Tore Nordtun (A):
Jeg har et spørsmål
til finansministeren.
Mandag måtte Norges Bank sette opp
signalrenten med 0,5 prosentenheter som følge av den svake kronekursen.
Flere banker har allerede satt opp boliglånsrenten med opptil 1 %. Det er
videre kjent at Finansdepartementet har økt risikovektingen av boliglån, noe
som også bidrar til økte boliglånsrenter. Mener finansministeren at den
økte vektingen av boliglån, som først og fremst rammer førstegangsetablerere
med liten egenkapital, er et like viktig virkemiddel etter at det generelle
rentenivået nå er økt relativt betydelig?
Statsråd Gudmund Restad:
Norges Bank
har som oppdrag å sørge for at den norske krona er stabil mot europeiske
valutaer, og vi har i den senere tid måttet konstatere at krona er betydelig
svekket og har holdt seg på et relativt lavt nivå. Derfor var det
tydeligvis ingen stor overraskelse at Norges Bank før helgen gjorde en
beslutning om å heve den såkalte signalrenten med 0,5 prosentpoeng. Det var
heller ingen overraskelse at det gav seg utslag i rentenivået overfor
låntakerne, siden tidligere renteøkninger i Norges Bank ikke var fulgt opp,
i hvert fall ikke i full grad, av bankene. Jeg synes for ordens skyld det
er rimelig å minne om at tross denne renteøkningen som vi nå ser, er det
fortsatt en lav rente i Norge.
Men spørsmålet fra Nordtun gjaldt
effekten på boliglånsrenten av at Finansdepartementet i forskrift av 15. mai
har fastsatt en annen vekting av boliglån enn det som har vært tidligere.
Mens de første 80 % av boligens verdi tidligere ble vektet med bare halv
verdi, vil det etter forskriften av 15. mai, som gjøres gjeldende fra 1.
juli, bli halv vekting bare av de første 60 %. Det medfører isolert sett en
liten økning av renten for lån utover 60 % av boligens verdi - antakelig i
størrelsesorden 0,1-0,2 %. Forskriftsendringen har skjedd etter et råd fra
Kredittilsynet, som på faglig grunnlag mente at den sterke utlånsveksten i
bankene nå gjør at man ser en svekkelse av bankenes soliditet. Det omtalte
forslaget var minst dramatisk og møtte minst motstand i høringsrunden som vi
hadde etter at Kredittilsynet gav sitt råd i februar.
Tore Nordtun (A):
En liten oppfølging
når det gjelder det med boliglån, for Regjeringens analyse i revidert
nasjonalbudsjett viser at boliglån er klart mindre risikoutsatt enn
næringslån, og at utlån til boligformål øker mindre enn utlån til
næringsformål. Er ikke forslag om økt risikovekting av boliglån å skyte på
feil blink?
Statsråd Gudmund Restad:
Det er
riktig at det siste året har økningen i næringslån vært større enn økningen
i boliglån, henholdsvis ca 14 % økning i løpet av de siste 12 månedene for
næringslån og i overkant av 8 % for boliglån. Men det er også et faktum at
mens næringslån allerede fra første krone er vektet fullt ut, er boliglån,
både tidligere og etter forskriftsendringen av 15. mai, vektet lavere. Det
stilles altså fortsatt mindre krav til kapital i banken for boliglån.
Dermed er det tatt høyde for at næringslån er mer risikofylte enn boliglån.
Men det er ikke slik at boliglån er uten risiko. Hvis vi ser tilbake på
bankkrisen, var det jo et tosifret antall milliarder kroner i tap også på
boliglån den gangen i norske banker.
Presidenten: Siv Jensen - til
oppfølgingsspørsmål.
Siv Jensen (Frp):
Vi kan vel slå fast
at renteøkningen kommer som en følge av dagens pengepolitikk og den svake
kronen.
Når finansministeren nå har endret
forskriften slik at egenkapitalkravet i bankene blir sterkere, er han ikke
enig i at sum av renteøkning og en skjerping av egenkapitalkravet i særlig
grad vil ramme dem som har det vanskeligst for å komme inn på boligmarkedet,
og ikke nødvendigvis dem som er i besittelse av nok kapital til å kunne tåle
begge endringene?
Statsråd Gudmund Restad:
Hvis man
hadde ført den pengepolitikken som Fremskrittspartiet ivrer for, nemlig
rettet inn mot et inflasjonsmål, ville renten vært på et helt annet og mye
høyere nivå enn i dag, så man skal være glad for at vi ikke fører
Fremskrittspartiets pengepolitikk, men den pengepolitikken som det heldigvis
er bred enighet om her i Stortinget.
Så synes jeg man overdramatiserer
effekten av den økte vektingen av boliglånene, for det medfører i verste
fall et par tiendedels prosent renteøkning for den del av lånet som
overskrider 60 % av forsvarlig verdi på boligen som skal kjøpes eller bygges.
At det rammer dem som har behov for å låne det meste, går ikke an å
bestride, men sånn har det alltid vært. Det var også tilfellet med den
« gamle » vektingen, så i prinsippet er det ingen forskjell. Men den
realitetsforskjellen som ligger her, er som nevnt i størrelsesorden maksimum
to tiendedels prosent renteøkning.
Presidenten: Per-Kristian Foss - til
oppfølgingsspørsmål.
Per-Kristian Foss (H):
Senterpartiets
leder, Anne Enger Lahnstein, uttalte i går i tv-programmet Holmgang om
revidert budsjett at når vi legger fram det vi har gjort, er det for å få en
mer rettferdig fordeling!
Spørsmål nr. 1: Er finansministeren
enig i at det å øke inngangsterskelen til boligmarkedet for særlig unge
boligsøkende er et ledd i en mer sosial fordeling?
Spørsmål nr. 2: Mener finansministeren
at det ikke er tilstrekkelig når beregninger tyder på at over halvparten av
lønnsøkningen for folk flest vil være spist opp som følge av renteøkningen,
og at det derfor trengs - som finansministeren sa - en « bitte liten » økning,
opp til en kvart prosent på toppen av dette igjen, slik at tre fjerdedeler
av lønnsøkningen kan bli spist opp av renteøkning?
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg går ut
fra at det partilederen har tenkt på i programmet i går, som jeg verken så
eller hørte, har vært de skatteøkninger som er foreslått overfor dem med de
høyeste inntektene, og en endring i taket på beregnet personinntekt for de
såkalt liberale yrkene. Renteøkningen isolert sett har selvfølgelig ingen
god fordelingsvirkning, men den er da heller ikke noen følge av det som er
framlagt i revidert nasjonalbudsjett. Det er flere årsaker til den svekkede
tilliten til norsk økonomi, som gir seg utslag i svekket krone. Blant annet
skyldes det nok at finanspolitikken vurderes å være litt for lite stram, men
det har jo blant andre Høyre bidratt til ved at vi ikke fikk de
innstramninger i budsjettet som Regjeringen foreslo i fjor høst.
Presidenten: Sylvia Brustad - til
oppfølgingsspørsmål.
Sylvia Brustad (A):
Regjeringen har i
lang tid bebudet egen melding om utleiebolig for ungdom. Den har blitt
utsatt. Samtidig fører Regjeringens utdelingspolitikk til at det blir
skjerpet krav til egenkapital for de mest utsatte og en renteøkning som
åpenbart vil ramme ikke minst ungdom i etableringsfasen med studielån og
andre utsatte grupper. Jeg vil spørre om det er dette som er Regjeringens
måte å hjelpe ungdom i etableringsfasen på - som en har signalisert en egen
melding om - om det er dette som er måten å hjelpe andre utsatte grupper i
boligmarkedet på, om det er dette som faktisk er svaret på Regjeringens
fordelingspolitikk.
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg tror jeg
må ta en litt grundigere runde på hvorfor vi har fått denne renteøkningen.
Og da minner jeg om at det aller vesentligste skyldes økningen i
signalrenten fra Norges Bank. Den er det mange årsaker til. En forklaring
- vi skal gjerne ta først det som kan belastes Regjeringen - er at mange
vurderer finanspolitikken til ikke å være stram nok. Men det rammer ikke
bare denne regjeringen. Det rammer i like stor grad tidligere regjeringer,
hvor spørreren har sittet som medlem. Men utover dette er det mange andre
faktorer som gjør at tilliten til norsk økonomi ikke er så god lenger.
Først og fremst er kanskje de sterkt reduserte oljeinntektene en sterkt
medvirkende årsak, og også de økte investeringene på sokkelen - som vi fikk
beskjed om i januar, og som vi heldigvis har fått redusert etter en dialog
med oljeselskapene. Og ikke minst må man være klar over at de
lønnsoppgjørene vi ser i dag, influerer på omverdenens tillit til norsk
økonomi. Det er dette i sum som gjør at kronen har svekket seg og har gjort
det nødvendig å øke signalrenten i Norges Bank, og som nå også gir seg
utslag i lånerenten for folk flest.
Presidenten: Øystein Djupedal - til
oppfølgingsspørsmål.
Øystein Djupedal (SV):
Hvis det
medfører riktighet at det er den manglende stramheten i norsk økonomi som nå
fører til renteøkning, hadde Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett hatt
all mulig anledning til å vise at den mener alvor med å stramme inn for dem
som faktisk har mulighet til å stramme inn. Det har Regjeringen valgt ikke
å gjøre, og det kan selvfølgelig føre til økt rentenivå. Det som også
skjer, er at de andre forslag som ligger i revidert budsjett, vil medføre
økt billettpris for ungdom for å komme inn i boligmarkedet. Det er altså
ikke bare egenkapitalkravet som øker, men på toppen av alt får vi en
konjunkturavgift som gjør at kostnadene i bygg- og anleggsbransjen vil øke
vesentlig - og man har ikke tilført Husbanken de midler som banken trenger
for å opprettholde boligbyggingen i andre halvår.
Mitt spørsmål til finansministeren er
da: Bekymrer ikke dette statsråden? Bekymrer det ham ikke at kostnadene ved
boligbyggingen, som er det viktigste, og som har steget langt mer enn
inflasjonen så langt i år, faktisk også vil fortsette å stige langt mer enn
inflasjonen og gjøre det langt vanskeligere for ungdom å etablere seg i
boligmarkedet?
Statsråd Gudmund Restad:
Det verste
som kan skje også på boligsektoren, er at presset blir for stort. Jeg tror
at renteøkningen kan vise seg å bety mindre enn hvis presset fikk fortsette,
for det er ikke overflod - for å si det forsiktig - av entreprenører som er
villige til å påta seg boligbygging. Det er mer enn nok gode oppdrag
ellers, derfor vil boligprisene øke. Det har vi jo sett i den seneste tid,
boligprisene går mer eller mindre rett til værs. Det er et langt større
problem enn at man nå får en viss renteøkning.
Så ble det sagt av Djupedal at vi
kunne jo foreslå innstramning. Det har vi faktisk gjort, men min bekymring
er at det ser ut til at det ikke er så lett, selv blant de partier her i
Stortinget som mener det er behov for innstramning, å støtte de forslag til
innstramning som ligger i revidert nasjonalbudsjett. Det er ikke
tilstrekkelig for å få økonomien i orden, men det er et viktig første skritt
og det som vi i Regjeringen syns var rimelig, tatt i betraktning presset i
økonomien, men også at det er et revidert nasjonalbudsjett - altså en
justering av vedtatt budsjett - vi har lagt fram.
Carl I Hagen (Frp):
Jeg har et
spørsmål til justisminister Aure, bl.a basert på et oppslag i Dagbladet i
går - jeg vil minne justisministeren om det. Politiet sier der at det er
« en lovløs by ». « Her er Oslos voldsgater », står det. Inne i avisen heter det
at « Oslo er blitt en lovløs by », og det er mange reportasjer, bl.a basert på
at en som prøvde å bry seg i forbindelse med voldskriminalitet, ble drept da
han grep inn i en slåsskamp.
Jeg lurer på om også den sittende
justisminister vil være en passiv tilskuer til de voksende lovløse
tilstander i landets hovedstad, eller vil hun foreta seg noe for å sørge for
at det til enhver tid - og særlig i helgene - er tilstrekkelig med
politifolk ute i gatene, at vi snarest mulig får opprettet en hurtigdomstol,
og at vi snarest mulig får lovhjemmel for å kunne gripe inn langt raskere og
mer effektivt? Med andre ord, vil justisministeren begynne å foreta seg noe
for å få løst disse problemene, som er en skam for landets hovedstad?
Statsråd Aud-Inger Aure:
Det er
riktig som det ble påpekt, at den økende brutalitet i Oslo-volden er
skremmende. Med hensyn til hva man skal foreta seg, vil jeg hevde at Oslo
politikammer, som har ansvaret for ro og orden i Oslo by, har god beredskap
her. Men da har jeg også lyst til å understreke at det som er godt, kan bli
bedre.
Når det gjelder det tragiske tilfellet
som vi nå snakker om, og som også hadde en ulykkelig utgang, er det med på å
understreke noe som jeg og denne regjeringen har hevdet hele tiden, at det
er veldig viktig med synlig politi ute i gatene. Vi ser behovet illustrert
ved slike tilfeller som dette - like fullt vil det være sånn at det aldri
vil være mulig å ha synlig politi til stede overalt. Det jeg har fått
understreket fra Oslo politidistrikt, er at på dette felt har man beredskap,
og man forsøker å bygge opp denne på en slik måte at det skal være mest
mulig trygt for folk å ferdes i Oslo.
Når det gjelder hurtigdomstol, syns
jeg nok det var et spørsmål som ligger litt på siden - det er ikke jeg rede
til å svare på i dag. Men vi må vurdere om de lovhjemler vi har i dag, er
tilstrekkelige for å gripe inn. Det syns jeg er en utmerket måte å følge
opp slike saker på når vi nå får kartlagt dette.
Carl I Hagen (Frp):
Lovhjemler vet vi
at vi har mangel på. Vi vet også, basert på avislesning og på rapporter fra
Oslo-politiet gjennom mange, mange år til passive, tilskueraktige
justisministre, at politiet trenger mer midler for å kunne få flere
politifolk ut i gatene, og også flere kontorstillinger på kammeret, slik at
de politiutdannede kan være ute og gjøre jobben. Dette vet vi. Men det er
mangel på prioritering hos landets regjering og hos stortingsflertallet som
er årsaken.
Når det gjaldt å endre asylpolitikken
og flyktningpolitikken for å ta imot langt flere asylinnvandrere, da viste
Regjeringen handlekraft! Og regningen er kommet ved at man får flere hundre
millioner i tilskudd for å ta imot flere asylinnvandrere. Der har altså
Regjeringen penger, men sparer når det gjelder å sørge for at Oslos borgere
kan gå trygt på gaten også i helgene og sent på kvelden! La meg spørre: Når
vil Regjeringen her vise litt handlekraft? Eller skal justisministeren gå
inn i den lange rekken av justisministre som har sittet som tilskuere til
kriminalitetsutviklingen i stedet for å foreta seg noe?
Statsråd Aud-Inger Aure:
Påstanden er
helt feil. Det har vært tilført utrolig store midler til politiet. Like
fullt er det også en sannhet at det vil være et aldeles umettelig sluk.
Problemet er nå at vi må få gjennomført de prioriteringer, de
omstruktureringer og de endringer innenfor politietaten som muliggjør en
større andel politi ute i gatene. Det er tilført 1.800 stillinger med
tilsvarende lønnsmidler til politiet gjennom ganske få år. Det er en stor
utfordring både for Regjeringen og deretter for Stortinget å få brukt dette
på en måte som vi mener er tjenlig for nettopp å sikre trygghet og ro og
skape sikkerhet for dem som ferdes ute i Oslo. Politiet får tilført
stillinger. Det er godt mulig de trenger enda mye mer. Men vi skal også
være klar over at her er det et samarbeid mellom både politiet selv, de
bevilgende myndigheter og Regjeringen, som har et overordnet ansvar, som
blir nødvendig.
Presidenten: Det blir
oppfølgingsspørsmål - Astrid Marie Nistad.
Astrid Marie Nistad (A):
Ingen av oss
forsvarar valden i gatene, og ingen ønskjer at vi skal ha slik vald i gatene
som vi har sett ved den siste tragiske utviklinga i Oslo. Men samtidig har
ei hending fått avisene til å snakke om anarki, at det er anarkistiske
tilstandar i Oslo sett i forhold til gatevald og at politiet ikkje har
kontroll. Eg har lyst til å stille justisministeren følgjande spørsmål, med
bakgrunn i den statistikken som Oslo politikammer la fram sist år, som viste
at det var ikkje gatevalden som hadde vakse i Oslo, men det var heimevalden:
Har ho same oppfatning som meg, at ordet anarki vert brukt på ein måte som
ikkje representerer den verkelegheita som er, og at det tilfellet vi hadde,
er utslag av uro på eit bestemt tidspunkt og i eit bestemt område i byen?
Det er det vi må prøve å slå ned på og sette inn ressursane mot.
Statsråd Aud-Inger Aure:
Jeg må vel
bekrefte at det er en god del av de betegnelsene som blir brukt på visse
hendelser i samfunnet, som ikke samsvarer med måten jeg ville ordlagt meg
på. At vi har uheldige og svært alvorlige og tragiske utfall av
voldsepisoder, vil ikke jeg trekke den slutning av som jeg har sett har
blitt gjort. Så langt er jeg enig med spørsmålsstilleren.
Det er også riktig at hjemmevold, vold
på restauranter og vold blant unge menn i beruset tilstand er det største
problemet vi har. Men det skal ikke forhindre at vi også tar de andre
problemene på alvor. Den utrygghet som kan skapes gjennom det vi nå har
sett har skjedd i Oslo, er en sak som jeg vet at også Oslo politidistrikt, i
likhet med Justisdepartementet, tar med det største alvor. Men vi skal
kanskje være noe forsiktigere med å ta de store ord i bruk i en del
betegnelser, det er jeg enig i.
Presidenten: Erik Solheim - til
oppfølgingsspørsmål.
Erik Solheim (SV):
Oslo er jo en av
verdens tryggeste byer, men ethvert tilfelle av vold er ett for mye. Han
som nå forsøkte å gripe inn i et voldstilfelle, burde få en belønning, en
eller annen form for oppreisning eller utmerkelse - i den grad en kan gi det
etterpå - snarere enn den kjeften som er gitt i den seinere tid.
Jeg vil stille et par spørsmål til
justisministeren. En representant for Oslo politi sier at flere barn og
ungdommer reker ute i Oslo sentrum nattetid, og at det nærmest er uvanlig at
barn og ungdom som er ute om natta, ikke er bevæpnet. Det reiser to
konkrete spørsmål om hva politiet burde kunne gjøre. Det ene er: Hva
hindrer at politiet kan kjøre hjem barn som reker rundt i Oslo sentrum
nattetid? Og dernest: Hva hindrer at politiet kan avvæpne barn og ungdom som
måtte gå rundt med våpen i Oslo sentrum nattetid?
Statsråd Aud-Inger Aure:
Mitt svar må
bli: ingenting. Jeg er kjent med at politiet både i Oslo og på langt mindre
og fredeligere steder kjører hjem barn som blir pågrepet i en tilstand de
ikke burde vært i og på et tidspunkt de overhodet ikke burde vært ute. Men
noe av problemet ligger i at det slett ikke er sikkert at de finner folk
hjemme hos disse barna, og da er vi inne på foreldrenes og hjemmenes ansvar
i en slik sammenheng. Det er dessverre slik at det er ikke alle barn som
har den nødvendige oppfølging i hjemmene sine. Og når politiet kommer til
låst dør, er alternativet å forsøke barnevernsvakt eller andre ting.
Når det gjelder bevæpning, er det en
selvfølge at når politiet oppdager at folk er bevæpnet, har man mulighet til
å avvæpne. Men dette problemet er veldig sammensatt. Som representanten
Solheim er inne på, er det nok ikke bare politiets ansvar; også hjemmene,
barnevernet og alle som har med barn å gjøre, har et felles ansvar her.
Presidenten: Bjørn Hernæs - til
oppfølgingsspørsmål.
Bjørn Hernæs (H):
Jeg tror folk flest
reagerer ganske sterkt på det jeg oppfatter som justisministerens forsøk på
å bagatellisere den gatevolden som finnes i dag. Å hevde at mediene bruker
store ord - som statsråden faktisk tar avstand fra - tror jeg ikke er i
overensstemmelse med den oppfatningen som folk flest har
Det viser seg jo at det hjelper å få
synlig politi. Høyre har i årevis vært pådriver både når det gjelder
bevilgninger og krav om mer synlig politi. Ifølge politimesteren er volden
gått ned med 20 % - det viser seg med andre ord at det hjelper. Og da er
mitt spørsmål i forhold til justisministerens vilje til å prioritere så vi
kan få Oslo først og fremst til å bli en lovlydig by igjen: Synes
justisministeren det er fornuftig å pålegge politiet stadig nye oppgaver som
jeg vil hevde er av særdeles perifer art? Nå skal altså politiet muligvis
drive husinkvisisjoner for å sjekke lovlig våpenbruk i dette landet
(presidenten klubber), og det er på gang en ny lov - man skal forsøke å
kontrollere om folk nyter pilsen sin ute i Båt-Norge. Er dette fornuftig
anvendelse av politiets ressurser?
Presidenten: Presidenten gjør
representanten Hernæs oppmerksom på at han må greie å stille sine spørsmål
innenfor den gitte tidsramme.
Statsråd Aud-Inger Aure:
Jeg vil
først på det aller sterkeste tilbakevise representantens påstand om at jeg
bagatelliserer problemet med gatevold i Oslo. Det gjør jeg overhodet ikke.
Men det jeg sier, er at betegnelsen anarki i Oslos gater kanskje kan være
noe i drøyeste laget. Vi bagatelliserer ikke noen form for vold i
Justisdepartementet, og vi satser på å bistå Oslo politidistrikt i den grad
det er nødvendig. Men vi respekterer også det enkelte politidistrikts rett
til selv å disponere over sine ressurser, og Oslo politidistrikt har så
langt vist at dette er et ansvar de tar på alvor.
Så har jeg bare lyst til å bekrefte at
synlig politi i gatene er et middel som jeg har stor tro på. Og det har
også Oslo politidistrikt, har det vist seg. Når vi gjennom stadig mer
synlig politi, som det har vært en veldig stor økning av, kan vise til at
volden i gatene går ned, er dette en utmerket måte.
Ansgar Gabrielsen (H):
Jeg skal få
stille et spørsmål som for så vidt går i den samme gate som vi har vært
innom tidligere.
Det voldsbildet som er skapt gjennom
media de siste dagene og som har hatt mye referanse til Oslo, er et problem
som også gjelder landet for øvrig. Denne umotiverte og grove volden er
tiltagende. Det er ikke riktig at det her ikke er en negativ utvikling, og
at dette er et hysteri som er skapt av media. Eldre er i særlig grad
utsatt, og ikke bare i den forstand at de er direkte utsatt for vold, men
mange av de eldre sitter nå hjemme kort og godt fordi de ikke tør å gå ut på
gaten.
Justisministeren sa i Dagbladet i går:
« Vi ønsker mer politi synlig i gatene. » Disse « vi » antar jeg må være
Regjeringen. Statsråden sa nettopp at 1.800 nye stillinger var tilført
politiet. Da er mitt spørsmål: Hvorfor er ikke én av disse stillingene
tilført Oslo politikammer?
Statsråd Aud-Inger Aure:
Hvor
representanten Gabrielsen har påstanden fra om at ikke én av
politistillingene har kommet til Oslo politidistrikt, er ikke enkelt for meg
å se. Selvfølgelig er Oslo politidistrikt tilført betydelige ressurser i
form av økt bemanning de senere årene. Så dette medfører ikke riktighet.
Like fullt ser jeg - i likhet med
Regjeringen for øvrig - at den prioriteringen som vi kunne ønske for å skape
trygghet i gatene og trygghet blant folk som ferdes både i Oslo og andre
steder, er ikke enkel å få til. Antakelig burde annenhver person i Oslos
gater og andre steder vært politi hvis det skulle vært betryggende. Det er
en vurdering som gjøres, og man satser mest mulig av de tilgjengelige
ressursene på å få en sammenheng i det som skjer innenfor
kriminalitetsbekjempelse. Da er et synlig politi en veldig viktig del.
Når det gjelder eldrevold, er vel alle
enige om at det er en veldig beklagelig form for vold, og den går ut over
folk som er svake. Faktum er at vold blant eldre ikke er økende, men eldre
er blant dem som er mest engstelig. Det er også et signal vi skal ta på
alvor. Så her er det viktig at vi ser sammenhengen, også bakover, som jeg
var inne på i mitt forrige svar. Det gjelder holdninger i samfunnet. Her
må frivillige enkeltpersoner og alle ansvarlige instanser stå sammen for å
forhindre den voldsbruk vi ser.
Ansgar Gabrielsen (H):
I dagens
Aftenposten uttaler Oslos politimester at i planen fra 1995 - som det ble
referert til tidligere - ønsket politimesteren seg 417 nye
polititjenestemenn for å kunne drive bl.a døgnåpne politistasjoner.
Resultatet hittil - altså i 1998 - er altså null stillinger, så enten er det
politimesteren som tar feil, eller så er det justisministeren.
Nå har det kommet flere signaler fra
politimesteren. Det ene gikk på det å bry seg og ikke bry seg. I dagens
Aftenposten står dette med vektertjenesten på dagsordenen. Nå er det slik
at næringslivet har ansatt flere vektere i Oslo sentrum enn politikammeret
har tjenestemenn. Dette gjør selvfølgelig næringslivet for å sikre liv,
helse og eiendommer. Men tror statsråden at situasjonen i Oslo sentrum
hadde vært bedre om folk ikke brydde seg, og om man hadde hatt færre
vektere?
Statsråd Aud-Inger Aure:
Det er et
spørsmål som det ikke går an å svare ja eller nei på. Poenget er at
vekterordningen, som næringslivet benytter for å sikre sine verdier, er en
ordning som har vært brukt og akseptert gjennom mange år. Det som ingen
ønsker, verken Oslo-politiet eller Justisdepartementet, er at dette skal
utvikle seg til å bli noe mer enn en vekterordning som tar vare på eiendom
og formuesgjenstander. Vi ønsker et synlig politi. Vi arbeider for å få et
synlig politi.
Når vi nå ser bl.a at køene i
domstolene øker, er det nettopp fordi man har satt inn store politiressurser
for å bekjempe kriminalitet ved at man etterforsker og oppklarer saker.
Dermed flytter vi flaskehalsen. Ved at vi har styrket politiet og fått økt
den delen, har vi skapt nye flaskehalser. Det ligger i domstolene, i å få
sakene fort opp for retten. Så her er det en sammenheng.
Presidenten: Kristin Halvorsen - til
oppfølgingsspørsmål.
Kristin Halvorsen (SV):
Jeg tror
mange etter de siste dagers hendelser og debatt føler seg veldig utrygge og
usikre på hva de skal foreta seg hvis de selv havner i en situasjon hvor
noen slåss eller hvor det opplagt er en truende situasjon. Jeg er helt enig
med justisministeren og alle andre som har sagt at et synlig politi vil
hjelpe på tryggheten i gatene, særlig fordi mange av voldstilfellene i Oslo
er konsentrert rundt noen områder og noen gater, og særlig i forbindelse med
at utestedene stenger, osv.
Jeg ønsker at justisministeren vil
hjelpe oss med å finne ut hva som er en ansvarlig opptreden for folk flest i
de situasjonene hvor det ikke er politi umiddelbart til stede. Vi ønsker at
folk skal bry seg. Vi synes at det skal stå respekt av dem som tør å gripe
inn i situasjoner som de egentlig kunne ha gått en stor bue rundt. Men vi
føler oss usikre, særlig ut fra de beskjedene som nå har kommet fra
politiet, som nyanseres når de får sagt noen flere setninger. Vil
justisministeren ta initiativ (presidenten klubber) til en kampanje - en
« bry deg »-kampanje - som kan vise oss hvordan voksne folk fornuftig bør opptre
i ulike situasjoner?
Presidenten: Presidenten vil minne
representanten Halvorsen om tidsbegrensningen.
Statsråd Aud-Inger Aure:
En « bry
deg »-kampanje synes jeg egentlig var en god ide, for det er nettopp å
synliggjøre det ansvaret vi alle har for andre, og vi må ikke miste det
medmenneskelige av syne her. Vi skal ikke gå i stor ring rundt, men vi skal
vurdere hvordan vi bryr oss. Min påstand må være at det å bry seg, også vil
være å ringe politiet så fort som overhodet mulig. Da har man også omsorg.
Selv om sikkert mange av oss kunne
tenke oss å gripe inn hvis det er barn eller eldre som blir utsatt for vold
- også om det er flere enn en som deltar - skal vi også vurdere situasjonen
såpass at vi ser hva vi her kan oppnå av det positive vi ønsker å gjøre. Så
jeg må nok si at å stille som enkeltperson overfor en gjeng, større eller
mindre, vil ikke ha noen hensikt, det kan bare gjøre tragedien større.
Vi må kunne finne en grense her, men
vi vil aldri komme utenom en personlig vurdering av situasjonen der og da.
Derfor er det ikke lett å gi noen oppskrift.
Presidenten: Inge Lønning - til
oppfølgingsspørsmål.
Inge Lønning (H):
Jeg vil gjerne
spørre statsråden om hennes siste svar innebærer at hun er uenig i den
generelle, helt unyanserte og uforbeholdne oppfordring som talsmenn for
Oslo-politiet har gått ut med etter den siste episoden, som uttrykkelig
advarer alle borgere mot i det hele tatt å engasjere seg i slike
situasjoner.
Det andre spørsmålet jeg gjerne vil ha
svar på, er: Når man utarbeider stadig nye lovforslag som pålegger politiet
nye oppgaver både til sjøs og til lands, er det hele tiden en nærværende
problemstilling i Justisdepartementet hvorvidt man prioriterer politiets
arbeidsoppgaver riktig?
Statsråd Aud-Inger Aure:
Med hensyn
til om reaksjonene fra Oslo politidistrikt er så entydige som det her blir
sagt, forstår jeg også at Oslo politidistrikt understreker at vi skal ikke
la være å bry oss. Vi skal vise medmenneskelighet, men vi skal vurdere
situasjonen og ha en realistisk vurdering av hva vi selv kan oppnå ved å
blande oss inn i en kamp som kan være svært ulik.
Like fullt vil jeg forutsette at den
personlige vurdering av hva man kan oppnå, vil kunne gå på at i enkelte
situasjoner - og da nevner jeg igjen særlig når barn og eldre blir utsatt
for vold og det ikke er for store gjenger - skal vi følge innskytelsen i
oss, stille opp og gjøre noe. Men det å ringe til politiet, det å søke
hjelp i en slik situasjon, det er også å bry seg.
Til det andre spørsmålet som gjelder
problemstillingen om hvordan man prioriterer, vil jeg si: Det er klart at
det vurderer man i departementet i alle saker.
Hill-Marta Solberg (A):
Jeg har et
spørsmål til finansminister Restad.
Da Restad i finansdebatten før jul ble
spurt om mulige innstramninger i 1998, svarte han at det i alle fall ikke er
budsjettet som er årsaken, hvis det blir nødvendig!
Nå ser vi økende prisvekst,
utgiftsvekst, økende forbruk, og vi ser at renteøkningen er et faktum.
Kronen er svekket fordi tilliten til norsk økonomi er synkende, og det
forsterket seg etter at revidert nasjonalbudsjett ble framlagt.
Mitt spørsmål er: Er finansministeren
i dag like skråsikker på at det budsjettet som Regjeringen fikk vedtatt i
desember sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, var godt nok tilpasset
situasjonen i norsk økonomi? Og hvis han fortsatt mener at budsjettet ikke
er en årsak til den utviklingen vi ser nå, hvem har i så fall ansvaret?
Statsråd Gudmund Restad:
Selv om det
var slik før jul at Regjeringens forslag til budsjett for inneværende år ble
svekket med mellom 2 og 3 milliarder kr, var det min vurdering den gangen at
budsjettet var - skal vi si - til å leve med, det ville ikke kunne medføre
behov for innstramninger.
Men etter den uttalelsen som det
henvises til her, har det skjedd mye. Vi var ikke kommet lenger enn ut i
januar da vi fikk beskjed fra oljeselskapene om at det ville bli
investeringsøkninger i 1998 på 14 milliarder kr, og da på toppen av et
allerede rekordhøyt investeringsnivå på 55-56 milliarder kr. Nå har vi
heldigvis - som jeg nevnte i et tidligere svar - lyktes i å få redusert
denne merinvesteringen noe, med ca 5 milliarder kr i år, men det ligger
fortsatt i størrelsesordenen 9 milliarder kr i ekstra investeringer som man
ikke hadde forutsetning for å se i fjor høst. Det som deretter er skjedd,
er at oljeprisene har gått betydelig ned og oljeproduksjonen er redusert,
slik at det har vært nødvendig å justere ned anslagene for oljeinntekter.
Det influerer på omverdenens tillit til norsk økonomi, og ikke minst det som
skjer i disse dager, hvor vi har et lønnsoppgjør som langt fra kan
karakteriseres som moderat lenger, og det var i budsjettopplegget lagt til
grunn et moderat lønnsoppgjør.
Alle disse faktorene til sammen gjør
at man nå ser at tilliten til norsk økonomi ikke er tilstrekkelig god, at
kronen svekker seg, og at det ble nødvendig med renteøkninger. Hadde ikke
alt dette skjedd etter min uttalelse før jul, ville jeg fortsatt mene at det
ikke ville være behov for spesielle innstramninger i inneværende år.
Hill-Marta Solberg (A):
Vi
registrerer at finansministeren fraskriver seg ansvaret for det meste som
skjer - ikke har han ansvaret for investeringsveksten, oljeprisene kan han
vanskelig ta ansvaret for, lønnsoppgjøret har vi tidligere hørt at
finansministeren mener at partene i arbeidslivet stort sett har ansvaret
for, og at det ikke er noen sammenheng mellom forbruk på statsbudsjettet og
det som skjer i lønnsoppgjøret.
Da synes jeg det gjenstår ett
spørsmål: Hva er det så i utviklingen i norsk økonomi som finansministeren
faktisk har ansvar for?
Statsråd Gudmund Restad:
Finansministeren har ansvaret for totaliteten i økonomien. Det er derfor
jeg både har advart mot å forlate moderasjonslinjen i lønnsoppgjøret, i fjor
høst foreslo innstramninger i budsjettet som ikke fullt ut ble vedtatt i
Stortinget, og nå altså foreslår innstramninger i revidert nasjonalbudsjett.
Jeg får fortsatt leve i håpet om at de foreslåtte innstramningstiltak vil
bli vedtatt til tross for signaler bl.a fra Arbeiderpartiet om at selv
forslag som partiet selv har fremmet før, kanskje ikke skal stemmes for nå i
vår.
Presidenten: Børge Brende - til
oppfølgingsspørsmål.
Børge Brende (H):
Finansministeren
har i lengre tid kombinert en dramatisk situasjonsbeskrivelse av norsk
økonomi med en påfallende mangel på tiltak. Det kan ikke tolkes som annet
enn en invitasjon til Norges Bank om å sette opp renten. Og det har de
gjort.
Men hvorfor foretrekker Restad en
renteøkning fremfor innstramninger i budsjettet? Kutter en i budsjettet, kan
en selv bestemme hvem som blir rammet. Bruker en renten, rammer en mer
tilfeldig. De som kommer dårligst ut, er bl.a familier i etableringsfasen.
Det vi nå trenger, er et strammere
budsjett. Da Høyre medvirket til en budsjettløsning i fjor, fikk vi til
skattelettelser som bidrog til at de nominelle kravene i lønnsoppgjøret ble
lavere. Vi fikk også dekning krone for krone i kutt, i motsetning til
Fremskrittspartiet, som ikke krevde inndekning.
Statsråd Gudmund Restad:
Det er på
ingen måte slik at finansministeren foretrekker økte renter, selv om han har
forsøkt å helle litt kaldt vann i blodet ved å si at renten nå tross alt
fortsatt er på et behagelig nivå i Norge sett i historisk sammenheng og
sammenlignet med omverdenen.
Det var med respekt å melde en
merkelig historiebeskrivelse som Børge Brende foretok av det som skjedde før
jul. Det som skjedde før jul, var faktisk at Høyre og Fremskrittspartiet
bidrog til at man svekket Regjeringens budsjettforslag med mellom 2 og 3
milliarder kr. Jeg vet for øvrig ikke hvor Børge Brende har det fra at de
skattelettelsene som da ble gitt, har ført til reduserte lønnskrav. Jeg har
ikke sett at det er særlig moderate lønnskrav som er fremmet, og jeg har
ingen tro på at lønnskravene har blitt påvirket av det som skjedde med
skatten før jul.
Presidenten: Aud Blattmann - til
oppfølgingsspørsmål.
Aud Blattmann (A):
Finansminister
Restad sier at en av grunnene til uroen og budsjettsituasjonen er økningen
av investeringene i oljesektoren. Er det ikke en realitet at man allerede
før sluttbehandlingen av budsjettet for 1998 visste at man fikk en økning,
og ikke en nedgang, i investeringene i oljesektoren?
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg har sett
de påstandene fremsatt, men - med hånden på hjertet - for min del fikk jeg
overhodet ikke et eneste signal om at det ville kunne komme til å bli
økninger i investeringene på vedtatte prosjekter. Den beskjeden fikk vi
først i januar, og det var helt umulig for Regjeringen å ta hensyn til det
før jul. Det var dessuten investeringsanslagene for felt under vurdering vi
vurderte på nytt før jul. Dette førte til at vi foretok en reduksjon i
anslagene på investeringer, og de anslagene holder. Det er tidligere
vedtatte prosjekter, fra arbeiderpartiregjeringens tid, som nå har vist seg
å kreve sterkt økte investeringer i inneværende år. Men det visste altså
Regjeringen ingenting om før i januar.
Øystein Djupedal (SV):
Jeg vil også
stille spørsmål til finansminister Restad.
I år er det særlig to ting som har
steget langt mer enn inflasjonen. Det ene er næringslivets fallskjermer, og
det andre er boligprisen. Det første har Restad sagt at han ikke skal gjøre
noe særlig med. Det andre har Restad selv sørget for nå vil øke
ytterligere. Men det er ikke mitt spørsmål.
Det vi i dag får høre fra Lånekassen,
er at Lånekassen også vil sette opp lånerenten for sine låntakere. Det
skyldes det system som Høyre og Arbeiderpartiet i forrige periode bestemte,
nemlig at renten nå skal være markedsstyrt. Det vil selvfølgelig medføre -
og det sa vi den gangen - at renten i Lånekassen stiger når renten i sin
alminnelighet stiger. Den gang, da statsråd Restad var finanspolitisk
talsmann her i Stortinget, var han enig med SV og uenig i det markedsstyrte
rentesystem som Lånekassen har.
Mitt spørsmål til finansministeren er
derfor: Vil finansministeren nå ta initiativ til å gå tilbake til det gamle
systemet, slik at vi får en politisk styrt rente?
Statsråd Gudmund Restad:
Svaret kan
bli veldig kort, for jeg må ta hensyn til det stortingsflertallet som
finnes. Å fremme forslag som en vet på forhånd vil bli nedstemt, har liten
hensikt. Men det er riktig som Djupedal sier, at vi i Senterpartiet var
uenig i at man skulle få en markedsstyrt rente i Lånekassen.
Øystein Djupedal (SV):
På det
tidspunktet da Stortinget gjorde sitt famøse vedtak, sa representanter både
fra Arbeiderpartiet - den gangen regjeringsparti - og Høyre at man ville
vurdere situasjonen hvis det igjen ble slik at renten steg. Det betyr at
man ikke har noe gitt utfall av et slikt fremlegg. Hvis finansministeren
fremdeles mener at man bør ha en politisk styrt rente i Lånekassen, vil man
se at det kanskje er mulig å skape et flertall. Uansett vil det nå være de
samme menneskene som rammes av den generelle renteøkningen som medfører økte
boligpriser for ungdom i etableringsfasen, som nå også rammes av den økte
renten i Lånekassen. Og det vil bare tilta. Hvis rentenivået i samfunnet
øker, vil også Lånekassens rente automatisk følge etter.
Det betyr at jeg gjentar mitt
spørsmål: Vil finansminister Restad ta initiativet til at det kommer et
fremlegg for Stortinget der man står fast på sitt gamle prinsipp om at en
politisk styrt rente er et bedre og mer forutsigbart system for låntakere i
Lånekassen enn en markedsbasert rente?
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg mener at
jeg allerede har svart på det spørsmålet. Men hvis sonderinger i Stortinget
skulle vise at det er håp om å få endret standpunkt, altså et endret
flertall i Stortinget, er det selvfølgelig mulig å vurdere dette på nytt.
Når det ellers gjelder utsikten til
ytterligere renteøkning, er det avhengig av den tilliten som omverdenen vil
ha til norsk økonomi. Derfor inviterer jeg både Djupedal og resten av
Stortinget til i det minste å stemme for de innstramningsforslag som vi
fremmet i revidert nasjonalbudsjett for snart 14 dager siden.
Ranveig Frøiland (A):
Eg vil stilla
finansministeren eit spørsmål.
I samband med at Noregs Bank auka
renta sa finansministeren:
Minst
like viktig som budsjettene har bidratt, så har også det vi nå kan observere
i lønnsoppgjørene bidratt til at kronen har svekket seg betydelig den senere
tid.
Med denne utsegna plasserer
finansministeren hovudansvaret for at renta no aukar, på partane i
lønsoppgjeret. Betyr dette at finansministeren fråskriv seg ansvaret for å
sikra stabil økonomisk utvikling gjennom å styra finanspolitikken?
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg mener at
jeg har gått ganske grundig gjennom dette i tidligere svar. Regjeringen og
jeg fraskriver oss ikke ansvaret for at tilliten til norsk økonomi svekkes.
Det er for øvrig noe som også tidligere regjeringer, hvor spørreren har
sittet som statsråd, må ta medansvar for.
Men jeg har pekt på at det også er en
hel del andre faktorer som vi faktisk ikke har hatt herredømme over, som har
bidratt til svekket tillit til norsk økonomi. For å repetere: Både de økte
oljeinvesteringene som vi fikk beskjed om i januar, de sterkt reduserte
oljeprisene og den reduserte oljeutvinningstakten som gjør at oljeinntektene
svekkes kraftig, er medvirkende årsaker. Svekket handelsbalanse med
utlandet er også en årsak. Men det er ikke mulig å ha den oppfatning at
lønnsoppgjørene, som nå har forlatt moderasjonslinjen, overhodet ikke skulle
influere på omverdenens tillit til norsk økonomi. Her deles det ut ekstra
kjøpekraft - antakelig i størrelsesordenen 8 milliarder kr - utover det som et
normalt godt lønnsoppgjør ville ha gitt, og som var lagt til grunn i
budsjettet i fjor høst. 8 milliarder kr ekstra kjøpekraft vil selvsagt øke
presset i økonomien og dermed svekke tilliten til at vi har økonomien under
kontroll. Jeg synes derfor man bare må innrømme at lønnsoppgjørene har sin
del av ansvaret. Men jeg har ikke, som spørreren prøver å påstå, lagt
hovedansvaret for manglende tillit til vår økonomi på partene i
lønnsoppgjørene.
Ranveig Frøiland (A):
Eg berre
siterer utsegnene frå finansministeren. Eg trur at eg og finansministeren
fort kan verta einige om at den økonomiske politikken er avhengig av
samspelet mellom finanspolitikken, inntektspolitikken og pengepolitikken.
Det skriv jo òg Regjeringa i revidert nasjonalbudsjett. Men no legg
finansministeren hovudansvaret på lønsoppgjeret, og det er det som er det
nye.
Så går eg over til sentralbanksjef
Storvik sine utsegner, der han faktisk frikjenner partane i arbeidslivet for
dette og seier at det ville vera enklare for partane å vidareføra si
tidlegare, vellukka moderasjonslinje dersom den økonomiske politikken hadde
støtta opp under moderasjonslinja. Her er derfor sentralbanksjefen på
kollisjonskurs med finansministeren når det gjeld partane i arbeidslivet sin
medverknad til dette. Han legg skulda på politiske vedtak.
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg har
merket meg at avisene har brukt det uttrykket at sentralbanksjefen
frikjenner partene i arbeidslivet.
Jeg har lest den aktuelle talen, og
det er ikke slik at han frikjenner noen. Men som det var sagt her, hadde
det selvfølgelig vært lettere å oppnå moderate lønnsoppgjør hvis man hadde
hatt stor arbeidsledighet, osv. Men hvis det er slik at partene i
lønnsoppgjørene ikke skal forsøke likevel å påvirke lønnsoppgjørene, men
bare la markedet og etterspørselen etter arbeidskraft avgjøre, har de jo
ikke noen innflytelse. Da er det markedet som helt og holdent bestemmer
lønnsoppgjørene. Jeg trodde at en mener at partene i arbeidslivet skal ha
et ansvar for at man får til et lønnsoppgjør som er tilpasset den økonomiske
situasjonen.
Per-Kristian Foss (H):
Mitt spørsmål
går også til finansministeren.
Etter å ha lyttet til denne
spørretimen, synes jeg det er ikke mindre enn oppsiktsvekkende å høre en
finansminister som i så sterk grad fraskriver seg ansvar for den økonomiske
utvikling i dette land. Og det er særlig oppsiktsvekkende på bakgrunn av at
de partiene som danner den sittende regjering, på forhånd begrunnet sitt
ønske om regjeringsmakt med en sterkere politisk styring av utviklingen og
en mer sosial og rettferdig fordeling av godene.
Jeg konstaterer også at det ikke bare
er den politiske kritikken som slår dette fast, at Regjeringen har mistet
styringen. Direktør Svein Longva i Statistisk sentralbyrå sier i dag i
avisen:
Regjeringens
økonomiske politikk er for passiv dersom man virkelig ønsker å dempe veksten
i norsk økonomi, ...
Jeg ber finansministeren nok en gang
erkjenne sammenhengen mellom en økonomisk politikk og lønnsoppgjøret. Jeg
synes det er oppsiktsvekkende at finansministeren faktisk ikke ser
sammenhengen mellom skatteøkning og lønnsoppgjøret.
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg ser
selvsagt sammenhengen, men mitt poeng i det forrige svaret var at hvis det
er markedet som helt skal styre lønnsoppgjørene, har jo egentlig ikke
partene noen funksjon. Da er det jo markedet som helt og holdent avgjør
lønnsoppgjøret, og etter min mening skal det ikke være slik.
Jeg fraskriver meg ikke ansvar, men
jeg vil påstå at man må være flere om å dele ansvar. Jeg mener at også
Høyre må dele ansvaret for at man har fått en noe svekket tillit til norsk
økonomi, bl.a fordi Høyre i fjor høst bidro til å svekke budsjettet med
bortimot 3 milliarder kr. Nå har vi gjort et nytt forsøk i revidert
nasjonalbudsjett og foreslår - til tross for at det er et revidert budsjett
- forsiktige innstramminger som et første skritt på veien til å få økonomien
under kontroll igjen. Men jeg har dessverre måttet konstatere at signalene
fra Høyre så langt er at dette akter ikke Høyre å ta fingrene borti i det
hele tatt. Hvis man skal snakke om ansvar, må også opposisjonen i
Stortinget ta ansvar. Regjeringspartiene har ikke flertall i Stortinget og
er avhengig av at også opposisjonen tar sin del av ansvaret for den
økonomiske utviklingen.
Per-Kristian Foss (H):
Jeg
konstaterer at vi har en finansminister som ikke bare setter seg utenfor den
økonomiske virkelighet og nekter å ta ansvar for det budsjett han har gått
inn i budsjettåret med, men som også gir en fordreid fremstilling av den
politiske virkelighet. Høyre tar ansvar for sin del av medvirkningen til
budsjettet i fjor, der fjerning av skatteøkninger ble dekket inn krone for
krone ved kutt på budsjettet. Høyre tar ansvar nå hvis Regjeringen er
interessert i å gå inn i reelle forhandlinger også om kutt på
statsbudsjettets utgiftsside. Statsrådens oppfatning er gal, slik den her
er gitt uttrykk for.
Men la meg avslutningsvis spørre -
siden jeg forstår at jeg ikke får noen ansvarsbeskrivelse fra
finansministeren, og finansministeren tidligere i et svar sa at det ikke er
sosialt å øke renten nå: Hva er det da som er sosialt ved det budsjettet man
nå har lagt frem? Er det økningen av strømregningen for folk flest som er et
uttrykk for den sosiale profil, eller er det økningen av renten indirekte
gjennom nye regler for bankene som er den sosiale profilen i budsjettet?
Statsråd Gudmund Restad:
For å gå
tilbake til det som skjedde i fjor høst, vil jeg bare konstatere det faktum
at Høyre og Fremskrittspartiet subsidiært stemte for et justert opplegg fra
sentrumspartiene, hvor justeringene var foretatt etter forhandlinger med de
to partiene. Derfor må Høyre ta sin del av ansvaret for at vi fikk et
budsjett som totalt sett var bortimot 3 milliarder kr slakkere - om jeg kan
bruke det uttrykket - enn det som var foreslått av Regjeringen. Som jeg sa
i et tidligere svar her, vurderte jeg likevel det budsjettet som ble
vedtatt, som til å leve med, hvis man bare ikke hadde fått de mange
faktorene hittil i år som har gjort at presset i økonomien er blitt mye
større, og at tilliten til norsk økonomi dessverre er svekket - med svekket
krone og økt rente som konsekvens.
Presidenten: Dag Terje Andersen - til
oppfølgingsspørsmål.
Dag Terje Andersen (A):
Statsråden
var inne på, både nå i svaret til Foss og tidligere i dag, at det er lagt
fram et forslag om innstramming, og Regjeringen sier i revidert
nasjonalbudsjett at utgiftsveksten skal reduseres. Men det er sannelig ikke
lett å få øye på når en setter seg inn i budsjettet. Regjeringen har jo
ikke fullt ut finansiert stats- og trygdeoppgjøret. Til tross for at
statsråd Løwer påstod det her forrige onsdag, er det altså feil.
Finansieringen av eldrereformen skyves fram i tid, men pengene brukes opp.
Utbygging av omsorgsboliger skal ifølge Regjeringen fortsette, slik at
aktiviteten blir like stor. Regjeringen bruker altså opp pengene til noe
annet. Det er slik at alt i alt, med det som ikke er dekket inn i
budsjettet, og de utgiftene Regjeringen skyver på, snakker vi om milliarder
av kroner mer i forbruk enn i det budsjettet som ble lagt fram før jul, og
da er spørsmålet til finansministeren: Er det det han kaller innstramming?
Statsråd Gudmund Restad:
Det er
foretatt beregninger som viser at innstrammingene er til stede. Vi har en
innstrammingsfaktor som man siden 1987 har beregnet og holdt seg til som en
indikator på hvor stramt budsjettet er. Det reviderte budsjettet som nå
legges fram, har en slik innstrammingsfaktor på 0,5 % - så det ligger en klar
innstramming i budsjettet.
Når det gjelder eldresatsingen, er det
foreslått en realistisk budsjettering av kostnadene ved den. Dette er en
oppfølging av noe Riksrevisjonen har påpekt: at man skal budsjettere med det
beløpet som reelt vil gå med neste år.
Det er riktig at stats- og
trygdeoppgjøret ikke er finansiert innenfor det vedtatte budsjettet. Det
vil vi komme tilbake til senere. Det er ikke noe nytt. Det samme skjedde
f.eks i 1996, da Dag Terje Andersen satt i regjering.
Dag Terje Andersen (A):
Nei.
Statsråd Gudmund Restad:
Kanskje ikke
det, nei, det var litt senere. Men i hvert fall fikk vi i 1996 også en
lønnsøkning utover det som var lagt til grunn i budsjettet, og de
overskridelsene ble heller ikke foreslått dekket inn av daværende
Arbeiderpartiregjering.
Presidenten: Astrid Nistad - til
oppfølgingsspørsmål.
Astrid Marie Nistad (A):
Vi har høyrt
at finansminister Gudmund Restad heile tida viser til at signalrenta i
Noregs Bank har gått opp på grunn av reduksjon i oljeinntektene, høge
investeringar i oljesektoren og eit dyrt lønsoppgjer. Då er mitt spørsmål
enkelt: Hadde det ikkje no i samband med revidert nasjonalbudsjett vore
grunnlag for finansministeren og blokkregjeringa Bondevik til å gå inn og
styre utviklinga, og at vi, ved at ein hadde tatt styring over landets
økonomi, no hadde unngått å få høgare signalrente gjennom Noregs Bank?
Statsråd Gudmund Restad:
Det er jo
utlandets generelle og samlede vurdering av norsk økonomi som har gjort at
kronen er svekket og har holdt seg på et lavt nivå i lengre tid, og som
medførte - med den pengepolitikken vi nå fører - at Norges Bank ble nødt til
å heve signalrenten. Så sammenhengen er klar, det er ikke én enkeltfaktor,
men en totalvurdering av norsk økonomi, som jeg har vært inne på i flere
svar. Mange elementer spiller altså inn.
Det er faktisk slik at vi i revidert
nasjonalbudsjett har foreslått innstramminger, både vanlige, tradisjonelle
innstramminger, og ikke minst et par utradisjonelle innstramminger,
tvangsavsetninger i Norges Bank på konti som ikke skal gi renter, og en
konjunkturbestemt investeringsavgift. Dette vil også ha
innstrammingseffekt, selv om det ikke slår ut i indikatoren på 0,5 % som jeg
nevnte i det forrige svaret. Hvis Stortinget nå bare vedtar det som er
foreslått, vil det være et første viktig skritt på veien til en nødvendig
innstramming i norsk økonomi.
Presidenten: Jan Johnsen - til
oppfølgingsspørsmål.
Jan Johnsen (H):
I forbindelse med
den økonomiske politikken vi har, sa finansministeren, til og med her i
Stortinget i dag, med hånden på hjertet at han ikke var klar over de
økninger som ville komme i oljesektoren. Det syns jeg er litt merkelig, for
jeg er av brev fra Marit Arnstad til energi- og miljøkomiteen datert 19. mai
1998 blitt gjort kjent med at Olje- og energidepartementet den 4. desember
1997 fremla tall som viste at petroleumsinvesteringene ville bli betydelig
høyere enn det som fremgikk av St.prp.nr.1 Tl.03, og at ifølge Statoils
investeringsprognoser ville petroleumsinvesteringene bli på om lag
67 milliarder kr.
Er det slik at finansministeren ikke
er klar over hvilke tall man opererer med, eksempelvis her i Olje- og
energidepartementet? Statsråden sa nettopp med hånden på hjertet at dette
visste han ikke om. Er det ingen kommunikasjon mellom statsrådene?
Statsråd Gudmund Restad:
Finansministeren står selvfølgelig ikke her og sier at han med hånden på
hjertet ikke kjente til disse tallene for økte oljeinvesteringer, uten at
det er sant! Jeg fikk ingen signaler før i januar om at det kunne bli
overskridelser i investeringene på sokkelen. Vi hadde mange runder omkring
oljeinvesteringer i forbindelse med budsjettprosessen, men da fokusert på
prosjekt under vurdering. Det ble aldri nevnt at det kunne bli
overskridelser.
Fordi jeg så at dette var et problem,
tok jeg, da jeg i mars besøkte Oljedirektoratet i Stavanger, opp spørsmålet
om det ikke var mulig å få slike signaler i tide - altså før jul - mens man
ennå kunne påvirke budsjettet. Oljedirektør Gunnar Berges svar på det var
at alle slike tall er så upålitelige at de ikke kunne fremlegges på et
tidligere tidspunkt enn i januar, slik det alltid har vært.
Presidenten: Ranveig Frøiland - til
oppfølgingsspørsmål.
Ranveig Frøiland (A):
Eg synest
faktisk det er ganske oppsiktsvekkjande at finansministeren står her og
seier at han ikkje kjende til at aktiviteten i Nordsjøen ville auka i 1998.
Det skal eg tru på, men det ligg brev i Stortinget som viser at olje- og
energiministeren før den siste handsaminga av salderinga før jul kjende til
at aktiviteten i Nordsjøen ville auka. Når det ikkje er samanheng mellom
dei ulike departementa - når det eine departementet ikkje veit kva det andre
gjer framlegg om - er det ikkje rart ein får ein situasjon i Stortinget der
Regjeringa ikkje heilt klarar å få til innstrammingar.
Statsråd Gudmund Restad:
Jeg kan ikke
annet enn å gjenta at for finansministeren var det totalt ukjent at det
kunne bli overskridelser. Jeg viste også til samtalen jeg hadde med Gunnar
Berge i Stavanger i mars, hvor jeg utfordret ham nettopp på dette, om det
ikke var mulig å gardere seg mot slike overraskelser i hvert fall i
framtiden. Kan en få tallene før jul mens det ennå er mulig å påvirke
budsjettet? spurte jeg. Svaret på det var nei. Så hvorvidt
investeringsøkning har vært antydet, og hvor sikre eller usikre disse
tallene eventuelt har vært, har jeg ingen formening om. For min egen del
var det totalt ukjent at det kunne komme på tale med overskridelser.