Sonja Irene Sjøli (H):
Jeg har et
spørsmål til sosialministeren.
Et oppslag i VG i går viser at et
samboerpar i Nord-Trøndelag med en fellesinntekt over normen for
sosialstønad, har fått sosialhjelp. De fikk først avslag fra det lokale
sosialkontor, men så anket de til fylkesmannen, som gav dem medhold. I sitt
vedtak understreker fylkesmannen at sosialkontoret ikke har lov til å ta
hensyn til samboers inntekt. Det finnes ingen lovhjemmel for å pålegge
samboere å betale hverandres boutgifter eller annet underhold, slik det er
for dem som er gift. Dette er en urimelig og uakseptabel
forskjellsbehandling av gifte og samboere. Men loven er klar, og
sosialkontorene blir nå nødt til å utbetale sosialhjelp til samboere som til
sammen har en inntekt som er over normen for å motta sosialhjelp. Det betyr
at det blir mindre å fordele til dem som virkelig trenger det.
Hva vil sosialministeren foreta seg
for å rette opp denne urimelige forskjellsbehandlingen av gifte og samboere
når det gjelder sosialstønad?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Eg
deler representanten Sonja Sjølis syn på at dette kan synast å vera urimeleg
forskjellsbehandling. Det er korrekt slik ho beskriv lovverket. Eg tykkjer
det fortel om to forhold: For det fyrste at det er viktig med
Sambuarutvalet, som skal sjå på urimelege forskjellar i rettar, ytingar og
forpliktingar i sambuarforhold og for gifte og koma med forslag til tiltak.
Dette utvalet skulle vore ferdig med innstillinga si 1. juli, men har no
bede om forlenging og skal vera ferdig innan utgangen av året. I den
samanhengen er det eksemplet som det her er vist til, naturleg å koma
tilbake til.
For det andre ynskjer eg at kommunane
før den tida skal ha moglegheit til å endra praksisen sin, så eg har no
under vurdering retningslinjer for tildeling av sosialhjelp. Eg har vore
oppteken av barnefamiliane, at barnetrygda skal koma barna til gode i dei
økonomisk svakast stilte familiane. Men eg kjem i den samanhengen òg til å
sjå på forholdet mellom gifte og sambuande når det gjeld tildeling av
sosialhjelp, og vil omtala det i dei retningslinjene som no er under
utarbeiding. Eg tek sikte på å senda dei ut til kommunane innan utgangen av
juni månad.
Sonja Irene Sjøli (H):
Jeg takker
statsråden for svaret. Det er positivt at hun vil se på dette, for vi kan
jo ikke ha et lovverk som frister folk til å utnytte en situasjon økonomisk
- at det ikke skal lønne seg å gifte seg, men bare være samboere for å få
økonomisk uttelling. Statlige ytelser er likestilt mellom gifte og
samboere. Enslige får bl.a overgangsstønad og dobbel barnetrygd, men dersom
de gifter seg, faller dette bort.
Statsråden sier nå at hun vil se på
denne forskjellsbehandlingen, og spørsmålet mitt blir: Kan vi forvente at
reglene for likebehandling kommer, og hvordan vil sosialministeren følge
dette opp i forhold til de kommunale sosialkontorene?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Eg
meiner det er eit feil signal å ha ordningar som stimulerer folk til å
tenkja sambuforhold framfor ekteskap fordi det openbert gir økonomisk
gevinst, slik som det gjer i eksemplet som det her er vist til. Her har det
gradvis vore ei opprydding, som no for mange sider av regelverket er på
plass når det gjeld statlege ytingar. Rundskrivet som gjeld tildeling av
sosialhjelp, er frå 1993. Eg har nyleg blitt klår over dette forholdet, men
mitt utgangspunkt er at ein skal gjera ei endring som gir kommunane høve til
å sidestilla, og dette vil vere klårt no i juni. Det essensielle her er den
gjensidige underhaldsplikta som gifte har, men som sambuande ikkje har.
Dag Terje Andersen (A):
Mitt spørsmål
går til arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer, som har ansvaret
for forhandlingene på vegne av staten.
Inntektspolitikken er viktig for den
økonomiske politikken. Regjeringen har riktignok nå i forbindelse med
lønnsoppgjøret kritisert at tilleggene blir for store, men jeg må si meg
enig med sentralbanksjefen, som i går gav uttrykk for at det nok var å legge
for store forpliktelser på partene i lønnsoppgjøret. Det er tvert imot
Regjeringens finanspolitikk som er spørsmålet i forhold til det som mange
kaller « overopphetingen » i økonomien.
Jeg skal nå konsentrere meg om den
delen av oppgjørene som kommer på statens regning. Det gjelder
jordbruksavtalen, det gjelder trygdeoppgjørene og det gjelder eventuelle
lønnstillegg utover de forventede 3,5 % som lå i statsbudsjettet.
Da blir spørsmålet til statsråden: Vil
Regjeringen foreslå å dekke inn de mulige milliardoverskridelsene og de økte
utgiftene på budsjettet ved å kutte i andre poster på statsbudsjettet?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Representanten spør om tre oppgjør. To av dem er ikke i havn - det ene er
til megling og det andre har vi ikke påbegynt. Jordbruksoppgjøret er lagt
fram av Regjeringen i statsråd og vil bli debattert i Stortinget når den tid
kommer. Hva de samlede utgiftene etter lønnsforhandlingene i år vil bli, er
det ikke mulig å si. Men det er klart de må dekkes inn gjennom budsjettene.
Noe av det er lagt inn i en økning i revidert nasjonalbudsjett som
Stortinget har fått oversendt, og så får vi se hva det er behov for når
resten av oppgjøret er i havn.
Dag Terje Andersen (A):
Når det
gjelder det reviderte nasjonalbudsjett som er lagt fram, står det jo tvert
imot der at en skyver på de utgiftene. Realiteten er at de ikke er dekket
inn i revidert nasjonalbudsjett. Når det gjelder f.eks jordbruksoppgjøret,
er det normalt at inndekningen kommer i forbindelse med
jordbruksproposisjonen.
Mitt oppfølgingsspørsmål blir: Vil
alle de ekstra utgifter som påløper staten som en følge av oppgjørene - som
jeg også synes det er hyggelig er gode, men de fører til noen ekstra
utgifter for staten - bli dekket inn i forslag fra Regjeringen om reduksjon
i utgifter på andre poster?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
De 3,5 % som
representanten nevner, er forhøyet til 5 % i revidert nasjonalbudsjett. Der
ligger det inndekning innenfor denne prosenten.
Harald Tom Nesvik (Frp):
Jeg vil få
lov å stille et spørsmål til sosialministeren:
Det har i den senere tid vist seg å
være en rekke urimeligheter i forbindelse med reklameforbud for bryggerier
og når det gjelder alkohol. Det er noe som er galt når restauranter må
fjerne en klokke som har hengt på veggen i 20 år, eller en persienne som har
hengt på utsiden av en restaurant i mange år, fordi det står Hansa eller et
annet bryggerinavn på disse produktene, eller når en fotballstadion må
fjerne reklame fra sponsorer, slik at man går glipp av disse inntektene
fordi tilfeldigvis et bryggeri står som sponsor. Dette gjelder selv om de
samme bryggeriene produserer mer mineralvann enn de produserer av øl og
alkoholholdige drikker.
Vil sosialministeren sørge for at
denne helt klart urimelige tolkningen av reklameforbudet oppheves, slik at
man kan få ha de sponsorene man ønsker?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Spørsmålet om reklame for alkoholhaldige produkt var oppe til behandling
seinast ved revisjon av alkohollova i fjor. Då bad Stortinget om at det
forbodet som faktisk har vore frå ca 1970, vart skjerpa, fordi ein hadde
opplevd stadig nye variantar, nye kombinasjonar av - skal vi seia - meir
eller mindre snikreklame, der ein fokuserer på bedrifta framfor produktet,
og der ein kan tolkast som å reklamera for f.eks øl fordi det er det
bedrifta er mest kjend for.
Det var eit ynske frå Stortinget, slik
eg oppfattar det, å understreka at f.eks alkohol og idrett ikkje høyrer
saman. Eg rettar meg etter dei vedtaka som er gjorde i Stortinget, og
fylgjer opp på den måten som eg meiner er tenleg.
Harald Tom Nesvik (Frp):
Da vil jeg
stille sosialministeren et annet spørsmål som går i samme lei.
Fotballklubben Brann har f.eks en
Hansa-reklame på sitt stadion. Hansa er et bryggeri som er svært kjent for
bl.a brus - i tillegg til øl - man har et større produktsortiment. Mener
sosialministeren det må være forbudt å reklamere med bryggerinavnet, et navn
som også innebærer andre produkt enn øl? Da er det noe som er galt. Jeg vil
be sosialministeren tenke seg om og komme tilbake til Stortinget med en
endring i denne saken.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
No
er det eksempelet som Nesvik her nemner, meldt og har vorte ei sak for
domstolane, så vidt eg kjenner til. Eg trur derfor ikkje at eg skal gå så
detaljert inn i den saka. Men det eg kan seia, er at nettopp denne saka er
eit eksempel på denne kombinasjonen av alkohol og idrett som ikkje er
ynskjeleg, og eit eksempel på at det ikkje er brusen til Hansa som der blir
fokusert.
Haakon Blankenborg (A):
Eg skal få
stille eit spørsmål til utanriksministeren.
Arbeidarpartiet arrangerte dei siste
dagane ein stor internasjonal konferanse, og der stod Midtausten i fokus.
To fredsprisvinnarar deltok også, Yasir Arafat og Shimon Peres. Alle var
naturlegvis opptatt av at det ikkje finst nokon fredsprosess i Midtausten
for augneblinken. Shimon Peres la fram fire grunnleggjande føresetnader for
ei fredsavtale i Midtausten. Ein av desse er ein palestinsk stat. Kva
slags haldning har Regjeringa til dette kravet, dette behovet for ein
sjølvstendig palestinsk stat som ein føresetnad for ein endeleg fred i
Midtausten?
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Verken jeg eller Regjeringen er prinsipielt imot en palestinsk stat.
Samtidig skal vi huske på at i de forhandlingene og i den prosessen som vi
fortsatt håper pågår, er det implisitt at en del av disse spørsmålene - selv
om det ikke uttrykkelig er sagt noe om en palestinsk stat i den delen av
avtalen som angår sluttstatusforhandlinger - skal drøftes der. Derfor er
det viktig at vi fra norsk side, som fortsatt mener og tror at vi har en
viss rolle å spille i denne prosessen, ikke foregriper begivenhetenes gang,
men støtter opp om det partene måtte komme frem til i de forhandlingene som
skal finne sted. Vi er på overtid. Forhandlingene er sterkt forsinket, men
vi har tross alt et håp om at det skal være mulig å komme frem til en avtale
innen den tidsfristen som er satt, nemlig 4. mai 1999.
Haakon Blankenborg (A):
Eg er einig
med utanriksministeren i at det er viktig å gå varsamt fram her. Men det er
også stor skilnad på det å vere balansert og det å ikkje ha ei haldning.
Spørsmålet om ein palestinsk stat kan,
som utanriksministeren var inne på, ikkje samanliknast med f.eks spørsmålet
om Jerusalems status, som Stortinget tidlegare har vore innom, og som er
nedfelt som eit av punkta for sluttforhandlingane. Derfor er spørsmålet om
å få eit palestinsk sjølvstyre, ein palestinsk stat, ein viktig føresetnad
for det vidare arbeidet. Dette har også å gjera med oppfyllinga av
FN-vedtak i denne delen av verda.
Eg forstår det då slik at også
Regjeringa meiner at ein palestinsk stat, utan at ein no tar stilling til
grensene, er eit ønskjeleg middel i det vidare arbeidet.
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Jeg
vil kanskje arrestere representanten Blankenborg på den siste konklusjonen
hans.
Jeg har sagt at vi prinsipielt ikke er
imot en palestinsk stat. Men det er veldig viktig, tror jeg, at vi nå ikke
foregriper begivenhetenes gang. Daværende utenriksminister Peres uttalte
seg aldri for en palestinsk stat. Nå er han i opposisjon. Vi vet at det er
forskjell på å være i posisjon og å være i opposisjon. Tidligere
arbeiderpartiregjeringer i Norge har heller aldri, meg bekjent, uttalt seg
for en palestinsk stat nå. Jeg tror det er veldig viktig at ikke noen av
partene nå kommer med ensidige erklæringer som kan forrykke denne prosessen.
Prosessen er vanskelig, men jeg tror ikke at det å ta standpunkt nå til en
palestinsk stat nødvendigvis er en forutsetning for prosessen videre. Det
kan snarere skape problemer hvis Norge fortsatt ønsker å spille en rolle,
fordi vi har behov for å ha tillit hos begge partene. Men som jeg sier: Vi
er ikke prinsipielt imot en palestinsk stat.
Presidenten: Bjørn Tore Godal - til
oppfølgingsspørsmål.
Bjørn Tore Godal (A):
Shimon Peres sa
under Sosialistinternasjonalens rådsmøte i Oslo at et folk uten en stat med
100 % frihet ikke kan garantere 100 % fred, i en historisk beskrivelse av
palestinernes situasjon gjennom mange tiår.
Jeg har i likhet med representanten
Blankenborg stor forståelse for at man ikke kan binde seg opp til en
anerkjennelse av et forhandlingsresultat nå. Men jeg tror likevel det er
helt nødvendig at Norge - med sin forhistorie i denne sak - går inn i det
med en positiv grunnholdning til en anerkjennelse av palestinernes legitime
rettigheter.
Jeg vil spørre utenriksministeren om
han ikke mener at det er mulig å uttrykke en slik holdning uten å foregripe
selve forhandlingsresultatet. Jeg tror nemlig at det i den nåværende fase
er nødvendig for å gi palestinerne den støtte de trenger, i lys av at det er
den annen part som nå i mange måneder - for ikke å si i to år - faktisk har
blokkert den videre prosess.
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Jeg
har ikke noe problem med å gi uttrykk for støtte til palestinernes legitime
rettigheter. Men jeg har lyst til å minne representanten om at han som
utenriksminister heller aldri gikk ut med en ensidig erklæring om norsk
støtte til en palestinsk stat.
Jeg er imponert over president Arafats
holdning og moderasjon i denne saken i den nåværende situasjon, som er
veldig vanskelig. Når han greier å vise den moderasjon og den forstand som
han gjør, synes jeg det er viktig for oss som prøver å være behjelpelig i
prosessen, å ikke ødelegge for den muligheten som vi håper at vi fortsatt
har. Det kan jo komme en tid da vi fra norsk side må si at vi ikke kan være
med på dette lenger, dette fører ingensteds hen. Da kan vi gå ut med klart
ensidige uttalelser. Men inntil videre håper vi at vi fortsatt kan spille
en rolle. Og da er det viktig, som jeg tidligere har sagt, at vi har tillit
hos begge parter.
Carl I Hagen (Frp):
Jeg har også et
spørsmål til utenriksministeren. Det dreier seg om mer trivielle, men
viktige prinsipielle spørsmål her hjemme.
Det har versert en del rykter i media
om at den norske stat skal være medvirkende til å skaffe privatpersonen Gro
Harlem Brundtland, som snart tiltrer en stilling som generaldirektør i
Verdens Helseorganisasjon i Genève, en ekstraordinært fin leilighet. Jeg
vil gjerne be utenriksministeren avkrefte at det foreligger noen som helst
planer om at den norske regjering vil betale alle eller deler av utgifter
til en leilighet for privatpersonen Gro Harlem Brundtland, idet det må være
arbeidsgiveren som sørger for at hun får en representasjonsleilighet, dersom
stillingen medfører representasjonsoppgaver. Hun får jo en lønn på ca 1,3
mill. kr - ifølge mediemeldinger - så det burde ikke være noe galt med
økonomien.
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Ved
kgl.res av 18. juni 1993 ble det vedtatt retningslinjer for dekning av
boligutgifter for norske borgere som ansettes i internasjonale
organisasjoner. Hensikten med disse retningslinjene var å sikre at spesielt
kvalifiserte nordmenn viser interesse for toppstillinger innen
internasjonale organisasjoner. Kriteriene for slik boligstøtte er
tjenestemannens netto kontantgodtgjørelse, husleienivået på tjenestestedet,
lønn og ytelser til tjenestemenn i andre internasjonale organisasjoner det
er naturlig å sammenlikne med, og lønn og andre ytelser til norske
utenrikstjenestemenn på tjenestestedet.
Disse vedtatte retningslinjene har
også den nåværende regjering lagt til grunn da den kom med dette tilbudet
til Gro Harlem Brundtland. Foreløpig vet vi for det første ikke om hun er
interessert i å gjøre bruk av dette tilbudet, og for det andre vet vi heller
ikke om hun oppfyller de kriteriene som er nedfelt i disse retningslinjene.
Representanten har for øvrig stilt et
skriftlig spørsmål til meg, som han selvsagt skal få svar på.
Carl I Hagen (Frp):
Jeg takker for
svaret og vil selvsagt sette meg grundig inn i denne kgl. resolusjonen og
disse retningslinjene, som jeg ikke kan se har vært behandlet av Stortinget.
Jeg synes rent prinsipielt at når private borgere tar en stilling i en
internasjonal organisasjon eller hos andre utenlandske arbeidsgivere, er det
en privatsak. Hvis det skal være slik at det skal gis støtte til noen, må
man også se på forholdet til dem som jobber i private bedrifter.
Men jeg har et tilleggsspørsmål. Det
har også vært hevdet at den norske stat stiller til rådighet personer som
skal hjelpe Gro Harlem Brundtland med arbeidet i WHO - altså at ikke bare
har hun fått en stilling, men hun har også fått med seg arbeidshjelp som
skal lønnes av Norge. Jeg vil gjerne vite om det medfører riktighet, eller
om det er slutt på denne støtten når hun tiltrer stillingen, slik at det
blir normale forhold også i forbindelse med hennes stilling i WHO.
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Hvis
jeg får svare på spørsmålet først, vil jeg bare si at meg bekjent vil den
ordningen avsluttes når hun formelt tiltrer stillingen - at dette var en
støtte for henne i forberedelsesarbeidet. Det er i hvert fall slik jeg har
forstått det, og slik jeg kjenner det. Jeg skal undersøke saken nærmere, og
hvis det forholder seg på en annen måte, skal jeg selvsagt informere tilbake
om det.
Når det gjelder begrunnelsen for å gi
en eventuell boligstøtte, er det strenge kriterier. Noe av grunnen til
boligstøtte er at vi har store problemer med å rekruttere norske borgere til
internasjonale stillinger på toppnivå, nettopp fordi f.eks husleieutgiftene
og skoleutgiftene er så høye at dette skaper problemer for rekrutteringen.
Vi har vært interessert i å rekruttere norske borgere, og jeg går ut fra -
selv om dette var før min tid i regjering - at det var bakgrunnen for at den
daværende regjering la disse retningslinjene til grunn.
Karin Andersen (SV):
Jeg vil gjerne
få stille et spørsmål til utenriksminister Vollebæk.
I forrige uke var Indias
atomprøvesprengninger i verdens fokus, og etter hvert kom de norske
reaksjonene. Det var nødvendig i en aktuell situasjon. Men verdens
dobbeltmoral ble også ganske tydelig demonstrert, og det moralsk uholdbare i
at verden aksepterer at store land som Frankrike og England har atomvåpen,
mens man går til ensidig fordømmelse av India, ble veldig tydelig. Indias
atomprøvesprengninger er en politisk markering. Hvis en virkelig vil hindre
denne type markeringer, må store, tunge land som India få mye større
innflytelse i verden. India må trekkes inn i viktige beslutningsorganer i
det internasjonale fellesskap for å hindre en farlig atomopprustning.
En mulighet er å gi India en plass i
FNs sikkerhetsråd, slik SV har foreslått. Deler utenriksministeren dette
synet, og vil det komme initiativ fra den norske regjeringen for å trekke
India mer inn i tunge beslutningsorganer i det internasjonale samfunn?
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Får
jeg først si at så vidt jeg kan bedømme, har ikke den norske reaksjonen
overfor India vært sterkere enn den var overfor Frankrike da Frankrike
foretok sine prøvesprengninger. Jeg var selv svært opptatt av at vi ikke
skulle ha en sterkere reaksjon overfor India enn overfor Frankrike.
Samtidig var det viktig for oss å reagere, fordi vi har vært svært opptatt
av at India skulle undertegne prøvestansavtalen, og vi har også vært opptatt
av den labile situasjonen i regionen.
Jeg vil gjerne både av personlige
grunner og som medlem av denne regjeringen trekke India inn i et
internasjonalt samarbeid, og jeg har stor forståelse for synspunktene om at
India skal bli medlem av Sikkerhetsrådet. Det har vi også drøftet. Vi
arbeider jo med en reform av Sikkerhetsrådet. Så langt har vi bare gått ut
og sagt at Tyskland og Japan bør få faste plasser, og at regionene ellers
bør bli enige seg imellom. Dette er spørsmål jeg faktisk drøfter med alle
de utenriksministre jeg har besøk av. Det vi vet, er at dette er veldig
vanskelige spørsmål, og det hjelper jo verken India eller Sikkerhetsrådet om
Norge går til en ensidig erklæring og sier at India må bli medlem av
Sikkerhetsrådet, hvis det ikke får støtte av regionen. Det jeg tror er
viktig nå, er å se på hvordan vi kan sikre at både Asia, Afrika og
Latin-Amerika får større innflytelse i Sikkerhetsrådet. Det kan kanskje
skje ved at et enkelt land utplukkes - noen mener det. Samtidig ser vi at
det er vanskelig for regionene å bli enige, og da kan kanskje et annet
alternativ være en form for rotasjon.
Karin Andersen (SV):
Jeg takker
utenriksministeren for svaret. Jeg oppfatter det som en positiv holdning
til SVs forslag, og at man vil jobbe for dette. Utenriksministeren tar for
seg hva en ensidig norsk holdning kan bety. Norges tyngde i
utenrikspolitikken er stort sett moralsk, og da må vi se på hva vi liter på.
Norge er medlem av NATO, og gjennom det liter vi på en atomvåpenstrategi for
forsvaret av vårt eget land. Hva slags moralsk tyngde gir det Norge ute i
verden i spørsmål som dette? Vil det komme initiativ fra Norge til å endre
NATOs strategiske konsept, som bygger på førstebruk av atomvåpen, for å
bedre Norges posisjon i verdenssamfunnet når vi skal diskutere og ta opp
slike spørsmål?
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Jeg
er ikke helt sikker på at dette spørsmålet har så veldig mye med India å
gjøre, men hvis det gjelder India, skal jeg gjerne, som jeg har sagt,
fortsette å drøfte Indias rolle. Når det gjelder NATOs atomstrategi og
Norges medlemskap i NATO, tror jeg ikke det har noen betydning for vårt
forhold til India som et medlem av Sikkerhetsrådet. Det vi har vært opptatt
av, er at regionen må bestemme om de eventuelt skal støtte India. Hvis
regionen støtter India, vil vi hilse det velkommen. Dette er noe vi drøfter
i FN i New York med de andre medlemmene av FN. Det vi må prøve, er selvsagt
å få til løsninger som gjør at regionene kan bli enige om hvilken holdning
de skal innta til medlemmer av sin region som skal sitte i Sikkerhetsrådet.
Bendiks H Arnesen (A):
Jeg har et
spørsmål til sosialministeren.
For noen år siden ble det lovpålagt at
alle kommuner og fylkeskommuner skal ha eldreråd. Eldrerådene har i de
fleste tilfellene vist seg å være et viktig tiltak i den kommunale og
fylkeskommunale planlegging og drift. Som kjent bidrar staten økonomisk,
slik at eldrerådene skal kunne få den nødvendige hjelp til bl.a
administrative oppgaver. Fra tid til annen kommer det signaler om at
eldrerådene ikke får den administrative hjelp de mener å ha behov for og
krav på. Har sosialministeren også fått slike signal, og er det noe som
tyder på at eldrerådene begrenses i sitt arbeid på grunn av manglende
tilrettelegging fra kommuner og fylkeskommuner?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Til spørsmålet om sosialministeren har fått dei same signala som
representanten Arnesen, er svaret ja. Eg deltok m.a på ein stor konferanse
i Bergen i januar, der det var representantar frå lokale eldreråd. Fleire
var oppe og understreka behovet eldreråda har for å styrkja kontakten med
sin eigen kommune, og at sekretærsituasjonen må bli betre - i det heile at
eldreråda må bli høyrde. Det har eg teke på alvor. Vi har gått gjennom
gjeldande rundskriv som tek føre seg eldreråda sine funksjonar. Det
rundskrivet som i dag vert brukt i kommunane, er frå tida før den nye
kommunelova. Det i seg sjølv inneber at det er behov for ei samordning. I
det rundskrivet som no på det næraste er klart for utsending til kommunane,
vil nettopp det som Arnesen her spør om, at eldreråda skal ha ein
sekretærfunksjon, bli understreka. Det er midlar i rammeoverføringane til
kommunane som skal sikra eldreråda sin økonomi. Vi understrekar òg at
eldreråda skal få alle saker som gjeld situasjonen for eldre, til høyring.
Spesielt understrekar vi overfor eldreråda at dei legg opp møteverksemda
slik at ho stemmer betre med kommunane sin budsjettprosess enn ho gjer i
dag.
Bendiks H Arnesen (A):
Jeg takker
sosialministeren for svaret og føler meg beroliget over at man har tatt tak
i dette, for eldrerådene gjør en veldig viktig jobb i kommunene - det ser vi
mer og mer.
Det jeg kunne tenke meg å spørre om
til slutt, var om sosialministeren kan tenke seg å gå ut til eldrerådene
selv og spørre hvordan de opplever situasjonen, og få en tilbakemelding på
hva man eventuelt kan gjøre av justeringer for å gjøre innsatsen deres enda
bedre.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Bakgrunnen for revidering av dette rundskrivet er for det fyrste dei
meldingane som er komne inn litt meir indirekte, og dei meldingane som både
departementet sine eigne folk og sosialministeren har fanga opp når vi har
vore på møte, og i situasjonar der eldreråda har rapportert. Vi har òg hatt
dette rundskrivet til utsegn i Statens eldreråd. Men dersom representanten
Arnesen etterlyser ei undersøking som gjeld alle kommunane i landet, så har
vi nok ikkje gjennomført ei slik undersøking. Eg føler meg rimeleg trygg på
at det rundskrivet som no går ut, fangar opp både den utryggleiken som har
vore til no, og dei behova som er framførte frå departementet.
Kjellaug Nakkim (H):
Jeg vil stille
følgende spørsmål til statsråd Meltveit Kleppa:
Enten man liker det eller ikke, er
alle lag og idrettsorganisasjoner avhengig av sponsormidler for å kunne
drive virksomheten sin. Bryggeriene har vært en svært god bidragsyter til
dette. Vi hørte at det er fotballklubber som er blitt anmeldt av
Rusmiddeldirektoratet etter at den nye alkoholloven trådte i kraft, men det
er også Holmenkollrennene blitt. Under behandlingen i Stortinget framhevet
nettopp statsrådens partikollega Gløtvold at det må være mulig å reklamere
for lettøl og brus der bryggerinavn også benyttes. Da vil jeg spørre: Er
statsråden enig i at anmeldelse er den beste måten å løse dette problemet
på? Kan statsråden medvirke til at det utarbeides forskrifter som ivaretar
både bruk av logo og reklame for alkoholfrie drikker?
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Her var det eit sitat frå min partifelle Ola D Gløtvold. Eg vil seia det
slik: Det skal ikkje berre vera mogleg å reklamera for lettøl og brus, det
er ut frå mitt syn ynskjeleg at alkoholfrie alternativ blir sterkare
fokuserte på enn det er i dag. Det som då gjer at dette spørsmålet kjem
opp, er sjølvsagt for det fyrste at idrettsorganisasjonane treng midlar til
si verksemd. Det er òg viktig for meg at både idretten og anna frivillig
arbeid har økonomiske moglegheiter til å driva verksemda si. Det andre er
denne kombinasjonen mellom sponsorverksemd og idrett og desse
grenseoppgangane i høve til alkoholhaldige produkt. Det er f.eks stor
forskjell på å ha sitronbrus med store bokstavar og Hansa med lita skrift,
og å ha det omvendt. Så det går an å snu litt på reklameverksemda.
Eg har med stor glede merka meg at
Idrettsforbundet no har teke innskjerpingane i lovverket frå 1. januar på
alvor, og teke det opp med alle sine særforbund for å endra praksis. Eg har
òg merka meg at f.eks Frankrike no vil gjennomføra fotball-VM med andre
sponsorar enn dei som går i bresjen for alkoholhaldige produkt. Så det må
kunna gå an å finna betre kombinasjonar enn noko av det som har utvikla seg
av praksis i dag.
Kjellaug Nakkim (H):
Jeg takker
statsråden for svaret, men jeg synes hun var noe uklar på om hun er villig
til å utarbeide forskrifter som kombinerer bruk av logo og alkoholfrie
drikker - eller lettøl for den saks skyld. Det vi står framfor nå, er at i
1999 skal vi ha A-VM i ishockey, og det er første gang på 40 år at det vil
bli holdt i Norge. Der er det det internasjonale forbundet som inngår
sponsoravtaler med internasjonale sponsorer. Det norske forbundet har liten
innflytelse. Men de internasjonale sponsorene er også villig til å være
sponsorer fortsatt, hvis de får lov til å bruke sin logo i samband med
alkoholfrie drikker. Her er det snakk om Warsteiner, og Warsteiner Fresh er
det man da ville bruke. Men med den praksisen man nå har, vil det være
umulig, med det resultat at ishockey-VM kanskje blir trukket ut av Norge, og
at andre store idrettsarrangementer heretter også vil kunne bli trukket ut,
når man ikke kan bruke reklamen i den kombinasjonen jeg har nevnt.
Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa:
Med den praksisen og den haldninga som òg Idrettsforbundet no legg for
dagen, og med dei eksempel som allereie finst - det siste at altså
fotball-VM i Frankrike går sin gang med andre sponsorar enn
alkoholprodusentar - må det kunna gå an òg i Noreg å finna praktiske
ordningar som gjer at vi framleis kan ha internasjonale meisterskap.
Eg ser ikkje heilt føre meg i detalj
forskrifter knytte opp til dette, men eg skal sjå nærare på desse sakene.
Eg ser at det i desse dagar har dukka opp eksempel som gjer det nødvendig å
gå nøyare inn i dette frå departementet si side, men førebels synest eg
Rusmiddeldirektoratet har handtert dette heilt korrekt i høve til dei
vedtaka som er gjorde i Stortinget på dette området.
Sylvia Brustad (A):
Jeg har et
spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren: Regjeringen Bondevik
foreslår nå å fjerne ungdomsgarantien for ungdom i alderen 20-24 år. Den
ble innført fordi vi ikke ønsket at ungdom skulle være nødt til å møte det
voksne livet med ikke å ha noe å gå til. Selv om ledigheten har gått ned
også for denne gruppen, er det faktisk fortsatt slik - ifølge statistikken
ved utgangen av april - at over 8.000 ungdommer i denne aldersgruppa er
ledig, og om lag 1.000 av dem er faktisk langtidsledig.
Da blir mitt spørsmål: Hvorfor vil
Regjeringa fjerne en ordning for ungdom i etableringsfasen, for ungdom som
er i en vanskelig situasjon - en ordning som vi har hatt gode erfaringer med
- som vil føre til at om lag 9.000 ungdommer vil være nødt til å gå rett til
sosialkontoret? Er det dette som er Regjeringas fordelingspolitikk?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Det er
riktig at denne garantien ble innført i 1995. Det tall vi har i dag for dem
som er ledig i denne aldersgruppen, ligger på rundt 700. Det har vist seg
at i den situasjonen vi er i kan vi lettere få også denne aldersgruppen
direkte ut i arbeid, og at det å gå via denne garantiordningen i noen
tilfeller har holdt unge lenger på tiltak og fått dem tidligere inn på
tiltak enn det som har vært ønskelig. Derfor har vi nå foreslått at vi
bruker samme virkemidler overfor denne type langtidsledige som vi gjør
overfor andre, bortsett fra på ett punkt: Når vi ser det er spesielle
personer i denne gruppen som har behov for koordinert tiltak med
sosialetaten, skal det gjøres spesielt, men ikke i en innramming med et
spesielt tiltaksnivå for denne gruppen.
Sylvia Brustad (A):
Det tallet jeg
viste til, er fra arbeidsmarkedsetaten. Det var det tallet vi fikk opplyst
ved utgangen av april, og det var faktisk nesten 9.000 ungdommer og ikke
700, slik statsråden nå sa. Det er den ene siden av saken.
Jeg konstaterer at Regjeringas
fordelingspolitikk går ut på ikke å ville ta dem som har mest i dette
landet, men i stedet ramme de aller svakeste. Det må i beste fall bero på
en misforståelse når Regjeringa tror at det å ha en ungdomsgaranti fører til
at ungdom ikke kommer inn i ordinær jobb. Ungdomsgarantien er et tillegg
til det å få ungdom inn i ordinær jobb, og et hjelpemiddel for å få flere
inn der.
Jeg spør igjen: Tror virkelig
statsråden og Regjeringa at det å fjerne ungdomsgarantien vil føre til at de
ungdommene vi her snakker om, automatisk vil få seg en ordinær jobb? Eller
tror faktisk Regjeringa at mange av disse vil havne på sosialkontoret? Og er
det det Regjeringa ønsker?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Når det
gjelder tallet, er altså ledige i denne gruppen 700. Det har vært en meget
sterk nedgang fra 4.200 i 1995 til 700 i år. Erfaringen med denne ordningen
har vært, som jeg tidligere sa, at ungdommene har kommet for tidlig inn i
tiltak. Hvis ikke vi bruker muligheten i den konjunkturen vi nå har, til
også å få denne aldersgruppen ut i ordinært arbeid, mener altså Regjeringen
at vi ikke gjør en god nok jobb overfor denne gruppen. Derfor er
spesialtiltakene foreslått fjernet, bortsett fra, som jeg sa, at de
personene som trenger spesiell oppfølging, fortsatt skal få det.
Presidenten: Signe Øye - til
oppfølgingsspørsmål.
Signe Øye (A):
Jeg vil få lov til å
stille oppfølgingsspørsmål til statsråd Løwer.
Jeg synes det er ganske uvesentlig om
det er 700 eller 1.000 unge som nå er langtidsledige og ikke kommer i jobb.
Det er 700 for mange, og det burde Regjeringen også være opptatt av. Den
deler ut penger til kreti og pleti, men når den skal finne inndekning, går
den på de svakeste gruppene i samfunnet. For det er helt klart at de 700
mellom 20 og 24 år som nå er langtidsledige, har sammensatte problemer. At
de umiddelbart kan komme inn i de ledige jobbene, er langt fra sant, for her
må det kvalifiseringstiltak til som går utover det sosialkontorene, som de
nå blir henvist til, kan gi dem. Og da vil jeg spørre statsråden: Hvorfor
fører Regjeringen en politikk som rammer dem som i dag har det dårligst?
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Hensikten er
selvfølgelig ikke å ramme dem som har det dårligst; hensikten er å drive en
mest mulig aktiv arbeidsmarkedspolitikk som også skaffer ordinært arbeid til
denne aldersgruppen. Det mener jeg er en god politikk og en bedre politikk
enn å låse ungdom inne på tiltak, slik det i noen tilfeller har skjedd til
nå. Men jeg presiserer igjen: Det er 700 personer, dvs. under to personer i
hver norsk kommune, og sosialkontor og arbeidsmarkedsetat må sammen kunne
håndtere dette slik at man kan å få flest mulig av disse ut i ordinært
arbeid.
Inger Lise Husøy (A):
Jeg har et
spørsmål til statsråd Løwer.
Regjeringen la nylig fram en
beredskapsplan i forbindelse med år 2000-problemet i statsforvaltningen.
Det fremgår både av beredskapsplanen og av en egen korrespondanse mellom
Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Riksrevisjonen som
kontrollkomiteen har fått oversendt, at det er store problem med å få gode
overslag over hvor mye IT-problemene vil koste staten. Ifølge brevet til
Riksrevisjonen fra departementet er Forsvarsdepartementets kostnader på ca
300 mill. kr, mens andre departementer i gjennomsnitt vil bruke over 70
mill. kr. Men det er veldig stor usikkerhet, og dette synes jeg er
illevarslende. Jeg vil derfor spørre arbeids- og administrasjonsministeren
om hvordan Regjeringen konkret har tenkt å finansiere slike milliardbeløp
for å løse år 2000-problemet.
Statsråd Eldbjørg Løwer:
Den
handlingsplanen som Arbeids- og administrasjonsdepartementet la fram for to
dager siden, gjaldt statsadministrasjonen. Jeg skal komme litt tilbake til
kostnadene som er omtalt i den rapporten. Utover det har Regjeringen lagt
et koordinerende ansvar til Nærings- og handelsdepartementet, hvor det også
er lagt opp til en handlingsplan som skal dekke statlig forvaltning,
kommuner og privat sektor. Der ligger det midler både til
koordineringstiltak, en prosjektgruppe, år 2000-telefon og en mengde
handlinger som gjelder koordinering i samfunnet som helhet.
Så kommer jeg tilbake til den
handlingsplanen som ble lagt fram fra mitt departement, hvor det
konsulentfirmaet som har laget den, har gjort noen antakelser om kostnader
basert på Forsvaret. Så har de på litt forskjellige måter lagt inn faktorer
og addert det til en total kostnad på 5 milliarder kr. Det er ikke et tall
jeg går god for på noen måte. Det er hver enkelt statsråd som i sitt
departement og i sine underliggende etater på bakgrunn av status skal sørge
for å få fram hvilke ressurser som trengs, enten over det løpende
driftsbudsjettet, eller ved at man legger inn behov for økte midler til
dette i 1999. Ansvaret ligger altså hos den enkelte statsråd.
Inger Lise Husøy (A):
Jeg takker
statsråden for svaret, og vil ikke oppfordre til noen diskusjon om hvor mye
penger det vil være behov for i de neste årene til dette, men at det vil bli
kostbart, tror jeg vi alle sammen bør innse.
Stortinget har tidligere erfaringer
med større dataskandaler som har blitt veldig kostbare - jeg tenker ikke
minst på TRESS og Winix, som synes svært beskjedne i forhold til hva vi her
står overfor. Stortinget har derfor gang på gang understreket at vi må
unngå dette gjennom skikkelig planlegging og finansieringsopplegg. Det er
derfor etter min mening ikke godt nok det Regjeringen her skisserer, at
kostnadene i hovedsak skal dekkes innenfor ordinære budsjettrammer eller ved
påplussing på neste års budsjett. Dette er svimlende store beløp, og jeg
kan heller ikke se at det som ligger inne i handlingsplanen, duger. Jeg har
lyst til å spørre statsråden hvordan Regjeringen har tenkt å gå videre med å
finansiere dette.
Statsråd Eldbjørg Løwer:
På bakgrunn
av den status som vi nå har innhentet og som vi nå arbeider videre med for å
få helt klar så fort som mulig, vil vi i løpet av 1998 ha en oversikt over
behovet innenfor de forskjellige departementer. Det er sikkert at det ikke
er behov for eksterne midler til alle de nødvendige praktiske operasjonene
som må gjøres. De er en del av det vanlige, løpende ansvar, og de må skje
der hvor disse systemene er, og hvor avtalen med leverandøren er. Derfor er
det vanskelig å få fram et totalt tall, men samlet sett har vi et ansvar for
at alt dette blir gjennomgått i tide, og at det legges inn ressurser for å
kunne gjøre de nødvendige operasjoner for å være på høyden når år 2000
kommer.
Erik Solheim (SV):
Jeg skal få stille
spørsmål til utenriksministeren.
Det vi ser i disse dager i Jakarta, er
verdenshistoriske begivenheter. Verdens fjerde største land i folketall og
et land med kolossal internasjonal betydning kan få en demokratisk
utvikling. Etter all sannsynlighet er vi nå akkurat ved det punktet hvor
man enten vil få en dramatisk demokratisering av Indonesia eller en
utvikling à la det som skjedde på Den himmelske freds plass i Beijing i
1989. Vold eller demokrati - vi ser ut til å være ved akkurat det punktet
nå.
Mitt spørsmål er: Hvilken kontakt har
den norske regjering tatt til den indonesiske ambassaden her i Oslo, eller
direkte til den indonesiske regjering, for å be om at man avstår fra
voldsbruk i denne situasjonen?
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Det
er riktig som representanten Solheim sier, at situasjonen i Indonesia er
ytterst alvorlig. Det er også riktig at det som skjer i disse dager, vil
bli avgjørende for fremtiden. Jeg kan si at det er ikke uten bekymring vi
har merket oss at det synes som om president Suharto fortsatt kanskje ikke
ser alvoret i situasjonen. Nettopp hans tale i går kan gi grunnlag for en
slik bekymring. Jeg tror det er veldig viktig at han ser alvoret. Vi har
uttrykt vår bekymring over den politiske situasjonen i Indonesia. Vi har
sammen med andre europeiske land anmodet om at indonesiske myndigheter
respekterer ytringsfrihet og forsamlingsfrihet, og vi har oppfordret om at
man skal avstå fra bruk av makt og vold. Vi har også gitt uttrykk for at vi
ser behov for politiske reformer.
Erik Solheim (SV):
Det blir veldig
lett slik i internasjonale krisesituasjoner at man tar kontakt etterpå for å
protestere mot voldsbruken i stedet for å forsøke i forkant å forhindre den.
Mitt spørsmål blir om det ikke nettopp i dag vil være riktig å innkalle den
indonesiske ambassadøren til en samtale for å formidle Norges store
bekymring over situasjonen og det sterke ønsket vi har om at man finner en
løsning som kan skape demokrati i Indonesia, men på fredelig vis.
Utenriksminister Knut Vollebæk:
Jeg
takker representanten Solheim for dette gode forslaget, og det skal jeg
følge opp.
Øystein Hedstrøm (Frp):
Jeg har et
spørsmål til barne- og familieministeren.
Mange mener at arbeidet med en ny
barnebidragsproposisjon er preget av sendrektighet. Vi har nå i snart ti år
hatt en ordning med prosentbidrag som har slått veldig skjevt ut, og som i
en god del tilfeller har vært direkte barnefiendtlig. Det er gjort
beregninger som går ut på at bidragspliktige med gjennomsnittsinntekt som
har vanlig samværsrett, ikke kan gjennomføre samvær med sine barn på en
forsvarlig måte, eller at det i det hele tatt ikke lar seg gjennomføre med
samvær. Jeg har tatt denne saken opp med statsråden tidligere. Jeg er
veldig interessert i dette spørsmålet. Nå begynner over 100.000
bidragspliktige og deres barn å bli utålmodige.
Når kan vi regne med at denne
bidragsproposisjonen kommer til Stortinget?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland:
Eg kan svara veldig kort på det spørsmålet. Det er no forslag ute på
høyring, og eg vil tru at proposisjonen blir lagd fram for Stortinget anten
til hausten eller til neste vår. Eg kan ikkje heilt tidfesta det, men det
er iallfall det vi jobbar ut frå.
Øystein Hedstrøm (Frp):
Dette var jo
et svar, men jeg må likevel si at det har tatt veldig lang tid å få fram en
slik proposisjon. Det er tidligere arbeiderpartiregjeringer som har
hovedansvaret for at denne saken er blitt utsatt i flere år.
Jeg vil komme inn på noe som Kristelig
Folkeparti sa i valgkampen, der de påpekte at ordningen med prosentbidrag
kunne ha utilsiktede virkninger og begrense muligheten for bidragspliktige
til å ha samvær med sine egne barn. Blir dette nå fulgt opp fra statsrådens
side innad i Regjeringen i arbeidet med bidragsproposisjonen?
Statsråd Valgerd Svarstad Haugland:
Dette er ei av dei sidene som vi sjølvsagt har tatt fatt i. Dette er ei
veldig vanskeleg sak. Eg har førebels ikkje lyst til å seia så veldig mykje
om kva innhaldet i proposisjonen blir, men det er klart at det må bli
endringar i høve til dagens regelverk. Som representanten no peikar på, har
det vore treneringar - iallfall forseinkingar - i denne saka i mange år.
Barnelova var oppe til behandling i førre stortingsperiode og tredde i kraft
frå 1. januar 1998, mens bidragsreglane blei hengande etter. Eg har gripe
fatt i det. Arbeidet er i full gang, og det vil koma til Stortinget, og då
vil vi òg prøva å sjå litt på dagens situasjon i forhold til kva lønsnivå
både mødrene og fedrane har. Men kva det endelege resultatet blir, kan eg
ikkje fortelja i dag.