Erik Solheim (SV): Jeg skal få stille spørsmål til utenriksministeren.

Da Golf-krigen var over og FNs våpeninspektører slapp inn i Saddam Husseins mange lagre for biologiske og kjemiske våpen, viste det seg at han hadde biologiske og kjemiske våpen nok til at han, om de ble spredt tynt utover, kunne ha utslettet hele menneskeheten. Dette er selvsagt også et tankekors når man vurderer hva slags tiltak som skal settes i verk nettopp mot Saddam Hussein. Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om Norge har vurdert hva som faktisk vil skje dersom situasjonen skulle være så ille at det i lagrene i Irak som skal bombes, skulle være kjemiske og bakteriologiske våpen. Hva vil skje hvis USA bomber disse lagrene, de eksploderer og disse våpnene spres ut over den irakiske sivilbefolkningen?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Representanten Solheim viser til den alvorlige situasjonen som vi har i Irak i dag, i lys av at president Saddam Hussein ikke har fulgt opp de pålegg han har fått om å uskadeliggjøre de masseødeleggelsesvåpnene han har. Fra norsk side har vi hele tiden understreket betydningen av at dette er en sak som ligger i FN, det er en sak som FN har behandlet. Det foreligger fra 1990 og fremover enstemmige sikkerhetsrådsvedtak om tiltak som president Saddam Hussein skulle iverksette. Det har han ikke gjort.

Vi mener at de tiltak som må treffes, og som skal treffes, fortsatt må skje innenfor rammen av FN og FNs sikkerhetsråd. Jeg vil i den sammenheng også nevne at vi ser med stor tilfredshet - hvis man kan bruke et slikt ord i den alvorlige situasjonen vi nå befinner oss - på at FNs generalsekretær har fått det råd å reise til Bagdad for å prøve å få til en løsning med Saddam Hussein. Vårt håp er derfor at det skal være mulig å finne en løsning på disse problemene innenfor en diplomatisk og politisk ramme, slik vi har understreket hele tiden.

Vi har ikke gått inn i noen konkret drøftelse av hva som vil skje hvis man finner å måtte gå til en militær aksjon, men vi har ment det er viktig at den trusselen også finnes. Jeg synes det som nå skjer, kanskje viser at Saddam Hussein reagerer noe mer positivt, noe mer ettergivende, når han forstår at det finnes et internasjonalt samfunn som ikke aksepterer at han truer med masseødeleggelsesvåpen.

Erik Solheim (SV): Jeg skal få takke utenriksministeren for svaret, som jeg stort sett var enig i, men som ikke besvarer selve kjernepunktet i mitt spørsmål. Det Norge har sagt, er ikke at man vil støtte en militær aksjon som har sin basis i et nytt og uttrykkelig vedtak i Sikkerhetsrådet - det tror jeg alle i denne forsamling er enig om at vi i så fall skulle gjøre. Det Norge har sagt, er at man vil støtte en ensidig amerikansk militær aksjon som begrunnes i gamle vedtak i Sikkerhetsrådet, og som for øyeblikket tre av fem faste medlemmer av FNs sikkerhetsråd ikke er enig i at man skal gjennomføre. I hvert fall har jeg oppfattet utenriksministeren slik, og hvis det er galt, vil jeg be om å få det korrigert. Da er situasjonen at hvis Norge er beredt til å støtte en ensidig amerikansk aksjon, er vi også nødt til å vurdere risikoen ved en slik aksjon. Amerikanerne har så langt ikke lagt fram noen overbevisende argumenter for hva de skal gjøre etter at en slik aksjon er gjennomført. Vi må også kunne forlange en risikokalkyle for selve aksjonen. Da gjentar jeg mitt hovedspørsmål: Har Norge vurdert hva det vil bety dersom en bombing av Irak skulle utløse de kjemiske og bakteriologiske våpnene man er ute etter å bekjempe?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vil for det første ta avstand fra representanten Solheims tolkning, at vi fra norsk side skal ha sagt at vi støtter en ensidig amerikansk aksjon. Det vi fra Regjeringens side har understreket hele tiden, er at vi støtter en aksjon basert på FNs sikkerhetsråds resolusjoner. Men vi mener, i tråd med flere andre allierte lands juridiske tolkninger, at de resolusjonene som foreligger, allerede gir et mandat for et militært engasjement hvis det skulle være behov for dette.

Jeg er ingen god taktiker når det gjelder militære angrep, men når det gjelder faren for en spredning av bakteriologiske våpen, ser jeg at det vil kunne være et stort problem. Men problemet er der jo allerede! Det vi står overfor, er en despot som allerede har brukt disse våpnene. Dette er ikke en hypotetisk situasjon. Det man fra FNs side har ønsket, er å forhindre at våpnene blir brukt ytterligere i nye situasjoner, overfor nye land og folk. Det er det vi har støttet fra Regjeringens side.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Jan Petersen.

Jan Petersen (H): Jeg er meget tilfreds med at utenriksministeren nå gjør det klart at de nødvendige hjemler foreligger, for jeg er ikke i tvil om at den verste av alle situasjoner er at Saddam Hussein får beholde og videreutvikle sine lagre av biologiske og kjemiske våpen. Det jeg synes er det bekymringsfulle nå, er at den vestlige verden og verden for øvrig vikler seg inn i en lang debatt om hva man skal gjøre, mens den virkelige oppgaven nå er å bygge opp presset mot Saddam Hussein - et press som ikke minst amerikanerne er i ferd med å bygge opp.

Mitt spørsmål til utenriksministeren er derfor: Ser han det som en viktig lederoppgave å være med og vise fasthet og klarhet når det gjelder å bygge opp presset mot Saddam Hussein? Betyr det samtidig at Norge utvilsomt legger sin vekt og styrke bak den politikken som amerikanerne nå fører, og at Norge er villig til å stille med praktisk hjelp til det amerikanerne ønsker å gjøre?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Vi er opptatt av, som jeg sa i mitt svar til representanten Solheim, at dette skal være en FN-aksjon. Det er også amerikanerne opptatt av. De har hele tiden sagt at en mulig militær aksjon vil skje innenfor rammen av FNs sikkerhetsråds resolusjoner. Og jeg synes nettopp det vi nå har sett, at FNs sikkerhetsråd samlet gir FNs generalsekretær et råd, viser den styrken. Jeg tror det er veldig viktig at Sikkerhetsrådets medlemmer står sammen i denne saken, nettopp for at Saddam Hussein ikke skal kunne spille ut de enkelte land mot hverandre. Vi har derfor gjort det helt klart at vi vil støtte en aksjon innenfor FNs sikkerhetsråds rammer. Jeg vil ikke nå fortelle representanten Petersen på hvilken måte Regjeringen vil foreslå at denne støtten skal finne sted, for som representanten vet, skal vi først komme til Stortingets organer med dette, og jeg synes det er riktig at vi gjør det på den måten. Men vår støtte er helt klar.

Presidenten: Tilleggsspørsmål fra Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Det er når man hører Høyres leder, Jan Petersen, at man får rene ord for pengene, for han snakker om amerikanernes aksjon. Det går jo nettopp på denne resolusjonen fra FN, 687, og definisjonen av om den er gyldig i dag, seks-sju år etter at den er vedtatt - i en situasjon hvor tre av fem av de landene som kan nedlegge veto i Sikkerhetsrådet, er imot, og i en situasjon hvor landene rundt Irak, som er mest truet av kjemiske våpen, er imot.

Verdenssamfunnet er i den situasjon at uansett hva man gjør, blir det galt. Det er viktig å ha et press i forhold til Saddam Hussein som gjør at man sikrer respekt for FNs vedtak. Samtidig er katastrofen som oppstår ved et eventuelt bombeangrep meget stor. Det kan f.eks skje at man bomber lagre, slik Erik Solheim var inne på. Det kan også skje - når støtten i verdenssamfunnet for en sånn type aksjon er så liten - at Saddam Hussein kommer styrket ut av en aksjon som oppfattes som en USA-aksjon. Bekymrer ikke det utenriksministeren?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jo, jeg kan bekrefte at den situasjonen vi er oppe i nå, bekymrer meg meget sterkt. Det er et dilemma, som representanten Halvorsen her har vært inne på. Det er et alvorlig dilemma og en veldig vanskelig situasjon. Men igjen synes jeg vi skal huske at dette er ikke et hypotetisk spørsmål, dette er ikke en hypotetisk situasjon. Det man vel har sagt, er at man ønsker å forhindre at Saddam Hussein skal kunne få utskytingsmuligheter og få anledning til å bruke de våpen han har. Mannen har jo allerede brukt dem, han har brukt dem mot sin egen befolkning, han har brukt dem mot kurdiske landsbyer. Dilemmaet vårt er ikke å la være å gjøre noe og at han ikke bruker våpnene, eller å sette inn noe og så vil han bruke dem - han kan bruke dem i alle fall. Det er dilemmaet vårt, og derfor må vi prøve å uskadeliggjøre dem.

Når det gjelder disse forskjellige resolusjonene, vet jeg ikke om dette er forumet. Det vi baserer oss på, er resolusjon 678 av 1990, og ikke 687 av 1991, men iallfall foreligger det etter vår mening en hjemmel for denne aksjonen.

Presidenten: Det blir tilleggsspørsmål fra Hans J Røsjorde.

Hans J Røsjorde (Frp): I tidligere konflikter har det ofte vist seg at politisk ettergivenhet har sin pris. Militære oppgaver som er gitt fra politikerne, har av og til blitt stoppet fordi man mener å ha en bedre politisk løsning, og ofte har resultatet vært katastrofalt.

Mitt enkle spørsmål til statsråden er: Er statsråden enig i at det å vise unnvikenhet overfor diktatorer som Saddam Hussein, er farlig? Er det slik at det er viktigere å sette eksempler enn å fjære av politisk om man midt i en operasjon skulle komme i en situasjon som betyr at man vingler?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg vet ikke helt hva representanten Røsjorde her sikter til. Å ha en filosofisk debatt om unnvikenhetens problem i denne salen nå i en muntlig spørretime vet jeg ikke om er riktig. Vi står overfor en veldig alvorlig situasjon. Det har vært Regjeringens syn, og det er også Sikkerhetsrådets medlemmers syn, at her skal man gjøre hva man kan for å få til en politisk og diplomatisk løsning nettopp fordi man frykter at liv vil gå tapt ved en konflikt. Samtidig står vi - som jeg har sagt tidligere i mine svar - overfor en despot som ikke lytter til råd og veiledning, og derfor er det viktig at det internasjonale samfunnet står sammen, men innenfor rammen av Sikkerhetsrådet. Det er Sikkerhetsrådet som kan ivareta verdenssamfunnets lov og rett, og det mener vi skjer nå. Vi er i hvert fall fornøyd med det som nå har skjedd, både debatten i Sikkerhetsrådet, overlegningene der, og det faktum at generalsekretæren har fått det rådet å gjøre et siste forsøk på å komme fram til en løsning som ikke fordrer krig.

Kjell Engebretsen (A): Jeg ber om å få stille et spørsmål til utenriksministeren. Det dreier seg om Norges holdning til dødsstraff, og i dette tilfellet spesielt i Amerika. Jeg vil først få lov til å sitere hva statsråd Hilde Frafjord Johnson har sagt her i salen:

Dødsstraff er en uverdig krenkelse av menneskeverdet. Retten til liv er den mest grunnleggende av alle menneskerettigheter.

Og så sa hun i et svar til representanten Solheim:

Men jeg kan forsikre representanten Solheim om at her har vi fra Regjeringens side klare oppfatninger, og dette vil bli meddelt amerikanske myndigheter.

Hun gir altså et klart svar om at man skal ta opp dette med de amerikanske myndighetene og klargjøre hva det norske synet er. Så sier statssekretær Matlary i en avisartikkel den 3. februar:

Dødsstraffen i USA er et innenrikspolitisk anliggende. Det er vanskelig å kritisere et demokrati hvor det innenfor landets grenser er så sterk opinion for å bruke denne straffemetoden.

Kan utenriksministeren gi den egentlige versjonen?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Som menneskerettighetsministeren sa, er Norge klart imot dødsstraff, og vi har tatt opp det i flere sammenhenger. Vi har også tatt det opp overfor USA i forbindelse med at de foretok et forbehold når det gjaldt konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, hvor vi beklaget at amerikanerne ikke også kunne gå med på at dødsstraff skulle være inkludert.

Vi har sagt - som menneskerettighetsministeren sa her i Stortinget - at vi vil ta dette opp med amerikanerne, og det skal vi gjøre på en passende måte. Det som statssekretær Matlary sier, står vel ikke i noen motsetning til det statsråd Johnson her har sagt. Vi er imot dødsstraff, vi vil ta opp dette spørsmålet med USA og selvsagt med andre land. Det vi har sagt, er at vi synes nok det er forskjell når man gjennomfører dødsstraff i et land hvor man har en sikker rettergang. Dødsstraffen blir ikke mer akseptabel for det, men rettergangen blir mer akseptabel. Vi vet jo dessverre at en rekke land har dødsstraff. Det blir allikevel et noe annet forhold i USA enn i land som ikke er demokratier, og som dermed kjører et løp overfor sine fanger hvor de risikerer dødsstraff uten å ha den garantien som et forsvar er, og som en skikkelig rettergang er. Men jeg kan bekrefte at vi skal ta dette opp overfor USA.

Kjell Engebretsen (A): Det er nettopp dette: Man lager en slags divergens her mellom sikkerheten og rettssystemene på den ene side og dødsstraffen som fenomen på den annen. Det jeg har forestilt meg, og det jeg tror er holdningen blant det store flertall her i salen, er at det er dødsstraffen i seg selv man har en klar og avvisende holdning til. Så kan man diskutere de ulike land og hvordan deres rettspraksis og rettspleie er - det er nok så. Men jeg vil be utenriksministeren bekrefte at vi uavhengig av hvordan rettssystemet, rettspleien og rettssikkerheten er i de enkelte land - det kan vi diskutere - forholder oss direkte til fenomenet dødsstraff, og dødsstraff er like dramatisk i USA som i Saudi-Arabia eller andre land. Jeg vil be utenriksministeren bekrefte at min oppfatning her er riktig.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Ja, jeg kan bekrefte det som Regjeringen også har gitt uttrykk for tidligere: Vi er imot dødsstraff, og jeg er helt enig med representanten i at det er nok et meget stort flertall i denne salen også. Vi har tatt dette opp i internasjonale fora og vil fortsette å ta det opp i internasjonale fora, og vi vil ta det opp bilateralt med de land som praktiserer dødsstraff.

Presidenten: Marit Nybakk til tilleggsspørsmål.

Marit Nybakk (A): Jeg beklager, men jeg er ikke fornøyd med utenriksministerens svar. Hvis jeg oppfattet ham riktig, sa han at dette med dødsstraff er et annet forhold i stater hvor man har en skikkelig rettergang. Nå skal ikke jeg gi meg inn på å fortolke rettferdigheten eller urettferdigheten i det amerikanske rettsvesenet. Men jeg vil gjerne stille utenriksministeren overfor følgende problemstilling: Det er lett å vise avsky når en mann blir dømt til døden i Iran fordi han har kysset en kvinne. Det er også lett å ta avstand når det gjelder en ung, vakker kvinne i USA som har sittet i fengsel i mange, mange år, og som er blitt kristen og angrer sine synder. Det sitter veldig mange i amerikanske fengsler som venter på dødsstraff. Veldig mange av dem hører til samfunnets tapere - det er svarte ungdommer, det er til og med mentalt tilbakestående. Mitt spørsmål er da: Er det ikke slik at man ikke kan kvalifisere dødsstraff, er det ikke slik at dødsstraff er at staten tar liv, uansett hva slags rettergang man har hatt?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg synes det er uforståelig at representanten Nybakk ikke er fornøyd med mitt svar. Jeg har gjort det helt klart at vi ukvalifisert tar avstand fra dødsstraff. Jeg er helt enig med representanten Nybakk i at det ikke kan gå på utseendet til en person - dette har med menneskeverdet å gjøre. Derfor tar vi helt klart avstand fra dødsstraff. Det har vi gjort og vil fortsette å gjøre i internasjonale fora, og vi vil gjøre det bilateralt.

Jeg synes det er litt underlig at representanten Nybakk kan sette likhetstegn mellom en rettergang som finner sted i Iran, hvor vi vet at rettssikkerheten står langt tilbake å ønske, og en rettergang i USA. Prinsippet ligger der, prinsippet er helt klart fra den norske regjerings side. Men det finnes dessverre ingen universelt anerkjent konvensjon som forbyr dødsstraff, derfor må vi ta det opp både multilateralt og bilateralt. Vi vil også arbeide for at det skal bli en slik bindende konvensjon. Begge disse tingene kan vi gjøre.

Presidenten: Siste oppfølgingsspørsmål er fra Dag Danielsen.

Dag Danielsen (Frp): Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren om han mener at det er noen proporsjon i det å ta opp dette dødsstraffspørsmålet nå, med bakgrunn i de konfliktene vi har i minesaken, og med tanke på de omfattende menneskerettsbruddene som skjer hvert minutt i denne verden, og liksom fremheve at det store spørsmålet i den norske utenriksdebatten var å kritisere rettsstaten USA for denne dødsstraffdommen.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Norge har en løpende dialog med USA om en rekke spørsmål, nettopp fordi USA er en av våre nære allierte. Og nettopp fordi USA er en av våre nære allierte ville det være merkelig om vi ikke tok opp et så vanskelig spørsmål som dødsstraff i de samtalene og de drøftelsene vi har med USA. Det finner jeg helt naturlig, jeg ser ingen som helst slags konflikt mellom det at vi drøfter og tar opp vårt prinsipielle syn på dødsstraff, og at vi har andre drøftelser som gjelder lagring av antipersonellminer i Norge. Dette er to atskilte saker som går inn i rekken av saker. USA er allerede kjent med vårt prinsipielle syn når det gjelder dødsstraff, og det vil være naturlig at Norge tar opp dette i samtaler med USA.

Børge Brende (H): I et brev til finanskomiteen 29. januar 1998 skriver finansministeren at departementet har til hensikt å foreta en gradvis tilnærming i beskatningen av pensjonister og lønnstakere med midlere og høyere inntekter. Dette er nye signaler fra finansministeren og ikke minst fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som stod sammen med Høyre i forbindelse med velferdsmeldingen, hvor vi fastslo at særfradraget ikke skulle endres. Det er faktisk en begrunnelse for at pensjonister skal ha et særfradrag - bl.a forsvinner en del av inntekten når man blir pensjonist, men man har likevel de samme utgiftene til bolig og kommunale avgifter. Mitt spørsmål til finansministeren er derfor: Er det slik at Bondevik-regjeringen har til hensikt å endre sin politikk på dette området? Hvis så er tilfellet, hvilke skatteskjerpelser kan norske pensjonister vente seg fra Senterpartiets og Gudmund Restads side til høsten?

Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at det i det brevet som representanten Brende henviser til, og siterte fra, er en slik formulering. Den er hentet fra velferdsmeldingen som ble lagt fram av Jagland-regjeringen, og er ikke noe som denne regjering hefter for. Situasjonen i fjor høst var den at Jagland-regjeringen hadde forslått en rekke skatteskjerpelser. Bondevik-regjeringen tilbakedrev de fleste, men fant ikke plass til å reversere alle. Den skatteskjerpelsen som det her siktes til, var det innenfor et forsvarlig økonomisk opplegg ikke mulig å tilbakeføre. Det gjelder altså særfradraget for alder, som ble redusert fra 17.640 til 12.000 kr for alderspensjonister. Det er ingenting i Regjeringens politikk som skulle indikere at man nå har planer om ytterligere å skjerpe beskatningen for pensjonister utover det som skjedde i høst, hvis man ser isolert på nevnte reduksjon i særfradraget. Jeg vil også minne om at det i forbindelse med tilleggsproposisjonen fra Bondevik-regjeringen skjedde en god del andre ting for pensjonistene som gikk i motsatt retning, slik at pensjonistene totalt sett kom betydelig bedre ut med denne regjeringens opplegg enn det som hadde vært situasjonen før, og selvfølgelig også betydelig bedre enn det som lå i Jagland-regjeringens opplegg.

Børge Brende (H): Jeg er glad for at finansministeren nå sier at det som står i brevet, bare er et sitat fra velferdsmeldingen og ikke Regjeringens syn. Er finansministeren slik å oppfatte at han, selv om han mener at det nå har kokt over i norsk økonomi, kan garantere norske pensjonister at Regjeringen ikke vil senke særfradraget fra høsten? I så fall vil han få sterk støtte fra Høyre, og vi kan da fortsette et konstruktivt budsjettsamarbeid, for det å øke beskatningen av norske pensjonister ved å fjerne restene av særfradraget, er ingen konstruktiv vei. Kan finansministeren her og nå garantere dette?

Statsråd Gudmund Restad: Et langt liv i politikken har lært meg at man ikke skal garantere noe som helst, idet det kan skje litt av hvert i fremtiden. Men, som jeg sa, det ligger ingenting i Regjeringens opplegg så langt om at man skal skjerpe skatten for pensjonister ytterligere. Men ut fra bitre erfaringer fra saker her i Stortinget for relativt kort tid siden, skjønner jeg at når man ikke garanterer at skatten ikke vil bli skjerpet, vil det i neste omgang bli utlagt som at man må forvente at det blir en skjerping av pensjonistbeskatningen. Men det må ikke tolkes slik, selv om man ikke kan avgi garantier.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Øystein Djupedal.

Øystein Djupedal (SV): La meg først si at det er underlig at det var Høyre som stilte spørsmål om særfradraget, for det var jo Høyre og Fremskrittspartiet som sammen med den sittende regjeringen sikret flertall for at pensjonistene må betale mer skatt. Men at Høyre kanskje har angret seg i etterkant, er en annen skål.

Men la meg få lov å utfordre Gudmund Restad på følgende: Vi vet at pensjonister er en svært sammensatt gruppe. Svært mange pensjonister har ikke spesielt høy levestandard, men en del pensjonister har høy levestandard gjennom at de har store inntekter både fra formue og kapital. Det har jo også fra den sittende regjerings side vært en målsetting at man skal utligne forskjellen mellom kapitalinntekt og vanlig arbeidsinntekt. Da er mitt spørsmål til statsråden: På bakgrunn av den forskjellsutvikling som faktisk foregår i samfunnet ved at enkelte har store skattefrie kapitalinntekter, hvilke tiltak ser han for seg for dem som er pensjonister, men også for vanlige folk, for å sørge for at man får mindre forskjeller i forhold til skattelovgivningen? (Presidenten klubber.)

Presidenten: Dette er et nytt hovedspørsmål, så langt presidenten kan vurdere det. Presidenten vil innskjerpe at når man ber om ordet til tilleggsspørsmål, skal det dreie seg om det temaet som er tatt opp i hovedspørsmålet.

Statsråd Gudmund Restad: Ja, jeg må nok si meg enig i det. Djupedal smuglet riktignok inn ordet « pensjonist » og påviste at det er forskjeller blant pensjonister, men det var nok en måte å få stilt et annet hovedspørsmål på, nemlig om forskjellene generelt i samfunnet.

Her vil jeg bare henvise til det som er sagt i Voksenåsen-erklæringen, at denne regjeringen vil sørge for at det blir en tilnærming mellom beskatningen av kapitalinntekter og lønnsinntekter. Jeg kan ikke her og nå annonsere hvordan dette vil skje, men det vil skje ting allerede i løpet av inneværende år.

Presidenten: Siv Jensen, til oppfølgingsspørsmål.

Siv Jensen (Frp): Jeg konstaterte at statsråden uten å ville garantere det, i hvert fall signaliserte at Regjeringen nå ikke vil bidra til ytterligere skatteskjerpelser for pensjonister. Betyr det at man kan tolke Regjeringen dit hen at den vil bidra til å reversere den reduksjonen i særfradraget som vi dessverre var tvunget til å vedta under årets budsjettbehandling? Hvis det skulle være tilfellet, vil statsråden for å kompensere for utgiftssiden, trekke det inn igjen ved ytterligere å skjerpe formuesskatten for pensjonister som gjennom et langt liv har opptjent seg sparepenger, eller vil han finne andre måter å inndra dette på?

Statsråd Gudmund Restad: Skatteopplegget til høsten kan jeg ennå ikke gå inn på. Det vurderes mange forskjellige løsninger, men jeg finner det ikke hensiktsmessig fra Stortingets talerstol å si noe om hva det vil bli. Vi må få bruke litt mer tid på å finne ut hva som er et hensiktsmessig skatteopplegg til høsten.

Hill-Marta Solberg (A): Mitt spørsmål går til finansministeren.

For 1998 har sentrumsregjeringen en budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Det ble nødvendig for å presse gjennom kontantstøtten. Under budsjettbehandlingen før jul sa statsministeren at Regjeringen naturligvis skulle konsultere sine avtaleparter før det ble aktuelt med noen budsjettiltak. Restad hevder ofte at hvis det ikke blir et moderat lønnsoppgjør denne våren, koker økonomien over. Budsjettkamerat Hagen mener det stikk motsatte, han mener at Restads oppfatning er helt misforstått. Mitt spørsmål blir da: Bekymrer det finansminister Restad at de partier som står bak årets budsjett, er så grunnleggende uenig om tilstanden i norsk økonomi? Kan det kanskje være nødvendig med noen konsultasjoner?

Statsråd Gudmund Restad: De konsultasjoner statsministeren lovte, gjaldt nok ikke en hvilken som helst endring i budsjettet, det gjaldt eventuelle skatte- og avgiftsøkninger, så vi får holde oss til det som statsministeren faktisk sa.

Jeg har merket meg at Carl I Hagen har vært ute og sagt at det er ingen fare med opphetingen i økonomien. Der må jeg si meg helt uenig med Hagen, og jeg tror heller ikke han har særlig støtte i fagøkonomimiljøene for at det i den situasjonen vi nå har, bare er å forlange lønnsøkninger nær sagt ubegrenset. Så her må vi konstatere at det er en forskjell i vurderingen mellom meg og Hagen. Men så er det også slik at Hagen har en veldig enkel løsning om etterspørselen skulle bli for stor, for han og hans parti går som kjent inn for å endre pengepolitikken over til et inflasjonsmål, og da er det « ikke så farlig » om det blir litt økt kjøpekraft, for det vil sentralbanken sørge for å trekke inn igjen i form av økt rente.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg takker for svaret, der finansministeren for så vidt bekreftet at en av dem som holder på rattet sammen med Regjeringen i økonomisk politikk, har fundamentalt andre oppfatninger om viktige spørsmål. Men Regjeringen har også sammen med Høyre og Fremskrittspartiet forpliktet seg til ikke å komme med skatte- og avgiftsøkninger for å dempe presset i 1998. Da er mitt spørsmål: Hvilke andre muligheter har finansministeren til å påvirke situasjonen når han er bastet og bundet når det gjelder skatter og avgifter?

Statsråd Gudmund Restad: En av hovedårsakene til at temperaturen i økonomien nå er bekymringsfullt høy, er de nye signalene vi fikk etter at budsjettet var vedtatt i høst, nemlig de store overskridelsene på sokkelinvesteringene på 13-14 milliarder kr. Regjeringen er nødt til å få vurdert om det er mulig å få redusert noe av overskridelsene. Så får vi se om det er tilstrekkelig eller om det blir nødvendig med ytterligere tiltak. I den grad det måtte bli nødvendig med ytterligere tiltak, er det en annen sektor hvor det er et særlig sterkt press, og det er i bygg- og anleggsbransjen. Så jeg vil ikke utelukke at det kan bli nødvendig å kikke på de offentlige investeringene en gang utpå vårparten. Jeg har ikke herved annonsert at det vil skje, men jeg vil ikke utelukke at det kan skje.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Børge Brende.

Børge Brende (H): Først vil jeg si til finansministeren at han har en stående invitasjon, i alle fall fra Høyre, til å komme til Stortinget med nødvendige innstramninger slik at norsk økonomi ikke koker over. Som en annen representant tidligere var inne på, har finansministeren til stadighet understreket at norsk økonomi er over kokepunktet. Hvis tilstanden er slik, bør man ikke da skru ned platen eller ta av kjelen? Hvilke tiltak har finansministeren tenkt å komme med hvis det er slik at norsk økonomi er over kokepunktet?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg har registrert at enkelte aviser har gjengitt meg som om jeg skulle sagt at økonomien er over kokepunktet, men det har jeg aldri sagt. Jeg har sagt at det er meget høy temperatur i økonomien, og det står jeg ved. Når det gjelder hvilke tiltak som kan bli nødvendige, svarte jeg på det i forrige runde.

Jeg har merket meg at Høyre mener de har en ufarlig kuttliste liggende klar. Jeg har studert Høyres kuttliste, og hvis den skulle iverksettes, ville det sannelig bli merkbart i samfunnet blant dem som har behov for offentlige bevilgninger, f.eks innen helse, omsorg, undervisning osv. Det er det ene området etter det andre hvor det ikke tåles kutt.

Presidenten: Ytterligere et oppfølgingsspørmål, fra Carl I Hagen.

Carl I Hagen (Frp): Jeg vil gjerne følge opp og stille følgende spørsmål til finansministeren:

Når det var riktig å vise moderasjon i en situasjon i norsk økonomi med 170.000-180.000 arbeidsledige, skyhøy inflasjon, meget høyt rentenivå og underskudd i statsbudsjettet, hvorfor er det da også riktig å vise moderasjon når det er et skyhøyt overskudd i statsbudsjettet, meget lavt rentenivå og meget lav prisstigning og mangel på arbeidskraft de fleste steder i landet - bare arbeidsledighet i noen få områder? Hvordan kan moderasjonslinjen være den rette medisin i begge ytterligheter av en økonomisk situasjon? Og i tilfelle: Når mener finansministeren at det kunne være rom for et godt lønnsoppgjør?

Statsråd Gudmund Restad: Moderasjonslinjen har vært fulgt etter at oppgangskonjunkturen startet i 1993. Det har vist seg å være en fornuftig linje. « Den kollektive fornuft » er begrepet man bruker i LO-ledelsen om moderasjonslinjen. Og den har vist seg å virke etter hensikten. Man har fått ned arbeidsledigheten, man har økt sysselsettingen, man har oppnådd å holde både et lavt rentenivå og en lav prisstigning - og ikke minst - man har sørget for at det har blitt en reallønnsforbedring for lønnstakere som man aldri tidligere i historien har sett. Nå har vi i fire år på rad hatt en reallønnsvekst på gjennomsnittlig 1,7 % - altså 6,8 % reallønnsvekst i løpet av fire år. Det finner man ikke maken til tidligere i historien. Når erfaringene er så gode, hvorfor skulle man nå, når temperaturen i økonomien er så høy, forlate moderasjonslinjen og risikere å påføre norsk økonomi skade?

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Kristin Halvorsen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg kjenner Gudmund Restad godt og vet når han er skikkelig bekymret, og jeg ser at furene er dype for tiden. Men jeg må si at jeg syns nok han har tent en liten primus selv i denne debatten om lønnsoppgjøret, for han har sagt at han syns at de som jobber i Helse-Norge og som jobber innenfor utdanning, trenger et betydelig lønnsløft. Det er vi i SV helt enig i.

Jeg var på en ungdomsskole i Bergen for noen få uker siden. Det første elevene spurte meg om, var hvorfor læreren deres ikke kunne tjene litt mer. De syntes det var en nedvurdering av dem som er framtiden og som skulle ha kunnskap, at ingen elever på hele deres skole kunne tenke seg å bli lærer i ungdomsskolen, de syntes det var en nedvurdering av dem at læreryrket er i ferd med å bli et lavstatusyrke. Det er behov for en betydelig omfordeling. Man får ikke til et løft for disse gruppene hvis ikke rammen blir på over 3,5 %

Hva vil finansministeren foreslå for å realisere sine visjoner om at enkelte lønnstakergrupper trenger et løft?

Statsråd Gudmund Restad: Det er riktig at jeg har gitt uttrykk for at enkelte yrkesgrupper, f.eks helsepersonell og lærere, både i forhold til den utdannelse de har og ikke minst i forhold til den viktige jobben de gjør i samfunnet, kunne ha fortjent noe mer lønn. Men jeg har også sagt at det må skje ved de ordinære forhandlingene. Det er ikke rimelig at man politisk bare fastsetter et lønnsnivå. Jeg mener det er fullt mulig innenfor en moderat totalramme å foreta en omfordeling. De med høyere lønninger, som også nå stiller høye krav, må kunne klare seg med noe mindre etter fire år med sterk reallønnsvekst, for å kunne gi plass til noe mer enn gjennomsnittet til dem som er blitt hengende etter og som betales for dårlig i dag.

Lodve Solholm (Frp): Eg viser til eit oppslag i Harstad Tidende frå fredag den 13. februar og vil stille eit spørsmål til sosialministeren.

Oppslaget viser at ein i Harstad kommune har innført ei ordning der flyktningar får dobbelt så mykje i sosialstønad som det nordmenn får. Eg kan nemne eit par eksempel: Til kjøp av kjøleskap får flyktningar 2.500 kr, nordmenn får 700 kr. Til kjøp av komfyr får flyktningane 3.100 kr, nordmenn får 1.000 kr. Reglane opnar for at ein kan ha ulik praksis mellom kommunane, og det synest eg er rimeleg. Men at det skal opnast for forskjell mellom menneske, synest eg er urimeleg. Synest statsråden dette er rimeleg? Tenkjer statsråden å gjere noko slik at vi får lik behandling av flyktningar og nordmenn når det gjeld sosialstønad?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg kjenner ikkje det aktuelle avisoppslaget. Men la meg seia når det gjeld tildeling av sosialhjelp og det regelverket vi har i dag, at det i loven er ei opning for departementet til å fastsetja retningslinjer som den enkelte kommunen kan ha i botn for si tildeling. Den heimelen er ikkje utnytta, og vi arbeider i desse dagane med slike retningslinjer for å sikra at det blir felles kriterium, at kommunane har eit felles grunnlag for tildeling. Det vil gi ein grunntryggleik for den enkelte kommunen, og det vil gi ein grunntryggleik for den enkelte som ber om sosialhjelp. Men det er slik at loven i utgangspunktet gir rom for skjønn. Det meiner eg at lov om sosiale tenester framleis skal gjera, og eg går ut frå at det er dette skjønnet Harstad kommune har nytta seg av.

Lodve Solholm (Frp): Eg takkar statsråden for svaret.

Det er greitt dette med skjønn når det gjeld dei forskjellige kommunar, for vi veit at bukostnadene kan vere forskjellige frå kommune til kommune, men at ein opnar for ei forskjellsbehandling av menneske som bur i ein kommune, synest eg er uakseptabelt.

Grunngjevinga for denne differensieringa står også å lese i dette oppslaget - det er her referert direkte frå eit notat frå sosialsjefen - og den er at flyktningane skal få lov å kjøpe nytt, mens nordmenn må klare seg med brukt. Då er det her ei forskjellsbehandling som eg synest ikkje er menneskeverdig.

Ser ikkje statsråden kva haldningar ein kan skape i samfunnet når dette blir eit av kriteria for tildeling av sosialstøtte, der ein får ei forskjellsbehandling av menneske som står likt og er i ein vanskeleg situasjon og treng hjelp frå det offentlege?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Det har tidlegare vore framsett mange liknande påstandar, og ved nærmare gjennomgang har det vist seg at dei i svært mange tilfelle har vore framsette på sviktande grunnlag, og at det i den grad det ved sosialkontora har vore noko som kunne likna på forskjellsbehandling, har vore ei spesiell grunngjeving for det. Dersom det er slik at nokon her berre på grunn av sin nasjonalitet har fått spesielle særrettar, finn eg det uheldig. Det vi har fått melding om, er det motsette, at ein flyktning som er gitt opphald med bakgrunn i asyl, har kome inn under folketrygda når han har passert den aktuelle aldersgrensa, mens flyktningar elles òg har måtta satsa på sosialhjelp på langsiktig basis.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Øystein Hedstrøm.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er riktig som sosialministeren sier, at regelverket er likt, men praktiseringen er meget forskjellig. Jeg er glad for at sosialsjefen i Harstad går ut og forteller det norske folk sannheten, og det vil jeg gi ham honnør for. Jeg har mistanke om at det ikke er særlig mange sosialsjefer i Norge som har vært villig til å gjøre det.

Dette er ikke noe enkeltstående eksempel. Jeg kan ta et eksempel fra Oslo. 35 % av alle innvandrere bor innenfor Oslo kommunes grenser. Finans- og planavdelingen gjorde en undersøkelse for noen år siden som viste at en fjernkulturell innvandrer, en ikke-vestlig innvandrer, hadde 1.700 kr mer i gjennomsnitt utbetalt i sosialhjelp i forhold til en nordmann og fikk et langt høyere beløp enn en norsk minstepensjonist, så her er det forskjellsbehandling. Og mange nordmenn spør seg: Hvorfor skal utlendinger som får sosialhjelp og etableringsstøtte, kunne kjøpe nye kjøleskap og vaskemaskiner når nordmenn ikke har råd til det? (Presidenten klubber.)

Mener ikke statsråden (presidenten klubber) at dette nører opp under fremmedfiendtlige holdninger i det norske folk?

Presidenten: Her skal man følge taletiden. Når presidenten sier at taletiden er omme, er den omme.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg kan ikkje utan vidare gå god for dei samanlikningane som representanten Hedstrøm her legg fram. Det er ingen tvil om at det bak eit gjennomsnittstal skjuler seg mange vurderingar, og det er heller ingen tvil om at det i delar av innvandrarmiljøet i Oslo har vore behov for heilt spesielle tiltak. Det er ingen tvil om at det er mange som kjem til dette landet, som ikkje har det nettverket og den stabiliteten rundt seg som svært mange andre har. Eg veit frå tidlegare at representanten Hedstrøm har lagt fram tal som i etterkant har vist seg ikkje å halda heilt mål.

Presidenten: Oddbjørg Ausdal Starrfelt til tilleggsspørsmål.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg håpar at det ikkje er eit nytt spørsmål å spørja statsråden litt nærmare om kva desse sentrale retningslinjene og normene skal innehalda, og om på kva område ein ser føre seg at ein skal gje sterkare føringar til kommunane. Eller er det meir enn det: Skal kommunane no få forskrifter og klare retningslinjer for korleis dei skal rekna ut sosialhjelp? Korleis skal det i tilfelle kombinerast med eit skjønn?

Så har eg lyst til å koma litt nærmare inn på dette med skjønn, for det kan gjelda både i forhold til kostnadsnivået - det varierer frå kommune til kommune - og i forhold til enkeltpersonar. Det som kanskje er litt spesielt i den saka som her er teken opp, er at det gjeld forholdet mellom grupper, ikkje einskildpersonar. Ser statsråden at det faktisk kan vera forskjellar i skjønnet på dette området òg - at f.eks folk som kjem reisande til landet, i beste fall har med seg ein koffert med litt klede og må begynna med heilt blanke kort, medan folk som er frå Noreg, har litt utstyr i utgangspunktet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Bakgrunnen for at departementet no ser nærmare på retningslinjene, er at det er tydeleggjort at i dag vert ulike kriterium lagde til grunn frå kommune til kommune når det gjeld tildeling av sosialhjelp. Eg skal nemna eitt område: Mens somme kommunar reknar barnetrygda inn som ein del av inntektsgrunnlaget, gjer andre kommunar det ikkje. Eg ynskjer å sikra at barnetrygda skal komma det enkelte barnet til gode òg i dei familiane som er svakast stilte.

Så vil eg gjerne streka under det som representanten Starrfelt her seier, at folk som kjem til vårt land i ein flyktningsituasjon, naturleg nok må stilla heilt på bar bakke, og det kan nettopp vera eit slikt skjønn Harstad kommune har lagt til grunn.

Rita Tveiten (A): Eg vil stilla eit spørsmål til utanriksministeren.

Rett før jul vart fleire lakseeksportørar ilagde straffetoll av EU. Etter ei tid kom det fram at skuldingane dei var utsette for, ikkje var rette. Og trass i at EU-kommisjonen har varsla at straffetollen var ugrunna for to av selskapa, står denne straffetollen framleis ved lag.

Kan utanriksministeren godta at norske næringsdrivande som held seg til den inngådde avtalen, vert ramma på denne måten? Og kva initiativ vil utanriksministeren ta for at den urettkomne straffetollen frå EU-kommisjonen vert fjerna?

Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå har vel representanten Tveiten tidligere fått et svar fra fiskeriministeren, men jeg kan godt gå gjennom saken på nytt.

Som en følge av lakseavtalen mellom Norge og EU har den enkelte eksportør inngått en egen avtale med EU, med forpliktelser om priser og rapportering og rett til konsultasjoner. 29 bedrifter fikk da en midlertidig straffetoll. For to av bedriftene dreide det seg, som representanten Tveiten sier, om rapporteringsfeil og ikke om salg under minsteprisen, og urettmessig ilagt straffetoll vil bli refundert for de aktuelle bedriftene.

Jeg vil gjerne understreke at norske myndigheter har arbeidet aktivt for at adgangen til å eksportere uten straffetoll skal gjenopprettes så snart som mulig. Av dagens aviser fremgår det at selv om en av eksportørene kritiserer myndighetene, roser han samtidig fiskeriråden ved Norges EU-delegasjon. Meg bekjent er fiskeriråder ved både Norges delegasjoner og ambassader i aller høyeste grad norske myndigheters representanter. Det betyr at norske myndigheter har arbeidet meget aktivt for at den uretten som har skjedd, skal gjøres godt igjen, og det er min forståelse at saken nå er i ferd med å finne sin løsning.

Rita Tveiten (A): Eg takkar for svaret. Eg vil òg slutta meg til at fiskeriråden etter alt å dømma har gjort alt som har stått i hans makt. Likevel vil eg stilla spørsmål om utanriksministeren vil gje vår EU-ambassadør den ryggdekkinga han treng for å kunna lyfta denne saka opp på det nivået som det ser ut til må til for at EU skal ta den inngådde avtalen på alvor, slik at våre næringsinteresser kan verta tekne vare på.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Jeg gir alltid mine ambassadører ryggdekning. Det ser imidlertid ut til at det går mot en snarlig løsning på denne saken, som jeg sa. Norske myndigheter fikk i går bekreftet at kommisjonen arbeider iherdig med å forsere gjeninnføringen av de to bedriftene på listen over bedrifter som kan eksportere laks til EU uten straffetoll. Og denne utviklingen er i stor grad et resultat av kontinuerlig press fra norske myndigheters side.

Jan Petersen (H): Mitt spørsmål går til finansministeren.

Det er jo nå et arbeid i gang for å komme til bunns i hva som skjedde under bankkrisen, en krise hvor mange mennesker tapte mye penger. Så har det forbausende skjedd at Finansdepartementet har avslått en anmodning fra granskingskommisjonen om innsyn i en angitt korrespondanse mellom Finansdepartementet og regjeringsadvokaten. Og dette er jo meget forbausende, ikke minst på bakgrunn av det vedtaket Stortinget har fattet, som forutsetter at det er meget begrenset hva som skal holdes unna. Og det var et vedtak - hvis jeg ikke husker feil - som også Senterpartiet var med på.

Mitt spørsmål til finansministeren er derfor: Hva er statsrådens begrunnelse for å unndra granskingskommisjonen innsyn i de dokumentene det her dreier seg om?

Statsråd Gudmund Restad: For det første kan jeg bekrefte at Senterpartiet var en del av det flertallet i Stortinget som sørget for at Smith-utvalget ble nedsatt for å granske bankkrisen, i håp om at man en gang for alle skulle være sikre på å komme helt til bunns i hva som skjedde. Derfor har det vært min holdning også etter at jeg kom til Finansdepartementet at vi skal vise så stor åpenhet som overhodet mulig, og det skjer. Det kommer stadig brev fra Smith-utvalget der man ber om å få tilsendt materiell, og det blir etterkommet. En av avdelingene i mitt departement bruker mye av sin kapasitet til å plukke fram det som utvalget bør få tilsendt, og jeg har gitt beskjed om at i den grad man måtte være i tvil om materiellet skal sendes eller ikke, så skal det sendes. Det har vært utgangspunktet.

Jeg er også glad for - for å nevne det - at Stortinget sørget for at man fikk fritatt embetsverket for taushetsplikten og overført denne til utvalget slik at det ikke er et problem man må takle kontinuerlig. Den saken synes jeg ble løst på en god måte her i Stortinget.

Da utvalget ble nedsatt, sa Stortinget selv: I utgangspunktet mest mulig åpenhet, men noe skal holdes tilbake. Og det som skulle holdes tilbake - og det som uttrykkelig ble nevnt - var regjeringsnotater og notater som førte opp til regjeringsnotatene. Det har vi selvfølgelig måttet forholde oss til.

Så til det som det nå spørres om: korrespondansen mellom regjeringsadvokaten og departementet. Her er det min og også min forgjengers vurdering at det ville bli en helt håpløs arbeidssituasjon hvis en kunne risikere at den nære kontakten mellom regjeringsadvokaten og Regjeringens medlemmer skulle bli brettet ut for offentligheten noen gang. Da ville arbeidsmåten måtte legges totalt om. Så det er av rent prinsipielle grunner jeg har funnet at det ikke er rimelig å utlevere den aktuelle korrespondansen.

Men vi har fått tilsendt et brev som var sendt fra granskingsutvalget til Stortingets presidentskap, og derfor vurderer vi nå saken på nytt, men vi har sterke prinsipielle begrunnelser for å unndra dette materialet fra utvalget.

Jan Petersen (H): Realiteten er jo at dette er korrespondanse som granskingskommisjonen har bedt om, som de derfor mener er nødvendig for å komme til bunns i saken, og som Finansdepartementet har sagt nei til at de skal få. Dette er ikke noe departementet ikke har anledning til å gi ut til kommisjonen, som jo ikke offentliggjør dette, men bruker det i sitt arbeid. Derfor er dette spørsmål om Regjeringen og departementets vilje til å vise denne åpenheten.

Mener da virkelig statsråden for alvor at hensynet som taler til fordel for fortrolighet om denne korrespondansen, veier tyngre enn hensynet til at vi nå kommer til bunns i denne saken, slik som Stortinget har forutsatt at vi skal gjøre?

Statsråd Gudmund Restad: Det er svært viktig at utvalget kommer til bunns i saken, så det skal det ikke være noen tvil om. Jeg har selvfølgelig personlig ingenting å skjule - jeg var ikke i en slik posisjon den gangen bankkrisen oppstod, at jeg personlig risikerer noe som helst. Dessuten har jeg fått opplyst av embetsverket at det ikke finnes noe i den aktuelle korrespondansen som vil kaste nytt lys over saken i forhold til det store materialet som utvalget allerede har og vil få.

Men når jeg av prinsipielle grunner har vært enig med min forgjenger i at dette ikke bør tilstilles utvalget, er det fordi det ville måtte medføre en annen måte å samarbeide med regjeringsadvokaten på. Regjeringsadvokaten skal påpeke de verst tenkelige situasjoner og alle mulige svakheter i en sak overfor statsråden, slik at beslutningsgrunnlaget i enhver sak er best mulig. Hvis man skulle risikere at et fremtidig granskingsutvalg skulle kunne kreve å få tilgang på de opplysninger regjeringsadvokaten har gitt, ville kommunikasjonen mellom regjeringsadvokat og regjering måtte bli en annen og det ville være uheldig for et godt beslutningsgrunnlag.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål fra Svein Ludvigsen.

Svein Ludvigsen (H): I Høyre har vi vært og er fortsatt betenkt over den negative måten finansministeren behandler henvendelsen fra granskingskommisjonen på, som mener at det både er nødvendig å ha innsyn i og se de relevante dokumentene. Det betyr ikke at dette vil innebære den offentlighetsrisiko som finansministeren trekker opp. Det er den negative holdningen som statsråden legger til grunn, og at han har prinsipielle begrunnelser for å holde dette unna, som faktisk nå er i ferd med å skape det inntrykk at man ikke får det innsynet som et bredt flertall i Stortinget la til grunn for å opprette granskingskommisjonen.

Jeg må si at jeg er betenkt over at statsråden ikke ser at han nå er med på å bidra til å forsterke det inntrykk at det ligger noe i dokumentene som holdes unna. Da nytter det ikke at statsråden nå står og sier at ingenting holdes skjult, og desto større grunn er det da til at granskingskommisjonen får innsyn. Ser ikke statsråden at han er i ferd med å forsterke inntrykket av at noe blir hemmeligholdt?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg har med hensikt ikke selv sett de aktuelle dokumentene, slik at jeg skal klare å vurdere saken på et helt prinsipielt grunnlag. Men som jeg sa: Mitt embetsverk sier at det ikke vil komme fram noe nytt der. Men hvis det mot formodning skulle være et eller annet av interesse og som kaster nytt lys over saken, så skjønner jeg heller ikke hvordan granskingsutvalget i så fall skulle kunne bruke det, for da blir det jo offentlig. Jeg synes nok også her at det er litt svikt i logikken fra Høyres side, for jeg har merket meg at Høyre er en pådriver i denne saken. Men som jeg sa, så har vi fått oversendt brev fra granskingsutvalget til Presidentskapet og har derfor saken til ny vurdering, uten at jeg her og nå vil annonsere om det blir et endret standpunkt i forhold til det som foreløpig er tatt.

Siv Jensen (Frp): Jeg har et spørsmål til finansministeren.

Solidaritetsalternativet bidrar nå stort sett bare til å sørge for at de som tjener minst, skal fortsette med det. Tidligere i dag har finansministeren nevnt « den kollektive fornuft », det uttrykket som LO-ledelsen brukte på moderasjonslinjen, den samme LO-ledelsen som åpenbart tjener mangfoldig ganger mer enn de medlemmer den er satt til å betjene. Vi har sett statsråden gjennom avisen gi uttrykk for at hvis ikke lønnsoppgjøret blir relativt fornuftig, altså at lønnsøkningen stort sett skal følge estimatene for prisøkningen, så truer statsråden med å inndra denne kjøpekraften.

Jeg vil gjerne ha et svar på om statsråden innestår for at han nå har tenkt å inndra den mulige kjøpekraftsforbedringen som svakere grupper kan klare å kare til seg ved lønnsoppgjøret, eller om han unner dem en slik økning.

Statsråd Gudmund Restad: La meg si meg enig i at det er en skjev utvikling når de som har høye lønninger fra før, får mer enn det som har vært gjennomsnittet i det siste. Jeg har pekt på at det er uheldig at økningen av lederlønningene delvis er langt fra moderate, selv om tallene vi så i avisen for en tid siden er blitt korrigert senere. Det var snakk om at man hadde konstatert omkring 28 % lønnsøkning blant toppledere, men det viste seg senere ikke å medføre riktighet. Men de nye undersøkelsene viste også at lederlønningene har steget noe mer enn lønnen for folk flest, og det har betydning for muligheten til å opprettholde moderasjonsviljen i de store lønnstakergrupper.

Jeg vil fastholde at moderasjonslinjen har vist seg å være så vellykket at man bør videreføre den. For det har, som jeg nevnte i et tidligere svar, medført en reallønnsvekst på 6,8 % i løpet av fire år. Selv det som ligger i opplegget for 1998-oppgjøret, altså 3,5 % gjennomsnittlig lønnsvekst med en forutsatt prisvekst på 2,5 %, vil også i år gi en reallønnsvekst på 1 %.

Jeg vil også gjenta det jeg sa tidligere, at jeg synes det er fornuftig hvis man ved oppgjøret kunne komme fram til at de som har fått mest før, nå holder litt tilbake, slik at de som har minst, kan få komme noe etter.

Det er riktig at jeg er blitt oppfattet som å true med å trekke inn kjøpekraft hvis lønnsoppgjøret ikke blir tilstrekkelig moderat. Jeg har ikke ment å true, men å si fra om at temperaturen i norsk økonomi er høy, og at enhver ansvarlig regjering må følge utviklingen i økonomien nøye og kan ikke fraskrive seg muligheten til å foreta seg ting. Men innstramning betyr ikke nødvendigvis inndragning av kjøpekraft - innstramning kan også bety reduksjon på utgiftssiden, slik som jeg var inne på i et tidligere svar.

Siv Jensen (Frp): Jeg takker for svaret. Jeg konstaterer at statsråden vil vurdere å kikke på de offentlige investeringene, hvilket jeg syns er et skritt i riktig retning. Men vi har en situasjon hvor det særlig er mangel på kvalifiserte sykepleiere og lærere, som i all hovedsak er offentlig ansatte. I ethvert annet yrke og i enhver annen bransje med et slikt etterspørselspress vil man oppleve utslag i form av lønnsøkning. Hvis statsråden fortsatt finner det urimelig at lavtlønte grupper protesterer i forbindelse med lønnsoppgjøret, vil han da tilrettelegge for økt konkurranse og flere arbeidsgivere for disse gruppene, slik at de gjennom den muligheten kan få økt lønn, eller har statsråden en helt annen medisin? Og hvis han har det, når vil han ta denne i bruk som arbeidsgiver for de statsansatte?

Statsråd Gudmund Restad: Hvis det i spørsmålet ligger at man skal privatisere helsevesenet osv, har ikke finansministeren tenkt å bidra til det i unødig grad.

Når det gjelder spørsmålet om hva man skal bidra med fra det offentlige, syns jeg ikke det er riktig at finansministeren sier noe om det nå. Nå skal man ha forhandlinger, og det vil være nokså dumt hvis den ene parten skulle legge sine kort på bordet før forhandlingene starter. Så får vi håpe på at resultatet for de grupper som Siv Jensen er opptatt av - prisverdig nok - kommer bra ut av lønnsoppgjøret.