Kristin Halvorsen (SV): Jeg vil gjerne stille et spørsmål til samferdselsministeren.

En av de mest spennende thrillerne i Stortinget i løpet av de siste årene var kampen om hurtigruta. Med nød og neppe - med Arbeiderpartiets, SVs og noen utbryterstemmer - ble det i 1990 vedtatt at det fortsatt skulle være daglig anløp av hurtigruta langs kysten fra Bergen til Kirkenes. Den avtalen som ble inngått, utløper ved utgangen av år 2001. Hurtigruteselskapene har nå tatt kontakt med staten og sagt at hvis det ikke inngås en ny avtale, vil det mange steder langs kysten bare bli anløp annenhver dag.

Mitt spørsmål til samferdselsministeren er følgende: Vil Regjeringen gå inn i forhandlinger med hurtigruteselskapene sånn at man kan kjøpe tjenester og sikre anløp langs hele kysten hver dag? Hvis ikke Regjeringen gjør det, og ganske snart, vil mange av lokalsamfunnene langs kysten leve i usikkerhet i kanskje to og et halvt år, og det er fra før av en meget usikker situasjon, hvor folk står med nøkkelen i hånden og lurer på om de skal flytte. Kan vi få et klart signal fra statsråden i dagens spørretime?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er rett som representanten har vist til, at man har forutsatt ved stortingsbehandling at den nåværende statsstøtten skal opphøre etter 2001. Hurtigruteselskapene har hatt første kontaktmøte med departementet. Departementet har bedt om at de henvender seg formelt til oss skriftlig, og det vil de gjøre i løpet av to-tre uker. Når vi får denne henvendelsen, vil vi selvfølgelig ta saken opp til behandling, vi vil vurdere de spørsmål som er tatt opp, og Stortinget vil også få sjansen til å se på saken på et tidspunkt som gjør at man har kontroll over det som skal skje etter år 2001.

Når det gjelder andre sider ved denne saken, vil jeg ikke kommentere det på det nåværende tidspunkt.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg er klar over at det kommer til å være kontakt mellom hurtigruteselskapene og Regjeringen, og det som er viktig å vite, er hva Regjeringen ønsker, og med hvilken holdning Regjeringen går inn i dette, om det er sånn at Regjeringen legger opp til at nå skal det være slutt på statsstøtte eller kjøp av tjenester fra hurtigruta. Det vil i tilfelle bety at veldig mange havner langs kysten ikke får anløp av hurtigruta, ikke får mulighet for frakt av verken varer, post eller andre ting, og i mange tilfeller er dette lokalsamfunn som ikke har vinteråpen vei.

For folk som nå står og lurer på om de skal flytte sørover fordi arbeidsmarkedet her er i rivende utvikling, vil dette med usikkerheten rundt hurtigruta kanskje være en av de tingene på vektskåla som avgjør om mange kommer til å flytte. Da er det signalet som kommer fra Regjeringen, viktig: Ønsker Regjeringen daglige anløp av hurtigruta langs hele kysten, og er det utgangspunktet for Dørum når han går inn i forhandlinger om dette?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg tror at representanten Halvorsen har forståelse for at jeg ikke fører forhandlinger gjennom media, og selv om hun nå stiller et spørsmål i Stortinget, fører ikke jeg forhandlinger eller samtaler med dem det gjelder, før jeg formelt har mottatt saken på en riktig måte. Men vi får vel holde det presisjonsnivået som er riktig. Ut fra den informasjon som er kommet i media, har selskapene, så vidt jeg skjønner, sagt at de på kommersielt grunnlag kan seile daglig i sommerhalvåret, kjøre fram til Honningsvåg daglig hele året, men østover i Finnmark to til tre ganger i uka. Det er det som så langt er presentert. Jeg avventer å få dette formelt skriftlig.

Jeg er godt kjent med situasjonen i deler av Finnmark, og jeg er godt kjent med at det er områder som f.eks ikke har vintervei, men bare sommervei. Jeg er selvfølgelig også kjent med at hurtigruta er riksvei nr. 1. Men andre sider ved saken utover det jeg nå har sagt, får vi komme tilbake til på en ordnet måte. Hvis ikke, ville det bli slik at de fleste forhandlinger med staten ville kunne skje for åpne TV-kameraer eller på pressekonferanser, og det er ikke slik vi kan forvalte statens penger.

Sylvia Brustad (A): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren.

Regjeringas beslutning om å akseptere ESAs opplegg for justering av distriktsstøtta innebærer bl.a at den maksimale grensa for investeringsstøtte blir satt noe ned i Nord-Troms og Finnmark, med en overgangsperiode fram til år 2000.

Vi tilrådde fra vår side å godta dette ut fra at Regjeringa sa at virkningene av dette var svært begrenset, og at denne forandringa i praksis ville berøre svært få bedrifter og virksomheter. Kan statsråden bekrefte det?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Det er riktig som representanten Brustad viser til, at da vi gjennomgikk de prosjektene som hadde fått støtte i fjor, altså i 1997, i Finnmark og Nord-Troms, viste det seg at det var blitt gitt støtte til 97 prosjekter. Avdelingene kom tilbake og viste til at åtte av disse hadde fått mer enn 45 % støtte. Ved en nærmere gjennomgang av de åtte prosjektene viste det seg at det bare var to som ville ha blitt berørt av en regel som satte maksimal grense på 45 %. De seks andre prosjektene var under beløpsgrensen på 800.000 kr fordelt over tre år. Det betyr at det er de store prosjektene og eventuelt bedrifter med mer enn 250 arbeidsplasser som vil bli berørt av den overgangsordningen og den endringen vi nå har fått for Nord-Troms og Finnmark.

Sylvia Brustad (A): Jeg takker statsråden for svaret.

Én ting er overgangsperioden fram til år 2000, hvor jeg nå er beroliget. Men det som også er viktig, er hva som skjer etter år 2000 når overgangsperioden er over.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi greier å videreføre en høy sats spesielt for små og mellomstore bedrifter, som vi vet har svært stor betydning også i distriktspolitisk sammenheng. Vi er også svært opptatt av at kriteriet om spredt bosetting fortsatt må holdes høyt, noe som er viktig for at vi skal kunne greie å videreføre den sterke distriktspolitikken som har vært ført i dette landet i mange år. Mitt spørsmål blir da: Vil Regjeringa jobbe for at det skal skje?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg kan forsikre at Regjeringen er minst like opptatt av at vi skal klare å beholde en støtteordning for bedriftene i distriktene som det Arbeiderpartiet er. Men som representanten Brustad også vet, er det at ESA nå har ansvaret for å se etter at Norge praktiserer EØS-reglene, en del av EØS-avtalen. Jeg må også minne om at alternativet til ikke å akseptere det opplegget som ESA kom med, var at vi ville ha fått individuell notifisering. Det betyr at fra 1. mai i år ville alle bedrifter som søkte om investeringsstøtte, ha måttet få sine søknader behandlet i ESA. Det ville ha ført til en behandlingstid på fire til seks måneder. Det var det andre alternativet vi hadde. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet gav oss støtte i at det ville ha ført til at vi laget for store problemer for bedriftene i Norge. Men vi er opptatt av å få bygd inn spredtbygdkriteriet, men så langt har EUs regler ikke lagt så stor vekt på det som vi har ment var riktig.

Presidenten: Signe Øye - til oppfølgingsspørsmål.

Signe Øye (A): Jeg skal stille et tilleggsspørsmål til statsråden.

Arbeiderpartiet la meget stor vekt på at befolkningsgrunnlaget skulle være et viktig kriterium for distriktsstøtte under forhandlingene om EØS-avtalen. Men nå høres det faktisk ut som om Regjeringen, med senterpartistatsråden i spissen, godtar at befolkningsgrunnlaget ikke lenger skal stå like sterkt som kriterium for distriktsstøtte. Lyser det da ikke en varsellampe hos statsråden - jeg tenker spesielt på ambisjonene om å beholde folk ute i distriktene og å snu flyttestrømmen. Hvorfor har ikke Regjeringen stått sterkere på for å opprettholde spredt bosetting som et viktig kriterium?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Vi har brukt alle kanaler vi har for å prøve å påvirke EØS-opplegget slik at også det med glissbygdsituasjonen skulle bli tillagt mer vekt. Vi har gitt Sverige, som har prøvd å føre denne saken i EU, støtte i alle de kanaler hvor vi har hatt mulighet til det, og vi har bl.a også gitt dem støtte når vi har diskutert dette i ministerrådsmøtene i Nordisk Råd. Finland hadde en annen holdning enn Sverige, og Sverige nådde altså ikke fram med sine synspunkter. Og som jeg sa, EU har vedtatt reglene. De har ikke lagt mer vekt på spredtbygdkriteriet i de nye reglene som skal gjelde fra år 2000, enn det som er situasjonen i dag. Og så er det slik at EØS-avtalen gjør at det er de reglene som vedtas i EU, som også gjøres gjeldende for EØS-området og dermed også for oss. Så jeg beklager, men dette er altså en del og et resultat av EØS-avtalen.

Presidenten: Karin Andersen - til oppfølgingsspørsmål.

Karin Andersen (SV): Det er litt merkelig å oppleve at de som har kjempet hardest for EØS-avtalen og for at vi skulle godta disse reglene, er de som nå i ettertid oppdager at dette er problematisk.

Det jeg kunne ønske å spørre statsråden om, er: Vi har nå fått en oversikt over hvordan dette regime vil virke i overgangsperioden, at det er få bedrifter dette vil ramme. Etter år 2000 tar vi et nytt trappetrinn ned, 5 % til. Kan statsråden si hvor mange bedrifter og hvor mange arbeidsplasser som da i så fall vil rammes av nedtrappingen? Og kan statsråden gi et signal om at denne regjeringa ønsker å praktisere regelverket innenfor SND slik at det blir mulighet for at flere bedrifter kan nå taket på støttenivået, og at praktiseringen av regimet ikke forandrer seg sjøl om taket blir senket?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: For det første: Når vi har gått gjennom og sett på tildelinga i de forskjellige sonene - A-, B- og C-sonene - viser det seg at bedriftene i veldig få tilfeller har fått støttesatser som har gått i taket, slik at vi fortsatt har et slingringsmonn for å kunne gi den støtte som vi mener de bør ha. Den maksimalgrensen på 40 % som EU vil innføre fra år 2000, vil bli aktuell for Finnmarks og Nord-Troms' vedkommende, og av søknadene fra 1997 mener jeg å huske at det var 12 eller 13 prosjekter som da ville ha blitt berørt. Men jeg har ikke gått inn og fått analysert om de også kunne ha gått inn under den regelen vi har på 800.000 kr over tre år som vi fortsatt fritt sjøl kan bestemme.

Presidenten: Erna Solberg - til oppfølgingsspørsmål.

Erna Solberg (H): Fra Høyres side har vi vært opptatt av at i dette området skulle vi som land stå sammen om å la Regjeringen gjøre en vurdering på selvstendig grunnlag. Det var derfor med en viss forbauselse jeg hørte debatten på Politisk kvarter i går, hvor Regjeringens talsmann i forsvar for nei til EU faktisk la det frem som om den vurderingen Regjeringen kom med til Stortinget, ikke var basert på Regjeringens eget synspunkt og egen vurdering, men på at man hadde fått signaler fra et flertall på Stortinget om at man skulle akseptere ESAs pålegg.

Jeg vil gjerne ha statsrådens bekreftelse på at dette faktisk er Regjeringens opplegg, at det er Regjeringen som har tatt standpunkt i disse sakene, og at det ikke har vært gitt signaler fra et flertall på Stortinget, som har lagt føringer for hvordan Regjeringen har vurdert situasjonen.

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Vi fikk skriftlig bekreftet fra ESA den 7. april i år de betingelser som de satte for det videre geografiske område. Etter å ha gått nøye gjennom hva dette ville føre til av konsekvenser, var vår vurdering at det ville være bedre å akseptere det pålegget som kom fra ESA enn, som jeg sa, å risikere at alle bedrifter i Norge ville måtte gå inn i en slik søknadsprosedyre som det som vil følge av individuell notifisering. I henhold til EØS-reglementet - jeg tror det er artikkel 61 - er det, slik jeg sa, ESA som har ansvar for å kontrollere at vi følger de reglene som gjelder i EØS.

Per-Kristian Foss (H): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren, i denne sammenheng med vekt på energi. Jeg vil gjerne høre energiministerens vurdering av perspektivene for norsk elproduksjon basert på gass med de muligheter som nå ligger i både Hydros og kanskje også Statoils prosjekter for å produsere el i betydelig omfang uten CO2-utslipp av stort omfang. CO2 kan til og med bli inntektskilde og ikke en kostnad. Jeg registrerer at statsministeren nå har uttrykt seg meget positivt - ja har omfavnet prosjektet. Jeg vil ikke bruke slike uttrykk om statsministeren som en avis gjør i dag, nemlig « kuvending », men jeg registrerer en fart bort fra den fundamentalistiske motstand mot gasskraftverk for enhver pris på ethvert sted og uansett. Jeg registrerer dette med glede, og jeg er blant dem som på miljøets vegne har tro på at teknologi kan føre til forbedringer. Jeg vil gjerne høre energiministerens perspektiver på det samme.

Statsråd Marit Arnstad: Jeg vil først og fremst si at det som nå er fornuftig i den situasjonen vi er oppe i, er at eierne av Naturkraft velger å utsette de to gasskraftprosjektene og investeringsbeslutningene knyttet til dette. Det synes jeg er viktig og positivt. Jeg tror også det kan være viktig ut fra miljøsidas vurderinger. Det er min oppfatning at Hydros prosjekt er interessant. Men jeg tror samtidig det er grunn til å avvente den teknologiutviklingen som Hydro sjøl har varslet knyttet til prosjektet de neste 6-12 månedene. Et av de store ankepunktene mot bygging av gasskraftverk er sjølsagt de store CO2-utslippene som er knyttet til den type energiproduksjon. En utvikling som gjør at det er mulig å gjennomføre gasskraftverkbygging uten CO2-utslipp, er ny og interessant, noe hele det politiske miljøet sjølsagt må ta innover seg.

Som representanten var inne på, er det også en rekke andre problemstillinger som knytter seg til dette, og jeg tror det politiske miljøet trenger tid til å tenke gjennom det før bastante konklusjoner trekkes. Det ene er hvilken betydning dette vil få for den innenlandske kraftproduksjonen i og med at det er snakk om en forholdsvis stor mengde kraft. Det andre er hva det kan bety i forhold til utviklingen på kontinentalsokkelen når det gjelder muligheten for deponering av CO2, og når det gjelder spørsmålet om en mulig elektrifisering av virksomheten på sokkelen.

Per-Kristian Foss (H): Jeg er i det velvillige hjørnet i dag og tolker energiministeren slik at også hun har lagt til side de innvendinger hun hadde mot gasskraft på andre områder, kfr. Innst.S.nr.250 (1995-1996) hvor komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti sier følgende:

Disse medlemmer vil se det som et energipolitisk nederlag dersom Norge som energinasjon skal bygge sin energiforsyning på etableringen av en ny fossil energibærer i større skala.

Det gjelder innvendinger som at pris kunne sette andre energibærere bak i køen, og også at energiutnyttelsen kan være lav, ja, den er sågar muligens lavere i Hydro-prosjektet enn i det prosjektet som nå foreløpig er lagt til side.

Jeg registrerer med interesse at disse argumenter ikke nå er en del av debatten, og jeg vil gjerne avslutningsvis spørre om ikke energiministeren ut fra sine egne vurderinger nå har muligheten til å kombinere gasskraftverk med å få mer ut av eksisterende oljefelt i kombinasjon med gass på sokkelen, og også ser mer positivt på Skogn-prosjektet i hennes eget hjemfylke, som hun tidligere har vært svært negativ til.

Statsråd Marit Arnstad: Nå synes jeg at det er en utlegging av det jeg sier, å si at alle innvendinger er lagt til side. Jeg betonte tvert imot ganske sterkt at dette kan føre til en debatt omkring energipolitikken som har en del elementer i seg, og som flere i det politiske miljøet gjør klokt i å tenke gjennom før man trekker bastante konklusjoner.

Men det er klart at jeg ser på Hydro-prosjektet som et interessant prosjekt, det kan også bety en interessant utvikling. Ett av de problemene som er blitt påpekt fra Regjeringens side når det gjelder bygging av gasskraftverk, er selvsagt utslippene av CO2. Men representanten peker på en annen ting som jeg tror det blir nødvendig og viktig å reflektere ganske grundig over. Det er hva en så stor mengde kraft som det Hydro her åpenbart legger opp til, kan bety for den innenlandske kraftproduksjonen og for den videre utvikling av fornybare alternative energikilder, som bl.a bioenergi og vindkraft.

Presidenten: Øystein Djupedal - til oppfølgingsspørsmål.

Øystein Djupedal (SV): At Naturkraft nå har gitt beskjed om å skrinlegge de to gasskraftverkene på Vestlandet, er en kjempeseier for miljøet og for oss som lenge har slåss imot det. Det som har kommet fram i de nye gasskraftprosjektene, er interessant, det er jeg veldig enig med olje- og energiministeren i. Men det har jo likevel et par åpenbare svakheter, som hun selv var inne på. Man har fremdeles problemer med hva som skjer med spillvarmen, og det er snakk om en ikke-fornybar energikilde. Så i mange henseender er dette bare et lite skritt framover, og det knyttes til CO2 - men det er jo viktig nok i seg selv.

Det som vil komme i etterkant av denne debatten om dette er fornuftig, vil være om den videre satsing på alternativ energiutnyttelse og energikilder som den nye regjeringen forsiktig har startet, nå vil møte veggen. Min utfordring til olje- og energiministeren er følgende: Betyr dette at den satsingen som er foretatt på alternative energikilder, vil videreføres helt uavhengig av hva som skjer med gasskraft?

Statsråd Marit Arnstad: Det er ingen tvil om at denne regjeringen fortsatt har som mål å satse på en utvikling av fornybare alternative energikilder som vindkraft, bioenergi og økt bruk av varmepumper. De første forslagene til dette har Regjeringen lagt fram i forbindelse med proposisjonen om grønne skatter, der vi foreslår fritak for investeringsavgift for de tre energiformene og en tilskuddsordning for vindkraft. Det er en satsing som vi fortsatt ser som mål å følge videre opp. Jeg synes ikke det at vi nå har fått interessante planer om en utvikling av gasskraft skal føre til at man renonserer på satsingen når det gjelder alternativ fornybar energi.

Presidenten: Jan Tore Sanner - til oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H): Den utvikling vi nå har fått i gasskraftdiskusjonen, bekrefter det Høyre hele tiden har sagt, nemlig at det er kommersiell tenkning og teknologisk utvikling som er drivkraften bak nye miljøvennlige løsninger.

Jeg registrerer at det ikke er noen entusiasme i ministerens håndtering av denne saken. Det sies at man er meget bekymret for hvilke konsekvenser det vil kunne få for innenlandsk produksjon og forbruk dersom man får et mer miljøvennlig gasskraftverk.

Ser ikke statsråden hvilke muligheter dette vil gi for Norge på eksportsiden, nemlig at Norge i enda større grad vil kunne bidra med ren energi på nordisk basis og etter hvert også på nordeuropeisk basis?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg har lyst til å understreke at for meg er det slik at utsettelsen av de to Naturkraft-prosjektene er fortjenesten til miljøopinionen og de partiene som har vært imot bygging av disse to kraftverkene. Uten et så sterkt miljøpress som man har hatt den siste tiden, ville man neppe ha fått en slik utsettelse, og man ville kanskje heller ikke ha fått kanalisert ressurser inn i utviklingen av mer miljøvennlige løsninger.

Så registrerer jeg at man fra Høyres side først prøver å si at jeg ikke har noen innvendinger, og så sier representanten Sanner nå at jeg ikke har noen entusiasme. Jeg sier at dette er en interessant utvikling, det ligger interessante muligheter i det, det kan føre til en ny energidebatt, som jeg også tror kan bli meget interessant. Men det er samtidig grunn til å reflektere over en del sider ved det, særlig når det gjelder utviklingen av alternative fornybare energikilder. Jeg tror at det politiske miljøet bør ta seg tid til å tenke seg om når det gjelder dette, før konklusjonene trekkes.

Presidenten: Hans J Røsjorde - til oppfølgingsspørsmål.

Hans J Røsjorde (Frp): Utviklingen i gasskraftverkssaken innebærer under alle omstendigheter en utsettelse med å få ny og nødvendig energi til norske forbrukere og norske bedrifter. Vi er da i den situasjon at vi kanskje må importere energi fra kullkraftverk for å dekke energibehovet, og jeg føler at statsråden på en måte nå er glad for at man får en utsettelse når det gjelder utvikling av gassbasert energi.

Mitt spørsmål blir da: Er en stram og dogmatisk miljøpolitikk viktigere for statsråden enn norske arbeidsplasser som er avhengig av energi?

Statsråd Marit Arnstad: Jeg ønsker at det fra norsk side skal utvikles en energipolitikk som kan ivareta industriens behov for kraft, men som samtidig også kan ivareta de krav til miljø som det er nødvendig å ivareta i en framtidsrettet energipolitikk. Utfordringen er å kombinere disse to hensyn, og det mener jeg at det er muligheter for å gjøre.

Når det gjelder gassbasert kraftproduksjon framover, har jeg i likhet med andre deler av det politiske miljøet registrert at det nå er en meget interessant utvikling, som en vil følge i tida framover, den tida Hydro har sagt at de trenger til utvikling av prosjektet. Og hvem vet, det kan også komme annen mulig teknologi som kan eliminere CO2-utslippene knyttet til gasskraftproduksjon. Men samtidig tror jeg det er viktig at en både holder fokuseringen på de begrensninger i kraftforbruket som er nødvendig fra norsk side, og også at en utvikler alternative fornybare energikilder videre slik at en får et utvidet produksjonspotensial nettopp for dekke også industriens kraftbehov.

Ranveig Frøiland (A): Eg har eit spørsmål til olje- og energiministeren. Alle politiske parti vil sikra at industrien i Sauda får nok kraft. Usemja har vore om Elkem skal få kjøpa fallrettane i Sauda, og dermed svekkja Statkraft si moglegheit til utbygging, som kan tryggja arbeidsplassar i andre industriområde.

Regjeringa Jagland sa før valet i fjor nei til sal av naturressursane til Elkem, med det resultat at Enoksen, nestleiar i Senterpartiet, vart heilt matt, og Lundteigen reiste rundt i Sauda og Odda og lovde at Senterpartiet var garantisten for at Elkem skulle få kjøpa fallrettar. No har regjeringa Bondevik ved Marit Arnstad skrive brev til olje- og energikomiteen og sagt det same som Arbeidarpartiet: nei til sal til Elkem. Spørsmålet mitt til statsråden er: Kva er det som har endra seg sia i haust, bortsett frå Senterpartiet sin politikk?

Statsråd Marit Arnstad: Departementet og Regjeringen har forholdt seg til det forslag som ligger til behandling i Stortinget, og har gitt vår respons på det. Det er et forslag fra Høyre som berører salg av kraftressursene knyttet til flere vassdrag. Det ville betydd at man i forhold til en annen gangs hjemfall og en tredje periode ville ha solgt ut ressursene og dermed svekket den offentlige styring og det mulige offentlige eierskap til kraftressursene i framtida. Det har Regjeringen sagt klart fra at den ikke ønsker.

Samtidig er Regjeringen opptatt av situasjonen for Sauda-samfunnet, og vi vil se videre på ulike muligheter for å kunne dekke det kraftbehov som Elkem har i Sauda. Et viktig moment i denne sammenheng er at en kan ha en lokal binding på bruken av krafta. Det momentet kan ivaretas på andre og bedre måter enn ved salg av kraftressursene. Det er kanskje den formen for formidling der en vil ha minst sanksjonsmuligheter knyttet til bruk av krafta. Så vi vil fortsatt arbeide for å sikre kraftbehovet knyttet til Elkems virksomhet i Sauda.

Ranveig Frøiland (A): Eg takkar for svaret. Alle statsrådane frå regjeringa Jagland kunne svart akkurat det same, for vi er heilt einige om at vi skal sikra kraft til industrien i Sauda. Men poenget var at ein ikkje skulle selja ut naturressursane og dermed ikkje ha kontroll med dei. Så eg er berre glad for at Senterpartiet no har endra holdning til det spørsmålet. Men samtidig har eg lyst til å slå fast at det som Senterpartiet gjorde i valkampen, og som førte til streiken i Sauda, var å føra eit heilt lokalsamfunn bak lyset ved å seia at ein ville selja til Elkem - for det er ikkje det som er realitetane i dag. Ein vil finna andre løysingar, og det er klart at alle parti på Stortinget vil vera med på å gjera det mogleg å dekkja kraftbehovet til all den industrien som treng kraft for å vera konkurransedyktig.

Statsråd Marit Arnstad: For det første vil jeg si at jeg ser fram til det dersom Arbeiderpartiet er villig til å gå inn og diskutere løsninger som kan være aktuelle når det gjelder Elkems kraftbehov i Sauda og den videre virksomheten i Sauda. Det ser jeg fram til. Men hvis en tolker det som Senterpartiet sa før valget som et ja til salg av kraftressurser, tror jeg man går vel langt. Det har bl.a vært snakk om leie, og det kan etter min mening også ligge an til andre løsninger enn det som var tanken fra arbeiderpartiregjeringens side, som var en rent forhandlet løsning. Det er et spørsmål som det er mulig å komme tilbake til, og jeg ser fram til at Arbeiderpartiet er villig til å være med og diskutere akkurat det.

Lodve Solholm (Frp): I valkampen reiste regjeringspartia rundt og lovde større offentlegheit i forvaltninga og kritiserte til ein viss grad arbeidarpartiregjeringa for ikkje å ha den offentlegheita. I den seinare tida har dette blitt ein plagsam lovnad for regjeringspartia, då ein ved fleire høve har sett at lovnaden om større offentlegheit ikkje er blitt følgd opp. Eg vil stille eit spørsmål til statsråd Dørum i samband med eit oppslag i VG i går, der det går fram at ein brannrapport om Romeriksporten er blitt halden hemmeleg, og at brannvesenet tydelegvis har sterke, kritiske innvendingar mot tryggleiken i samband med det. Eg vil då stille statsråden spørsmålet: Kva er grunngjevinga for å halde hemmeleg ein rapport om denne banen som no er blitt så omstridd som den er?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kjenner ikke til den konkrete rapporten, men jeg kjenner til situasjonen i Romeriksporten - veldig godt, for å si det på den måten. Der er det en løpende kontakt med alle fagmyndigheter for å få en betryggende brannsikring. Det arbeidet er på gang, og de siste meldinger jeg har fått om dette fra Gardermobanen, er at det skal være i rute, slik at det tilfredsstiller de krav som er stilt. Det er bl.a innhentet synspunkter fra Veritas. Men jeg har i dag bestemt meg for å gå gjennom alle sikkerhetsrutiner som hører under mitt departement på grunn av den hendelsen med T-banen som fant sted i en tunnel i Oslo. Jeg vil personlig gå igjennom alle sider ved saken og selvfølgelig komme tilbake til det dersom det skulle vise seg å være noe som ikke er tilfredsstillende.

Lodve Solholm (Frp): Det er jo greitt nok at statsråden ikkje kjenner til ein bestemt rapport. Men her ligg det føre ein rapport som er veldig kritisk til tryggingstiltaka i Romeriksporten når det gjeld brannsikring. Mitt oppfølgingsspørsmål går då på om statsråden, i tråd med partiet Venstre og regjeringspartias lovnad i valkampen om større offentlegheit, no vil ta eit initiativ for å få denne rapporten offentleggjord, slik at vi kan kjenne oss trygge på at det som no skjer rundt Romeriksporten, gjer at det ikkje berre blir ei våt historie, men at det også kan bli trygt for dei som skal trafikkere strekninga etter 8. oktober.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er ingen grunn til å fleipe med noe som helst rundt Romeriksporten, verken når det gjelder det våte eller andre sider ved dette - den saken er så pass alvorlig at den tar jeg selvfølgelig på største alvor. Jeg skal se på den konkrete rapporten, som jeg sa at jeg ikke kjente til.

Ellers er det slik at i Samferdselsdepartementet innvilger vi så mye at jeg tror det skal holde for mange, men vi ser alltid kritisk på de få avslagene vi gir. Jeg ser også på de sakene som eventuelt kommer helt fram til meg, slik at denne konkrete saken, som jeg som sagt ikke kjenner til, vil jeg selvfølgelig sette meg inn i. Jeg vil også personlig forsikre meg om at brannsikkerheten er slik den skal være i Romeriksporten.

Så vil jeg også gjøre det jeg har sagt: Det offentligheten har krav på, skal den få. Det vil være kjent for representanten Solholm at da vi f.eks fikk antegnelser - som var ubehagelig - fra Riksrevisjonen, kom de selvfølgelig ut. Det er den type åpenhet vi skal leve med, også når det gjelder spørsmål som kan være pinefulle for dem som berøres.

Bjørnar Olsen (A): Jeg vil tillate meg å stille et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

I det norske arbeidsmarkedet i dag er det stort behov for arbeidskraft, og ulike tiltak har vært drøftet for å imøtekomme det. Her i Stortinget har vi både i forrige periode og denne perioden diskutert og vedtatt at arbeidsreglementet, bl.a for overtid, skal være slik vi har hatt det. På tross av det, og like etter at Stortinget hadde gjort slikt vedtak, går næringsministeren ut i media og sier at ett av tiltakene for å møte behovet for arbeidskraft vil være å se på reglene for overtid og tillate økt bruk av overtid.

Mitt spørsmål blir da: Hva er egentlig Regjeringens holdning til spørsmålet om overtidsbestemmelser, i og med at regjeringspartiene her i Stortinget ved behandlingen nå sist, i vår, faktisk støttet det lov- og regelverket vi har i dag?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Det er riktig som Bjørnar Olsen sier, at Stortinget behandlet et Dok.nr.8-forslag om dette som går på utvidet overtid, og at det var et flertall i Stortinget som i februar avviste det forslaget. Det er en selvfølge at Regjeringen forholder seg til det Stortingets flertall mener.

Bjørnar Olsen (A): Litt senere i vår var det her i Stortinget en interpellasjon fra representanten Brustad hvor en tok til orde for at man burde gi dem som jobber i deltidsstillinger, eller som har svært små stillingsbrøker, fortrinn ved stillingsutvidelser eller ved behov for økt arbeidskraft i bedriftene. Dette gikk regjeringspartiene imot. Ville ikke det å være mer positiv til et slikt forslag langt på vei kunne løse noen av de problemene som næringsministeren tydeligvis ser i dagens arbeidsmarked?

Statsråd Ragnhild Queseth Haarstad: Jeg må bare innrømme at jeg ikke husker nøyaktig utfallet av den saken. Jeg registrerer at Bjørnar Olsen nå sier at regjeringspartiene gikk imot en slik ordning, og det må jeg ta til etterretning. Men det er altså Regjeringens forutsetning at vi forholder oss til vedtak og synspunkter som et flertall i Stortinget har. Det hører med til reglene for arbeidsdeling mellom storting og regjering.

Børge Brende (H): Jeg har et spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsministeren:

Regjeringen Bondevik sa før sin tiltredelse at man skulle løfte menneskerettighetsaspektet i norsk utenrikspolitikk. I New Delhi satt seks tibetanere i 46 døgn og sultestreiket for at man skulle sette søkelyset på situasjonen i Tibet, og på kinesernes alvorlige brudd på menneskerettighetene. 6.000 klostre er ødelagt, og tusenvis av politiske fanger sitter der. Det de bad om, var om FNs generalsekretær, Kofi Annan, kunne sørge for at Tibet kommer på dagsordenen i FN. Den norske ambassadøren i New Delhi var på besøk og uttrykte sin sympati, men kunne ikke love at norske myndigheter ville ta noe initiativ. Kofi Annan svarte at han ikke kan gjøre noe med denne saken uten at noen av medlemslandene tar den opp.

Føler den norske regjeringen seg kallet til å reise denne saken i FN?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg har ikke noe imot å svare på representanten Børge Brendes spørsmål, men jeg vil få gjøre oppmerksom på at han også har sendt et skriftlig spørsmål om samme sak til utenriksministeren. Jeg vil la det være opp til presidenten hvorvidt jeg i spontanspørretimen skal svare eller ikke på det samme spørsmålet som representanten har sendt skriftlig til utenriksministeren.

Presidenten: Det avgjør statsråden selv.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Da vil jeg få lov til å svare på spørsmålet. Jeg regner med at jeg får den tilbørlige tid til å gjøre det.

Presidenten: Statsråden får ikke noen utvidet tid, så hun må klare seg med den tilmålte tiden. Men siden vi nå har hatt en ordveksling, går ikke den til fratrekk.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: La meg først si at vi fra Regjeringens side er meget bekymret over situasjonen for de seks sultestreikende. Det er også bakgrunnen for at vår ambassadør tidligere er blitt bedt om å ta direkte kontakt med de sultestreikende for å se om vi kan bidra, og følge situasjonen svært nøye.

Når det gjelder spørsmålet om de krav som er stilt fra de sultestreikende, er det to svar vi fra norsk side gir - og kan gi. For det første oppfordrer vi Beijing, altså Kina, til å gå til forhandlinger med Dalai Lama i spørsmålet som gjelder graden av selvstyre for Tibet innenfor rammen av fortsatt kinesisk suverenitet. Så spørsmålet om grad av selvstyre, som er ett av kravene som de sultestreikende stiller, kan vi ta opp bilateralt, og det har vi til hensikt å gjøre. For det andre: I multilaterale fora har Norge tatt opp Tibet-spørsmålet i 3. komite i generalforsamlingen, senest nå i Genève, i Menneskerettighetskommisjonen, der vi har adressert særlig menneskerettighetsbruddene i Tibet, og ikke minst den kulturelle identitet, den religiøse identitet og betydningen av respekt for dette, som de kinesiske myndigheter har ansvar for. Det innebærer at vi har adressert en rekke av de spørsmål som de sultestreikende har tatt opp. Det betyr at vi ikke bare tar dem opp multilateralt, men at vi også tar dem opp i bilateral dialog med de kinesiske myndighetene. Saken kan først og fremst løses ved at vi får en dialog mellom de to partene som kan resultere i en løsning med en grad av selvstyre som er tilfredsstillende, ikke minst for det tibetanske folk.

Børge Brende (H): Det har jo skjedd en del nytt i denne saken. For to dager siden ble de seks sultestreikende arrestert. Sultestreiken er da avlyst. Det har vært omtalt i en rekke medier. Men poenget er jo - det er også eksiltibetanernes hovedpoeng - at denne saken ikke får en videre utvikling hvis man ikke greier å løfte den opp på FNs nivå, og at man fra FNs side kan utpeke en menneskerettighetsobservatør til Tibet. Det er et av hovedspørsmålene. Kofi Annan har også sagt at FN selvsagt kan gjøre det, men da må et av medlemslandene ta det opp i FN.

Så sier statsråden at man bare vil ta dette opp bilateralt, og at man ikke kan komme med noen lovnader om norsk initiativ i FN. Det synes jeg er for dårlig. Jeg vil igjen utfordre statsråden til iallfall å gå i tenkeboks og si at Regjeringen skal tenke gjennom dette, aller helst si at Norge, som skal løfte saker knyttet til menneskerettigheter, vil gjøre det til et minstekrav overfor FN. Det har også vært gjort gjennom FN-resolusjoner tre ganger tidligere.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det siste Børge Brende sier om at det har vært gjort tre ganger tidligere, er ikke helt korrekt. Resolusjonene i 1959 og 1961 tok opp begge de spørsmålene som vi fra norsk side har sagt at vi har reist: 1) bilateralt med kinesiske myndigheter og 2) den humanitære og menneskerettslige situasjonen for tibetanerne. Når det gjelder resolusjonen fra 1965, er det ikke korrekt at den tok opp selvstyreproblematikken - bare så det er sagt.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Børge Brende, er det ingen tvil om at vi fra norsk side gjøre hva vi kan for å få reist Tibet-spørsmålet i FN, men vi er nødt til å ha flere land med oss for å kunne gjøre det. Det som er tilfellet, er at vi også legger betydelig vekt på hva Dalai Lama sier. Etter samtalene vi har hatt både med eksiltibetanske miljøer og også med representanter for Dalai Lama, er det slik at vi legger betydelig vekt på de råd han gir. Til nå har han ikke kommet med løsninger i den retning som de sultestreikende tibetanske representantene har gjort. Han har tvert imot bedt dem avblåse sultestreiken.

Marit Nybakk (A): Jeg har et spørsmål til utviklings- og menneskerettighetsstatsråden.

Retten til å vende tilbake til sitt hjemland er en grunnleggende menneskerettighet. Det antar jeg vi er enige om. Men i går hadde jeg besøk av noen eritreere. De får ikke dra tilbake til sitt hjemland, og det får heller ikke flere hundretusen flyktninger som holder til i Øst-Sudan.

Eritrea ble proklamert selvstendig i april 1993 etter mer enn 30 års frigjøringskrig, etter stor innsats fra det internasjonale samfunn og etter en folkeavstemning. Frigjøringsbevegelsen EPLF sitter i dag i regjeringsposisjon. De vil helst ikke ha disse flyktningene tilbake, fordi de tilhører feil parti. De tilhører nemlig den tidligere frigjøringsbevegelsen ELF. Det er også slik at det i dag bare er ett parti tillatt i Eritrea, nemlig EPLF, eller deres nåværende politiske parti. I tillegg utsettes opposisjonen for bl.a fengslinger og undertrykking. Vil den norske regjeringen gjøre noe med dette? Eritrea hører til Norges samarbeidsland for bistand.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Når det gjelder menneskerettighetssituasjonen i Eritrea, tror jeg det er litt ulike oppfatninger. Jeg har i hvert fall ikke fått den type rapporter om menneskerettighetssituasjonen i landet som de eritreiske flyktningene som representanten Nybakk har snakket med, fortalte om. Men det er klart at vi følger situasjonen nøye, og det er også et spørsmål som står på dagsordenen i vår dialog med eritreiske myndigheter i landprogramforhandlinger osv. Dette følger vi svært nøye.

Når det gjelder den andre delen av representanten Nybakks spørsmål som dreide som om retten til å reise tilbake til sitt hjemland for eritreiske flyktninger i Norge, må jeg innrømme at jeg ikke har detaljkunnskap om akkurat dette spørsmålet. Før jeg kan signalisere at det er et spørsmål vi vil ta opp med eritreiske myndigheter, vil jeg gjerne få se litt mer på saken og hva som er grunnlaget for at de eventuelt nektes tilbakereise. Det virker for meg som noe underlig, og derfor vil jeg gjerne gå inn i saken og bruke tid på å sette meg inn i den før jeg konkluderer med om dette er spørsmål vi må reise med Eritrea.

Marit Nybakk (A): Da Høykommissæren for flyktninger var her for noen måneder siden, bekreftet hun også at vi er i ferd med å få et helt spesielt flyktningproblem i Øst-Sudan. Når jeg tar dette opp, er det også fordi Norge har et helt spesielt ansvar i forhold til Eritrea. Vi var medlem av FN-kommisjonen i 1949-1950 som foreslo at Eritrea skulle bli annektert av Etiopia - for øvrig sammen med apartheidregimet i Sør-Afrika og Burma.

Når den norske regjeringen setter menneskerettigheter på dagsordenen, vil jeg be om at statsråden nå ser på situasjonen for flyktningene fra Eritrea. Jeg vil be om at hun ser på den humanitære situasjonen, som er svært prekær. Men jeg vil også be om at statsråden tar denne saken opp for å få en politisk løsning både når det gjelder flyktningene og for å se på den interne menneskerettighetssituasjonen i forhold til at det foreløpig bare er ett parti som er tillatt i Eritrea.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det var nyttig at oppfølgingsspørsmålet kom, for da presiserte representanten Nybakk at dette gjaldt flyktninger i Øst-Sudan. Det kom ikke helt frem av det første spørsmålet, i hvert fall oppfattet ikke jeg det. Og da er jeg selvfølgelig godt kjent med problemet. Dette er noe vi fra norsk side vil se nærmere på, og vi vil selvfølgelig også se om vi kan gjøre noe med den humanitære situasjonen for flyktningene i Øst-Sudan på andre måter, også når det gjelder returspørsmålet i forhold til de eritreiske myndigheter. Det var nyttig med den oppklaringen.

Øyvind Vaksdal (Frp): Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren.

I Norge har vi i mange år hatt god tilgang på energi i form av vannkraft til gunstige priser, både til næringslivet og til private. Regjeringen og statsråden har ved flere anledninger uttalt at veksten i energiforbruket må begrenses og helst stoppes. For å nå denne målsettingen har vi videre fått høre at elektrisk strøm til oppvarming av boliger og næringsbygg må opphøre og erstattes av mer bioenergi og vannbåren varme. Synes statsråden denne målsettingen er realistisk sett på bakgrunn av den spredte bosettingen og manglende infrastruktur vi har i store deler av landet? Og har Regjeringen beregnet de totale kostnadene for den enkelte husstand ved en eventuell omlegging?

Statsråd Marit Arnstad: Det er riktig at Regjeringen er av den oppfatning at det er flere tiltak som er viktig når det gjelder spørsmålet om både å prøve å begrense forbruksveksten av elektrisitet og å utvide produksjonspotensialet av alternativ energi, samt å bidra til en overgang fra direktevirkende elektrisitet til vannbåren varme.

Når det gjelder en overgang til vannbåren oppvarming, tror jeg det vil være litt forskjellig hvilken mulighet man har til det. Det er jo riktig, som representanten peker på, at Norge er et spredtbygd land, og at mulighetene for større anlegg basert på fjernvarme først og fremst vil være knyttet til byer og tettsteder, hvor jeg tror det for en god del av byggemassen vil være mulig å gå over til vannbåren oppvarming.

Når det gjelder private husholdninger, vil nok en slik overgang for mange føles som en stor investering, men det vil også på sikt kunne lønne seg driftsmessig, enten man går over til vannbåren oppvarming basert på bioenergi, eller man går over til vannbåren oppvarming basert på bruk av varmepumpe.

Det er foreløpig ikke beregnet kostnader verken knyttet til en slik overgang eller bruk av fjernvarme hos den enkelte husstand eller for større bygg. Men jeg regner med at etter Energiutvalgets utredning og den stortingsmelding som Regjeringen har varslet om energipolitikken, vil man også kunne komme mer inn på en del av de problemstillingene som representanten tar opp.

Øyvind Vaksdal (Frp): Jeg takker statsråden for svaret.

Vi har hørt at et av virkemidlene for å nå målsettingen om redusert forbruk av strøm skal være en kraftig økning av strømprisene. Er det virkelig sånn at Regjeringen vil ramme dem som har minst i samfunnet, f.eks minstepensjonister, med høyere strømpriser eller eventuelle kostbare investeringer, istedenfor å utnytte våre naturgitte ressurser på en måte som kommer hele samfunnet til gode?

Statsråd Marit Arnstad: Regjeringen har ikke tatt stilling til spørsmålet om prissetting når det gjelder elektrisitet i forhold til dagens pris. Det jeg har sagt, og det syns jeg er viktig, er at når man vurderer energipolitikken i en bredere sammenheng og hvordan man skal kunne begrense forbruket, så kan man ikke unnta fra vurderingen spørsmålet om pris på elektrisitet. Det er et spørsmål som det er helt naturlig at Energiutvalget også ser nærmere på, og som Regjeringen da må komme tilbake til i etterkant av utvalgets innstilling.

Eirin Faldet (A): Jeg ber om å få stille spørsmålet til samferdselsministeren.

For oss som er litt engstelige for å fly, er det ikke noen hyggelig lesning vi har i Aftenposten i dag, nemlig at tilsynet med norske flyselskaper er så dårlig at en uanmeldt inspeksjon av amerikanske luftfartsmyndigheter kan føre til at Norge blir gitt karakteren 3, som er den laveste karakteren som kan gis ved en slik inspeksjon. Etter hva vi kan lese, kan dette medføre at norske luftfartøyer ikke får tillatelse til å fly inn i USA. Dette er en alvorlig sak, og jeg vil be samferdselsministeren avkrefte eller bekrefte at det er slik, eller forhåpentligvis at dette er feil.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kan verken bekrefte eller avkrefte, bare si følgende:

Sikkerheten er det som ligger til grunn for norsk luftfartspolitikk og også for Luftfartsverkets virksomhet. Så vidt jeg vet, har vi mottatt en henvendelse, og departementet har derfor omgående bedt om å få en redegjørelse fra Luftfartsverket om de spørsmål som er reist. Det er reist flere spørsmål i denne sammenhengen, også lønnsspørsmål, og jeg har bedt om å få en omgående kommentar til dette. Når den foreligger, vil jeg komme tilbake til saken. Jeg kan forsikre representanten Faldet om at sikkerheten må stå i høysetet. Slik har det vært til nå, og slik vil det fortsatt være.

Eirin Faldet (A): Det er jeg veldig glad for å høre, for vi lurer jo da på om det er stor forskjell på kravene til sikkerhet i USA og Norge. Når samferdselsministeren nå sier at han vil komme med en rask tilbakemelding, er jeg glad for det. Mener samferdselsministeren at dagens bemanningssituasjon kanskje kan ha noe med dette å gjøre? Det er jo sånn at vi har økt bemanningen innenfor Biltilsynet, fordi vi vil ha sikker bilpark, og jeg vil da spørre: Tror samferdselsministeren at dette kan ha noe med bemanningen å gjøre?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har ingen oppfatning utover det jeg gav uttrykk for i stad. Det er derfor jeg har bedt om en redegjørelse for de ulike forhold som er tatt opp i henvendelsen fra de personer som er omtalt i pressen i dag. Det vil da gå på alle sider ved saken. Det generelle inntrykket jeg har, er det jeg har sagt, nemlig at sikkerheten er høyt prioritert og at den er under kontroll, og at også norsk flysikkerhet ligger på et høyt nivå internasjonalt. Det spørsmålet som er reist, finner jeg naturlig blir kommentert i den sammenheng jeg da vil gå inn i saken.

Hallgeir H Langeland (SV): Eg vil gjerne stilla spørsmålet til menneskerettsministeren:

Det er halde valg i Nigeria. Fem parti fekk lov til å stilla opp under føresetnad av at dei godtok militærdiktator Sani Abacha som president.

Ministeren kjenner sikkert godt til at forfattaren Ken Saro-wiwa og åtte andre menneskerettsforkjemparar blei avretta for tre år sida. Ho kjenner sikkert også til at svært mange fagforeiningsfolk sit fengsla.

Noreg har relativt sett lite økonomisk samkvem med Nigeria, men Statoil er inne og reknar med å tene gode pengar på verksemda si der. I motsetnad til når det gjeld Burma, høyrer vi svært lite frå Regjeringa i denne saka. Regjeringa kan gripa inn overfor Statoil, men gjer det ikkje. Synest ministeren det er greitt at vi tener pengar i eit land som på så mange felt bryt menneskerettane? Kva vil ho gjera for å få Statoil ut?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: For det første er det ikke riktig at det har vært stille om Nigeria fra norsk side. Vi har endog gått til det skritt at vi har bedt om internasjonale sanksjoner gjennom å ta opp spørsmålet med en rekke land i FN, det vil si internasjonale sanksjoner i form av FN-sanksjoner.

Vi har også kritisert menneskerettighetssituasjonen meget sterkt både i FNs generalforsamling i fjor, i Menneskerettighetskommisjonen nylig, i det norske landinnlegget, og vi har også kritisert den manglende fremgangen i demokratiseringsprosessen. At det mangler fremgang, ser vi av det som representanten Langeland refererer til, nemlig at det er én kandidat for alle fem partier som stiller til valg, og at store deler av opposisjonen boikotter valget eller har oppfordret til boikott.

Vi har også støttet de straffetiltakene som EU har vedtatt overfor regimet i Nigeria, og det dekker bl.a sportslig samkvem og visumrestriksjoner. Vi har fra norsk side forsøkt å få internasjonal oppslutning om en enda strengere linje, men har altså ikke lyktes. Det er ingen - eller i hvert fall veldig få - land som er enig i det norske kravet om internasjonale sanksjoner.

I tillegg må vi selvfølgelig vurdere hva vi fra norsk side skal gjøre. Derfor har vi varslet at vi har igangsatt en gjennomgang av Statoils videre engasjement i Nigeria. Den gjennomgangen har tatt noe lengre tid enn det vi forutsatte, men resultatene fra den gjennomgangen vil foreligge relativt snart - om ikke altfor lenge.

La meg så bare komme med en saksopplysning til representanten Langeland: I hvert fall for øyeblikket tjener ikke Statoil penger der, de har kun utgifter. For øvrig vil representanten Langeland få svar på sitt spørsmål om en tid.

Hallgeir H Langeland (SV): Eg takkar for svaret.

« Om ikke altfor lenge » er jo eit relativt omgrep - det kan bety i løpet av ein fireårsperiode. Det eg då lurer på, er: Når vil dette skje? Det kan jo ikkje vere tvil hos menneskerettsministeren om at så vel Artikkel 19 om « rett til menings- og ytringsfrihet » som Artikkel 20 om « rett til fritt å delta i fredelige møter » og Artikkel 21 om « rett til å ta del i sitt lands styre » osb, altså ei mengd av artiklane i menneskerettserklæringa, blir brotne. Då synest eg det er rart at ikkje Noreg ved Regjeringa er meir aktive for å få Statoil ut av dette landet.

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Det siste spørsmålet skal representanten Langeland få svar på. Når jeg sier « relativt snart », betyr ikke det innen fire år - det er helt klart! - det betyr « om ikke altfor lenge ». Så dette vil representanten Langeland få svar på.

Når det gjelder situasjonen for menneskerettighetene i Nigeria, deler vi fullt ut representanten Langelands beskrivelse. Det er også grunnen til at Norge har vært såpass offensive internasjonalt - såpass offensive at det er svært få andre land som støtter oss i vår linje. Det er det vi foreløpig kan si om det, men vi vil altså komme tilbake til hovedspørsmålet i representanten Langelands innlegg.