Trond Helleland (H): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kulturministeren:

I de siste dagene har det rast en debatt om butikkenes åpningstider. Senterpartiet har flere ganger uttalt at søndagen skal være en annerledes dag, en dag med begrenset kommersiell aktivitet. Dette ønsker Senterpartiet å oppnå gjennom å regulere det vareutvalget som skal være tilgjengelig på søndager. Et annet regjeringsparti, Kristelig Folkeparti, ønsker å begrense antall kvadratmeter gjennom den såkalte Brustadbua, et forslag som vil medføre at en rekke kiosker som selger aviser, blader, bøker og musikk, må stenge på søndager.

Hvordan vurderer kulturministeren den utviklingen vi har hatt siden lukkeloven ble erstattet med åpningstidsloven på midten av 1980-tallet? Ser hun folks endrede handlemønster som en trussel mot våre kulturelle verdier? Eller mener statsråden at lengre åpningstider, bredere tilbud og pulserende liv i gatene er en positiv del av den urbane kulturen, en kultur hvor handletilbud og kulturtilbud går hånd i hånd i helgene?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Til dette spørsmålet vil jeg si at jeg syns det er viktig å holde fast ved at vi skal ha en dag i uken som er annerledes enn andre dager, nemlig søndagen. Vi vil prøve, i den grad det er mulig, å ta vare på helgefreden. Da er vi kommet opp i en situasjon som nå er til behandling i Stortinget. Det er jeg vel kjent med. Jeg vil ikke gå inn i arbeidet til komiteen, som for øvrig Helleland er medlem av, bare si at jeg registrerer at det her er en diskusjon om hvordan man kan ivareta helgefreden på en best mulig måte.

Når det gjelder det spørsmålet som ble stilt, om jeg var betenkt over den kulturelle utviklingen etter at lukkeloven ble opphevet, vil jeg si at det er jo en del positive ting ved det. Det er mer pulserende liv, og jeg ser ikke bort fra at det kan ha positive elementer. Samtidig syns jeg det er viktig å ivareta helgedagsfreden, og det kommer vi til å prøve å bidra til.

Trond Helleland (H): Takk for det.

Dette er også en problemstilling som angår veldig mange distriktskommuner der det er et stort friluftsliv. Folk reiser til fjells for å gå på ski, og de reiser dit for å bo på hyttene sine. I mange av disse kommunene er det gitt anledning til å ha åpent på søndager, nettopp fordi at den store delen av omsetningen i dagligvareforretningene skjer på søndager, lørdager og fredager når turistene kommer til fjells.

Mener kulturministeren at det vil styrke distriktene dersom dagligvarebutikkene i disse kommunene tvinges til å redusere vareutvalget eller antall kvadratmeter for å tilpasse seg?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg tror at det går an å finne praktiske og gode løsninger som gjør at folk kan leve ganske bra med en søndagsfred i utgangspunktet. Det er også veldig mange som arbeider i disse butikkene som er betenkt over den utviklingen vi ser, hvor det ikke blir forskjell på helg og søkn, som vi sier. Jeg synes at representanten nå konstruerer opp konflikter som ikke er der. Det er klart at det går an å finne fornuftige løsninger som ivaretar hensynet til distriktene og hensynet til forbrukerne, og som også ivaretar hensynet til arbeidstakerne. Det ønsker vi, samtidig som vi vil holde fast ved at helgefreden bør beskyttes til en viss grad.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil få stille helseministeren følgende spørsmål.

Dersom man har en alvorlig psykisk lidelse og erkjenner det, er utsiktene til en behandlingsplass på psykiatrisk sykehus små. Men den dagen erkjennelsen forsvinner fordi den syke er blitt så dårlig at han motsetter seg behandling, vil mulighetene for innleggelse øke, fordi hjemmelen for å bruke en av tvangsparagrafene i lov om psykisk helsevern da er til stede slik at tilstanden må prioriteres. Dette fremstår som litt av et paradoks når man sammenlikner psykiske lidelser med de fysiske. Man kan forsøke å tenke seg at en forutsetning for å bli operert i hoften, er at den som har hofteplager, ikke lenger ønsker inngrep, og at vedkommende først da gis prioritet for behandling.

Jeg vil anta at helseministeren deler SVs syn, at det må være en målsetting å sikre kapasiteten ved de psykiatriske sykehusene slik at den behandling som skal skje der, kan finne sted snarest mulig når behovet oppstår, og mens pasienten selv stiller seg positiv til behandlingen. Hvilke tiltak ser helseministeren for seg som ledd i å bedre kapasiteten for frivillig innleggelse ved psykiatriske sykehus?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Ballo i at det er viktig å ha tilstrekkelig kapasitet ved de psykiatriske sykehusene, slik at de som trenger behandling, får det - og innen rimelig tid. Derfor forbereder Regjeringen nå den opptrappingsplan for psykiatrien som Stortinget har bedt om, og den kommer i mai.

Jeg er av den oppfatning at nettopp det problemet som representanten Ballo peker på, at pasienter faktisk på mange måter har bedre muligheter for behandling når de kommer inn under vilkårene for tvang enn i tidligere eller i mildere faser, understreker betydningen av at vi bygger ut lavterskeltilbudene i kommunene. Det å komme tidlig til behandling er i psykiatrien svært viktig, som det er det i mange andre sammenhenger. En av de prioriteringene som Regjeringen vil forfølge, er nettopp å sette kommunene i stand til å gi denne type lavterskeltilbud, i tillegg til at vi er nødt til å få en bedre kapasitet når det gjelder institusjonsplasser og en riktigere utnyttelse av institusjonsplassene. I dag er det slik at svært mange feilplasseres på et for høyt nivå i behandlingskjeden av mangel på plasser på et lavere nivå. Det tilsier at vi på dette området også må ha oppmerksomheten rettet mot hvordan vi skal utnytte ressursene best mulig.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker helseministeren for svaret.

Når det gjelder satsingen på psykiatrien, er det åpenbart at det vil være et spørsmål om prioritering av ressurser rettet inn mot én sektor av helsevesenet. Man ser altså i dag at enkelte tar aktive skritt i retning av å bruke ressurser på oppsøkende genetisk veiledning, som i så fall vil dreie seg om å lete etter folk som i utgangspunktet oppfatter seg som friske, for å kartlegge om de eventuelt likevel kan være syke. Dette er jo også et ressursspørsmål. Når det er knapphet på ressurser innenfor helsevesenet, slik at det blir et spørsmål om prioritering, ser helseministeren at det faktisk kan være et dilemma forbundet med stadig å gå inn i forhold til nye grupper som ikke engang har en erkjent sykdom, når man ikke er i stand til å prioritere grupper som faktisk har en erkjent sykdom?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det spørsmålet som representanten Ballo nå reiser, anser jeg for å være et annet spørsmål enn hovedspørsmålet.

Jeg er kjent med at komiteen har en sak om dette til behandling nå, der jeg skal gi svar på spørsmål fra komiteen. Men generelt er jeg helt enig med representanten Ballo. Det er i helsevesenet kontinuerlig et dilemma, for vi får stadig nye teknologiske muligheter som gir nye behandlingsalternativer og behandlingsmuligheter, samtidig som vi er nødt til å ta med oss grunnstammen i behandlingstilbudet. Når det gjelder psykiatrien, er det vel ingen tvil om at den gjennom mange år har lidd fordi den ikke er blitt prioritert høyt nok av politisk ansvarlige myndigheter. Det er også slik at den har en karakter som gjør at den ikke alltid fremstår like akutt som den har gjort de siste ukene.

Presidenten: Kristin Halvorsen - til oppfølgingsspørsmål.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg kunne godt tenke meg å be helseministeren om å tenke høyt litt videre sammen med oss akkurat rundt de linjene som han avsluttet med nå. For det er jo et ganske stort problem i et samfunn der det ikke er flertallet som får psykiske problemer eller som har kontakt med folk som har alvorlige psykiske lidelser. Det er veldig lett i et demokrati å prioritere de tiltakene som går til mange, f.eks å prioritere eldre framfor psykiatri, fordi vi alle håper å bli gamle, men veldig få av oss håper å få psykiske lidelser, eller å prioritere kontantstøtte framfor psykiatri, fordi mange ønsker å få barn eller har kontakt med barn, men veldig få er i kontakt med psykiske lidelser. Nå vet vi at Regjeringen slåss om kronene for neste års statsbudsjett. På hvilken måte vil helseministeren sikre at de gruppene som for så vidt er få i antall, men som har store behov, vinner kampen om kronene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke slik at psykiatrien er et marginalt spørsmål i helsepolitikken. Det angår veldig mange og kan komme til å angå mange av oss. Nettopp derfor ser jeg det som viktig i større grad å styrke brukersiden i psykiatrien - brukerorganisasjonene og de som er talerør for disse gruppene. Derfor er det et tiltak som vi vil prioritere i den opptrappingsplanen som jeg har varslet at Regjeringen vil legge fram. Det er faktisk slik at denne regjeringen prioriterer både kontantstøtte og psykiatri, og vi tror at vi med Stortingets medvirkning skal få til betydelig innsats på begge felt.

Reidun Gravdahl (A): Jeg vil gjerne stille helseministeren et spørsmål.

Under behandlingen av St.meld.nr.25 (1996-1997) , Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, var Valgerd Svarstad Haugland kritisk til at det ikke forelå en konkret handlingsplan for psykiatrien allerede da. Den er nå meldt og skal komme i mai i år. Siden det under behandlingen av den omtalte stortingsmeldingen var stor enighet om en økonomisk opptrappingsplan og langsiktig satsing, spør jeg allerede i dag helseministeren om han nå, utover det han svarte på forrige spørsmål, kan si noe om hva som vil bli foreslått når det gjelder tiltak og økonomi.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den handlingsplanen som vi nå arbeider med, bygger på den enstemmige analyse av psykiatrien som Stortinget gjorde i forbindelse med behandlingen av den stortingsmeldingen som representanten Gravdahl nevner. Handlingsplanen vil prioritere de satsingsområdene som lå i stortingsmeldingen, og vil bygge på den entydige oppfatningen som kom til uttrykk i Stortinget ved den behandlingen.

Det som blir noen av de største utfordringene i gjennomføringen av en slik opptrappingsplan, er ikke bare spørsmålet om økonomiske ressurser, men i høyeste grad også spørsmålet om tilgang på kompetanse og tilgang på personell. Vi har i dag knapphet på dette. Det blir en utfordring å rekruttere og utdanne flere i et størst mulig tempo. Det blir en utfordring å bruke personellet riktig og på riktig plass i systemet for at vi nå ikke skal oppleve at kommunene bygger ut psykiatrien og rekrutterer kompetanse på et høyere nivå enn det de trenger, slik at vi får en større mangel på spesialister i spesialisthelsetjenesten - som fortrinnsvis skal arbeide der. Det er av de spørsmålene som vil være med og avgjøre hvor raskt vi kan trappe opp innsatsen på dette området.

Reidun Gravdahl (A): Jeg takker helseministeren for svaret, og vil gjerne følge opp med et spørsmål i forbindelse med en sak som var oppe i Dagsrevyen i går kveld, om en pasient som foruten å ha psykiske lidelser også var psykisk utviklingshemmet og hadde behov for inntil ti årsverk. Hva vil helseministeren foreslå for å imøtekomme dette behovet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Dessverre kjenner jeg ikke den konkrete saken og kan vanskelig svare på spørsmål om en slik enkeltsak på stående fot. Men departementet er i høyeste grad oppmerksom på problemstillingen knyttet til særlig ressurskrevende pasienter innenfor ulike deler av omsorgstilbudet i kommunene.

John I Alvheim (Frp): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Er helseministeren enig i at tiden kanskje nå er inne til å vurdere hvorvidt man skal opprettholde ventetidsgarantien?

Personlig mener jeg at garantien lager flere problemer enn den løser. 25.000 brudd på garantiordningen siste periode skaper frustrasjon. Garantien er ikke juridisk bindende, men skaper likevel svære og urealistiske forventninger fra pasientenes side. De kriterier som er gitt for utvelgelse til garantien, er meget strikse og lager etiske problemer for de respektive overleger som skal velge ut pasientene.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Ventetidsgarantien slik den nå er utformet, praktiseres svært ulikt fra fylke til fylke og fra sykehus til sykehus. Det er en situasjon som ikke er til å leve med, og som i første omgang har ført til en innsats fra departementets side for å se til at den i større grad praktiseres etter intensjonen. La meg si at det er min hovedlinje.

Jeg er enig i at ventetidsgarantien på mange måter representerer et ganske stort problem. Den innebærer nemlig at storting og regjering stiller i utsikt en behandling som 25.000 pasienter ikke får i tide. Dette er individuelt garanterte løfter, selv om de ikke har den juridisk bindende kraft som en ville oppnå gjennom en lovfesting. Jeg mener at dette er et problem i forhold til tilliten til helsevesenet som vi i det lange løp ikke kan leve med. Det er i og for seg isolert sett ingen løsning å fjerne garantien. Det hjelper ingen pasienter. Det jeg imidlertid er opptatt av, er at vi i tiden fremover kommer fram til en politikk der vi i større grad skaper forventninger som vi kan innfri. Det er to måter å gjøre det på: Det er å senke ambisjonsnivået, og det er å øke kapasiteten. Min primærstrategi vil være å øke kapasiteten. Jeg vil gi Stortinget anledning til en bred drøfting av dette spørsmålet i forbindelse med lov om pasientrettigheter, som Regjeringen legger fram i løpet av dette året.

John I Alvheim (Frp): Jeg takker helseministeren for svaret og særlig understrekingen av at det er kapasiteten som skal økes, og ikke terskelen som skal senkes.

Ventetidsgarantien og praktiseringen av den er også et spill om ressurser fra fylkeskommunenes side som jeg synes er bortimot uverdig. De pasientene som i dag får plass etter denne tremåneders garantien, er pasienter som under enhver omstendighet ville blitt prioritert i norske sykehus. Garantiordningen skulle derfor være helt unødvendig hvis man ikke kan gi plass til flere enn det som er tilfellet i dag. Garantiordningen er også rimelig kostbar å administrere. Det brukes ressurser som kunne vært brukt til helt andre og mer nødvendige ting i vårt helsevesen.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Alvheim i at vi hele tiden bør være på jakt etter en god utnyttelse av de ressursene vi setter inn i helsevesenet. Å bruke helsepersonell til mye papirarbeid er ikke riktig bruk av knappe ressurser. Derfor er hovedstrategien i det arbeidet departementet nå har satt i gang når det gjelder organiseringen i sykehus, nettopp å sikre at riktig personell brukes til de riktige tingene. Jeg kan være enig i at vi ikke bør ha ordninger som skaper unødig byråkrati. Uansett bør vi være på jakt etter forenklinger også på det området - uten at jeg dermed har konkludert når det gjelder spørsmålet om ventetidsgarantiens fremtid.

Presidenten: Annelise Høegh - til oppfølgingsspørsmål.

Annelise Høegh (H): Høyre er ikke i tvil om at ventetidsgarantien har bidratt til å sette helsevesenet høyere opp på den politiske dagsordenen og til at vi har klart å øke ressursene til helsevesenet. Jeg er glad for at helseministeren også ser at dette er en mulighet til å titte legene i kortene. Det har jo alltid vært ført ventelister, men det nye er at det nå er offentlighet rundt dem. Jeg håper at helseministeren ikke vil løpe fra det løftet Kristelig Folkepartis leder gav i valgkampen, om at ventetidsgarantien heller burde bli en behandlingsgaranti som gir pasientene rett til behandling innenfor et visst tidsrom. Så får vi bestrebe oss på å lage en garanti som er mer hensiktsmessig og mindre byråkratisk enn dagens. Men det viktigste, som jeg håper helseministeren kan bekrefte, er at pasienter som venter på nødvendig behandling, får behandling raskere enn det de gjør i dag. Da må vi også kunne ta det private helsevesen til hjelp.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Høegh i at det viktigste er at flere sikres raskere behandling. Jeg vil også bekrefte - noe jeg i og for seg også sa i mitt svar til representanten Alvheim - at Regjeringen arbeider med spørsmålet om hvordan pasienters rettigheter på bred basis bør nedfelles i lovgivningen, herunder spørsmålet om en eventuell lovfesting av rett til behandling.

Presidenten: Asmund Kristoffersen - til oppfølgingsspørsmål.

Asmund Kristoffersen (A): Det alvorligste er jo brudd på ventetidsgarantien. Men det er også et annet meget alvorlig forhold, og det er at kvaliteten på disse ventelistene er uakseptabel lav. Det kan være ferdigbehandlede pasienter som står på listene, det kan være pasienter som ikke ønsker behandling, og det kan sågar være pasienter som er døde. En undersøkelse publisert i fjor viste at opp mot 40 % av pasientene på listene var uaktuelle for behandling. Da er mitt spørsmål til helseministeren: Hva gjøres nå for å heve kvaliteten på disse listene?

Statsråd Dagfinn Høybråten: I den grad variasjonene mellom sykehus og fylker når det gjelder antall brudd på garantien, skyldes problemer med listeføringen, er det problemer en i størst mulig grad må forsøke å utrydde, selv om det neppe vil være fullt ut mulig. Departementet har en rekke tiltak på gang for å bidra til bedre datakvalitet - bl.a VENTSYS, som er datasystemet for ventelisteføringen slik at listene blir mest mulig reelle. Men her blir jo ikke kvaliteten bedre til syvende og sist enn den er der dataene legges inn. Det betyr at det ansvaret som sykehusene og fylkeskommunene har, ikke kan understrekes for mye. Oslo kommune har jo tatt tak i dette og fått ryddet opp i det, og det viser at det nytter.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo til tilleggsspørsmål.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg har følgende tilleggsspørsmål til helseministeren:

Jeg registrerer at bl.a Høyre og vel også Fremskrittspartiet ønsker å gjøre ventelistegarantien bindende. Samtidig ser man at ventelistegarantien har en rekke utilsiktede effekter. Blant annet er det pasienter med betydelige plager, men som faller utenfor ventelistegarantien, som nå får en uviss ventetid og til dels presses over i det private helsevesenet og må betale tjenestene selv fordi de ikke kommer inn under garantiordningen. Man kunne jo tenke seg at et alternativ til å gjøre ordningen juridisk bindene var å fjerne hele ventelistegarantiordningen. Har helseministeren overveid det som en alternativ mulighet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg sa i sted, tror jeg ikke det løser et eneste problem i helsevesenet å fjerne ventetidsgarantien isolert sett. Som flere har påpekt her i dag, må sykehusene uansett ha orden på sine pasienter når det gjelder hvem som skal ha behandling når, og sykehusene må ta stilling til hvilke pasienter som må ha behandling raskere enn andre, så garantien er et redskap for å holde orden på det.

Men jeg er enig i at garantien kan ha en del sidevirkninger som ikke er heldige, bl.a i forhold til kronikere, til psykiatriske pasienter og andre grupper. I forbindelse med loven om pasientrettigheter vil vi vurdere alle sider av disse spørsmålene og gi Stortinget en bred anledning til å drøfte hvordan dette bør være i fremtiden.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren:

Det har vært en del tragiske skyteepisoder i det siste, og det har også vært brukt militære våpen, såkalte AG 3, og mange er blitt skremt av at 70.000-80.000 heimevernssoldater har våpen hjemme. Jeg lurer derfor på om forsvarsministeren mener at oppbevaring av militære våpen og ammunisjon skjer på en betryggende måte.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: La meg først si at vi alle føler sjokk over de voldshandlinger som begås både i Norge og i utlandet, bl.a ved bruk av våpen. Men for å kunne svare på spørsmålet helt konkret vil jeg si følgende: Forsvaret må både i krise og krig kunne være på plass raskt for å løse sine oppgaver og oppdrag over hele landet. Derfor er det at HV-personell bl.a oppbevarer sine personlige våpen og utrustning hjemme. Også annet militært personell, som tjenestegjørende befal og mobiliseringsbefal, kan oppbevare sine våpen hjemme. Alle alternativer som innebærer sentralisert lagring og oppbevaring av dette utstyret, svekker derfor grunnlaget for Forsvarets evne til raskt å være på plass. Men Forsvaret vurderer nøye alt personell før man gir dem den tillit det innebærer å få utlevert et personlig våpen for oppbevaring hjemme. I alle norske kommuner er det opprettet en kommunal HV-nemnd med to representanter valgt av kommunestyret. I tillegg har nemndene en representant fra den stedlige politimyndighet, foruten HV-områdesjefene. I sum besitter derfor disse stor kunnskap om alt personell som er tenkt overført til HV samt det personellet som er i HV. Det er også strenge regler for oppbevaring av våpen, således er det forbudt å oppbevare våpenet montert. Dette betyr at jeg mener regelverket i dag er av en slik karakter at det er fullt mulig å håndheve det. I tillegg ser jeg det slik at når den sivile våpenloven nå blir behandlet i Stortinget i løpet av kort tid, er det naturlig for Forsvarsdepartementet også å gå gjennom regelverket på militær side og se om det er noe å hente og lære av det regelverket som måtte bli vedtatt.

Gunnar Halvorsen (A): Jeg er svært godt fornøyd med det svaret som jeg fikk av forsvarsministeren, og jeg er enig i at vi må se på dette som en del av totalforsvaret. Heimevernet skal jo være på plass på objektet ganske raskt.

Jeg tror utleveringsrutinene, som forsvarsministeren sa, fungerer på en svært grei måte. Det som kan være et problem, er hvis en soldat kommer i en sinnstilstand der våpenet må inndras. Jeg vil derfor spørre forsvarsministeren om en kan arbeide for et bedre samarbeid mellom det psykiatriske hjelpeapparatet, politiet og områdesjefen. For tross alt sitter områdesjefen med et stort ansvar, og han har ikke tilgang på alle opplysninger som kan være ønskelige, sett fra en områdesjefs synspunkt.

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Jeg synes spørrerens utgangspunkt er både positivt og meget verdifullt. Det er naturlig at Forsvarsdepartementet tar fatt i de forslag og de problemstillinger som representanten reiser. Jeg vil henvise til at § 6 i de bestemmelsene som er utarbeidet på grunnlag av § 26 i heimevernsloven, har ganske klare føringer på dette området, også når det gjelder spørsmålet om inndraging av våpen og oppbevaring sentralt. Der står imidlertid ordet « kan ». Det kan være grunnlag for å se på om dette ordet skal endres, og det er naturlig at man vurderer om ordet « skal » er bedre enn ordet « kan » i disse bestemmelsene.

Presidenten: Ane Sofie Tømmerås - til oppfølgingsspørsmål.

Ane Sofie Tømmerås (A): Jeg la merke til at statsråden viste til de endringene i våpenloven som Regjeringen har foreslått for Stortinget, og som Stortinget nå har til behandling. Det innebærer jo strengere krav til hvordan våpen skal oppbevares i private hjem. Statsråden antydet en gjennomgang av de samme regler for Forsvarets våpen. Mener forsvarsministeren at tilsvarende krav bør gjøres gjeldende også for heimevernssoldatenes våpen som oppbevares i private hjem? For er det ikke rent prinsipielt slik at våpenet er like farlig enten det er sivilt eller militært dersom det kommer på urette hender, eller dersom det blir grepet til i en stund hvor folk er i affekt og i psykisk ubalanse? Vil det ikke også være slik at hvis vi får en situasjon hvor de sivile våpnene er bedre sikret i private hjem enn det de militære er, vil det bli mer attraktivt å stjele militære våpen?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: Den siste argumentasjonen er jeg nok uenig i. Det er ingen automatikk i at det vil være mer interessant å stjele militære våpen om sivile våpen blir sikret bedre. Militære våpen har en spesiell funksjon, er ofte utstyrt på en spesiell måte og også oppbevart på en spesiell måte. De blir kontrollert årlig gjennom øvelsene i HV-sammenheng, hvor også oppbevaringsmåten gjennomgås.

Det jeg imidlertid har pekt på, er at når man er i en overgangssituasjon, som man nå er, hvor en ny våpenlov er på tapetet og debatten er på høyden, er det naturlig at også Forsvaret går gjennom sitt regelverk. Men jeg må minne om at noe av hensikten med heimevernsopplegget nettopp er at det skal være kort utrykkingstid, og at dette er en del av Forsvaret som et samlet storting har gitt sin tilslutning til.

Presidenten: Per Ove Width - til oppfølgingsspørsmål

Per Ove Width (Frp): Jeg syns forsvarsministerens svar så langt har vært ganske klargjørende, men jeg tillater meg likevel å stille et tilleggsspørsmål.

I innstillingen til den forrige langtidsmeldingen om Forsvaret, som omfatter hovedretningslinjene for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1992-93, peker en samlet forsvarskomité på at den relative betydningen av HV vil øke. De sier at dette særlig vil gjelde i områder av landet der den fremtidige struktur gir sterkt redusert nærvær av hærkomponenter. Dette vil, sier komiteen, gjelde Sør-Norge generelt, men særlig Sør-Vestlandet. Videre sier en samlet komité:

Komiteen vil i denne sammenheng understreke behovet for at befal, generelt, og HV-personell spesielt, som et beredskapselement, fortsatt kan oppbevare personlige våpen, beredskapsammunisjon og personlig utrustning etter de gjeldende regler.

Dette, og spesielt det siste, mener jeg i klartekst gir føringer for HVs betydning og beredskap.

Mener statsråden at de uheldige enkeltepisoder som har forekommet i det siste, skulle gi grunnlag for endringer i forhold til forsvarskomiteens Innst.S.nr.150 (1992-1993)?

Statsråd Dag Jostein Fjærvoll: La meg understreke at de uheldige episoder man har hatt i den senere tid, er enkeltepisoder, og misbruk av Forsvarets våpen er heldigvis unntakstilfeller. Det er videre slik at forsvarskomiteen i 1993 i den innstillingen som spørreren henviser til, enstemmig understreket « behovet for at befal, generelt, og HV-personell spesielt, som et beredskapselement, fortsatt kan oppbevare personlige våpen, beredskapsammunisjon og personlig utrustning etter de gjeldende regler ».

Det er det forsvarsministeren har å forholde seg til, det er det Forsvaret har å forholde seg til. Og inntil Stortinget måtte si noe annet og mene noe annet, er det dagens regelverk som vil gjelde.

Jon Olav Alstad (A): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til kulturministeren.

I forbindelse med den internasjonale avtalen om investeringer, den såkalte MAI-avtalen, har EU-parlamentet uttalt bekymring for at denne avtalen kan gjøre det vanskeligere å gjennomføre og ha en egen nasjonal politikk når det gjelder kultur og opphavsrett. Vår film- og mediepolitikk har nettopp som utgangspunkt å ta vare på norske verdier samt språket og det mangfoldet vi har i kulturen vår, når vi nå ser at den utenlandske underholdningsindustrien ruller over oss. I debatten i Stortinget i går sa utenriksministeren at dette var et område han skulle se nærmere på i forbindelse med forhandlingene.

Spørsmålet mitt blir om kulturministeren har brukt den posisjonen hun har i Regjeringen, til å få unntak fra avtalen som sikrer oss muligheten til å ha en egen nasjonal kulturpolitikk i Norge, spesielt for allmennkringkasterne og filmmiljøene våre.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Ja, jeg kan forsikre representanten Alstad om at jeg skal bruke all den kraft jeg har, til å sikre at vi kan ha en nasjonal kulturpolitikk, og at vi ikke skal gå inn i avtaler som innebærer at vi undergraver muligheten til å sikre norsk språk og til å sikre en utvikling både på filmområdet og på det kulturpolitiske området ellers som gjør at vi kommer inn i en tenkning hvor det er markedet som skal bestemme, og hvor det er fri flyt.

Jeg kan bare bekrefte at dette er et område vi selvfølgelig arbeider med og som vi vil ivareta på beste måte. Jeg er for så vidt også glad for å kunne si at når det kommer lignende signaler fra Europaparlamentet, er det en viktig alliansepartner i internasjonale forhandlinger.

Jon Olav Alstad (A): Disse forhandlingene skulle jo egentlig vært avsluttet i fjor på dette tidspunktet, og har nå som siktemål å bli ferdige i april. Så kan vi selvsagt ta en lengre runde på om de klarer å bli det, men jeg vil tro at vi har forholdsvis kort tid på oss hvis vi skal klare å sikre den norske kulturarven og de politiske virkemidlene vi i dag har for å prøve å motvirke en del av den kommersialiseringen vi ser.

Jeg kunne tenke meg å høre om det kunne være aktuelt for kulturstatsråden å gå inn i en nærmere dialog med EU, og spesielt EU-parlamentet, som tydeligvis har gått veldig langt i å uttrykke bekymring over en del av det som nå ligger i utkastet til avtale.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg har ingen motforestillinger mot å gå i dialog for å få gjennomslag for mest mulig av vår egen politikk, gjerne også med EU-parlamentet hvis det er hensiktsmessig. Nå tror jeg nok at Alstad er innforstått med det samme som jeg, at avslutning av MAI-forhandlingene i april ikke er aktuelt, så vi har nok mer tid enn det kan se ut til her. Mitt inntrykk er også at det har skjedd en utvikling i forhandlingene som gjør at interessen blant de store multinasjonale konsernene, som på mange måter har stått bak disse forhandlingene, er dalende fordi man her legger inn forhold knyttet både til miljø, til kultur og til arbeidstakers rettigheter. Så selvfølgelig skal vi gjøre hva vi kan for å sikre kulturarven, som både representanten Alstad og jeg er svært opptatt av.

Per Sandberg (Frp): Jeg vil gjerne stille kulturministeren et spørsmål.

Spørsmålet retter seg mot planlegging og bygging av ny opera i Oslo. I proposisjonen som er lagt fram, er det tre alternativer som er utredet, hvor det ene, Folketeaterbygningen, er beskrevet i to prosjekter, nemlig Folketeaterbygningens eget forslag og Statsbyggs forslag. Begge alternativene imøtekommer Operaens rombehov og driftsbehov. Det merkelige er at kun Statsbyggs alternativ blir viet oppmerksomhet i proposisjonen, til tross for at Folketeaterbygningen A/S' alternativ kanskje er et bedre alternativ.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvorfor har departementet og Statsbygg på en måte nektet å forholde seg til Folketeaterbygningens forslag?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg synes det er hyggelig at Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal få en ny opera i Oslo. Jeg tar dette som et signal om at man går inn i den proposisjonen vi har lagt fram, og som jeg håper kan bli behandlet i løpet av våren, slik at vi får tatt et standpunkt når det gjelder stedsvalg, i tillegg til at vi får bestemt oss for å bygge en ny opera.

Nå går representanten inn på en kritikk av den proposisjonen som jeg har lagt fram. Jeg vet ikke om dette er riktig sted å svare på antydninger om mangler ved proposisjonen, men poenget er at jeg har vurdert de alternativene som foreligger, og har foretatt en klar anbefaling som jeg har fått Regjeringens støtte til, nemlig at operaen skal ligge på Vestbanen. Hvis det er spørsmål knyttet til den saken som komiteen nå har til behandling, vil jeg anbefale at det kommer i et brev til departementet. Vi skal selvfølgelig stille opp i komiteen og med skriftlig svar og redegjøre for bakgrunnen for den proposisjonen som foreligger.

Ellers vil jeg til det konkrete spørsmål - hvis jeg skal gå inn på det - si at jeg kan ikke skjønne at det er grunnlag for kritikk på det punktet. Vi har gått inn på de alternativene som vi mener er aktuelle, og kommet med en helt klar anbefaling.

Per Sandberg (Frp): Svaret var kanskje som forventet. Det er riktig som statsråden sier, at de tre alternativene er godt begrunnet i proposisjonen. Men det er kun Statsbyggs alternativ for Folketeaterbygningen som er utredet i proposisjonen, Folketeaterbygningen A/S' forslag er ikke begrunnet i det hele tatt i proposisjonen.

Når alle innsigelser mot ny opera i Folketeaterbygningen dreier seg om Statsbyggs eget forslag - som er et dårlig forslag, som statsråden også har konkludert med - blir proposisjonen på en måte misvisende og trekker ikke fram fordelene, men kun direkte feil i forbindelse med Folketeaterbygningens alternativ.

Et av argumentene statsråden selv har brukt i forhold til Vestbanen og Bjørvika, er kostnadsspørsmålet, at det blir for dyrt i Bjørvika i forhold til Vestbanen. Og siden statsråden også har brukt argumentet om at skattebetalernes penger (presidenten klubber) ikke skal brukes i overflod, er dette i hvert fall (presidenten klubber) det billigste alternativet.

Mitt spørsmål blir - hvis jeg får lov: Er det slik at frykten for at det alternativet som Folketeaterbygningen A/S selv har lagt fram, kan privatiseres ...

Presidenten: Presidenten understreker at spørsmål skal stilles innenfor den tid som er til rådighet.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg oppfatter dette som et uttrykk for at Fremskrittspartiet er på glid i spørsmålet, og at man kanskje kan tenke seg å gå inn for et alternativ som Folketeaterbygningen sjøl har presentert, og som er presentert i proposisjonen. Det synes jeg er en interessant og ny vending i denne saken. Når vi ikke har brukt mer spalteplass på det enn det som er gjort i proposisjonen, er det rett og slett fordi vi mener at de opplysningene som er gitt, er tilstrekkelige og nødvendige.

Ellers står selvfølgelig komiteen helt fritt til å innhente uttalelser fra Folketeaterbygningen, fra departementet og andre steder for å få et skikkelig grunnlag for å ta beslutningen nå i vår. Jeg håper inderlig at dette spørsmålet fra Fremskrittspartiet, som er det andre jeg får i muntlig spørretime fra en representant fra Fremskrittspartiet, er uttrykk for at det er stor interesse for saken, og at man kan finne fram til en løsning hvor vi får en ny opera og en fin plassering.

Annelise Høegh (H): Jeg har et spørsmål til helseministeren. Vi skal tilbake til den alvorlige situasjonen og manglene i psykiatrien. Jeg har fått forståelsen av at mange med psykiatriske problemer nå er redde, de frykter for at de ikke lenger skal ha råd til å søke behandling hos privatpraktiserende psykologer eller psykiatere dersom disse ikke har avtale med fylkeskommunen. De risikerer at i stedet for å betale en egenandel på 1.300 kr i året, må de kanskje ut med 18.000-20.000 kr. Og hvem har råd til det?

Spørsmålet er også om Regjeringen og Stortinget har råd til å si nei takk til et slikt « lavterskeltilbud » innen psykiatrien, for å sitere helseministeren fra i sted. I lys av den alvorlige mangel på behandlingskapasit som vi ser i psykiatrien nå, vil jeg spørre helseministeren om han vil invitere Stortinget til å gjøre om det lovvedtaket som et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, vedtok i forrige periode.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Svaret på det direkte spørsmålet fra representanten Høegh er nei. Stortinget har gjort et vedtak om en ny avtalepolitikk. Det vedtaket henger nøye sammen med et annet vedtak, nemlig innføringen av fastlegeordningen. Det er Regjeringens mening å arbeide i tråd med det nevnte stortingsvedtaket for å gjennomføre det på beste måte. Men når jeg sier på beste måte, ligger det også i det at vi nå på grunnlag av innrapportering fra samtlige fylkeskommuner følger nøye hvordan den nye avtalepolitikken i praksis slår ut for å sikre at en ikke får utilsiktede virkninger. Det får være mitt svar på spørsmålet om det kan få slike utslag som representanten Høegh nevner.

Annelise Høegh (H): Jeg må si jeg er meget lei meg for at helseministeren så bastant avviser å ta saken opp til ny vurdering når det det siste året er blitt avdekket så alvorlige mangler i psykiatrien som vel ingen av oss trodde var mulig. Jeg kan heller ikke se at dette har noen som helst sammenheng med den såkalte fastlegeordningen, som jo i seg selv er et kapittel som det kunne vært mye å si om. Fastlegeordningen går på allmennpraktiserende leger. Dette er et spesialisttilbud fra psykiatere, og det rammer spesielt psykiatriske pasienter. Vi ser at mange faktisk ønsker å gå til privatpraktiserende psykiatere selv om de ikke har avtale, og de må betale noe mer enn dersom de hadde gått til en poliklinikk eller et annet offentlig tilbud, nettopp fordi de kanskje ønsker litt mer diskresjon rundt sine problemer; hele bygda behøver ikke å få vite om det, om de har vært hos en privatpraktiserende psykiater som har en liten kveldspraksis. Det er et spørsmål om hvor lenge den statlige medfinansieringen, som foreløpig er satt til fem år, vil vedvare. Vi risikerer å miste et vesentlig tilbud.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Intensjonen med gjennomføringen av den nye avtalepolitikken er å sikre at en får orden når det gjelder de avtaleløse legene. Det er et vedtak som jeg tror er fornuftig. Men jeg er enig med representanten Høegh i at det er ønskelig å sikre at de spesialistene vi har, som ønsker å arbeide mer enn det de allerede gjør, får anledning til det. Og jeg vil her minne om at departementet på oppdrag fra Stortinget nå utreder spørsmålet om hvordan offentlig ansatte spesialister gjennom bruk av offentlige lokaler kan utnytte mer av sin fritid, slik at vi på den måten får større bruk av den kompetansen vi har.

Presidenten: Sonja Irene Sjøli - til oppfølgingsspørsmål.

Sonja Irene Sjøli (H): Det går på dette med å øke kompetanse og kapasitet.

Ved alle regionsykehus, med unntak av Rikshospitalet, arbeides det nå med å integrere voksenpsykiatrien og barne- og ungdomspsykiatrien. Norges største medisinske senter kan altså bli uten en slik bred kompetanse, selv om forholdene faglig og geografisk ligger til rette ved tilknytning til Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri, universitetene på Gaustad og psykiatrisk klinikk ved Rikshospitalet. Jeg synes det vil være naturlig at vi får et psykiatrisk kompetansesenter i tilknytning til Rikshospitalet. Det tror jeg vil bidra til å styrke fagmiljøet og det psykiatriske tilbudet, spesielt i Oslo og Akershus.

Mitt spørsmål til helseministeren er: Blir dette vurdert i samarbeid med Rikshospitalet, og hva mener helseministeren om dette?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Departementet har i oppdrag å forhandle med Oslo kommune i spørsmålet om kommunal overtagelse av Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri. Før denne saken legges fram for regjering og storting, vil jeg sørge for at det spørsmålet som representanten Sjøli nå stilte, om alternativet integrering i det nye Rikshospitalet, blir vurdert, slik at man kan ta et samlet standpunkt i det spørsmålet.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

Jeg har tidligere stilt spørsmål til kulturministeren om radiodekningen i Barentshavet. Det er flere tusen sjøfarende i Barentshavet som ikke får høre NRK. Dette er en gammel sak, og jeg har, som sagt, tidligere stilt spørsmål om dette. En enstemmig finanskomite har gått inn for at dette skal omtales i revidert nasjonalbudsjett som legges fram til våren. Stortinget vedtok statsbudsjettet og denne innstillingen.

Spørsmålet mitt er: Hvilken omtale har kulturministeren tenkt å gi av denne saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg hadde egentlig tenkt å gi Bastesen et positivt svar nå; hva jeg skal skrive i revidert nasjonalbudsjett, har jeg ikke tenkt på.

Saken er at jeg er blitt konfrontert med denne situasjonen to ganger i spørretimen, og en gang også skriftlig. Jeg har lovt å ta initiativ til møter og følge opp saken. Det jeg nå kan melde, er at Norkring, som er selskapet til Telenor og NRK, vil sette i gang radiosending fra Røst allerede i 1998, og at det er planer for Nordkapp. Det som gjenstår, er kostnadene knyttet til videresending, som det er antatt skal deles mellom NRK og Fiskeridepartementet med en halvdel hver. Når det gjelder NRKs andel, er den kun 1,7 mill. kr, tilsvarende for departementet, så jeg regner med at dette skal ordne seg på en god måte ganske raskt. Og jeg er glad for at de fiskerne som Bastesen, og også jeg, har vært opptatt av skal få en god radiodekning, faktisk kan få det ganske snart.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er veldig positivt at det nå blir satt i gang radiosendinger som kan oppfanges av sjøfarende. Dette gjelder ikke bare fiskerne i Barentshavet. Det er ganske mange andre sjøfarende som ferdes i dette området. Vi får nå snart framlagt for Stortinget en proposisjon om å vedta bygging av en ny opera til 1,4 milliarder kr. Her er det en totalinvestering på ca 20 mill. det er snakk om. Jeg håper at dette er en sak som blir lagt fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og at den da får sin endelige løsning, for dette blir med respekt å melde for småpenger å regne i forhold til bygging av opera.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil gjerne si at jeg er klar over at det ikke bare er fiskere på havet. Dette dekker havområdene, og det er derfor flere som får glede av det nye tilbudet. Jeg skal selvfølgelig bidra til at dette blir fulgt opp så raskt som mulig, som jeg også tidligere har forsikret representanten om.

Når det gjelder bygging av opera, kan det selvfølgelig settes opp mot alle andre gode formål, men jeg mener det er riktig at vi som kulturnasjon tar et slikt løft ved innledningen til et nytt årtusen.

Steinar Bastesen (TF): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

Jeg har tidligere stilt spørsmål til kulturministeren om radiodekningen i Barentshavet. Det er flere tusen sjøfarende i Barentshavet som ikke får høre NRK. Dette er en gammel sak, og jeg har, som sagt, tidligere stilt spørsmål om dette. En enstemmig finanskomite har gått inn for at dette skal omtales i revidert nasjonalbudsjett som legges fram til våren. Stortinget vedtok statsbudsjettet og denne innstillingen.

Spørsmålet mitt er: Hvilken omtale har kulturministeren tenkt å gi av denne saken i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg hadde egentlig tenkt å gi Bastesen et positivt svar nå; hva jeg skal skrive i revidert nasjonalbudsjett, har jeg ikke tenkt på.

Saken er at jeg er blitt konfrontert med denne situasjonen to ganger i spørretimen, og en gang også skriftlig. Jeg har lovt å ta initiativ til møter og følge opp saken. Det jeg nå kan melde, er at Norkring, som er selskapet til Telenor og NRK, vil sette i gang radiosending fra Røst allerede i 1998, og at det er planer for Nordkapp. Det som gjenstår, er kostnadene knyttet til videresending, som det er antatt skal deles mellom NRK og Fiskeridepartementet med en halvdel hver. Når det gjelder NRKs andel, er den kun 1,7 mill. kr, tilsvarende for departementet, så jeg regner med at dette skal ordne seg på en god måte ganske raskt. Og jeg er glad for at de fiskerne som Bastesen, og også jeg, har vært opptatt av skal få en god radiodekning, faktisk kan få det ganske snart.

Steinar Bastesen (TF): Jeg takker statsråden for svaret.

Det er veldig positivt at det nå blir satt i gang radiosendinger som kan oppfanges av sjøfarende. Dette gjelder ikke bare fiskerne i Barentshavet. Det er ganske mange andre sjøfarende som ferdes i dette området. Vi får nå snart framlagt for Stortinget en proposisjon om å vedta bygging av en ny opera til 1,4 milliarder kr. Her er det en totalinvestering på ca 20 mill. det er snakk om. Jeg håper at dette er en sak som blir lagt fram i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og at den da får sin endelige løsning, for dette blir med respekt å melde for småpenger å regne i forhold til bygging av opera.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil gjerne si at jeg er klar over at det ikke bare er fiskere på havet. Dette dekker havområdene, og det er derfor flere som får glede av det nye tilbudet. Jeg skal selvfølgelig bidra til at dette blir fulgt opp så raskt som mulig, som jeg også tidligere har forsikret representanten om.

Når det gjelder bygging av opera, kan det selvfølgelig settes opp mot alle andre gode formål, men jeg mener det er riktig at vi som kulturnasjon tar et slikt løft ved innledningen til et nytt årtusen.

Asmund Kristoffersen (A): Mitt spørsmål går til helseministeren.

Vi har for få legespesialister i Norge, og i motsetning til representanten Annelise Høegh mener jeg det er et alvorlig problem at vi har en svært skjev fordeling av de privatpraktiserende legespesialistene, der flere distriktsfylker kommer svært dårlig ut. Dette betyr at offentlige helsekroner og helsetilbud er tilsvarende ulikt fordelt, i og med at disse privatpraktiserende spesialistene jobber for offentlige kroner. Et eksempel kan være at folketrygdrefusjonen til slikt helsepersonell i 1996 utgjorde 448 kr pr. borger i Oslo, mens nordtrønderen ble tilgodesett med 8 kr. Dette er uakseptabelt skjevt. Og jeg spør da helseministeren: Hvor langt er arbeidet kommet med å få til en utjevning? Og når kan en eventuelt forvente at helseministeren viser oss resultater?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi arbeider nå med oppfølgingen av stortingsmeldingen om spesialisthelsetjenesten, der bl.a spørsmålet om utdanning og dekning av legespesialister ble drøftet. Det vi tar sikte på, er at det nye rådet for spesialistutdanningen, som blir et meget sentralt rådgivende organ for regjering og departement, skal være etablert innen 1. juli. Det vi nå arbeider med, er - i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening - hvordan de nærmere oppgaver for dette rådet skal utformes. Siktemålet er helt klart at staten gjennom dette tar sammen med kommunesektoren et sterkere offentlig styringsgrep når det gjelder spesialistutdanningen. For øvrig er legedekningen en utfordring som vi arbeider med på flere måter. Legemangelen må vurderes i lys av arbeidstidsordninger i sykehusene. Det er statens rolle å skape bedre tilgang på personell, og det er opp til sykehuseierne å benytte seg av tilbudet. Økt rekruttering fra utlandet er som kjent én strategi som vi forfølger. Funksjonsfordeling mellom sykehusene er også viktig for å sikre en god utnyttelse av de spesialistressurser som vi har.

Når det gjelder primærhelsetjenesten, som representanten Kristoffersen vel ikke direkte berørte, men som også er viktig i denne sammenheng, vurderer vi tiltak i forbindelse med gjennomføring av fastlegeordningen for å sikre en bedre fordeling av de ressursene vi faktisk har i landet.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg er veldig glad for at helseministeren så lojalt - og det ventet jeg også - har fulgt opp det Stortinget vedtok i fjor vår.

Jeg har likevel lyst til å tillegge at de tallene jeg viste til i stad, betyr at Nord-Trøndelag får bruke 0,2 % av trygdemidlene til privatpraktiserende legespesialister, mens 38 % går til Oslo. Det må være mulig å fordele også dette helsepersonellet mer geografisk riktig, for det er jo behandling av pasienter vi snakker om. Og så er det vel sikkert slik at spesialistene i f.eks Oslo nok har tilstrekkelig å gjøre, men jeg tror ikke at alle disse løser de viktigste og prioriterte oppgavene som et solidarisk helsevesen skal løse.

Derfor har jeg lyst til å spørre i tråd med det som helseministeren var inne på: Kan det være aktuelt å utarbeide normer for legedekning innenfor de ulike spesialitetene, f.eks i forhold til folketall, som grunnlag for statens medfinansiering?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg vil ikke utelukke at det kan være aktuelt å utarbeide slike normer. Det som jeg er opptatt av nå, er å sikre at vi har styringsmekanismer for fordeling av legeårsverkene som er basert på en forståelse mellom stat, kommunesektor og Den norske lægeforening. Som kjent er de avtalene vi har på dette området i dag, sagt opp fra både Kommunenes Sentralforbund og Oslo kommune, og i forbindelse med oppfølgingen av denne situasjon ser vi på styringsmekanismene på bred basis.

Jeg har et begrunnet håp om at vi skal kunne komme fram til en ordning som i rimelig grad er omforent, og som vil ivareta det som er det nasjonale behovet, nemlig en bedre fordeling av legeressursene.