Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

Kvinnekampen og frontkjempere som Aase Lionæs sørget for å gi kvinnene rettigheter som nå er selvsagt. Vi har kommet langt, men vi har et stykke igjen før vi har full likestilling mellom kjønnene. I avisene har det den siste tiden kommet fram utsagn som at kvinners primære oppgave er å føde barn, menn er grådige, voldelige, bråkete og kriminelle, og kontakten mellom barn og voksne har altfor mange ganger tapt i kampen for kvinnefrigjøring og likestilling. Mener statsråden at dette er bidrag som for framtiden vil sikre full likestilling mellom kjønnene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, det har kome diverse utsegner den siste tida, det kan eg jo stadfesta. Når det gjeld utsegner som at kvinna si primære oppgåve er å føda born, har den som vart intervjua den gongen, gått ut og prøvd å retta opp kva ho sa. Det er heilt klart at nokre kvinner får born, og andre kvinner får ikkje born. Men det er no kvinnene som får born. Det kan vi slå fast, reknar eg med.

I det intervjuet som eg gav til Aftenposten i førre veke, var eg veldig klar på å understreka at vi er nøydde til å ta signala frå borna på alvor òg i likestillingskampen, for elles misser vi endå meir undervegs. Dersom vi ikkje tek signala frå born på alvor i denne kampen, blir det som vi vinn, til tap på den andre fronten. Det som då var viktig for meg å understreka, var at det ansvaret har både kvinner og menn. Eg har aldri nokon gong uttalt at det er kvinner si skuld at ein del ungdom har problem, men eg har sagt at veldig mykje ansvar kviler på foreldra. Eg har heller ikkje sagt at yrkesaktive kvinner er skuld i at born har problem, at dei ikkje tek seg av borna sine, men ganske mange som har kommentert intervjuet med meg, har lagt det ut på den måten.

Kvinnekampen er ikkje komen langt nok. Regjeringa sin måte å feira kvinnedagen på er at vi er ganske kvinnesterke her i dag. Det er òg ein demonstrasjon på at vi understrekar at likestillingskampen er viktig. Den er altså ikkje komen langt nok, men dersom vi ikkje klarer å føra den på ein skikkeleg måte og også lyttar til born og unge og tek omsyn til deira behov, taper vi for mykje. Det er eg redd for. Heile kampen kan koma i vanry. Derfor er det viktig at vi tek dei signala. Kvinner har gått ut i arbeidslivet, og det er bra, men menn har ikkje like mykje gått inn på heimebane. Dermed meiner eg at mennene ikkje har fylgt på i tilstrekkeleg grad når ein tenkjer på den kontakten borna treng med foreldra. Det er ei utfordring til fedrane. Eg etterlyser at dei skal ta sitt ansvar på alvor. Det var veldig gledeleg å sjå ein artikkel ... (Presidenten klubber.)

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg synes det er positivt at statsråden sier at likestillingskampen i Norge ikke har kommet langt nok. Men påføring av skyld og skam er en av de aller eldste hersketeknikkene vi har. Vil statsråden si at hennes egne utsagn om mannen og grådighetskultur, og det å beskylde - for det er det hun har gjort - yrkesaktive kvinner for å ha forsømt mann og barn, bidrar til å lette hverdagen for dem som strekker seg langt for å bøte på sin dårlige samvittighet? Har statsråden tenkt på at disse utsagnene kan oppfattes som en stein til byrden for mange småbarnsmødre?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil gjerne understreka svært sterkt at eg aldri har sagt at kvinner kun skal ta seg av mann og born. Det er ei påtakeleg omskriving av det eg har sagt. Men det eg har peikt på, er at foreldra faktisk har eit ansvar, og dersom vi ikkje kan få lov til å peika på det med eit stort alvor utan at folk går i skyttargravene i forhold til kampen for likestilling, skjønar eg ingen ting. Eg tek meg faktisk ein smule nær av ein del av fortolkingane av utsegnene mine i aviser og i TV-program. Det er viktig å understreka foreldra sitt ansvar her, og det ønskjer eg å stå for, samtidig som kvinnekampen sjølvsagt må førast vidare. Det trudde eg vi kunne vera samde om. Men dersom vi ikkje lyttar til borna og ungdommane, tapar vi noko. Eg har aldri sagt at det er kvinnene si skuld, men det er foreldra som må ta dette ansvaret, og eg har etterlyst mennene på heimebane. Det såg vi òg at ein av representantane for Arbeidarpartiet gjorde i ein avisartikkel i går, og det gledde meg. Eg vonar at vi kan ha den tonen i denne debatten vidare, og ikkje skuldingar om kva eg skal ha sagt.

Presidenten : Det blir oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Jeg synes ikke det er et spesielt oppsiktsvekkende utsagn at barneministeren nå sier at noen kvinner får barn. Men det er jo noe helt annet enn å si at en kvinnes primæroppgave er å føde barn. Sjøl om statsråden nå tilbakeviser at hun har sagt det hun er sitert på i Aftenposten i forrige uke, nemlig at det er en sammenheng mellom at kvinner har gått ut i arbeid og de problemer vi har med barn og unge, etterlater hun allikevel et helt klart inntrykk av at kvinner spesielt må velge mellom det å være mor og det å være yrkesaktiv. Det er noe Arbeiderpartiet ikke mener er riktig. Vi mener vi må legge forholdene til rette slik at det blir mulig å kombinere dette.

Statsråden var også sitert på at det hun sa, ikke skulle bety at spesielt kvinner skulle få dårlig samvittighet. Men samtidig avslutter statsråden intervjuet med å si at til sjuende og sist dreier det seg om foreldrenes holdninger og prioriteringer. Er ikke det å gi kvinner spesielt dårlig samvittighet, og er ikke det å oppmuntre til at kvinner må velge mellom å være mor og yrkesaktiv?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, det er det på ingen måte. Eg ventar at ein når ein siterer eit intervju, som no òg representanten har referert rett, òg kan lesa det slik det står. Det har ikkje på nokon måte vore sagt frå mi side at det er kvinnene eg ynskjer å legga hovudskulda på. Men sanninga er at i kampen for likestilling, som eg òg sa i intervjuet er riktig og viktig, og som eg gjerne kan gjenta her er riktig og viktig, har på mange måtar borna følt at dei ikkje har fått kontakt. Men kven er det så eg etterlyser i dette? Jo, det er faktisk fedrane. Sjølv vil eg vera det beste eksempel på eventuelt ikkje å fylgja opp eigne meiningar dersom eg vitterleg skulle ha meint at alle kvinner ikkje hadde valet mellom å vera heime med borna eller vera ute i yrkeslivet. For eg veit svært godt at det går an å kombinera born og yrkesliv, men det er ikkje spesielt vellukka å kombinera det dersom ein ikkje får faren til å ta sin del av ansvaret. (Presidenten klubber.) Det er òg noko som eg har erfart personleg, og derfor føler eg at den sida av ansvaret for born og familie må vi kunna diskutera utan at nokon går i skyttargravene.

Presidenten : Presidenten vil minne om taletidsbegrensningen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er ikkje lett i denne saka, president!

Presidenten : Det vil sikkert bli anledning til å bruke mer tid.

Kristin Halvorsen (SV): Det er mange ting som har økt i løpet av de siste 20 åra. Kvinners yrkesdeltakelse har økt, flytrafikken har økt, sentraliseringen har økt, videovold har økt, materialismen har økt. Samtidig vet vi at barndommen er annerledes i dag enn den var for 20 år siden. Jeg lurer på hvordan det går an å gjøre en så enkel samfunnsanalyse som å bare koble det som er den nye barndommen, og det som dreier seg om kvinners og fedres yrkesaktivitet. Valgerd Svarstad Haugland er ikke bare likestillingsminister, men hun er også barneminister. Jeg tror at i det arbeidet som dreier seg om å skape en best mulig hverdag for unger i Norge inn i år 2000, må man være opptatt av flere ting enn bare å forklare barndommen ut fra hvordan kvinnene har forandret seg. Derfor lurer jeg på én ting: Hva slags grunnleggende samfunnsanalyse er det som ligger bak den typen fokusering som barneministeren gjør? Betyr ikke dette at man blir helt enøyd og ensporet i forhold til hva slags tiltak som skal til for å skape en tryggere barndom?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har på mange andre område vist til ting som vi bør gjera i forhold til samfunnsutviklinga. Alle desse statistikkane som representanten viste til, som har auka og auka, og andre statistikkar som har gått den andre vegen - i negativ retning - er forhold som vi er opptekne av. Men eg trur representanten også veit at ein ikkje alltid klarer å få med seg alle sidene av ein samfunnsanalyse i eit lite intervju i ei avis. Det finst mange sider som eg synest er viktige å trekka fram og ta med seg i forhold til dei signala som gjeld born og ungdom. Det går på korleis kommunane legg til rette for ungdomsklubbar, det går på korleis vi legg til rette for at born og ungdom skal kunna få utvikla seg i sine miljø, det går på korleis foreldre får tid å bruka saman med borna sine, og mange andre ting. Vi kan gjerne ta opp heile diskusjonen om videovald, som vi tillèt, vi kan gjerne ta opp mange andre komponentar. Det som er eit av dei gjennomgåande trekka, er at økonomisk sett har mange fått det betre, men det verdimessige har på ein måte gått tapt, og ein får mange negative trendar. (Presidenten klubber.) Det er òg ein del av ein samfunnsanalyse, utan at eg klarer å få utdjupa heile analysen her heller.

Carl I Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til justisminister Aure. Det dreier seg om meldinger i media om at det er snakk om en radikal økning av antall mottaksplasser for asylsøkere. Som kjent har det vært en dramatisk økning i ankomsten av asylsøkere som følge av den naive og snillistiske endring i asyl- og flyktningpolitikken som den sittende regjering dessverre har gjennomført. Derfor varsles det om behov for et langt større antall asylplasser.

Jeg vil gjerne be justisministeren bekrefte at det ikke vil komme forslag om å endre budsjettet når det gjelder dette, og at man vil holde seg til de budsjettmessige forhold som foreligger fra statsbudsjettbehandlingen, altså at det ikke er snakk om å be om mer penger til dette saksområdet.

Statsråd Aud-Inger Aure: Når det gjelder budsjett, ville det kanskje vært riktig å stille en del av disse spørsmålene til kommunalministeren, men jeg skal forsøke å svare siden påstanden var at det er justisministerens og Regjeringens « snillistiske » holdning som har brakt oss i en etter spørsmålsstillerens syn uønsket situasjon.

Jeg kan bekrefte at det på grunn av økt tilgang av asylsøkere til Norge er behov for flere mottaksplasser. Jeg kan også bekrefte at dette er på grunn av internasjonalt vanskelige situasjoner, som gjør at folk ser seg nødt til å søke tilflukt for beskyttelse.

Det som også er riktig å si i denne sammenheng, er at vi hittil i år, pr. 10. mars, som var i går, har mottatt 1.330 asylsøkere fra Kroatia til landet. Disse trenger plass. Vi har sagt at asylsøkere som søker tilflukt her, skal få en individuell behandling. Vi skal ha klarlagt beskyttelsesbehovet. Dermed må vi også ha tilstrekkelig med asylplasser.

Det jeg kan tilføye, er at det viser seg at noen av disse asylsøkerne, som skal være fra Øst-Slavonia, kommer via andre land. Det er vel i alt 56 personer som allerede er sendt ut og tilbake til Ungarn fordi det var det første asylland de kom til. De 56 er inne i det tallet som jeg refererte til for ankomne asylsøkere til Norge.

Carl I Hagen (Frp): Jeg vil også minne om at det er full adgang for kommunalministeren til å gi tilleggsopplysninger dersom det fra regjeringssiden er ønskelig å gjøre det.

Så takker jeg for bekreftelsen på at det er et økt behov for mottaksplasser. Jeg forstår det dit hen at det er Regjeringens holdning at når behovet for mottaksplasser for asylsøkere vokser, skal man automatisk bevilge mer penger og skaffe frem disse mottaksplassene. Og da er mitt spørsmål til Regjeringens representant: Hvorfor er det slik at når det blir behov for flere asylplasser, kommer det automatisk penger, men når det er behov ute i den norske befolkning for flere sykehjemsplasser og for bedre sykehuskapasitet som følge av økt behov fordi folk blir eldre og syke, sier man at man må holde seg innenfor budsjettene, da er det budsjettene som styrer aktiviteten? Mitt spørsmål til justisministeren er: Hvorfor er det ikke slik også i flyktning- og asylpolitikken at budsjettene skal styre hvor mange man kan ta imot, som det er med syke og eldre i dette land?

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg vet ikke om det er nødvendig å si at jeg ikke har full oversikt over alle detaljene i dette kompliserte spørsmål, så jeg kan ikke bekrefte at budsjettene er overskredet. Det kan jeg komme tilbake til med et mer nøyaktig svar til spørsmålsstilleren. Det ligger en del begrensninger i at dette er en spontanspørretime.

For øvrig vil jeg bare si at når det gjelder de internasjonale forpliktelsene som Norge har til å være et land der det går an å søke tilflukt for folk som er i fare for forfølgelse i sitt hjemland, er det en del prinsipper som har gjennomslag, som tilsier at vi vurderer dette veldig nøye. Vi har ingen planer om å svikte våre forpliktelser når det gjelder å ta imot folk som er reelt forfulgt i sitt hjemland.

Sylvia Brustad (A): Det er et spørsmål til kommunal- og regionalministeren. For Arbeiderpartiet har eldre og helse førsteprioritet. Det er bred enighet i Stortinget om en plan for å trappe opp eldreomsorgen de nærmeste fire åra, og vi skal bruke 30 milliarder kr på dette. I den sammenheng er det også vedtatt en egen tempoplan.

Statsministeren og finansministeren har ved flere anledninger sagt at norsk økonomi nå er på kokepunktet, noe som - i parentes bemerket - i så fall skyldes Regjeringas egen utdelingspolitikk. De har også signalisert at det nå er behov for innstramminger når det gjelder den offentlige investeringa i bygg og anleggssektoren. Jeg har forstått det slik at dette først og fremst skal gjelde sentrale strøk, og jeg hørte også sosialministeren på radioen i dag uttale at kommunene ikke trengte å bygge så fort som opprinnelig tenkt.

Mitt spørsmål er: Hvilke signaler er dette til de kommuner som nå er i full gang med å bygge omsorgsboliger og sjukehjemsplasser? Og betyr dette at Regjeringa har endret tempoplanen?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nei, Regjeringa har ikke endret tempoplanen - Stortinget har jo vedtatt tempoplanen for eldresatsing. Men det er ikke ukjent for noen at vi har et sterkt press i bygg og anleggssektoren i en del områder i Norge, særlig i sentrale områder. Det er selvfølgelig av de ting som også kommunene må vurdere, for en slik situasjon fører til at byggekostnadene øker. Det å bygge ut omsorgsboliger eller aldersboliger i en kommune hvor byggepresset er veldig sterkt, fører til at disse byggene blir mye dyrere enn de kunne ha blitt i mer normale perioder, og dette er noe som flere kommuner har tatt opp med oss. Jeg regner med at vi kommer til å lage et opplegg i samarbeid med kommunene, slik at vi klarer å holde tempoplanen, og at vi også tar inn de vurderinger som de enkelte kommunene sjøl gjør om når det er fornuftig å starte bygginga.

Sylvia Brustad (A): Jeg registrerer at det kommer litt ulike signaler fra ulike statsråder i Regjeringa. Ifølge NTB har sosialministeren uttalt at tempoplanen for eldresatsinga kan bli noe endret, bl.a på grunn av manglende bemanning. Jeg minner om det som i hvert fall finansministeren og statsministeren er sitert på når det gjelder å bremse opp bygg og anleggssektoren. Jeg må bare understreke at vi i Arbeiderpartiet er særdeles opptatt av at vi får til det helt nødvendige eldreløftet som er vedtatt, med den tempoplan som er vedtatt for de fire nærmeste årene, og som betyr at vi må bygge et tilstrekkelig antall omsorgsboliger og nok sjukehjemsplasser, slik at de eldre faktisk får det de har behov for, når det er ønskelig. Så jeg vil bare spørre igjen: Hvilken strategi har Regjeringa for å greie å få den bemanninga som er nødvendig? Jeg minner om at regjeringspartiene i forrige uke stemte ned et forslag om å gi de deltidsansatte som ønsker det, mulighet til å jobbe mer, og minner igjen om utsagnet om å stramme inn i bygg og anleggsbransjen.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nå er det altså kommunene som har ansvar for både bygging og drift av sjukehjem og aldersboliger. Jeg går ut fra at Arbeiderpartiet er enig i at vi må ha et opplegg for at vi i samarbeid med kommunene kan klare å få lagt disse planene framover. Vi kan ikke fra Regjeringas side presse kommunene til å sette i gang bygging før kommunene har ferdig alle sine planer og sjøl mener at det er forsvarlig å sette i gang med de planene. Der er det som sagt ulike vurderinger fra kommune til kommune. Det kommer vi til å ta hensyn til.

Så er det det neste som er nevnt, som går på bemanning. Det er klart at det er en bekymring vi alle er opptatt av, for vi ser at vi faktisk mangler folk når vi får bygd ut dette i tråd med de planene som Stortinget har vedtatt. Der har vi flere kombinasjoner vi er åpne for å drøfte.

Presidenten: Bjørnar Olsen - til oppfølgingsspørsmål.

Bjørnar Olsen (A): Problemet er ikke først og fremst ulike signaler fra kommunene. Problemet er først og fremst ulike signaler fra ulike medlemmer av Regjeringen. Etter Regjeringens budsjettkonferanse på Halvorsbøle sier man at det er press i norsk økonomi, og det er grunn til å gå inn på bygg og anleggssektoren for å redusere investeringene for å dempe presset. Så sier man også at det er god skatteinngang i kommunene, og at det ikke er noen grunn for kommunene til å vente økte overføringer til neste år. Videre ser vi at kommunene har behov for å få igangsatt bygging bl.a av sykehjemsplasser og omsorgsboliger for å oppfylle deler av reformen. I tillegg har enkelte av kommunene svære behov knyttet til studentboliger. Da blir spørsmålet: Kan man få et klart signal fra statsråden om hva slags kommuner det er som ikke skal sette i gang investeringer for å oppfylle noen av Regjeringens medlemmers ønske om å dempe aktiviteten i bygg og anleggssektoren? Og på hvilken måte skal man sortere mellom de ulike kommunene? For presset i bygg og anleggsbransjen er jo ikke likt overalt.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Det siste representanten sa, er viktig å ha med seg når vi skal foreta denne vurderinga: Presset i bygg og anleggssektoren er veldig forskjellig fra kommune til kommune. Det gjør at de kommunene som har det største presset i bolig- og anleggssektoren, har vært bekymret for at det å sette i gang med bygging av sjukehjem vil føre til at det blir mye dyrere enn det kunne ha vært under en normal situasjon i bygg- og anleggssektoren. Derfor må vi ha en dialog med de forskjellige kommuner, slik at de også er med på å bestemme når det er fornuftig å sette i gang i den enkelte kommune. Det varierer mye. Noen kommuner har ikke dette presset i byggesektoren i det hele tatt og synes det er greit å sette i gang straks. Andre har det, og da er vi nødt til å ha en dialog med kommunene, slik at kommunene får lov til å være med på å bestemme når det er fornuftig å sette i gang og når de også har ferdig sine planer for å sette i gang. Vi kan ikke lage en plan og slippe den ned over hele Norge og si at dette bestemmer vi fra Regjeringas side. Kommunene må være med på dette.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

I Nationen for 5. mars går hennes statssekretær Per N Hagen ut med det en kan kalle ganske sterke og nye signaler hva angår Regjeringens syn på hvordan man skal bruke de statlige selskap i regional- og distriktspolitikken. Vi har en stortingsmelding - St.meld.nr.61 (1996-1997) - som ligger i Stortinget, som kom fra regjeringen Jagland, og vi har en tilleggsmelding fra regjeringen Bondevik, som sier veldig lite om dette. De nye signalene går på at Regjeringen og statsrådene i større grad skal bruke generalforsamlingen til å instruere disse selskapene, det være seg Telenor, Statoil osv. Det som er spørsmålet mitt, er om dette bare er en del av en dobbeltkommunikasjon, der statssekretæren på en fjellregionkonferanse i litt lette omgivelser sier det ene, og Sponheim i de mer blanke saler sier andre ting. Er det det statssekretæren i statsrådens departementet står for, som er Regjeringens politikk?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: I Voksenåsen-erklæringa, som jo er det politiske grunnlaget for sentrumsregjeringa, står det at vi vil ha en gjennomgang av alle de store statlige bedriftene og se på hvilke planer de har for å bidra til at vi kan få en bedre regional utvikling. Det arbeidet følges nå opp med de forskjellige fagstatsrådene, slik at vi får vite hvilke planer bl.a Posten har framover, og kan se på hvor de eventuelt kan bidra til at vi får en bedre spredning av arbeidsplasser. Det samme gjelder Telenor, Statoil og Statkraft. Det er i tråd med det vi varslet i Voksenåsen-erklæringa, at vi vil ha samtaler med disse forskjellige selskapene for å høre om de i sine videre strategiplaner legger vekt på det som vi alle burde være litt opptatt av, nemlig å få en best mulig spredning av arbeidsplassene.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg hørte statsrådens svar, og jeg synes det er veldig merkelig. Nå er det ikke mer enn 14 dager siden Bondevik-regjeringen la fram en tilleggsmelding om eierskap i norsk næringsliv, og det står ikke én setning om dette. Det kan ikke tolkes på noen annen måte enn at man eventuelt er kommet på noe i ettertid.

Det er imidlertid sånn at Stortinget er så i villrede om hva Regjeringen egentlig mener hva angår privat eierskap, at statsrådens egen partifelle og nestleder i partiet, Odd Roger Enoksen, faktisk sier at saken nok har vært litt for lettvint behandlet fra Regjeringens side. Dette sier altså Enoksen. Jeg må si det er ganske oppsiktsvekkende. Det er 14 dager siden vi fikk en melding om hvordan staten skal forvalte sitt eierskap, og det står ikke én setning om dette som er ganske revolusjonerende nytt.

Mitt spørsmål er: Når Stortinget etter all sannsynlighet sender denne meldingen i retur til Regjeringen og ber den om å gjøre en bedre jobb, vil denne statsråden da ta et initiativ til å få disse tankene inn i den nye meldingen, som forhåpentligvis kommer relativt raskt?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: De tankene som ble tatt opp innledningsvis, som går på at vi gjerne vil ha en dialog med de store statlige selskapene om hvordan de kan være med og bidra til at vi får en bedre spredning av arbeidsplasser i Norge, står, som jeg sa, i Voksenåsen-erklæringa. Det har vært drøftet i Regjeringa. Og jeg kan ikke tro at det er noen overraskelse for noen, heller ikke i denne salen, hvis de har tatt seg bryet med å lese Voksenåsen-erklæringa, at vi følger opp det i tur og orden. Det er altså Kommunal- og regionaldepartementet som har fått ansvaret for den samordninga som er nødvendig på dette området. Den jobben prøver jeg å følge opp så godt jeg kan.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille et spørsmål til barne- og familieministeren.

Kvinnekampen og frontkjempere som Aase Lionæs sørget for å gi kvinnene rettigheter som nå er selvsagt. Vi har kommet langt, men vi har et stykke igjen før vi har full likestilling mellom kjønnene. I avisene har det den siste tiden kommet fram utsagn som at kvinners primære oppgave er å føde barn, menn er grådige, voldelige, bråkete og kriminelle, og kontakten mellom barn og voksne har altfor mange ganger tapt i kampen for kvinnefrigjøring og likestilling. Mener statsråden at dette er bidrag som for framtiden vil sikre full likestilling mellom kjønnene?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Ja, det har kome diverse utsegner den siste tida, det kan eg jo stadfesta. Når det gjeld utsegner som at kvinna si primære oppgåve er å føda born, har den som vart intervjua den gongen, gått ut og prøvd å retta opp kva ho sa. Det er heilt klart at nokre kvinner får born, og andre kvinner får ikkje born. Men det er no kvinnene som får born. Det kan vi slå fast, reknar eg med.

I det intervjuet som eg gav til Aftenposten i førre veke, var eg veldig klar på å understreka at vi er nøydde til å ta signala frå borna på alvor òg i likestillingskampen, for elles misser vi endå meir undervegs. Dersom vi ikkje tek signala frå born på alvor i denne kampen, blir det som vi vinn, til tap på den andre fronten. Det som då var viktig for meg å understreka, var at det ansvaret har både kvinner og menn. Eg har aldri nokon gong uttalt at det er kvinner si skuld at ein del ungdom har problem, men eg har sagt at veldig mykje ansvar kviler på foreldra. Eg har heller ikkje sagt at yrkesaktive kvinner er skuld i at born har problem, at dei ikkje tek seg av borna sine, men ganske mange som har kommentert intervjuet med meg, har lagt det ut på den måten.

Kvinnekampen er ikkje komen langt nok. Regjeringa sin måte å feira kvinnedagen på er at vi er ganske kvinnesterke her i dag. Det er òg ein demonstrasjon på at vi understrekar at likestillingskampen er viktig. Den er altså ikkje komen langt nok, men dersom vi ikkje klarer å føra den på ein skikkeleg måte og også lyttar til born og unge og tek omsyn til deira behov, taper vi for mykje. Det er eg redd for. Heile kampen kan koma i vanry. Derfor er det viktig at vi tek dei signala. Kvinner har gått ut i arbeidslivet, og det er bra, men menn har ikkje like mykje gått inn på heimebane. Dermed meiner eg at mennene ikkje har fylgt på i tilstrekkeleg grad når ein tenkjer på den kontakten borna treng med foreldra. Det er ei utfordring til fedrane. Eg etterlyser at dei skal ta sitt ansvar på alvor. Det var veldig gledeleg å sjå ein artikkel ... (Presidenten klubber.)

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg synes det er positivt at statsråden sier at likestillingskampen i Norge ikke har kommet langt nok. Men påføring av skyld og skam er en av de aller eldste hersketeknikkene vi har. Vil statsråden si at hennes egne utsagn om mannen og grådighetskultur, og det å beskylde - for det er det hun har gjort - yrkesaktive kvinner for å ha forsømt mann og barn, bidrar til å lette hverdagen for dem som strekker seg langt for å bøte på sin dårlige samvittighet? Har statsråden tenkt på at disse utsagnene kan oppfattes som en stein til byrden for mange småbarnsmødre?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg vil gjerne understreka svært sterkt at eg aldri har sagt at kvinner kun skal ta seg av mann og born. Det er ei påtakeleg omskriving av det eg har sagt. Men det eg har peikt på, er at foreldra faktisk har eit ansvar, og dersom vi ikkje kan få lov til å peika på det med eit stort alvor utan at folk går i skyttargravene i forhold til kampen for likestilling, skjønar eg ingen ting. Eg tek meg faktisk ein smule nær av ein del av fortolkingane av utsegnene mine i aviser og i TV-program. Det er viktig å understreka foreldra sitt ansvar her, og det ønskjer eg å stå for, samtidig som kvinnekampen sjølvsagt må førast vidare. Det trudde eg vi kunne vera samde om. Men dersom vi ikkje lyttar til borna og ungdommane, tapar vi noko. Eg har aldri sagt at det er kvinnene si skuld, men det er foreldra som må ta dette ansvaret, og eg har etterlyst mennene på heimebane. Det såg vi òg at ein av representantane for Arbeidarpartiet gjorde i ein avisartikkel i går, og det gledde meg. Eg vonar at vi kan ha den tonen i denne debatten vidare, og ikkje skuldingar om kva eg skal ha sagt.

Presidenten : Det blir oppfølgingsspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Jeg synes ikke det er et spesielt oppsiktsvekkende utsagn at barneministeren nå sier at noen kvinner får barn. Men det er jo noe helt annet enn å si at en kvinnes primæroppgave er å føde barn. Sjøl om statsråden nå tilbakeviser at hun har sagt det hun er sitert på i Aftenposten i forrige uke, nemlig at det er en sammenheng mellom at kvinner har gått ut i arbeid og de problemer vi har med barn og unge, etterlater hun allikevel et helt klart inntrykk av at kvinner spesielt må velge mellom det å være mor og det å være yrkesaktiv. Det er noe Arbeiderpartiet ikke mener er riktig. Vi mener vi må legge forholdene til rette slik at det blir mulig å kombinere dette.

Statsråden var også sitert på at det hun sa, ikke skulle bety at spesielt kvinner skulle få dårlig samvittighet. Men samtidig avslutter statsråden intervjuet med å si at til sjuende og sist dreier det seg om foreldrenes holdninger og prioriteringer. Er ikke det å gi kvinner spesielt dårlig samvittighet, og er ikke det å oppmuntre til at kvinner må velge mellom å være mor og yrkesaktiv?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Nei, det er det på ingen måte. Eg ventar at ein når ein siterer eit intervju, som no òg representanten har referert rett, òg kan lesa det slik det står. Det har ikkje på nokon måte vore sagt frå mi side at det er kvinnene eg ynskjer å legga hovudskulda på. Men sanninga er at i kampen for likestilling, som eg òg sa i intervjuet er riktig og viktig, og som eg gjerne kan gjenta her er riktig og viktig, har på mange måtar borna følt at dei ikkje har fått kontakt. Men kven er det så eg etterlyser i dette? Jo, det er faktisk fedrane. Sjølv vil eg vera det beste eksempel på eventuelt ikkje å fylgja opp eigne meiningar dersom eg vitterleg skulle ha meint at alle kvinner ikkje hadde valet mellom å vera heime med borna eller vera ute i yrkeslivet. For eg veit svært godt at det går an å kombinera born og yrkesliv, men det er ikkje spesielt vellukka å kombinera det dersom ein ikkje får faren til å ta sin del av ansvaret. (Presidenten klubber.) Det er òg noko som eg har erfart personleg, og derfor føler eg at den sida av ansvaret for born og familie må vi kunna diskutera utan at nokon går i skyttargravene.

Presidenten : Presidenten vil minne om taletidsbegrensningen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er ikkje lett i denne saka, president!

Presidenten : Det vil sikkert bli anledning til å bruke mer tid.

Kristin Halvorsen (SV): Det er mange ting som har økt i løpet av de siste 20 åra. Kvinners yrkesdeltakelse har økt, flytrafikken har økt, sentraliseringen har økt, videovold har økt, materialismen har økt. Samtidig vet vi at barndommen er annerledes i dag enn den var for 20 år siden. Jeg lurer på hvordan det går an å gjøre en så enkel samfunnsanalyse som å bare koble det som er den nye barndommen, og det som dreier seg om kvinners og fedres yrkesaktivitet. Valgerd Svarstad Haugland er ikke bare likestillingsminister, men hun er også barneminister. Jeg tror at i det arbeidet som dreier seg om å skape en best mulig hverdag for unger i Norge inn i år 2000, må man være opptatt av flere ting enn bare å forklare barndommen ut fra hvordan kvinnene har forandret seg. Derfor lurer jeg på én ting: Hva slags grunnleggende samfunnsanalyse er det som ligger bak den typen fokusering som barneministeren gjør? Betyr ikke dette at man blir helt enøyd og ensporet i forhold til hva slags tiltak som skal til for å skape en tryggere barndom?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har på mange andre område vist til ting som vi bør gjera i forhold til samfunnsutviklinga. Alle desse statistikkane som representanten viste til, som har auka og auka, og andre statistikkar som har gått den andre vegen - i negativ retning - er forhold som vi er opptekne av. Men eg trur representanten også veit at ein ikkje alltid klarer å få med seg alle sidene av ein samfunnsanalyse i eit lite intervju i ei avis. Det finst mange sider som eg synest er viktige å trekka fram og ta med seg i forhold til dei signala som gjeld born og ungdom. Det går på korleis kommunane legg til rette for ungdomsklubbar, det går på korleis vi legg til rette for at born og ungdom skal kunna få utvikla seg i sine miljø, det går på korleis foreldre får tid å bruka saman med borna sine, og mange andre ting. Vi kan gjerne ta opp heile diskusjonen om videovald, som vi tillèt, vi kan gjerne ta opp mange andre komponentar. Det som er eit av dei gjennomgåande trekka, er at økonomisk sett har mange fått det betre, men det verdimessige har på ein måte gått tapt, og ein får mange negative trendar. (Presidenten klubber.) Det er òg ein del av ein samfunnsanalyse, utan at eg klarer å få utdjupa heile analysen her heller.

Presidenten : Presidenten minner om at det er en klokke på talernes pulter som anviser tidsforbruket.

Vi går da videre til neste hovedspørsmål.

Carl I Hagen (Frp): Jeg har et spørsmål til justisminister Aure. Det dreier seg om meldinger i media om at det er snakk om en radikal økning av antall mottaksplasser for asylsøkere. Som kjent har det vært en dramatisk økning i ankomsten av asylsøkere som følge av den naive og snillistiske endring i asyl- og flyktningpolitikken som den sittende regjering dessverre har gjennomført. Derfor varsles det om behov for et langt større antall asylplasser.

Jeg vil gjerne be justisministeren bekrefte at det ikke vil komme forslag om å endre budsjettet når det gjelder dette, og at man vil holde seg til de budsjettmessige forhold som foreligger fra statsbudsjettbehandlingen, altså at det ikke er snakk om å be om mer penger til dette saksområdet.

Statsråd Aud-Inger Aure: Når det gjelder budsjett, ville det kanskje vært riktig å stille en del av disse spørsmålene til kommunalministeren, men jeg skal forsøke å svare siden påstanden var at det er justisministerens og Regjeringens « snillistiske » holdning som har brakt oss i en etter spørsmålsstillerens syn uønsket situasjon.

Jeg kan bekrefte at det på grunn av økt tilgang av asylsøkere til Norge er behov for flere mottaksplasser. Jeg kan også bekrefte at dette er på grunn av internasjonalt vanskelige situasjoner, som gjør at folk ser seg nødt til å søke tilflukt for beskyttelse.

Det som også er riktig å si i denne sammenheng, er at vi hittil i år, pr. 10. mars, som var i går, har mottatt 1.330 asylsøkere fra Kroatia til landet. Disse trenger plass. Vi har sagt at asylsøkere som søker tilflukt her, skal få en individuell behandling. Vi skal ha klarlagt beskyttelsesbehovet. Dermed må vi også ha tilstrekkelig med asylplasser.

Det jeg kan tilføye, er at det viser seg at noen av disse asylsøkerne, som skal være fra Øst-Slavonia, kommer via andre land. Det er vel i alt 56 personer som allerede er sendt ut og tilbake til Ungarn fordi det var det første asylland de kom til. De 56 er inne i det tallet som jeg refererte til for ankomne asylsøkere til Norge.

Carl I Hagen (Frp): Jeg vil også minne om at det er full adgang for kommunalministeren til å gi tilleggsopplysninger dersom det fra regjeringssiden er ønskelig å gjøre det.

Så takker jeg for bekreftelsen på at det er et økt behov for mottaksplasser. Jeg forstår det dit hen at det er Regjeringens holdning at når behovet for mottaksplasser for asylsøkere vokser, skal man automatisk bevilge mer penger og skaffe frem disse mottaksplassene. Og da er mitt spørsmål til Regjeringens representant: Hvorfor er det slik at når det blir behov for flere asylplasser, kommer det automatisk penger, men når det er behov ute i den norske befolkning for flere sykehjemsplasser og for bedre sykehuskapasitet som følge av økt behov fordi folk blir eldre og syke, sier man at man må holde seg innenfor budsjettene, da er det budsjettene som styrer aktiviteten? Mitt spørsmål til justisministeren er: Hvorfor er det ikke slik også i flyktning- og asylpolitikken at budsjettene skal styre hvor mange man kan ta imot, som det er med syke og eldre i dette land?

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg vet ikke om det er nødvendig å si at jeg ikke har full oversikt over alle detaljene i dette kompliserte spørsmål, så jeg kan ikke bekrefte at budsjettene er overskredet. Det kan jeg komme tilbake til med et mer nøyaktig svar til spørsmålsstilleren. Det ligger en del begrensninger i at dette er en spontanspørretime.

For øvrig vil jeg bare si at når det gjelder de internasjonale forpliktelsene som Norge har til å være et land der det går an å søke tilflukt for folk som er i fare for forfølgelse i sitt hjemland, er det en del prinsipper som har gjennomslag, som tilsier at vi vurderer dette veldig nøye. Vi har ingen planer om å svikte våre forpliktelser når det gjelder å ta imot folk som er reelt forfulgt i sitt hjemland.

Presidenten : Vi går da videre med hovedspørsmål.

Sylvia Brustad (A): Det er et spørsmål til kommunal- og regionalministeren. For Arbeiderpartiet har eldre og helse førsteprioritet. Det er bred enighet i Stortinget om en plan for å trappe opp eldreomsorgen de nærmeste fire åra, og vi skal bruke 30 milliarder kr på dette. I den sammenheng er det også vedtatt en egen tempoplan.

Statsministeren og finansministeren har ved flere anledninger sagt at norsk økonomi nå er på kokepunktet, noe som - i parentes bemerket - i så fall skyldes Regjeringas egen utdelingspolitikk. De har også signalisert at det nå er behov for innstramminger når det gjelder den offentlige investeringa i bygg og anleggssektoren. Jeg har forstått det slik at dette først og fremst skal gjelde sentrale strøk, og jeg hørte også sosialministeren på radioen i dag uttale at kommunene ikke trengte å bygge så fort som opprinnelig tenkt.

Mitt spørsmål er: Hvilke signaler er dette til de kommuner som nå er i full gang med å bygge omsorgsboliger og sjukehjemsplasser? Og betyr dette at Regjeringa har endret tempoplanen?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nei, Regjeringa har ikke endret tempoplanen - Stortinget har jo vedtatt tempoplanen for eldresatsing. Men det er ikke ukjent for noen at vi har et sterkt press i bygg og anleggssektoren i en del områder i Norge, særlig i sentrale områder. Det er selvfølgelig av de ting som også kommunene må vurdere, for en slik situasjon fører til at byggekostnadene øker. Det å bygge ut omsorgsboliger eller aldersboliger i en kommune hvor byggepresset er veldig sterkt, fører til at disse byggene blir mye dyrere enn de kunne ha blitt i mer normale perioder, og dette er noe som flere kommuner har tatt opp med oss. Jeg regner med at vi kommer til å lage et opplegg i samarbeid med kommunene, slik at vi klarer å holde tempoplanen, og at vi også tar inn de vurderinger som de enkelte kommunene sjøl gjør om når det er fornuftig å starte bygginga.

Sylvia Brustad (A): Jeg registrerer at det kommer litt ulike signaler fra ulike statsråder i Regjeringa. Ifølge NTB har sosialministeren uttalt at tempoplanen for eldresatsinga kan bli noe endret, bl.a på grunn av manglende bemanning. Jeg minner om det som i hvert fall finansministeren og statsministeren er sitert på når det gjelder å bremse opp bygg og anleggssektoren. Jeg må bare understreke at vi i Arbeiderpartiet er særdeles opptatt av at vi får til det helt nødvendige eldreløftet som er vedtatt, med den tempoplan som er vedtatt for de fire nærmeste årene, og som betyr at vi må bygge et tilstrekkelig antall omsorgsboliger og nok sjukehjemsplasser, slik at de eldre faktisk får det de har behov for, når det er ønskelig. Så jeg vil bare spørre igjen: Hvilken strategi har Regjeringa for å greie å få den bemanninga som er nødvendig? Jeg minner om at regjeringspartiene i forrige uke stemte ned et forslag om å gi de deltidsansatte som ønsker det, mulighet til å jobbe mer, og minner igjen om utsagnet om å stramme inn i bygg og anleggsbransjen.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nå er det altså kommunene som har ansvar for både bygging og drift av sjukehjem og aldersboliger. Jeg går ut fra at Arbeiderpartiet er enig i at vi må ha et opplegg for at vi i samarbeid med kommunene kan klare å få lagt disse planene framover. Vi kan ikke fra Regjeringas side presse kommunene til å sette i gang bygging før kommunene har ferdig alle sine planer og sjøl mener at det er forsvarlig å sette i gang med de planene. Der er det som sagt ulike vurderinger fra kommune til kommune. Det kommer vi til å ta hensyn til.

Så er det det neste som er nevnt, som går på bemanning. Det er klart at det er en bekymring vi alle er opptatt av, for vi ser at vi faktisk mangler folk når vi får bygd ut dette i tråd med de planene som Stortinget har vedtatt. Der har vi flere kombinasjoner vi er åpne for å drøfte.

Presidenten : Bjørnar Olsen - til oppfølgingsspørsmål.

Bjørnar Olsen (A): Problemet er ikke først og fremst ulike signaler fra kommunene. Problemet er først og fremst ulike signaler fra ulike medlemmer av Regjeringen. Etter Regjeringens budsjettkonferanse på Halvorsbøle sier man at det er press i norsk økonomi, og det er grunn til å gå inn på bygg og anleggssektoren for å redusere investeringene for å dempe presset. Så sier man også at det er god skatteinngang i kommunene, og at det ikke er noen grunn for kommunene til å vente økte overføringer til neste år. Videre ser vi at kommunene har behov for å få igangsatt bygging bl.a av sykehjemsplasser og omsorgsboliger for å oppfylle deler av reformen. I tillegg har enkelte av kommunene svære behov knyttet til studentboliger. Da blir spørsmålet: Kan man få et klart signal fra statsråden om hva slags kommuner det er som ikke skal sette i gang investeringer for å oppfylle noen av Regjeringens medlemmers ønske om å dempe aktiviteten i bygg og anleggssektoren? Og på hvilken måte skal man sortere mellom de ulike kommunene? For presset i bygg og anleggsbransjen er jo ikke likt overalt.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Det siste representanten sa, er viktig å ha med seg når vi skal foreta denne vurderinga: Presset i bygg og anleggssektoren er veldig forskjellig fra kommune til kommune. Det gjør at de kommunene som har det største presset i bolig- og anleggssektoren, har vært bekymret for at det å sette i gang med bygging av sjukehjem vil føre til at det blir mye dyrere enn det kunne ha vært under en normal situasjon i bygg- og anleggssektoren. Derfor må vi ha en dialog med de forskjellige kommuner, slik at de også er med på å bestemme når det er fornuftig å sette i gang i den enkelte kommune. Det varierer mye. Noen kommuner har ikke dette presset i byggesektoren i det hele tatt og synes det er greit å sette i gang straks. Andre har det, og da er vi nødt til å ha en dialog med kommunene, slik at kommunene får lov til å være med på å bestemme når det er fornuftig å sette i gang og når de også har ferdig sine planer for å sette i gang. Vi kan ikke lage en plan og slippe den ned over hele Norge og si at dette bestemmer vi fra Regjeringas side. Kommunene må være med på dette.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg har et spørsmål til justisministeren.

Høyesterett tolker Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen slik at det ikke er adgang til å lese opp politiforklaringer som bevis i stedet for vitneforklaring. Slik opplesning er aktuell når vitnene er redde for å stille i retten.

Riksadvokaten har slått alarm og mener at dette kan føre til at skyldige vil gå fri. Han mener dessuten også at det er en gal tolkning av Menneskerettighetskonvensjonen. Han mener at Stortinget burde kunne avgjøre om det skal være adgang til å lese opp slike politiforklaringer i stedet for vitneførsel - han mener at det ikke dreier seg om menneskerettigheter.

Hva mener justisministeren om dette? Deler hun riksadvokatens syn? Og hva gjør hun i denne situasjonen for å sikre at skyldige ikke går fri fordi vitnet er skremt til taushet?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er - heldigvis får jeg vel si - ikke riktig at bildet er så entydig hvitt-svart som en kan få inntrykk av i de rapportene som er kommet, og de synspunktene som er kommet fram fra enkeltpersoner.

Det er ikke slik at det er noe helt klart svar som sier at hvis den som har avgitt en politirapport, nekter å framføre den, så kan den ikke leses opp. Det er mange eksempler på - også i Høyesteretts praksis - at man har godtatt at det leses opp politirapporter når vitnet ellers nekter å forklare seg i rettssaken. Men jeg har også merket meg at det er en del høyesterettsdommere som sier det motsatte, og da vil jeg understreke at det ikke bare er ut fra den ene eller den andre begrunnelsen, men det er også foretatt en helhetsvurdering. Jeg ønsker å gå nærmere inn i dette og få vurdert hva denne reduksjonen i bruk av politiforklaringer skyldes. Vi vurderer sammenhengen med den internasjonale lovgivningen. Jeg har også lyst til å understreke at vi er nødt til å ha et system her i landet, der rettssikkerhet for den tiltalte også teller med når vi skal vurdere hva som er brukbart i en rettssal, og hvordan vi ønsker å få til en mest mulig effektiv kriminalitetsbekjempelse. Det er ikke i alle sammenhenger at det er så enkelt å kombinere disse to spørsmålene.

Ane Sofie Tømmerås (A): Det er godt å høre at det er adgang til å lese opp politiforklaringer, men jeg går ut fra at justisministeren likevel tar riksadvokaten på alvor når han advarer og sier at den innstrammingen som faktisk har funnet sted i det siste, kan føre til at skyldige vil gå fri.

Det som det også er verdt å merke seg her, er at dette rammer særlig to områder. Det er to områder hvor vi dessverre ser en økende kriminalitet nå. Det ene gjelder vold i hjemmet. Det rammer særlig i saker der det er kvinner som har vært mishandlet gjennom år. De tør knapt nok anmelde mannen sin, og langt mindre stille opp i en rettssal og med sitt vitneprov stå ansikt til ansikt med en som gjennom år har mishandlet dem. Dessuten gjelder det særlig området organisert kriminalitet. Dette er et økende problem i samfunnet vårt, der vi opplever drapstrusler og andre typer trusler mot både politifolk og etterforskere og andre involverte som ønsker å vitne.

Jeg håper at statsråden vil vurdere tiltak for å reparere, slik at vitner tør å stå fram.

Statsråd Aud-Inger Aure: Jeg kan gjøre oppmerksom på at etter at Menneskerettighetskonvensjonen kom - og vi sluttet oss til den i 1951 - var det en god del år at det var lite brukt, men det har blitt økt bruk av det. Jeg er også glad for å kunne si at det har vært ganske mange saker der Høyesterett har overprøvd underliggende retter i denne vurderingen. Man har tillatt det, og i svært mange tilfeller i kvinnemishandlingssaker. Jeg merket meg den angjeldende kronikken som tok opp disse problemene. Jeg har bedt om å få en vurdering av de enkelte spørsmålsstillingene. Jeg tar det på alvor og vil undersøke nærmere, slik jeg sa. Både når det gjelder kvinnemishandling og økonomisk kriminalitet, ser vi store problemer her. Men jeg må også få lov å understreke at jeg ser Menneskerettighetskonvensjonen og de beskyttelseshensyn den skal ivareta, som så viktig at jeg kommer til å vurdere meget nøye om tiltak fra vår side vil kunne bidra til å uthule betydningen av denne konvensjonen.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til statsråd Eldbjørg Løwer. Det dreier seg om maktutredning.

Det skal foregå et stort seminar her på Stortinget i dag, som er overbooket, så nå blir folk avvist. Seminaret holdes fordi vi ønsker å fokusere på det som dreier seg om kvinneperspektivet i den forestående maktutredningen.

Det mandatet som er presentert for Stortinget, har kjønn som en liten variant i forhold til å analysere maktstrukturene, men etter vår oppfatning er kjønn - altså forskjellen mellom kvinner og menn - en av de grunnleggende maktstrukturene, ikke bare i Norge, men også i resten av verden.

Mitt spørsmål til statsråden er: På hvilken måte vil statsråden sikre at kvinneprofilen, eller i vurderingen av makt mellom kvinner og menn, kommer fram som en vesentlig analyse i forbindelse med maktutredningen?

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg kunne nå vært fristet til å lese opp den åpningstalen jeg skal holde på dette seminaret, som jeg er veldig glad for har blitt stelt i stand. I det forberedelsesarbeidet vi har gjort for å få arbeidet med maktutredningen i gang, har vi i tillegg til de elementer som er nevnt i mandatet, hele tiden fokusert på kvinneperspektivet, både fordi vi har ønsket det selv, og fordi vi har sett det slik at dette er en veldig viktig del av det som oppfattes som maktutredningens utfordring. Når vi nå legger fram sammensetningen av både forskergruppen og rådet, tror jeg at de som har følt uro for at dette området ikke ville bli ivaretatt, blir roligere. Jeg kan ikke gå mer i detalj om det, det håper jeg representanten skjønner. Jeg vil bare på det sterkeste bekrefte at dette har vi ikke tatt lett på.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg takker for svaret, og takker også for at Regjeringen stiller kvinnesterkt opp her i dag. Som antakelig alle regjeringsmedlemmene og vi kan være enige om, er det fremdeles en stor jobb å gjøre når det gjelder dette, og ganske mange strukturer som gjør at man fremdeles systematisk fordeler makt og penger ut fra kjønn, til tross for at det fra kvinnenes side i løpet av de siste 20 årene nærmest har skjedd en revolusjon.

Den forrige maktutredningen hadde ikke noe grunnleggende kvinneperspektiv på sine analyser. Da svenskene skulle gjennomføre en maktutredning, var kvinneperspektivet så dårlig ivaretatt at det måtte lages en alternativ maktutredning. Det viser at dette er perspektiver som ikke følges opp automatisk, hvis ikke noen passer på dem fra skanse til skanse. Jeg er glad for at både ministeren og alle de kvinnene som har engasjert seg i dette, kan holde presset oppe for at det perspektivet kommer tydelig fram.

Min siste utfordring til statsråden er at det viktigste beviset på at man tar dette alvorlig, er at man utnevner en kvinnelig leder for dette arbeidet. Og det er vel bare rett og rimelig, siden det var en mann som ledet den forrige maktutredningen.

Statsråd Eldbjørg Løwer: Jeg skjønner at man er ute for å friste meg, men jeg kommer ikke til å falle for fristelsen til her og nå å fortelle hvem det er som skal lede forskergruppen eller rådet. Jeg vil bare igjen forsikre om at vi har hatt dette med oss, og vil ha det med oss. En del av arbeidet til denne forskergruppen er å innhente all den relevante forskning som er skjedd i Norge i det siste. Der er kvinneforskningen fremtredende. Det vil bli tatt med. Og i forhold til svenskene vil jeg håpe at vi også på dette området har lært av deres feil, og gjør en bedre jobb.

Leif Lund (A): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

Under Kristelig Folkepartis årsmøte i Møre og Romsdal varslet statsminister Bondevik kamp mot avfolkningen i kommunene. Kommuneøkonomien var hovedtemaet i statsministerens innlegg på årsmøtet, og statsministeren sa at en god kommuneøkonomi er viktig for sysselsettingen og bosettingen i Kommune-Norge. Endelige tall for 1997 viser at kommunene aldri har hatt så mye penger som de har nå. Vi har gjennom 1990-årene hatt en vekst i kommunesektoren på 11,3 %, og i 1997 vokste kommunenes årsverk med 10.000.

Så mitt spørsmål til kommunal- og regionalministeren, som nå har ansvaret for tiltakene sett i forhold til distriktspolitikken, er: Hvor god må kommuneøkonomien bli for at folk skal bli boende i distriktene?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg tror det er mange elementer som er viktige for at folk skal velge å bo i distriktene. Et av dem er sjølsagt det statsministeren pekte på, at kommunene må ha en økonomi som gjør at de kan gi et godt tilbud av kommunale tjenester. Det går på alt - barnehager, god skole, eldreomsorg og godt kulturtilbud, altså hele det spekteret av offentlige tjenester som moderne mennesker forventer skal være i en kommune. For at kommunene skal klare sin del av oppgaven, må de selvfølgelig ha en god økonomi.

Jeg er enig med spørreren i at vi har hatt en positiv utvikling i kommuneøkonomien de siste åra, og mange kommuner har det økonomisk romslig. Men vi må ikke glemme at det faktisk også er noen kommuner som har det ganske trangt økonomisk, så en utfordring framover vil nok bli å finne en mer rettferdig fordeling, altså utjamning mellom kommunene. Jeg regner med at vi kan komme tilbake til dette når vi skal diskutere kommuneøkonomiproposisjonen for 1999.

Men la meg minne om at i de fleste distriktskommuner er faktisk kommunen den største arbeidsgiveren, og det er riktig som det er sagt, at sysselsettinga i kommunesektoren har økt. Den har faktisk økt med 70.000 årsverk i løpet av 1990-åra. Det er ikke minst på grunn av utbygging av barnehager og eldreomsorg, men det går selvfølgelig også på de reformene vi har hatt innenfor skoleverket.

Nå renner tida ut for meg, så jeg får stoppe der.

Leif Lund (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Vi opplevde i hele forrige periode at Senterpartiet i opposisjon hadde fasiten på Distrikts-Norges problemer, og det var mer penger til kommuneøkonomien. Som statsråden nå bekrefter, er kommuneøkonomien svært god.

Men statsråden uttalte også i et foredrag på Otta at psykologi er hovedgrunnen til at folk flytter, og at ungdommen må ha sjelen sin i hjembygden for å vende hjem. Er ikke det en bortforklaring av flyttestrømmen, og at det er tyngre å være i posisjon enn i opposisjon?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Nei, det er det faktisk ikke, for dette har jeg alltid vært opptatt av. Det jeg har vært overbevist om, er at hvis man lar unge få en god oppvekst, hvis man lærer dem deres egen lokalhistorie, og hvis man har et aktivt kulturliv som gjør at de unge også ser at man har en lokal kultur som det er grunn til å være stolt av, er det med på å gi en identitet, et rotfeste, som er viktig for hele resten av livet. Det jeg sa på Otta til kommunene og ordførerne, er noe jeg har ment bestandig, og som vi har lett for å glemme når vi driver med slike praktiske, materielle ting som f.eks arbeidsplasser og vann og kloakk, at hvis man skal få de unge til enten å flytte tilbake eller å velge å bli boende, er det mye psykologi her. Det har noe å gjøre med hvor man føler tilhørighet, og hvor man føler det er godt å bo. I dag er det ikke først og fremst nødvendigheten av å få arbeid som gjør at folk flytter. Det er mange, sammensatte ting som gjør at man velger å bosette seg der man gjør.

Lars Arne Ryssdal (H): Jeg har et spørsmål til statsråd Svarstad Haugland.

Jeg har registrert at statsråden, som leder av Regjeringens største parti, i media har uttrykt stor begeistring for et utspill fra Arbeiderpartiet om budsjettsamarbeid til høsten. Jeg har studert Arbeiderpartiets momenter for samarbeid i fem punkter og sammenliknet med hva Regjeringen kan oppnå ved et samarbeid den veien, fremfor med Høyre og Fremskrittspartiet.

Jaglands bud er for det første å tone ned kontantstøtten - som ikke burde være verken i statsrådens eller i Høyres interesse - og deretter er det tre punkter, om å legge opp til en ansvarlig budsjettpolitikk, om å bygge ut eldreomsorgen og om å satse på skolen, som er noe det burde være bred enighet om, og som iallfall vil få Høyres støtte i et budsjettsamarbeid med Regjeringen. Så kommer rosinen som det siste punktet: å øke skattene. Det siste er det eneste Høyre er uenig i, og spørsmålet blir da: Er det sjansen til å kunne øke skattene som gjør statsråd Svarstad Haugland så begeistret over utsikten til et budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet til høsten?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Representanten Ryssdal har observert riktig, eg har uttala meg positivt om dei signala som kom frå Arbeidarpartiet. Eg har til og med sagt at det er det mest konstruktive Arbeidarpartiet har kome med etter at dei gjekk ut av regjeringskontora. Etter at vi tok over regjeringsmakta, har dei stort sett slamra døra igjen for oss når det gjeld budsjettsamarbeidet. Dei har grunngjeve dette med m.a kontantstøtta og satsinga på minstepensjonistane. Difor var det viktig for meg å understreka at det var nye signal til samarbeid. Vi ynskjer å vera ei blokkuavhengig regjering. Det inneber at vi ynskjer å samarbeida med både Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet - det kjem an på kva saker vi snakkar om. Dei nye signala frå Arbeidarpartiet viste at eit mogleg samarbeid kan vera nærare ved neste krossveg enn det var i haust. Så langt har eg uttala meg positivt til det, utan at eg dermed har sagt kven vi kjem til å samarbeida med i haust, for det veit vi ikkje enno.

Når det gjeld krava frå Arbeidarpartiet, har ikkje eg kommentert dei einskilde krava. Det er klart at nokre krav er lette å gå med på, andre krav er ikkje fullt så lette å gå med på. Litt av dilemmaet vårt då vi samla oss på Halvorsbøle, var at samtidig som vi skulle fordela kronene, las vi i avisene at folk har brukt 26-27 milliardar kr til husoppussing det siste året, og prognosane for neste år er omtrent dei same. Så det er ikkje totaløkonomien til folk flest som er problemet, det er økonomien til einskilde grupper, småbarnsfamiliar og ein del andre grupper, som vi ynskjer å prioritera. Eg har ikkje tenkt å uttala meg korkje om skattetrykk eller avgifter i det heile i denne omgangen, men eg er glad for at Regjeringa har høve til å samarbeida både med høgresida og Arbeidarpartiet ved neste krossveg, ved neste statsbudsjett. Det ser eg lyst på.

Lars Arne Ryssdal (H): Jeg registrerer statsrådens bekymring over at det er mange norske hus som er blitt pusset opp det siste året.

Videre er jeg egentlig forundret over mangelen på lange linjer i Regjeringens og Kristelig Folkepartis arbeid for å skape allianser i Stortinget, kamuflert som en såkalt blokkuavhengighet. Ser ikke statsråden at mangelen på alliansebygging kan gi Regjeringen problemer med å få statsbudsjettet igjennom til høsten? Og enda mer konkret: For Høyres del er gjennomføringen av kontantstøtten et spørsmål om et helhetlig opplegg fra Regjeringen på det økonomiske området. Ser ikke statsråden at den vidåpne døren for et budsjettsamarbeid med Arbeiderpartiet gjør det vanskeligere å lose kontantstøttesaken igjennom i Stortinget?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det eg har uttala meg om, er at det har kome nye signal frå Arbeidarpartiet, som vi synest har vore positive. Eg uroar meg ikkje for at folk pussar opp husa sine, men det set den totale økonomiske situasjonen i perspektiv når vi har høve til å bruka så mykje pengar på slike ting. Det er bra, og folk må gjerne gjera det. Eg skal ikkje legga meg opp i det. Men når ei av valkampsakene til Høgre t.d var at ein skulle gå ut med mykje skattelette til folk flest, samtidig som vi har uløyste oppgåver innanfor helsevesenet, eldreomsorga og mange andre område, må vi òg ta det inn når vi skal vurdera kven vi ynskjer å samarbeida med. Eg trur det einaste moglege for ei regjering som har eit så stort fleirtal mot seg i Stortinget, er å vera blokkuavhengig - å samarbeida frå sak til sak med dei ulike konstellasjonane i Stortinget. Det er den einaste måten eg trur vi kan overleva på, og det er Regjeringa klar over. Difor er det viktig for oss å understreka at i haust viste Framstegspartiet og Høgre god samarbeidsevne. Arbeidarpartiet slamra døra igjen. No viser òg Arbeidarpartiet god samarbeidsevne, og det er klart positivt for oss.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg har et spørsmål til vår ærede justisminister.

Polititjenestemennene i Østfold kjemper en tung kamp mot narkotikakriminaliteten, og særlig i områdene Moss, Fredrikstad og Sarpsborg flommer narkotikaen i strie strømmer. Fredrikstad-politiet avdekket forleden dag da de oppklarte en sak, 150 kg hasj. Når polititjenestemennene forteller hvordan de faktiske forhold egentlig er, er det nesten ingen som tror dem. Mitt spørsmål til statsråden blir: Hva vil statsråden gjøre for å demme opp mot den akselererende narkotikakriminaliteten?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er en ganske stor oppmerksomhet og bra beredskap i Justisdepartementet omkring dette med narkotikaen som flommer inn i landet vårt, og som vi også ser rett og slett flyter inn via sjøvertssmugling. Dette har fått slike dimensjoner på grunn av at det her er mye penger og store penger ute og går, og at det er enorme muligheter for fortjeneste. Når det gjelder hva som gjøres i forhold til problemene som vi har sett illustrert på en skremmende måte i Østfold og i andre deler av landet, så er dette et satsingsområde for politiet. Både i form av oppkvalifisering, ved hjelp av etterutdanningstilbud ved Politihøgskolen og ved ressurstilførsel på annen måte prøver vi å sette narkotikapolitiet i stand til oppgaven. Vi er også enig i at dette med narkotikatrafikk og smugling er et ledd i den internasjonale kriminaliteten som viser seg ekstra vanskelig å få gjort noe med. Men jeg kan forsikre spørsmålsstilleren om at dette er saker som vi er svært opptatt av, og som vi ønsker å motvirke på dertil egnede måter.

Øystein Hedstrøm (Frp): De i politiet som driver forebyggende virksomhet i skoler eller blant ungdom på annen måte, sier at vanlig informasjon ikke lenger hjelper. Ungdommen er ikke lenger redd for narkotika. For å ta et eksempel fra Fredrikstad: Man antar der at annenhver ungdom som besøker kafeer eller restauranter i helgene, fra tid til annen ruser seg på narkotika.

I fjor fikk Østfold ekstraordinære midler til narkotikaaksjoner - og det hjalp. De fikk et ekstra trykk mot narkotikamiljøene, man fikk hjulpet en del ungdom ut og man beslagla ganske store kvanta av narkotika. Vil statsråden prioritere midler til narkotikaaksjoner også i framtiden?

Statsråd Aud-Inger Aure: Det er klart at når jeg forsikrer om at kampen mot narkotika er et av våre viktige satsingsområder, betyr det at jeg ønsker å prioritere aksjoner og alle effektive måter å bekjempe dette på. Jeg synes dette er veldig skremmende. Det er helt riktig som representanten Hedstrøm peker på, at det er blitt en alminneliggjøring av narkotikabruk blant ungdom som er svært urovekkende. Her har jeg også lyst til å understreke det ansvar alle ledd i samfunnet har for å forsøke å formidle til barn og unge at narkotika er så farlig som de største og viktigste informantene på den siden sier. Helsevesenet kan bekrefte det, og alle de dødsfall vi ser blant narkomane, kan bekrefte det. Men her dreier det seg om en holdningsskapende virksomhet som vi alle sammen er nødt til å ta et ansvar for, og jeg vil også rette en takk til de frivillige organisasjoner som jobber med dette.