt til gjennomgåelse både i Olje- og energidepartementet og i Finansdepartementet. Vi vil trenge noe mer tid for å gjennomføre denne vurderingen.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål - fra Per-Kristian Foss

Per-Kristian Foss (H): Jeg registrerer at denne regjeringen nå diskuterer hvordan man kan dempe veksten i oljeinvesteringene - det er ikke snakk om reduserte oljeinvesteringer og redusert tempo. Det er en måte å bli brakt inn i virkeligheten på, det også.

Da må jeg si at jeg erkjenner Regjeringens absolutte rett til å foreta en helhetlig vurdering av hvor sterk veksten i investeringene skal være i henhold til petroleumsloven, hensyn tatt til presset i norsk økonomi. Hittil har Høyre fulgt den linjen at vi ikke har tatt standpunkt til enkeltfelt som har vært oppe i debatten. Det forutsetter at Regjeringen ikke bare selv foretar en helhetlig vurdering, men at den også legger en slik helhetlig vurdering frem for Stortinget, slik at vi får anledning til å ta standpunkt på det samme helhetlige grunnlaget som Regjeringen. Derfor spør jeg: Vil Regjeringen fatte en slik beslutning, som det har vært advisert hittil, og legge den frem til vurdering for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett? Eller vil man fatte beslutninger som det er umulig å overprøve før man kommer så langt?

Statsråd Marit Arnstad: La meg for det første si at jeg tidligere i denne salen har redegjort for at det viktigste virkemidlet for å styre utvinningstempoet i norsk oljesektor, er konsesjonspolitikken - dette har jeg også, syns jeg å huske, gjort rede for i svar på et tidligere spørsmål fra representanten Foss. Den investeringssituasjonen vi nå er i, er knyttet til de tall som er rapportert inn fra oljeselskapene, og til den situasjonen vi har i norsk økonomi. Det er Regjeringen sjølsagt nødt til å ta alvorlig.

Når det gjelder spørsmålet om en helhetlig vurdering og forholdet til Stortinget, ville det ha kommet som en naturlig del av revidert nasjonalbudsjett. Men det er klart at dersom det her vil være forhold som krever beslutninger på et tidligere tidspunkt, som krever informasjon til Stortinget tidligere, vil Regjeringen, når den har foretatt en helhetlig gjennomgang, på en egnet måte informere partiene i Stortinget.

Øystein Djupedal (SV): Jeg vil gjerne stille statsråd Sponheim et spørsmål:

I sentrumserklæringen står det veldig klart at en sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet i utlandet som sikrer hensynet til menneskerettigheter og miljø. Det samme blir gjentatt i statsbudsjettet, der Regjeringen har lovet å komme tilbake i løpet av våren med retningslinjer som tar hensyn til miljø og menneskerettigheter. Derfor var overraskelsen stor da statssekretær Endre Skjørestad i NRK radio i morges tok til orde for at han ikke kunne garantere at det skulle legges fram retningslinjer - han sa at han var i tvil om det i det hele tatt var mulig å utarbeide slike.

På grunn av den profil den sittende regjering har valgt å ha i miljø- og menneskerettslige spørsmål, er mitt spørsmål til statsråd Sponheim - også som partileder og som en del av Regjeringens indre kabinett: Vil statsråd Sponheim garantere at Stortinget får seg forelagt en slik sak i løpet av våren, senest ved revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Lars Sponheim: Nå er dette et spørsmål som direkte hører inn under en annen statsråds ansvarsområde, men på et mer generelt grunnlag må jeg vel kunne si at Regjeringen arbeider med dette spørsmålet og har lovet å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av hvordan denne regjeringens politikk på området skal kunne gjennomføres, ved regler osv. At det representerer et betydelig problem i en globalisert verden med bare multinasjonale selskaper å få tak i disse virkemidlene, tror jeg alle forstår. Men vi har behov for å gå gjennom det, vi har behov for å se hva vi kan gjøre, se om vi ikke iallfall kan klare å finne fram til regler for hele eller deler av dette oljefondet som gjør det mulig å sikre at det ikke investeres i bedrifter som driver med ting som står langt fra de norske verdier som vi ønsker å forvalte.

Øystein Djupedal (SV): Jeg oppfattet statsråd Sponheim dit hen at han ikke vil gi en garanti, men at Regjeringen jobber videre med saken. Det er jeg for så vidt tilfreds med. Men når et oljeselskap som Shell nå innfører etiske retningslinjer, når andre store internasjonale konsern går i fronten for å legge både miljø, etikk og menneskerettigheter til grunn, ville det være forbausende om ikke denne regjering, med den profilen den vil ha, helt klart går ut og sier at jo, selvfølgelig, vi skal gi fondsmeklerne beskjed om at slike retningslinjer skal ivaretas. Jeg syns at statsråden burde kunne gå lenger, særlig fordi en statssekretær i Finansdepartementet så klart sår tvil om det som har vært hele fundamentet for den miljø- og menneskerettighetspolitikk som Regjeringen har.

Derfor vil jeg på nytt stille spørsmålet: Hvis det er mulig for Shell, hvis det er mulig for Lego, hvis det er mulig for Levi's - hvorfor skal det da ikke være mulig for denne regjeringen å gi en garanti om at den i løpet av våren vil komme med retningslinjer som klart slår fast at norske oljekroner ikke skal brukes til spekulasjon der det kan være fare for miljøet og menneskerettighetene?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler representanten Djupedals synspunkter. Regjeringen vil gjøre hva den kan for å komme fram til slike retningslinjer. Når en statssekretær i Finansdepartementet har uttalt seg om dette, er jeg sikker på at det er et uttrykk for frustrasjon over begrensede virkemidler. Men jo flere internasjonale konserner som legger slike restriksjoner og slike ambisjoner for sin virksomhet på egen kjøl, jo lettere bør det være for det norske oljefondet å finne aksjer i utlandet som ivaretar disse interessene, og det arbeider Regjeringen med. Jeg vil ikke røpe noen dagsorden for Regjeringens arbeid - det bør ikke gjøres - men vi arbeider med å finne fram til mulige løsninger på dette området.

Kjell Opseth (A): Mitt spørsmål går til statsråd Sponheim.

Etter utsegn i media skal ein av Regjeringa sine politiske rådgjevarar frå Venstre ha uttalt at Hydro oppfører seg som ein sosialklient og vil ha sugerør inn i statskassa.

Bakgrunnen for utsegna er at Hydro peikar på behovet for ei rask avklåring både i spørsmålet om meir kraft og i spørsmålet om pris. Statsråden med ansvaret for denne industrien, som er berebjelken for industrisysselsetjing og busetnad i mange fylke, har vore heilt taus i eit av dei viktigaste industripolitiske spørsmåla for tida.

Meiner statsråden at prosessindustrien har behov for meir kraft på langsiktige og konkurransedyktige vilkår - og tek han avstand frå sin partifelle?

Statsråd Lars Sponheim: Som 51 % eier av Hydro på vegne av den norske stat, tar jeg selvsagt avstand fra enhver påstand om at dette ikke er en god og framtidsrettet bedrift som gjør hva den kan for å produsere gode overskudd for sine eiere. Det vet jeg at både Regjeringen og Stortinget kan trenge fra denne bedriften.

Jeg har ikke vært taus i dette spørsmålet. Til en lokalavis på Vestlandet som har referert disse uttalelsene, har jeg også gitt et intervju som jeg regner med kommer på trykk når avisen måtte komme ut. Der gir jeg klart uttrykk for at det er min oppfatning at Hydro bør få kraft på langsiktige og gode vilkår. Det betyr ikke at de bør få den like billig som tidligere, men de bør få den på en måte som fortsatt gjør det mulig å ta vare på gode bedrifter i Norge. Jeg tror nok at Hydro i framtiden vil tilpasse seg et noe høyere prisnivå. Vi kjenner alle til at Hydro og Statkraft har inngått en rammeavtale for kjøp av kraft som viser at det faktisk er mulig for partene å komme fram til konkurransedyktige priser. Nå er ikke prisnivået i denne avtalen kjent, men Hydro gir uttrykk for at de kan leve med innholdet i den.

Jeg forstår at noen av disse uttalelsene som er kommet på Venstres fylkesårsmøte i Sogn og Fjordane, er direkte knyttet til debatten om gasskraftverk. Til det må jeg si at jeg i møte med industrien mer og mer opplever at den begynner å våkne og se at kostnadene - etter Kyoto er det jo slik at CO2-utslipp har fått en kostnad - ved å ta opp i seg det de økte utslipp gasskraftverk medfører, kan representere noe mye verre enn den merkraft som disse gasskraftverkene eventuelt kan produsere. Det begynner industrien å bli mer og mer opptatt av. Jeg opplever at en del av industriens argumentasjon på dette området er en argumentasjon for overgang til et annet syn på gasskraft.

Kjell Opseth (A): Spørsmålet om gasskraft i norsk kraftforsyning skal vi la liggje i denne samanhengen. Det som forundrar meg, er at statsråd Sponheim no seier at industrien skal få gode vilkår. Det er ei relativt laus utsegn. Det som er avgjerande, er at den får konkurransedyktige vilkår. Eg vil igjen etterlyse svar på dette: Er statsråd Sponheim innstilt på å gjere sitt til at denne industrien for ein av sine innsatsfaktorar får vilkår som er heilt avgjerande for at den skal kunne etablere seg og utvikle seg i Noreg?

Statsråd Lars Sponheim: Ja. Det står også i Regjeringens politiske grunnlag at den vil at denne industrien skal få kraft på langsiktige og rimelige vilkår. Så vil det være et spørsmål om « rimelig » i denne sammenheng er konkurransedyktig. Der vil nok alltid bedriftene innta en posisjon helt til de får definert en pris som det nok vil vise seg at den vil kunne leve med. Det er iallfall denne regjeringens ambisjon at vi skal kunne komme opp med et kraftregime rundt disse bedriftene som gjør det mulig å utvikle bedriftene, og det tror jeg vi skal klare. Men at bedriftene i framtiden vil måtte venne seg til et høyere prisnivå enn det de har hatt tidligere, tror jeg nok jeg tør si. Vi vet at man i langtidsprogrammet til den regjeringen som Opseth var en del av, sa at kraftkrevende industri har en pris på litt over 9 øre i gjennomsnitt. Vi vet at de såkalte 104-kontraktene stiger til godt over 17 øre, og oppunder det prisnivået tror jeg at industrien i framtiden vil kunne klare både å få anstendige rimelige vilkår og også være konkurransedyktige. Den kan også spare mye energi, og det gjør den først når den møter et noe høyere prisnivå.

Per Ove Width (Frp): Mitt spørsmål går til forsvarsministeren.

Det er fremdeles mangel på soldater til Bosnia og Libanon. Hva gjør forsvarsministeren med dette? Jeg er klar over annonsekampanjen som foregår. Har dette gitt resultater, og er det i tilfelle nok? Vi har spurt om dette tidligere, men har etter vår mening ikke fått fyllestgjørende svar.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Forsvaret har som representanten Width refererer til, hatt en intensiv kampanje for å søke å sikre tilstrekkelig med offiserer og soldater både til Libanon og Bosnia. Den kampanjen har vært omgitt med mye debatt og har vakt interesse og kanskje også andre ting.

De signaler som vi hittil har mottatt om vervekampanjen, tyder altså på at interessen er stor. Det er registrert over 3.600 henvendelser, men det er for tidlig å si hvor mange som blir reelle kandidater. Foreløpige vurderinger fra Forsvarets overkommando er at de er litt skeptiske til om de greier å rekruttere fullt ut både til Libanon og Bosnia. Dette vil imidlertid bli klart en av de første dagene. Tilbakemeldingsdato er den 14. februar, og da vil vi ha muligheter til konkret å bedømme rekrutteringssituasjonen.

Til opplysning har arbeidstakerorganisasjonene nylig vært på besøk hos styrkene i Bosnia. De har brakt med seg budskap hjem om rekapitulering, om muligheten for forlengelse og om muligheten for forhandlinger om lønn og arbeidsbetingelser. Alt dette kommer vi tilbake til i forbindelse med de vanlige justeringer som kommer senere.

Per Ove Width (Frp): Jeg takker så langt for svaret, men siden annonsekampanjen ikke har gitt nok resultater så langt, er det muligens ikke gjort nok. Etter det som har vært gjort, er det kanskje heller ikke riktig. Jeg lurer på om statsråden vil vurdere det her og nå. Hva prioriterer statsråden, vårt engasjement i Libanon eller vårt engasjement i Bosnia, og hva med vårt videre engasjement i Libanon hvis vi ikke oppnår nok antall soldater i forhold til målsettingen?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Rekrutteringskampanjen har vakt meget stor interesse. Vi har fått større respons på den enn jeg vet vi har fått noen gang på tilsvarende kampanjer. Det betyr at utvalget interesserte er meget stort. Om dette vil resultere i kvalifisert personell, står igjen å vurdere inntil 14. februar, men vi har det håp og den tro at vi skal komme i mål.

Når det gjelder Bosnia og Libanon, er det i Bosnia det skal rulleres først, i mars. Vi regner med at det skal gå greit. Det skal rulleres i Libanon i sommer, og vi har den formening at det også skal gå greit. Så kommer vi i den situasjon at det skal være rullering igjen i Bosnia til høsten. Det betyr at rekrutteringsprosessen går videre.

Når det gjelder å velge mellom Libanon og Bosnia, er den situasjonen i dag ikke en valgsituasjon.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Anne Helen Rui.

Anne Helen Rui (A): Kampanjen går på dagens situasjon, men som regjering, må jo dere tenke litt lenger. Statsråden var sjøl inne på høsten, men vi må tenke enda lenger fremover. Hva slags strategier og virkemidler har Regjeringa egentlig tenkt seg for å opprettholde det nivået som jeg håper også denne regjeringa er enig i at vi skal ha på utenlandsstyrker i framtida? Og kan Regjeringa tenke seg å ta en diskusjon med Stortinget om hva slags virkemidler og strategier vi skal velge?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Regjeringen er villig til å diskutere alt med Stortinget, også dette. Når det gjelder spørsmålet om arbeidsbetingelser, lønnsvilkår etc., vil det naturligvis bli forhandlet om dette i det året vi er inne i.

Når det gjelder rekrutteringen til Libanon, er det i Regjeringens vedtak om å forlenge aktiviteten og engasjementet ut året én forutsetning, at tilstrekkelig rekruttering oppnås, altså at vi har tilfredsstillende styrkenivå å ta av, og - ikke minst - at vi kan være bekjent av at de vi sender ut, er de rette representanter både i forsvarssammenheng for Norge og i FN-sammenheng. FN har bedt oss bli i Libanon. Det vil vi da forsøke.

Når det gjelder fremtiden, skal Regjeringen i løpet av vårsesjonen ta en ny debatt om vårt engasjement i Midtøsten, og det er naturlig at vi drøfter et eventuelt utfall av den også med Stortinget.

Jan Petersen (H): Jeg er redd for at det var så mange ubesvarte spørsmål i den aller første runden med justisministeren at jeg må stille henne ytterligere et spørsmål.

Jeg ble meget bekymret over at statsråden åpenbart ikke tar inn over seg den situasjonen asylsøkere kommer i når de kommer hit, fordi det er mange - det er statsrådens oppfatning - som åpenbart må ut igjen. Og i forhold til den problemstillingen vet ikke statsråden hva hun skal gjøre.

En måte å sende et signal på, er å effektuere de vedtak som er fattet, raskt og effektivt. Mitt spørsmål til justisministeren er da: Når et avslag på en søknad om asyl er gitt, hvor lang tid mener da statsråden det skal ta før det vedtaket blir effektuert?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det vedtaket skal da effektueres så fort som mulig. Men når det har tatt litt tid å effektuere noen vedtak, har det følgende årsaker:

• Det kan skyldes at det landet man skal returnere noen til, ikke har vært helt trygt. Det kan ha skjedd etter at vedtaket ble fattet, og videre kan det ha blitt ny uro, og så har man funnet ut at det i denne sammenheng ikke var riktig å returnere noen før vi hadde fått avklart situasjonen.
• Det kan være at hjemlandets myndigheter nekter å ta imot den som skal transporteres hjem, og da har vi et kjempeproblem.
• Det kan være at før man rekker å effektuere vedtaket eller kanskje til og med mens man er i ferd med den nest siste prosessen, kommer det opplysninger om at her har man nye momenter som det må tas hensyn til før en eventuell uttransportering.

Så så sant en asylsøker påberoper seg at det er viktige opplysninger han har glemt å gi, har vi i Norge den praksis at man vurderer på nytt.

Jan Petersen (H): Det er vel på det rene at denne situasjonen ikke er tilfredsstillende. Mitt spørsmål er da: Hva har egentlig statsråden tenkt å foreta seg, slik at det blir en raskere effektuering av vedtakene? For det er helt på det rene at det i dag tar altfor lang tid. Jeg skjønte det slik at statsråden nå var mest opptatt av å forklare hvorfor vedtak ikke kan effektueres. Det viktige er å få effektuert vedtakene, og jeg spør hva hun vil gjøre.

Et spørsmål nr. 2 som knytter seg til dette, og som gjør det mer komplisert, er et faktum som ble nevnt i Aftenposten i dag morges. Er det virkelig slik at de som nå kommer fra Kroatia, må vente til helt utpå sommeren før de kan få noen avgjørelse i sin sak?

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg regner med spørrerens forståelse for at ikke den norske justisministeren har herredømme over alle de forhold som jeg her listet opp, og som er årsak til at det går noe senere enn vi hadde ønsket. Men jeg kan opplyse om at vi har forhandlet fram returavtaler med land som vi ikke hadde slik avtale med fra før. Dette er saker som Regjeringen uavlatelig jobber med. Vi må erkjenne at det er internasjonale regler her som skaper problemer enkelte ganger, og så har vi også hensynet til at asylsøkeren skal være sikker på å få prøvd alle sider av sin sak.

Så kan vi saktens vurdere om det bør settes strek etter et visst antall nye vurderinger. Det er også et spørsmål som jeg kommer til å ta opp, men vi skal sikre menneskerettighetene og retten til å få prøvd sin sak på en skikkelig og god måte - og det gjør vi.

Presidenten: Vi får oppfølgingsspørsmål fra Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): Vi fikk kirkeasylamnestiet i 1993 under en annen justisminister. Hennes intensjon var å avvikle kirkeasylet uten at det skulle innvirke på kirkefreden, men vi vet at det var totalt mislykket. Nye skarer har søkt til kirkeasyl i ettertid, år etter år, og nå truer serbiske, falske asylanter også med å benytte seg av kirkeasylinstituttet. De bejubles av deler av presteskapet som er døråpnere for falske asylanter. Vil ikke statsråden på nytt vurdere virkemidler slik at det ikke lenger skal være mulig å sette seg over norsk lov - for vi vet at det finnes eksempler på at de som søker til kirkeasyl, også er kriminelle?

Presidenten: Så vidt presidenten kan forstå er det ingen her i salen som vet hva slags bakgrunn den enkelte asylant har, så påstander om at noen er falske asylanter, vil hun be om ikke blir brakt inn i debatten i Stortinget.

Statsråd Aud-Inger Aure: Utgangspunktet er at de som kommer hit og søker asyl, skal få sin sak prøvd individuelt, og det akter vi å fortsette med.

Jeg har merket meg at etter det kirkeasylamnestiet som representanten Hedstrøm nevner, har nye grupper søkt tilflukt i kirken. Det har vist meg at dette ikke er den rette veien å gå. Derfor har jeg gjentatte ganger advart mot å gå i kirkeasyl. Jeg kan selvfølgelig ikke gjøre noe annet for å hindre det, og det akter jeg heller ikke.

Men det jeg sier - så sterkt som det overhodet lar seg gjøre - er at det å gå i kirkeasyl er ingen snarvei til og skal heller ikke gi noe fortrinn for å få opphold i Norge. Man må vurdere kostnadene, både de menighetene som eventuelt tar imot, og de som går i kirkeasyl. Der blir de sittende så lenge de selv vil.

Presidenten: Da blir neste oppfølgingsspørsmål fra Bjørn Hernæs.

Bjørn Hernæs (H): Statsråden har tidligere benektet at hun driver tåketale. Viktigere enn statsrådens frikjennelse i egen sak er kanskje at det åpenbart er ulykkelige mennesker i andre land som oppfatter signalene som så uklare at de tar sjansen på å komme til landet - til tross for at statsråden påstår at signalene er helt klare.

Det vi har hørt i dag som en forklaring på dette, er at statsråden for det første har skyldt på andre. Hun har henvist til gode relasjoner mellom serbere og nordmenn fra tiden under krigen. Og kanskje det alvorligste: Hun har bagatellisert omfanget. Hun protesterte direkte mot at det var en strøm vi stod overfor. Hvis ikke dette er å sende uklare signaler, har vi åpenbart forskjellig oppfatning av innholdet i det norske språk.

Nå blir mitt spørsmål: Er statsråden ubekymret over omfanget? Hvis hun ikke er det, må vi nå få en forklaring på hva hun i så fall vil gjøre med saken i og med at hun avviser selv å vurdere en visumplikt?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er ikke riktig at jeg avviser å vurdere en visumplikt. Jeg sier tvert imot at Regjeringen har det under løpende vurdering.

Når det gjelder tåketale om hva Regjeringen har ment i forbindelse med oppmykingen av asylkriteriene, vil jeg minne om at den gangen vi kom med disse kriteriene og bekjentgjorde dem, var Høyre ganske raskt ute og sa seg enig i den oppmykingen som Regjeringen foreslo.

At man prøver å forklare at det kan være flere årsaker til at vi får det noen kaller en strøm, enn Regjeringens oppmyking av disse asylkriteriene, er verken en bagatellisering eller forsøk på å skyve skylden over på andre. Men det er bare å erkjenne at dette er et komplisert problem, og det går ikke an at å si at én løsning og én forklaring er den eneste riktige.

Presidenten: Det siste tilleggsspørsmålet er fra Jan Simonsen.

Jan Simonsen (Frp): UDI undersøkte for noen år siden kriminaliteten som ble begått av personer plassert ved norske asylmottak, og direktøren karakteriserte den gangen resultatet som skremmende.

Det er ikke noe rart, for noen asylsøkere kommer jo til Norge for å få hjelp fordi de er flyktninger, noen for å bedre sin økonomi og noen for å begå kriminelle handlinger.

Mitt spørsmål er: Hva vil statsråden gjøre for å forhindre at dette mindretallet som er kommet med kriminelle hensikter, får anledning til å begå kriminelle handlinger i Norge mens de befinner seg i et norsk asylmottak? Hvilke kontrolltiltak ønsker hun å sette inn? Kan hun tenke seg en ordning hvor asylsøkere må holde seg inne i asylmottaket mens de får en rask behandling av sine søknader, eller vil hun treffe andre kontrolltiltak? Jeg håper at vi denne gangen, siden vi ikke har fått det før i dag, får et svar på dette spørsmålet. Jeg synes det er høflig at statsråden svarer på de spørsmålene hun får, istedenfor å komme med utenomsnakk.

Statsråd Aud-Inger Aure: Utgangspunktet når vi tar imot asylsøkere i Norge, er at de blir betraktet som personer med samme svakheter og styrke som vi forutsetter at ethvert annet menneske både i dette landet og i utlandet har.

Vi tar ikke imot dem som søker tilflukt i Norge, med en mistanke om at de er mer kriminelle eller vil ha en annen framferd i det norske samfunnet enn enhver annen. Den type mistenkeliggjøring av mennesker som presumptivt har flyktet på grunn av forfølgelsesfare eller forfølgelse, er ikke denne regjeringens linje. Men det som skjer - og det er representanten Simonsen fullt klar over - er at folk som er dømt for kriminalitet i Norge, blir utvist når de er ferdig med å sone. Det er vår måte å vise at dette er en ikke akseptabel framferd i dette landet. Og sterkere kan vi ikke gjøre det.